01 mars 2005

Fra Ormsland til Urnes

I 1357 ble Narvika i Søndeled (Aust-Agder) solgt. På det tidspunktet hadde gården en landskyld på 3 ½ månedsmatbol (mmb) (DN XXI nr. 92, jfr. Låg 1999:245). Den utgravde middelaldergården Lurekalven i Hordaland hadde en landskyld på 4 mmb og et samlet åkerareal på 10 da. De minste av de undersøkte gårdsanleggene fra middelalderen på Agder har et åkerareal på godt under det. Ormsland under Repstad i Søgne (nevnt som øde i 1656) kan for eksempel neppe ha hatt større samlet åkerland enn 2-3 mål (Låg 1999:264f.).

Før Svartedauen var ”mannsverk” betegnelsen på den minste gården en mann måtte ha for å kunne kalles fullbonde. Landskyldstørrelsen på ”mannsverket” var i de eldste kildene 9-10 mmb, i senmiddelalderen 8-12 mmb (Borgedal 1959:97). Av gårder som Ormsland og Narvika kunne man ganske sikkert ikke leve. Ormsland – dersom den noen gang har vært skyldsatt – kan ha hatt en skyld på 1-2 mmb.

Men det fantes også gårder som var på mange ”mannsverk”. I Sogn finner Andreas Holmsen 19 gårder som var på 100 mmb eller mer – tilsvarende 9-10 mannsverk, mens gjennomsnittsstørrelsen for gårdene før Svartedauen var på 30 mmb (uten hensyn til bruksoppdeling, vel å merke). Urnes i nåværende Luster kommune var på ufattelige 128 mmb – Kvåle i Sogndal på 120 (Iversen 1999:50f., jfr. DN I nr. 207). Kontrasten til Narvika og Ormsland er slående, og forteller om et samfunn med himmelropende forskjeller mellom fattig og rik. Driften av storgårder som Urnes og Kvåle har vært avhengig av store arbeidskraftressurser, mens beboerne på små bosetninger av samme type som Ormsland og Narvika må ha hatt inntektsgivende arbeid ved siden av gårdsdriften eller på annen måte skaffet seg livsopphold – i denne asymmetrien ligger også dialektikken i en godsorganisasjon: Ormsland ligger således sammen med tre, fire andre mini-ødegårder i en sirkel med storgården Repstad i sentrum, og innenfor dennes gårdsvald.

Særlig annerledes har neppe forholdene vært på Østlandet, heller. Her var en ”full” bonde etter loven – en ”einvirke” eller en som hadde voksen arbeidshjelp – en som drev en halvgård, tilsvarende 2 markebol etter den vanlige østlandske bolregningen (Steinnes 1932). Mange gårder var adskillig større enn det. Fra Ullensaker kan nevnes Kjos (16 mb) og Hovin (15,5 mb) (Skre 1998:111), mens én av Egge-gårdene (5 matrikkelgårder i 1604) i Brandbu på Hadeland alene skyldte 60 øresbol eller 7,5 markebol (Helmen 1953:131). I Østfold har man likeledes flere eksempler på navnebol som i 1640-årene utgjør 12-14 skippund tunge, tilsvarende en skyld før det senmiddelalderske landskyldfallet på (minst) like mange markebol eller, omregnet, tre ganger så mange månedsmatbol. Det gjelder for eksempel de 7 Årum-gårdene i Borge eller de like mange Alvim-gårdene i Tune.

Den store Asak-gården i Skedsmo (Akershus) ble i 1300-årene delt i tre – Nordre-Asak, Mellom-Asak og Sønste-Asak (Borgedal 1959:88). Romsås i Ringebu har trolig blitt delt på et tidligere tidspunkt – navnebolet Romsås var fire matrikkelgårder i 1665 og hadde en samlet skyld på 12-13 huder (ibid.). Disse store, oppdelte navnebolene finnes videre vestover også, men i mange distrikter i en noe annen form.

I Mo i Telemark hevdes det i middelalderkilder at gårdene Li, Lofthus, Bakken, Nordgården og Reina ligger i Fróðalandsbær. Noen bebyggelse ved navn Froland er imidlertid ikke kjent gjennom skriftlige kilder. I en annen Telemarksbygd, Vinje, heter det om Berge, Nystu, Kallåk, Flåten, Groven og Nordbø at de ligger i Mannås – men heller ikke noen slik gård kjennes. Flere eksempler på slike tapte navnebol, for det må være det det dreier seg om, kan nevnes fra Telemark: Tinnborg i Tinn, Selaker i Seljord, Haukalid i Grungedal og Veum i Fyresdal. Fra Setesdal kjenner vi flere andre – Åraksbø i Sandnes (Bygland kommune), Hjordalsbø i Bygland og Vallebø i Valle kan nevnes. Bebyggelser ved navn Årak og Jordal kjennes ikke, mens prestegården Valle bare er én av flere gårder som regnes til Vallebø (fra Vest-Agder har man flere eksempler på at navnet på kraftig oppdelte navnebol har blitt overlevert utelukkende fordi det har festet seg ved prestegården, eller i noen tilfeller bare ved sognet). Blant de gårdene som hører til navnebolene i Setesdal, finner vi antatt gamle gårdsnavn som Gakkestad (Åraksbø) og Kjørvestad (Vallebø), men delingsnavn av middelaldersk type med endelser på –jord, -stove osv. er vanligere. Både navnebruken i middelalderkildene og det faktum at den i enkelte tilfeller har holdt seg frem til i dag, viser at vi har å gjøre med enheter som var en levende realitet i historisk tid (se også Stylegar in press). Et lignende fenomen kjennes for øvrig fra Gudbrandsdalen (Olsen 1928:99). Vi må anta at oppdelingen av Tinnborg, Mannås, Årak og andre ”komplekse” navnebol av denne typen har vært en prosess som kan sammenlignes med oppsplittingen av ”enkle” navnebol som Asak i Skedsmo og Romsås i Ringebu hva kronologien angår.

En eldre forskergenerasjon antok at navnebolet var et minne fra ”storfamiliens tid” (Olsen 1928:94ff., Borgedal 1959:88). Den tanken må forlates, av grunner som bør være åpenbare. Dersom vi følger den tradisjonelle modellen så langt som til å regne med at oppdelingen av navnebolene er en prosess som tilhører tidlig- og høymiddelalder – og det kan det være gode grunner til å gjøre – har vi på Sør- og Østlandet forut for og delvis i disse periodene for oss et stort antall agrare bebyggelser som hver er betydelig større, ofte mange ganger større, enn en ”normal” bondegård. I mange distrikter må disse bebyggelsene ha utgjort majoriteten av de samtidige gårdene. Når vi dessuten har situasjonen på Vestlandet i mente, med Holmsens anslag om at en gjennomsnittsgård i Sogn i høymiddelalderen var mellom tre og fire ganger så stor som det vestnorske ”mannsverket”, tegner det seg et bilde av den sørnorske tidlig- og høymiddelalderske bebyggelsestopografien som tilsvarer den C. A. Christensen fant for Danmarks del i vikingtid og tidlig middelalder – nemlig at den typiske gården mange steder ikke var en ”bondegård”, men et lite gods (Christensen 1983).

Gårdstyper i Vest-Agder
Tar vi de enkelte regioner i det sørlige Norge nærmere i betraktning, kan det utskilles et antall gårdstyper. Den følgende typeinndelingen er basert på empiri fra Vest-Agder, men den har relevans også for andre områder. Inndelingen har for eksempel klare paralleller til den som Orri Vésteinsson et al. kommer frem til for sitt islandske og grønlandske materiale (Vésteinsson et al. 2002).

1. De komplekse navnebolene utgjør et lite, men karakteristisk innslag i Vest-Agder. De finnes i gode åkerbruksområder; toponymisk er de lett gjenkjennelige ved forekomsten av unge delingsnavn på –hus, -bø, -stue etc., og arronderingsmessig dreier det seg alltid om en gruppe bebyggelser – i nyere tid oftest matrikkelgårder – som ligger ”voll i voll”, dvs. at innmark grenser mot innmark. Der vi har materiale til å belyse forholdet, viser det seg at slike grupper av bebyggelser ligger innenfor ett og samme utmarksgjerde. De komplekse navnebolene er i regelen kirkesteder, og innslaget av sentralmaktsgods er betydelig større her enn hva som er tilfelle generelt i Vest-Agder. Kirkegrendene i henholdsvis Oddernes og Spangereid er eksempler på denne gårdstypen.

2. Vanligere i Vest-Agder enn de komplekse navnebolene, er den gårdstypen som kjennetegner de sørlandske ”landnåmsbygdene”. Her møter vi en enklere bebyggelsesstruktur – gårdstunene ligger oftest i god avstand fra hverandre, og selv om det finnes mangbølte gårder, dominerer de enbølte. Gårdsgrensene går i utmark, slik at hver bebyggelse har en klart avgrenset innmark og sitt eget utmarksgjerde. I Vest-Agder er det først og fremst i de dalbygder der husdyrholdet spiller en hovedrolle, at typen dominerer. Dette er de typiske bondeselveieområdene i fylket. Gyland, der grensemønsteret er kartlagt i detalj av Håkon Hovstad, er én av bygdene der denne strukturen er fremtredende, og det samme er tilfelle i Finsland (Hovstad 1980). Bebyggelsesnavnene i disse bygdene er sterkt preget av navn på –land og –stad. ”Landnåmsgårdene” av denne typen er bare unntaksvis kirkesteder.

3. Den tredje hovedtypen er en kompleks bebyggelsesstruktur av en annen type enn navnebolene. Det dreier seg om bebyggelser organisert i en godsstruktur med en ”hovedgård” omgitt av et antall underliggende satellittboplasser (jfr. Iversen 1999, 2004; Skre 1998). Mange mer eller mindre klare eksempler på en slik struktur – Repstad i Søgne har vi alt vært innom, mens Vanse prestegård i Farsund med ”underbrugene” Brastad, Gaupeland, Hetland og Espeland (o. 1620) oppviser en lignende struktur. Hovedgårdene i disse småskala godsene er ofte kirkesteder i middelalderen. Det synes å være en tendens til at gods av denne typen finnes i områder der åkerbruket er av relativt stor betydning, men de finnes like ofte i dalbygdene som i lavlandet. I disse kompleksene er det varierende eiendomsforhold som møter oss, med både bondeselveie og sentralmaktsgods. Mange, kan hende flertallet, av de enbølte, sentralmaktskontrollerte gårdene i det vestlige teigblandingsområdet – som Vanse prestegård – har trolig vært hovedgårder i slike lokale godskompleks i middelalderen, selv om det er sjelden at forholdet kommer like tydelig frem i etter-reformatoriske kilder som nettopp i tilfellet Vanse. Bebyggelsesnavnene innenfor godskompleksene oppviser stor variasjon hva hovedgårdene angår, mens satellittbosetningene i meget stor utstrekning har navn på –land.

Denne inndelingen i gårdstyper ligger på et annet plan enn skillet mellom enbølte og mangbølte gårder. Således kan den enkelte bebyggelse/tun i et komplekst navnebol være mangbølt.

De underliggende bebyggelsene: –land og –rud-gårdene
Navn på –land dominerte de underliggende bebyggelsene vi møtte på henholdsvis Repstad og Vanse. I Vest-Agder synes det, som nevnt, å være et mønster i at mange av de underliggende bebyggelsene i middelalderen har slike navn. Det samme fenomenet er påpekt når det gjelder en del områder på Vestlandet, f. eks. kransen av –land-gårder rundt kongsgården Seim i Lindås (Hordaland) (Olsen 1928).

I egenskap av bebyggelsesnavn er det sannsynlig at mange –land-navn, men ikke alle, betegner gårder fra den perioden med omstrukturering av bosetning og bebyggelse som fant sted omkring 200 e. Kr., selv om navnene i sin opprinnelse var teignavn (jfr. Særheim 2001). Det er grunn til å regne med at det er tilfelle med mange av –land-gårdene i ”landnåmsbygdene” i Vest-Agder, for eksempel. I bygder som Finsland og Gyland har kirkestedsgårdene, som dessuten er blant de høyest skyldsatte i sine respektive distrikter, navn på –land.

Imidlertid har det funnet sted storskala omlegginger av bebyggelsesmønsteret flere ganger siden yngre romertid. Én slik foregikk ca. 600 e. Kr., en annen i senmiddelalderen (Stylegar 2001). I forbindelse med slike omstruktureringer kan noen bebyggelser ha skiftet navn, mens navnene på nedlagte gårder kan ha blitt glemt for alltid (om navnebytter, se Skre 1998). Det kan følgelig ikke utelukkes at en del av bebyggelsene med navn på –land kan være navngitt etter en kortere eller lengre ødeperiode, og at det funksjonelle aspektet ved førsteleddet i en del av disse navnene (Rugland, Løland, Bygland m. v.) i mange tilfeller kan tenkes å utsi noe om den mer ekstensive bruken av disse teigene i en mellomfase uten fast bosetning en gang etter folkevandringstiden. Noen av –land-navnene i Vest-Agder er sammensatt med personnavn eller substantiver som gjør det meget sannsynlig at de er fra vikingtid eller middelalder. Hindersland i Lyngdal skal inneholde det tyske, kristne mannsnavnet Henrik, og gårdsnavnet kan i så tilfelle neppe være eldre enn fra tidlig middelalder. Kan hende tilhører en vesentlig del av –land-gårdene den byggelsesekspansjonen som begynte i vikingtid og fortsatte i tidlig middelalder. Under enhver omstendighet er det grunn til å anta at –land-navnene har vært produktive gjennom lang tid.

I deler av Vest-Agder og Rogaland kan det påvises et betydelig antall nedlagte bebyggelser med navn på –land. Det er neppe tilfeldig at det særlig er i mer marginale strøk at en finner mange nedlagte –land-gårder. I slike områder har bebyggelsene vært spesielt utsatt, ikke bare med hensyn til epidemier og krisetider, men også når det gjelder de større jordeiernes økonomiske disposisjoner. I Vest-Agder i middelalderen har mange av de bortkomne –land-gårdene i heiene trolig vært nærmest for satellitter å regne under større og bedre gårder nede i dalene. Til tider kunne jordeierne se seg bedre tjent med ikke å ha leilendinger på slike gårder, men heller bruke dem direkte, som beitemark eller utjorder, under hovedgården. I en del tilfeller må det være slike disposisjoner som ligger bak ødeleggingen av perifere gårder i senmiddelalderen. Svartedauen var selvsagt en viktig årsak til at ”hovedgårdsøkonomien” ble lagt om, men det er feil å tro at alle ødegårder ble forlatt fordi de som bodde på dem, døde. I ett tilfelle, fra Lund i Dalane, vet vi at jordeieren – den lokale presten – regelrett jagde leilendingene fra gården Eigeland. Det skjedde i 1467 (Rønneseth 2001:155).

På flere enn ett vis synes de østlandske rud-/rød-gårdene å utgjøre et motstykke til de sør- og vestlandske –land-gårdene. Som –land-bebyggelsene på Sør- og Vestlandet, ligger –rud-gårdene oppe i åsene, nede på elvemoene eller inneklemt mellom bedre og eldre gårder på jord som frem til –rud-gårdene ble anlagt, hadde blitt betraktet som annenrangs – enten for skrinn, for oppdelt eller for bratt til å romme eldre bebyggelser.

Som gruppe betraktet, har rud-bebyggelsene en klart underordnet karakter – ”de mange rare tilføyelser til rud og rød viser at det var småkårsfolk som her bygde sin heim: kottkarer og løysinger, kjerringer (fattige enker), håndverkere, bondefolk som var blitt sosialt degradert gjennom fattigdom, og yngre sønner på gårdene,” skriver Paul Borgedal (1959:27). Man regner med at det ble ryddet 3000-5000 bebyggelser med navn på –rud i tidlig og høymiddelalder på Østlandet – ved Oslofjorden, på Opplandene og i Telemark.

-rud-bebyggelsene regnes gjerne for å være ryddet i kristen middelalder, dels fordi de i mange tilfeller er små og med lav landskyld, og dels fordi de av og til inneholder personnavn som utvilsomt tilhører kristen tid (Jon og Pål, for eksempel). Det er også et faktum at endelsen -rud eller -rød var produktiv langt opp i tid, og for eksempel i Østfold ble brukt for å navngi husmannsplasser i senere tid (Harsson 1990). Innenfor svensk forskning mener man imidlertid at navn på -ryd, -röd eller -rud har vært brukt alt i vikingtiden (Strid 1986; Fridell 2000), og at bebyggelser med slike navn inngår som en fast del av vikingtidens og den tidlige middelalderens bebyggelseslandskap, og hører til den ekspansjonen i bebyggelsen som begynte i vikingtid og fortsatte i tidlig middelalder (Fridell 2000:70). Det er ingen åpenbar grunn til at ikke det samme skulle være tilfelle hos oss. Helst skal vi derfor regne med at mange av -rud-gårdene også på Østlandet kan være tatt opp alt i vikingtid. Det har sjelden vært poengtert, men innenfor denne periodens bebyggelsestopografi kan –rud-bebyggelsene på Østlandet se ut til å spille en lignende rolle som –land-gårdene på Sør- og Vestlandet.

Den lave landskylden, den nedsettende navnegivningen og i det hele tatt det Borgedal kaller –rud-gårdenes ”klart underordnet(e) karakter” (1959:27), aktualiserer spørsmålet om hvorvidt disse bebyggelsene, i likhet med en del av –land-gårdene lenger vest, kan ha inngått i lokale godsstrukturer i middelalderen?

Fra Østfold har man flere eksempler på at –rud-gårder ligger som perler på en snor omkring sentrale bebyggelsesområder (jfr. Stylegar 2003b). I Rakkestad finnes et titall slike rydningsplasser i en nord–sør-gående kjede øst for kirkegrenden og sentralområdet omkring Rakkestad–Gudim. I områdene sør og nord for Eidsberg kirke og nabogårdene Huseby og Lekum finner vi det samme mønsteret, og likeledes omkring Folkenborg/Rødenes kirke i Marker, omkring Mysen/Folkenborg/Sletner i Eidsberg og i to konsentrasjoner øst og vest for komplekset Frøshov/Hov/Løken i Trøgstad. I ytre Østfold finnes gode eksempler omkring Os (Halden kommune) og Tomb (Råde kommune).

En indikasjon på at det faktisk har eksistert en indre sammenheng mellom disse ”hovedgårdene” og de omliggende –rud-bebyggelsene, får vi gjennom et eksempel fra Våler i Østfold.

I 1418/19 døde riksråden og høvedsmannen på Akershus, Agmund Bergdorsson Bolt. Agmund hadde farsætten sin i Våler, og én av setegårdene sine på Mosseros ved Vansjø. I kirkegrenden lenger nord i Våler ligger storgården Flesberg, som Agmund også eide og som hadde tilhørt hans far og farfar. Mellom setegården Mosseros og Flesberg/Våler kirke ligger et område dominert av 15-20 –rud-bebyggelser. Dels fra Agmund selv, men i større grad fra flere av arvingene hans, ble gårder i dette området overdratt Værne kloster i Rygge (Gunnes 1998:48ff.). Til de gårdene som tilfløt klosteret i 1400-årene, hørte Sønsterød, Frosterød, Grepperød, Jonsrød, Bjørnerød, Skirød og Bratterød – med andre ord en ikke ubetydelig andel av de –rud-bebyggelsene som omkranser setegården Mosseros. Av disse kan Grepperød, Jonsrød, Bjørnerød og Skirød knyttes direkte gjennom eierinteresser til Agmund Bergdorsson Bolt, mens slektskapsforhold gjør det sannsynlig at også de øvrige –rud-bebyggelsene (Sønsterød, Frosterød og Bratterød) hadde ligget til Agmunds gods. Det er nærliggende å lese en godsstruktur av ”solsystem-typen” inn i dette bildet (jfr. Callmer 2002). I 1479 doneres selve hovedgården Mosseros til klosteret, sammen med ”Mosseros gods”, som vel må ha betegnet en del av gårdene i det nevnte ”-rud-området” nord for Mosseros. Kanskje er det ikke tilfeldig at disse gårdene avhendes i slutten av 1400-årene, og kan hende er sammenhengen at godsøkonomien har blitt lagt om (jfr. Ulsig 1968).

Frode Iversens modell for å rekonstruere yngre jernalders makt- og godsstrukturer på Vestlandet tar utgangspunkt i at slike forhold kan ha nedfelt seg i romlige strukturer i form av funntomme heleieområder i relasjon til en storgård (1999, 2004). Et tilsvarende mønster kan påvises mange steder på Østlandet, blant annet i Våler. På prestegården der i bygden finnes et større gravfelt, og vikingtidsfunnene fra Våler skriver seg dels fra dette sentralområdet, og dels fra gårder lenger vekk, i vest og sørvest. Sør for Kirkebygda, ned mot Vansjø, er det et større område der det verken finnes gravhauger eller er gjort vikingtidsfunn. Det er i dette området at Agmund Bergdorsson Bolts –rud-gårder befinner seg. Man kunne kanskje tenke at den faste gårdsbosetningen i dette området var temmelig ung. Men brorparten av –rud-gårdene i distriktet mellom Mosseros og Kirkebygda ble regnet som fullgårder i kilder fra tidlig på 1600-tallet, og det er heller ingenting ved det arkeologiske funnmaterialet herfra som tilsier at området først fikk fast bosetning i middelalderen. Således er det et større antall funn fra slutten av steinalderen og bronsealderen fra gårdene her, og det skulle normalt tyde på at gårdsbosetningen i området er betraktelig eldre enn fra kristen middelalder. Når disse bebyggelsene i all hovedsak likevel ikke har gravhauger eller gravfunn fra vikingtid (et eksempel på det som Johan Callmer kaller et ”sort hull”), kan det skyldes at de har vært drevet av treller eller leilendinger som har vært knyttet til en hovedgård. Det kan med andre synes som om vi også i Østfold har å gjøre med lokale tradisjoner for godsbesittelse med røtter i yngre jernalder.

Men denne problemstillingen skal ikke berøres nærmere i denne sammenheng. Hovedpoenget her har vært å peke på likhetene mellom –land-gårdene på Sør- og Vestlandet og de østlandske –rud-gårdene med hensyn til deres rolle som underliggende bebyggelser innenfor lokale godssystemer i middelalderen

Ingen kommentarer: