28 mai 2011

Rakkerunger

“Rakkerunger” heter det, og av og til hender det at noen “rakker ned” på andre. Innimellom kan noen av oss fremdeles bruke kraftuttrykk som “fytti rakker’n”. For et par hundre år siden, ja enda lenger, var rakkeren eller nattmannen, som han også het, et kjent trekk i bybildet. Det samme var barneflokken hans, de egentlige rakkerungene. Og i Kristiansand som i andre byer var nattmannen og alt hans vesen foraktet av alt og alle; folk regnet dem som urene, og de utgjorde 1700-tallets urbane pariakaste.

I 1790-årene het nattmannen i Kristiansand Ole Nielsen. “Byens Natmand”, som han omtales som i folketellingen 1801, bodde i kvartal 16 i Posebyen, med konen Cathrine Jonasdatter og fire barn. Minstebarnet, Johanne, var blitt døpt året før i domkirken. Om ikke kirkeboken hadde presisert at foreldrene var nattmannen Ole og konen Cathrine, kunne man ha mistenkt at det var tale om et barn av fin familie. Det var nemlig noen av byens mest fornemme som stod faddere, blant andre rådmann Høyer og madam Mørch. Slik hadde det også vært da sønnen Niels ble båret til dåpen i november 1793. Da var byfogd Krefting og rådmann Glückstad blant fadderne.

Forklaringen var kort og godt at ingen andre enn byens ledende menn og dere familier ville stille opp når rakkerunger skulle døpes. Vi kjenner en helt parallell sak fra Bragernes (Drammen) i 1789, der borgermesteren fikk med seg byens eligerte menn som faddere, slik at stedets rakkerbarn endelig skulle kunne døpes. Det kunne være vanskelig å få gravlagt rakkerne også. En kongelig resolusjon fra 1769, som gjelder Trondheim, fastslår at nattmannen hans folk, kone eller barn i tilfelle dødsfall skal bæres til kirkegården av vekterne eller brannvakten, “dog skal Magistraten sammesteds først røre ved Ligets Kiste”.

“Der det er godtfolk, kommer det godtfolk, sa bøddelen til nattmannen”. Slik heter det i et ordspråk fra Danmark. Ironien gikk ikke gamle dagers mennesker forbi. For var det noe nattmannen ikke var, så var det godtfolk. Han var uren i ordets rette forstand. Ordentlige mennesker ville ikke vite av ham, og slett ikke berøre ham – levende eller død. I Trondheim måtte altså byens magistrat røre ved kisten til en død rakker – eller rakkerunge – før de offentlig ansatte vekterne i det hele tatt våget å løfte kisten og bære den til kirkegården.

Hva var det med rakkeren som gav ham denne helt spesielle statusen i byen? Jo, han utførte en rekke tabubelagte oppgaver for myndigheter og innbyggere, oppgaver som ikke tålte dagens lys. Nattmannen tømte utedoer, kastrerte hester, tok seg av bortkjøring og nedgraving av selvdøde dyr og feide piper. Rakkeren var også byens hundefanger. Og ikke minst var rakkeren bøddelens hjelper. Når dødsdømte skulle miste hodet på byens rettersted under Duekniben, ble de kjørt dit ut i rakkerens åpne kjerre. Etter en halshogging var det rakkeren som fikk i oppgave å sette det avhogde hodet på stake. Og det var han som måtte grave ned det maltrakterte liket på retterstedet.

Det fantes en rekke forestillinger om rakkeren og hans familie, som at de spiste hestekjøtt, avlivet dyr som egentlig var friske og raske osv. Siden rakkeren ble betraktet som en æreløs person, kunne han ikke stille som vitne i retten – eller som fadder i kirken. Én av de første gangene vi hører om en rakker i Kristiansand, er i forbindelse med den store hekseforfølgelsen i 1670. Da er Gulbrand Jensen et av hovedvitnene mot den trolldomsanklagede Karen Snekkers. Forsvareren trakk i tvil Gulbrands forklaring – og pekte nettopp på at han var nattmann. Det er lett å forstå at det kunne være vanskelig å skaffe folk til å påta seg rakkerjobben. Fra Fredrikstad hører vi i 1743 om at to “uærlige” festningsslaver blir utpekt til å fungere som nattmenn fordi ingen andre hadde sagt seg villig. Rakkerne var heller ikke alltid mors beste barn. I 1740 ble for eksempel to nattmenn fra Kristiansand dømt til døden for ildpåsettelse i Arendal; det var en hevnaksjon for at én av de to tidligere var blitt avsatt som feier og utvist fra byen. Fytti rakker’n!

Ingen kommentarer: