13 oktober 2004

"Hvinir" og rikssamlingen

Et gammelt islandsk håndskrift, den såkalte Landnåmsboken, har – tro det eller ei! – meget å berette om Kvinesdal. Landnåmsboken skildrer hvordan Island ble bygget og bosatt fra Norge i perioden 870-930. Mer enn 400 landnåmsmenns navn og slektskapsforhold listes opp – og ikke så rent få av kolonistene viser seg å være fra Agder. Nå og da brytes den monotone fremstillingsformen i Landnåmsboken av mer livfulle skildringer av de hendelsene som hadde foranlediget oppbruddet fra Norge. En av de mer detaljerte skildringene omhandler drapet på stormannen Ondott Kråke fra Kvin.

La meg sitere utdrag fra en moderne, norsk oversettelse av Landnåmsboken (parantesene er det jeg som har satt der):

”Bjørn het en gjev mann fra Gautland (i Sverige). Bjørn var gift med Liv, Øyvind het sønnen deres. Bjørn ble uvenner med Sigfast, mågen til Sølvar Gautekonge, om land, og derfor brente Bjørn Sigfast inne sammen med tredve mann. Så fór Bjørn til Norge med elleve mann, og ble tatt imot av Grim herse, sønn av Kolbjørn skjemmer, og han var hos Grim en vinter. Da ville Grim drepe Bjørn for penger, så derfor dro Bjørn til Ondott Kråke, som bodde i Kvinesdal ved Fedafjorden i Agder (”er bjó í Hvinisfirði á Ögðum”), og Bjørn ble tatt imot av ham.

Bjørn var om somrene i vesterviking og om vintrene hos Ondott, helt til Liv, konen hans, døde i Gautland. Da kom sønnen Øyvind østfra og overtok farens hærskip, og Bjørn fikk Helga, søster til Ondott kråke, til ekte. De fikk sønnen Trond. Øyvind fór da i vesterviking og tok på seg forsvar av Irland. Han fikk Rafarta, datter av Kjarval Irekonge, til ekte, og tok fast tilhold i Irland. Det var derfor han ble kalt Øyvind østmann. Øyvind og Rafarta hadde en sønn som het Helge, ham gav de fra seg til fostring på Sudrøyene (Hebridene). Men da de kom til øyene to vintrer senere, da var han så sulteforet at de ikke kjente ham. De tok ham bort med seg og kalte ham Helge den magre, etter dette vokste han opp i Irland

Ondott Kråke, som alt er nevnt, ble en rik mann. Men da Bjørn, mågen hans, døde, da sa Grim herse at hele arven etter ham hørte kongen til fordi Bjørn var utlending og sønnene hans var vest over hav. Ondott tok seg av godset til Trond, søstersønnen sin. Men da Trond hørte at faren var død, da fór han fra Sudrøyene med så stor seilføring at han deretter ble kalt Trond den storseilende. Og etter at han hadde tatt med seg arven sin, fór han til Island og tok land sørpå, slik som det senere vil bli fortalt.

Og av denne grunn drepte Grim Ondott, men selv med kongens hjelp fikk ikke Grim tak i godset. Den samme natten bar Signy, konen til Ondott, alt løsgodset sitt ombord i et skip og fór med sønnene Åsgrim og Åsmund til sin far Sigvat. Sønnene sendte hun til Hedin, fosterfaren sin, i Soknadal. Men der likte de seg ikke og ville dra til moren. I julen kom de til Ingjald den trygge i Kvin (”í Hvini”). Han tok imot dem fordi Gyda, konen hans, så sterkt ønsket det. Sommeren etter gjorde Grim herse i stand gjestebud for Audun, som var kong Haralds jarl. Og den natten da ølbryggingen var i gang hos Grim, brente Ondottssønnene ham inne og tok siden båten til Ingjald, fosterfaren sin, og rodde sin vei.

Audun kom til gjestebudet, som etlet var, men fant ikke vennen. Så kom Ondottssønnene dit tidlig en morgen, til buret som Audun lå i, og satte en stokk for døren. Åsmund voktet på de to huskarene til jarlen mens Åsgrim satte spydspissen mot brystet på jarlen og bød ham gi dem bøter for faren. Han gav fra seg tre gullringer og en kappe av gudvev. Åsgrim gav jarlen tilnavn og kalte ham Audun geit.

Siden fór de til lendmannen Eirik den ølkjære i Surnadal, og han tok imot dem. Der bodde også en annen lendmann som het Hallstein hest, og de holdt julegilde sammen. Først var de gjester hos Eirik som skjenket dem godt og rikelig, mens Hallstein etterpå viste seg lite gjestevennlig. Han slo til Eirik med et drikkehorn. Eirik dro da hjem igjen, mens Hallstein satt igjen med huskarene sine. Da gikk Åsgrim inn i huset alene og gav Hallstein et stort sår, og huskarene trodde at Åsgrim fikk banesår også. Men han kom seg ut og til skogs, og en kone leget sårene hans i et jordhus, slik at han ble frisk igjen.

Den sommeren fór Åsmund til Island i den tro at broren Åsgrim var død. Helge den magre lot Åsmund få Kreklingalid, og han bodde ved søndre Glerå. Da Åsgrim ble frisk igjen, gav Eirik ham et ham et langskip, og Åsgrim herjet så vest i havet. Men Hallstein døde av sårene sine. Da Åsgrim kom tilbake fra hærferden, gav Eirik ham sin datter Geirhild til ekte. Da fór Åsgrim til Island, han bodde ved nordre Glerå. Kong Harald sendte Torgeir den kvindølske (”hinn hvinverska”) til Island for å drepe Åsgrim. Han var om vinteren i Kvinverjadal på Kjøl, men kom ingen vei med hevnen.”

Grettes saga fra 1300-tallet gjengir i store trekk den samme historien, men har også noen elementer som ikke finnes i Landnåmsbokens beretning.

Det er jo i grunnen en nokså fantastisk historie. Og den foregår altså på Harald Hårfagres tid, omkring år 900. Det er uten tvil et maritimt stormannsmiljø som beskrives – for bare sjøfarende høvdinger kunne ha hele Nordatlanteren som aktivitetsområde og manøvrere tilsynelatende uanstrengt mellom Sverige, Island, Irland og det hjemlige. Og ”hjemme” for hovedpersonene i sagaen, er ”Kvin” eller Hvínír.

Hvinir

Hvinir er selvsagt det gamle navnet på det vi i dag kaller Fedefjorden. Men er det også noe mer?

Lars Aase regner med at Hvinir dessuten omfattet farvannet lenger ute, altså det som i dag kalles Listafjorden. Det er vel helst i denne betydningen Peder Claussøn Friis bruker begrepet ”Quinis-Fiorden”, når han omkr. år 1600 skriver at den ”paa den vestre Side ved Liste løber (…) ind i Landet mod Nordnordost, imellem Liste oc Hitterø.”

Kan hende betegnet Hvinir en gang hele fjordsystemet her – altså også Stolsfjorden, Strandsfjorden, Eidsfjorden osv.

Alt i middelalderen opptrer begrepene Kvin og Kvinesfjorden om hverandre. Men dersom Kvinesfjorden er fjordsystemet (og ikke bare Fedefjorden) – hva er da Kvin? Landet innenfor Kvinesfjorden, får vi tro – ikke bare de tidligere herredene Feda og Liknes, men også Nes, Hidra, Bakke og (deler av) Farsund. Det må være dette Kvin som menes når det i Håkon Håkonsons saga heter at man seiler fyrir Hvinir – utenfor Kvin.

Området fra Spangereid og til og med Listalandet må ha utgjort en overgang mellom en østlig og en vestlig transportsone. Vest for Lista er det vel helst den farlige Jærkysten (eller kanskje området litt sør for Jæren) som utgjør den neste overgangen. Jeg tenker meg at disse sonene og overgangene mellom dem har stått sentralt i navngivningen langs kysten. Hvinir kan være navnet på transportsonen vest for Lista og øst for f. eks. Egersund eller Åna-Sira.

Leter vi etter nyere inndelinger som omfatter mye av det samme området, finner vi i grunnen bare Feda tinghå eller tinglag. Feda tinghå bestod nettopp av disse bygdene, og denne inndelingen er belagt i senmiddelalderen. Nærmere sagaens Kvin kommer vi neppe.

Men er det da mulig å stedfeste begivenhetene i sagaen?

Stormannsbosetninger i Kvin

De to sagatekstene gir noen flere opplysninger om de forskjellige hovedpersonene. Ingjald den trygge er bror av Grim herse, og Torgeir den kvindølske er søstersønnen deres. Grim er dessuten beslektet med Arinbjørn herse i Firdafylket. Ondott kråke er også knyttet opp til slike omfattende alliansenettverk: hans hustru Signy er datter av stormannen Sigvat fra Lier ved Drammen.

Det er toppsjiktet i datidens vestfylke vi her har å gjøre med. Det dreier seg antagelig om betydelige jordeiere, stormenn som har sittet på gode og sentrale gårder i bygdene her. Ser vi på det tilgjengelige arkeologiske materialet fra jernalder, vikingtid og middelalder, viser det seg at det bare er et mindre antall gårder som kan komme i betraktning som ”hovedgårder” for Grim og de andre stormennene.

La oss ta utgangspunkt i folkevandringstid (400-600 e. Kr.). Dette er perioden før vikingtiden, og det er gjort en rekke funn nettopp fra folkevandringstid i Vest-Agder. De fleste gravhaugene i vårt område viser seg å være reist i disse århundrene.

Basert først og fremst på forekomsten av rike gravfunn (smykkesaker, romersk import) og særlig store gravhauger (25 m eller mer i diameter), kan vi peke ut noen sentrale bosetninger i kvin omkring år 500. Det dreier seg om iallfall om Gyland, Øksendal, Feda og Liknes – kan hende bør vi også regne Nes (Flekkefjord) med.

Funnene fra vikingtid er langt færre i bygdene våre. De fleste gravfunnene fra 800- og 900-årene skriver seg fra enkle, nøkternt utstyrte flatmarksgraver. Et lite antall rikere vikingtidsgraver kjennes, riktignok, men det dreier seg uten unntak om tilfeldig innkomne, dårlig opplyste funn. Her kan nevnes funn fra Oppofte i Feda, Jerstad i Liknes og Tjørsvåg i Nes.

Det mest praktfulle vikingtidsfunnet fra det gamle Kvin stammer imidlertid ikke fra noen grav. Skattefunnet fra Hæstad på Hidra består av to massive gullringer – én halsring og én armring, men dette funnet peker ut området her, Kvin, som sentralt i vikingtid, mer enn det blinker ut én bestemt gård på Hidra. Hæstad-funnet underbygger det inntrykket sagaene gir av allianse- og maktoppbygging i vestfylket på 800- og 900-tallet, men forteller mindre om hvilke bosetninger som var de mektigste og viktigste.

Vikingtidsfunnene bringer oss dermed – paradoksalt nok - ikke noe nærmere svaret på hvilke gårder som var de største og mektigste i Kvin i sagatiden.

I tidlig middelalder, kan hende allerede på 1000-tallet, ble det bygget kirker i de fleste bygder på Agderkysten. I mange tilfeller ble kirkene reist av lokale stormenn – og på hovedgårdene deres, slik den berømte runesteinen forteller om når det gjelder Oddernes i Kristiansand. Det er stor grad av sammenfall mellom viktige bosetninger i folkevandringstiden og kirkesteder i middelalderen, og vi må anta at vi i kirkestedene har flere av vikingtidens hovedgårder i Kvin.

Hvilke gårder dreier det seg så om? Holder vi oss til kystbygdene i vid forstand, gjelder det Nes, Hidra, Feda og Liknes. Kan hende skal vi også regne med Bakke (Sira) og Gyland.

Vikingtidens storgods i Kvinesdal

En typisk ”gård” i vikingtid var et lite herresete, et gods. Disse godsene var i utstrekning en god del større enn gårdene i en senere tid. Det kan se ut til at slike store enheter på Sørlandskysten først ble oppdelt i middelalderen, kan hende på 1100-tallet.

Det jeg her har kalt, ”Feda”, ”Liknes” og ”Nes” er derfor ikke identisk med de moderne gårdsområdene Feda, Liknes og Nes. Vi har i stedet å gjøre med større bosetningsområder som innbefattet de senere matrikkelgårdene Feda, Liknes og Nes. Oppdelingen av stormannsgårdene var neppe gjennomført på den tiden da Ondott kråke og Grim herse levde.

La oss se på litt nærmere på forholdene i Kvinesdal.

Anstein Lohndal har tatt for seg bosetningsutviklingen i Liknes sogn. På den brede, flate sletten der Kvina renner ut i fjorden og et stykke videre innover, ligger det som peker seg ut som det eldste laget av bosetningen (Øye, Åmot og kirkestedet Liknes). Gårdene her er store, og høyt skyldsatt i middelalder og tidlig nyere tid. Fra dette bygdelaget kommer hovedtyngden av jernalderfunn fra Kvinesdal, og her er brorparten av gravhaugene registrert.

Middelalderens eiendomsforhold i Liknes er antagelig en levning etter vikingtidens godseiersamfunn. Det fortelles at ytre Eigeland i Liknes en gang skal ha hatt grense med Lyngdal. Ytre Eigeland inngår i de eldste skriftlige kilder i et omfattende bondegods sammen med en annen gård sentralt i Liknes, Gullestad. Til ytre Eigeland-Gullestad-godset hørte brorparten av gårdene i Ytredalen nord og vest for Liknes sentrum, i tillegg til et antall gårder sør for Fedefjorden.

Sør for de gårdene som tilhørte ytre Eigeland-Gullestad, finner vi omkr. år 1600 og noe tidligere nesten utelukkende gårder som inngikk i det adelige Rosenkrantz-godset i Kvinesdal. Ja, fra grensen mot Lyngdal i sørøst og i et belte hele veien over Kvinesheia til Liknes sentrum, er det bare én gård som ikke tilhører det omfattende Rosenkrantz-godset. Denne gården, Sørhelle, var istedet eiet av adelsslekten Teiste, som ellers satt med det store Hanangergodset på Lista.

En grenseoppgang fra 1292 angår blant annet ytre Eigeland, som den gang grenset helt til Gyland. De heiegårdene som i senmiddelalder og tidlig nyere tid tilhørte ytre Eigeland- eller Rosenkrantz-godset, må alle ha blitt ryddet fra én eller flere bosetninger i sentrum av Liknes, slik Anstein Lohndal har vist. Kanskje har vi å gjøre med ett opprinnelig gods, som i så fall har omfattet det meste av Ytredalen.

Det er ikke usannsynlig at vi her – i Ytredalen - har én eller to av de stormannsbosetningene der handlingen i Landnåmsboken og Grettes saga utspiller seg. Var det her Grim herse bodde? Muligvis fantes en tilsvarende storenhet i Feda.

Thorwaldum de Shetland

I den sammenhengen er det interessant å merke seg at vi nettopp i forbindelse med ytre Eigeland har en skriftlig kilde som forteller om utstrakte kontakter mot vest og over havet i en periode flere hundre år etter at begivenhetene i Landnåmsboken fant sted – kontakter av lignende type som de nordatlantiske nettverkene sagaen forteller om. Det dreier seg om en opplysning i den grenseoppgangen fra 1292 som vi så vidt har vært innom tidligere.

I 1292 eide herr Thorvald Thoresson ytre Eigeland. I en annen kilde kalles han ”Thorwaldum de Shetland”, og han var hertug Håkons sysselmann på Shetland.

Hertug Håkon, sønn av Magnus Lagabøter, hadde Færøyene, Shetland, Rogaland, Opplandene og Viken som hertugdømme sent i 1200-årene. Og adelsmannen Thorvald Thoresson – som eide gods i Kvinesdal – var hertugens sysselmann på Shetland. Thorvald hadde ved hjelp av to strategiske giftermål i Norge tilegnet seg en betydelig formue. Det ene ekteskapet var med en adelskvinne fra Kvinesdal, fru Sigrid Olavsdotter.

På den vesle øya Papa Stour lå hertug Håkons ”stofa” eller kongsgård. Her residerte herr Thorvald Thoresson og – får vi anta – fru Sigrid Olavsdotter. Kongsgården ble arkeologisk undersøkt i årene mellom 1977 og 1982, og resultatene av utgravningene er verdt en artikkel for seg.

I diplomet fra 1292 har vi én av ytterst få skriftlige kilder som forteller om eiendomsforhold i vestfylket i høymiddelalderen. Skriftet åpner – om enn bare på gløtt – en dør til en ellers mørk tidsalder i vår landsdel. Det lar oss ane at høvdingnettverkene fra vikingtiden fortsatt eksisterte på 1200-tallet. Sammen med et fåtall andre kilder forteller 1292-diplomet at den gamle teorien om Agder som en perifer landsdel etter det angivelige nederlaget i Hafrsfjordslaget, er moden for revisjon.

Kvin og rikssamlingen

På tross av opplysningene i Landnåmsboken om de mange stormennene fra Sørlandet som dro til Island på Harald Hårfagres tid, er det antagelig feil å forestille seg at et samlet ”Agderrike” ble beseiret av Harald i Hafrsfjordslaget.

Heller skal vi regne med at kongemakten vokste frem innenfor et stormannssjikt på Sørvestlandet, og at motstanden mot Harald Hårfagre kom fra menn innenfor det sjiktet. I Kvin som på Agder som helhet, hører vi om stormenn på begge sider av striden – tenk bare på en Tjodolv fra Kvin på den ene siden eller på Ondott-sønnene på den annen. Arkeologen Dagfinn Skre skriver om Harald Hårfagres rikssamling at den blant annet innebar et krav om kongelig overhøyhet over stormenns jordegods: “Kongen innsatte i lenet den mann som allerede hadde godset som sin arvejord”:

“Kongens mann fikk sitte på sitt arvegods, og fikk kanskje krongods i tillegg. Men til gjengjeld skyldte han kongen en gjengave, sin lojalitet og tjeneste, og han visste at kongen ville drive ham eller arvingene hans bort dersom de ikke tjente ham trofast”.

Mange av de sør- og vestlandske stormennene aksepterte den nye overhøyheten. Grim herse gjorde det, likeledes Oddernessteinens Eyvind på et senere tidspunkt, han som var Olav den helliges gudssønn og bygget kirke på gården sin, og vel også de andre kirkebyggerne.

Men ikke alle jordherrene innfant seg med det nye. Ondott kråke gjorde det ikke. ”De kongelige trellene,” kalte han foraktelig Grim herse og hans menn. Noen av stormennene dro til Island for å fortsette å leve etter sine gamle æresbegreper, slik Trond Bjørnsson og Ondott-sønnene gjorde.