25 oktober 2004

Maktens mange masker - tablåer fra Agders lange middelalder

Mer enn et milennium skiller de hendelsene som skal beskrives i det følgende, fra hverandre. Geografien binder dem sammen – samtlige ”tablåer” er hentet fra det landskapet vi i dag kjenner som Agder. Men berøringspunktene er flere: I alle tilfeller er det maktens form og strukturer som diskuteres – og motmaktens. Perspektivet er konfliktens – kampen om jord, og kampen for å legitimere eiendomsrett til jord; det som i forrige århundre gikk under betegnelsen ”kampen om merverdien”. Gjennom alle de århundrene som tablåene er hentet fra, utgjorde avkastningen av jorden en viktig del av denne merverdien. Dette forholdet er da også begrunnelsen for å introdusere betegnelsen ”den lange middelalderen”, der ”middelalderen” er definert som en type samfunn der den viktigste sosiale motsetningen går mellom de som kontroller jorden, og de som arbeider på den.

En slik ”lang middelalder” har paralleller i kontinental historieskrivning, der middelalderen gjerne begynner med etableringen av en rekke germanske riker i ruinene av det romerske imperiet. Begrepet ”tablå” er inspirert av Walter Benjamins Historisk-filosofiske teser, mens ”maskene” i overskriften alluderer til Mikhail Bakhtins tanker om karnevalets og latterens rolle i middelalderens folkekultur.[1]

Vakr fra Hidra og ”den eldste landnåmsboken”
Reistadsteinen ble funnet nedgravd i en myr på Hidra ved Flekkefjord i 1850-årene. Det var Hans Gjerding Reistad som fant den da han brøt nytt land. Etter tradisjonen skulle det tidligere ha ligget en gravhaug på stedet, og en bautastein som hadde stått på haugen, la Hans opp på en rydningsrøys på stedet. Senere la folk merke til at det var skrifttegn på steinen. Det ble etter hvert bekreftet at innskriften var forfattet i det eldre runealfabetet, og Reistadsteinen ble fraktet til Universitetshagen i Kristiania.

Innskriften på Reistadsteinen er antagelig fra 400-årene, men den har vist seg vanskelig å tolke. Ett av de seneste forsøkene er det en islending, Thórhallur Eythórsson, som står for. Han mener at innskriften skal leses som ”Yðingr. Ek Vakr nam Reit”. På moderne norsk skulle det bety noe slikt som ”Yðingr. Jeg, Vakr, har tatt jorden i besittelse”. Dersom tolkningen er riktig, er Reistadsteinen av sentral betydning for forståelsen av det kyst-norske samfunnet i folkevandringstiden.

Folkevandringstiden (400-600 e. Kr.) var en ekspansiv periode på Agder. Bosetningstettheten var stor – dersom vi ikke tar hensyn til bruksoppdelingen, så var trolig like mange gårder i drift på Agder omkring år 500 som i 1850. Men folkevandringstiden var også en tid preget av folkevandringer og kamp om jord og andre ressurser. Det arkeologiske kildematerialet godtgjør at disse stridighetene har gjort seg gjeldende på Norges sørspiss også.

Agder i folkevandringstiden var et stormannssamfunn. Spredt temmelig regelmessig over hele landskapet, så vel i innlandet som ute ved kysten, fantes lokale maktsentra i form av stormannsgårder. På disse gårdene residerte stormenn som hver hver for seg dominerte områdene rundt høvdingsetet. Mange av gårdene rundt disse høvdingsetene må ha blitt ryddet fra selve stormannsgården, og høvdingen har antagelig hatt noe av grunnlaget for sin makt og rikdom fra kontrollen over disse underliggende bosetningene.

Stormannsgårdene er det oftest ikke så vanskelig å finne. De peker seg ut ved sine mange og ofte monumentale gravhauger, med praktfulle gullfunn og av og til med navn som forteller om hedensk kult. Lunde (”den hellige lunden”) og Vanse (”engen ved vanegudenes helligdom”) på Lista må ha vært slike sentra – Snartemo i Hægebostad, Spangereid i Lindesnes, Liknes i Kvinesdal og Hidra i Flekkefjord må ha vært andre. Det er i svært mange tilfeller på disse gamle stormannsgårdene at vi finner de tidligste kirkene i vikingtid i middelalder.

På folkevandringstidens sentralgårder var det datidens aristokrati som residerte. Herfra styrte de bruken av mindre, underliggende ”husmannsplasser” innenfor hovedgårdens innflytelsessfære. Noen av ”plassfolkene” kan ha drevet spesialiserte virksomheter i skog og utmark. I kystdistriktene er det ikke urimelig å tenke seg at fiske, handel, plyndringer og annen sjørettet virksomhet har vært viktige inntektskilder. Men det kan føres argumentasjon til torgs for at disse stormennene også i en viss forstand har hatt kontroll over jord som en del av sin maktbasis.

Kontrollen over landskapet som omgir folkevandringstidens høvdinggårder, kan ha vært i hendene på noen få jordherrer, muligens helt fra bronsealderen av. I romertid og folkevandringstid må vi tenke oss likeverdige stormenn i stadig strid om innflytelse over sine undergivne og avhengige småkårsfolk på mindre bruk. Det ledende skiktet fremstår med all mulig tydelighet som spredt over mesteparten av Agder. Hovedgårdene deres ligger på plasser som ofte er strategisk beliggende i landskapet.

Vi må tenke oss at det skiftende mønsteret av konflikter og allianseetableringer i yngre romertid og folkevandringstid har gitt hovedgårdene innbyrdes forskjellig politisk betydning til ulike tider. Enkelte stormenn kan i perioder ha gjort seg til overherrer over andre hovedgårder. Det særdeles rike utstyret til høvdingen som ble stedt til hvile i den mye omtalte grav V på Snartemo i Hægebostad, vitner trolig om en et slikt kortvarig overherredømme.

Den i utgangspunktet rent lokale forbindelsen mellom en hovedgård og et antall underliggende gårder var den minste byggesteinen i folkevandringstidens makt- og alliansestrukturer. Det er i denne småskala godsstrukturen, samt i plyndringstokter til landområder utenfor ens eget, at den økonomiske basis for makt og innflytelse hviler. Men over denne strukturen kan legges personlige bånd og politiske forbindelser som knytter stormenn over større geografiske områder sammen. Således viser den nevnte graven på Snartemo nokså klare forbindelser til svenske stormannsmiljøer omkring år 500 – noe som skiller den klart fra de noe eldre ”høvdinggravene” i Vest-Agder, som heller peker vestover. Slike omfattende nettverk, som vi kjenner fra sagatiden, vil imidlertid være ustabile og kortvarige – først og fremst fordi de er bundet opp til vennskapelige forbindelser mellom bestemte personer, men også fordi ”byggesteinene”, de lokale godsene, i en viss, økonomisk forstand var seg selv nærmest.

Men alliansenettverkene kan altså alt omkring år 500 se ut til å ha tatt form av mer eller mindre kortvarige riker som på det meste kan ha omfattet store deler av Sørskandinavia. Mellom disse rikene og folkevandringstidsriker på Kontinentet og i England har det vært utstrakte forbindelser. Arkeologiske funn peker mot at kontakten mellom Agder på den ene siden og England, Frankerriket og Baltikum på den andre har vært betydelig. Fra samtidige, skriftlige kilder vet vi at krigerskarer fra norskekysten dro til Kontinentet for å søke rikdom og ære, enten ved å kjempe for de mektige romerne – eller mot dem.

I begynnelsen av 500-årene oppholdt en landflyktig nordisk konge, Rodulf, seg ved goterkongen Teoderiks hoff i Ravenna i det nåværende Italia. Rodulf hadde vært konge over flere stammer i Sør-Norge, blant annet egder, ryger, og teler – altså over et sørvestnorsk rike, men han hadde ”foraktet sitt eget kongedømme og sluttet seg til Teoderik, goternes konge, for der fant han det han søkte”. Andre skrifter forteller at Rodulf i Sør-Europa opptrådte som konge over herulene – et annet skandinavisk folk på vandring. Herulene er interessante også fordi noen av dem på begynnelsen av 500-tallet besluttet å dra tilbake til Norden – til de områdene som de regnet for sitt hjemland.

Det er neppe noen revolusjonerende tanke at grupper av krigere dro ut også fra Agder. Mer spennende er det da at vi kan hende også har bevart et monument over én av dem som kom hjem igjen.

I folkevandringstiden tyder arkeologiske funn fra hele Nord-Europa på at aristokratiet mikset gamle og nye myter og historier sammen til en ny religion, som svarte til elitens egne behov og erfaringer. Denne nye religionen er kan hende den Odin-kulten som vi ellers gjerne forbinder med vikingtiden. Odin er først og fremst krigsguden – overklassens gud.

Det ser ut til at egdske stormannsslekter i folkevandringstiden tar i bruk nye maktsymboler og verdighetstegn for å begrunne sin makt over befolkningen. Storfolkene forsøker å gjøre seg til gudeætlinger, til guder på jord. De store gravhaugene som bygges i denne perioden, er uttrykk for den samme strategien – og det er trolig også en av våre eldste runesteiner, fra Reistad på Hidra.

Dersom Eythórssons tolkning er riktig, er innskriften på Reistadsteinen den eldste skriftlige kilde som forteller om et personlig landnåm i noe germansk språk. Eythórsson kaller da også Reistadsteinen for ”den eldste Landnåmsboken” etter den islandske sagaen som beskriver det norrøne landnåmet på Island i vikingtiden. Selv om Reistadsteinen er en enslig svale i så måte blant de eldste runeinnskriftene våre, så er parallellene mange i vikingtid og tidlig middelalder, da runeinnskriftene i mange tilfeller forteller om folk som eier eller arver en bestemt gård eller eiendom.

Men hvem var Vakr? At han tilhørte folkevandringstidens elite, er det liten tvil om. Det å riste runer, var ikke hvem som helst forunt. For så vidt kan han ha vært den som rådet for høvdingsetet på Hidra. Vel så sannsynlig er det at Vakrs ”landnåm” bestod i at han fikk tildelt jord av stormennen – kan hende som takk for utført krigstjeneste. Navnet hans har i nordisk område betydningen ”vakker”, på tysk ”tapper”. Men Vakr er også et odinsheite som forekommer i eddadiktet Grimnismål – med andre ord ett av de mange navnene som Odin går under. Kan hende har Vakr hatt en særskilt posisjon innenfor religionsutøvelsen på Hidra i en periode på 400-tallet. Navnet peker under enhver omstendighet mot datidens overklasse.

Og det andre navnet på Reistadsteinen, Yðingr? IuÞingaR heter det i innskriften. Ordet har klare paralleller i andre germanske språk, først og fremst som stamme- og områdenavn. Det er mulig at iuÞingaR i vår sammenheng viser til den slekten eller stammen som Vakr tilhørte. Som stammenavn finner vi ”iuthungi” eller juthunger igjen på Kontinentet på 200- og 300-tallet, da juthungenes stamme flere ganger trenger ned i Italia på sine plyndringsferder. De nevnes for siste gang i skriftlige kilder i 430, da de blir endelig beseiret av romerne. De gjenværende juthungene går siden opp i det alamanniske stammeforbundet i det nåværende Sør-Tyskland.

Det er sannsynlig at juthungene i likhet med for eksempel herulene, var en broget forsamling av krigere med opprinnelse i ulike deler av det germanske stammeområdet. Om herulene vet vi at en del av dem dro ”hjem” til Skandinavia. Det er fristende å foreslå at én eller flere juthunger kan ha gjort det samme, og at én av dem til sist slo seg ned på Hidra. I så fall har vi også en skriftlig kilde til de nære forbindelsene som fantes mellom eliten på Agder og på det europeiske fastlandet i folkevandringstiden.

Bjor, Øyvind og vikingtidens landskap
Runeinnskriftene er en innfallsport også til vikingtidens maktforhold på Agder. På Galtelandsteinen fra Evje i Aust-Agder omtales en viss Bjor, som ”døde i liden da Knut angrep England”. Innskriften skal helst dateres til omkring 1020. Den yngste av de to innskriftene på Oddernessteinen fra Kristiansand er noen år yngre, og det er mulig at den Øyvind som omtales i teksten, og som benevnes som Olav den helliges gudsønn, er identisk med den Øyvind Urarhorn som omtales i Snorres Heimskringla.

Menn som Øyvind og Bjor må ha tilhørte det øverste samfunnssjiktet på Agder ved begynnelsen av forrige millennium. Og med utgangspunkt i runesteinene som ble reist til minne om disse to for nesten 1000 år siden, kan vi danne oss et bilde av datidens samfunn.

En typisk gård i Skandinavia ved vikingtidens utgang var en storgård, sammenligningbar med et mindre gods. De aristokratiske godsene som kan rekonstrueres omkring år 1000, ser i mange tilfeller ut til å omfatte nokså store geografiske områder. I enkelte svenske landskap synes runeinnskrifter å bekrefte at gårder som lå så langt fra hverandre som 15 km, tilhørte godset til én og samme person.

Også runesteinen på Søgne gamle prestegård har en innskrift som nevner en mann ved navn Øyvind. Siden det å reise runesteiner synes som et eksklusivt fenomen i Agders vikingtid, er det godt mulig at Søgne-Øyvind og Oddernes-Øyvind er identiske med hverandre. I så fall kan Øyvind ha vært i besittelse av begge disse gårdene – og det kan ha vært han som lot bygge den første kirken på begge disse stedene.

Det sørlandske samfunnet i vikingtiden var et aristokratisk et. Lokalt baserte stormenn inngikk forbund eller feider med hverandre. Knyttet til, og underordnet, dette ledende sjiktet fantes storbønder og aristokrater av lavere rang, og disse hadde på sin side andre bønder knyttet til seg. Bøndenes underordning var basert på tillit; stormannen garanterte for bøndenes sikkerhet, og bøndene overlot til gjengjeld en del av produksjonsoverskuddet til stormannen. Det dreier seg altså om en primitiv utgave av middelalderens landskyldsystem. Utenfor denne strukturen fantes en betydelig gruppe av ufrie, trellene.

Bosetningsstrukturen i kystdistriktene i vikingtiden ser ut til å være resultatet av en omfattende omstrukturering som fant sted i begynnelsen av perioden, kan hende så tidlig som i 600-årene. På denne tiden ble mange bosetninger forlatt – noen for godt. I analogi med situasjonen på Kontinentet, der den frankiske eliten på 500-tallet samler mye av sin handels- og håndverksvirksomhet på sine egne hovedgårder, er det mulig at det som tidligere gjerne ble oppfattet som en omfattende krise omkring år 600, faktisk er en villet og styrt bosetningskontraksjon – og at det er det jordeiende aristokratiet som råder grunnen i landsdelen i vikingtiden, som står bak denne prosessen.

Det er i samsvar med en slik hypotese når arkeologen Bjørn Myhre foreslår at det relativt lave antallet gravhauger og andre synlige gravminner fra de følgende århundrer skal forståes dithen at maktstrukturer i form av høvdingdømmer, eller endatil kongeriker, med en høyere grad av permanens og sentralisering enn i periodene forut nå setter sitt preg på kystområdene. De prosessene som leder frem til ”rikssamlingen” i sen vikingtid ser altså ut til å være virksomme langt tidligere enn man tidligere har trodd. Alt ved vikingtidens begynnelse er en betydelig del av befolkningen underordnet til samfunnets ledende sjikt, og jorden drives av leilendinger og ulike kategorier av ufrie. Færre gravhauger bygges enn i den foregående folkevandringstiden – delvis ettersom den underordnede befolkningen ikke lenger hadde rett til å reise seg slike gravminner, og delvis ettersom flere frie bønder nå hadde oppnådd odelsrett til gårdene sine, og derfor ikke lenger behøvde å understreke denne retten gjennom intensiv haugbygging. Samfunnet på Agder var altså et stormannssamfunn alt ved vikingtidens begynnelse.

Den tidlige kongemakten baserte seg på og videreutviklet disse eksisterende, lokale maktstrukturene. Kongen gjorde de lokale stormennene til sine lojale allierte. Kongsmennene måtte gi militær støtte til kongen, mens de kunne regne med kongens vennskap og hjelp til å opprettholde deres gods og lokale maktbasis. For kongsmennene var riset bak speilet at underordningsforholdet til kongen kunne innebære at han konfiskerte jordegodset deres dersom de ikke tjente ham trofast.

Men fremdeles var samfunnet i vikingtiden et relativt åpent system der enkeltpersoner og familier hele tiden var nødt til å forsvare sin stilling og status relativt til andre enkeltpersoner og familier som i prinsippet var av samme rang. De ledende menn i dette krigersamfunnet var herrer, ja, men de var i like stor grad gavmilde givere – av gullringer, våpen, store sammenkomster og skip. Det var bare gjennom å gi i overflod at en stormann kunne opprettholde sin status i forhold til andre stormenn. Men stormannen var også krigsherre, for de rike gavene han var forventet å gi til sine allierte, kom ikke bare fra det overskuddet som jordbruket gav.

Krig og plyndring var nødvendig for å holde gavegivningen vedlike, og skatt og bøter var grunnleggende sett bare et ikke-krigersk aspekt ved denne virksomheten. Formålet med plyndringene utenfor ens eget område var å skaffe stormannen rikdom, ære og ry, slik at han kunne lokke de beste krigerne til sitt følge og få de mektigste høvdingene som sine allierte. Det arkeologiske materialet fra Agder viser at slike plyndringstokter har gått både inn i Østersjøen, til Kontinentet og vest over havet, til De britiske øyer. Oddernes-Øyvinds tilnavn betyr uroksehorn. I vikingtiden fantes urokser bare i Sørøst-Europa. Plyndringene kunne gå hånd i hånd med fredelig handelsvirksomhet. Men når vikingene handlet, så var hensikten å fremskaffe luksusgjenstander og edelmetaller som kunne inngå i den hjemlige gaveøkonomien. Og enten vikingene drev med plyndring eller med handel, så gjorde de det med våpen i hånd. For først og fremst var vikingene krigere.

Stormannens militære følge ble kalt for hans lid. I Sverige er slike militære følger omtalt i runeinnskrifter fra 1000-årene. Der nevnes lidene i forbindelse med plyndringstokter til sjøs, og det kan synes som om lidene var en integrert del av en plyndringsøkonomi i Mälardalen. Trolig tilhørte disse lidene lokale stormenn, og trolig utgjorde lidene et grunnlag for lokal makt. Enkelte forskere har bragt argumenter til torvs for at vikingtidens lokalt baserte og stormannsstyrte lider utgjør en direkte forløper til middelalderens kongelige leidangsflåter.

De sene vikingtogene, slik som Knud den mektiges invasjonsforsøk i England tidlig I 1000-årene, kan forståes som sammensatt av et stor antall slike lokalt eller regionalt baserte lider eller skipsmannskaper. I Knuds flåte deltok stormenn fra store deler av Skandinavia. Bjor fra Evje, som “døde i liden”, kan ha inngått i liden til en lokal eller regional høvding som var alliert med Knud. Det svenske ”Ingvarstoget” senere i 1000-årene skal kanskje tolkes på tilsvarende vis.

Den kilden som best beskriver hvordan hverdagen artet seg for en stormann og hans lid, finner vi i Orknøyingesagaens beretning om Svein Asleifarsson. Svein bodde på Gairsay, der han tilbragte vinteren sammen med følget sitt, som bestod av 80 mann. Hallen på gården, der Svein underholdt krigerne sine, var den klart største på øyene. På vårparten hadde Svein det travelt. Først sådde han kornet, noe han gjorde på egen hånd. Når dette vel var unnagjort, dro han på plyndringsferd til Irland og Hebridene. Dette kalte han vårferden sin. Ved midtsommer kom han tilbake til Gairsay og ble der helt til kornet var høstet og vel i hus. Deretter dro han ut på plyndringsferd igjen og kom tilbake først utpå vinteren, Dette kalte han høstferden sin.

Bakgrunnen for disse ferdene var selvsagt Sveins behov for å fremskaffe de gavene som var påkrevet for å sikre sin posisjon i det orknøyiske samfunnet, og derved sine følgeslageres lojalitet. Det var plyndringstoktene som gjorde det mulig for Svein å oppfylle sine plikter i et omfattende nettverk av gaver, gjengaver og allianser.

En irsk kilde gir en beskrivelse av Sveins lid:

“krigerske menn, kledd i jern etter dansk skikk; noen med lange brynjer, andre med jernplater nennsomt syet sammen; dessuten med runde, røde skjold, forsterket med jern; menn med jernvilje og jernvåpen.”

Svein Asleifarssons lid bestod av 80 krigere. Andre sagkilder forteller om lokale stormenn på Agder med betydelige væpnede styrker til disposisjon. Snorre Sturlasson skriver f. eks. om Øyvind Urarhorn:

“Det var en mann som het Øyvind Urarhorn, han hadde ætta si på Aust-Agder. Han var en gjæv mann og av god ætt; hver sommer dro han på hærferd, snart vest over havet og snart i austerveg eller sør til Frisland. Han hadde ei snekke, ei tjuesesse, med godt mannskap” (Olav den helliges saga, kap. 62).

Gudleik Gerdske, en annen egdsk stormann som omtales tidlig i 1000-årene, “var en svær sjømann og kjøpmann” og også han eide et skip. “Ei snekke, ei tjuesesse, med godt mannskap” – det er et langskip med 40 godt væpnede menn. Det er litt av en lid å underholde! Og Svein har altså et følge som er dobbelt så stort. Selv om hovedgårdene til Svein, Øyving og Gudleik må ha vært store og betydelige, er det ikke sannsynlig at én enkelt gård har kunnet brødfø et så stort antall hærmenn.

Mer trolig er det at stormenn som Øyvind har gitt mennene i liden oppebørsel av gårder i jordegodset sitt. Hærmennene kan derfor ha sittet på gårder i nærheten av hovedgården.

Det kan tenkes at båtgravene fra vikingtiden har sammenheng med slike overføringer av jordeiendom, Det betydelige antallet båtgraver på Sørlandskysten ser ut til å opptre i klare konsentrasjoner i og rundt bosetningsområder som kan oppfattes som hovedgårder. Slike ”båtgravklynger” finnes blant annet i Fjære i Grimstad, i Oddernes i Kristiansand og i Spangereid i Lindesnes. Det er ikke utenkelig at mennene som ligger i båtgravene, har inngått i en militær struktur av samme type som Svein Asleifarssons lid, og at det var i liden disse mennene hadde den militære rang og posisjon som denne høyst spesielle gravskikken av og til vitner om. At båter og båtsymbolikk skulle spille en viktig rolle i dette militære miljøet, burde ikke være egnet til å overraske.

En sysselmann fra Shetland i Kvinesdal
”Sigurd prest, Jon prest, Nikolas Desting, Orm på Brekne, Thorer Flikkr, Thorkell på Røydland, Ljot på Rafoss, Thorald på Hamre, Jon islending, Thorkell prestesønn, Sverting Dans og Ivar Dos sender Guds og sin hilsning til alle dem som ser eller hører dette brev”. Jo, det var en prominent gruppe menn som var samlet på Egeland i Kvinesdal den dagen. Dagen var en fredag – den siste før Botolvsmesse, og året var 1292. Blant de tolv mennene som denne fredagen for mer enn 700 år siden opptredte som tingsvitner i Kvinesdal, finner vi folk fra store deler av den norrøne verdenen. Den ene parten i denne rettstvisten var da heller ingen hvem som helst i samtiden; herra Thorvald Thoresson var kongens sysselmann på Shetland. Det er en dåm av vikingtid og oversjøiske kontakter over hele settingen – men året er altså 1292; vikingtiden er for lengst over, og pest og krise er nokså nært forestående.

I Shetlands historie i middelalderen inntar Thorvald Thoresson en sentral plass. Han var trolig innfødt shetlender, og han residerte på øya Papa Stour som sysselmann for den norske kongen, som fremdeles i 1292 regnet Vesterhavsøyene som en del av sitt rike. Herr Thorvalds gård på Papa har gjennom en årrekke vært gjenstand for arkeologiske utgravninger. Men i 1292 var han altså i Kvinesdal. Og dokumentet som det året ble satt opp på gården Egeland, gir innblikk i viktige sider ved det sørlandske samfunnet i høymiddelalderen.

For det første synes det 700 år gamle brevet å vise at aristokratiet var mer nærværende på Agder i middelalderen enn det ofte gis inntrykk av – iallfall i en god jordbruksbygd som Kvinesdal. Så sent som omkring år 1600, var tredjeparten av gårdene i det sentrale Kvinesdal i aristokratisk eie. Disse gårdene tilhørte den danske Rosenkranz-familien. Dette godskomplekset ser ut til å kunne følges tilbake til ridderen Erlend Eindridesson fra Sogn (død 1452) – og dermed til det fremste av middelalderens vestnorske aristokrati. Det er grunn til å tro forholdene ikke var så svært annerledes i 1292. Den samme slekten eide også store eiendommer på Lista og i Flekkefjord.

Herr Thorvald var i Kvinesdal i egenskap av forulempet jordeier. Hvor mye jord han eide i Kvinesdal, vet vi ikke. Det som synes klart, er at han var kommet i besittelse av dette jordegodset gjennom et strategisk ekteskap med den unge adelskvinnen Sigrid Olavsdatter. Det er ikke stort vi vet om henne; antagelig tilhørte hun en adelsslekt fra Ryfylke.

For det andre tyder 1292-brevet på at den tradisjonelle, sørlandske matrikkel- eller skattegården er et betydelig yngre fenomen enn man tidligere har regnet med. Hva var det da man kranglet om i Kvinesdal i 1292? Foranledningen var at en bonde på én av nabogårdene hadde ryddet to støler i Egelands utmark, selv om han var blitt advart av sysselmannens ombudsmenn om at dette var ulovlig. Saken løses i minnelighet ved at lagretten går opp grensene mellom de to gårdene og slår fast at naboen ulovlig har tatt seg til rette på herr Thorvalds jord.

Spørsmålet er hvorfor den oppviglerske nabobonden – på tross av advarslene – utøvde selvjustis i Egelandsmarka. Svaret er antagelig at grenseforholdene ikke var så avklarte som teksten skaper inntrykk av, og at gårdsgrensene mellom Egeland og nabogårdene i virkeligheten var relativt nye i 1292. Tvisten dreier seg om hvilke deler av herr Thorvalds jordegods i Kvinesdal som de ulike leilendingsbøndene har rett til å bruke.

Domsslutningen ble utstedt på Egeland, og dette har nokså sikkert vært hovedgården i middelalderens godskompleks i Kvinesdal. Store Egeland, eller Øvre Egeland som gården siden ble hetende, var sentrum i bygden – her var tingstedet, og det var her lensherren over Lister, den sagnomsuste Stig Bagge, residerte omkring 1540. Herr Thorvald og fru Sigrid bodde selv på Shetland, mens de ombudsmennene som omtales i 1292, trolig har bodd på Store Egeland.
Hovedgården Store Egeland var omgitt av et antall underliggende gårder. Disse ble drevet av leilendinger. Tidligere i middelalderen skal vi tenke oss at den ”leien” disse leilendingene skyldte til jordeieren, ble betalt i form av pliktarbeid på hovedgården. Men en gang før 1292 er denne store godsenheten blitt delt opp, og de underliggende leilendingsgårdene har blitt egne skattegårder. Nå betales leien til jordeieren i form av landskyld eller jordavgift, slik vi kjenner det fra senere tider. Grensene mellom de underliggende gårdene har på den måten fått en ny, økonomisk betydning. Det er imidlertid ikke enighet om grensenes nøyaktige forløp, og én av leilendingene har ryddet seg to støler i det som inntil da hadde vært innflytelsessfæren til én, stor hovedgård. I det systemet som har blitt gjort gjeldende henimot slutten av 1200-årene, er denne handlingen et lovbrudd, og eieren av hovedgården, herr Thorvald Thoresson, blir budsendt for å avgjøre striden.

Bondens forbrytelse var at han opponerte mot det radikalt nye systemet som var blitt introdusert mot slutten av høymiddelalderen. Saken ble ansett for å ha så stor betydning at selveste sysselmannen på Shetland innfant seg i Kvinesdal for å hevde sin rett som jordeier. Tilstede under rettssaken var dessuten en gruppe av datidens ledende menn på Sørvestlandet. Det hører med til historien at det eldste dokumentet vi har bevart fra Shetland, fra 1299, beskriver en konflikt med klare paralleller til den i Kvinesdal syv år tidligere. Som det nye systemets forsvarer i den saken, finner vi – ganske riktig – herr Thorvald Thoresson…

De hendelsene som utgjør bakteppet for konflikten i Kvinesdal i 1292, henger sammen med en storstilt omstrukturering av bosetningsmønsteret i Vest-Agder. Omstruktureringen markerte endeliktet for vikingtidens og den tidlige middelalders storgods. Det firkantmønsteret som særpreger gårdsgrensene på Agder, skriver seg sannsynligvis fra samme periode. Samtidig ble gårdene matrikulert for første gang, slik at hver enkelt gård ble et særskilt skatteobjekt. Fra dette tidspunktet av foregikk mye av bebyggelsesekspansjonen gjennom gårddelinger, og resultatet ble tettbygde tun med åker og eng i teigblanding.
Når jordrenten eller landskylden ble til en offentlig verdivurdering av all jord på 1200-tallet, er det åpenbart at landskylden nå var en funksjon av den enkelte gård – uavhengig av forholdet mellom jordeieren og den som brukte jorden. Denne utviklingen henger sammen med den prosessen hvorigjennom jordeierens andre bånd til sine undergivne ble svekket og etter hvert mistet mye av sin tidligere betydning. Jordherrens rett til landskyld ble strippet for de sosiale forpliktelsene overfor de undergivne, og tok mer og mer form av en ting som kunne handles med og arves på lik linje med andre eiendeler.

Opphavet til den historiske bosetningsstrukturen på Agder har altså sammenheng med oppløsningen av vikingtidens storgårder. Denne middelalderske omstruktureringen har paralleller annetsteds. I flere skandinaviske regioner skjer det omfattende endringer i bosetningsmønster og driftsformer nettopp i høymiddelalderen. I Danmark smelter bebyggelser og gravplasser sammen til det som har blitt kalt kirkelandsbyer, og byggingen av romanske steinkirker resulterer sammen med innføringen av trevangsbruk i at jordbrukslandskap og bebyggelse låses i en allerede eksisterende struktur. På det svenske fastlandet viser runeinnskrifter at den bosetningsstrukturen som kjennes fra 1600-tallet, går tilbake til 1000-årene, mens det for Ölands del kan vises at så vel bebyggelsene som grensene mellom dem var gjenstand for omfattende regulering på et tidspunkt i middelalderen, og at resultatet var et strikt geometrisk grensemønster – ikke ulikt det som kjennes fra Agder.

Hunehæren: maskene faller
Hva var det som fikk 18 setesdøler til å ville slå i hjel ”alle fogter ok lensmenn ok siden reise menig mann ok gaa all verden over”? Og hva var nå den ”hunehæren” som bøndene ville reise? Tildragelsene i Råbyggelag og på Agder vinteren 1540-41 reiser mange spørsmål.

Disse hendelsene foregikk mot et bakteppe av bondeopprør. Over hele Europa var 1500-tallet et århundre med stadig strid mellom bønder og jordeiere. I 1514 reiste bøndene seg til opprør i Ungarn, og i 1524-25 var Tyskland åsted for Den store tyske bondekrigen. I tiden som fulgte var det store bondeopprør i svenske og danske landskap, og noe senere i England. Men ”hunehæren” fra Setesdal innevarsler også noe nytt, som vi snart skal se.

I tiårene forut for opprøret hadde det vokst frem en samling med enorme private jordegodssamlinger som landet neppe hadde sett maken til tidligere. Alt i 1453 hører vi i et pavebrev om hvordan ”verdslige tyranner”, adelsmenn, baroner og riddere slår under seg kirkegods, røver klostre og tar kirkens menn til fange. Noe senere møter vi store godseiere som slår under seg mengder av gårder. Det er folk som herr Alv Knutsson, én av arvingene etter Sigurd Jonsson til Sørum og Giske og gift med fru Magnhild Oddsdotter fra Voss, som selv var enke etter herr Beinkt Harniktsson på Hedmark, videre fru Inger Ottesdotter på Austrått, som også hadde fått en del av den store arven etter herr Sigurd Jonsson, som hadde hatt mye gods på Vestlandet og nordenfjells, svigersønnen hennes, Peder Hansson Litle, kongens høvedsmann på Akershus, som i 1540-årene kjøpte store godsmengder på Østlandet, fru Gjørvel Pedersdotter, som var i besittelse av mer enn 550 gårder over hele landet, og, sist men ikke minst, Erik Rosenkrantz på Bergenhus, som gjennom arv og oppkjøp sikret seg noe slikt som 1/24 av alt jordegods i Norge.

Svartedauen og jordbrukskrisen i senmiddelalderen hadde rammet jordeierne kraftig. Et ukjent, men stort, antall gårder ble lagt øde. Prisfallet på jord og mangelen på arbeidskraft inenbar at jordeierne måtte sette avgiftene betraktelig ned i et forsøk på å skaffe leilendinger til gårdene sine. Verst rammet var brytegårdsdriften, altså lokale storgårder styrt av en godsforvalter og omgitt av mindre, avhengige bosetninger, slik tilfellet kan ha vært med Øvre Egeland i Kvinesdal. Det må ha blitt stadig vanskeligere å få folk til å slå seg ned på underliggende bosetninger med arbeidsplikt på bryte- eller hovedgården. Hvorfor skulle man slå seg ned på et lite husmannsbruk, når det gikk an å bli leilending på en skikkelig gård, til og med en gård med sterkt nedsatt landskyldavgift?

Prisstigningen på 1500-tallet gikk derimot hardt ut over leilendingene, og jordeierne kom igjen på offensiven. Det ble konkurranse om jorden, og en tilsynelatende evig kamp mellom godsherre og leilending om avgiftene av jorden. Fra gammelt av hadde bøndene betalt landskylden i korn eller andre varer, men nå var det maktpåliggende for dem å forsøke å få de gamle avgiftene omgjort i penger etter gammel takst. Jordherrene hadde på sin side mer igjen for å få landskylden betalt i varer, eller alternativt å øke takstene. Mens jordherrer som Øyvind Urarhorn hadde hatt en tanke om at deres undergitte bønder også skulle yte militær hjelp, var 1500-årenes jordherrer folk som investerte i jord og ville ha størst mulig pengeverdi igjen.

”Noreg óg fekk kjenne hva heile denne umkuplinga i nærings- og samfundslive hadde på seg. Her óg tok prisane til å gå til vers,” skriver Edvard Bull. Leilendingene kunne ikke være sikre på at de fikk sitte på en gård ut sin levetid. Den bestemmelsen som gjaldt for kronens jord, og som fastslo at krongodset ikke måtte bli bygslet bort for lenger tid enn tre år av gangen, ble i stadig større grad gjort gjeldende for all leilendingsjord. Et kongebrev fra 1590 som forbyr fogder, prester og lensmenn å kjøpe bondegods, klager over at bønder som har mistet gårdene sine, må ”stryge og strippe landet igjennem om andre boliger med hustru og børn, andre saavelsom dennem selv til besværing og trængsel”. Noen år tidligere heter det at ”udi Norge forsamles meget løst folk, karle og drenge, som ikke ville tage sig nogen husbonde, men løbe omkring udi lenene og ikke alene bruge deres kjøbmandskab, men og besvære vore undersaatter som boe paa landsbyene og alfare veie, saa man derover ikke vel kan bekomme drenge som vil tjene”.

Reformasjonen i 1536-37 fikk store konsekvenser for leilendingene. Enorme mengder jordegods ble ved et håndslag overført fra kirkens institusjoner til kronen. Og selv om det tok svært lang tid å gjennomføre reformasjonsverket nettopp på Agder (i Kvinesdal ble en gård gitt som sjelegave til Liknes kirke så sent som i 1576), var virkningene merkbare her også. Omkring år 1600 eide kronen ca. tredjeparten av all jordeiendom i Norge, og var dermed en større jordeier enn hele adelen samlet. Men krongodset ble forvaltet av lensherrene og fogdene deres, og i den forstand kontrollerte det verdslige aristokratiet mer jord enn noen gang tidligere. Krongodset kunne få tilskudd også fra bondegodset. Under Kalmarkrigen (1611-13) nektet bøndene i Råbyggelag å betale krigsskatt og sende soldater, og til straff ble de dømt til å betale halvparten av alt de eide (odelsgods unntatt).

Fra gammelt av hadde kirketienden i Norge og en del andre steder i Europa vært delt i fire: en del til biskopen, en til presten, en til kirken og en til de fattige. ”Bondeluten” ble den siste fjerdeparten kalt, og den ble brukt til fattigunderstøttelse i de enkelte bygder. Kirkeordinansen fra 1537 endret dette delingsforholdet slik at bondeluten ble tatt bort. Det måtte føre til et direkte pengetap for bøndene.

Det var ikke lenger kirke og stat som styrte landet – det var bare staten. Resultatet var at jordeierne stod samlet – ”og so eins-laga som aldri fyrr,” som Edvard Bull skriver.

Hva da med opprøret i 1540-41? Peder Claussøn Friis forteller at folk i alle tre len på Agdesiden gjorde opprør mot øvrigheten. Trolig var det kongens skattebrev, som påla hver bonde å betale 4 lodd sølv, som var den direkte årsaken til opprøret. Denne skatten hadde bøndene allerede på fylkestinget i Høllen i Søgne i 1532 nektet å betale.

Oppstandene utenlands påvirket etter alt å dømme stemningen blant bøndene her i landet. I 1525 verserte det rykter om bondeopprøret i Skåne, og omtrent samtidig nådde nyheten om bondehæren i Tyskland hit. I 1535 kom en Østfoldbonde hjem fra Jylland og fortalte at ”bønderne reder seg fast til kri ok orlov i Jutland ok knarker flux paa den store skatt di haver udgivet hertogen”.

Stridighetene her hjemme toppet seg i reisingen i 1540-41.

Råbyggelag, eller Setesdal, var blitt gitt i len til Peder Hanssøn på Akershus i 1532. Til fogd i Råbyggelag hadde han Mikkel Jude, som kan ha vært den samme Mikkel Jude som eide gården Landvik i Grimstad. Nedenes len lå også under Peder Hanssøn, og der finner vi i 1539 fogden Nils Skredder. Midtsyssel eller Mandal hørte under Tord Rod på Bergenhus, mens Lister len nylig var blitt tildelt Stig Skafsten Bagge. Han hadde vært fogd for Henrik Krummedike og, senere, Eske Bille, og da hadde han residert på Huseby på Lista. I 1536 hadde han selv fått tildelt Lister len som belønning for de tjenestene han hadde gjort kong Kristian III. Selv skriver Stig Bagge i 1539 at han hadde stelt godt med innbyggerne i lenet, slik at ”de vil nu heller have meg enn skilles ved meg”.

Likevel kom altså setesdølene og ville slå ham i hjel i 1541.

Det er ikke helt klart hvor Stig Bagge bodde i de få årene han var lensherre i Lister. Enten har det vært på Huseby, eller så har det vært på Øvre Egeland i Kvinesdal, som han umotvistelig omtaler som ”min gaard” i 1541. Det er ellers i Kvinesdal at folketradisjonen har mest å fortelle om Stig Bagge – frem til våre dager kunne man høre kvinesdøler spørre når de traff på en fremfusende kar: ”De e kje Sti Bagge som kjeme?”. Enten det var til Kvinesdal eller til Lista de skulle, så var det en drøy ferd for 18 kjemper fra Setesdal.

Om selve reisingen forteller Edvard Bull:

”Føraren var ein Gunnar Lang; etter segna var han ifrå garden Myrom i Tveitebø i Valle sokn. Det var attan karar som slo seg i hop, eller rettare sagt, dei vart attan mann etter kvart; for Myrom’en gjekk innum gard etter gard utetter dalen og fekk folk med seg – sume fylgde halvnøydde. Til våpen laga dei seg ei diger klubbe med kvasse taggar, og den gjekk Myrom’en i brodden og bar. Han sa at han hadde order ifrå sjølve keisaren til å slå i hel alle futar og herremenner, so mange dei kunde kome yver – vi høyrer her atterklangen ifrå striden ute i Europa. Og orde gjekk imellom bønderne sjølve, at no var det hunehæren som var ute og skulde fare yver heile verda og reise ålmugen imot herremennene.”

Sagnet om ”hunehæren” har trolig gamle aner. Antagelig er det en sammenheng med Attilas hunere her – selv om det i 1541 var gått mer enn 1000 år siden hunerne truet det romerske riket. Men med begrepet ”hunehæren” uttrykte både svenske og norske bønder idéen om et veldig opprør som skulle gjøre det av med overklasseveldet på jorden. Ingen ting kunne stå imot denne hæren – ”han skulde til slutt stalle hestane sine utanfor sjølve Roma,” beretter Edvard Bull. Spikerklubben var symbolet for hunehæren. Klubber og ”tuster” var vanlige bondevåpen i senmiddelalderen. Opprørske bønder bevæpnet med høygafler er en konstruksjon fra en senere tid; de var fremdeles helt og holdent laget av tre på denne tiden, og således helt uegnet som våpen. Det alternerende navnet på hunehæren – ”klubbehæren” – er et klart signal om opprørsstyrkenes sosiale sammensetning.

Da en bonde i Östergötland gjorde opprør i 1538, uttalte han at han ville ”resa en hunahär och slå i hel alt riddarskapet och adeln”. Dacke-opprøret i Småland på samme tid levde også i folketradisjonen som en hunereising. Så sent som i 1596 ble de finske bondeopprørerne kalt for ”Klubbohären”.

Gunnar Lang og hans opprørsflokk dro fra Setesdal og østover til Nedenes. Der kom de over Nils Skredder og gav ham hvert sitt slag med den store klubben. ”De høgge hannum 18 døde-saar liggendes på sin seng, ok skildes de fraa hannum for en død mann,” skriver en fortørnet Stig Bagge litt senere. Deretter gikk – eller red – opprørerne ”fjorten store miler” vestover til Lista eller Kvinesdal. De ville ha slått i hjel Stig Bagge også med klubben sin, men ”gav gud til lykke at jeg ikke hemme var”.

I stedet fikk lensherren samlet sine sveiner og ”nogen løse unge karle”. Med denne styrken satte han etter hunehæren, og fikk fanget Gunnar Lang. Én av setesdølene falt i tumultene, mens resten rømte til skogs. Stig Bagge fikk tak i noen av dem etter tid.

De fire antatte lederne for opprøret ble henrettet. De hadde innrømmet planen de hadde hadde om å slå i hjel ”alle fogter ok lensmenn ok siden reise menig mann ok gaa all verden over”.

Men det var ikke over med dette. De opprørske setesdølene skulle underkues én gang for alle. Peder Hanssøn på Akershus skrev til Stig Bagge og bad ham dra opp i Råbyggelag med så mange krigsfolk som kan kunne stable på bena. Selv lovet Peder Hanssøn å sende 60 mann. Fra Tord Rod i Bergen kom en styrke på 24 mann. Trond Benkestokk, som i mars 1541 var innom Agder på vei til Danmark, sluttet seg også til Stig Bagge. Trond Benkestokk hadde selv nylig fått kontroll over et stort jordegods på Agder, ettersom hans vesle datter, Adeluts, året før hadde arvet det store Hanangergodset på Lista.

Opprøret ble slått ned. Trond Benkestokk ble rikelig belønnet for sin innsats, mens Stig Bagge mistet livet på krigstog i Holland alt året etter. Men i folkeminnet levde tradisjonen om det store huneopprøret videre. Også andre steder på Agder er det mulig at stedsnavn som ”Futefallet” (Birkenes) og ”Danefallet” (Hægebostad) og tradisjoner om opprør mot ”danske futer” kan skrive seg fra denne tid.

Hunehæren i 1540-41 markerer en ny form for motstand. I likhet med det svenske Dacke-opprøret viser hendelsene på Agder i 1540-41 at bøndene ikke lenger var en alliansepartner for konkurrerende grupper av adelsmenn. Bonderevoltene hadde endret karakter, ikke bare på Agder og i Norge, men over hele Europa. Etter Den tyske bondekrigen var alliansenes tid over. Sterke statsmakter var under etablering i land etter land, og reisingene i tiden som fulgte, var ofte bondeopprør mot kravene fra denne statsmakten.

[1] W. Benjamin, Historiefilosofiska teser, i: Bild och dialektik (St. holm 1991); M. Bakhtin, Rabelais och skrattets historia (Göteborg 1986).