Å nærme seg det ukjente

Otto Sindings kjente historiemaleri, ”Slaget ved Svolder”, er malt i 1883. Det sentrale motivet i bildet er Olav Tryggvasons langskip, Ormen Lange. For en moderne betrakter er det slående hvor lite her som minner om vikingtid. Sinding hadde åpenbart andre referanserammer enn vi har. Gokstadskipet var som det første godt bevarte vikingskipet, blitt utgravd tre år tidligere og publisert i 1882, men fremstillingen av Ormen Lange er lite preget av dette. Maleren har i mangelen av foreliggende arkeologiske resultater, tatt utgangspunkt i skipstyper han kjente fra andre sammenhenger. Arkeologene var og er henvist til å gjøre det samme – de nærmer seg det ukjente gjennom å sammenligne med noe som er kjent.Sinding er tydelig inspirert av middelalderen. En generasjon eller to tidligere var det den klassiske antikken som tjente som referanseramme for kunstnere og kulturhistorikere, slik nedenstående illustrasjon fra Nils Henrik Sjöborgs Samlingar för nordiska fornälskare viser.

Arkeologiske funn taler jo ikke av seg selv. Vi må stille spørsmål til de levningene vi finner, og svarene er ikke uavhengig av hvordan spørsmålene stilles – eller hvem som stiller dem. I siste instans er man nødt til å gå fra det kjente til det ukjente. Derfor har sammenligninger eller analogier en sentral og viktig plass i arkeologien. Bruken av analogier kan gå fra helt enkle forhold til kompliserte sammenhenger. En del gjenstandstyper, for eksempel økser, fant mer eller mindre sin form alt i steinalderen. Finner man en rimelig godt bevart øks fra vikingtiden, er man sjelden eller aldri i tvil om hva slags redskap man har for seg. Banalt, kanskje, men enhver rekonstruksjon av forhistoriske (dvs. skriftløse) kulturer er basert på rekker av mer eller mindre avanserte slutninger av denne typen.

Veien fra rent deskriptive gjenstandsbeskrivelser til fortolkende kulturhistorie, altså til det kulturantropologen Clifford Geertz kaller ”thick descriptions”, er ikke enkel. All kulturhistorie handler om kontekst. Når man har med genuint forhistoriske kulturer å gjøre, er det problematisk å rekonstruere konteksten (dersom man da ikke følger den strukturalistiske tankegangen og lar den samlede materielle kulturen være kontekst for de enkelte deler, uten å skjele til referansepunkter utenfor den materielle kulturen). Arkeologen må av den grunn basere seg på analogier – enten etnografisk-synkrone eller historisk-diakrone. Sistnevnte er det som av historikere kalles den direkte historiske metode. Økseeksempelet vårt er en enkel versjon av dette. Mer komplekse historiske analogier har fått vind i seilene innenfor deler av jernalderarkeologien de siste 10-15 årene, i det forskere både i Danmark, Sverige og Norge har forsøkt å føre eiendoms- og avhengighetsforhold som kjennes fra skrifthistorisk tid, tilbake til romertid og folkevandringstid, delvis med utgangspunkt i arkeologisk materiale, og delvis basert på eiendomsforhold som er kjent fra middelalderen.

Etnografiske analogier brukes dersom man ønsker å studere sammenhengene mellom ulike kulturelle prosesser – det være seg ritualer, arbeidsoperasjoner eller annet – og de materielle sporene etter dem i form av arkeologiske funn og monumenter. I nordisk arkeologi har denne formen for analogier lange tradisjoner; svenske Sven Nilsson grep allerede i 1830-årene til beskrivelser av lavteknologiske samfunn mange steder på kloden når han ville forstå hvordan flintredskaper fra den skandinaviske steinalderen var blitt benyttet.

Innenfor den positivistisk orienterte, såkalte ”nye arkeologien” i 1960- og 1970-årene spilte særlig de etnografisk-synkrone analogiene en stor rolle. Ikke minst den amerikanske arkeologen Lewis Binford kom frem til resultater av vesentlig og varig betydning når det gjaldt å studere spredningsmønstre, arbeidsprosesser osv. hos jegere-sankere. Et nokså mekanisk syn på fortidige menneskelige handlingsmønstre gjorde det imidlertid mulig for mange nyarkeologer å henvise til nålevende kulturer på tilsvarende ”teknologiske nivå” ikke bare for å forklare særegenheter ved det hjemlige arkeologiske materialet, men også for å beskrive sosiale og politiske strukturer i det forhistoriske samfunnet. Man fant støtte for disse idéene dels i amerikansk nyevolusjonisme og dels i stalinismens utlegning av Marx’ historiske materialisme som en lære om stadier som ethvert samfunn er nødt til å gjennomgå i løpet av sin historiske utvikling. For bronsealderarkeologien, for eksempel, førte dette til at den tapte konteksten kunne bli erstattet med referanser til samfunns- og kulturforhold innenfor etnografisk dokumenterte ”høvdingedømmer”, ikke sjelden polynesiske kulturer fra temmelig ny tid. Moderne etnoarkeologi bruker ikke lenger analogier fra etnografiske situasjoner som ”fasit” for å tolke materielle kulturspor fra forhistorisk tid. I stedet legger man stor vekt på å forstå den helhetlige konteksten, sosialt og kulturelt, som den materielle kulturen i etnografisk-synkrone situasjoner opptrer i. Den totale konteksten kan så inspirere forsøksvise ”thick descriptions” i den arkeologiske settingen.

Gode analogier er oftest de som ligger nær både i tid og rom. Å hente analogier fra 1800-tallets Stillehavskulturer og bronsealdersamfunnet i Norden for 3.000 år siden er langt mer problematisk. Sagt på en annen måte: den beste kontekstuelle arkeologien er den som utføres på et materiale fra skrifthistorisk tid. Det betyr ikke at det ikke er mulig å skrive kulturhistorie om helt skriftløse perioder som stein- og bronsealder, men vi må a priori akseptere at denne kulturhistorien vil være mer generell, mer skissepreget og inneholde flere uløste spørsmål enn kulturhistorie fra senere perioder, da det også finnes skriftlige kilder en kan trekke veksler på.