06 oktober 2004

Lid - båtgraver og båtsymbolikk omkring Lindesnes

I yngre jernalder og vikingtid (ca. 700-1000) finnes det langs mesteparten av norskekysten eksempler på et gravrituale som fagfolk gjerne betegner båtgravskikken. Osebergfunnet fra Vestfold er uten tvil den mest berømte representanten for skikken, men et betydelig antall mindre prangende båtgraver kjennes – ikke minst fra Agder. Båtgravene har for Vest-Agders del sjelden eller aldri blitt tatt opp til diskusjon i syntetiserende fremstillinger, men i kraft av sitt betydelige antall, karakteristiske utstyr og særskilte spredningsmønster, utgjør disse gravene et temmelig enhetlig materiale som krever en forklaring.

Etter tradisjonell oppfatning er båtgraver – i motsetning til skipsgraver – graver med fartøyer av mindre enn 15 meters lengde (Opedal 1998:29). Arkeologen A. W. Brøgger gikk i sin tid i bresjen for å opprettholde dette rent skipsteknologiske skillet mellom virkelige skipsgraver og mindre, enklere båtgraver (ibid.). Med en slik definisjon lagt til grunn, kjennes skipsgraver i Norge utelukkende fra Østfold, Vestfold, Karmøy, Nordfjord og Namdalen. Men en hel rekke graver fra vikingtid som likeledes innholdt sjøgående fartøyer, ble dermed holdt utenfor diskusjonen. Og slike båtgraver er kjent fra Agder i stort antall.

Arkeologen Jenny-Rita Næss vil heller definere båtgraver som ”alle graver hvor en trebåt inngår som en del av de materielle levningene vi finner” (Næss 1970:61). All den stund det faktisk finnes en del fellestrekk ved disse ”båtgravene” – uavhengig av antall skipsnagler, likbehandling eller fartøyets størrelse –synes det i denne sammenheng hensiktsmessig å benytte Næss’ lite ekskluderende definisjon. I Vest-Agder i yngre jernalder ser nemlig graver med båt ut til å utgjøre en relativt homogen gruppe.

Dersom vi anlegger et bredt, nordeuropeisk perspektiv, er det på tilsvarende vis et par berøringspunkter mellom båtgraver (Crumlin-Pedersen 1995:92):

· Båter finnes kun i et lite mindretall av de samtidige graver i et gitt område.
· Begravelse i båt er som regel brukt for voksne personer av begge kjønn.

Gravutstyret kan derimot variere fra svært rikt til heller fattig. Båter eller deler av båter er videre funnet i ulike typer av graver: kremasjoner og jordfestegraver, på gravfelt eller alene, i storhauger og under flat mark (ibid.).

I Norge opptrer båtgravene helst sammen med andre graver, enten på gravfelt eller i nærheten av samtidige graver. ”Men de er relativt fåtallige i forhold til de andre, så det er nok en ganske liten del av befolkningen som har fått begravelse i båt. Det dreier seg stort sett om voksne personer av begge kjønn, men de kan være med rikt eller sparsomt utstyr for øvrig,” skriver arkeologen Per Hernæs (1997:195).

77 prosent av de kjente båtgravene er datert til vikingtid. Av disse er 67 prosent funnet i Norge (Opedal 1997:89). Brorparten av de daterte båtgravene i Norge er yngre enn ca. 700 e. Kr., mens det tidsmessige tyngdepunktet Sverige, England og Finland er noe eldre (jfr. Næss 1970:70f.).

Båtgraver i Vest-Agder
Til sammen 28 eller 29 båtgraver kjennes fra Vest-Agder. Det dreier seg i all hovedsak om mindre båter eller deler av båter. Dateringsmessig spenner de fra omkring år 700 til et stykke ut i det 10. århundre. I Spangereid sentrum er det undersøkt 11 båtgraver (9 av dem under flat mark) – dette er da, så vidt meg bekjent, den største konsentrasjonen av båtgraver her til lands etter Kaupang i Tjølling, Vestfold (Blindheim 1981). Men jeg vil igjen for oversiktens skyld gå gjennom materialet fra lengst i øst og vestover, og heller komme tilbake til Spangereid.

Kristiansand
I umiddelbar nærhet av Oddernes, på gården Tobienborg som trolig ligger på det som tidligere var Møglestus grunn, har det fremkommet to båtgraver - den ene sikkert datert til sen merovingertid, den andre kun daterbar til yngre jernalder/vikingtid generelt. Merovingertidsgraven inneholdt en betydelig mengde gjenstander, bl. a. sverd, spyd, 12 pilespisser og flere fiskeredskaper.

Mandal
Fra Stoveland i Holum kjennes likeledes to båtgraver, mens jeg i Halse har notert båtgraver på Tregde og på Vestre Skogsfjord.

Lindesnes
Det store gravfeltet på gårdene Presthus, Stokke og Midtbø i Spangereid har gitt funn av ni begravelser i båt eller med båtdeler som gravgave. Samtlige var flatmarksgraver, og samtlige ble undersøkt av Jan Henning Larsen i 1970-årene (Larsen 1978b, 1979). Én av de haugene Anders Lorange lot undersøke på nabogården Gahre sommeren 1879, inneholdt 9 nagler. Antagelig har også denne graven inneholdt en båt (eller helst deler av en båt), ettersom det ikke ble funnet hengsler eller beslagstykker som kunne indikere at naglene hadde tilhørt et skrin e. l. Haakon Shetelig (1917) regner såvel Gahrefunnet som den rikt utstyrte kvinnegraven C. 9426-34 fra Presthus, som båtgraver (Stylegar 1997b).

Én av Spangereidgravene inneholdt fullt våpensett med sverd, spyd og øks, men brorparten av båtgravene her viste seg å tilhøre kvinnelige individer.

Fra Løland i Vigmostad foreligger det som i litteraturen har blitt betraktet som et sammenblandet funn, bestående av en folkevandringstids kvinnegrav og minst to gravfunn fra vikingtid (f. eks. Gjessing 1925; Shetelig 1917). Jeg tar det med i denne oversikten, ettersom Shetelig regner det for sikkert at klinksaumen i funnet stammer fra en båt, og derfor hevder at i det minste én av gravene har vært en båtgrav (Shetelig 1917:258, nr. 171). Nå foreligger det faktisk nokså fyldige opplysninger om funnomstendighetene, i form av en innberetning til Oldsaksamlingens bestyrer Oluf Rygh fra sogneprest Fjalstad i Vigmostad (brev fra Fjalstad til Rygh, datert 18. oktober 1898, 2. november 1998 og 20. januar 1899, i U. O. top. ark.). Alle gjenstandene ble funnet samtidig og samlet i en jordbakke, i nærheten av elven Audna og på et sted der det ikke i manns minne hadde vært noen haug eller forhøyning.

Funnet ble gjort meget dypt, ca. 8 fot. 1.5 - 2 meter bortenfor oldsakene, og 2 – 3 fot under bakken, påtraff man en fint opplagt steinmur, og denne var leirklint. Muren var 5 – 6 fot høy, og ifølge Fjalstad 2.5 meter lang. Jeg kan vanskelig tenke meg annet enn at muren må ha vært del av en gravbygning av et eller annet slag. Det er fristende å foreslå at vikingtidsgjenstandene stammer fra en “båtkammergrav” (i Sheteligs forstand, vel å merke), tilsvarende den Karl Rygh fant på Hegge i Sør-Trøndelag i 1869 og den Anders Lorange undersøkte på Gunnarshaug på Karmøy noen år senere, altså en kiste eller et gravkammer av tre, men omgitt av en steinmur og med en båt hvelvet over graven (Shetelig 1917:237-238; Opedal 1998:14f.). Men det forklarer altså ikke folkevandringstidsgjenstandene.

Lyngdal
Da arkeologen Nicolay Nicolaysen grov ut det store gravfeltet ved Lyngdal kirke i 1871, fant han spor etter båtbegravelser i tre av haugene. Disse gravene er noen av de mest innholdsrike fra vikingtiden i hele Vest-Agder (Stylegar 1998). Ellers i Lyngdal kjennes båtgraver fra Rosfjord og Bringsjord.

Farsund
På Lista har vi sikre båtgraver fra Vestre Hauge, Østre Vatne og Østhassel. Om Grønhaug på Vesthassel ble Anders Lorange fortalt i 1877 at man trakk frem “hele skipsplanker” fra haugen, så her kan det ha vært tale om begravelse i en større båt eller skip (Rudjord 1992:159). Sigurd Grieg opplyser dessuten om Østre Vatne at der tidligere skal være “funnet en skibskjøl, bord og klinknagler,” men nærmere oppysninger om selve funnstedet mangler (Grieg 1938:185). Etter alt å dømme dreier det seg om en ubrent båtgrav. Ellers skal det før krigen være funnet en mindre båt på lokaliteten “Gamlejordet” på Vestre Vatne.[i] Det er grunn til å regne med at også dette har vært en båtgrav. Shetelig hevder dessuten at funnet B 3604 fra Lunde skal tolkes som båtgrav (1917:259, nr. 174).

Om den dårlig opplyste båten i Grønhaug på Vesthassel kvalifiserte til betegnelsen skip, er usikkert. Men ved siden av en båtbegravelse på Tregde i Halse, er Grønhaugbåten den eneste mulige skipsgraven som kjennes i Vest-Agder. Funnet - eller, rettere sagt, funnene - fra Tregde er gjort i en meget stor gravhaug nede ved stranden. Haugresten, som kalles Skipshaugen, er av betydelige dimensjoner - opprinnelig må haugen ha hatt en diameter på minst 20 meter og vært ca. 2 ½ meter høy. Skipshaugen ble herjet stygt med i årene før 1900, og det er kommet inn gjenstandsfunn fra haugen til Oldsaksamlingen i fire omganger. De bevarte gjenstandene vitner om en rikt utstyrt grav, blant annet et sverd med importert hjalt.

I Skipshaugen på Tregde er tidligere funnet “skibsmaterialer og skibsnagler av jern”, men ingenting av dette er bevart (S. Grieg, innberetning i U. O. top. ark. 1931). Tradisjonen på stedet kan dessuten fortelle om andre funn - blant annet av to sølvmynter (én av dem med et “firkantet hull” i), en runestein og en “båtmodell av gull”. Blott haugens betydelige dimensjoner - den største gravhaugen fra vikingtid som kjennes i fylket - antyder at vi her kan stå ovenfor en virkelig skipsgrav.[ii]

Haakon Shetelig delte Oluf Ryghs og Gabriel Gustafsons oppfatning av at “klinksaumen i gravene praktisk talt altid maa tages som bevis for at begravelsen har været anlagt i et fartøi” (233). Med noen modifikasjoner har denne tanken fått støtte av Jenny-Rita Næss (1970) Charlotte Blindheim (1981). Fire “naglegraver” fra Vest-Agder er imidlertid ikke med i Sheteligs oversikt over norske båtgraver, selv om de var innkommet til muséene i Bergen og Kristiania i god tid før han publiserte sitt materiale. Det dreier seg om C. 8375 fra Møll i Holum, C. 8371 (kan hende hører også 8886-7 og 8888-89 til dette funnet) fra Røyseland i Holum, B 5794-92 fra Skomrak i Lyngdal og C. 1772-75 fra Borhaug i Vanse. Tre slike “naglegraver” er fremkommet etter at Shetelig ferdigstilte sin oversikt: C. 24955 fra Ormestad i Halse, C. 23965, 23989 og 23992 fra Njerve i Spangereid og Aks. 78/18 fra Øyvoll i Vanse, i tillegg til én nagle i et gravfunn fra Ve i Tveit (i Strømmes samling). Jeg har valgt å utelate “naglegravene” fra min oversikt over båtgravene.

”Båtgravklynger”
Vi har å gjøre med fem eller seks “klynger” med båtgraver i Vest-Agder. De to båtgravene fra Tobienborg i Oddernes utgjør en gruppe for seg lengst øst i landskapet. Nederst i Mandalen finnes neste konsentrasjon, med to graver i Halse og to i Holum. Sentralt i Spangereid kjennes 11 båtgraver fra to adskilte gravfelt, mens det i gamle Lyngdal herred (Å sogn) har fremkommet tilsammen fem båtgraver fra tre ulike gårder. På det egentlige Lista er det gjort funn av båtgraver ute ved Borhaug og på Østre Vatne ved kirkestedet Vanse, foruten funnene fra Hasselgårdene, men det påfallende her er Lunde/Husebys fravær i materialet (med mulig unntak av B 3604 fra Lunde). Kystområdet vest for Lista (nåværende Kvinesdal og Flekkefjord kommuner) har ingen kjente båtgraver. Båtgraven fra Løland i Vigmostad ligger tilsynelatende isolert.

Forøvrig vil den lokalkjente umiddelbart se at “naglegravene”, som må kunne karakteriseres som usikre båtgraver, faller fint inn i de samme konsentrasjoner - Holum, Halse, Lyngdal - og ikke i noe tilfelle bryter mønsteret, men heller utfyller det, som tilfellet er med Ve i Tveit, nabogård til Ryen og mulig hovedgård allerede i folkevandringstid (Stylegar 1999b). Båtgravene synes å stå i en viss forbindelse med den eldre jernalders hovedgårder - av og til fordi de er lokalisert til selve hovedgården (Løland, Lunde), men mer fordi de gir inntrykk av å opptre i konsentrasjoner rundt de gamle maktsentraene.

Det gjelder også de bosetninger som runesteinene peker ut som stormannsgårder også i vikingtid (Oddernes, Vest-Lista/Borhaug). I Aust-Agder ser for øvrig forholdet ut til å være det samme: Videre østover fra Oddernes, finner vi den neste klyngen av begravelser i båt i Fjære, på gårdene rundt Viksfjorden. Det egentlige innlandet er ikke representert i båtgravmaterialet - for Audna er seilbar til Buhølen et stykke nedenfor Løland, mens Nødingsfossen nedenfor Stoveland i Holum er første hinder for trafikk oppover Mandalselven.

Ettersom selv de yngste båtgravene må være noen generasjoner eldre enn runesteinene, kan vi i tilfellene Oddernes og Vest-Lista/Borhaug ane en form for permanens eller kontinuitet gjennom yngre jernalder. Det gjenstår dog å utrede hva slags kontinuitet.

Hvem er gravlagt i båtgravene?
Spørsmålet om hvem som er gravlagt i båtgravene, er gammelt. Arkeologen Michael Müller-Wille er den som senest har gått gjennom det eksisterende materialet, basert på alle til da (1970) kjente båtgraver i Nord-Europa (Müller-Wille 1970, 1974).[iii]

Müller-Willes analyse bekreftet antagelsen om at skikken fantes i hele Skandinavia og i “vikingbygdene” i øst og vest - det vil si i Russland, i Storbritannia, i Bretagne og på Island (ibid.; Batey 1995; Carver 1995). I Norden regner han med minst 420 båtgraver, færrest i Danmark og flest i Norge. Begravelse i båt er et utpreget kystfenomen.

I Müller-Willes materiale er mange av båtgravene rikt utstyrt, men langt flere er verken rikere eller fattigere enn flertallet av samtidige graver. Såvel kvinner som menn er gravlagt i båter. Blant de svenske serier av rike båtgraver anlagt med én grav for hver generasjon, er hovedparten mannsgraver, men én av seriene inneholder kun kvinnegraver (ibid.). På romertidsgravfeltet Slusegård på Bornholm er et stort antall båtgraver undersøkt. Slusegårdgravene er de eldste egentlige båtgravene som kjennes (med unntak av noen spredte, sørskandinaviske eksempler fra steinalder, se Skaarup 1995). Båtgravene på Slusegård er klart gravfeltets rikeste, med mange vitnesbyrd om de gravlagte menns høye status (Rieck & Crumlin-Pedersen 1988:149).

Diskusjonen om hvorvidt båtgravene generelt sett er “rike” eller ikke, går som en rød tråd gjennom forskningslitteraturen.[iv] Haakon Shetelig konstaterte så tidlig som i 1912 at klinknagler og spiker fantes i 20 prosent av mannsgravene og i 27 prosent av kvinnegravene fra yngre jernalder på Vestlandet (1912:176-177). I Jan Henning Larsens katalog over sikre yngre jernalders gravfunn fra Vest-Agder, opererer han med et samlet antall sikre gravfunn lik 151 (Larsen 1978a:29). 29 båtgraver tilsvarer dermed i overkant av 19 prosent, det vil si at nesten hver femte vikingtidsbegravelse i Vest-Agder inneholder en båt eller båtdeler.

Like siden publisering av Osebergfunnet fra 1916 og fremover, har den tanken rådet grunnen, at gravskipet eller -båten har å gjøre med forestillinger om det hinsidige (Brøgger & Shetelig 1917). Enkelte, som den danske arkeologen Ole Crumlin-Pedersen i forbindelse med Slusegårdgravene, har i senere tid foreslått at båten skal forstås som et element i en fruktbarhetskultus (f. eks. Crumlin-Pedersen 1995).

Arnfrid Opedal har nylig analysert båtgravfeltet på Åkra på Karmøy (Opedal 1997). Hennes tolkning er at “båtgravene (...) kunne inngå i en legitimeringsprosess av en gammel maktelite og samfunnsorden i tider med en ytre trussel” (1997:104). Hun setter med andre ord båtgravene fra Åkra i forbindelse med et ledende sjikt i den yngre jernalders samfunn. Arkeologen Per Hernæs skjeler til forholdene i frankerriket og fremsetter en alternativ forklaringsmodell i sin bok om Karmøys forhistorie. Han trekker paralleller til den frankiske “føydalismen”, der kongen stod øverst og landet under ham var delt mellom flere grever. “Vi må (...) anta at vi har hatt liknende samfunnskonstruksjoner her hjemme også,” skriver han, og knytter båtbegravelsene til disse “kongens betrodde menn” (Hernæs 1997:198f.).

Kristen eller hedensk?
I en annen forbindelse har Hernæs tatt for seg det han hevder er spor etter kristen innflytelse i graver fra yngre jernalder i Rogaland (Hernæs 1995). Det dreier seg dels om graver som mangler klart hedenske fortegn (flatmarksgraver, graver med lite eller intet gravgods osv.), dels om graver med inventar av antatt kristen karakter (vokslys, korssymbolikk etc.). Malin Eriksson forsøker i en annen artikkel i herværende årsskrift å vise at den samme, angivelig kristne, innflytelsen gjør seg gjeldende også i vikingtidsgravene fra Vest-Agder (Eriksson 1999). I Hernæs’ materiale fra Rogaland, er flere av de gravene som har “kristne indikatorer i gravskikk og gravinventar”, båtgraver (f. eks. funnene fra Refsnes i Hå og Husabø i Stavanger). Dette er den samme gravtypen som Shetelig i sin tid kalte “den mest karakteristiske form av norske vikingegraver” og mente var “preget helt igjennem av hedenske forestillinger” (1933:61, 1933:97).

Hernæs’ tanker om tidlig kristen innflytelse er interessante. Det er et tankekors - som allerede Haakon Shetelig pekte på - “at baatgravene i Norden dukker frem i meget sen tid” (Shetelig 1925:195). De tidligste båtgravene som kjennes i det norske området kan dateres til sen folkevandringstid, men skikken griper først om seg fra merovingertid av - nettopp i den perioden da den mulige kristne innflytelsen begynner å gjøre seg gjeldende i gravmaterialet.

Men dersom samfunnene langs norskekysten hadde vært utsatt for kristen påvirkning i tohundre, kan hende trehundre år før Olav Tryggvason steg i land på Moster i 995, blir det vanskelig i det hele tatt å opprettholde distinksjonen mellom “hedensk” og “kristen” hva gravmaterialet angår. Da er det tenkelig at det primært er andre forhold enn religiøs tilhørighet som uttrykkes i gravskikken. Heiko Steuer hevder om merovingerriket at “(w)hat was at issue in the burial process was not the preparation of the deceased for the after-life, as this was unneccessary or inappropriate in a largely Christian society. More important was the manifestation of the family’s own rank through a suitably striking burial of one of its members” (Steuer 1989:106-107). Uten å trekke parallellen til kontinentale forhold for langt[v], må den muligheten vurderes, at begravelse i båt i denne overgangsperioden mellom jernalder og middelalder først og fremst er et uttrykk for rang og status, og bare i mindre grad et spørsmål om den gravlagtes eller de etterlattes trosmessige preferenser (jfr. Geary 1994:31, som stiller spørsmålet om “it is actually appropriate to speak of “Christian” or “pagan” burials at all.”).[vi]

Tidligkristne båtgraver
Av betydning i den sammenheng er det at båtgraver i et par tilfeller også er påvist på kristne kirkegårder. På vikingtidshandelsplassen Sebbersund ved Limfjorden er det i senere tid undersøkt blant annet en tidlig kristen kirke og kirkegård (Birkedahl & Johansen 1995). Av 468 undersøkte graver er 63 båtgraver (1995:162). Båtgravene i Sebbersund ligger dateringsmessig i perioden 1000-1050. Kristne båtgraver kjennes også fra den eldste kirkegården i Lund, der den yngste båtgraven er datert til 1030 (1995:164; jfr. Lundström 1976).

Plasseringen av båtgravene i Sebbersund er karakteristisk:

“All the boat-graves are placed close to the church, which is situated in the middle of the churchyard, and no boat-graves have been found in the periphery. This may indicate that the boat-graves belong to an early phase of burial, and that the practice of using boats and parts of ships as coffins disappears in the later phases of the existence of the churchyard” (op. cit.).

Utgraverne relaterer dette lokaltopografiske forholdet til kronologien. De hevder en “praktisk” forklaring på båtgravene i Sebbersund, og antyder at begravelse i båt ikke kan ha hatt noen religiøs signifikans i hedendommens siste århundrer (ibid.), slik f. eks. Crumlin-Pedersen regner med (Crumlin-Pedersen 1995).

Men kan det ikke tenkes andre mulige tolkninger av båtgravenes eksistens og plassering på kirkegården i Sebbersund? De eldste skandinaviske lovtekstene regulerer som kjent gravstedenes beliggenhet på kirkegården. I den eldre Borgartingslovs kristenrett heter det f. eks. “at kirkegården skulle skiftes i fjerdinger til gravsteder. Lendermennene skulle begraves øst for kirken og på sydsiden under takdryppet hvis de hadde andel i kirkegården. (...) Haulden, løysingen og den frigitte med familie ble begravd etter rangen. Ytterst ved kirkemuren lå trellene og de som var drevet inn på stranden og hadde norsk hårskurd. Å begrave en mann på gjevere gravplass enn han var rangsberettiget til, medførte bot” (Christie & Christie 1959:196). Dersom vi med Heiko Steuer, Patrick J. Geary og annen nyere kontinental forskning antar at skillet mellom “hedenske” og “kristne” gravskikkelementer ikke er særlig relevant i den tidlige kristningsprosessen, og dersom båten som gravgave er knyttet til rang og en særskilt status, kan det forklare at båtgravene ligger som de gjør i Sebbersund.

Men hvilken rang - og hva slags status? I mannsgravene fra yngre jernalder er det én status som uttrykkes i nær sagt alle tilfeller: Mannen som kriger. Én særskilt type av våpengraver - de såkalte ryttergravene - har vært gjenstand for meget diskusjon (Braathen 1989; Skre 1998). Disse gravene har gjerne vært tolket som tilhørende individer av en særlig rang, og da militær/politisk rang. Men ryttergravene er ikke representert i Vest-Agder og bare unntaksvis i kystdistriktene i det hele. Jeg vil i det følgende føre argumenter til torvs for at båtgravene langs kysten i en viss forstand kan forståes som en parallell til ryttergravene, som i Norge har sitt tyngdepunkt i det indre av Østlandet, i tillegg til Vestfold.

Ryttergravene
Ryttergraver er, kort og godt, graver som inneholder rideutstyr. I praksis er det kun forekomsten av sporer og stigbøyler som definerer en ryttergrav, all den stund det bare er disse gjenstandene (og sadeler, men de er ytterst sjeldne i gravfunnene) som utelukkende benyttes til ridning. Alt annet hesteutstyr fra yngre jernalder - bisler, seletøybeslag, hestebrodder og høvrer - er kombinasjonsutstyr eller brukes til kjøring med vogn eller slede (Braathen 1989:5).

Helge Braathen regner i sin oversikt fra 1989 med 49 ryttergraver - d. v. s. sikre gravfunn med sporer og/eller stigbøyler. I tillegg kommer endel løsfunne eksemplarer (bl. a. Aust-Agders eneste “ryttergrav”, et usikkert gravfunn fra Froland prestegård). Ryttergravene opptrer på 900- og 1000-tallet, og de er alle mannsgraver. Braathen spør seg: “Er sporer og stigbøyler i gravene bare en gjenspeiling av en transportmåte, som kun har vært utbredt i flatbygd-områder? Tilsvarer denne gravformen f. eks. båtgravskikken i kystområdene - jordlivets kommunikasjonsmiddel overført i gravgodset?” (1989:8).

For å nærme seg et svar, foretar han en sammenligning med et “normalmateriale” (i realiteten samtlige sannsynlige vikingtidsgravfunn fra Øvre Romerike, til sammen 81 funn). Braathen ser spesielt på våpenutstyret, og finner at mens 60 prosent av ryttergravene inneholder tre våpentyper eller mer, er det bare 20.8 prosent av gravene i sammenligningsmaterialet som gjør det (1989:97). 2 våpentyper finnes på sin side i 24.4 prosent av ryttergravene, men i 31.3 prosent av de ordinære våpengravene. Når det gjelder graver med bare én type våpen, er gravene i sammenligningsmaterialet i flertall (47.9 prosent mot 15.6 prosent) (ibid.).

Oppsummeringsvis gir Braathens undersøkelse som resultat at ryttergravene er langt rikere på gravgods generelt, og på våpen spesielt, enn flertallet av mannsgravene fra vikingtid (1989:98).

Har så mennene som har fått rideutstyr med seg i graven, hatt en særlig status i det sene vikingtidssamfunnet - har de vært menn av en særskilt rang? Braathen mener det (1989:141). Det samme mener arkeologen Dagfinn Skre, som fyller Braathens temmelig abstrakte modell med konkret innhold. Skre peker på at “mengden av gjenstander i de aller fleste av disse gravene (er) langt større enn det som er vanlig i mannsgraver fra denne perioden. (...) Alle har våpen, de fleste flere, og mange har både sverd, skjold, spyd og piler. I tillegg har flere utstyr som er nødvendig utrustning for en kriger, som seletøy og isbrodd, og mer personlig utstyr, som kniv, kokekar og bryne. Noen har også spesialverktøy som tyder på at de har hatt en spesiell fagkunnskap som det er bruk for i en hærstyrke, som sag og annet trebearbeidingsutstyr” (Skre 1998:329-330).

Mennene i ryttergravene skiller seg kort sagt fra andre menn ved at de har rideutstyr, spesielt mange våpen, og ved ellers óg å ha mer av slikt som en kriger har bruk for (1998:330).

Skre tolker ryttergravene som graver tilhørende militære ledere i kongemaktens tjeneste, og hevder at disse lederne har blitt rekruttert fra det aristokratiske samfunnssjiktet (1998:330). Noev av ryttergravsmennene kan ha vært lendmenn - en institusjon som muligens går tilbake til Harald Hårfagres tid - “men de fleste av dem som ligger i ryttergravene har trolig vært på trinnet under lendmennene i det militære hierarkiet. De må ha vært sveithøvdinger i den hærstyrken som lendmannen skulle stille opp når kongen kalte. Som lendmennene må disse militære lederne være rekruttert fra det lokale aristokratiet, og de har trolig blitt begravet på sine setegårder,” mener Skre (1998:332). Fra de gårder som har flere enn én ryttergrav, har militære ledere vært rekruttert gjennom flere generasjoner (ibid.).

Har vi i kystlandets båtgraver å gjøre med noe av det samme? Er det sjøkrigere som har er gravlagt i båt? Skre peker på det forhold at “(n)år ryttergraver i Norge vesentlig finnes i innlandet, særlig på Romerike og Hedemarken, har det trolig sammenheng med at militære styrker ved kysten også måtte krige til sjøs” (1998:329). Braathen er jo forsåvidt inne på lignende tanker - selv om han som nevnt vil redusere båtgravskikken til et “praktisk” uttrykk for “jordlivets kommunikasjonsmiddel overført i gravgodset?” (Braathen 1989:8).

Det er interessant å legge merke til at av de relativt sett fåtallige graver med rytterutstyr som er påvist i kystdistriktene, er flere utvilsomme båtgraver. I Braathens materiale må f. eks. minimum tre av de syv ryttergravene i Vestfold også være båtgraver. Det samme gjelder den ene av de Rogalandsgravene. Stigbøyler er videre kjent i svenske båtgraver fra vendeltid, f. eks. fra det kjente feltet i Tuna i Alsike (Braathen 1989:11; jfr. Arne 1934). Også i de danske skipsgravene fra Ladby og Hedeby finnes rideutstyr (Wamers 1995).

Charlotte Blindheim skriver i forbindelse med Nic. Nicolysens gamle undersøkelser av de store gravfeltene på Kaupanggårdene i Tjølling, Vestfold, at “(d)en utvilsomt rikeste graven er C 4293 - 4315, S. Kaupang, som vi har ment å kunne bestemme som sikker båtgrav” (1981:99). Graven er identisk med Nicolaysens “Haug 6”, og den er Kaupangs eneste ryttergrav. Haug 6 innholdt sverd, spyd, øks, skjold, rangle og krok, stigbøyler, munnbitt, bjelle, svivel, sigd, rasp, 2 pilespisser, et par fiskekroker. I utstyr er Kaupanggraven en nokså typisk ryttergrav - med fullt våpensett og spesialverktøy til trearbeid etc. Men båten er kommet inn som et nytt element.

Et maritimt perspektiv
Nå mener Blindheim at det “knapt kan herske tvil” om mannen i grav 6 sin særskilte status (1981:119). Hun foreslår at rikdommen i gravgodset enten beror “på en særstilling som har bragt den døde i særlig nær kontakt med fremmede kulturimpulser, eller også må han ha hatt en særlig funksjon på stedet. For dette siste taler muligens det faktum at det ikke ligger vekt/vektlodder i graven. Det kan kanskje tolkes som en person utenfor kjøpmennenes rekker; da helst over dem” (ibid.).

Hva da med vikingtidens båtgraver i Vest-Agder?

Av de 28 båtgravene fra yngre jernalder i fylket, er 12 sikre mannsgraver, d. v. s. våpengraver. Totalt er det kjent 81 våpengraver i fylket (Larsen 1978a). En sammenligning mellom disse “ordinære” våpengravene og de utvilsomme mannsgravene i båt - med andre ord en analyse tilsvarende Braathens - gir følgende resultat:

Tilsammen 14 graver har “fullt våpensett” - sverd, spyd og øks. 5 av disse er båtgraver. Altså inneholder 42 prosent av båtgravene (minst) 3 våpentyper, mens kun 13 prosent av de øvrige våpengravene gjør det. Videre er 5 av 9 graver med flere enn 1 eksemplar av hver våpentype (f. eks. 2 økser) båtgraver. Regnet ut i prosentvise andeler av det totale våpengravmaterialet, gir det igjen henholdsvis 42 prosent for båtgravene, men bare 7 prosent for sammenligningsmaterialet. Sikkert rideutstyr (sporer, stigbøyler) forekommer ikke i Vest-Agders vikingtid. Bisler er, som jeg har vært inne på, kombinasjonsutstyr. Men av de 5 mannsgravene som inneholder et bissel, er 3 båtgraver, altså 25 prosent av båtgravene mot bare 3 prosent av de øvrige våpengravene.

“Spesialverktøy” - redskaper til trearbeid eller smiing - finnes i 8 mannsgraver. 5 av disse er båtgraver. Det tilsvarer igjen 42 prosent av båtgravene, men bare 4 prosent av gravene i sammenligningsmaterialet.

På Kontinentet forteller våpensammensetninger med sverdpar og pil og bue på svært høy status for den gravlagte. Denne våpenkombinasjonen tolkes gjerne som tilhørende den øverste militære rangordenen (Opedal 1998:50). Sverdpar - altså et enegget og et tveegget sverd i kombinasjon - må sees i sammenheng med krigere til hest, og i Frankerriket er sverdpar i mange tilfeller funnet sammen med sikkert rytterutstyr (ibid.).

To av våpengravene fra Vest-Agder har muligens sverdpar: Båtgravene fra Tregde og Bringsjord. Et par andre båtgraver har to sverd, men begge er tveeggede.

Sigurd Grieg mente at “graver med flere skjoldbuler som oftest har tilhørt folk som hørte til samfunnets høyere lag, og at det ofte er høvdingegraver” (1947:23). Den eneste graven med 2 skjoldbuler i Vest-Agder-materialet, er båtgraven fra Østhassel på Lista.

Jan Petersen har behandlet brettspill i forhistorisk tid (Petersen 1914). Han finner at spillebrikker og terninger i de fleste tilfeller finnes i graver som også på annet vis utmerker seg som rike. Grieg kommer frem til samme konklusjon (1947:54). To graver i mitt materiale har gitt sikre funn av spillebrikker - den nevnte båtgraven fra Østhassel og en grav fra Vestre Skogsfjord i Halse, også det en båtgrav.

Den eneste “ordinære” våpengraven som i utstyr kan måle seg med kystens båtgraver, er et gammelt funn (nå i Nationalmuséet, København) fra Ågedal i Bjelland. Ågedalsgraven har 2 sverd, spyd, 3 økser og bissel.

Andre forhold kunne ha vært trukket inn for å belyse båtgravenes særpreg som funngruppe betraktet. F. eks. er to av de tre gravene med importerte bronsekar eller bronsebeslåtte trespann, båtgraver (Løland og Østhassel). Den siste av de tre er en “naglegrav” fra Skomrak i Lyngdal.[vii] Ellers er AOT (“Antall OldsaksTyper”) klart størst i båtgravene - og det gjelder uavhengig om de er kvinne- eller mannsgraver.

Som gruppe kan med andre ord båtgravene med våpen oppvise flere av de særtrekk som Helge Braathen finner i ryttergravene (Braathen 1989). Det som skiller mennene i båtgravene fra dem i ryttergravene, er at båtgravene nokså innlysende inneholder en båt eller deler av en båt og bare unntaksvis sporer eller stigbøyler, mens ryttergravene på sin side inneholder rideutstyr, men sjelden båt. Imidlertid finnes det interessante kombinasjonsgraver. Noen av disse “ryttergravene i båt” (eller skip) hører til de rikeste yngre jernalders gravfunn vi kjenner i Norden. Jeg tenker på skipsgravene fra Borre og Storhaug her hjemme, og Hedeby og Ladby i Danmark.

En særskilt status
Det synes følgelig, iallfall i Vest-Agder, rimelig å knytte våpengravene i båt til menn med en særskilt status. Når det i all hovedsak bare er voksne individer som har blitt gravlagt i båt, indikerer det at vi har å gjøre med en rang som er oppnådd eller tildelt, og ikke en medfødt status. Inventaret i det man kan kalle “våpenbåtgraver” kan tyde på at denne statusen har vært militær, analogt med hva Skre hevder om ryttergravene på Romerike (Skre 1998). Men båtgravene i Vest-Agder ser ut til å ha et tyngdepunkt i perioden før ca. 900, altså endel tidligere enn innlandets ryttergraver. Hva slags militær rang kan det være tale om i tiden før og rundt Harald Hårfagres “rikssamling”?

A. W. Brøgger hevdet allerede i 1921, i sin avhandling om “Rolvsøyætten”, at “(d)et er tydelig at de smaa baatgraver saa at si ligger tæt omkring de store kongelige skibsgraver i Norge, at de utenfor disse bare er isolerte og let forklarlige tilfælder. Man skulde med andre ord kunne si, at gravskikken er knæsat av høvdingeætter og herfra har spredt sig i nærmeste kreds om dem” (Brøgger 1921:31).

Noen “kongelig skibsgrav” kjenner vi foreløpig ikke fra Vest-Agder. Men det spredningsmønsteret Brøgger finner, det gjentar seg her sør. Båtgravene opptrer i større og mindre klynger, “saa at si (...) omkring” - hva da?

Jeg tror to forhold kan bidra til å belyse spørsmålet om hvem som ligger gravlagt i våpenbåtgravene - det karakteristiske spredningsmønsteret og den symbolske betydningen av båten som gravgave.

Båten som symbol
Forestillingen om båten som transportmiddel til dødsriket er den klassiske tolkningen av båtgravenes idéinnhold (Opedal 1997:90). Det er f. eks. slik Charlotte Blindheim tolker båtgravene på Kaupang i Vestfold: “Det er en forestilling som en vel må kunne karakterisere som ortodoks ramhedensk” (1981:113). Dette er selvsagt Sheteligs store tanke, når han i Osebergpublikasjonen slår fast at “(v)i vet nu at det ikke forholder sig saa, at bare sjøkonger og vikinger blev begravet i sitt fartøi. Det var den ældre og mere naive opfatning, der altsaa forklarte baatgravene som et uttryk for den avdødes yrke som sjøkriger eller sjørøver” (1917:243).

Idéen om båten som farkost til livet etter dette, kan finne støtte i de skriftlige middelalderkilder. Ibn Fadlans øyenvitneskildring av en høvdingbegravelse ved Volga i 920-årene, skal åpenbart tolkes i den retning. Om begravelser i skip eller båt fortelles det ellers i Saxos Danmarks krønike, Ynglingesaga, Landnåmabok, Gisle Surssons saga og Beowulfkvadet - for bare å nevne noen av kildene. Fortellingen om Balders bålferd i Eddadiktningen tør være vel kjent.

I senere tid har den danske arkeologen Ole Crumlin-Pedersen hevdet at båtgravskikken “må knyttes til en frugtbarhedskult, hvor guden kommer sejlende over havet om foråret og sejler bort påny efter høst (Crumlin-Pedersen 1991:183; jfr. Müller-Wille 1970). Crumlin-Pedersen mener derfor at arkeologien må “opgive de hidtidige forestillinger om, at skibet har en maritim betydning i graven” - selv om han må medgi at “de tidlige bådgrave alligevel synes at samle sig på steder, der er vigtige knudepunkter for den kystbundne søfart (...) (ibid.).

Det er liten tvil om at båten hadde stor symbolverdi i Norden i yngre jernalder: “(I)in prehistoric and early medieval northern Europe, and in Scandinavia in particular, the boat and ship fuctioned as a sign that was commonly accepted,” understreker Zbigniew Kobylinski (1995:11-12).

Skipet som symbol hadde neppe bare én mening. Det synes mer fruktbart å oppfatte tegnet båt som et mytopoetisk nettverk av betydninger. Sagaer og skaldekvad vier båten meget oppmerksomhet. Kobylinski mener at båten som symbol alluderer til blant annet fruktbarhet og gjenfødelse: “(T)he ship united in one material form such references as: death and rebirth, fertility of the soil and of woman, the human world and the other world” (1995:16).

Men samtidig er båter og skip et uttrykk for sosial status og makt eller for tilhørighet til et ledende samfunssjikt. Båten kan “at the same time give rise to emotional states, accruing spiritual senses and gradually acquiring symbolic functions” (op. cit.:18).

Båtsymbolikk inntar en sentral plass i den yngre jernalders gravritualer, ikke minst i Vest-Agder. Dette kommer selvsagt klarest til uttrykk i båtgravskikken, men ikke alltid utelukkende i form av begravelse i et fartøy. Mest pregnant opptrer slik symbolikk i det rike kvinnegravfunnet C. 9426-34 fra Presthus i Spangereid. Her var en kvinne gravlagt i tidlig vikingtid, antagelig i 820-årene. Blant gravgodset fantes en del båtsaum, så den døde kvinnen må ha fått et mindre fartøy eller deler av et sådant med seg i graven. Plasseringen av graven er interessant - gravgodset ble påtruffet temmelig høyt oppe i veggvollen på en nausttuft fra eldre jernalder. Til gravgodset hørte dessuten fem mynter - fire av dem av Hedebytypen, med skipsavbildninger på reversen (Stylegar 1997b).

I en innholdsrik “naglegrav” fra Skomrak i Lyngdal lå blant annet en vevskje av ben med innrisset grafitti: Flere høyreiste stevner, tilhørende skip av umiskjennelig nordisk utseende, stilmessig nokså nær skipsgrafittien i Osebergfunnet (Christensen 1995:fig. 2)..

Christer Westerdahl påpeker at “it is not very far from function to symbol” (1995:45). Han setter de skandinaviske avbildningene av skipsstevner i forbindelse med lederskap, nærmere bestemt maritimt lederskap:

“It is possible that some of the depictions of stems in Nordic art point to the symbolic feeling of a particular sailing direction under royal supervision. (...) Thus, in a collective sense, the stems symbolize the whole fleet, and leadership in general. The most prestigious title on board a ship at the king’s side was stafnbúi - ‘stem dweller’” (Westerdahl 1995:45).

Westerdahl hevder videre at det finnes en sammenheng mellom disse sjømilitære ledelsesfunksjonene og noen av båtgravene (ibid.).

Det er min oppfatning at vi her er inne på et sentralt aspekt ved våpenbåtgravene. Båten som symbol er knyttet til et ledende sjikt i kystsamfunnet. Det karakteristiske inventaret i mannsgravene med båt indikerer at gravskikken relaterer seg til militære ledelsesfunksjoner, og i den forstand er det grunnlag for å hevde at våpenbåtgravene utgjør et maritimt sidestykke til innlandets ryttergraver.

Som Westerdahl påpeker:

“The deceased (...) (captain) of the lid or of the levy fleet district still has his seat at the stern in the boat graves. His skeleton may even wield the metal handle of his steering rudder” (1995: 45).

Er vi da tilbake ved “den ældre og mere naive opfatning, der (...) forklarte baatgravene som et uttryk for den avdødes yrke som sjøkriger eller sjørøver” (Shetelig 1917:243)?

Til det må jeg svare et betinget “ja”. Båtsymbolets mangetydige meningsinnhold antyder ved siden av båtgravenes særtrekk at båtgravene er det óg.

Líd
Ett trekk er fundamentalt annerledes ved våpenbåtgravene enn ved ryttergravene, nemlig spredningsmønsteret, funnfordelingen. De klyngeaktige konsentrasjonene av båtgraver har ingen egentlig parallell i ryttergravenes spredningsmønster (Braathen 1989:130ff.). For Romerikes del viser Skre at ryttergravene tvertimot forekommer temmelig jevnt spredt over hele regionen (Skre 1998:330). Noe slikt er ikke tilfelle hva angår båtgravene på Sørlandet.

Hva slags samfunsstruktur og militær organisasjon kan forklare et slikt mønster?

Vikingtidens skandinaviske samfunn var relativt åpne systemer der hvert enkelt menneske og hver enkelt familie kontinuerlig var nødt til å forsvare sin posisjon og status mot andre mennesker og familier, som i prinsippet var av samme rang. Høvdingene og stormennene i disse krigersamfunnene var herrer, ja, men mer enn noe annet var de gavmilde givere - av våpen, av gullringer, av store gjestebud - og av skip (Varenius 1992). Bare ved å gi gaver, og helst rike sådanne, kunne en høvding opprettholde sin posisjon vis a vis andre høvdinger. Men stormennene var også krigsherrer, for de rikdommene som inngikk i gaveutvekslingen, kom ikke fra rike avlinger alene.

Krig og plyndring var helt nødvendig for å holde gavegivningen vedlike - og skatter og bøter var i bunn og grunn bare en annen side av samme sak. Hensikten med denne eksterne eksploateringen var å skaffe høvdingen rikdom, ry og ære, slik at han kunne lokke de største krigerne til sitt følge og vinne de mektigste stormennene som sine allierte. Plyndringen kunne gå hånd i hånd med fredelig handel. Men når vikingene drev handel, så var det med det for øyet å skaffe luksusgjenstander og sølv, som kunne inngå i den hjemlige gaveøkonomien. Og enten de handlet eller plyndret, så gjorde de det med våpen i hånd. For først og fremst var vikingene krigere.

En stormanns følge eller hird heter på gammelnorsk lídí, som egentlig vil si “følgesmann som skal hjelpe en (militært)”, “mann i et krigerfølge”. I Svealandskapene i Sverige finner vi slike lider omtalt i runeinnskrifter fra 1000-tallet (Lindkvist 1990). Her nevnes lidene i sammenheng med herjingstog til sjøs. Thomas Lindkvist setter de svenske lidene i samband med en plyndringsøkonomisk organisasjon i distriktene rundt Mälaren (op. cit.:52).

I norsk sammenheng har meningen vært oppfattet dithen at lidene skulle stille og utstyre én mann hver til kongens leidang. I Borgarsyssel (Østfold) kjennes en slik inndeling i lider fra skriftlige middelalderkilder. Der ble enkelte skatter og avgifter, bl. a. leidangsskatten og den såkalte prestreida, utlignet lidevis. Hver lide besto av et fåtall gårder. På de uppsvenske runesteinene fortelles det om menn som har hatt eller inngått i “skeppslider”(det siste er tilfelle i innskriften U 348). Ifølge C. G. Andræ er det formodentlig tale om lokale stormenn som har omgitt seg med et slags følge eller hird (1960:72). Det er trolig at lidene, som ble brukt til plyndringsferder til havs, i vikingtid har utgjort basis for et lokalt herredømme og en lokal maktposisjon.

Det er neppe noen historiker som fortsatt i dag vil hevde at leidangen, i form av et landsomfattende, kongelig sjømilitært oppbud, går tilbake til 800- eller 900-tallet, som er den perioden jeg her konsentrerer meg om (Lindkvist 1990; Lund 1996: Stylegar 1999a). Men lidene, væpnede stormannsfølger, har selvsagt eksistert. Flere forskere har nylig hevdet at vi i slike stormannslider i realiteten har å gjøre med de direkte forløperne til middelalderens kongelige leidangsflåte, f. eks. Christer Westerdahl, som skriver at “the medieval levy fleets of the North, posing as Crusaders in the east are the descendants of Viking Age fleets, and that the medieval organization of the ledung type is derived from the lid” (1995:45).

At vikingaktiviteten i øster- og vesterled skal forstås som slike stormannsstyrte foretak, regnet allerede Alex. Bugge med. Han skriver i Den norske sjøfarts historie: ”Naar en høvding eller en storbonde seilte med sit skib – hvad enten det var i leding eller paa fredlig kjøpmannsferd – var det hans huskarler, fribaarne medlemmer av hans husstand, som førte skibet” (Bugge 1923:126).

De sene vikingtogene, f. eks. Knut den stores Englandsferd tidlig i det 11. århundre, kan forstås som sammensetninger av et større antall slike mer lokalt eller regionalt baserte lider eller skipsmannskaper. I Knuts flåte deltok høvdinger fra store deler av Norden. Runesteinen fra Galteland i Evje i Aust-Agder er f. eks. reist til minne om Bjor, som “døde i hæren da Knut angrep England” (Knirk 1997). “Hæren” er runologen James Knirks oversettelse av lidi. Bjor kan ha tilhørt liden til en sørlandsk stormann som har gått i Knuts tjeneste.

Mats Larsson har likeledes påvist at det s. k. Ingvarstoget på 1000-tallet var godt organisert og planlagt og at deltagerne i ferden (som endte tragisk) ofte kom fra stormannsgårder. Han antyder at den jevne spredningen i Södermanland og deler av Uppland av runesteiner reist over menn som fulgte med Ingvar, indikerer en organisasjon av leidangens type (Larsson 1986). Som Lindkvist har vist, kan spredningsmønsteret imidlertid vel så gjerne oppfattes dithen at “dessa representanter för ett ledande skikt var väl spridda över landskapen. Inget tyder på att ett tvång lång bakom deltagandet. I ett fall nämns att en av deltagarna ägde ett eget skepp. På ett mer regionalt plan motsvarar det Knut den stores thingmannalid; en organisation där alltså en ledare funnits som knutit andra stormän till sig” (Lindkvist 1990:51).

Fra Orknøyene har vi bevart en (riktignok temmelig sen) beskrivelse av hvordan livet kunne arte seg for en stormann og hans lid. Svein Asleifarson bodde på gården Gairsay, der han tilbragte vinteren sammen med følget sitt, som bestod av 80 mann. Hallen på gården, der Svein underholdt krigerne, var den klart største på Orknøyene. På vårparten hadde Svein det travelt. Først sådde han kornet, noe han gjorde på egen hånd. Når dette var vel unnagjort, dro han på plyndringsferd til Hebridene og Irland. Dette kalte han vårferden sin. Ved midtsommer kom han tilbake til Gairsay og ble der helt til kornet var høstet og vel i hus. Deretter dro han ut på plyndringsferd igjen og kom tilbake først ut på vinteren. Dette kalte han høstferden sin (etter Hedeager 1994).

Bakgrunnen for disse toktene var selvsagt Sveins behov for å skaffe til veie de gavene som var nødvendige for å sikre stillingen hans i det orknøyske samfunnet og dermed følgesvennenes fortsatte lojalitet. Plyndringsferdene var derfor det middel som gav Svein anledning til å oppfylle sine sosiale forpliktelser i et omfattende nettverk av gaver, gjengaver og allianser.

Jeg vil hevde at det er innenfor en struktur tilsvarende Svein Asleifarsons lid at mennene i våpenbåtgravene skal søkes. Det er i en stormanns lid at de har hatt sine militære rangposisjoner. At båter og båtsymbolikk inntar en viktig plass i gravritualer innenfor dette miljøet, bør ikke være egnet til å forundre. Som Westerdahl påpeker:

“The honour of being a bonde, a free man equipped with his own axe, sword and spear, may have been even less important than this permanent seat on a warship of one’s master. This may have been the mark of distinction of a masculine warrior society, where only ‘the best’ are accepted into the team. Here the system presupposes rowing men, not only in the ship, but also in society as a whole, since this is only the maritime aspect of the following of a great man” (Westerdahl 1995:44, min uthevn.).

Stormann - styresmann - håsete
De karakteristiske klyngene med båtgraver vil jeg dermed tolke som begravelsene til menn som har inngått i en stormanns lid, og som i tillegg kan ha hatt en særskilt posisjon innenfor liden. Når spredningsmønsteret er så markant, forstår jeg det dithen at det innenfor hver og én av konsentrasjonene skal søkes en hovedgård - én eller flere større bosetninger som har tjent som en lokal herres “setegård(er)”. Gjennom flere generasjoner har disse stormennene omgitt seg med en líd, og fra disse bosetningene har plyndrings- og krigstog utenfor det egne området blitt organisert.

Svein Asleifarson hadde til enhver tid 80 mann i sin lid. Hvordan forholdene var på Agder, vet vi selvsagt ikke, men de behøver ikke å ha vært så svært annerledes. Snorres beretning i Heimskringla om Øyvind Urarhorn fra Aust-Agder indikerer iallfall at lokale stormenn kan ha underholdt en betydelig mannskapsstyrke:

“Det var en mann som het Øyvind Urarhorn, han hadde ætta si på Aust-Agder. Han var en gjæv mann og av god ætt; hver sommer dro han på hærferd, snart vest over havet og snart i austerveg eller sør til Frisland. Han hadde ei snekke, ei tjuesesse, med godt mannskap” (Olav den helliges saga, kap. 62).

Gudleik Gerdske, som likeledes omtales i Olav den helliges saga og likeledes sies å være fra Agder, “var en svær sjømann og kjøpmann” og eide som Øyvind et skip.

“Ei snekke, ei tjuesesse, med godt mannskap” - altså et krigsskip med 40 godt rustede krigere. Det er litt av en líd å underholde. Selv om hovedgårdene til Gudleik og Øyvind må ha vært store og betydelige (det har av flere vært hevdet at Øyvind Urarhorn er identisk med den Eyvind som omtales på Oddernessteinen, og gårdene på Otruneset, som på 1600-tallet ble slått inn under Kongsgård, var alle gode gårder etter sørlandsk målestokk), er det lite trolig at det er én gård som alene har brødfødd et så stort antall hærmenn.

Jeg finner det rimelig å anta at stormenn som Øyvind har gitt mennene i liden oppebørsel av gårder i jordegodset sitt. Trolig har hærmennene derfor sittet på gårder i nærheten av hovedgården, ettersom vi i hovedsak skal regne med lokale jordegods i denne perioden (jfr. Stylegar 1999b, 1999c). Dersom slike overføringer av jordeiendom fra stormenn til menn i deres lid har funnet sted, kan det forklare fenomenet med at våpenbåtgravene i Vest-Agder opptrer i markerte konsentrasjoner, og i noen tilfeller i grupper på og rundt det vi gjerne oppfatter som hovedgårder.

Man kan spørre seg hvorfor det ikke kan påvises hele serier av båtgraver, med én grav for hver generasjon, slik tilfellet er med de svenske båtgravfeltene fra vendeltid? Dersom jord ble tildelt menn i en storgodsbesittende herres væpnede lid, skal vi neppe forestille oss et statisk system med faste “offisersgårder” gjennom en periode på flere hundre år. Det ligger i jordinnehavets karakter i yngre jernalder at gods som var gitt av en stormann til en en underordnet i bytte mot lojalitet og tjeneste, også kunne gå tilbake til stormannen, som hele tiden kan ha hatt den formelle overhøyheten over jordegodset (jfr. Skre 1998:51ff.). Til andre tider kan “båtgrav-gårdene” ha blitt drevet av leilendinger eller andre som har stått i et mer eller mindre assymetrisk forhold til stormannen.

Der vi faktisk finner flere båtgraver som må representere flere generasjoner, har vi for oss gårder som enten gjennom lange sammenhengende perioder eller ved mer kortvarige, adskilte anledninger har blitt tildelt en hærmann (smln. Steuer 1989:110).

Hva så med kvinnene som er gravlagt i båt? Det synes i denne sammenheng korrekt å vektlegge motivene til dem som står for gravritualet vel så meget som den gravlagtes. Steuer skriver om de såkalte “stiftergravene” i merovingerriket, at “(t)he first person buried in the cemetery had been given (...) manorial disposition over this land. The individual’s fortune allowed, indeed required, the representative burial of his deceased wife to demonstrate his, the highest, rank in the settlement” (1989:110). Det er således grunnlag for å anta at båtgravene forteller om rangen til en familie som har fått jord tildelt fra en stormann eller høvding, og om den avdødes eller (avdødes ektemanns) plass i stormannens væpnede følge, hans líd. Det er jo den samme konklusjon som Lars Jørgensen kommer frem til i en bornholmsk sammenheng, idet han skriver at ”(d)isse rigt udstyrede mands- og kvindegrave repræsenterer sandsynligvis de først gravlagte af en generations familieoverhoder, hvor man signaliserede familiens sociale status” (Jørgensen 1991:109).

Om et lignende forhold kan påvises for innlandets ryttergraver, er et problem for seg. I Danmark motsvares som kjent “mændenes ryttergrave af kvindegrave i vognfading (...)” (Näsman & Roesdahl 1993:186).

Har vi da i det jeg har kalt våpenbåtgraver å gjøre med et hvilket som helst medlem av stormannens lid, eller kan det dreie seg om menn med en særskilt rang innenfor liden?

Etter Gulatingslovens utferdsbolk består mannskapet på de senere leidangsskipene av en styresmann som er skipssjef, og et gitt antall håseter (mannskap). I Gtl. utpekes styresmannen av kongen, mens styresmannen på sin side peker ut håsetene. Svenske runesteiner omtaler likeledes styrimadr som høvedsmann ombord på skip, og skibare som besetningen (Varenius 1992:112f.).

De svenske Ingvarssteinene kan forstås som belegg for at en “hirdledares viktigaste egenskap inte nödvändigtvis var fråmgang, utan ett gott anseende” (Varenius 1992:30). Det er tenkelig at det heller er dette karismatiske lederskapet, styresmennene, enn håsetene som ligger i båtgravene.

Oppsummering
Det finnes i Vest-Agder nærmere 30 eksempler på begravelse i båt eller begravelse der deler av en båt er gitt med i graven. Disse båtgravene kan dateres til merovingertid og tidlig vikingtid (ca. 700-900).

Både menn og kvinner kan knyttes til båtgravskikken på Sørlandet. Båtgravene er gjerne rikt utstyrt, og de ligger i tydelige klynger fra Oddernes i øst til Lista i vest.

Begravelse i båt har vært forbeholdt et mindre sjikt av befolkningen. Mitt tolkningsforslag er at båtgravene i en viss forstand utgjør en parallell til ryttergravene i innlandet. Mannsgravene i båt tilhører folk som har inngått i en stormanns líd - hans skipsmannskap. Kan hende er det helst det karismatiske lederskapet på skipet eller skipene – styresmennene - som ligger i båtgravene.

Båtgravene markererer derfor vikingtidens stormannsgårder, i den forstand at båtgravene grupperer seg rundt disse gårdene. Dette forholdet kan skyldes at stormannen har gitt inntektene fra gårder i jordegodset sitt til menn i liden, og at disse mennene har hatt tilhold på de gårder de har fått tildelt.

Litteratur
Birkedahl, P. & E. Johansen 1995. The Sebbersund boat-graves. I: The ship as symbol in prehistoric and medieval Scandinavia. Papers from an international research seminar at the Danish National Museum, Copenhagen, 5th-7th May 1994. København.
Braathen, H. 1989. Ryttergraver. Politiske strukturer i eldre rikssamlingstid. Oslo.
Brøgger, A. W. 1921. Rolvsøyætten. Et arkeologisk bidrag til vikingetidens historie. Bergen Museums årbok 1920-21.
Bugge, A. 1923. Skibsfarten fra de ældste tider til omkring aar 1600. I: Den norske sjøfarts historie. Kristiania.
Crumlin-Pedersen, O. 1995. Boat-burial at Slusegaard and the Interpretation of the Boatgrave Custom. I: Crumlin-Pedersen, O. & B. M. Thye (red.), The Ship as Symbol in Prehistoric and Medieval Scandinavia. København.
Eriksson, M. 1999. “Deo soli gloria”? Agder historielags årsskrift 75.
Gjessing, H. 1925. Vest-Agder i forhistorisk tid. I: Norske bygder, Vest-Agder I. Bergen
Grieg, S. 1938. Listas jernalder. Oslo.
Grieg, S. 1947. Gjermundbufunnet. Norske oldfunn VIII. Oslo.
Hernæs, P. 1995. Kristen innflytelse i Rogalands vikingtid. I: Møtet mellom hedendom og kristendom i Norge. Oslo.
Hernæs, P. 1997.
Karmøys historie 1. Fra istid til 1050. Kopervik.
Knirk, J. 1997. Galteland-steinen rekonstruert. U. O. årbok 1995/1996.
Kobylinski, Z. 1995. Ships, society, symbols and archaeologists. I: The ship as symbol in prehistoric and medieval Scandinavia. Papers from an international research seminar at the Danish National Museum, Copenhagen, 5th-7th May 1994. København.
Larsen, J. H. 1978a. Utskyldsriket. Arkeologisk
drøfting av en historisk hypotese. Upubl. avhandling til mag. art. graden i nordisk arkeologi, UiO.
Larsen, J. H. 1978b. Arkeologiske undersøkelser i Spangereid i 1977. Upubl. innberetning i U. O. top. ark.
Larsen, J. H. 1979. Arkeologiske undersøkelser i Spangereid i 1978. Upubl. innberetning i U. O. top. ark.
Larsson, M. 1986. Invarstågets arkeologiska bakgrund. Fornvännen.
Müller-Wille, M.1970. Bestattung im Boot. Offa 25/26.
Müller-Wille, M.1974.
Boat-graves in Northern Europe. Journal of Nautical Archaeology 3.2.
Müller-Wille, M. 1995. Boat-graves, Old and New Views. I: Crumlin-Pedersen, O. & B. M. Thye (red.), The Ship as Symbol in Prehistoric and Medieval Scandinavia. København.
Næss, J.-R. 1970. Grav i båt eller båt i grav. Stavanger museums årbok 1969.
Opedal, A. 1997. Båtgraver – rituell kommunikasjon som politisk strategi? Et eksempel fra Karmøy på 800-tallet. I: Rikssamlingen – høvdingmakt og kongemakt. Kopervik.
Opedal, A. 1998. De glemte skipsgravene. Makt og myter på Avaldsnes. Stavanger.
Rieck, F. & O. Crumlin-Pedersen 1988. Både fra Danmarks oldtid. Roskilde.

Skre, D. 1998. Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike 200-1350 e. Kr. Oslo.
Steuer, H. 1989. Archaeology and history: Proposals on the social structure of the Merovingian kingdom. I: The birth of Europe. Archaeology and social development in the first millennium A. D. Roma.
Stylegar, F.-A. 1997a. I vikingers fotefar på Mandalskanten. Arvesølvet 1997.
Stylegar, F.-A. 1997b. “Hedeby-Lindesnes”. Tanker rundt et gammelt gravfunn fra Spangereid, Lindesnes kommune, Vest-Agder fylke. U. O. årbok 1995/1996.
Stylegar, F.-A. 1998. Oldtidsmiljøet ved Lyngdal kirke. I: Lyngdal kirke 150 år – 1848-1998. Lyngdal.
Stylegar, F.-A. 1999a. Rikssamling, statoppkomst og ujevn utvikling. Regional variasjon i tidlig middelalder. I: Marxistiska perspektiv inom skandinavisk arkeologi. Umeå.
Stylegar, F.-A. 1999b. Hovegårder, stormenn og landnåm. En studie i det sydligste Norges folkevandringstid. I: Fiender og forbundsfeller. Karmøy.
Stylegar, F.-A. 1999c. Et opprinnelig stormannssamfunn? Sørlandske synspunkter. Heimen 3-99.
Varenius, B. 1992. Det nordiska skeppet. Teknologi och samhällsstrategi i vikingatid och medeltid. Stockholm.
Wamers, E. 1995. The symbolic significance of the ship-graves at Haidaby and Ladby. I: The ship as symbol in prehistoric and medieval Scandinavia. Papers from an international research seminar at the Danish National Museum, Copenhagen, 5th-7th May 1994. København.
Westerdahl, C. 1995. Society and sail. I: The ship as symbol in prehistoric and medieval Scandinavia. Papers from an international research seminar at the Danish National Museum, Copenhagen, 5th-7th May 1994. København.
[i] Opplyst av Peder Brekne, Vanse, som har hørt det av sin far.
[ii] En av tradisjonene på Tregde vil ha det til at det er en vikinghøvding ved navn Ref som ligger i Skipshaugen. Han deltok i Hafrsfjordslaget, og døde under kampen. Mennene hans tok ham ombord i skipet og seilte hjemover. Da de nærmet seg Tregde, surret de kluter rundt årebladene for å fortelle folk i land at Ref nå var død. Høvdingen ble tatt i land på Tregdestrand og gravlagt i skipet sitt (se Stylegar 1997a).
[iii] Hans definisjon av hva som kvalifiserer til betegnelsen “båtgrav” er imidlertid noe mer eksklusiv enn den som her er lagt til grunn.
[iv] Det har bare i mindre utstrekning vært drøftet om båten i seg selv, som gravgave, kan være et tegn på “rikdom” eller spesiell status. Se dog Varenius 1992 om skipet som symbol i vikingtid.
[v] Men analogier hentet fra kontinental gravskikk er ikke ukjente i skandinavisk arkeologi. A.-S. Grãslund påpeker at frankiske Stiftergräber som inneholder rikt gravutstyr, helt sikkert skal betraktes som kristne, og skriver (1991:206): ”Från karolingisk tid däremot saknas gravgåvor; först då kan kristendomen helt sägas ha slagit igenom i gravskicket. Överfört på nordiska förhållanden kan gravskicket under merovingertid på kontinenten i detta avseende sägas motsvara det under vikingatiden i Norden, medan det genomfört kristna gravskicket under karolingertiden på kontinenten hos oss först förekommer under yngsta vikingatid och tidig medeltid.” Hun gir således – men dog implisitt - en åpning for en analogislutning i tråd med den jeg foretar.
[vi] Jfr. forøvrig Dagfinn Skres påpekning av at det er “galt å tenke seg religion i denne tiden som først og fremst en personlig tro som den enkelte sluttet seg til eller tok avstand fra” (Skre 1995:172-173.
[vii] “Naglegravene” slutter seg her til de sikre båtgravene, jfr. også Müller-Wille (1995:105), som skriver at “with nails, which can be interpreted as the remains of a boat or ship, on the burial grounds of North Spånga near Stockholm contain more animals and artefact types than those without nails.”

2 kommentarer:

Anonym sa...

Hei!
Må si jeg beundrer skriveferdighetene dine i denne bloggen, har du gitt ut alle disse artiklene eller er det kun web publisert?

Silje - ark. stud.

Frans-Arne Stylegar sa...

Hei, Silje, det varierer litt. De fleste har vært publisert et eller annet sted, men enkelte finnes bare på weben.