22 januar 2017

Irland møter vikingene

Det kjente utsagnet om at «havet spydde opp strømmer av fremmede over Erin», slik at det «ikke fantes noen havn, eller landingsplass, eller befestning, borg eller vern, uten at det var flåter av nordboer og sjørøvere der», finnes i de irske Ulsterannalene under året 820 etter Kristus. Vikingangrepene mot de irske kyster tok snart mer organiserte former, og Dublin ble etter hvert et skandinavisk dominert kongerike som tidvis også kontrollerte York. Vikingenes Dublin var et viktig senter for håndverk og handel – og muligens også et slavemarked av betydning. For det siste taler blant annet en innførsel i Ulsterannalene under året 871, der det fortelles at to hundre skip under ledelse av vikinghøvdingene Amlaib og Imar kom tilbake til Dublin fra Skottland med en mengde fanger – angelsaksere, briter og piktere.

Men hvor mye visste egentlig irene om erobrernes skikker – og hva visste de om det fjerne Skandinavia, erobrernes hjemland?

I samtidige irske annaler møter vi av og til skandinaviske vikinger fra «Lochlann» eller «Laithlind». Det er ikke full enighet om hvor dette Lochlann skal søkes – Lolland har vært foreslått, og også Rogaland, først og fremst fordi mengden av irske gjenstandsfunn fra eldre vikingtid er større i denne regionen, enn i noen annen del av Skandinavia, mens en nyere teori hevder at det i realiteten dreier seg om et norrønt rike i Skottland, kanskje Hebridene eller Orknøyene og Shetland.

Vi har bevart et velkjent dikt om mennene fra Lochlann, sikkert forfattet av en irsk munk midt på 800-tallet:

Vinden er sterk i natt
Den pisker havet hvitt
Jeg frykter ikke at de skal krysse et stille hav,
Lothlinds fryktede krigere.

Omtalen av vikingene i kildene er ofte mindre spesifikk med hensyn til hvor de kom fra. Ulsterannalene betegner angriperne som genti, dvs. hedninger, mens andre krøniker bare kaller dem gaill eller fremmede. Av og til skilles det mellom hvite og svarte hedninger, eller hvite og svarte lochlannere, og man presiserer endatil i enkelte kilder at det er danene som er de svarte og nordmennene som er hvite. Fysiske attributter som hudfarge kan det selvsagt ikke være tale om, men det er mulig at vi kan ha å gjøre med forskjeller i farge på skjold eller lignende fra én gruppe av nordboere til en annen.

Senere irsk tradisjon gir et sammensatt bilde av de fremmede. I litteraturen finner vi fremstillinger av barbarer fra Norden med ondt i sinne og av ærerike norrøne konger om hverandre, mens tekster fra 1000- og 1100-årene skildrer lochlannerne nærmest i overnaturlige termer. Lochlannerne figurerer ikke minst i yngre litteratur om helten Fionn og hans fianna, som forsvarer Irland mot de fremmede. I historien om Cú Chulainn og hans magiske vogn reiser for eksempel helten til Lochlann, der han dreper en kjempe av en kriger, 30 alen høy! Lochlann var de mytiske, halvveis guddommelige fomorenes hjemland; de fremstilles av og til som halvt mennesker, halvt geitebukker, og av og til med ett øye, én arm og ett ben.

Men det finnes andre kilder som står hendelsene nærmere i tid, og som gir interessante gløtt inn i hvordan vikingferdene kunne oppleves. Det anonyme skriftet Vita Findani fra slutten av 800-tallet omhandler en irsk munk, Findan fra Leinster, som tilbragte deler av sitt liv i et kloster i Rheinau.

Det hele begynner i Leinster med at Findans søster og flere andre kvinner blir tatt til fange av fremmede som kalles nordmenn. Findan blir sendt av gårde for å kjøpe fri søsteren, men ender selv opp i fangenskap. Ved guddommelig inngripen ombestemmer imidlertid noen av de fremmede seg, og Findan blir satt på frifot. Siden blir han imidlertid tatt til fange igjen under et gjestebud hjemme i Leinster og tatt med til havs på vei mot Orknøyene, men Findan rømmer på mirakuløst vis over havet til en biskop som har fått sin utdannelse i Irland. Senere reiser Findan gjennom det nåværende Frankrike, Tyskland og Italia til Roma, før han ender opp i klosteret i Rheinau.

Skriftet forteller at Findans søster ble kidnappet under et av de mange plyndringstoktene på irskekysten, og at Findan hadde med seg en tolk da han reiste for å få henne frigitt. Da Findan blir fanget for andre gang, hadde ikke kidnapperen tenkt seg tilbake til hjemlandet, og han solgte dermed iren til en annen viking, som igjen solgte ham videre. Dette gjentok seg to ganger, og fjerdemann hadde faktisk et ønske om å se sitt hjemland igjen. Videre hører vi om en trefning til sjøs med et annet vikingskip, og det er det som er den direkte foranledningen til Findans flukt, ettersom lenkene blir tatt av ham fordi han har vist seg lojal overfor sin nye herre. Findan foretrakk å utholde det opprørte havet heller enn å falle i hendene på menn som overgikk dyr i sin villskap, heter det.

Vi har en annen fransk kilde som skildrer en ires befatning med vikinger. Satirikeren Garnier fra Rouen (d. 1026) skrev Contra Moriuth om en av sine samtidige, den irske poeten Moriuth, som sammen med sin hustru, Glicerium, var blitt tatt til fange av vikinger. Sistnevnte, som kalles Dani (daner), gjør ikke noe positivt inntrykk; de flokker seg rundt den bundne Moriuth, gjør narr av ham og urinerer på den hårløse skallen hans. De tar ham med seg til Corbridge i Northumbria, der han blir solgt som slave til et nonnekloster. Derfra blir han utvist etter å ha lurt mange av nonnene til sengs, og etter en tid blir han på nytt fanget av daner, som denne gangen selger ham til en enke på en saksisk handelsplass. Etter mange viderverdigheter havner han i Rouen, sammen med sin kone, som han etter å ha søkt på det ene slavemarkedet etter det andre, endelig finner som slave i et tekstilverksted i nærheten av Rouen.

Ingen kommentarer: