30 mai 2011

Herulene kommer!

For temmelig nøyaktig femten hundre år siden brøt en gruppe germanske stammekrigere opp fra sine hjem i Illyricum på Balkan. Hvor mange de var, vet man ikke. Men de var av herulerstammen, og blant dem var flere medlemmer av herulenes kongeslekt. Målet var Skandinavia, og dit forteller kilden vår, den bysantinske historikeren Procopius, at de kom. De reiste – uhindret, kommenterer Procopius – gjennom danenes land, fikk skipsleilighet og slo seg ned i “Thule” (Skandinavia), i gautenes naboskap.

Gitt at vi har ytterst få skriftlige kilder til folkevandringstidens historie i Norden, så er selvsagt opplysningen hos Procopius gull verdt. Procopius er dessuten så å si en samtidskilde – verket som omtaler herulernes innvandring til Skandinavia, var nemlig ferdig i 553. Og herulerkrigere kjente Procopius godt fra sin egen militære karriere. Men den bysantinske forfatteren har også et lengre tillegg til episoden om innvandrerne. Han forteller nemlig at de herulerne – sikkert de fleste – som ble igjen sør på kontinentet, noen år før skrivetidspunktet sendte en delegasjon til stammefrendene i Skandinavia.

Procopius skriver temmelig utførlig om bakgrunnen for dette, om enn de motivene han tilskriver herulene må sies å være nokså kraftig farget av forfatterens oppfatning av deres barbariske natur. Det hele begynner nemlig med at de gjenværende herulene “oppviser sin dyriske og fanatiske karakter” og uten videre myrder sin egen konge, en Ochus. Grunnen, ifølge Procopius, var utelukkende at herulene ville leve uten en konge. Han legger til at selv før Ochus ble drept, var det lite attråverdig ved den herulske kongemakten. Kongen hadde så å si ingen fordeler fremfor andre heruler, forteller Procopius: “Men enhver hevdet sin rett til å sitte ved kongens bord, og den som ville fornærme kongen, kunne gjøre det uten å legge bånd på seg; for ingen mennesker er så lite bundet av konvensjoner som herulene”. De var dessuten ustadige, og så snart kongen var død, angret de seg og spurte hverandre hvordan de skulle kunne overleve uten en konge og uten en hærfører. Etter mange overveielser besluttet de å hente hjem en av kongelig blod fra Skandinavia.

Tilbake til Thule
Procopius fortsetter:
“Og da disse mennene kom frem til øya (Thule), fant de mange av kongelig blod der, men de valgte den mannen de likte best og la ut på hjemreisen. Men denne mannen ble syk og døde da de kom til danenes land. Herulerutsendingene reiste derfor tilbake til øya og fant en annen mann, en som het Datius. Sammen med ham fulgte ikke bare broren Aordus, men også to hundre herulske ungdommer fra Thule.”

Men reisen tok tid, og i mellomtiden demret det for herulene i sør at det kanskje ikke var så lurt å hente en leder fra Skandinavia mot keiser Justinians råd. Derfor sendte de ut nok en delegasjon, denne gangen til Konstantinopel. Deres oppdrag var å anmode keiseren om å sende dem en leder utvalgt av ham. Det gjorde han da også – en Suartuas som en tid hadde hatt tilhold i Konstantinopel. Da utsendingene kom tilbake med Justinians kongsemne, tok herulene ham godt imot, forteller Procopius. Men så dukket en budbringer opp med nyheten om at flokken fra Thule er i anmarsj; Suartuas beordret herulene til å møte dem og beseire dem. De legger også i vei, men ombestemmer seg nok en gang; alle kongens menn sniker seg ut av leiren om natten og slutter seg til de nyankomne, mens Suartuas selv rømmer tilbake til Konstantinopel. Etter dette forsøkte keiseren av all makt å gjeninnsette Suartuas, og herulene fant det tryggest å søke beskyttelse hos en annen stamme, gepidene.

Herulene
I eldre historieskriving antok man gjerne at de herulene som dro til Norden omkring år 500, gjorde det fordi de regnet “Thule” som sin opprinnelige hjemstavn. Men trolig er den oppfatningen basert på en feiltolkning av kildene. Det er for så vidt ingen ting i veien for at herulene i likhet med andre østgermanske stammer, med goterne som de mest kjente, kjente en opphavsmyte som knyttet dem til Skandinavia i en fjern fortid. Men det er ingen kilder som belegger noe slikt. Årsaken til at noen av dem valgte å slå seg ned i Skandinavia, er ukjent. Men skal en dømme etter de relativt få samtidskildene – og det bør man – var herulene fryktede krigere, i perioder i romersk tjeneste. Når de dro nordover, er det rimelig å tenke seg at det var i egenskap av militære spesialister. Mot slutten av den begivenhetsrike folkevandringstiden, og med statsdannelsesprosesser i gang flere steder i Norden, kan det saktens ha vært behov for herulenes ekspertise.

“Hva slags folk er herulene?” spurte Procopius. Det enkle svaret er at de var et østgermansk folk, og at hjemlandet deres befant seg et sted nord for Donau. Alvar Ellegård, som forfattet en grundig studie av herulene i 1987, mente videre at de oppstod som en løs gruppe germanske krigere i løpet av 200-årene, og at mange av dem ble rekrutert til den romerske hæren i det påfølgende århundret. Trolig dukker herulene opp i kildene for første gang på slutten av 260-tallet, da de sammen med gotiske styrker herjet i Hellas og på Lilleasias kyster, og dessuten plyndret Aten. I 289 er herulene omtalt i en panegyrikk til ære for keiser Maximinian. Midt i 300-årene hører vi om heruler i romersk tjeneste; det er i 360, og de heruliske avdelingene befinner seg i Britannia for å bekjempe piktere og skotere som raider de romerske bosetningene der.

Slutten
På slutten av 300-tallet ble herulene undertvunget av ostrogoterne. Da goterne under Ermanaric ble slått av hunnerne i 375, ble herulene et lydfolk under dem. Hunnerriket falt så i 454, og herulene opprettet sitt eget rike. Ifølge Procopius ble dette riket knust av langobardene, etter at herulene hadde tvunget sin konge, Rodulf, til å gå til krig mot dem. Deretter gikk det nedover med herulene. De fikk lov av keiser Anastasius til å slå seg ned i nærheten av dagens Beograd, og det var der de befant seg da de begivenhetene som Procopius skildrer, inntraff. Ikke lenge etterpå forsvinner herulene ut av sagaen.

Vi møter dem sammen med bysantinske tropper i kamp mot vandalene i Afrika i 533-534, og 20 år senere er heruler med når bysantinere og langobarder fordriver ostrogoterne fra Italia. Etter 568 hører man ikke lenger om heruler.

Hvilken betydning fikk så den heruliske innvandringen i Skandinavia? Se, det får bli en historie til en annen gang.

5 kommentarer:

Anonym sa...

Slo Herulene seg ned i Skandinavia og ble forfedrene til Vikingene? Det kunne jo passe med at de hadde en krigersk og militær legning.

Anonym sa...

Tyske forskere ved TU-Berlin publiserte i 2007 en studie hvor de konkuderer med at Thule sannsynligvis (wahrscheinlich) er Smøla på Nordmøre. google thule+smola for mer om denne forskningen

Frans-Arne Stylegar sa...

Thule = Smøla? Man kan vel trygt si at det er et mindretallsstandpunkt...

Torgeir Lageraaen sa...

Herulerne var stammekrigere fra Illyricum på Balkan, og heruliske avdelingene i den romerske hær i Britannia for å bekjempe piktere og skotere. Dette tyder på at de er opphavet til Young Scandinavian med DNA R1a1a1b1a3a L448. Balkan er R1a land skal det ikke forundre meg at herulerne er oppkomsten til denne Clades. Det store spørsmålet er om denne haplogruppen oppstod i England/Skotland eller av hjemvendte herulere i Norge.

Lars Kr. Sæbø sa...

Hei, jeg har en kronikk fra Bergens tidende fra 6 og 7 nov. 1980. Den omtaler herulerne. Den er skrevet av Jan Giese (forsker og historiker). Har du sett den?