Gå til hovedinnhold

Oldsaksamling i tohundre

Universitetet i Oslo feirer i år sitt 200-årsjubileum. Det samme kan den institusjonen som i dag går under navnet Kulturhistorisk museum gjøre – selv om den markerte sine første 150 år så sent som i 1979. Den gangen var det den delen av det nåværende museet som het Universitetets Oldsaksamling, som jubilerte. Og det er nettopp den gamle Oldsaksamlingen som med betydelig rett kan markere nye runde år 32 år senere.

Det er ikke så komplisert som det kan høres ut. Samlingens første utnevnte bestyrer, daværende dosent Rudolf Keyser (bildet), begynte nemlig i stillingen i januar 1829, og dette året var derfor utgangspunkt for jubileumsmarkeringer så vel i 1929 som i 1979. Men Oldsaksamlingen har også en forhistorie.

I København hadde man alt i 1807 fått sin Kongelige Commision til Oldsagers Bevaring – kimen til dagens danske nasjonalmuseum. Kommisjonen var aktiv både i Danmark og Norge, og de innberetningene som havnet i kommisjonens snart rikholdige arkiver fra prester og andre embetsmenn i by og bygd rundt om i det ganske Norges land, utgjør den dag i dag et viktig arkeologisk kildemateriale.

Nord i dobbeltmonarkiet ville man ikke være dårligere. Det Kongelige Selskab for Norges Vel var raskt ute med å opprette en egen norsk “oldsagscommision”. Antiquitetscommisionen, het den norske utgaven, som kom i stand så tidlig som i april 1811. I løpet av de første årene ble det samlet inn en broket, men interessant samling av oldsaker, først og fremst fra det østenfjellske. Enkelte av de innsamlede objektene var mer for snurrepiperier å regne enn for egentlige antikviteter. Eller hva sies om Harald blåtanns tann – som ganske riktig var blå, men neppe hadde noe annet til felles med vikingkongen? Ellers fulgte man alt i stiftelsesåret opp med spørrelister etter dansk mønster.

Universitetets Oldsaksamling markerte hundreårsjubileet for opprettelsen av Antiquitetscommisionen i 1911 med en minneutstilling.

Første gang man hører om en oldsaksamling i Universitetets varetekt, er i 1818. I forhandlingsprotokollen for 26. februar det året heter det at “Et Værelse i Universitetsgaarden (på hjørnet av Prinsens gate og Kongens gate) anvises Antiquiteterne, der ordnes af professor Steenbloch (professor i historie fra 1816, bilde) som derom anmodes”. I samme møte besluttet man å tilskrive Selskabet for Norges Vel “om at overlade Universitetet dets Samling af Oldsager”.

Elleve år senere kunne Rudolf Keyser ta imot de første besøkende i samlingens beskjedne lokaler.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

Hvor gammel er Vardøhus festning?