Gå til hovedinnhold

"Dei saud det sjave av surte"

”Dei smida av myrjarn. Dei saud det sjave av surte,” skriver Johannes Skar i Gamalt or Sætesdal. Fra Trysil skriver Axel Christian Smith i 1784 at ”i de ældre Tider var Jerns Tilvirkning af denne Myr-Malm Sognets fornemste Næring. Derom vidne de mange Kul-Grave, de store Dynger Jern-Slagge o. m., som overalt findes i vore Skov-Marke”. Så vel i muntlig tradisjon som i form av karakteristiske kulturminner i skog og utmark har den gamle jernvinna satt dype spor mange steder i innlandet.

I flere distrikter drev man småskala jernvinne helt frem til jernverkene overtok for godt. Men i enkelte perioder av før-industriell tid var produksjonen av jern i Norge særdeles omfattende – så omfattende at det neppe kan være tale om produksjon kun til lokal bruk. Slik var det blant annet i romersk jernalder (Kr.f.-350 e.Kr.).

Den tidligste jernproduksjonen vi kjenner til, foregikk i Kaukasus for ca. 4.000 år siden, omtrent samtidig med at den yngste fasen av bondesteinalderen ble innledet her hjemme. Senere var kelterne de første som fremstilte jern i Mellom- og Vest-Europa. Teknologien bredte seg deretter til naboområdene, blant annet til Norden, der vi finner de tidligste sporene etter jernvinna i keltisk eller førromersk jernalder (500 f.Kr.-Kr.f). Produksjonen var – som langt senere i Setesdal – basert på at man ”saud det sjave av surte” (søydet det selv av myrmalm). Malmen ble røstet og deretter smeltet i en egen ovn, for at man gjennom en reduksjonsprosess skulle fremstille jern.

Alt så tidlig som i 1909 undersøkte arkeologen Håkon Shetelig et jernvinneanlegg i Sunnhordland. Men det er først og fremst fra og med 1970-årene at det mange steder i Norge er blitt foretatt mer storskala undersøkelser av sporene etter denne virsomheten. Det har etter hvert blitt klarlagt at det i enkelte landsdeler har vært meget stor produksjon av jern alt i romersk jernalder og folkevandringstid (350-550 e.Kr.). Særlig i Trøndelag er det kjent og undersøkt mange anlegg fra denne perioden, men også på indre Østland har produksjonen vært omfattende. I de senere år har man blitt klar over at det har foregått betydelig jernvinne i indre strøk av Vestlandet også.

I Trøndelag foreligger det mange dateringer fra århundrene nærmest forut for Kristi fødsel, mens produksjonen på Øst- og Sørlandet ser ut til å ha begynt omkring Kr.f. Hovedtyngden av dateringene ligger i romertid i alle disse områdene. Også fra Vestlandet har man etter hvert en god del dateringer til romersk jernalder.

De vanlige ovnene som var i bruk i denne perioden, hadde oppsamlingsgroper for slagget. Mellom hver brenning tømte man gropen, og det er avfallsproduktet, slagget, som oftest avslører at man har drevet jernvinne på en lokalitet. Men det fantes også en annen ovnstype som særlig ser ut til å ha vært i bruk i Rogaland og Agderfylkene. Det dreier seg om en type sjaktovner der slagget ble liggende i en grop under ovnen, og så flyttet man selve ovnen (sjakten) et lite stykke unna når det var klart for neste brenning. Slagget ble liggende i gropen, og der har det i heldige tilfeller blitt liggende inntil arkeologene finner det. Dette er egentlig en kontinental teknologi, og det er funnet store felter med slaggroper blant annet på Jylland. Fra omkring år 600 ser det ut til at teknologien man bruker for å fremstille jernet, endres. Nå tapper man ut slagget etter hvert som malmen smelter.

Romertiden er en periode da store kultur- og samfunnsendringer finner sted i Skandinavia. I Norge oppstår bebyggelser i form av gårder med faste åkre og mer effektiv bruk av slått i romertid, med økt produktivitet i jordbruket som et resultat. Gravfunn og andre arkeologiske funn tyder på at det nå finnes et ledende samfunnsjikt som evner å kontrollere både folk og naturressurser. De mange store tuftene etter naust på Vestlandet og bygdeborgene der og i andre landsdeler understreker ved siden av forekomsten av våpengraver at deler av maktgrunnlaget til denne stormannsklassen var militært. Romerske importgjenstander i gravene viser at eliten pleide et omfattende kontaktnett. Jern, smidd til jordbruksredskaper og våpen, er en viktig forutsetning for disse endringene. For salig Friedrich Engels innledet oppdagelsen av jernet ”den perioden da alle kulturfolk gjennomlever sin heltetid: jernsverdets tid, men også jernplogens og jernøksens tid”.

Jern og jernbearbeiding ser ut til å ha gitt stor prestisje. I Danmark opptrer smedgraver med utstyr som ambolt, tang og hammer i jernfremstillingens kjerneområde på Jylland i romertid. Noe lignende har vi ikke her til lands. Men fra den påfølgende folkevandringstiden finnes en håndfull graver med smedutstyr også på norsk område.

Men alt jernet har neppe blitt smidd til våpen, redskaper og verktøy rundt i bygdene. I det minste i Trøndelag og på Midt-Jylland må jernproduksjonen i romertid ha oversteget det lokale behovet. Det er ikke umulig at det samme har vært tilfelle i andre av områdene der romertidsjernvinne er påvist, men foreløpig er det ikke gjort undersøkelser i et slikt omfang at vi kan si det sikkert. Det er utvilsomt at det ble drevet regelrett handel med jern i romertid. Jernbarrer er funnet som import på handelsplassen Lundeborg på Fyn i Danmark, i lag som kan dateres til ca. 200 e.Kr. Analyser av jernbarrenes sammensetning har gjort det mulig å bestemme opprinnelsesstedet. Jernet som er funnet på Fyn, skriver seg blant annet fra Polen, Nordvest-Tyskland, Jylland – og Norge.

Interessant er det at det synes å være et visst sammenfall mellom landskap med mange våpengraver og rikt gravutstyr, og områder der romertidsjernvinna har hatt stort omfang. Det forholdet er tydeligst på Opplandene og i Trøndelag. Skyldes den rikdommen som disse funnene uttrykker, blant annet jernvinna? Er det kanskje mektige slekter i flatbygdene som skummer fløten av jernfremstillingen i mer perifere strøk?

En gang etter folkevandringstiden, trolig alt på 600-tallet, kan det spores en markant nedgang i jernvinna i Norge. Henimot slutten av vikingtiden tar produksjonen seg opp igjen, med et nytt toppunkt i tidlig- og høymiddelalder. Det er ikke utenkelig at den intense produksjonen i disse århundrene har sammenheng med fremveksten av middelalderstaten og den etterfølgende borgerkrigsperioden.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…