31 mai 2011

Et tydeligere kulturminnevern

Verden fortoner seg forskjellig, avhengig av om man ser den fra Akersgata eller fra Kristiansand - eller fra Disen kolonial, for den saks skyld. Over to år med ny riksantikvar, og fra mitt ståsted her i det sørlandske ser det ut til at ny riksantikvar også er i ferd med å bety ny Riksantikvar – med andre ord at den nye lederen har satt i gang en prosess der også institusjonen fornyer seg. Det Jørn Holme først og fremst har bidratt med, og dette er igjen sett fra provinsen, er å gjøre Riksantikvaren tydeligere. Og da snakker jeg ikke om å være mer forutsigbar, men om å fremstå som en klar og tydelig forsvarer av ”aldersverdiene”, som en tidligere riksantikvar ville ha formulert det.

Fra Bjørvika til Furuheim er den røde tråden at Riksantikvaren holder den faglige fanen høyt.

Mange av utfordringene nå ligger i skjæringsfeltet mellom det nasjonale og det regionale, mellom fredning og andre, mindre omfattende former for vern, mellom arkeologiske og nyere tids kulturminner, mellom forvaltningen av kulturminner i sjø og av dem på land, mellom generelle vernekriterier og lokalkunnskap. Hva den sistnevnte problemstillingen angår, fikk vel mange av oss en overraskelse eller to i Kulturminneåret 1997. Det var til dels stor divergens mellom de kulturminnene som folk lokalt oppfatter som viktige, og de som forvaltningen i særlig grad hegner om.

Én lærdom er at man må lytte til folk, og at man må tillate seg å bruke tid på å lytte. Godt kulturminnevern krever god lokalkunnskap. I praksis er derfor en kaffekopp eller to hos en bonde ofte av større verdi enn formelt upåklagelig saksbehandling. Kulturminnevernet må være offensivt – forfaller vi til forvaltning etter prinsippet brev inn – brev ut, har vi tapt. Et godt kulturminnevern må i forlengelsen av dette også være kunnskapsbasert – generelle vendinger om vakre kulturlandskap og automatisk fredning er ikke godt nok, vi må også evne å formidle hvorfor et gitt kulturlandskap er blitt som det er, og hvilke spesifikke verdier som ligger i en gravhaug fra bronsealderen. Forskningsbasert formidling må settes i høysetet.

Riksantikvarens nye tydelighet bør medføre at man rydder og får et klarere kulturminnevern også regionalt, og at man i noen grad endrer den nåværende arbeidsdelingen mellom RA, fylkeskommunene og museene (når det gjelder arkeologien). Det er snodig at RA fremdeles driver førstelinjesaksbehandling for eksempel i kirkesaker. Den daglige virksomheten innenfor kulturminnevernet foregår i regionene, og dette prinsippet bør gjennomføres fullt ut. Mer arkeologisk ansvar bør overføres til fylkeskommunene, man bør organisere den marinarkeologiske forvaltningen over samme lest som det ”vanlige” fornminnevernet, og det daglige ansvaret for fredete og listeførte kirker bør overlates til fylkeskommunene.

Spill bare ballen, Jørn, så skal vi ta den!

(trykt i Riksantikvarens magasin, "La stå!" i februar 2011)

1 kommentar:

Reidar Bertelsen sa...

Det er viktig at vi har fått en debattglad riksantikvar fordi kulturminneforvaltningen mangler en levende debatt om verdier og prioriteringer. Utfordringen er å holde en temperatur i debatten som fremmer dialog og ikke fører til skyttergravskrig. Der har både riksantikvar og debattanter en veg å gå.