16 oktober 2007

Bjærumfunnet

Gravfunnet fra den store Rishaugen på Bjærum, eller Kongshaugen, som den også kalles, er godt kjent blant mange i Hægebostad. Etter tradisjonen ble den store gravrøysa åpnet for et par hundre år siden, og det ble funnet en rekke gjenstander i det store hellebygde kammeret som fremdeles ligger åpnet. Det skal blant annet ha blitt funnet et sverd med håndtak av gull, men dette forsvant med en sorenskriver fra Farsund. Her, bare noen få kilometer fra Snartemo, får selvsagt tradisjonen om et sverd ”med håndtak av gull” en arkeolog til å spisse ørene! Jeg har derfor vært opptatt av Bjærumfunnet lenge, og nå kan jeg bringe ny informasjon både om funnet og om hva som skjedde med sverdet.

Etter tradisjonen ble sverdhåndtaket solgt til en sorenskriver i Farsund. Han skal imidlertid ha mistet det over bord da han var på vei ut Lyngdalsfjorden på vei hjem. Anna Øydne Neset har gjengitt dette sagnet mer utførlig i det vesle heftet, Gamle minnesmerker i Hægebostad. Når jeg skriver ”sagn” er det ikke bare fordi jeg vet at hjaltets (håndtakets) skjebne ble en annen enn å havne på fjordbunnen. Akkurat den samme historien som om Bjærumfunnet, fortelles nemlig om et funn fra Vemestad i Kvås. Også der skal det ha vært en slepphendt sorenskriver som mistet gullet over bord. Dette er et vandremotiv.

Arkeologer flest kjenner omtalen av funnet fra Bjærum gjennom Nicolay Nicolaysens verk, Norske Fornlevninger, som utkom i årene 1862-1866. Han skriver:

”Paa Bjøreim (Bjørheim) blev nogle aar før 1795 aabnet en haug, som indeholdt et af heller dannet kammer, 11 alen langt, 1 ½ bredt, hvori fandtes et sverd, 2 bidselringe, ”en kobberkjedel staaende paa et kobberfad” og en hel del potter eller urner af ler”.

Nicolaysen viser til Peter Holms ”Beskrivelse af Lister og Mandals Amt” i Topographisk Journal fra 1795 som sin kilde.

Ut fra Holms/Nicolaysens beskrivelse, er det liten tvil om at vi har for oss et funn fra yngre romertid eller folkevandringstid (200-550 e.Kr.). Det store, hellebygde kammeret, de mange leirkarene, bronsekjelen og bronsefatet peker alle i den retningen. Vi er i ”Snartemo-tid” eller noe før. Bare bisselringene passer ikke inn – det er først og fremst i yngre jernalder at det blir vanlig med hesteoffer i gravene.

Opplysningen om hjaltet av gull finnes ikke hos Holm. Det må være en genuin lokal tradisjon.
Når det gjelder sverdklingen, skal den i mange år ha ligget på en stor, flat stein ved det blottlagte kammeret. Etter hvert ble den slått i stykker og til langt ut i 1840-årene brukt til brodder under treskoene. Den store hellen som dekket graven, ble på 1880-tallet kilt i stykker og brukt til gjerder og mur under et hus på Bjærum.

Om Rishaugen, som med et opprinnelig tverrmål på nesten 25 meter og sin dominerende beliggenhet høyest i innmarken på Bjærum er et av de mest monumentale gravminnene i gamle Hægebostad kommune, fortelles at ”kong Bjæring” skal være gravlagt der. Derav det alternerende navnet på haugen, Kongshaugen. Tradisjonen ymter om at kong Bjæring var ansvarlig for tinget på Tingvatn. En annen tradisjon forteller om en kobling til Eikeland, tvers over Lygna. Kong Bjæring skal ha hentet dronningen sin fra Eikeland. Der på gården lå frem til ca. 1890 to større gravhauger som ble kalt for Dronning- eller Marihaugene. To bevarte gravhauger på Eikeland kalles Kongshaugene.

Etter at man hadde gjort det fine funnet i Rishaugen, ville man gå løs på de to store Kongehaugene på Eikeland. Men det fikk kong Bjæring satt en effektiv stopper for, som Anna Øydne Neset forteller:

”Da kom nemlig skjærene flygende fra Bjærum, den ene flokken mer rasende enn den andre. De skrek og holdt et forferdelig leven, så graverne måtte rømme heim. Dagen etter begynte gravingen igjen, men samme spetakkel gjentok seg, skjærene kom tilbake og var helt rasende. De gamle forteller at skjærene var regnet for hevnens fugl. Nåde den som ikke gjorde skjæra til lags. Og alle skjønte at det var kong Bjæring som sendte skjæreflokkene fra Bjærum til Eikeland. Han fikk ikke ligge i fred i sin grav og ville hevne seg ved å sende forbannelse over gravrøverne. Kongegraven på Eikeland ligger derfor urørt den dag i dag.”

Skjæra er også knyttet til de underjordiske i folketradisjonen. Da er tradisjonen om at de underjordiske hadde et eget forhold til Rishauge, interessant. Her er Anna Øydne Neset igjen:

"Et stykke fra Kongshaugen ligger en haug som heter Komlehaugen. Sagnet forteller at i begge disse haugene holdt de underjordiske til. Det skulle etter sagnet ha vært usedvanlig stor trafikk mellom småfolket i disse to haugene. De hadde det travelt med å fare frem og tilbake hver eneste natt. Det fantes underjordiske ganger eller veier som småfolket selv hadde laget, men tidlig på morgensiden gikk alle til Kongshaugen eller Rishaugen, som var stamkvarteret."

Det er mangt annet av arkeologisk interesse som kunne anføres om Bjærum, men det får vente til en annen anledning. Her skal bare pekes på ett forhold til, fordi det er en opplysning som er direkte knyttet til Rishaugen.. Over Bjærumsmyra, fra Rishaugen til Sædsvollen, gikk det nemlig frem til slutten av 1800-årene en steinsatt vei. Den ble ryddet vekk da myra ble dyrket opp. At veien gikk mellom Rishaugen og Sædsvollen, der det fremdeles ligger to bevarte gravhauger, kan tyde på at den har hatt en spesiell funksjon. Dette er også interessant i forhold til offermyr-problematikk. Skal tro hva man kunne finne om man bokstavelig talt gikk i dybden ute i den oppdyrkede Bjærumsmyra..?

Men tilbake til Holm. Peter Holm var amtmann i Lister og Mandal, og det kan se ut til at han selv har vært på Bjærum og sett på funnstedet, eventuelt at han har fått opplysningene sine av noen som har vært der. Men han viser samtidig i en fotnote til en annen, eldre kilde, og det var gjennom å finne frem til denne at jeg fant de ”nye” opplysningene om funnet. Dersom Holm faktisk har lest den kilden han viser til, så har han lest den dårlig, for det er flere uoverensstemmelser mellom Holms funnbeskrivelse og den eldre kildens.

Kilden det er snakk om, er P. F. Suhms Historie af Danmark. I dette bindsterke verket (14 bind dekket perioden frem til 1448) er en fotnote i bind 3 viet til vårt funn! Det aktuelle bindet utkom i 1787. Suhm skriver:

”Udi den saa kaldte Rishoug paa Gaarden Biorum i Øvre-Qvinnesdals Præstegiæld, Eeg Annex, Lyngdals Dal og Christiansands Stigt fandtes 1776 tvende Leerkrukker, 2 Jernspyd, en Messingring, 1 Kobberkiedel, 1 Messingfad og 1 Kobbersværd, hvoraf endnu Spidsen er hos mig i Bevaring, samt Bøilen, hvorigiennem Sværdet gik udi 3 Stykker, af Sølv forgyldt med nogen udgravning paa begge Sider, og endeligen et Stykke meget purt, tyndt og udpuklet Guld, hvormed hele Grebet var belagt. Graven var 3 Favne lang, 2 Alen bred, og 1 ½ Alen dyb.”

Peter Friderich Suhm (1728-1798) var en av sin tids mest kjente historikere. Han var aktiv som historiker og forfatter først i Trondheim, og deretter i København. I 1789 ble han utnevnt til kongelig historiegraf. Han var dessuten en ivrig boksamler, og det private biblioteket hans rommet etter hvert 100.000 bind. Historie af Danmark, som han ikke rakk å gjøre helt ferdig, var Suhms hovedverk.

Det er flere nye opplysninger om Bjærumfunnet i Suhms korte fotnote. For det første får vi jo vite at det var i 1776 Rishaugen ble åpnet. Frem til nå har vi måttet støtte oss til at det skjedde en gang før 1795. Dernest får vi en oversikt over gjenstandene i funnet som delvis adskiller seg fra den Holm operer med. Forskjellene består i at Suhm presiserer at det var to leirkar, mens Holm bare skriver ”flere”, at han nevner to spydspisser som ikke er omtalt hos Holm, og at han ikke skriver noe om de litt gåtefulle ”bisselringene”, men i stedet nevner en ring av messing (bronse). På den andre siden gir Holm opplysninger som vi ikke finner hos Suhm. Den viktigste er informasjonen om at bronsekjelen stod oppe i bronsefatet.

Men det virkelig sensasjonelle er jo likevel det Suhm opplyser om sverdhjaltet. Det gikk ikke til bunns mellom Kvavik og Farsund – det havnet hos historiografen Suhm i København! Han skriver det jo rett ut: et sverd ”hvoraf endnu Spidsen er hos mig i Bevaring, samt Bøilen”.

Beskrivelsen han gir av sverdhåndtaket er ganske god – god nok til at vi forstår at det dreier seg om et praktsverd fra folkevandringstid. Hjaltet har vært av forgylt sølv, og med inngravert dekor på begge sider. Selve grepet kan ha vært av tre, men beslått med gull, tydeligvis med utpunslet dekor. Dette minner om Snartemosverdene. Det er iallfall hevet over tvil at vi befinner oss i folkevandringstid, vel i 400-årene, og at det var et praktsverd av de sjeldne som ble funnet på Bjærum i 1776.

Suhms opplysning om de to ”Jernspyd” bidrar til å styrke inntrykket av en rikt utstyrt mannsgrav. Det dreier seg ganske sikkert om et spyd (kastespyd med mothaker) og en (støt)-lanse. Sammen med sverd utgjorde dette spydparet den vanligste bevæpningen for offiserer i yngre romertid og folkevandringstid. Trolig har det også vært en skjoldbule blant gravgodset.

Når det gjelder ”bisselringene” hos Holm, er det rimelig å tenke seg at den ”messingring” som omtales av Suhm, er en av disse. Dersom vi følger Suhm når det gjelder oppfatningen av at det dreier seg om en ring av bronse, og Holm når han skriver at det var to ringer, kan det være at vi har å gjøre med bæreringer til enten fatet eller kjelen som fantes i graven. Anna Øydne Neset supplerer for øvrig med flere gjenstander som ifølge den muntlige tradisjonen på Bjærum skal ha blitt funnet i gravkisten. Det dreier seg om en ”beltespenne av gull” og et ”skjold”.

Hvor ble det av sverdhåndtaket fra Bjærum? Foreløpig har jeg ikke funnet ut av det. Det mest sannsynlige er at det er tapt for alltid, men tenk om det et eller annet sted på Nationalmuseet i København ligger rester av et sverdhåndtak fra folkevandringstid, uten andre funnopplysninger enn at det i sin tid tilhørte P. F. Suhm..?

Det kan forresten godt være en kjerne av sannhet i sagnet om sorenskriveren som forsvant med sverdet. Men den som var sorenskriver i 1776, bodde ikke i Farsund, men på Berge i Lyngdal. Christian Severin Balle var sorenskriver helt fra 1763 til 1808, og det kan godt ha vært han som besørget oldsaken sendt til Suhm. For så vidt vet vi ikke om sorenskriveren faktisk kjøpte sverdhåndtaket. Det kan ha blitt regnet for ”danefe” (dødsgods), og i 1776 tilhørte jordfunne verdisaker delvis kongen – som skulle ha tredjeparten av verdien. Kan hende var det de 2/3 som grunneieren hadde krav på, som i ettertid, i den muntlige tradisjonen, har blitt stående som ”betaling” for sverdhåndtaket.

4 kommentarer:

Marthe sa...

Oi så spennende historie du kom med denne gangen. Litt ekstra morsomt var det at jeg nettop hadde sittet og lest om den godeste suhm.

Og at det skulle være et vandremotiv med at de blir mistet i vannet av sorenskrivere, - det er nesten for utrolig.

Frans-Arne Stylegar sa...

Tja, vandremotiv og vandremotiv... Jeg har bare kjennskap til ett annet funn som samme tradisjon fortelles om (fra Vemestad i Lyngdal). Det kan jo dreie seg om en sammenblanding, men nokså rart det også, i så fall.

Vegard sa...

Artig å se arkeologi utført i tekst i stedet for i jorden. Skjønner det er mye interessant mellom permene i gamle kilder. Også interessant dette med vegen mellom de to stedene. Har lyst til å se stedet.

Richard A. L. Moen sa...

Jaja,jeg får vel ta kontakt med Bjærum Gard og virkelig gå i dybden på bjærumsmyra langs den gamle vegen. Håper ingen har noe imot det.
Minelab X-terra 70 er mitt våpen for å bevare historien. Så vidt jeg kan se så er bare veien og ikke omgivelsene rundt fredet i kulturminnesøk. Håper en dag å kunne stille ut alle funn derfra og resten av kommunen på Tingvatn fornminnepark.

Mvh
Richard A.L. Moen