Doggerland

På bunnen av Nordsjøen ligger en tapt verden. En gang streifet mammut og urokse omkring der ute, og datidens mennesker hadde det vidstrakte landet som viktige ressursområder. Landet ute i havet inneholdt åser og dalfører, store elver og skoger. Doggerland kalles dette forsvunne landområdet, hvis siste rester av tørt land ble slukt av havet for litt under 8000 år siden.

Den sørlige delen av Nordsjøen er relativt grunn – over store områder er ikke dybden større enn 50 meter. På havbunnen finnes gamle strandvoller og spor etter tidligere elveløp. Elbens løp kan for eksempel følges helt til norsk sektor i nord. Under siste istid var store mengder vann bundet opp i isbreene, slik at havnivået for 20000 år siden lå omkring 100 meter lavere enn i dag. Dessuten ble områder som lå umiddelbart på utsiden av iskanten, presset oppover. Som en følge av disse forholdene, var deler av Nordsjøen tørt land, og den siste rest av dette ”Nordsjøkontinentet” – det relativt høytliggende Doggerbank – ble oversvømt først for 7800 år siden.

Fra Doggerland til Doggerbank
Da innlandsisens utbredelse var på det største, strakte Doggerland seg fra den engelske østkysten til Holland, Nord-Tyskland og Danmark – et område på størrelse med dagens Storbritannia. Så vel Doggerbank som Lille og Store Fiskerbank var tørrlagt og deler av Doggerland. Den grunne Vikingbanken var en stor øy på grensen mellom det som i dag er britisk og norsk sokkel i Nordsjøen. Store elvesystemer drenerte ut gjennom Doggerland. Elben løp i en bue opp til Skjern Å ved Vejle, mens Themsen var en bielv til Rhinen.

I dette landskapet holdt mennesker til. I løpet av de siste hundre år har det mange ganger hendt at fiskefartøyer har fått opp redskaper av flint eller bein i Nordsjøen, og likeledes knokler og støttenner av mammut.

Herfra kom sannsynligvis de tidligste innvandrerne til Norskekysten. De vidstrakte landområdene i Doggerland var av stor betydning for datidens mennesker. Ikke minst bør sjøfangsten ha spilt en vesentlig rolle, selv om man tradisjonelt har oppfattet befolkningen her først og fremst som reinjegere. Alt i den milde Allerødperioden, tiden for ca. 14000-12000 år siden, var korteste avstand sørover til Doggerland blitt så liten som 70 km, og i kalde vintrer kunne reinsdyr – og mennesker som hadde dem som viktige byttedyr – trolig komme til den nylig blottlagte Sørlandskysten over en islagt Norskerenne. Så vel på Lista som på Jæren er det påvist trekullstøv i pollenprøver fra denne perioden.

Den fortsatte landhevningen etter istidens slutt førte i Atlantisk tid (perioden ca. 9000-6000 år før vår tid) til en dramatisk forandring av kystlinjene. Samtidig økte havnivået på grunn av avsmeltningen av innlandsisene, ikke minst den store breen som hadde dekket store deler av det nordamerikanske kontinentet og Grønland. I de nordlige deler av Skandinavia var landhevningen så kraftig at landet sakte steg av hav, men i sør var det motsatte tilfelle – og store strekninger av Sør-Skandinavia ble oversvømmet. Øresund og de danske beltene oppstod ,og saltvann strømmet inn i Østersjøområdet. De siste gjenværende delene av Doggerland ble overskylt, og Nordsjøen, Den engelske kanal og Irskesjøen ble dannet. I det stadig varmere havvannet fantes levevilkår for den varmekjære Tapes-muslingen, som har navngitt denne havstigningen eller transgresjonen (Tapestransgresjonen).

Man har lenge visst at de sørlige deler av Nordsjøen en gang var tørt land. Men det er først i de senere år at det har blitt fart på utforskningen av Doggerland. Ikke minst har forskningsresultater fra oljevirksomheten blitt tatt i bruk for å rekonstruere det forhistoriske landskapet mellom England og Danmark.

Lista – et norsk motstykke
I Norge peker Lista i Vest-Agder seg ut som et område som i denne sammenheng har mer til felles med Sør-Skandinavia enn Norge for øvrig. Oslofjorden og Trondheimsfjorden lå relativt nær innlandsisens sentrum, og trykket fra isbreen var dermed relativt kraftig i disse områdene, og med en tilsvarende sterk landhevning etter at isen trakk seg tilbake. Istrykket var relativt mye mindre på Sørvest- og Vestkysten. Mens det høyeste havnivå etter istiden lå så høyt som ca. 220 meter i Osloområdet, var det på Vestlandet ikke over ca. 45 meter noe sted. Lavest var havnivået på Lista. Der stod havet – før Tapestransgresjonen – inntil 7 meter lavere enn dagens nivå.

Store områder som i dag er sjøbunn, var med andre ord tørt land for ca. 9000 år siden. I dette sjøområdet, utenfor Lista og kysten vest og øst av Lista, har det i de senere år blitt gjort flere interessante arkeologiske funn. Dels dreier det seg om steinalderboplasser som i dag befinner seg under havets overflate, og dels dreier det seg om spesielle gjenstandsfunn. Til de siste hører en vakkert dekorert hakke av hvalbein som for noen år siden ble funnet i havnebassenget i Kjerkehavn på Hidra utenfor Flekkefjord. Dette redskapet er C14-datert til 9500 år før nåtid, og det viser hvor fantastisk gode bevaringsforhold som antagelig finnes på flere av de oversvømte boplassene.

Oversvømte boplasser blant annet i Danmark har gitt funn av gjenstander av tre, skinn og annet organisk materiale som forteller en annen og mer fargerik historie om de første innvandrerne i Skandinavia enn boplassene på land gjør. Under vanlige arkeologiske steinalderundersøkelser er det bare i spesielt heldige tilfeller at organisk materiale er bevart. De oversvømte boplassene utgjør dermed et svært interessant forskningsmateriale. Utforskningen av vårt eget ”Doggerland” har bare så vidt begynt, men vil trolig i løpet av noen år gi oss nye kunnskaper om livet på Norskekysten for nesten 10000 år siden.