"Dei saud det sjave av surte"

”Dei smida av myrjarn. Dei saud det sjave av surte,” skriver Johannes Skar i Gamalt or Sætesdal. Fra Trysil skriver Axel Christian Smith i 1784 at ”i de ældre Tider var Jerns Tilvirkning af denne Myr-Malm Sognets fornemste Næring. Derom vidne de mange Kul-Grave, de store Dynger Jern-Slagge o. m., som overalt findes i vore Skov-Marke”. Så vel i muntlig tradisjon som i form av karakteristiske kulturminner i skog og utmark har den gamle jernvinna satt dype spor mange steder i innlandet.

I flere distrikter drev man småskala jernvinne helt frem til jernverkene overtok for godt. Men i enkelte perioder av før-industriell tid var produksjonen av jern i Norge særdeles omfattende – så omfattende at det neppe kan være tale om produksjon kun til lokal bruk. Slik var det blant annet i romersk jernalder (Kr.f.-350 e.Kr.).

Den tidligste jernproduksjonen vi kjenner til, foregikk i Kaukasus for ca. 4.000 år siden, omtrent samtidig med at den yngste fasen av bondesteinalderen ble innledet her hjemme. Senere var kelterne de første som fremstilte jern i Mellom- og Vest-Europa. Teknologien bredte seg deretter til naboområdene, blant annet til Norden, der vi finner de tidligste sporene etter jernvinna i keltisk eller førromersk jernalder (500 f.Kr.-Kr.f). Produksjonen var – som langt senere i Setesdal – basert på at man ”saud det sjave av surte” (søydet det selv av myrmalm). Malmen ble røstet og deretter smeltet i en egen ovn, for at man gjennom en reduksjonsprosess skulle fremstille jern.

Alt så tidlig som i 1909 undersøkte arkeologen Håkon Shetelig et jernvinneanlegg i Sunnhordland. Men det er først og fremst fra og med 1970-årene at det mange steder i Norge er blitt foretatt mer storskala undersøkelser av sporene etter denne virsomheten. Det har etter hvert blitt klarlagt at det i enkelte landsdeler har vært meget stor produksjon av jern alt i romersk jernalder og folkevandringstid (350-550 e.Kr.). Særlig i Trøndelag er det kjent og undersøkt mange anlegg fra denne perioden, men også på indre Østland har produksjonen vært omfattende. I de senere år har man blitt klar over at det har foregått betydelig jernvinne i indre strøk av Vestlandet også.

I Trøndelag foreligger det mange dateringer fra århundrene nærmest forut for Kristi fødsel, mens produksjonen på Øst- og Sørlandet ser ut til å ha begynt omkring Kr.f. Hovedtyngden av dateringene ligger i romertid i alle disse områdene. Også fra Vestlandet har man etter hvert en god del dateringer til romersk jernalder.

De vanlige ovnene som var i bruk i denne perioden, hadde oppsamlingsgroper for slagget. Mellom hver brenning tømte man gropen, og det er avfallsproduktet, slagget, som oftest avslører at man har drevet jernvinne på en lokalitet. Men det fantes også en annen ovnstype som særlig ser ut til å ha vært i bruk i Rogaland og Agderfylkene. Det dreier seg om en type sjaktovner der slagget ble liggende i en grop under ovnen, og så flyttet man selve ovnen (sjakten) et lite stykke unna når det var klart for neste brenning. Slagget ble liggende i gropen, og der har det i heldige tilfeller blitt liggende inntil arkeologene finner det. Dette er egentlig en kontinental teknologi, og det er funnet store felter med slaggroper blant annet på Jylland. Fra omkring år 600 ser det ut til at teknologien man bruker for å fremstille jernet, endres. Nå tapper man ut slagget etter hvert som malmen smelter.

Romertiden er en periode da store kultur- og samfunnsendringer finner sted i Skandinavia. I Norge oppstår bebyggelser i form av gårder med faste åkre og mer effektiv bruk av slått i romertid, med økt produktivitet i jordbruket som et resultat. Gravfunn og andre arkeologiske funn tyder på at det nå finnes et ledende samfunnsjikt som evner å kontrollere både folk og naturressurser. De mange store tuftene etter naust på Vestlandet og bygdeborgene der og i andre landsdeler understreker ved siden av forekomsten av våpengraver at deler av maktgrunnlaget til denne stormannsklassen var militært. Romerske importgjenstander i gravene viser at eliten pleide et omfattende kontaktnett. Jern, smidd til jordbruksredskaper og våpen, er en viktig forutsetning for disse endringene. For salig Friedrich Engels innledet oppdagelsen av jernet ”den perioden da alle kulturfolk gjennomlever sin heltetid: jernsverdets tid, men også jernplogens og jernøksens tid”.

Jern og jernbearbeiding ser ut til å ha gitt stor prestisje. I Danmark opptrer smedgraver med utstyr som ambolt, tang og hammer i jernfremstillingens kjerneområde på Jylland i romertid. Noe lignende har vi ikke her til lands. Men fra den påfølgende folkevandringstiden finnes en håndfull graver med smedutstyr også på norsk område.

Men alt jernet har neppe blitt smidd til våpen, redskaper og verktøy rundt i bygdene. I det minste i Trøndelag og på Midt-Jylland må jernproduksjonen i romertid ha oversteget det lokale behovet. Det er ikke umulig at det samme har vært tilfelle i andre av områdene der romertidsjernvinne er påvist, men foreløpig er det ikke gjort undersøkelser i et slikt omfang at vi kan si det sikkert. Det er utvilsomt at det ble drevet regelrett handel med jern i romertid. Jernbarrer er funnet som import på handelsplassen Lundeborg på Fyn i Danmark, i lag som kan dateres til ca. 200 e.Kr. Analyser av jernbarrenes sammensetning har gjort det mulig å bestemme opprinnelsesstedet. Jernet som er funnet på Fyn, skriver seg blant annet fra Polen, Nordvest-Tyskland, Jylland – og Norge.

Interessant er det at det synes å være et visst sammenfall mellom landskap med mange våpengraver og rikt gravutstyr, og områder der romertidsjernvinna har hatt stort omfang. Det forholdet er tydeligst på Opplandene og i Trøndelag. Skyldes den rikdommen som disse funnene uttrykker, blant annet jernvinna? Er det kanskje mektige slekter i flatbygdene som skummer fløten av jernfremstillingen i mer perifere strøk?

En gang etter folkevandringstiden, trolig alt på 600-tallet, kan det spores en markant nedgang i jernvinna i Norge. Henimot slutten av vikingtiden tar produksjonen seg opp igjen, med et nytt toppunkt i tidlig- og høymiddelalder. Det er ikke utenkelig at den intense produksjonen i disse århundrene har sammenheng med fremveksten av middelalderstaten og den etterfølgende borgerkrigsperioden.