Gå til hovedinnhold

Russeplank

I Finnmark er mange eldre trehus oppført i lafteteknikk, og «stokkene» er usedvanlig brede og opptil et par tommer tykke planker. Spør man de lokalkjente, svarer de gjerne at det er «russetømmer», med andre ord trelast som kom til Norge gjennom pomorhandelen med skuter fra byer og landsbyer ved Kvitsjøen. For en søring er det særlig plankenes bredde som er påfallende; 11 tommer.

I 1872 utkom i Trondheim en liten «Haandbog for Sømænd», der en av øvelsesoppgavene i regning lyder som følger: «Hvormange Petersburger Standard, Throndhjems Standard, Christiania Standard og engelske Loads vil en Skonnert paa 80 Commerce-Læster laste?» En forklaring er nok på sin plass: Det dreier seg altså om frakt av trelast, og på den tiden var det fremdeles vanlig at all last ble kappet etter det lands lengdemål, som den skulle sendes til. Omsetningen av tømmer foregikk tidligere alltid etter avtale direkte mellom kjøper og selger, og det utviklet seg på et tidlig tidspunkt faste regler for måling og omsetning av trelast innen de enkelte vassdrag, men de mål og måleenheter som var i bruk kunne også veksle sterkt fra vassdrag til vassdrag.

Det lokale tømmerets egenskaper og teknologien man benyttet satte også rammer for de lokale «standarder». På Østlandet sagde man «maalsplanker» på 9x3 tommer og «maalsbord» på 9x1 ½ tomme på oppgangssagene på 1600- og 1700-tallet, og de fire «Standarder» som vi senere finner i fast bruk i Norge, svarer i stor grad til disse. 1 «Christiania Standard» tilsvarte 120 bord, hver av dem 11 fot lange, 9 tommer brede og 1 ¼ tomme tykke. 1 «Drammen Standard», også på 120 bord, 10 fot lange, 9 tommer brede og ½ tomme tykke.

Av de utenlandske «standarder», utmerker de russiske seg ved å ha bord av større bredde. «Viborg Standard» var på 11 tommer, og det samme var St. Petersburgs. Det svarer altså helt til den bredden som den kraftigste «russeplanken» har i for eksempel Vardø. En engelsk forfatter skriver i en oversikt fra 1845 over ulike trelastdimensjoner at man også i Arkhangelsk og Onega «inntil nylig» brukte 11 tommer som standard, men at det på hans tid også ble eksportert bord på 7 og 9 tommer derfra. Det er med andre ord ingen grunn til å tvile på at «russeplankene» i Finnmark er nettopp det – bygningstømmer hentet fra sagbrukene ved Kvitsjøen, og fraktet på pomorskutene over grensen.

Etter hvert ble «St. Petersburg Standard» gjort gjeldende over det meste av Europa, men da som et rommål – slik det fremgår av regnestykket fra den «Haandbogen» jeg siterte innledningsvis, og fra en rekke ulike omregningstabeller som sirkulerte på slutten av 1800-tallet og frem til metersystemet ble gjennomført også på dette området. I Norge skjedde det først gjennom en lov i 1928.

Kommentarer

Så det var først så sent som i 1928 at det metriske system ble gjeldende i trelasthandelen i Norge?

Dessuten, i de eldre systemer opereres det med tommer, men HVA slags tomme? Var den standarisert? Og i tilfelle: Hvor stor var den?

Kjell Ingvaldsen
Anonym sa…
Jeg har blitt fortalt at en norsk tomme er noe lenger enn en engelsk, fordi trelasten krymper når den tørker. Da skulle tømmer skåret etter norsk mål passe til det engelske når det ble levert. Wikipedia har en oversikt over ulike tommemål.
Arne Andersen

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…