Gå til hovedinnhold

Songdalens nye stokkebåt

I 2010 ble det for første gang på mange, mange år bygd en stokkebåt i Vest-Agder. Det var i forbindelse med Tall Ships Races i Kristiansand i sommer at Fylkeskonservatoren hadde bestilt en kopi av den 700 år gamle stokkebåten fra Røyrvann i Greipstad. Oppdraget gikk til Torgeir Haraldstad hos Agder Restaurering i Marnardal, som dermed fikk sin debut som båtbygger!
Haraldstad fikk god hjelp av Hans Marumsrud fra Telemark, som er en av landets dyktigste tømrere og tradisjonshåndverkere. Sistnevnte har tidligere bygd en stokkebåt for Norsk maritimt museum (sjøfartsmuseet).

Nesten alle stokkebåter som er funnet i Norge, er tre til fem meter lange furubåter. Selv om mange forestiller seg at dette er steinalderbåter, er langt de fleste stokkebåtene vi kjenner faktisk fra middelalderen og senere. Greipstadbåten er altså fra 1300-tallet. Vi vet ikke hvor lang den opprinnelig har vært, ettersom den ene enden er borte. Torgeir Haraldstad valgte å la kopien være fem meter lang. Andre mål er kopiert etter originalen.

Det er ikke mange furutrær i vår region som er store nok til å være emne til en såpass stor båt – husk at en stokkebåt består av kun én trestamme! Heldigvis visste Torgeir om et egnet tre, og det endatil innenfor kommunegrensen.

Etter at det spesielt utvalgte treet var felt, ble det fraktet til Marnardal og grovtilhogd. Siden la man det i bekken for at virket ikke skulle sprekke. Det meste av arbeidet med å hogge ut stokken foregikk så på Silokaia i Kristiansand under Tall Ships Races.

Mange besøkte Fylkeskonservatorens stand og fikk se Torgeir og medhjelperne hans i arbeid med stokkebåten. Mange lurte på om ikke det skulle brukes ild for å gjøre uthulingsjobben lettere. Det skulle det ikke; når man har å gjøre med et treslag som furu, er det viktig å holde veden fuktig slik at den ikke sprekker. Det kan være vanskelig nok, og varme fra et bål ville bare gjøre vondt verre.

Flere fikk også prøve seg som båtbyggere. Ekstra morsomt var det at to representanter fra Moken-folket i Thailand og Burma, som deltok under arrangementet med sin egen tradisjonsbåt, i bunn og grunn en stokkebåt det også, svingte seg med øksa. Teknikken de brukte, viste seg svært effektiv.

Ordfører Johnny Greibesland satt i førersetet da den nybygde stokkebåt-kopien fikk sin jomfrutur i august. Det foregikk, som seg hør og bør, på Røyrvann. Sjøsettingen gikk over all forventning, og etter en padletur på vannet ble stokkebåtkopien transportert til Porsmyr bygdetun, der den nå skal stilles ut.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…