Gå til hovedinnhold

Oldsaksamling i tohundre

Universitetet i Oslo feirer i år sitt 200-årsjubileum. Det samme kan den institusjonen som i dag går under navnet Kulturhistorisk museum gjøre – selv om den markerte sine første 150 år så sent som i 1979. Den gangen var det den delen av det nåværende museet som het Universitetets Oldsaksamling, som jubilerte. Og det er nettopp den gamle Oldsaksamlingen som med betydelig rett kan markere nye runde år 32 år senere.

Det er ikke så komplisert som det kan høres ut. Samlingens første utnevnte bestyrer, daværende dosent Rudolf Keyser (bildet), begynte nemlig i stillingen i januar 1829, og dette året var derfor utgangspunkt for jubileumsmarkeringer så vel i 1929 som i 1979. Men Oldsaksamlingen har også en forhistorie.

I København hadde man alt i 1807 fått sin Kongelige Commision til Oldsagers Bevaring – kimen til dagens danske nasjonalmuseum. Kommisjonen var aktiv både i Danmark og Norge, og de innberetningene som havnet i kommisjonens snart rikholdige arkiver fra prester og andre embetsmenn i by og bygd rundt om i det ganske Norges land, utgjør den dag i dag et viktig arkeologisk kildemateriale.

Nord i dobbeltmonarkiet ville man ikke være dårligere. Det Kongelige Selskab for Norges Vel var raskt ute med å opprette en egen norsk “oldsagscommision”. Antiquitetscommisionen, het den norske utgaven, som kom i stand så tidlig som i april 1811. I løpet av de første årene ble det samlet inn en broket, men interessant samling av oldsaker, først og fremst fra det østenfjellske. Enkelte av de innsamlede objektene var mer for snurrepiperier å regne enn for egentlige antikviteter. Eller hva sies om Harald blåtanns tann – som ganske riktig var blå, men neppe hadde noe annet til felles med vikingkongen? Ellers fulgte man alt i stiftelsesåret opp med spørrelister etter dansk mønster.

Universitetets Oldsaksamling markerte hundreårsjubileet for opprettelsen av Antiquitetscommisionen i 1911 med en minneutstilling.

Første gang man hører om en oldsaksamling i Universitetets varetekt, er i 1818. I forhandlingsprotokollen for 26. februar det året heter det at “Et Værelse i Universitetsgaarden (på hjørnet av Prinsens gate og Kongens gate) anvises Antiquiteterne, der ordnes af professor Steenbloch (professor i historie fra 1816, bilde) som derom anmodes”. I samme møte besluttet man å tilskrive Selskabet for Norges Vel “om at overlade Universitetet dets Samling af Oldsager”.

Elleve år senere kunne Rudolf Keyser ta imot de første besøkende i samlingens beskjedne lokaler.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har l…