16 oktober 2004

Kongelig skipsbyggeri og jernproduksjon i 1500-årenes Moss

”Item findes en Havn i Norge i Hr. Gude Galles Len, som kaldes Mosse,” heter det i en kilde fra 1550-1551. Denne havnen, den senere kjøpstaden (fra 1720) Moss på Oslofjordens østside, var i Frederik den 2.s dager for noe av et sentrum å regne for det kongelige skipsbyggeri i det sørøstlige Norge. Til denne virksomheten er navnet Hugo Bedau uløselig knyttet. En nærmere undersøkelse vil dessuten klarlegge at stedet spilte en ikke ubetydelig rolle i det militær-industrielle kompleks som ble forsøkt etablert i tiårene etter Syvårskrigens avslutning.

Peder Claussøn Friis skriver i sin Bescriffuelse fra omkring år 1600 at ”ind ved fjorden (…) på den østre side ligger den navnkundige ladested Moss, hvilken er en av de tre besynderlige ladesteder i Norge (…), og lastes hvert år mange skip derut med sagdeler, innbyggerne til stor gavn (…), og bor meget folk derhos, både håndverksfolk og andre, lige som en liten kjøpstad” (Samlede skrifter: 277). Noen år tidligere hadde Oslobispen Jens Nilssøn likeledes latt seg begeistre av det yrende livet i havnen:

”Moss er som en liden Bye, der boer en hel hob Folk. Der er mange Quernsteder, omtrent 31 Sauge og der er ellers mange Haandverksmend, Gullsmede, Skomagere, Kobberslagere. Neden ved Vandet boer Kongens Foged som oppebærer Tolden af Skibene og søger Kongens Sager” (sitert etter Brinchmann 1973:18).

Alt i det 14. århundre omtales kverner i Mossefossen. Den første oppgangssagen ble bygget i senmiddelalderen, senest omkring år 1500 (Brinchmann 1973:16). I 1503 var det minst to sager ved fossen. Grunnen her var eiet av det nærliggende Værne kloster, Oslobispen og St. Stefanshospitalet i Tønsberg. I tiden rundt Reformasjonen hadde også kongen to sager her (Andressen 1984:102). Som utskipsningshavn for tømmer og sagdeler opptrer det vesle ladestedet ofte i kildene. Således skriver Frederik 2. i 1565 til lensherren Christiern Munck med underretning om at ”Vi lade skikke vort Skib til Moss efter et Skiblad Tømmer”, og den 3. april 1591 gir Christian 4. Lars Gabriel Geill, skipper på kongens skip ”Den lille Engel”, ordre om å begi seg til Moss for å hente en skipslast med deler som skulle losses for det kongelige slott i København (Olsen 1901:6-7). Tilgangen til eiketømmer var god – takket være Mosseelven som forbandt ladestedet med skogsbygdene ved Vansjø.

I 1587 fikk Moss egen tollskriver, samtidig med Drammen og Langesund (ibid.). Rikard Olsen har derfor sine ord i behold når han hevder at ”den lette Adgang til Skibstømmer i Forening med Mossesundets rene og lukkede Havn (…) allerede tidlig (har) henledet Regjeringens Opmerksomhed paa Moss som et hensigtsmæssigt Sted for Skibsbyggeri” (1901:8). Allerede kong Christian 4. vurderte å bedre havneforholdene ytterligere ved å forbinde Værla og Mossesundet til én sammenhengende seilled gjennom en kanal, for slik å gi havnen et innløp fra syd (1901:10).

Hs. Majs. Skibsbygger i det Søndenfjelske Norge
I 1500-årene ble det bare bygget et fåtall nye orlogskip på Bremerholm (Probst 1996:34). Av de ca. 60 nye orlogsskip som flåten fikk tilført i perioden 1558-1660, kan bare fem med sikkerhet sies å være bygget på Bremerholm (Probst 1996:41). De fleste hovedreparasjoner av datidens kravellbygde fartøyer ble riktignok utført her. Skipene var sterkt utsatt for nedbrytning og råte. De var store trekonstruksjoner som løpende måtte vedlikeholdes, og undertiden måtte større fortømringer gjennomføres. ”Her blev plankerne aftaget ned til vandlinien, hvorefter alt dårligt spantetømmer og stævntræ, rådne bjælker og knæ etc. blev udskiftet. Som regel blev strukturen også forstærket ved indsætning af kraftige tværgående tømmerstykker i bunden, såkaldte katspor. Skibet blev så igen opbygget ”af nyt”, og kunne så holde 10-15 år til, hvorefter det som regel måtte kasseres” (Probst 1996:34).

Men Bremerholm var altså ikke periodens viktigste verft for nybygninger. Flertallet av nye, større orlogsskip ble bygget ute i landet, der tømmeret fantes. Niels M. Probst skriver om disse provinsverftene at det ”i periodens begyndelse af og til kun (blev) bygget et enkelt eller to skibe på et byggested, senere dukkede mere permanente værfter op, hvor der over en periode på 5-10, i et enkelt tilfælde 20 år, blev bygget 3-8 skibe. Når det så begyndte at knibe med at finde egnet tømmer blev værftet sløjfet, og byggeriet startede et nyt sted” (1996:41). Én forklaring på det spredte skipsbyggeriet er at skipsbyggingen fremdeles var lavteknologisk, med tilgangen til eiketre som minimumsfaktor (Mortensøn 1995). Visst fordret skipsbyggingen mange faglærte håndverkere og en del faste installasjoner, men det var billigere å flytte håndverkerne enn å flytte de store tømmermengdene som gikk med til å bygge et skip.

Moss faller inn under denne kategorien skipsverft, men, som vi skal se, fant den store byggevirksomheten der sted tidlig i perioden samtidig som kildene beretter om et verft av mer permanent karakter. I årene mellom 1573 og 1578 ble det bygget ett ”skip” og tre galeier i Moss, orlogsskipene Fortuna og Hercules ble forbygget der og man hugget og forarbeidet master ikke bare til Fortuna, men også til St. Olaf og Jægeren. Man hadde dessuten til hensikt å bygge en stor galei av Hercules, men det viste seg senere å være et umulig prosjekt. Det er til denne virksomheten at Hugo Bedaus navn er knyttet.

Hans navn finner vi i kildene fra og med 1573. Han kalles ”engelskmann”, men var trolig valloner, ettersom mange vallonere flyktet til England midt på 1500-tallet, men senere kom derfra og til Danmark (Kilbom 1958:477). Engelske og skotske skipsbyggere var etterspurte når større fartøyer skulle bygges (Mortensøn 1995:61). Både Frederik 2. og Christian 4. virket for å få skotske og engelske skipsbyggere til Danmark, og det er som kongelig skipsbyggermester at vi møter Hugo Bedau for første gang. Det er i 1573, da han ansettes som skipsbygger på livstid, med et årlig salære av 300 daler og en gård – Dillingøy i Rygge – kvitt og fritt. Hugo Bedaus mestersvenn, Hans Mattsøn, fikk gården Reklingsholm i nabosognet Råde på samme vilkår (Brinchmann 1973:18). Det året sendes Hugo, Hans og ”en del Folk” til Norge for at de skulle ”paa Skovene udse og lade hugge noget Tømmer til Orlogsskibenes Bygning.”

I 1574 ansetter kongen ytterligere én skipsbygger, Hans Katlin, men han får ordre om ”altid at være til stede på Bremerholm for at have tilsyn med kongens arbejde” (Mortensøn 1995:241). Hugo Bedau, derimot, ser ut til å ha hatt Moss som sitt faste oppholdssted.

Alt i 1573 bad Fredrik 2. mester Hugo om å oppsette et skip som skulle kunne benyttes ”i Bæltet og andetsteds til at overføre os højbårne fyrstinde, vor kære hustru, samt andre fremmede fyrster”. Skipet skulle være på ”på 30 eller 40 læster og ikke større, og vil vi det skal bære bygget med planker og kravelværk og bygget således, at det kan sejle på bedste måde bide vind og for en vind, at det ikke flyder for dybt og indrettes en kabusse, det smukkeste der kan gøres til os selv.” Dessuten skulle det kun bestykkes med småskyts, ”som på Snuekatten og det skal være færdigt til førstkommende midfaste.”

I 1574 sender kongen skipet ”Fortuna” til Norge, for at skipsbygger Hugo Beda ”den strax skal fortage og hjælpe.” Året etter er det ”Hercules” som blir sendt hit, og i brev av 3. august 1575 befaler kongen skipsbygger Hugo Bedau ”det at tage under Hænder og forbygge udi Moss.” Så vel Fortuna som Hercules var blant de aller største skip i den danske orlogsflåten. Den bevarte flåtelisten fra 1562 viser at Fortuna – som var admiral Herluf Trolles skip, blant annet i slaget ved Øland i 1564 – hadde en besetning på 321 mann, deriblant 150 krigsfolk og 24 bøsseskytter (Barfod 1995:160). Hercules’ samlede besetning var på 197 mann, hvori var regnet 80 krigsfolk og 18 bøsseskytter (ibid.). Hercules var blitt erobret av svenskene under Syvårskrigen, men ble levert tilbake i 1569 (1995:228).

Fremdeles i 1576 er aktivititen i Moss betydelig. Året før hadde Hugo Bedau fått kongelig ordre om å bygge tre nye galeier i Norge, ”som dem, han tidligere har bygget”, og allerede i september 1576 blir de tre fartøyene tatt imot ved Holmen. Imens er kongens planer for den aldrende Hercules endret. Nå heter det at mester Hugo skal bygge en stor galei av skipet (nå kalt ”Langhercules”), som alt skal være oppsatt i Moss. Selvsamme år løper det inn bestilling på to skipslaster med master – ”slike master som kunne være tjenlige til orlogsskipene St. Olaf, Fortunen og Jægeren.”

I 1578 har man i København fått etterretninger fra Hugo Bedau om at det likevel ikke lar seg gjøre å bygge en galei av den gamle Hercules. Kongen gir da ordre om ”da skal der sættes ild derpå, og siden lade opsamle, hvis jernbolte, søm og andet jernfang derudi findes.” Videre ber han om at ”lade nogen master, som tilforn ere brugt til flod under Fortunen, annemme og dem lader sagskjære udi lange deler og dem siden hid nedskikker.”

I april 1578 får lensherren Ludvig Munk ordre om at bøndene i Onsøy prestegjeld igjen skal svare til Akershus slott, og ikke til Hugo Bedau, men, heter det i instruksen fra kongen, ”dog at du retter dig efter aarligen paa vore Vegne at give og fornøie for.ne M. Hugo Bedow saa meget, for.ne Gjeld aarligen til os og Kronen kunde forrente, saa han det betimen og til gode Rede kan bekomme.”

Året etter signaliseres fra København et behov for ”en stor Hob Skibsbyggere til det store Skib, vi ved Holmen udi Styredal have befalet at skulle opsættes og bygges”, og i den forbindelse gir kongen befaling om at ”os elskel. Mester Hugo Bedau, vor Skibsbygger der udi vort Rige Norge søndenfjelds, baade udi Kjøbstederne og udi Lenene at skulle udtage 60 gode Skibsbyggere (…).”

Likevel må byggeaktiviteten i Moss har fortsatt. Når Herredagen etter 14 dagers samvær i Oslo den 9. juli 1580 drar til Moss, må vi ha grunn til å anta at dette kan settes i forbindelse med en fremdeles ikke ubetydelig skipsbygging for kronens regning.

De materielle levninger
Fra arkeologisk hold er utforskningen av renessansens skipsverft et nærmest ukjent kapittel. Birgit Persson antyder muligheten for å undersøke et svensk orlogsverft fra 1500-årene ved Björkenäs ved Kalmar (Persson 1984), og Marius Hansen (1948) beskriver et tidlig eksempel på et orlogsverft fra omkring år 1500 ved Slotø utenfor Nakskov på Lolland. De arkeologiske indikatorene på skipsbyggingsaktivitet tør bestå av konsentrasjoner av trespon og bek i jorden eller i sjøen utenfor. I heldige tilfeller kan det finnes spor etter lunner og andre trekonstruksjoner (Westerdahl 1986:118).

Selve stapelplassen lå alltid like ved vannet, slik at det ferdige skroget kunne rulles i vannet (Mortensøn 1995:208). Når det gjelder Moss, kan det i den forbindelse kan det være verdt å merke seg at eldre båtslipper for mange år siden ble ”funnet i sandet mellem Bastøbryggen og Brehmertrangen, og da steder for øvrig har utmerket beliggenhet, begår vi neppe noen feil ved å anta at her har både ”Hercules” og ”Fortuna” ligget i 1570-årene, den gang Hugo Beda satt på Moss som kongelig skipsbygger” (Ree 1937:76). Lokaliteten – nede ved Mossesundet, i forlengelsen av datidens bebyggelse og i kort avstand fra elvemunningen – synes godt egnet for et orlogsverft.

Det er imidlertid én lokaliseringsfaktor som tilsynelatende mangler i dette bildet av en egnet plassering for et skipsverft i 1570-årene: Tilgang på jern, om ikke annet så i form av én eller flere smier. Som jeg straks vil vise, er nettopp jernet et nøkkelord og en innfallsport til Hugo Bedaus virksomhet i Sørøst-Norge. Og jernproduksjon og –foredling ser ut til å ha vært en viktig virksomhet i Moss i det 16. og 17. århundre.

Henimot slutten av 1550-årene forteller kildene for første gang om en smed her. Lensregnskapet for Akershus len fra 1557-58 gir en oversikt over de utgifter Kongen hadde ved sine sager og hus på Moss, og her heter det bl. a. at Anders smed laget et nytt kamhjul, og at Niels Gudmundsøn ”slo” tre nye sagblad og laget to skorsteinsspjell (Andressen 1984:136). Mens Niels egentlige virke kanskje nærmet seg senere tiders blikkenslageres, kan Anders med sikkerhet identifiseres som smed.

Da fogden på Moss, Thrude Pedersøn, i 1614 avlegger en innberetning om hvor mange strandsittere som oppholder seg i ladestedet, nevner han blant disse 2 smeder, 10 sagmestere – og 1 hyttemester (Brinchmann 1973:38).

Jernhytten på Moss
Jernhytten dukker opp i kildene for første gang i 1610-11, da det i Moss Fogderis regnskap fremgår at en ”jernhytte er annammet av mester Anders Hammersmed for ett års hytteleie av Hammerhytten her på Moss for 10 Dlr.” (Brinchmann 1973:38). Av en eller annen grunn har ingen av de historikere som har behandlet byens historie, festet særlig oppmerksomhet ved denne opplysningen.

Her må det skytes inn at Frederik 2. i årene mellom 1573 og 1579 hadde forsøkt å opprette en serie jernverk i Norge ved hjelp av private entreprenører (Mortensen 1999:171). Kildene omtaler flere av disse entreprenørene ved navn. Brorparten kalles ”engelskmenn”, og blant disse finner vi så vel Hugo Bedau som hans bror, Nicolaus Bedau. ”Det skyts, der anvendtes i Danmark i denne periode, bestod af forladeskyts af bronze suppleret med en betydelig mængde jernskyts i forskellige typer. Bronzeskytset fremstilledes på indenlandske værksteder, medens alt jernskyts var importeret,” skriver Michael Mortensen (1999:159). Med Sverige som nærmeste nabo må det ha vært en nærliggende tanke å forsøke å få etablert en hjemlig gruvevirksomhet i Norge (eller Skåne) med sikte på produksjon av støpejern eller malm til fremstilling av skyts.

At Hugo Bedau og konsorter faktisk hadde planer om kanonstøping fremgår av et kongebrev datert 2. august 1575, der det heter at ”vor skibsbygger Mester Hugo Beda har givet os tilkjende hvorledes der skal være en engelsk ved Navn Lambrecht, som foregiver at ville der udi Norge anrette en Konst og opsøge slike Materier at han deraf vil støbe Jernskyt eftersom udi England brugeligt er”. Kongen bad lensmannen på Akershus vurdere prosjektet, men det har vært regnet for usikkert om det noensinne kom i gang. Gunnar Thuesen har imidlertid dokumentert at det faktisk ble bygget masovner etter engelsk mønster så vel i Hakadal (ved Oslo) som i Skien i denne ”engelske” perioden i dansk-norsk bergverkshistorie (Thuesen 1974).

I 1576 får vi vite at ”Mester Hugo Bedow med hans Consorter fik Brev paa de Jernhytter, hans Broder begyndt har, og hvis han selv ydermere anretter, udi 20 Aar”. Trolig gjelder opplysningen jernhyttene i Skien, men vi merker oss at mester Hugo nærmest hadde fått blancofullmakt til å opprette flere hytter. Fra andre kilder kjenner vi til at Hugo Bedau drev en jernhytte i Maridalen ved Oslo (Thuesen 1979:35).

De tidligste dokumentariske kilder om jernutvinning av bergmalm i Norge skriver seg fra Christian 3.s tid. De saksiske jernverksfolkene som i 1530- og 1540-årene kom til Norge innførte den jernfremstillingsmetode de kjente fra sine hjemtrakter, nemlig den s. k. direkte metode. Følgen var at de første jernhytter i riket ble innrettet etter saksisk mønster – som rennverk, selv om metoden ikke var velegnet for norske malmer (Thuesen 1977:5).

Gunnar Thuesen skriver om denne rennverksdriften at ”(g)runnen til at (den likevel) holdt seg så lenge og endog kunne konkurrere med masovndriften, lå i den gode kvaliteten av jernet. Rennverket var et forholdsvis enkelt anlegg som krevde liten anleggskapital og små driftsutgifter. Hytten hadde som regel bare to vannhjul, ett for belgene og ett for hammeren, og trengte på langt nær så stor vannkraft som et masovnanlegg” (1974:86).

Hammeren i Skien ser ut til å ha vært drevet for kronens regning i 8-10 år, og deretter forpaktet bort til private interessenter. Siden kom den i forfall inntil den ble leiet bort til Nicolaus Bedau. Det er mulig at noe av det samme var tilfelle med jernhytten i Moss.

At det var et rennverk som Anders hyttesmed drev i Moss i begynnelsen av 1600-årene, er utvilsomt. Når byhistorikeren Leif T. Andressen foreslår at betegnelsen ”hammerhytte” heller refererer til ”en smie med en stor hammer som ble drevet med vannkraft,” kan det ikke skyldes annet enn manglende kunnskap om datidens jernfremstillingsmetoder – og manglende forståelse for de andre virksomheter som skipsbyggingsaktiviteten i ladestedet må ha ført med seg (Andressen 1984:137). Hammerhytten i Moss dukker som nevnt opp i kildene i 1610. Det er ingenting som tyder på at hytten på det tidspunktet er en nyetablering – tvert imot fremgår det at det dreier seg om en kongelig virksomhet som forpaktes bort til Anders Henriksøn. Han fortsetter å betale leie til kronen til og med 1631. Året etter søker han om å få beholde hammerhytten for seg og sine arvinger i 30 år. Kongen innstilte på at søknaden skulle etterkommes, men siden kan det ikke sees av kildene at det har blitt betale leie for hytten (Andressen 1984:136). I de senere kildene benevnes Anders Henriksøn ”hyttemester”.

Når Nicolaus Bedau får ”(b)estilling på en gammel forfallen jernhytte i Akershus len,” er det mulig at det er hammerhytten i Moss som menes. Det er iallfall ikke kildegrunnlag for å anta at jernhytten i Moss – i motsetning til de andre rennverkene på det norske Østlandet – ikke skulle ha sin opprinnelse i den ”saksiske” perioden i 1540-årene. Likeledes er det mulig, men vanskelig å dokumentere, at den Lambrecht som foregav Hugo Bedau ”at ville der udi Norge anrette en Konst og opsøge slike Materier at han deraf vil støbe Jernskyt eftersom udi England brugeligt er,” kan ha vært knyttet til Moss.

”Materiene” vallonerne oppsøkte, var selvsagt jernmalm. I mange tilfeller har de kunnet ta opp igjen driften av de gruvene som var blitt åpnet i 1530- og 1530-årene. Like nord for Moss ligger den såkalte Kilsgruva, der folketradisjonen vet å fortelle at man en gang i tiden brøt jernmalm. I mine guttedager i Moss gikk det fremdeles gjetord om denne gruven, og jeg har selv forsøkt å finne den mang en gang. I voksen alder viste det seg – som så ofte ellers – at noen visste hvor gruven befant seg. Den ligger nede ved sjøen i bydelen Kambo, og den ble oppmålt og registrert av nåværende fylkesarkeolog i Akershus, Tom H. Haraldsen, i 1989. Haraldsen antok at gruven var fra 1600-årene (muntl. oppl., august 2000). Av en eller annen grunn figurerer ikke Kilsgruva i oversiktsverket Malmbergverk i Norge fra 1992 (Berg & Nordrum 1992).

Da kammersekretær Erns Ulrich Dose fikk privilegium på Moss Jernverk i 1704, ble driften basert på malm fra gruver ved Arendal og Søndeled i Aust-Agder (Thuesen 1977:54). I den forbindelse ble det bygd en dobbelt masovn. Dose kjøpte en tomt på nordsiden av Mossefossen. Området var fra gammelt kronens eiendom, og det ble kalt Nordbakke. Det var her hammerhytten hadde ligget (Ringdal 1989:54).

Moss’ plass i de sene 1500-årenes militær-industrielle kompleks
Den ”engelske” perioden under Frederik 2. ser ut til å ha vært forbi henimot slutten av 1580-årene. Vi hører ikke direkte om kongelig initiert skipsbygging i Moss etter 1579, selv om Hugo Bedau opptrer i kildene som hans majestets skipsbygger i det sydlige Norge enda noen år. Jernverksvirksomheten tok likeledes slutt etter få år.

Det finnes verken skriftlige eller arkeologiske kilder som bekrefte at det noensinne ble levert kanoner fra noen av jernverkene (men det betyr ikke at det ikke kan ha blitt det). Etter 1586 hører vi ikke lenger om ”engelske” entreprenører i Norge. Av et kongebrev datert 19. januar 1584 forstår vi at driften av jernhyttene i Akershus len er oppgitt, og at de gårdene som Hugo Bedau og konsorter hadde fått i forlening, igjen var lagt under kronen (Thuesen 1979:35).

Forekomsten av et orlogsverft, en jernhytte og et betydelig antall kongelige sager i Moss i 1570-årene peker ut dette ladestedet ved Oslofjorden som et viktig i det militær-industrielle kompleks som ble forsøkt utviklet i Frederik 2.s regjeringstid. Røttene til dette komplekset kan spores allerede under Christian 3., men det synes å ha tatt en ny retning i tiåret etter Syvårskrigens avslutning, i og med ”importen” av vallonske og engelske eksperter innenfor skipsbyggeri og våpenproduksjon.

Nettopp Syvårskrigens betydning for de nye initiativene skal ikke undervurderes. Niels M. Probst har nylig fremhevet at ”den nordiske syvårskrig 1563-70 var den første konflikt i verden, hvor store artilleribevæpnede sejlskibsflåder mødtes, ikke blot en eller to gange, men i en række søslag afbrudt af vintre, hvor der var tid til at overveje og udmønte den foregående sæsons erfaringer i nye tiltag, taktisk så vel teknisk” (2000:19). Danmark, England og Sverige hadde i løpet av 1500-årene utviklet en ”specialiseret krigsskibsteknologi, der var den nederlandske armerede handelsskibstype, og dermed også de spanske orlogsskibe, betydeligt overlegen” (op. cit.:18). Da er det kanskje ikke så underlig at det nettopp er fra England (Hugo og Nicolaus Bedau) den utenforstående ekspertisen hentes under Frederik 2. og Christian 4.?

Kilder
Andressen, Leif T. 1984. Moss bys historie. Bind 1: Frem til 1700. Moss.
Barfod, Jørgen H. 1995. Christian 3.s flåde. Den danske flådes historie 1533-1588. København.
Berg, Bjørn I. & Fred S. Nordrum 1992. Malmbergverk i Norge. Historikk og kulturminnevern. Kongsberg.
Brinchmann, Henry 1973. Mosse håndverk i ladested og kjøpstad. Moss.
Hansen, Marius 1948. Udgravningen af Kong Hanses skibsværft Engelsborg paa Slotø i Nakskov fjord. Handels- og Sjøfartsmuseet paa Krnborg, Aarbog. Helsingør.
Mortensen, Michael H. 1999. Dansk artilleri indtil 1600. København.
Mortensøn, Ole 1995. Renæssancens fartøjer. Sejlads og søfart i Danmark 1550-1650. Rudkøbing.
Olsen, Richard 1901. Fra det gamle Moss. Moss.
Persson, Birgit 1984. Björkenäs varv – ett intressant forskningsprojekt. I: Marinarkeologiska institutet vid Högskolan i Kalmar, Rapport 1. Kalmar.
Probst, Niels M. 1996. Christian 4.s flåde. Den danske flådes historie 1588-1660. København.
Probst, Niels M. 2000. Bokanmeldelse av Jan Glete: Warfare at sea 1500-1650. Maritime conflicts and the transformation of Europe. I: Marinehistorisk tidsskrift 1-2000.
Ree, Ørnulf 1937. Moss før og nu. Moss.
Ringdal, Nils J. 1989. Moss bys historie.
B. 2, 1700-1880. Moss.
Thuesen, Gunnar 1974. Rennverksdrift. En jernfremstillingsmetode i Norge fra 1539 til 1622. Volund 1974.
Thuesen, Gunnar 1977. Noen norske jernverker. Bevarte minner fra den gamle jernverkstiden. Stockholm.
Thuesen, Gunnar 1979. Den første dokumenterte bergverksdrift i Norge. Volund 1979.
Westerdahl, Christer 1989. Norrlandsleden I. Källor till det maritima kulturlandskapet. En handbok i marinarkeologisk inventering. Härnösand.

Ingen kommentarer: