Gå til hovedinnhold

Russeplank

I Finnmark er mange eldre trehus oppført i lafteteknikk, og «stokkene» er usedvanlig brede og opptil et par tommer tykke planker. Spør man de lokalkjente, svarer de gjerne at det er «russetømmer», med andre ord trelast som kom til Norge gjennom pomorhandelen med skuter fra byer og landsbyer ved Kvitsjøen. For en søring er det særlig plankenes bredde som er påfallende; 11 tommer.

I 1872 utkom i Trondheim en liten «Haandbog for Sømænd», der en av øvelsesoppgavene i regning lyder som følger: «Hvormange Petersburger Standard, Throndhjems Standard, Christiania Standard og engelske Loads vil en Skonnert paa 80 Commerce-Læster laste?» En forklaring er nok på sin plass: Det dreier seg altså om frakt av trelast, og på den tiden var det fremdeles vanlig at all last ble kappet etter det lands lengdemål, som den skulle sendes til. Omsetningen av tømmer foregikk tidligere alltid etter avtale direkte mellom kjøper og selger, og det utviklet seg på et tidlig tidspunkt faste regler for måling og omsetning av trelast innen de enkelte vassdrag, men de mål og måleenheter som var i bruk kunne også veksle sterkt fra vassdrag til vassdrag.

Det lokale tømmerets egenskaper og teknologien man benyttet satte også rammer for de lokale «standarder». På Østlandet sagde man «maalsplanker» på 9x3 tommer og «maalsbord» på 9x1 ½ tomme på oppgangssagene på 1600- og 1700-tallet, og de fire «Standarder» som vi senere finner i fast bruk i Norge, svarer i stor grad til disse. 1 «Christiania Standard» tilsvarte 120 bord, hver av dem 11 fot lange, 9 tommer brede og 1 ¼ tomme tykke. 1 «Drammen Standard», også på 120 bord, 10 fot lange, 9 tommer brede og ½ tomme tykke.

Av de utenlandske «standarder», utmerker de russiske seg ved å ha bord av større bredde. «Viborg Standard» var på 11 tommer, og det samme var St. Petersburgs. Det svarer altså helt til den bredden som den kraftigste «russeplanken» har i for eksempel Vardø. En engelsk forfatter skriver i en oversikt fra 1845 over ulike trelastdimensjoner at man også i Arkhangelsk og Onega «inntil nylig» brukte 11 tommer som standard, men at det på hans tid også ble eksportert bord på 7 og 9 tommer derfra. Det er med andre ord ingen grunn til å tvile på at «russeplankene» i Finnmark er nettopp det – bygningstømmer hentet fra sagbrukene ved Kvitsjøen, og fraktet på pomorskutene over grensen.

Etter hvert ble «St. Petersburg Standard» gjort gjeldende over det meste av Europa, men da som et rommål – slik det fremgår av regnestykket fra den «Haandbogen» jeg siterte innledningsvis, og fra en rekke ulike omregningstabeller som sirkulerte på slutten av 1800-tallet og frem til metersystemet ble gjennomført også på dette området. I Norge skjedde det først gjennom en lov i 1928.

Kommentarer

Så det var først så sent som i 1928 at det metriske system ble gjeldende i trelasthandelen i Norge?

Dessuten, i de eldre systemer opereres det med tommer, men HVA slags tomme? Var den standarisert? Og i tilfelle: Hvor stor var den?

Kjell Ingvaldsen
Anonym sa…
Jeg har blitt fortalt at en norsk tomme er noe lenger enn en engelsk, fordi trelasten krymper når den tørker. Da skulle tømmer skåret etter norsk mål passe til det engelske når det ble levert. Wikipedia har en oversikt over ulike tommemål.
Arne Andersen

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

En bergensfarers tragiske endelikt ved Flekkefjord i 1489

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning: Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht!Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht!Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!
Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!» Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder: Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen! Med andre ord: Tavlen er satt opp til m…