Gutorm Gjessing og gammel og ny arkeologi

Professor Anders Hagen fortalte en gang om en episode fra dagliglivet ved Universitetets Oldsaksamling under den tyske okkupasjonen. Som ung arkeologistudent hadde Hagen forsøkt å selge en radikal undergrunnsavis til én av museets vitenskapelige ansatte, den femten år eldre konservatoren Gutorm Gjessing (1906-1979). Sistnevnte takket pent “nei”, og la til at han klarte seg med Aftenposten! Når Hagen smilende rekapitulerte det inntrufne mange år senere, var det selvsagt på grunn av den veien den konservative Gjessings senere karriere og politiske liv tok.

Mange husker ham jo som SF-stifter, som formann i Folkereisning mot krig, som uredd talsmann for samers rettigheter og ikke minst som sosialantropolog mer enn arkeolog. Men Gjessing hadde jo betydelig fartstid som profilert arkeolog før den tid, og det var til utviklingen av arkeologien som fag han igjen viet noen av sine siste år.

Det kan nok være grunn til å diskutere graden av Gjessings konservatisme i hans yngre år, men det er liten tvil om at han gjennomgikk en radikalisering i de første etterkrigsårene. Tre korte år etter krigen skrev Gjessing etter et studieopphold i USA:

“Den som har sett New Yorks Broadway ved nattetid – den som har sett de nesten ufattelige summer som blir øst ut I reklame for å dukke konkurrentene, - den som har sett konkurransen mellom jernbaneselskapene med flere sett stasjons-palass I hver by, flere sett jernbanelinjer og bruer, fordi selskapene ikke kan arbeide sammen – han vil frivillig eller motvillig måtte medgi at “private enterprise” er et system som koster”.

Gjessing hadde en lang og feiret, men omskiftelig akademisk karriere. Etter oppveksten på Stord og senere i Kragerø, der faren var sogneprest, gav han seg arkeologistudiet i vold. Kan hende var han påvirket av onkelen, arkeologen Helge Gjessing, en av fagets “unge døde”. I mellomkrigsårene publiserte han en serie til dels banebrytende arkeologiske avhandlinger som skaffet ham et navn i inn- og utland. Han oppnådde blant annet den sjeldne æren å få fire av sine forskningsarbeider anmeldt i ett og samme nummer av det prestisjetunge britiske tidsskriftet Antiquity! Det var i 1948.

Da Anders Hagen banket på kontordøren hans, var Gutorm Gjessing i ferd med å avslutte sitt store arbeid, Norges steinalder (1945). Boken er tydelig preget av A.W. Brøggers økologisk inspirerte helhetssyn. Det var også Brøgger som få år senere overtalte Gjessing til å søke det ledige professoratet i etnografi i Oslo. Han fikk stillingen mens han var stipendiat i USA, og så var han blitt etnograf.

Inspirert av den amerikanske kulturantropologien og med et langtidsperspektiv som var nokså nytt innenfor den hjemlige etnografien, spilte Gutorm Gjessing i årene som fulgte en viktig rolle innenfor utviklingen av den moderne sosialantropologien i Norge. Han publiserte bredt og mye, hjemme og ute – om fagteori, om samisk historie og kultur, om sjamanisme, om helleristninger i Canada, om Kina en mengde andre emner. Utover på 50- og 60-tallet markerte han seg dessuten som en skarp politisk debattant og skribent, med titler som Sosialisme og fred, Kibbutz. Ikke-kommunistisk kommunisme og Norsk kolonialisme i Nord-Norge.

Gjessings hovedverk i hans mest aktive periode som sosialantropolog, Socio-Culture, kom i 1957. Mangt kan sies om denne idérike boken, men den er også et tidlig eksempel på positivisme-kritikk. Det er klare forbindelseslinjer mellom Socio-Culture og den boken – kanskje er pamfletten et bedre ord – som for alvor markerte Gjessings gjeninntreden i sitt gamle fag, arkeologien. Nå hadde han aldri vært helt fraværende, selvsagt, men de tekstene han skrev og publiserte midt i 70-årene var likevel et resultat av en bevisst inngripen fra hans side. Arkeologien hadde nemlig gått inn i en ny fase, og en ny generasjon av fagutøvere var på fremmarsj under den fanen som ble kalt for New Archaeology. Gjessing, med sin brede orientering og erfaring, kjente igjen både idealer og talemåter fra andre fag og andre land. Nå rettet han skytset mot dem som ville gjøre kulturhistorien til Science med stor forbokstav.

Det er særlig Idéer omkring førhistoriske samfunn (1977) som er blitt stående som Gutorm Gjessings store kritikk av positivismen innenfor arkeologifaget. Mens han på det tidspunktet i mange, mange år hadde vært skeptisk til en art arkeologi som ikke evnet å heve seg over det rene studiet av oldsaker – som da han innledningsvis i sin populære bok fra 1941 om Fangstfolk skrev, henvendt til leseren: “Jeg skal spare Dem for en beskrivelse av de mange redskapsformene i komsakulturen, de kan ikke begeistre andre enn en svært liten krets av arkeologer” – var det nå “sciencifiseringen” av faget han kritiserte. Det foregikk i kraftige ordelag: “Arkeologene står i fare for å bli som døve menn som svarer på spørsmål ingen har stilt dem”, “i vitenskap som i kjærlighet fører for mye oppmerksomhet rundt teknikken gjerne til impotens” og “arkeologien lider av grønn stær og trenger en operasjon for å få tilbake vidsynet”.

Resepten mot den nye måle-, veie- og tellemanien, mente Gjessing, lå i å kombinere arkeologi og sosialantropologi. Han ønsket ikke den gamle kulturhistoriske arkeologien – ny-arkeologiens karikerte hovedfiende – tilbake, men pekte på at arkeologene må innse at de gjenstandene som er deres kildemateriale, ikke bare forteller om livberging, men også om tro og forestillinger, skikk og bruk osv. Gjessings vitenskapssyn lå vel nærmest det man kaller vitenskapelig realisme.

Idéer om førhistoriske samfunn førte til en viss debatt i fagmiljøet. Men det for ham karakteristiske og originale brygget av gjenstandsstudier, kulturhistorie og sosialantropologi – der Darwin, Weber, Levi-Strauss og Lenin var like naturlige referansepunkter som den nyarkeologiske helten Lewis Binford – falt ikke i smak. Det er symptomatisk at anmeldelsen av en bok som hadde som hovedtese at helheten er større enn summen av delene og at arkeologene må løfte blikket, ble fordelt på fire ulike forfattere av Norwegian Archaeological Reviews redaksjon – og at hver av dem konsentrerte seg om sine egne spesialiteter.

Gutorm Gjessing døde i 1979. Få år etter fikk den anglo-amerikanske arkeologitradisjonen som nyarkeologene hadde gjort populær her hjemme, endelig sin positivismedebatt. I den diskusjonen var det imidlertid få som fant på å trekke frem Gjessings kritikk fra det foregående tiåret. Kanskje mistet vi noe på den måten?