Med hvilken rett kan man tale om ”Snartemofunnene”? De rikt utstyrte folkevandringstids våpengravfunnene fra Hægebostad i Vest-Agder som i faglitteraturen omtales som ”Snartemo II” og ”Snartemo V”, har blitt gitt moderne betegnelser som skaper inntrykk av samhørighet – ikke bare innbyrdes, men også med gravfunn som har blitt tildelt suffiksene ”I”, ”III” og ”IV”. Er det empirisk grunnlag for å oppfatte disse 5 gravfunnene fra eldre jernalder som én gruppe, i den forstand at de tilhører ett gravfelt eller, i det minste, én av matrikkelgårdene fra historisk tid? Jeg skal i det følgende vise at ”Snartemofunnene” i virkeligheten ikke bare skriver seg fra to ulike gravfelt, slik Bjørn Hougen også hevdet, men at de tilsynelatende også tilhører to adskilte jernalderbosetninger. Gjennomgangen vil gi grunnlag for å oppfatte de ”aristokratiske” gravene I, II og V som topografisk sammenhørende og lokalisert i grenseområdet mellom de moderne matrikkelgårdene Øvre Snartemo og Nedre Snartemo, mens gravene III og IV og et antall tapte funn skriver seg fra et større gravfelt som tidligere fantes på Nedre Snartemo, og som kan ha tilhørt en jernalderbosetning kalt Krågeland.
For oversiktens skyld, går jeg kort gjennom hvert enkelt gravfunn som har blitt knyttet til begrepet ”Snartemofunnene”. Rekkefølgen er omvendt kronologisk, men nummereringen er den samme som Bjørn Hougen benytter (Hougen 1935).
Grav V fremkom ved jordarbeid i 1933, da brødrene Olav og Rikard Kjellingland drev med nydyrkning umiddelbart sør for det steingjerdet som den gang utgjorde grensen i innmarka mellom de to historiske matrikkelgårdene Øvre Snartemo og Nedre Snartemo. På det stedet der det nedgravde, helledekkede gravkammeret som inneholdt grav V, fantes, stod gjerdet ”på ein jordribbe litt høgare enn sletta ellers. Det kom seg av at der hadde vore ein flataktig jordhaug, som før i tida hadde blitt køyrd heim til blandingsmateriale i lausgjødsla” (Gysland 1992:63).
Selve gravkammeret var tilsynelatende noe skjevt orientert i forhold til haugresten, og har antagelig vært anlagt i den sørvestlige utkanten av haugen. Haugen er markert som nr. 3 på fig. 1. I det underjordiske gravkammeret ble gjenstandene C. 26001 a-aa funnet. Etter tradisjonen på Snartemo skal en gullring fra funnet fremdeles befinne seg lokalt. Mindre tekstilfragmenter og bjørneklør fra utgravningen i 1933 oppbevares likeledes i bygden.
I 1916 kom det fjerde funnet fra Snartemo det arkeologiske fagmiljøet for øre. En kremasjonsbegravelse i en vestlandskjel ”(…) var fundet i en større jordblandet røis midt paa akeren. Manden var kommet fra Amerika og vilde ta røisen bort i jorddyrkning. Over urnen hadde ligget en helle (litt mindre end 1 kvm); om der hadde været noget kammer omkring, kunde han ikke si” (1). Konen på gården, Tomine Snartemo, opplyste i et brev til Stavanger Museum (dit funnet først ble sendt) d. 7. november 1917 at funnet var gjort i juni året før, og at kjelen ”stod i et kammer, opmuret af runde rullestene med en flad sten over” (2). Tomine kunne videre opplyse at det var ”to saadanne gravhauger til” på hennes eiendom (ibid.).
Takket være opplysningene fra Tomine og den informasjonen som Bjørn Hougen og Louis Smedstad kunne innhente på Snartemo i 1930-årene, kan vi stedfeste grav IV nokså nøyaktig. Det dreier seg om et område sør for Koddhammeren på Nedre Snartemo – flere hundre meter fra det stedet der grav V ble funnet 17 år senere. Funnet har inventarnr. C. 22116 a-c, og funnstedet er avmerket som nr. 9 på fig. 1.
Den tredje graven fra Snartemogårdene ble funnet i en haug ikke så svært langt fra den haugen som inneholdt grav IV, men etter alt å dømme et stykke lenger mot nordøst. Funnet kom inn til Bergen Museum i 1879 ved Anders Lorange (B 3348, jfr. Lorange 1880a). Også grav III var en kremasjonsbegravelse, og gjenstandene som graven inneholdt, ble funnet i et kullag på bunnen av en 1,3 m høy haug med diameter ca. 10 meter. Haugen lå på Nedre Snartemo. Funnet inneholdt bl. a. en liten remspenne av jern, leirkarskår og noen bronsefragmenter.
Året før hadde det vært overutskiftning av Nedre Snartemos innmark. Det var på det tidspunktet fire oppsittere på gården. Utskiftningsprotokollen viser at også Øvregardens rettigheter i noen tilfeller ble berørt av utskiftningen (3). Utskiftningen ble tinglyst 18. februar 1879, og så vel grav III som grav II må settes i sammenheng med dette radikale omskiftet i bosetnings- og driftsforholdene på Snartemogårdene (jfr. Rønneseth 2001).
I det minste noen av de gravhaugene som ble ”sløyfet” som en følge av bestemmelsene i utskiftningen, er omtalt ved navn i utskifningsdokumentene, og lokalitetene kan enkelt gjenfinnes med basis i boniteringsboken og kartet som ble tatt opp i 1878. På Nedre Snartemo, langs daleveien, finner vi således på rekke og rad Badstuhaugen, Lillehaug, Storehaug og Jorplehushaugen (4). Alle disse synes å ha blitt ødelagt som en følge av tiltak bestemt i utskiftningen.
Om lokaliteten der Jorplehushaugen lå, heter det f. eks:
”A og B flytter inden 24’ Juni 1880 Jordæplehuset ved ydre Løining (…). A og B kan tage Stenmaterial hvor de vil, men maa ej bortføre Jorden” (5).
Det er mulig, men ikke sikkert, at det var nettopp i Jorplehushaugen at grav III ble funnet. Det kan også dreie seg én av de tre andre haugene som nevnes ved navn i utskiftningen. Men i og med at funnet kom inn til muséet i Bergen allerede året etter at utskiftningen var ferdigforhandlet, er det grunn til å anta at funnet av grav III har sammenheng med et tiltak som er direkte hjemlet i utskiftningen, hvilket altså peker mot Jorplehushaugen (fig. 1). For alle tiltak vedtatt i overutskiftningen var det frister for gjennomføring en gang i 1880. I praksis ble konsekvensen at sommerhalvåret 1879 var preget av hektisk aktivitet for bøndene på Snartemo.
Funnet av grav II våren 1878 er langt bedre opplyst. Det er, som påpekt alt av Bjørn Hougen, et gravfunn som i mangt og mangt slutter seg til Snartemo V. Funnstedet ligger på Øvre Snartemo, bare noen meter nord for den ødelagte haugen som inneholdt grav V.
Igjen var det bønder på Snartemo som gjorde funnet, og størstedelen av gravinventaret ble erhvervet av en omreisende antikvitetshandler, som siden solgte det til Stavanger Museum. Oldsaksamlingens bestyrer, Oluf Rygh, besøkte funnstedet den 29. august 1878, i forbindelse med at han foretok gravundersøkelser på Stoveland i Holum, Mandal kommune. Rygh fikk med seg en del av de gjenstandene som ikke var havnet i Stavanger – om funnet dermed skal anses for komplett, er likevel ikke helt sikkert (de bevarte deler av funnet oppbevares i dag i sin helhet i Oslo, der de har katalognr. C. 28026). Uansett er det Rygh vi har å takke for omstendighetene rundt funnet av grav II. I hans håndskrevne innberetning, delvis inntatt i Fortidsminneforenings årbok for 1879, heter det således:
”I søndre Udkant af en meget stor rund Haug, der var fuldstændigt udgravet til Veifyld, uden at noget Fund vidstes at være gjort, fandtes et gravkammer, aflang firkantet, af 17' Længde, smalere i begge Ender; største Bredde noget nærmere vestre Ende end østre. Kammeret var hugget ned i den faste Aur og ikke stensat paa Siderne eller i Bunden, men dækket med Stene, der laa paatvers over det og hvilede paa de faste Kanter. Det var delvis fyldt med nedraset Grus. Kul havde været fundet, i tyndt Lag, over hele Haugens Bund; af Ben intet Spor” (6).
Veiarbeidene det henvises til, er det grunn til å sette i sammenheng med den pågående utskiftningen på nabogården, selv om denne fremdeles ikke var avsluttet.
Grav II var, i likhet med grav V, en meget rikt utstyrt våpengrav (Hougen 1935). Haugen lå i nær tilknytning til haugresten som inneholdt grav V, og i likhet med denne var grav II eksentrisk orientert i haugen, idet gravkammeret altså fantes i den sydlige utkant av haugen.
Gravene II-V skriver seg således fra to helt adskilte lokaliteter på Snartemogårdene. Gravene III og IV må tilskrives et større haugfelt sør og øst for Koddhammeren på Nedre Snartemo, mens grav II og grav V kommer fra to storhauger som tidligere lå på Øvre Snartemos grunn, umiddelbart nord for det steingjerdet som markerer grensen mellom Øvregarden og Nedregarden i innmarka.
Hva så med grav I? Hvordan passer dette gravfunnet inn i bildet? Grav I er selvsagt det dårligst opplyste av alle Snartemofunnene. Det er noe uforløst ved hele funnet, både hva angår det åpenbart svært mangelfulle gravinventaret og spørsmålet om hvor på den vidstrakte Snartemosletten funnet ble gjort. Jeg mener likevel å kunne sannsynliggjøre en lokalisering, og dessuten vise at det trolig har vært klare berøringspunkter hva gravskikken angår, mellom grav I på den ene side, og gravene II og V på den annen.
Det bevarte gravgodset fra grav I består av to katalognumre, C. 1371-72. Den praktfulle, grønnfargede kammen med ravinnlegg (C. 1371) har sin nærmeste parallell i et funn fra Högom i Medelpad (F 26), og den er utgangspunktet for et annet bidrag i dette volum (Gansum i dette bind, jfr. Ramqvist 1992). Beslagstykkene (C. 1372) av bronse har ikke vært nærmere behandlet i litteraturen, men har åpenbart vært prydbeslag på en større gjenstand.
Om disse gjenstandene har ikke Oldsaksamlingens tilvekstfortegnelse annet å fortelle enn at de ”ere fundne i en Stenhaug på Svartemoen i Hægebostad”. Som Bjørn Hougen også påpekte, er det ingen som helst tvil om at det dreier seg om én av Snartemogårdene (Hougen 1935:1f.). Men hvor? Som sagt, mener jeg å kunne sannsynliggjøre hvilken lokalitet det dreier seg om.
Grav I kom inn til muséet i Christiania i 1847, og en gang i eller før det året må funnet være gjort. Gjenstandene skal ha blitt påtruffet i ”ein stor rund haug” (Skjoldal 1992:7). Bevaringstilstanden til kammen tyder på en ubrent begravelse. For å kunne sirkle funnstedet nærmere inn, må vi gjøre et sprang frem i tid, til 1879.
I 1879 var nemlig den allestedsnærværende Anders Lorange på Snartemo, utvilsomt ansporet av funnet av grav II året før. Han lot undersøke det som på det tidspunkt var den største av de gjenværende gravhauger på Øvre Snartemo, umiddelbart øst for den da bortgravde haugen som hadde inneholdt grav II. Skuffelsen skinner klart gjennom teksten i hans ”Reiseindberetning til direktionen for den bergenske Filialafdeling” i Fortidsminneforeningens årbok for 1879:
”En større Skuffelse var det, at en stor Rundhaug paa Snartemo i Hægebostad, Lister og Mandals Amt, ikke gav det mindste Fund. Den laa nemlig tæt ved Siden af den Rundhaug, hvis ”underjordiske” Kammer indeholdt det rige og mærkelige Mellemjernalders Fund, der er beskrevet i Aarsb. 1878 S. 299 o. f. Haugen var 5 m. høi og 91 m. i Omkreds, bestod udelukkende af Sand, der paa enkelte Steder dannede en meget fast Masse med afvækslende Lag af lysgraa og mørk brun Farve. Den blev helt gjennemgravet, undtagen paa den sydlige Kant, hvor der er anlagt tre Kjældere, men tæt indtil disse Mure, uden at der paa noget Sted viste sig noget Spor af Begravelse. Kun hist og her var Samlinger af Kul” (Lorange 1880b:157-158).
”(U)ndtagen paa den sydlige Kant, hvor der er anlagt tre Kjældere”… Med tanke på den spesielle plasseringen av de underjordiske kamrene som inneholdt gravene II og V, er dette utsagnet av særlig betydning. Dersom gravanlegget i Loranges haug var tilsvarende det i de to andre gravhaugene i denne gruppen på Øvregarden, var det jo nettopp ”paa den sydlige Kant” at vi skulle forvente å finne selve graven. Var det under arbeidet med å lage disse potetkjellerne – en gang i eller før 1847 – at grav I fremkom, i et kammer nedskåret i undergrunnen i sørkanten av haugen?
Til støtte for en slik tolkning kan videre anføres at det ikke kjennes tradisjon om flere enn tre gravhauger på dette stedet (Hougen 1935:105). Derimot fikk Louis Smedstad opplyst i 1933 at det ”noen meter øst for” grav V hadde ”vært gravet for ca. 100 år siden, men kan det ikke erindres om det er funnet noe” (7). Tidsangivelsen kan peke mot grav I, mens retningen kan angi Loranges haug – slik at det var minnet om utgravningen av potetkjellerne Smedstad fikk overlevert.
Anna Øydne Neset gjengir en annen tradisjon om et funn i den tredje haugen på Øvre Snartemo:
”I en tredje gravhaug ble funnet 12 gullknapper. En kramkar ville gjerne ha dem, men han trodde ikke de var noe verd, for de var altfor gamle. Eieren var enig i dette, og så fikk kramkaren knappene uten betaling” (8).
Kanskje får vi her et inntrykk av noen av de tapte gjenstandene fra grav I?
Anna Øydne Neset fra Hægebostad omtaler flere funn fra Snartemogårdene i sin ”Gammelt fra Hægebostad sogn” (Øydne Neset 1988) (9). Ut fra sammenhengen ser det ut til at funnstedet i begge tilfeller er Øvre Snartemo.
Mest sannsynlig dreier begge anførsler seg om Snartemo II-funnet. Imidlertid virker det som om Øydne Neset har oppfattet dem ikke bare som to adskilte funn, men som andre funn enn Snartemo II. Således skriver hun:
”I en kvinnegrav fant en rester av tøy, bånd og broderier samt ”et staup”. Det meste av dette ble sendt til Oldsaksamlingen i Oslo” (10).
Og:
”En stor gravhaug på Snartemo ble åpnet i 1870-årene. Det ble funnet en stor armspiralring i gull. Det skulle være en slik som det ble klippet stykker av, og disse ble brukt som betalingsmiddel” (11).
På Nedre Snartemo omtaler Ånen Lauen (1975) flere ”utgravninger” av mer privat karakter. Etter alt å dømme dreier det seg om fjernede gravhauger på feltet nord og øst for Koddhammeren (fig. 1):
”På garden er det funne gravhaugar med krukker og tredunker som flugene sverma kring – truleg øldunkar. Men det blei ikkje undersøkt av fagfolk” (1975:39).
Tradisjonen om den store sølvskatten som skal være gjemt på Snartemo, hører strengt talt ikke med i omtalen av gravfunnene. Jeg nevner den likevel, siden den bidrar til å utfylle bildet av et interessant og særpreget oldtidsmiljø:
”Det øverste gårdsbruket på Snartemo lå i ”Øvregården” og hette ”Der oppe”. Da en mann fra Snartemo lå for døden, ville han fortelle om en skatt som han visste var gjemt på Snartemo. Han var imidlertid meget syk og greide ikke å fortelle tydelig nok hvor sølvet lå. Han sa: ”Det ligger Der oppe, der inne og der innunder. Der ligger sølv til å stase 10 bruder.” ”Der oppe var på den øverste gården, men ”Der inne” og ”Der innunder”, var verre å finne ut av. En av datidens fattige mennesker bodde i bryggerhuset på gården som ble kalt ”Der oppe”. Han lette etter sølvskatten i mange år. Men noe rikere ble han ikke av det arbeidet, for han fant aldri noen skatt. Den ligger fremdeles godt gjemt” (12).
Fig. 1 viser de gravhaugene som ved hjelp av diverse kilder kan rekonstrueres på navnegården Snartemo. Antallet er betydelig større enn det som fremgår av litteraturen (først og fremst Hougen 1935). Et minimum av 13 gravhauger er kjent. Av disse er kun 3 tilbake.
De kjente haugene fordeler seg klart på to gravplasser. Det er for det første det nordlige feltet, på Øvre Snartemo. Så vidt kildene kan fortelle, bestod dette feltet av 3 storhauger, og fra disse haugene skriver Snartemo II, V og – trolig – I, seg. Dette gravfeltet er fullstendig fjernet i dag.
I området mellom den gamle daleveien over Snartemo og Koddhammeren har det ligget et større gravfelt. Snartemo III og IV ble funnet ved sletting av hauger i dette området. De tre gjenværende haugene på Snartemo ligger spredt innenfor dette området. Bjørn Hougen nevner 5 hauger her i 1935. Utskiftningsprotokollen fra 1879 omtaler flere hauger – således Badstuhaugen, Lillehaugen, Storehaugen og Jorplehushaugen (13). De 13 haugene som er angitt på fig. 1, er å regne for et minimumstall. Jeg har f. eks. regnet med at de 3 gjenværende haugene i området er blant de 5 som Hougen omtaler her, og likeledes at Tomine Snartemos utsagn om ”to saadanne gravhauger til” på hennes eiendom (se ovenfor), heller ikke refererer til andre hauger enn Hougens 5.
Umiddelbart nord for daleveien er det på utskiftningskartet tegnet inn en liten åker som er benevnt ”Houageren”. Et lignende navn, ”Hauevolden”, er avmerket på det engstykket som ligger i tilknytning til haugen som inneholdt grav V. Dersom disse navnene faktisk referer til haug i betydningen gravhaug, og det er det grunn til å tro at de gjør, indikerer kanskje forekomsten av slike navn på Nedre Snartemo, inkludert ett ute ved elven, at gravfeltet ved Koddhammeren en gang har vært en god del større enn det som lar seg fastslå med utgangspunkt i andre kilder.
I denne forbindelse bør også nevnes at navnet ”Kjerkevold” på utskiftningskartet betegner det som ser ut til å være en mindre, firkantet innhegning like nordvest for rekketunet på Nedre Snartemo, og mellom dette og ”Hauevolden”. Navnet og innhegningen kan vise til at det en gang stod en kirke i tunet på gården (Jan Brendalsmo, pers. medd.). Jeg kjenner imidlertid ikke til tradisjon om kirke på gården, og sognekirken ligger på Snartemos nabogård, Hægebostad. Men det ser i en del bygder ut til at middelalderkirkene opptrer i små ”klynger” på to, tre på gårdene rundt de kjente kirkestedene, så helt utenkelig er det vel ikke (jfr. Stylegar & Brendalsmo 2001). Muligheten bør iallfall nevnes.
Mens vi ikke har kilder som indikerer at det nordre gravfeltet noensinne har bestått av mer enn de tre nevnte storhaugene, er det hevet over tvil at det sydlige feltet omkring Koddhammeren så sent som i 1870-årene omfattet et større område og bestod av minimum 10 synlige gravminner. Det er likevel ikke kildegrunnlag for å oppfatte de to gravplassene som deler av ett, opprinnelig sammenhengende felt.
Det er enkelte iøynefallende ulikheter mellom de to gravplassene. For det første har vi haugenes størrelse, så langt vi kan rekonstruere det. Haugene på det nordlige feltet hørte alle tre til de største i Vest-Agder. Felter med så store hauger kjennes bare et fåtall andre steder i dette landskapet: Lunde på Lista, Spangereid i Lindesnes, Tonstad i Sirdal, Oddernes og Ve i Kristiansand og Å i Lyngdal hører til de mest kjente. Av disse er storhaugene på Lunde sikkert datert til yngre romertid/folkevandringstid, mens storhaugfeltet ved Lyngdal kirke like sikkert er fra vikingtid. Trolig er feltene ved Oddernes kirke og på Tonstad fra eldre jernalder, men helt sikre kan vi ikke være. Storhaugene – enkeltvis eller i felt – særpreger jernalderens og vikingtidens sentralgårder i Vest-Agder (Stylegar 1999). Alle de nevnte lokaliteter er således enten kirkesteder eller nabogårder til kirkesteder.
Haugene på sydfeltet synes å ha vært klart mindre. Bjørn Hougen nevner en skipsformet langhaug med lengde 15 m, og ellers er de tre bevarte rundhaugene her henholdsvis 12, 12,5 og 10 m i diameter (Hougen 1935:105). Haugen som inneholdt Snartemo III, var ca. 10 m i diameter.
De to sikre funnene fra det sydlige gravfeltet (III og IV) stammer begge fra branngraver, mens gravskikken på nordfeltet i alle tre kjente tilfeller (I, II og V) utvilsomt har vært jordfeste. Rent generelt synes sydfeltet ikke å skille seg ut fra de fleste av gårdsgravfeltene fra yngre romertid og folkevandringstid på Agder. Mange av de samtidige gårdsgravfeltene er mindre i antall og utstrekning enn det sydfeltet antagelig har vært, men like store eller større gravfelt kjennes en rekke steder, f. eks. Eig/Songvig i Søgne, Stoveland/Bringsdal i Mandal og Presthus/Midbø i Lindesnes. Nordfeltet er et helt annet kapittel – her viser både jordfesteskikken, gravenes utstyr og de monumentale haugene som er reist over de nedskårede gravkamrene, at vi har å gjøre med en nekropol tilhørende et eksklusivt, ja, aristokratisk, skikt. Våpenutstyret i grav II og V vitner om militære ledelsesfunksjoner hos de gravlagte. Skålvekten og vektloddene i grav V indikerer kanskje at mannen i grav V har spilt en rolle i rettshåndhevelsen (jfr. Kristoffersen 2000).
Hvordan skal vi da forstå de to gravplassene på dagens matrikkelgårder Øvre og Nedre Snartemo? Mer konkret: Hvorledes forholder hvert av de to feltene seg til den samtidige bebyggelsen på moen?
Om dette kan intet sikkert sies på det nåværende tidspunkt. Det er så langt bare påvist ett forhistorisk hus på Snartemogårdene (se nedenfor). Det er videre flere forhold som peker mot at bosetningen i dette området har gjennomgått flere radikale omstruktureringer siden folkevandringstid, slik at problemene med å relatere gravfeltene til noen av de bosetningene som er kjent fra historisk tid, er åpenbare.
Snartemogårdene ligger sentralt plassert i et bosetningskammer som forøvrig inkluderer Hægebostad prestegård og Gyberg. Trolig gjør vi rett i å regne også Høyland og Skjeggestad vest for Lygne med til det samme bosetningskammeret. Lyngdalen er nokså bred her; avstanden mellom austheia og vestheia er nærmere 1 kilometer.
Delingen av Snartemo i de to matrikkelgårdene Øvre og Nedre Snartemo kan følges tilbake til begynnelsen av 1600-årene. I et skattemanntall fra år 1600 går det frem at 3 bønder på Snartemo hver skatter 60 sk., altså for 3 fullgårder. Det er Nedregarden som på det tidspunkt er to fullgårder, mens Øvregarden er én. I Lister lens jordebok fra ca. 1617 er Snartemo Øvre på 2 huder, mens Snartemo Nedre er på 4 huder. Hver av dem står dessuten oppført med én ødegård. Todelingen av Nedregarden kan ha foregått i 1590-årene, ettersom det tilsynelatende var kun én bruker på henholdsvis Øvregarden og Nedregarden i 1594. Den ene halvparten av Nedregarden ble i dagligtale kalt Midgarden, mens den andre het Ytregarden. Ytregarden lå i nærheten av Koddhammeren, og her ble tinget på Snartemo holdt tidligere (Lauen 1975). I prinsippet kan navnebruken og delingen ha gamle røtter, og kanskje var Snartemo en gang tre matrikkelgårder. I så fall må Midgarden og Ytregarden ha blitt slått sammen til én enhet i fiskal sammenheng i senmiddelalder eller tidlig nyere tid. Slike omlegginger er kjent fra andre steder i Vest-Agder nettopp i denne perioden. At en revurdering av jordverdien på Snartemogårdene har funnet sted omtrent på dette tidspunktet, viser det faktum at Snartemo som nevnt regnes som tre fullgårder i 1600, mens den samlede landskylden i 1617 ikke er mer enn 6 huder. En teoretisk fullgård tilsvarte 4 huders skyldverdi, og tre fullgårder skulle følgelig være 12 huder – altså det dobbelte av Snartemogårdenes samlede skyld i 1617. Oppfatningen av Snartemo som tre fullgårder bør derfor gå lenger tilbake enn 1590-årene.
Samlet utgjør gårdsvaldene til dagens matrikkelgårder Øvre og Nedre Snartemo en stor firkant sammen med Hægebostad (Prestegården). Hægebostads gårdsvald er tydelig ”tatt” av Øvregården, vel i forbindelse med at Prestegården ble etablert, kanskje i senmiddelalderen (Sandvik 1965).
Det er således en rimelig tolkning at Snartemogårdene og Hægebostad en gang i tiden har utgjort en enhet (jfr. Stylegar 1998). Men det er fremdeles et nokså åpent spørsmål når oppdelingen av denne og andre ”storenheter” har foregått (Stylegar 2001a, 2001b; jfr. Låg 1999). Det kan ha skjedd som et ledd i den antatt tidligste matrikuleringen, henimot slutten av 1200-årene (Rønneseth 2001; Stylegar 2002). Men i noen tilfeller ser det ut som om 1600-årenes matrikkelgårder ikke er særskilt gamle, men representerer en senmiddelaldersk oppdeling av eldre hoved- eller brytegårder (Stylegar 2001b).
Det er et spørsmål om ikke de ”storenhetene” som er avgrenset av geometriske figurer og i en del tilfeller omfatter hele grender eller bosetningskamre, viser oss et annet organisasjonsnivå enn den enkelte bebyggelse, slik at vi på ingen måte kan slutte ut fra forekomsten av én slik ”firkant” at det også har eksistert én gård eller én bebyggelse innenfor den. I tilfellet Snartemo har vi å gjøre med tre adskilte gravfelt, ettersom det også ligger en gruppe gravhauger på Hægebostad prestegård. I den grad gravfeltene representerer forskjellige bebyggelser, dreier det seg om tre stykker – i det minste i eldre jernalder.
I ett tilfelle indikerer marknavn at det har eksistert andre, ellers ukjente bebyggelser innenfor Snartemokomplekset. I utskiftningen på Nedre Snartemo benevnes en mindre åker for ”Kraageland”. Den lå i Ytregarden, inniblant gravhaugene øst for Koddhammeren. Det er rimelig å anta at navnet viser at det på et tidspunkt har ligget en bebyggelse kalt Krågeland i dette området, og at det kan dreie seg om en eldre jernalders bebyggelse (jfr. Særheim 2001). Topografisk sett, er det intet i veien for at Krågeland var navnet på den bebyggelsen som benyttet seg av området ved Koddhammeren som gravplass. Det finnes dessuten tufter etter et (antagelig forhistorisk) gårdsanlegg i området. Således kan Snartemo III og IV kanskje knyttes til denne bebyggelsen.
Hvordan det forholder seg med storhaugfeltet på Øvregarden og feltet på Prestegården, er en annen skål. Vi har ikke kilder som gjør det mulig å knytte disse til samtidige bebyggelser. Det er selvsagt fristende å se en sammenheng mellom nordfeltet og det fornemme navnet Hægebostad. Som nevnt, synes Hægebostad og (Øvre) Snartemo å ha hørt sammen selv på et nokså sent tidspunkt. Om navnegivning og bebyggelsesstruktur innenfor denne delen av Snartemokomplekset vet vi fremdeles lite. Men dersom vi skal tenke oss storhaugfeltet som tilhørende en separat (aristokratisk) bebyggelse, kan denne like gjerne ha vært lokalisert i området mellom gravfeltet og Lygne, og således i Prestegårdens nærområde. Navnet Hægebostad kan i løpet av middelalderen ha festet seg ved Prestegården.
Hægebostad-navnet synes i kilder fra senmiddelalderen og senere å være forbeholdt kirkesognet. Det verdslige bygdenavnet var Skotherad - eller “Skoudherrit”, som det heter i dokumenter fra tidlig nyere tid. ”Skotherad” kan dog ha betegnet et større område som også innbefattet nabobygdene i nord, Eiken og Fjotland.
I påvente av nye arkeologiske undersøkelser på Snartemo, tror jeg det er vanskelig å komme lenger enn dette.
(1) Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Topografisk arkiv. Notat datert 25/10-1916.
(2) Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Topografisk arkiv. Brev fra Tomine Snartemo til Stavanger Museum datert 7. november 1917.
(3) Statsarkivet i Kristiansand. Utskrift av pantebok nr. 12 for Lyngdal sorenskriveri. Tinglyst 18. februar 1879. No 29. Overudskiftning, Snartemo nedre.
(4) Statsarkivet i Kristiansand. Privatarkiver, Utskiftningsvesenets arkiv. Boniterings-Bog paa Snartemo nedre, Hægebostad Thinglag.
(5) Statsarkivet i Kristiansand. Utskrift av pantebok nr. 12 for Lyngdal sorenskriveri. Tinglyst 18. februar 1879. No 29. Overudskiftning, Snartemo nedre.
(6) Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Topografisk arkiv. Notat ved Oluf Rygh datert 29. august 1878.
(7) Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Topografisk arkiv. Innberetning ved Louis Smedstad om undersøkelse av grav på Snartemo, datert 15. nov. 1933.
(8) Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Topografisk arkiv. Manus ved Anna Øydnes Neset, ”Gammelt fra Hægebostad sogn”, datert 1969.
(9) Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Topografisk arkiv. Manus ved Anna Øydnes Neset, ”Gammelt fra Hægebostad sogn”, datert 1969.
(10) Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Topografisk arkiv. Manus ved Anna Øydnes Neset, ”Gammelt fra Hægebostad sogn”, datert 1969.
(11) Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Topografisk arkiv. Manus ved Anna Øydnes Neset, ”Gammelt fra Hægebostad sogn”, datert 1969.
(12) Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Topografisk arkiv. Manus ved Anna Øydnes Neset, ”Gammelt fra Hægebostad sogn”, datert 1969.
(13) Statsarkivet i Kristiansand. Utskrift av pantebok nr. 12 for Lyngdal sorenskriveri. Tinglyst 18. februar 1879. No 29. Overudskiftning, Snartemo nedre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar