Gamle funn fra Avaldsnes - ett svar og flere spørsmål

For mer enn 200 år siden kom et merkelig funn for dagen på den gamle kongsgården Avaldsnes på Karmøy i Rogaland. Funnet, som trolig er bortkommet, bestod av en forgylt bronsering (”messing”) og to støpte ansikts- eller maskefremstillinger av kobberlegering, ornerte med innrissede linjer og punkter. Maskenes øyne var kan hende opprinnelig fylt med innlegg av glass, stein eller annet materiale. Ringen var prydet med innlegg av farget glass. Det er knyttet usikkerhet til hvor det nøyaktige funnstedet var, og til hvorvidt gjenstandene faktisk utgjør et samlet funn eller ikke. Deres opprinnelige funksjon er heller ikke åpenbar.

Dette gamle funnet har kun spilt en marginal rolle i forskningen, selv om det i sin tid beskjeftiget arkeologer som Rasmus Nyerup, Oluf Rygh, Nicolay Nicolaysen, Ingvald Undset og Sophus Müller. De få gangene funnet har vært oppe til diskusjon, henholdsvis i annen halvdel av det 19. århundre (Nicolaysen, Undset) og i 1971 (Bakka), kunne man ikke vise til nære paralleller i det arkeologiske materialet, og klarte derfor heller ikke å konkretisere funnets datering, opprinnelse og funksjon. Dels pekte man på muligheten av at det dreier seg om nordiske arbeider, kan hende sågar fra middelalderen, og dels så man for seg at det kunne være en sammenheng med anglo-irske hengekar fra vikingtiden. Men noen endelig løsning kom man ikke frem til. Selve funnstedet og dets karakter har knapt vært noe tema.

Avaldsnes er kjent for sine fremragende funn fra bronsealder, romertid og vikingtid. Større utgravninger har foregått på stedet siden første halvdel av 1800-årene, vel også tidligere, men funnene har bare delvis kommet inn til de arkeologiske museene. Det er absolutt tenkbart at ansiktsmaskene og vel også ringen kom for dagen som et resultat av slike tidlige ”utgravninger” i regi av lokale embetsmenn og bønder, og at vi faktisk har å gjøre med funn fra forhistorisk tid.

Gården Avaldsnes ligger på øya Karmøy i Rogaland, på sørvestkysten av Norge. Fra naturens side har området rundt Avaldsnes en særdeles gunstig beliggenhet. I tillegg til at området har god jordbruksjord, ligger gården midt i skipsleden gjennom Karmsundet, der det er fordelaktige havneforhold beskyttet fra Nordsjøen, som slår inn mot øya fra vest. Avaldsnes-området, der Karmsundet er på sitt smaleste, representerer et av de kommunikasjonsmessig mest strategiske punkt ved den gamle hovedleia langs vestlandskysten – ”Nordvegen”.

Avaldsnes og nærområdet utgjør et av Norges mest fortettede fornminnemiljøer. I dette området fantes det tidligere et betydelig antall store gravhauger, og mange eksisterer fremdeles. Til de mest monumentale haugene skal vi regne Flagghaugen på Avaldsnes prestegård (opprinnelig diameter ca. 43 m, høyde ca. 5 m) og den nærliggende Kjellerhaugen (omtalt som ”overmaade stor”, men hvis opprinnelige størrelse er ukjent). Enda større var Storhaug på gården Gunnarshaug, ca. 2 km nord for prestegården. Storhaug var opprinnelig trolig omkring 50 m i diameter, og dens ”tvillinghaug”, Salhushaugen, like stor. En rekke av haugene har vist seg å skjule graver med importgjenstander av svært høy kvalitet. Blant flere rike bronsealdergraver fra gravfeltet Blodheia eller Reheia fantes en våpengrav med en armring av gull. Også fra romertid kjennes mange rike gravfunn. Den mest storslåtte er den primære våpengraven fra Flagghaugen, som ble utgravd så tidlig som i 1834, og som inneholdt kostelige gravgaver som en skjoldbule av sølv og en halsring av gull på hele 590 gram.

I Avaldsnesområdet er det dessuten avdekket to skipsgraver fra eldre vikingtid. Grønhaug skjulte en plyndret skipsgrav med et 15 meter langt skip, og i den nevnte Storhaug ble det funnet en skipsgrav med en mindre båt og et skip på over 20 meters lengde. Den sistnevnte graven inneholdt blant annet rikt våpenutstyr og en armring av gull. De to skipsgravene er nylig blitt datert ved hjelp av dendrokronologi til henholdsvis 779 (Storhaug) og 790-795 (Grønhaug). I norsk sammenheng er det få, om noen, paralleller til den store tidsdybden som sentralplass, som Avaldsnesområdet gjennom gravfunnene kan oppvise. Ikke uten grunn har funnene og de monumentale fornminnene på den nordlige delen av Karmøy blitt satt i sammenheng med en tidlig regional kongemakt.

Skriftlige kilder fra middelalderen omtaler Avaldsnes som en viktig kongsgård i vikingtid og middelalder. I dag er en gotisk steinkirke på stedet det eneste synlige sporet etter kongsgården. Flere skriftlige kilder nevner også en tilhørende havn på Avaldsnes, og marinarkeologiske undersøkelser har påvist en middelalderhavn som vitner om nær handelsmessig kontakt med hanseatene i høy- og senmiddelalder. Det pågår for tiden et større arkeologisk forskningsprosjekt som tar sikte på å kartlegge bosetningshistorien på Avaldsnes i yngre jernalder. Forundersøkelsene har avdekket spor etter kontinuerlig bosetning fra førromersk jernalder og frem til i dag.

Det kommer fremdeles nyheter fra Avaldsnes, f. eks. de nevnte årringsdateringene av skipsgravene. I tillegg kan gamle funn bidrar til ny innsikt. I det følgende skal vi se nærmere på et funn som ble gjort for over 200 år siden, og som reiser mange spørsmål.

De gjenstandene vi her skal ta for oss, er antagelig tapt for godt. Vi kjenner dem kun gjennom tegninger med tilhørende beskrivelser, utførte av Lyder Sagen (1777-1850). Sagen var blant dem som stiftet Bergen museum, og tegningene og beskrivelsene av funnet fra Avaldsnes oppbevares fremdeles i Universitetsbiblioteket i Bergen (Ms. 190a/I og Ms. 385.5). Tegningene finnes i dag i to sett – et datert 1812 og en yngre utgave, trolig fra omkring 1830. De to versjonene er ikke helt ens, verken med hensyn til tegning eller tekst. Dessuten finnes eller fantes det en originaltegning fra 1803, som noe stilisert er gjengitt på trykk tidligere (Nicolaysen & Rygh 1868). Vi har ikke klart å gjenfinne denne originalen.

Gjenstandene er tre i tallet – to ansiktsmasker av bronse (”messing”) og en forgylt bronsering med glassinnlegg. Maskene er ikke helt identisk utformet, selv om de ligner på hverandre, og de er heller ikke like store. Den mindre masken er 13-14 cm høy og den større 15-16 cm høy. Ringen er 17-18 cm i ytre diameter, med en tykkelse på 1,5-2 cm. Lyder Sagen fikk se gjenstandene i 1803; på det tidspunktet studerte han i København, men besøkte hjembyen Bergen. Både ringen og maskene tilhørte den gangen en skipper Angell i Bergen. Det var to skippere med det navnet i Bergen i 1803, Lorents Chr. Angell og Jørgen Angell. Selv om Sagen ikke ved noen anledning gir ytterligere opplysninger om hvem av de to som var i besittelse av Avaldsnesfunnet, er det liten tvil om at det er Lorents Chr. Angell (1760-1803) som er vår mann. Sistnevnte døde nettopp i september 1803, da Sagens tapte (?) originaltegning er datert, mens Jørgen Angell døde i juli året etter. Når vi kan være så sikre på at det var Lorents Chr. Angell som eide gjenstandene, skyldes det de nære slektskapsforbindelsene mellom ham og to av beboerne på Avaldsnes prestegård i den aktuelle perioden. Jørgen Jørgensen Sverdrup var sogneprest fra 1789 til 1807. I 1801 hadde han ifølge folketellingen det året en husholderske hos seg, nemlig den da 39 år gamle Bolette Christine Angell. Bolette Christine var en yngre søster av Lorents Chr. Angell, og Jørgen Jørgensen Sverdrup var deres fetter. Når Lyder Sagen i en påskrift på en senere utgave av tegningen angir at gjenstandene ”strax derefter”, dvs. kort tid etter september 1803, ble sendt til København, kan det være Angells dødsfall som har foranlediget at funnet har skiftet eier.

På tegningene som er datert Bergen den 19. mai 1812, skriver Sagen (Ms. 385.5):

Disse to Ansigter ere fundne flere alen (dybt) i Jorden paa Augvaldsnæs. De have formodentlig været et slags basrelief paa et Alter eller Monument, eller maaske Zirater paa Vaaben, maaske de ikke engang ere nordiske. De ere begge støbte i en med Flid udarbeidet Form. I Øjnene have forhen været indfattet Perler eller Stene. Da det ene Ansigt er noget større, end det andet og de i det hele ikke passe sammen, kan det ikke være et Janushoved, som nogle mente. Mærkværdigt er det, at Haaret er strøget opad, som paa adskillige af de ældste græske Kunstmonumenter. Materien, hvoraf de ere støbte, er Kobbermalm.

Funnstedet er altså Avaldsnes prestegård på Karmøy i Rogaland. Sagen viser til at maskene nå, dvs. i 1812, så vidt ham bekjent fantes i ”Antiqvitets-Kabinetet” i København. Om ringen som skulle være funnet på samme sted, gir han følgende opplysninger:

Denne Armring, som er meget større end den her er tegnet, er udentvivl af Messing, men stærkt forgyldt. Det er tydeligt at see, at den fra først af har været aaben. Gule, røde og blaa Stene ere indfattede rundtomkring den. Den skal være funden i Jorden paa Augvaldsnæs paa samme Sted, hvor Ansigterne fandtes, og er nu, saavidt jeg ved, nedsendt til den antiqvariske Commision i Kjøbenhavn.

På den senere kopien av tegningene (Ms. 190a/I) gir Sagen enkelte nye opplysninger om funnet og gjenstandene. Han presiserer at funnet kom for dagen ”i Begyndelsen af dette Seculum”, altså omkring 1800, og at funnstedet var Avaldsnes. Likeledes gjentar han at gjenstandene lå ”flere Alen” dypt (1 alen var på denne tiden noe over 62 cm). Sagen gjentar også informasjonen om at sakene var sendt til København, men nå presiserer han dette til å være ”det saakaldte Kunstkammer”. Når det gjelder selve gjenstandene, er det lite nytt i Ms. 190a/I, foruten at de innsatte ”Stene” på den forgylte bronseringen nå blir beskrevet som ”farvede og slebne Glasstene”.

Presisjonsnivået i Sagens beskrivelse av gjenstander og funnomstendighet øker med andre ord noe etter som tiden går. Men det er likevel viktig å påpeke at Sagens tegninger selvsagt ikke oppfyller en senere tids krav til dokumentasjonstegninger. Det vises tydelig i de tilfellene der han har gjengitt gjenstander som fremdeles er bevart, eller som er av kjente former. Dette er betydningsfullt å ha i mente når man diskuterer maskenes datering og funksjon.

Lyder Sagen oppfattet tydeligvis de funne gjenstandene fra Avaldsnes som forhistoriske, og det er hevet over tvil at han forhørte seg på ulike hold om funnet. I det yngre manuskriptet nevner han spesifikt at han har diskutert saken med Rasmus Nyerup, og at denne ”fandt dem saare mærkelige”.

Men det ble ikke til at Sagen publiserte tegningene, heller ikke i det antikvariske tidsskriftet Urda, som han tok initiativet til og som utkom i Bergen i årene 1837-1842. Tegningene kom til å bli liggende i ro ved Bergen museum helt frem til slutten av 1860-årene, da Nicolay Nicolaysen og Oluf Rygh tok dem frem og gjengav dem – nokså kraftig stilisert og forminsket – på trykk sammen med flere andre ”sjeldne norske oldsager fra jernalderen”. Nicolaysen, som var den som beskrev gjenstandene fra Avaldsnes nærmere, peker på at de er uten sidestykker i det norske arkeologiske materialet. Han mener at maskene vel har ”tjent til et slags beslag”, og at funnet ”utvilvlsomt” må ”henføres til den ældre jernalder”.

Den neste som tok opp tråden, var Ingvald Undset. Han nevner funnet første gang i sine ”Mindre bidrag om den yngre jernalder i Norge” (1889). Undset diskuterer her maskene i forbindelse med anglo-irske hengekar av bronse, men han avviser at maskene kan ha tjent som hankefester på slike kar. Dessuten viser han til en uttalelse fra Sophus Müller om at de ”besynderlige opadgaaende haarlokker” på maskene tyder på at disse er fremstilt på nordisk område, og ikke i Irland. Undset kan videre fortelle at funnet aldri synes å blitt protokollført ved Kunstkammeret, og at det ikke finnes i Nationalmuseet. I forbindelse med arbeidet med herværende artikkel er det på ny blitt lett i Nationalmuseets samlinger etter Avaldsnesgjenstandene, dog uten at noe er kommet for dagen (pers. medd. Lars Jørgensen).

I et noe senere arbeid tar Undset igjen for seg funnene, og han bringer dessuten en ny gjengivelse av Sagens tegning av maskene. Tegningen er omtrent i målestokk, og yter originalen større rettferdighet enn det Nicolaysens gjengivelse hadde gjort, selv om det er enkelte forskjeller fra de originaltegningene vi har hatt tilgang til. I dette arbeidet drøfter Undset nok en gang maskenes mulige anglo-irske opprinnelse, men avviser dette. Når det gjelder den forgylte bronseringen mener han at denne visselig må være fra middelalderen. Undset nevner muligheten for at det samme kan være tilfellet med maskene, men anfører at Sagens tegninger er for ”stilløse” til å kunne avgjøre det. ”Hine merkelige stykker må derfor blive at henstille ’til observation’,“ avslutter han.

Det skulle gå nye 80 år før Avaldsnesfunnet igjen ble tatt opp til arkeologisk diskusjon. I mellomtiden blir det så vidt oss bekjent, kun omtalt en passant av lokalhistorikeren Lars Skadberg. Så, i 1971, drøfter Egil Bakka maskene i en liten artikkel. Han tar opp igjen tråden fra Undset, men kommer til andre konklusjoner, om enn de er formulert hypotetisk. Bakka finner heller ikke ”heilt nære parallellar i form og stil”, men han peker på at flere trekk ved maskene kan gjenfinnes i anglo-irsk kunst i 700-årene. Det gjelder ifølge Bakka hårlokkene, utformingen av øyne og nese, innleggene i øynene og generelt den kraftige stiliseringen. Han anfører at de to maskene kan tenkes å ha vært beslag for bæreringene på et hengekar.

Flere spørsmål melder seg når vi nå har hentet Sagens tegninger frem fra arkivenes gjemmer igjen, konkretisert til hvor gamle gjenstandene er, hvor de er fremstilt hen og hva slags funksjon de har hatt. Noe entydig svar på disse spørsmålene er vi fremdeles ikke i stand til å gi, men vi vil senere i artikkelen peke på noen muligheter. Men først et mellomspill. Vi spør: Er det mulig, ut fra de sparsommelige opplysningene Sagen gir, å komme noe nærmere funnstedet enn at det var et eller annet sted på Avaldsnes prestegård? Og, ja, det tror vi faktisk at det er.

For å rekapitulere Sagens knappe utsagn om selve funnomstendighetene, opplysninger som vi må formode ble formidlet ham av Lorents Chr. Angell:

• De to maskene og ringen ble funnet sammen på Avaldsnes (prestegård)
• Gjenstandene ble funnet flere alen, dvs. minst 1,25 m, nede i jorden
• Funnet ble gjort ca. år 1800

I seg selv er ikke disse opplysningene nok til å stedfeste funnstedet nærmere, men Sagen/Angell avslører faktisk, og helst uten at de selv er klar over det, noe helt vesentlig om funnstedets karakter. Det dreier seg om utsagnet om at gjenstandene ble funnet ”flere alen” nede i jorden. Jorddekket på Avaldsnes er nemlig stort sett nokså tynt, og mange steder stikker berget opp i dagen. En del steder er jorddekket riktignok tykkere, men dette er et moderne fenomen som skyldes at jord er blitt tilført for å legge til rette for dyrkning (muntlig meddelelse, Olle H. Hemdorff, Arkeologisk Museum, Stavanger). ”Flere alen” fremstår under enhver omstendighet som et jordlag av ekstraordinær mektighet i dette området. Det er i realiteten bare to slags funnkontekster som kan forklare denne mektigheten: maskene og ringen må enten være funnet i en myr eller, mer sannsynlig, i en gravhaug.

Dette er en viktig avklaring, og vi skal straks vise at det er flere ting som taler for at funnet faktisk ble gjort i en gravhaug. Den eneste myra som eventuelt kunne komme på tale som funnsted, er den såkalte Djupemyr, som ligger omtrent en halv kilometer sør for prestegården. Av større betydning er det at flere kilder beretter om at det ble gravd i en haug på Avaldsnes nettopp på det aktuelle tidspunktet. Gravhaugen det er snakk om, er den nevnte Kjellerhaugen, beliggende i Avaldsnes prestegårds tun.

Kjellerhaugen er i eldre skriftlige kilder vanligvis omtalt i sammenheng med Flagghaugen. Forklaringen er ikke utelukkende at de ligger nær ved hverandre, på hver sin side av middelalderkirken, eller at de opprinnelig må ha vært sammenlignbare i størrelse. De to haugene er også knyttet sammen i et skjebnefellesskap som i det minste går tilbake til den islandske munken Odd Snorreson. Han skrev i 1190-årene en saga om Olav Tryggvason, og i denne beskrives en episode som skal ha foregått mens kong Olav oppholdt seg på Avaldsnes (også gjengitt i Snorre Sturlasons Heimskringla). En gammel, enøyd mann – som senere viser seg å være Odin i forkledning – oppsøker kongen og underholder ham med fortellinger fra gamle dager. Odin forteller blant annet om den eponymiske Augvald, som hadde vært en stor konge og en stor hærmann, og som hadde en ku han blotet til, og som ble gravlagt i en haug ved siden av Augvalds der ute på neset. Odd munk sier videre at Olav Tryggvason lot grave i de haugene der Augvald og kua skulle være gravlagte, og at han fant menneskebein i den første og kubein i den andre. I den senere sagntradisjonen om Augvald på Karmøy, mente man at kua hadde blitt gravlagt med en klave eller halsring av gull. Sagnet om kua med gullklaven beskrives som ”næsten dødt” alt i 1842.

Det ser ut til at det ikke har vært noen fasttømret tradisjon i lokalmiljøet om hvilken av de to nærliggende gravhaugene som skulle tilskrives henholdsvis Augvald og kua. Haugen som nå heter Flagghaugen, fikk sitt endelige navn etter utgravningen av den rike våpengraven fra yngre romersk tid i 1834; før den tid kaltes den så vel Kongshaugen som (Kong) Augvalds haug og – noe forvirrende – Kuhaugen. Kuhaugen er nemlig i dag et alternerende navn på den tidligere omtalte Kjellerhaugen, og det er i denne haugen at vi har opplysninger om en utgravning som det er rimelig å sette i forbindelse med det funn som er temaet vårt her. Denne haugen kalles ”Kjelderhougen” så tidlig som i 1842 – men den ser ut til også å ha blitt betegnet som Dåpshaugen, og i dag er det mange som omtaler den som Kuhaugen. Det er Johan K. Christie som i sin ”Antiqvarisk-historiske Skitse af Augvaldsnæs” bruker navnet ”Kjelderhougen”, og det er han som skriver om utgravningen av haugen, at det i denne

for en del Aar siden groves en Poteteskjelder, ved hvilket Arbeide man paastaaer en Bonde, der foretog Gravningen skal være bleven rig; idetmindste var hans plutselige Overgang fra Armod til Velstand efter Kjeldergravningen Folk paafaldende.

En senere kilde hevder at det var en ”forpakter” på prestegården som fikk gravd ut kjelleren, og at dette foregikk omkring år 1800. Under utgravningen støtte han på gullklaven til Augvalds hellige ku og ble en meget rik mann. Det nære skyldskapet mellom den daværende sognepresten og Lorents Chr. Angell gjør det overveiende sannsynlig at Jørgen Jørgensen Sverdrup spilte en langt mer sentral rolle i forbindelse med funnet enn tradisjonen tilkjenner ham, og at Christies og den senere lokaltradisjonens oppfatning av ”bonden” som plutselig ble en velstående mann, nok er kraftig farget av gjengse sagnmotiver knyttet til skattegravning. Dette styrker samtidig tanken om at gjenstandene kom for dagen i forbindelse med et arbeid som presten stod bak.

Det er imidlertid lite trolig at et funn som vårt skulle ha gått upåaktet hen i lokalmiljøet, og overveiende sannsynlig at historien om funnet av ”gullklaven” i realiteten dreier seg om de to bronsemaskene og den forgylte ringen, hvorav særlig sistnevnte må ha appellert til folkefantasien, gitt den sagnhistoriske bakgrunnen. Gravearbeidene i forbindelse med Sverdrups frostfrie potetkjeller gir også forklaringen på hvorfor man gravde til en dybde som neppe ville være påkrevd i forbindelse med dyrkningsarbeid. Vi mener altså at det er kildegrunnlag for å hevde at Avaldsnesfunnet mest sannsynlig skriver seg fra Kjellerhaugen.

La oss nå se på hvordan det stiller seg med Avaldsnesfunnets tidfesting, proveniens og funksjonsbestemmelse. Vi har valgt å konsentrere oppmerksomheten om maskene. Om ringen likeledes har hørt til samme gjenstand(er), er et åpent spørsmål. Selv om dimensjonene tilsier at ringen har passet inn i den halvsirkelformede utsparingen på hver av maskene, er det uklart hvor tykt godset i maskene var, og om utsparingene ville tåle påkjenningen ved å være fester for ringen. Det er ikke lyktes forfatterne å finne gode paralleller til ringen i periodene fra førromersk jernalder til vikingtid (personlig meddelelse fra B.R. Armbruster, Toulouse; H.W. Böhme og H.-O. Frey, Marburg). Oppgaven blir vanskeliggjort av at Sagens beskrivelse av ringen er for ufullstendig når det gjelder dens utseende og form. Derfor vil vi i det følgende ikke diskutere ringen ytterligere.

La det være klart med én gang: Det er vanskelig å fastslå Avaldsnesmaskenes funksjon og datering, ettersom det ikke finnes noen direkte og mer nøyaktig daterte parallellfunn. Så vidt oss bekjent, er gjenstandene unike. Nærmere analyse av metallegeringen og eventuelle spor etter øyeinnleggene er naturligvis utelukket. Dermed gjenstår bare maskenes form som ledetråd til den opprinnelige funksjonen. Men det faktum at Sagens tegninger ikke viser maskenes bakside, og at han heller ikke beskriver formen (hulform, utsparinger eller massiv?) nærmere i påskriften, gjør at enhver tolkning av funksjonen er beheftet med usikkerhet. Den svungne rygglinjen passer ikke med noen av de kjente karformene fra jernalderen og frem til nyere tid, og dermed gir ikke kar av bronse eller andre metaller noe holdepunkt. Det man derimot kan bygge en tolkning på, er selve gjengivelsen av objektet, en analyse av motivdetaljene og den konkrete billedlige oversettelsen.

Dessverre gir heller ikke denne resepten noe entydig svar på maskenes proveniens. Det må imidlertid regnes som sikkert at maskene også opprinnelig har vært sammenhørende. Til tross for små variasjoner hva angår størrelse, formgivning og detaljgjengivelse, er de svært like. De har utvilsomt vært festet til én og samme større gjenstand, eventuelt til to gjenstander som har hørt nøye sammen, og de er laget i samme verksted. Om ringen likeledes har hørt til samme gjenstand(er), er et åpent spørsmål. Selv om dimensjonene tilsier at ringen har passet inn i den halvsirkelformede utsparingen på hver av maskene, er det uklart hvor tykt godset i maskene var, og om utsparingene ville tåle påkjenningen ved å være fester for ringen.

Fremstillinger av menneskeansikter og antropomorfe masker forekommer i mange kulturer og gjennom et langt tidsrom. Mens den presise betydningen av eller navnet på det fremstilte vesenet vanligvis er umulig å avgjøre, uttrykker dog ansiktsavbildninger alltid et sterkt, numinøst nærvær. Den er virksom når det gjelder å beskytte eieren mot onde makter. I Mellom-Europa har ansikts- og maskefremstillinger lang tradisjon, en som kan følges fra keltisk jernalder og inn i høymiddelalderen – og ofte med fremstillinger over mer eller mindre samme ikonografiske lest. Maskene fra yngre romertid og folkevandringstid kan imidlertid ikke oppvise signifikante likheter med de to fra Avaldsnes, og vil ikke komme nærmere i betraktning her. Dette gjelder funn fra kontinentet (pers. medd. Horst Wolfgang Böhme) så vel som fra Skandinavia, i sistnevnte tilfelle for eksempel maskene med keltisk preg fra Öland. Heller ikke folkevandringstidens masker, verken på gullhalskrager, brakteater eller andre gjenstander, kan oppvise vesentlige likheter med våre.

I det følgende vil vi legge frem tre alternative teser om Avaldsnesfunnets datering og proveniens. For alle tre er det å si at det bare er enkelte trekk som minner om Avaldsnesmaskene, noen egentlige parallellfunn kjenner vi ikke. Leseren oppfordres til å komme med innspill til gåtens løsning – artikkelforfatterne er takknemmelige for alle tips!

Vurderingen av maskene fra Avaldsnes må ta utgangspunkt så vel i skandinaviske som kontinentale enkeltfunn. Noen grunnleggende diskusjon om den tidlig-keltiske kunstens karakter, slik den er fremstilt av Paul Jacobsthal, kan derimot ikke komme på tale.

Hva den førromerske jernalder i Nord-Europa angår, så er det gjennom de seneste par tiår kommet en jevn strøm av forskningsarbeider om den keltiske verden, ikke minst med utgangspunkt i kjelen fra Gundestrup eller vognen fra Dejbjerg. Det er forunderlig at en rekke funn fra Öland ikke er blitt behandlet i denne diskusjonen (Halbert 1961). I hvilken grad vi i de nevnte funnene fra Sør-Skandinavia faktisk har å gjøre med arbeider fra keltiske verksteder eller fra germanske miljøer som er påvirket av keltisk kunsthåndverk, kan ikke sikkert avgjøres ut fra dagens forskningsstatus. Metallurgiske undersøkelser, slike man har utført på funnene fra Gundestrup og Dejbjerg, kan bidra til ny innsikt.

Det finnes paralleller til detaljer i fremstillingen på Avaldsnesmaskene i gjenstandsmaterialet fra denne perioden. Menneskehoder som attasjer på metallkar er eksempelvis kjent fra de ölandske funnstedene Gårdby, Skogsby, Borgholm, Lenstad og Kvinneby. Også fra Västra Vång i Blekinge har vi et slikt funn. Sammenlignbare hoder kjennes likeledes fra kontinentale funn, f. eks. på en ansiktsmaske på hanken av kannen fra fyrstegraven i Rheinheim (Saarland) fra det 4. årh. f. Kr. Ansiktet med det kraftig inntrukne kinnpartiet og barten finner vi f. eks. igjen på sandsteinstatuen fra Glauberg i Hessen; dette trekket er imidlertid ikke typisk for keltiske ansiktsfremstillinger.

Blottlagte tenner som på Avaldsnesmaskene er likeledes belagt flere steder i tidlig keltisk kunsthåndverk, eksempelvis i sterk stilisert form på en ansiktsmaske fra en grav i Kleinklein i Østerrike, datert til 7. eller 6. årh. f. Kr. I tidligkeltisk kunst finner man videre punktornerte øyenbryn som på Avaldsnesmaskene. Når det gjelder fremstillingen av håret på våre masker, har vi for oss en oppsats i form av hårlokker eller -strenger og derpå et tettsittende geometrisk oppdelt hodeplagg eller hårpryd av parallelle, parvise streker med mellomliggende felter av forskjellig strekmønster. Lokker over pannen er et utbredt motiv i keltisk kunst. En sammensatt frisyre av lokker i oppsats og en geometrisk oppdelt hårpryd har man f. eks. på karet fra Vix fra det 5. årh. f. Kr.

En betydningsfull detalj på maskene fra Avaldsnes er øynene, som en gang har hatt innlegg av et annet materiale enn bronse. Slike innlegg er det mange eksempler på i den tidlige keltiske kunsten. Det gjelder blant annet ansiktsmasken på kjelen fra Rynkeby, som ellers i fremstillingen – det fulle ansiktet og det bølgete håret – er vesensforskjellig fra vårt funn. Videre vil vi nevne øyeninnleggene på Gundestrupmaskene, Dejbjergvognen og på flere galliske statuer.

Tegningene av Avaldsnesmaskene avslører at begge har vært festet til en annen gjenstand med minst to stifter i høyde med de ikke viste ørene. I så måte finnes det en viss likhet med masker på keltiske bronsekjeler. Det gjelder det nevnte funnet fra Rynkeby på Fyn, hvis ca. 10 cm høye og meget jevne ansiktsmaske er festet med tre stifter til kjelens overdel, så vel som godt bevarte ansiktsmasker på kar fra det første århundret f. Kr. på De britiske øyer, dvs. på randen av karet fra Aylesford i Kent og på yttersiden av karet fra Marlborough i Wiltshire. Når det gjelder maskene fra Avaldsnes kan man på grunn av den halvrunde utsparingen ved overgangen mellom tinningen og håroppsatsen godt tenke seg at de har vært festet til randen av et kar, slik som f. eks. på Aylesburykaret. Det er også mulig at utsparingen har gitt plass til en (bære-)ring. Det er dog utenkelig at maskene kan ha vært festet på en flate med så å si vertikal profil, slik som på de nevnte kar. På grunn av maskenes form må de ha sittet på et underlag med svunget profil, og også fortsettelsen på baksiden av maskene, som ser ut til å løpe ut i en festehake, er et argument mot antagelsen om at maskene har vært festet på et metallkar. Ansiktsmasken på Dejbjergvogenen kan like lite regnes som en parallell til dem fra Avaldsnes. Et nokså nytt funn gir imidlertid et annet og interessant perspektiv: Den 6x8 cm store bronsemasken fra Västra Vång (Hjortsberga, Blekinge), som har en fremstilling av en keltisk torque, har rester av tretjære på baksiden, og ser ut til å ha vært festet til et underlag av tre. En slik tolkning er mulig også for Avaldsnesmaskenes del, og i så fall har de vært festet til et underlag med svungen profil.

Sammenligningen med eksempler fra tidligkeltisk kunsthåndverk viser altså at det finnes paralleller til de forskjellige detaljene på Avaldsnesmaskene, og at det dermed er tenkbart at maskene har sin opprinnelse enten på keltisk område eller i et keltisk-påvirket miljø (meddelelse fra O.-H. Frey, Marburg). Men vi kan ikke peke på noe direkte parallellfunn i dette materialet. Det samme kunne man for så vidt konkludere med når det gjelder et funn som Gundestrupkjelen, men i vårt tilfelle er vi dessverre henvist til Sagens tegninger og beskrivelse, og kan ikke få støtte i metallanalyser m.v. for å avgjøre spørsmålet om opprinnelsen og dateringen. Tidfestelsen til førromersk jernalder og plasseringen innenfor et keltisk/keltisk-influert miljø må derfor forbli en hypotese.

Man kan også stille spørsmålet om norskekysten overhodet mottok noe nevneverdig antall keltiske importstykker eller vesentlige impulser i førromersk jernalder. Vi vet at slike gjenstander nådde Danmark, det gjelder f. eks. kjeler som den fra Gundestrup og vognfunnene. En betydningsfullt ny oppdagelse der i landet er den store landsbyen Hedegård i Jylland med tilhørende rikt utstyrte graver fra en senere del av førromersk jernalder. For øvrig diskuteres det om ikke mange av de funn som betegnes som ”keltiske”, i virkeligheten er av germansk opprinnelse.

Den førromerske jernalderen i Norge ble inntil nylig oppfattet som en nedgangsperiode forårsaket av endrede klimatiske forhold; de arkeologiske sporene har vært få, og mangelen på rikt utstyrte graver og større bebyggelser har vært påfallende. I de senere år er imidlertid dette bildet blitt kraftig utfordret. Selv om det muligens foregikk noe senere og i noe mindre utstrekning enn i Danmark, er det nå belagt storgårdsutvikling i de to siste århundrene av førromersk jernalder i Sørvest-Norge. I samme tidsrom kan det også påvises et øvre sjikt i gravene, og påvirkning sørfra kommer til uttrykk i enkelte bronsekar av keltisk herkomst, ketiske eller keltisk-påvirkede kulehalsringer og halsringer av bronse. Dette øvre sjiktet kan først og fremst erkjennes gjennom det spesielle gravgodset; monumentale gravhauger, som i denne delen av landet forekommer i stor utstrekning så vel i eldre bronsealder som i yngre perioder av jernalderen, er tilsynelatende sjeldne fugler i førromersk jernalder. Utviklingen frem mot den yngre romertidens og folkevandringstidens høvdingsentra i Sør- og Vest-Norge kan se ut til å være i gang allerede i yngre førromersk jernalder. Fra sistnevnte periode (eller fra eldste romertid) skal for øvrig nevnes et våpengravfunn fra Kolstø like sør for Avaldsnes, beskrevet som en ”glemt høvdinggrav”. Kolstøfunnet var en sekundærbegravelse i en gravhaug med diameter på 25 m. Det er godt mulig at Kjellerhaugen på Avaldsnes også i sin opprinnelige form er fra bronsealderen, og at det funnet vi her diskuterer i realiteten representerer en sekundærgrav. En tilsvarende vurdering kan gjøres gjeldende for den nærliggende Flagghaugen med sine rike funn fra yngre romertid (muntl. medd. Olle Hemdorff, Stavanger).

Formen på maskene fra Avaldsnes minner med sin svungne rygglinje og halvrunde utsparing på baksiden om attasjer på hengekar av anglo-irsk opprinnelse fra 700- og begynnelsen av 800-årene. Vi vil først og fremst trekke frem funnet fra Myklebostad i Nordfjord.

Den brente skipsgraven fra Myklebostad, som ble avdekket i 1874, dateres til 800-årene, og graven inneholdt et hengekar som tjente som gravgjemme for bl. a. skjoldbuler, spillebrikker og kammer. Dette karet kan, i likhet med tallrike andre funn fra Vest-Norge, sannsynligvis settes i forbindelse med den gjennom historiske kilder overleverte vikingaktiviteten i England og Irland. Byttet, som ofte skriver seg fra kirkelige eller liturgiske sammenhenger, opptrer hyppig i vestnorske graver.

Hengekarene, dvs. bukete, høyveggede skåler med inntrukket ståflate og en innovertrukket fortykket øvre rand, er fremstilt av drevet kobberlegering og forsynt med tre eller fire attasjer som er festet til randen med haker, samt opphengingsringer. Ståflate og oppheng tyder på liturgisk bruk, funksjon som drikke-/bordutstyr eller som vaskefat. Attasjene og pynteskivene på karene er av og til i gjennombrutt arbeid og forsynt med gravering, emalje og millefiori. På grunn av dekormønsteret (spiraler og virvler) og bruken av emalje og millefiori blir de oppfattet som anglo-irske produkter som er fremstilt under senkeltisk påvirkning. Hengekar som det fra Myklebostad med en rand som er bøyet utover, er utelukkende kjent fra skandinaviske gravfunn fra eldre vikingtid. Ansiktsmasker opptrer imidlertid sjeldent på disse karene.

Men en nærmere sammenligning av maskene fra Avaldsnes og Myklebostad avslører at de er forskjellige i mange detaljer. Det gjelder maskenes form, måten de er festet til underlaget på, ansiktsfremstillingen, dekoren og størrelsesforholdene. Derfor kan Egil Bakkas allerede omtalte forslag om at Avaldsnesmaskene kan ha vært attasjer på slike kar, ikke opprettholdes. Men det er påfallende, som Bakka også peker på, at det finnes paralleller i anglo-irsk materiale til så vel øyneinnleggene som de oppstående hårlokkene, slik at man ikke kan avvise påvirkning fra den kanten, men altså ikke fra hengekarene.

Et spennende funn stammer fra Helgö i Mälaren. Funnet ble gjort i en hustomt fra folkevandringstid. Det dreier seg om en 5,5 cm høy og 3,4 cm bred ansiktsmaske. Masken har en gang vært festet til et underlag ved hjelp av en 0,7 cm bred hake i nedre kant. Holmqvist tenkte seg at det var tale om et beltebeslag, men sikker var han ikke. Masken er av kobberlegering og var opprinnelig forgylt: muligens var det også innlegg i øyenhulene. I størrelse så vel som bildedetaljer (f. eks. den lange nesen, den ovale munnen, den punktuerte barten etc.) minner stykket klart om Avaldsnesmaskene, men noen viktige forskjeller er det likevel. Først og fremst er hele den øverste delen av stykket med frisyren og særlig øynene helt annerledes, og de to karakteristiske utsparingene ved begge sider av hodet mangler. Men Helgömasken har en nær slektning i et mannsansikt på den store spennen fra Åker, Hedmark. Spennen kan dateres til den senere del av 500-årene på grunn av sin dyreornamentikk i tidlig stil II. På sett og vis synes Helgömasken å være en ”missing link” mellom det som Halbert og Holmqvist kalte for ”keltiske” masker og noen spesielle masker fra vikingtid (se nedenfor).

Når det gjelder tre av elementene på maskene fra Avaldsnes, nemlig hårlokkene, munnen og tennene, er de forenlig med en datering til vikingtid. Og også i denne perioden brukte man masker i stor utstrekning. Disse hadde betydning som vern mot onde makter og som beskyttelse for den gjenstanden de var assosiert med eller for eieren. Det er mulig å se for seg at de nevnte attasjene på de senkeltiske hengekarene, som det er funnet flere av i Norge, kan ha påvirket fremstillingen på Avaldsnesmaskene rent ikonografisk.

Her er det først og fremst utformingen av hårlokkene som er av betydning. Hårlokkene har en god parallell i en beltespenne av kobberlegering fra Klemensker på Bornholm. Spennens faste beslagstykke har form av et antropomorft hode med snurrebart. Selv om likheten med Avaldsnesmaskene ikke er slående, så er fremstillingen nesten identisk, med oppstående lokker hvis ender er rullet inn mot midten av motivet. Allerede Ingvald Undset trakk paralleller mellom Avaldsnesmaskene og et funn fra Bornholm som vel er identisk med spennen fra Klemensker:

"Efterskrift.
Endnu førend foranstående afhandling er trykt, modtager jeg fra museumsinspektør, dr. Sophus Müller i København underretning om og fotografi af en liden broncespænde, der er fundet på Bornholm, og som tilhører sandsynligere den første kristne end den sidste hedenske tid. Øverst ender den i et menneskeansigt, der over panden viser de samme opstående og i en liden spiralslyngning endende hårlokker, som er karakteristiske for de to på vor pl. III fig. 3-4 afbildede tabte broncemasker fra Avaldsnes; måske også disse sidste snarere har tilhørt vor første kristne end yngste tid?”.

I dag blir den løsfunne spennen fra Klemensker datert til vikingtid.

Også utformingen av munnen og den doble rekken med tenner gjenfinnes i vikingtidsmaterialet. Begge disse elementer opptrer faktisk på de hodene av tre som smykker understellet på praktvognen i Osebergfunnet. Karakteristisk er de jevnbrede og -høye tennene langs den indre, ellipseformede munnlinjen. Ytterligere likheter mellom Avaldsnesmaskene og hodene fra Oseberg har man i den skraverte barten og betoningen av øyenbrynlinjen og snurrebarten. Likeledes kan anføres de manglende ørene.

Sammenligningen med Oseberghodene åpner for et nytt perspektiv når det gjelder Avaldsnesmaskenes mulige funksjon. For deres form – men også den nedre og bakre hempen, som gjør det lite sannsynlig at maskene har vært festet til veggen av et kar – passer godt overens med en tanke om at maskene kan ha vært endebeslag på en stavformet konstruksjon av tre. Som endebeslag på trestolper som dem på Osebergvognen, gir maskenes baksidefasong nemlig mening. Dermed er det mulig å tenke seg at maskene fra Avaldsnes kan være de siste rester av en vogn eller en slede fra vikingtiden. Vogner eller vognkarmer forekommer i en del rike vikingtidsgraver, oftest kvinnegraver, enten som kister eller som gravgaver. De seneste dendrokronologiske undersøkelsene har dokumentert at skipsgravene i Storhaug og Grønhaug er fra vikingtiden. Kan vi nå muligens føye en rikt utstyrt kvinnebegravelse fra samme periode til det rike vikingtidsmiljøet rundt Avaldsnes?

Vi mener å ha sannsynliggjort at det tapte funnet fra Avaldsnes skriver seg fra Kjellerhaugen ved Avaldsnes kirke. Men noe endelig svar på spørsmålene om hvor gamle gjenstandene er, hvor de har sin opprinnelse og hva slags funksjon de hadde, har vi ikke kunnet presentere. Ingen av de tre alternative forslagene er fullstendig overbevisende. Vi har bare vært i stand til å peke på likheter når det gjelder visse enkelttrekk, mens maskene (og ringen) som helhetlige produkter er uten direkte paralleller. Heller ikke maskenes opprinnelige funksjon og sammenheng er sikker. Stykkene representerer fremdeles en gåte. Det er å håpe at nye funn i fremtiden vil kunne gi mer presise svar, og da vil også maskene og ringen kunne bidra til forståelsen av Avaldsnes’ arkeologiske og historiske betydning. Likeledes vil en undersøkelse av den bevarte Kjellerhaugen kunne gi viktig informasjon om funnet og den over 200 år gamle utgravningen.

(med A. Pesch, O. Grimm & H. Reiersen)