Avaldsnes: "Vest-Norges Lejre"

Snorre skriver i Olav Tryggvasons saga at selveste Odin kom til kongen da han var på Avaldsnes i 998. Odin, selvsagt i forkledning, fortalte Olav om den legendariske kong Augvald, som lå i en av gravhaugene på gården. En annen sagaskriver, Odd Munk, legger til at kong Olav etter dette gravde ut et par av haugene på Avaldsnes. Så vel sagaene som det overveldende fornminnemiljøet peker ut Avaldsnes på Karmøy som et sted utenom det vanlige, og det var også derfor Magnus Olsen for snart hundre år siden satte merkelappen ”Vest-Norges Lejre” på neset der Karmsundet er på det smaleste. Danekongenes Lejre – eller sveakongenes Uppsala: Det er dit vi må for å finne egentlige paralleller til Avaldsnes.

Med ujevne mellomrom snevres leden langs den vestnorske kysten inn, det være seg i form av trange sund der ferdselen er lett å kontrollere, eller eidstrekninger med påfølgende behov for omlastning og landveis transportmidler. Arkeologisk sett utmerker disse stedene seg på karakteristisk vis: Fra Lindesnes og nordover er det særlig på slike steder at gravhaugene er særlig mange og særlig store og monumentale. De gangene haugene har vært gjenstand for mer eller mindre fagmessige utgravninger, er funnene gjerne spesielle og eksklusive.

Det er et definisjonsspørsmål når Avaldsnes – eller “Avaldsnes” i utvidet betydning, for det er rent faktisk Nord-Karmøy vi snakker om – begynner å skille seg ut fra omgivelsene. Sannsynligvis skjer det alt i slutten av yngre steinalder. Fra Hauskje noen små kilometer nord for Avaldsnes har vi landets største depotfunn av flint fra denne perioden. Det er tretusen år før Harald Hårfagre ifølge Snorre velger Avaldsnes som sin kongsgård på Vestlandet. Magnus Olsen hadde sine ord i behold da han skrev: “Etter den fortid som sagn og gravfunn lar oss ane, er denne bygden ved Karmsund mer mer verdig enn noen til å danne bindeledd mellom oldtidens fylkeshistorie og middelalderens rikshistorie.”

Av synlige monumenter i området er det storhaugene på “Blodheia” som særlig har lokket på fantasien og hatt en egen tiltrekningskraft for folketradisjonen. Lenge trodde man at de mektige monumentene måtte skyldes et stort slag som fant sted i vikingtiden, men utgravninger fra slutten av 1800-tallet og fremover har vist at gravhaugene er atskillig eldre. Flere av dem er fra eldre bronsealder, og de har gitt rike funn. Én av haugene viste seg å inneholde en våpengrav med en armring av gull. Og gull er slett ikke hverdagskost i norsk bronsealder. Gravskikken er den samme som man finner på Jæren og på Lista, men få andre steder i landet, og forbildene finnes i Danmark og lenger sør.

Nettopp armringer av gull er en gjenstandstype som kan følges over lang tid som et rangsymbol knyttet til samfunnets øverste sjikt. Det gjelder også på Karmøy. I den aller mest storslåtte av gravene fra Avaldsnesområdet, Flagghaugen, lå det også en tung gullarmring, én som veide nesten 600 gram. Våpengraven i Flagghaugen er fra første halvdel av 200-årene e.Kr., og den ble gravd ut så tidlig som i 1834. Graven inneholdt kostelige gravgraver som en skjoldbule av sølv og et rikt drikkeutstyr av romersk opprinnelse. Flagghauggraven har bare en håndfull paralleller på germansk område, og det er rimelig å knytte denne eksklusive gruppen av høvdinggraver til det alliansenettverket som romerne bygde opp etter markomannerkrigenes avslutning i år 180.

Armring nummer tre er yngre. Den ble funnet i forbindelse med utgravningen av Storhaug, ca. 2 kilometer nord for Avaldsnes. Det er mulig, men slett ikke sikkert at ringen har sammenheng med den begravelsen som ble påtruffet i Storhaug. I det fortettede fornminnemiljøet som Nord-Karmøy utgjør, fremhever Storhaug seg ved sin størrelse. Haugen kan opprinnelig ha vært så mye som 50 meter i tverrmål. Av like stor interesse som ringen, er det at Storhaug viste seg å innehold en skipsgrav fra vikingtiden.

Storhaug ble undersøkt av konservator Anders Lorange fra Bergen Museum i 1887, men utgravningen og funnet har aldri fått den oppmerksomheten den fortjener. Det var nemlig ikke kun en skipsgrav Lorange gravde frem, men faktisk landets eldste sådan – 50 år eldre enn Oseberggraven.

En annen skipsgrav ble påtruffet i Grønhaug. Den er bare ti, femten år yngre enn Storhauggraven. Mens Grønhaugskipet var 15 meter langt, var det noe eldre skipet i Storhaug over 20. De fleste som har analysert restene av gravskipene fra Karmøy, har kommet til at det er tale om roskip, ikke om seilskip.

I norsk sammenheng er det få, om noen, paralleller til den store tidsdybden som sentralplass, som Avaldsnesområdet gjennom gravfunnene kan fremvise. Ikke uten grunn har funnene og de monumentale fornminnene på Karmøy blitt satt i sammenheng med en tidlig kongemakt på Vestlandet. I så måte hører Avaldsnes sammen med andre regionale maktsentra i Trøndelag, i Oslofjordområdet og enkelte andre steder. Men så vel hos Snorre som i andre middelalderkilder kan man ane at Avaldsnes – sammen med miljøer i Vestfold! – dessuten har hatt en posisjon som mytisk arnested for kongeslekten, på lik linje med Gamla Uppsala og Lejre.

Men delvis til forskjell fra disse stedene fortsetter Avaldsnes å være en viktig kongsgård i vikingtid og middelalder. I dag er den gotiske steinkirken på neset det mest håndfaste og synlige sporet etter denne yngste fasen i den arkeologiske Avaldsneshistorien. På 1300-tallet var Olavskirken én av fire kollegiatkirker innenfor kongemaktens egen kirkeorganisasjon.

Det er denne imponerende kontinuiteten som mest av alt forbløffer med Avaldsnes. Grunnleggende sett skyldes den store tidsdybden stedets ytterst strategiske plassering ved Karmsundet, ved begynnelsen av den leden som etter hvert gav navn til landet (nord-veien). Når stedet så lenge kunne vedbli å være strategisk viktig, er forklaringen selvsagt at både den vestlandske høvdingmakten i bronse- og jernalderen og den begynnende kongemakten i vikingtid og tidlig middelalder hvilte på én faktor som gjør at bildet er noe annerledes på Karmøy enn andre steder: Skipet – og leden.