26 august 2004

Vikingtiden i Norge i arkeologisk belysning

Vikingtiden utgjør den siste av de forhistoriske periodene, men markerer samtidig overgangen mellom forhistorisk og historisk tid. Som sådan fordrer studiet av vikingtiden en tverrfaglig tilnærming (Myhre 1998:3). Tradisjonelt legges startpunktet for vikingtiden til ca. år 800, mens overgangen til middelalder vekselvis settes til ”noe etter 1000” (Holmsen 1977:98), 1030 (Solberg 2000:219), ca. 1050 (Roesdahl 1999:16), 1066 (Richards 2001:230), 1085 (Lund 1997) eller 1100 (Haywood 2000:7). Vikingtidens begynnelse defineres historisk av de første dokumenterte norrøne angrep mot de Britiske øyer i 787 (Dover), 793 (Lindisfarne) og 795 (Irland). På samme vis lar man vikingtiden avsluttes med historiske begivenheter som slaget på Stiklestad (1030), den normanniske erobringen av det angelsaksiske England (slaget ved Hastings, alternativt slaget ved Stamford Bridge, 1066) eller Knut den helliges planlagte invasjonsforsøk i England (1085).

Arkeologisk er perioden definert ved at nye gjenstandsformer som Berdalspenner, visse våpentyper og gripedyrmotivet gjør sitt inntog. To ulike oppfatninger – den historiske som tar de dokumenterte plyndringene fra 790-årene av som sitt utgangspunkt, og den arkeologisk-typologiske, hvis målsetning er å fremskaffe absolutte dateringer av det formforrådet som tradisjonelt har blitt assosiert med den historiske vikingtiden – har lenge stått mot hverandre.
Det har vært hevdet at det er en motsetning mellom de absolutte dateringene av henholdsvis den historiske vikingtiden og det arkeologiske vikingtidskomplekset (Myhre 1993:57). Deler av det arkeologiske vikingtidsmaterialet kan synes å introduseres i god tid før 800. Det dreier seg i særdeleshet om spenner av Berdaltypen, som i Ribe tilsynelatende opptrer ca. 750 eller tidligere (Bencard og Bender Jørgensen 1990, kontra: Jensen 1991). Utgravninger i svartjordsområdet i Birka synes å indikere at produksjonen av tidlige skålformede spenner (type P 27), som tradisjonelt har vært plassert i begynnelsen av 800-årene, kan dateres til annen halvdel av 700-tallet (Ambrosiani og Eriksen 1994). Nyere, dendrokronologiske dateringer av Oseberggraven (skipet: ca. 820; gravkammeret: 834) har kastet nytt lys over problemene (Bonde 1994). Flere forskere er nå tilbøyelige til å datere det eldste arkeologiske vikingtidskomplekset til ca. 800 (Myhre 1998, Solberg 2000, Thunmark-Nylén 1995).

Det handler selvsagt om to ulike perspektiver, og det er vanskelig å se at det ene perspektiv er ”riktigere” enn det andre. Men rent praktisk kan det oppleves forvirrende at arkeologisk funderte fremstillinger lar vikingtiden begynne i 750, ja endatil i 700, mens historikere flest holder seg til ”omkring år 800”.

Det er betegnelsen ”viking” som har gitt navn til perioden. Ordets etymologi er uklar, men ordet opptrer i enkelte runeinnskrifter, f. eks. på Västra Strö-monumentet i Skåne: ”Fader lot disse runer hugge etter sin bror Asser, som fant døden nordpå i viking”. Det er mulig at betegnelsen henspeiler på menn fra Viken (Sawyer 1997:8), dvs. de sørøstnorske kystlandskapene.

På et overordnet nivå oppfattes vikingtiden ofte som en periode med store og avgjørende endringer i samfunn og kultur, ikke sjelden beskrevet gjennom utviklingsskjemaer av typen ”fra stamme til stat”, ”fra hedendom til kristendom” eller ”fra trelldom til føydalisme”. Svært forenklet kan man i tråd med denne oppfatningen si at de skandinaviske samfunnene ved inngangen til vikingtiden besto av et større antall riker eller småkongedømmer, der befolkningen praktiserte norrøn, hedensk kult og religion, og med en økonomi som i stor grad var basert på ufri arbeidskraft. Motsatt bestod Skandinavia ved overgangen til tidlig middelalder av de kristne, føydale kongedømmene Danmark, Sverige og Norge, om enn bare i embryonisk form.

Den norske rikssamlingsprosessen var imidlertid langt fra fullført ved slutten av vikingtiden (Helle 1994). Og mange av de prosessene som man tradisjonelt har villet henlegge til vikingtiden, vites nå å ha eldre forløpere. Det dreier seg bl.a. om kontaktene mellom det skandinaviske området og de Britiske øyer, inkludert Orknøyene (Hines 1993, Weber 1993) og en mulig tidlig kristen innflytelse (Hernæs 1994). Men flere forskere antar også at det jordeiende aristokratiet som vi møter i skriftlige og arkeologiske kilder fra vikingtiden og tidlig middelalder, representerer en tradisjon for godsbesittelse med røtter tilbake i yngre romertid og folkevandringstid (Berglund 1995, Iversen 1999, Myhre 1998; 2002, Skre 1998, Stylegar 2003). Kulturelt er vikingtiden jevnt utviklet av den foregående periode, merovingertiden.

Men det er fremfor alt vikingtoktene og den plyndringsøkonomien som strukturer vikingaktiviteten, som særpreger vikingtiden i forhold til periodene før og etter (selv om plyndringsøkonomiske innslag kan påvises også i tiden forut for og etter vikingtiden, jfr. Hedeager 2000, Lindkvist 1995, Lund 1997).

Plyndringstoktene som innleder perioden, utgikk muligens fra det norske sørvestlandet (Wamers 1998). De første dokumenterte angrepene rammet England og Irland, senere også Frankrike (Ó Corráin 1997, Price 2000, Keynes 1997). Én kilde – Canterbury- og Peterborough-manuskriptene av de angel-saksiske krønikene – taler om at det var menn fra Hordaland som i 787 med tre skip angrep Portland og drepte kongens fogd, som hadde forventet at det var fredelige handlende som kom (Anglo-Saxon Chronicle utg. 1996, Wormald 1982). Vikingaktiviteten tiltar utover i 800-årene; flåtene blir større og angrepene mer koordinerte. I 830-årene hører man om nye angrep mot engelske kyster, og i 839 overvintrer nordiske vikinger for første gang i Dublin. I 844 herjer vikinger i Spania, og året etter plyndres Paris og Hamburg. I 866 lander “Den store hæren” i East-Anglia, og fra 870-årene bosetter vikinger seg permanent i England. Plyndringstoktene gikk over fra sporadiske angrep til regulære armeer på felttog. Det opprettes vikingriker i York (Keynes 1997) og Dublin (Ó Corráin 1997), samt i Novgorod (Noonan 1997), og senere også i Normandie (Price 2000). Innen utgangen av 800-tallet starter det norrøne landnåmet på Island, Orknøyene og Færøyene (Rafnsson 1997).

Henimot slutten av 800-tallet opererte flere forskjellige vikinghærer i Vest-Europa. Hærene kjempet for ære, gods, jord og politisk makt – og de sloss tidvis mot hverandre. De sene vikingtogene mot vest fra slutten av 900-årene har sammenheng med at Danmark og Norge da begynner å fremstå som samlede riker. I 980 tar angrepene mot England til igjen – nesten 30 år etter at engelskmennene i 954 hadde styrtet den siste vikingherskeren i York, Eirik Blodøks.

Det har vært fremsatt en rekke årsaksforklaringer m.h.t. hvorfor de oversjøiske plyndringsferdene begynte – fra overbefolkning og mangel på jord (Holmsen 1977), via flytting av de europeiske handelsrutene fra Middelhavet til Nordsjøområdet (Bolin 1953), til politisk-militære forklaringer med basis i Frankerrikets ekspansjon nordover under Karl den store (Myhre 1993, Titlestad 2001) eller danenes forsøk på å skaffe seg overherredømme i Viken (Sawyer 1997). Mange forfattere vil se et kompleks årsaksforhold bak plyndringene, der flere av de nevnte prosessene medvirker. En viktig teknologisk forutsetning for vikingaktiviteten er utviklingen av havgående seilskip (Bill 1997, Christensen 2000, Crumlin-Pedersen 1991).

Kildene til vikingtidens historie består dels av skriftlige samtidskilder (angel-saksiske krøniker, frankiske riksannaler, irske annaler, i noen grad også arabiske kilder, Ottars og Wulfstans reisebeskrivelser, Adam av Bremens Gesta osv.), runeinnskrifter (Sawyer 2000), skaldekvad (Jesch 2001) og senere sagaer, dels av rent arkeologiske kilder. I tillegg kommer de naturvitenskapelige kildene i form av pollenanalyser m.v. Det arkeologiske kildematerialet fra perioden er omfattende og mangslungent.

Holder vi oss innenfor Norges grenser av i dag, inntar gravfunnene en fremtredende plass. Viktige analyser av funnmaterialet fra gravene er publisert av Jan Petersen (1919; 1928; 1951). Disse arbeidene er fremdeles standardverk innenfor norsk vikingtidsarkeologi. Gravskikken i vikingtiden oppviser stor variasjon. Det finnes både ubrente og brente begravelser, dels i haug og dels under flatmark (Solberg 2000). Gravfunnene fra disse to, tre århundrene er flere enn fra noen annen forhistorisk periode av tilsvarende varighet. I noen grad kan det spores regionale forskjeller i gravskikken. Enkelte kystnære distrikter på Sørøstlandet – således Ytre Østfold, Ringerike og Agderkysten – har for eksempel relativt få gravfunn fra vikingtiden, sammenlignet med hva som er tilfelle i romertid og folkevandringstid. Disse regionene slutter seg i så måte til det sørskandinaviske området. Våpensammensetningen i mannsgravene kan likeledes oppvise variasjoner mellom ulike deler av landet; kystdistriktene fra Svinesund til Lindesnes har en relativ dominans av sverd, mens øks er det vanligste våpenet i mannsgravene på Vestlandet og i innlandsdistriktene. I enkelte distrikter, med Østfoldkysten som det fremste eksemplet, er forøvrig nokså typisk kvinnelig draktutstyr som ovale spenner, lite fremtredende i gravmaterialet, mens mange kvinnegraver i dette området inneholder perler (Stylegar 2003).

Fra landet som helhet kjennes omkring 6000 gravfunn. Større gravplasser synes sjeldne (Solberg 2000), men det finnes en del bemerkelsesverdige unntak – så som det store gravfeltet på Vang i Oppdal, der brorparten av de omkring 800 gravminnene synes å være fra yngre jernalder (Farbregd 1999). Kvinnegravene inneholder i mange tilfeller draktutstyr i form av ovale spenner – ofte i par, og av og til med en tredje spenne (likearmet, trefliket eller rund, eller et omformet frankisk eller insulært beslag), samt hengesmykker, perler og armringer. Graver som inneholder slikt ”fullt” utstyr, er likevel få. Ringspenner av forskjellige typer finnes i både kvinne- og mannsgraver. I nord finnes østlige smykketyper som kanskje kan knyttes til de gravlagtes samiske identitet (Storli 1989). Tekstil- og jordbruksredskaper opptrer også i kvinnegravene, og likeledes bronsenøkler. Nøklene settes i forbindelse med de gravlagte kvinnenes status som husfruer (Solberg 1985). For Vestfolds del er det nylig hevdet at den topografiske plasseringen av kvinnegravene i fylket kan tyde på at kvinner i vikingtiden kunne oppnå en spesiell status utenfor gårdsområdet, helst i forbindelse med handel (Hofseth 1999). Draktspennene er som regel dekorert i den stil som dominerte til enhver tid. Den eldste av vikingtidens dyrestiler er Berdal(Oseberg-)stilen med sine karakteristiske gripedyr; den følges kronologisk av Borrestilen, Jellingestilen, Mammenstilen og, som den yngste av stilartene i vikingtiden, Ringerikestilen. I et visst monn overlapper stilene hverandre i tid og rom (Skibsted Klæsøe 1999). Andre stiltyper – geometriske ornamenter og planteornamentikk – er også i bruk i perioden (ibid.).

I mannsgravene dominerer våpen (Hofseth 1981, Solberg 1985; 1991). Det har vært foreslått at de ulike våpenkombinasjonene som gjenfinnes i gravene, reflekterer sosiale grupper som kan gjenfinnes i landskapslovene fra tidlig middelalder (Hofseth 1981). Foruten de våpentyper som oftest finnes i tidens mannsgraver (sverd, øks, spyd), bestod våpenutstyret av skjold, antagelig ringbrynje, og hjelm. Vikinghjelmer er kjent fra populærkulturen, men inspirert av bronsealderens paradehjelmer er de ofte utstyrt med horn. Virkelige hjelmer fra vikingtiden er meget sjeldne. De kjennes fra bildekilder (Bayeuxteppet) og fra figuriner, og ser ut til å ha vært en avrundet kalott med nese- og øyebeskyttere. Oftest har de trolig vært av lær med jernforsterkninger. Fra den foregående merovingertiden kjennes et lite antall hjelmfragmenter fra østlandske gravfunn, mens det eneste funnet av en hjelm fra vikingtiden skriver seg fra en rikt utstyrt grav fra 900-årene på Gjermundbu i Haugsbygd på Ringerike (Buskerud) (Grieg 1947). Enkelte av våpnene er importvare. Det dreier seg særlig om noen sverdtyper, men også enkelte spyd (Petersen 1919, Solberg 1991). Hesteutstyr er vanlig; i nærmere 1000 graver er det funnet bissel (Petersen 1951). Såkalte ”rangler” er påvist i noen av gravene med hesteutstyr, og det er mulig at disses funksjon har sammenheng med bruken av hest. Det er først og frems på Østlandet at ranglene er funnet. I mannsgravene opptrer ellers jordbruksredskaper, snekker- og smedutstyr (Solberg 2000).

Båtgraver utgjør en særpreget type av graver. Slike graver er kjent over store deler av den norrøne verdenen – eksempelvis i de skandinaviske landene, i Storbritannia, i Russland og i Frankrike (Müller-Wille 1970). Flest båtgraver er funnet i Norge. Både manns- og kvinnegraver, brente og ubrente begravelser kjennes. Båtgraver finnes i visse innlandsdistrikter, men de fleste synes å opptre i til dels påfallende konsentrasjoner langs hele kysten (Brøgger, Falk & Shetelig 1917, Stylegar 1999), og med regulære båtgravfelter på steder som Kaupang i Vestfold, Spangereid i Vest-Agder og Åkra på Karmøy i Rogaland (Blindheim 1981, Stylegar 1999, Opedal 1997). Forsøk har vært gjort på knytte båtgravskikken til lokale stormenns skipsmannskap, og dermed se mennene som er gravlagt i båt, som en sjømilitær parallell til de samtidige ryttergravene (Stylegar 1999, jfr. Braathen 1999).

En spesiell form for båtgraver er de store skipsgravene som særlig kjennes fra Oseberg og Gokstad i Vestfold og Tune i Østfold (Brøgger, Falk & Shetelig 1917, Brøgger & Shetelig 1951, Shetelig 1917). Skipsgravene kan knyttes til samfunnets øverste sjikt, trolig til kongeslekter. Foruten de tre nevnte stedene, samt to andre lokaliteter ved Oslofjorden, kjennes skipsgraver fra Buskerud, Rogaland, Sogn og Fjordane og Trøndelag (Brøgger, Falk & Shetelig 1917, Müller-Wille 1970, Myhre 2002, Opedal 1998). Skipsgraver fra vikingtiden er også kjent fra bl.a. Danmark og Frankrike.

De godt bevarte gravskipene fra Oseberg og Gokstad har vært og er sentrale for forståelsen av den skipsteknologiske utviklingen i vikingtiden. Mellom det eldre Kvalsundskipet og det eldste av vikingskipene, gravskipet fra Oseberg, ligger en mer enn hundreårig teknologisk utvikling. Osebergskipet er det eldste nordiske skip som med sikkerhet har ført seil. Gokstadskipet, som vi nå, takket være dendrokronlogiske analyser, vet er 60-70 år yngre enn skipet fra Oseberg, oppviser tekniske forbedringer som trolig er resultatet av de erfaringer med havseilas som var blitt høstet i løpet av 800-årene. Begge disse fartøyene var krigsskip, og det samme gjelder Tuneskipet. Et fjerde skip fra vikingtiden, Klåstadskipet fra Vestfold, synes å ha vært et rent handelsfartøy. Det er datert til ca. 1000 (Bonde 1994, Christensen 1985; 2000, Crumlin-Pedersen 1991, Paasche & Rytter 1998). Utforskningen av havner og anløpsplasser fra vikingtiden har blitt intensivert i de senere år, og perspektivrike undersøkelser har blitt initiert bl.a. på Karmøy i Rogaland og på Agdenes i Sør-Trøndelag (Elvestad & Opedal 2001, Jasinski 1995, jfr. Sognnes 1985). I den smale og grunne innseilingen til indre Borgpollen på Vestvågøy i Lofoten er det funnet rester av en bro fra sen vikingtid/tidlig middelalder. Undersøkelsene av denne inngår, sammen med havneundersøkelser i Vågan i Lofoten, i prosjektet ”Nord-norske havner i vikingtid og middelalder” ved Tromsø museum. Fremveksten av et organisert veihold i V har også vært gjenstand for forskningens oppmerksomhet (Smedstad 1988).

Skatte- eller depotfunnene utgjør en annen viktig kildekategori i vikingtid. Som betegnelsen viser, dreier det seg om gjenstander av edelmetall som er gravet ned eller gjemt unna på annen måte. Skattefunnene i vikingtiden består i hovedsak av sølv (Grieg 1928), men med spektakulære unntak som gullskattene fra Hoen i Eiker (Buskerud) og Slemmedal-skatten fra Grimstad (Aust-Agder), som består av både gull- og sølvsaker (Blindheim 1992, Holmboe 1835). Barrer, ringer, stenger, hals- og armringer og mynter (arabiske, tyske eller angelsaksiske) er vanlige gjenstandstyper i skattefunnene, og ofte er gjenstandene kuttet opp i mindre biter (brudd- eller hakkesølv). Også i dette funnmaterialet kan det påvises regionale forskjeller. Således er det nylig vist at det er en klar sammenheng mellom Oslofjordområdet og øvrige deler av Skagerrak-Kattegat-regionen (Vest-Sverige og Jylland) med hensyn til skattefunnenes formforråd og sammensetning (Hårdh 1996). Her begynner fragmenteringen av sølvet tidlig i 900-årene, og fenomenet sprer seg gradvis nordover og østover. Det synes som om bruddsølv har vært i utstrakt bruk som betalingsmiddel i denne regionen. Utenfor Skagerrak-Kattegat-området er skattefunnenes sammensetning annerledes. På Vestlandet og i Nord-Norge er armringer av gull en vanlig gjenstandstype i skattefunnene, ved siden av halsringer og ringspenner av sølv. Trolig har disse gjenstandstypene først og fremst hatt en politisk og sosial funksjon. Armringer av gull har blitt satt i forbindelse med konsolideringen av en tidlig kongemakt, ettersom slike ringer er godt kjent som stormanns- og kongegaver fra skriftlige kilder (Zachrisson 1998).

Kunnskapen om vikingtidens bosetningsmønster og byggeskikk er fremdeles mangelfull (Hansen 1999), men interessante undersøkelser har vært gjennomført de seneste årene (Børsheim & Soltvedt 2002, Pilø 1993; 2000). De undersøkte gårdsanleggene fra perioden fremviser stor variasjon. Foreløpig i en klasse for seg står stormannsgården på Borg i Lofoten (Stamsø Munch, Johansen & Roesdahl 2003). På flere lokaliteter er det påvist at tradisjonelle, funksjonsdelte langhus fremdeles blir bygget i vikingtiden. Andre hustyper i vikingtiden er grophus, som bl.a. er avdekket på Stedje i Sogndal (Sogn og Fjordane), og mindre bygninger av en type som kjennes fra for eksempel Ytre Moa i Årdal (Sogn og Fjordane). En ”ny” type anlegg fra perioden er strandtufter, som finnes over store deler av norskekysten (Johannessen 1998). I Nordland og Troms er en del av kretstunene (ringformede tun) fremdeles i bruk i vikingtid, men antallet anlegg er færre nå enn i eldre jernalder (Johansen & Søbstad 1979, Storli 2001). Flere forskere har i nyere tid, og med utgangspunkt i forskjellige arkeologiske kildetyper, forsøkt å finne frem til høvdinggårder eller sentralplasser, dvs. politiske/sosiale/kultiske sentralbosetninger i vikingtid (Berglund 1995, Iversen 1999, Opedal 1998, Myhre 2002, Skre 1998, Stenvik 2001, Stylegar 1999; 2003).

Nye utgravninger i Tjølling i Vestfold har reist spørsmålet om Kaupang var Norges første by (Skre & Stylegar 2004)? Innerst i Viksfjorden sør i Vestfold er det gravet frem et enormt funnmateriale (Blindheim 1975, Blindheim & Tollnes 1972, Skre & Stylegar 2004) som har forandret oppfatningene av norsk vikingtid før, og som kanskje vil gjøre det igjen når de pågående undersøkelsene blir analysert og etter hvert publisert. Unikt ved Kaupang i norsk sammenheng, er at det er påvist parsellinndeling og fast bosetning alt omkring år 800. Kaupang synes dermed å være den eneste bymessige bebyggelsen fra vikingtiden som så langt er påvist i Norge, og vi må til Birka, Ribe, York eller Dublin for å finne dens like. En vikingtids sesongmarkedsplass i Sebbersund ved Limfjorden (Danmark) er likevel av særlig interesse i denne sammenheng, fordi den ser ut til å ha hatt funksjon som en slags omlastningsplass for sørnorske produkter (Birkedahl 2000). Det har videre vært foreslått – basert på grav- og skattefunn av spesiell karakter i distriktet – at en kaupang fra vikingtiden kan ha vært lokalisert i Vikkilen i Grimstad (Aust-Agder) (Larsen 1986).

Enkelte av de byene som kjennes fra middelalderen og senere, viser seg å ha blitt anlagt omkring år 1000. Det gjelder Trondheim, der utparselleringen synes å skje henimot 1000, og, trolig, Oslo (Christophersen 1992, Christophersen & Nordeide 1994, Schia 1991; 1992). Forsøk har dessuten vært gjort på å postulere en tidlig 1000-tallsbebyggelse i Tønsberg (Brendalsmo 1994, Eriksson 1990). Byer som Stavanger og Borg (Sarps-) har bare i liten grad vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser, og dateringen av de eldste fasene her er dermed usikre. Bergen er etter det vi nå mener å vite, en yngre by enn både Trondheim og Oslo.

Til det arkeologiske kildetilfanget i vikingtiden hører likeledes jernfremstillingsanlegg. Det har vist seg at det har foregått en markant økning i jernproduksjonen i Øst-Norge i sen vikingtid – med kjente lokaliteter som Hovden i Setesdal, Møsstrond i Telemark, Dokkfløy i Oppland og Rødsmoen i Åmot i Hedmark – etter en nedgangsperiode fra omkring 700 (Larsen 1991, Martens 1992, Narmo 1997). Til de ressurser som har vært utnyttet i vikingtiden, skal også regnes kvernsteinsbrudd, kjent fra bl.a. Hyllestad i Sogn og Fjordane, Vågå i Oppland og Rana i Nordland (Rønneseth 1968), klebersteinsbruddene, som i mange tilfeller har bruksfaser i vikingtid (Skjølsvold 1961) og steder hvor man har brutt emner til bryner (Resi 1987). Fangstprodukter har utvilsomt også spilt en viktig rolle i vikingtidens økonomi (Mikkelsen 1994).
Arkivert i:

Ingen kommentarer: