Gå til hovedinnhold

Et tydeligere kulturminnevern

Verden fortoner seg forskjellig, avhengig av om man ser den fra Akersgata eller fra Kristiansand - eller fra Disen kolonial, for den saks skyld. Over to år med ny riksantikvar, og fra mitt ståsted her i det sørlandske ser det ut til at ny riksantikvar også er i ferd med å bety ny Riksantikvar – med andre ord at den nye lederen har satt i gang en prosess der også institusjonen fornyer seg. Det Jørn Holme først og fremst har bidratt med, og dette er igjen sett fra provinsen, er å gjøre Riksantikvaren tydeligere. Og da snakker jeg ikke om å være mer forutsigbar, men om å fremstå som en klar og tydelig forsvarer av ”aldersverdiene”, som en tidligere riksantikvar ville ha formulert det.

Fra Bjørvika til Furuheim er den røde tråden at Riksantikvaren holder den faglige fanen høyt.

Mange av utfordringene nå ligger i skjæringsfeltet mellom det nasjonale og det regionale, mellom fredning og andre, mindre omfattende former for vern, mellom arkeologiske og nyere tids kulturminner, mellom forvaltningen av kulturminner i sjø og av dem på land, mellom generelle vernekriterier og lokalkunnskap. Hva den sistnevnte problemstillingen angår, fikk vel mange av oss en overraskelse eller to i Kulturminneåret 1997. Det var til dels stor divergens mellom de kulturminnene som folk lokalt oppfatter som viktige, og de som forvaltningen i særlig grad hegner om.

Én lærdom er at man må lytte til folk, og at man må tillate seg å bruke tid på å lytte. Godt kulturminnevern krever god lokalkunnskap. I praksis er derfor en kaffekopp eller to hos en bonde ofte av større verdi enn formelt upåklagelig saksbehandling. Kulturminnevernet må være offensivt – forfaller vi til forvaltning etter prinsippet brev inn – brev ut, har vi tapt. Et godt kulturminnevern må i forlengelsen av dette også være kunnskapsbasert – generelle vendinger om vakre kulturlandskap og automatisk fredning er ikke godt nok, vi må også evne å formidle hvorfor et gitt kulturlandskap er blitt som det er, og hvilke spesifikke verdier som ligger i en gravhaug fra bronsealderen. Forskningsbasert formidling må settes i høysetet.

Riksantikvarens nye tydelighet bør medføre at man rydder og får et klarere kulturminnevern også regionalt, og at man i noen grad endrer den nåværende arbeidsdelingen mellom RA, fylkeskommunene og museene (når det gjelder arkeologien). Det er snodig at RA fremdeles driver førstelinjesaksbehandling for eksempel i kirkesaker. Den daglige virksomheten innenfor kulturminnevernet foregår i regionene, og dette prinsippet bør gjennomføres fullt ut. Mer arkeologisk ansvar bør overføres til fylkeskommunene, man bør organisere den marinarkeologiske forvaltningen over samme lest som det ”vanlige” fornminnevernet, og det daglige ansvaret for fredete og listeførte kirker bør overlates til fylkeskommunene.

Spill bare ballen, Jørn, så skal vi ta den!

(trykt i Riksantikvarens magasin, "La stå!" i februar 2011)

Kommentarer

Reidar Bertelsen sa…
Det er viktig at vi har fått en debattglad riksantikvar fordi kulturminneforvaltningen mangler en levende debatt om verdier og prioriteringer. Utfordringen er å holde en temperatur i debatten som fremmer dialog og ikke fører til skyttergravskrig. Der har både riksantikvar og debattanter en veg å gå.

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

En bergensfarers tragiske endelikt ved Flekkefjord i 1489

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning: Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht!Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht!Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!
Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!» Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder: Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen! Med andre ord: Tavlen er satt opp til m…