04 juni 2011

Attilas ekko

Har du noen gang reflektert over årsaken til at Eddadiktene er fulle av referanser til gotere og hunnere – altså folk som hadde sin hjemstavn ved nedre Donau i folkevandringstiden? Det kan enkelt forklares med at dette diktstoffet representerer felles-germanske fortellinger. Men hva da om noe så typisk skandinavisk som tradisjonene om skjoldungekongene i Lejre eller ynglingekongene i Uppsala viser seg å være “oversettelser” av begivenheter som egentlig gjaldt de samme hunnerne, goterne og andre østgermanske stammer – og at disse fortellingene i utgangspunktet ikke har noe med verken daner eller svear å gjøre?

Langs slike baner tenkte den danske filologen Niels Lukman da han arbeidet med sin doktoravhandlingg for snart 70 år siden; Skjoldunge und Skilfinge - Hunnen- und Herulerkönige in ostnordischer Überlieferung. Den forelå i 1943 – på det verst tenkelige tidspunkt, kan man godt si. Danmark var okkupert av Wehrmacht, og her kom Lukman og hevdet at en nasjonalhelt som Rolv Krake i realiteten var herulerkongen Rodulf! Noe mer populær ble han ikke i tyske kretser: Den germanske Uppsalakongen Adils var bare en omskrivning av hunnerkongen Attila!

Sagakritikk var ikke noe nytt da Lukman kom med sin bok. Alt i 1879 hadde A. Chr. Bang pekt på det absurde i at “kristne Mænd skulde have været rene Medier, gjennem hvilke den hedenske Tradition kunde forplantes rent og uforfalsket”. Og Sophus Bugge hadde i flere arbeider tatt til orde for at det skandinaviske legendestoffet, som han riktignok holdt for å gå tilbake til faktiske hendelser i folkevandringstiden, først var kommet til Norden i vikingtiden fra De britiske øyer, og at det var sammensatt både av eldre muntlig tradisjon og klassiske litterære kilder.

Lukman gikk atskillig lenger. Med basis i et stort og bredt anlagt kildemateriale mente han å kunne vise at legendestoffet om skjoldunger og ynglinger faktisk ikke gjenspeiler forhold i Skandinavia i perioden før vikingtiden i det hele tatt, men er et ekko av begivenheter ved Svartehavet og Donaumunningen på 400- og 500-tallet. Således er de legendariske skandinaviske kongene Halfdan og Adils egentlig de hunniske herskerne Huldin (d. ca. 415) og Attila (d. 453), mens andre sagnkonger som Ottar og Roar/Roe er hunnerkongene Octar og Roas. Rolf Krake er altså herulerkongen Rodulf. Og Lukman tenkte seg at disse sagnene kunne være kommet til Skandinavia med de herulerne som ifølge samtidskilder innvandret til Norden omkring år 500.

6 kommentarer:

jon sa...

se ørn sævar thorleifsson: brage. dikt og tidsånd. god og interessant.

Frans-Arne Stylegar sa...

Godt tips, Jon!

Anonym sa...

er dette samme observasjoner som thor heyerdahl kom med et par år før han døde? husker jeg syntes det var interessant men han ble ganske hakka ned på i en tv-debatt. mulig det var mer referanser til odin og thor?

Frans-Arne Stylegar sa...

Nei, Heyerdahl snakket om noe helt annet: om æsene, den norrøne gudeætten (dvs. én av dem), og en gammel tanke fra kristen middelalder om at de førkristne gudene egentlig var mennesker.

Jan Nordberg sa...

Hei har fulgt med på siden din en stund, kaller meg hobbyhistoriker og herulene som interesseområde. Jeg mener man må skille mellom de gudene som skapte og drev jorda og de som ble tatt opp som stjernehelter, den siste gruppen som f.eks. Ull, Od, Ørvandel-Egil og muligens Skade finner man igjen blant herulene, av ovennevne personligheter er det kun Ull som har vært innom Norge, men han ble mest sannsynlig født i Konstantinopel rundt 430 med scirisk/herulsk far og gresk/trakisk mor. Han var venn med Theoderik den store, het Onoulphus og dro med herulene nordover etter Odovacers fall i 493, kom tilbake til Theoderik som Roduulf, en oversetting av navnet. Herulene hadde Frisland og det sørlige Norden som kjærneområde i flere hundre år før vandringen nordover, så det var ikke noe nytt folk som kom til Thule.

Anonym sa...

Atle er ett vanlig navn i norrøn tid. Når de norrøne kildene omtaler hunerkongen 'Atilla' kalles han konsekvent for Atle, med tilnavnet"Budlungen".

"Budlung" er entall av "budlunger", ett navn sagaene bruker på 'hunerne'.

Hva betyr det så "budl-ung"? Har det noen sammenheng med meningen i ordet "huner"?

Går man tilbake til de nordiske språk forbindes ordet "bud" med en spesifik beskjed, nyhet eller ordre. Ord som 'sendebud', 'avbud', 'påbud', 'budstikke' eller 'budkavel' er fortsatt dagligtale i hele den nordiske språkkrets. Kan man tenke seg at hunerne var 'budsendte' naboer fra øst, hvis oppgave var å bistå de germanske og gotiske konger som ville bekjempe de romerske okkupantene av Nord-Europa? Når en følger Atillas karriære er det liten tvil om at hans fremste misjon er å tvinge Rom til fred, vilket banet veien for en gjeninføring av et legitimert kongedømme på den italienske halvøy. At dette ble en rekke gotiske konger forteller igjen om denne alliansen mellom de ulike kulturfolk som fortsatt eksisterte nord om Alpene og Karpatene.

Jeg har lenge lurt på hvem disse 'hunerne' egentlig var. Det foreligger en del varianter av ordstammen "Hun" i germansk/nordisk versjon, blant annet i stedsnavn som 'Hunagard' og 'hungaria'. I uralske eller slaviske former staves samme stedsnavn "Oungaria" og "Ouangar".
Den siste varianten av navnet - i skriftlig gjengivelse - kan også skrives og leses som "Vangar".

Dermed blir lydlæren i det nordiske språk vs. det slaviske språk et spor vi kan ta i betraktning. I den nordiske språk-krets vil dette føre oss direkte til de historiske folkegrupper som sagalitteraturen og senere histografer beskriver som 'Vaner' og 'Vender'.

En rekke av Europas eldste historiske opptegnelser beskriver klare sammenhenger og grader av samvær mellom 'Gotere' og 'Venderne'. I den norrøne litteratur er 'vaner' og 'vender' et fellesnavn for folkene i østre del av Østersjøen. På Caesars tid talte disse venderne 'vendisk' til forskjell fra den gresk-inspirerte språkformen kallt 'slavisk'. Nå hevder visse språkforskere at de eldste språkformer i østre del av Euraisa har vært 'uralisk', evt. "proto-uralsk".

I moderne norsk betyr det at de 'huniske venderne' opprinnelig var finsk-talende. Det stemmer forsåvidt med russisk språkforskning, som påstår at man før den Gresk-Ortodokse kirkes inntreden snakket finsk i det nåværende Russland - fra Baltikum til Ural.

Det er dette området Snorre kaller "Vanaheim" eller "Vanaland" - vilket senere blir Rosland, Gàrdariki og Vendland. Men det er altså en tydelig sammenheng mellom navnordene 'Vender', 'Vaner', 'Ouaner' og 'Huner'. Kanske det ikke var rent tilfeldig at kongen i Stockholm - som intil 1809 også rådde også over Finland og Baltikum - med legitim rett kunne kalle seg "de Gothers, Svears och Venders konung"...?!