"Begrepet estetikk gjelder våre sansede opplevelser. Estetisk kvalitet er knyttet til egenskaper og kjennetegn ved f. eks. en bygning eller et anlegg som vi opplever gjennom våre sanser og følelser," heter det i Miljøverndepartementets veiler om estetikk i plan- og byggesaker. I denne definisjonen er visuelle egenskaper som dekor, ornamentikk og form - egenskaper som innenfor arkeologien gjerne sammenfattes i begrepet stil - fremtredende.
Diskusjonen om "pent og stygt" synes imidlertid meningsløs når det er forhistorisk tid og middelalder vi behandler. Den hører vår moderne tid til. Vi må tro at stil i forhistorien ikke først og fremst ble oppfattet som et valgt mellom stygt og pent. Det var vel heller slik at det "pene" var et implisitt aspekt ved andre vurderinger som gjaldt stil, og at den egentlige diskusjonen om "estetikk" i disse samfunnene dreiet seg om motsetninger av typen "skikk - uskikk", "tradisjonell - innovativ" og "hjemlig - fremmed", ja selv "riktig - galt". "Estetikk" og stil var med andre ord normative begreper i langt større grad enn hva tilfellet er i vår tid, da debatter om "estetikk" gjerne reduseres til et spørsmål om smak og behag.
En eldre generasjon arkeologer behandlet gjerne stil rent formelt, som et hjelpemiddel for å ordne sitt oldsaksmateriale kronologisk og typologisk. Men stilen har også andre historier å fortelle - den har mening og funksjon.
Jaktmagi og de første sørlendinger
I 1998 ble det klart at de hittil eldste spor etter mennesker på Sørlandskysten var avdekket i Kjerkehavn på Hidra i Vest-Agder. Under mudring i forbindelse med fiskerihavnen for noen år siden, fremkom et nydelig dekorert redskap av ben eller horn. Da funnet etter en tid ble overlevert Norsk Sjøfartsmuseum, antok arkeologene at det var en gjenstand fra nyere tid de hadde med å gjøre - et "etnografika", som slikt kalles. En radiologisk datering avslørte imidlertid at den forseggjorte hakken eller hakapiken var 9.500 år gammel. Trolig har mudringsarbeidene forstyrret en steinalderboplass fra en periode da vannstanden var en annen enn nå.
Det forseggjorte og godt bevarte redskapet har dekor i form av innrissede streker og punktsirkler. Men hva har hensikten med denne dekoren vært? Det er illusorisk å tro at vi i dag kan finne frem til det konkrete symbolinnholdet, slik den tidlige steinalderens mennesker forstod det. Men mer generelle betraktninger kan vi forsøke oss med.
I mange jakt- og fangstkulturer spiller dekor og stil en viktig rolle. Stil brukes delvis for å markere gruppetilhørighet - medlemskap i familiegrupper, klaner eller andre sammenslutninger. Like viktig er dekor i jaktmagiske sammenhenger. På enkelte redskapstyper fra steinalder er det risset inn bilder av vilt og byttedyr. Det nøyaktige meningsinnholdet kjenner vi ikke, men slik dekor har trolig vært ment å skulle bidra til jaktlykken.
Fra eldre steinalder stammer nok også et bergmaleri på Forbergodden i Spind (Farsund kommune, Vest-Agder). På en loddrett fjellvegg er det med rød farge skapt en temmelig naturalistisk fremstilling av en elgku. Man har villet tillegge slike malerier magisk betydning. Flere har foreslått at dyr har blitt drevet ut for det bratte stupet som et ledd i datidens matauk. Men det malte dyret kan også ha hatt en mer indirekte symbolsk mening. Kan hende er det en stammes eller fangstgruppes totemdyr som er fremstilt. Det går an å tenke seg at Forbergodden var en viktig møteplass for grupper som til vanlig holdt til henholdsvis i innlandet eller ved kysten. I så fall kan den malte elgen også ha hatt en funksjon som markør for et jaktterritorium.
Stil og språk
Det kan være fruktbart å forstå ornamentikk, form og stil som en type språk. Som andre språk har stilen forskjellige varianter, regionale og lokale dialekter. Vi kan dessuten av og til påvise sosiolekter, tilfeller der varianter av én og samme stil kan settes i forbindelse med hver sin samfunnsklasse. De ornamenterte våpnene og smykkene i det rike Snartemofunnet fra Hægebostad er holdt i en stil som forteller arkeologen at han har å gjøre med en grav fra omkring år 500. Men stilen har en "sosiolekt" som bare finnes i et fåtall andre graver i Norden. Sosiolekten må tilhøre et eksklusivt fyrstemiljø i folkevandringstiden.
I de siste tiårene av 900-årene utgjør filigransornerte gjenstander av gull en lignende sosiolekt – den berømte gullsporen fra Værne kloster i Rygge (Østfold) og en del andre sør-skandinaviske praktfunn har vekselvis blitt karakterisert som utført i borrestil med påvirkning fra jellingestilen og utført i jellingestil med påvirkning fra borrestilen. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen elementer fra begge disse stilene i f. eks. gullsporen, men likevel ser vi umiddelbart at den har mest til felles med praktfunn fra Hiddensee ved Rügen, fra trelleborganleggene Fyrkat og Aggersborg og fra de tidlige byene Hedeby, Lund og Sigtuna. Noen har villet skille ut disse sakene som tilhørende en egen ”hiddenseestil”, og det kan ha mye for seg. Men det gir like god mening å oppfatte stilen i de filigransornerte praktgjenstandene som en sosiolekt, en variant av den sene vikingtidens stil som er særskilt knyttet til det øverste sosiale sjiktet i Skandinavia (i dette tilfellet har Jellingkongene og deres nærmeste krets vært foreslått).
Mest konsekvent er dekor brukt i vikingtidsgravfunnet fra Oseberg i Vestfold, der praktisk talt samtlige gjenstander i funnet er laget av kunsthåndverkere og vitner om et miljø der den dekorative kunsten ble brukt til å understreke status og sosial posisjon.
Men dekorative former og ornamentikk behøver ikke å ha én eneste mening og ett eneste symbolinnhold. I noen tilfeller og i flere forhistoriske perioder finner vi de samme formelementene utbredt over store deler av Europa. Vi sier at formen eller stilen har "vandret", men ofte har vi ikke belegg for å hevde at meningsinnholdet er det samme fra sted til sted. I bronsealderen finner vi for eksempel de såkalte "skålgropene" igjen over hele atlanterhavskysten fra Portugal til Nordkalotten. Men at det symbolske meningsinnholdet som disse helleristningene må ha hatt, skulle være identisk innenfor hele dette vidstrakte og svært varierte området, er det vanskelig å tro. En slik tanke ville jo forutsette at tankeverdenen som helhet var den samme fra lengst syd til lengst nord i Europa.
Etniske markører
Av og til forteller imidlertid slike spredningsmønstre om livlige kontakter mellom folkegrupper som ellers er skjult i historiens tussmørke. I slike tilfeller kan arkeologien påvise kulturforbindelser som historikernes skriftlige kilder tier om. Det må for eksempel regnes som bevist at det var nære forbindelser mellom Sørlandet og Kent (i Storbritannia) allerede i folkevandringstiden, altså flere hundre år før vikingtiden. En rekke stilelementer og draktspennetyper fra Kent oppviser så mange paralleller med sørlandske funn at det må være en sammenheng. En form for handelskontakt og "stilvandring" har vi nok her også, men det gir oss ikke hele forklaringen. Noen forskere har foreslått at dekor og form tjente som etniske markører hos anglerne i Kent, og at likheten med sørlandske funn må forståes dithen at anglerne ønsket å markere en skandinavisk identitet i klesdrakt og draktutstyr.
I vikingtiden fantes en rekke ulike stiltradisjoner i Europa. Vikinger fra det nåværende Norge møtte andre draktskikker og smykkeformer og annen dekor utenlands. Det må ha vært en smal sak å kjenne igjen nordiske kvinner og menn i folkemengden i byer som London, Novgorod eller Paris.
Stil og skaldekunst
Den danske kulturhistorikeren Axel Olrik mente i sin tid at det norrøne skaldespråket i vikingtid og middelalder “har samme barbarisk-opløste Præg som Folkevandringens og til dels Vikingetidens Billedkunst, der sønderdeler Figurens Lemmer for bedre at fylde Fladen; den har tapt Sammenhængen med det umiddelbare Liv". Filologen Hallvard Lies tilsvar var at dette “innebærer jo at den litterære kunst på et visst tidspunkt umiddelbart og konkret forbandt seg med den materielle kunst og i sin dypeste estetiske streben identifiserte seg med denne kunst.”
Det har vært hevdet at en utbredt form for skaldestil, dróttkvætt, faktisk har sin opprinnelse i slik "materiell kunst". Denne stilen kan opprinnelig ha vært en billeddiktstil, bestemt nettopp av det spesielle subjekt det eldste bevarte dróttkvættdiktet vitterlig anvender den på: maleriske fremstillinger av mytiske og heroiske opptrinn på et skjold.
Allegorier i form av kenninger er trolig også representert i billedvever som dem fra Oseberg og Tune, på vikingtidens billedsteiner og på gullbrakteatene fra folkevandringstid. Her utgjør altså stilen et nettverk av ulike betydninger, som til sammen danner en "estetikk" ganske annerledes enn vår egen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar