18 oktober 2004

To dobbeltgraver fra romertid i Søgne - på sporet av en lokal gravleggingstradisjon?

To gamle gravfunn fra gården Eig i Søgne i Vest-Agder reiser nye spørsmål om den eldre jernalders gravskikk i Agder. Funnene ble gjort i 1920-årene, da lokale amatørarkeologer grov i to langhauger på gården. Kanskje setter funnene oss på sporet av en lokal begravelsestradisjon?

Det er kun registrert én gravhaug på Eig i dag. Men helt til 1967 lå det to mektige langhauger på Eigs grunn, et par hundre meter sør-sørvest for Søgne kirke, og Søgnefolk kan fortelle at det skal ha ligget ytterligere to hauger i området tidligere. N. Nicolaysen nevner bare én langhaug på Eig i Norske Fornlevninger (1866:268), men Berdine Sangvig (f. 1874) fortalte i sin tid at det var flere gravhauger på jordet en hundre meter nord for grensen til Sangvig. "Kjempehauane" - som Berdine kalte dem, må blitt jevnet med jorden før ca. 1880 (Andreassen 1983).

På Torvemoen, i delet mellom Eig og Sangvig, skal det likeledes ha vært mange gravhauger - 13 har vært nevnt som et minimumstall (Bråstad 1987). En del hauger finnes fremdeles annetsteds på Sangvig. Sammenlagt forteller disse opplysningene oss at det på Eig/Sangvig en gang har ligget et helt jernaldergravfelt - sikkert det største i Søgne. Utgravningene i 1920-årene ble foretatt i de to siste gjenværende haugene på Eigs del av gravfeltet.

Men - la oss se nærmere på utgravningene den gang.

Undersøkelsen av “Vollehaugen” i 1923
Det var etter sigende bare to hauger igjen av det en gang så store gravfeltet på Eig da bonden Oskar Eik en sommerdag i 1923 satte seg i sinne å rydde bort en tidligere overpløyd haug på gården. Selv om det nå ble dyrket på den, så var haugen, som ble kalt “Vollehaugen”, fortsatt av betydelige dimensjoner. Vollehaugen var 30 meter lang, 20 meter bred og 2 meter høy - og altså av typen som arkeologene kaller langhaug. Rundt haugen skal det i følge tradisjonen ha vært en fotkjede av større stein, og på toppen stod en bauta.

Den kjente folkeminnegranskeren og læreren Peter Lunde fra Søgne gjengir det videre hendelsesforløp i et brev til Oldsaksamlingens konservator, Helge Gjessing. Brevet er datert 11. august 1923:

“Den 7 d. md. fekk eg telefonbod at Oskar Eik hadde funne noko rart i jordi, han visste ikkje kva det var, han vilde gjerne eg skulde sjaa paa det. So fekk eg ein dags permisjon fraa hospitalet, og køyrde heim i bil med ein gong om kvelden. Daa eg kom til staden laag gravi plent som ho syner seg paa fotografiet. Finnaren dekte henne med ei jernplate for natti, og andre dagen tok me til med utgravingi. Eg er ikkje so gongfør at kunde koma ned i gravi, men eg sat paa kanten paa ein krakk og saag til medan finnaren og son min auste ut moldi med kvar si matskeid.”

Det er samme Peter Lunde vi har å takke for de opplysninger vi har om selve utgravningen. Lunde var også den som tegnet og målte opp selve graven.

Haugen viste seg å være bygget av sten og jord. Midt i haugen var Oskar Eik kommet over en mindre, forseggjort kiste av glatte, fine stenheller og med en større helle i bunnen. Eik hadde tatt seg inn i haugen fra øst og fjernet den ene sidehellen uten tanke for at det var et gravkammer han hadde åpnet, men østhellen lå, ifølge Lunde, like ved haugen, “og ho høver so godt inn at det kann ikkje vere tvil um at ho hev vore austveggen”. Selve kisten var 56 cm bred og 60 cm lang (og orientert øst-vest). Noen dekkhelle fantes ikke - enda lærer Lunde var spesielt på utkikk etter en slik. “Finnaren kan ikkje segja korleis gravromet hev vore dekt ovantil,” skriver han, “men det var i vissa ikkje med hellor”:

“Han (dvs. O. Eik) synest hugsa at han ein gong tok burt nokre meir tjukkvorne steinar som visseleg har dekt gravi. Moldi i gravi var mykje blanda med smaa nævermolar. Det er tydelegvis leivder av den nævri som hev tent til aa halda gravi tett ovantil. Dekksteinane yver gravi maa hava legi like under jordflata som det er no. Men der hev visst vore tjukkare jordlag yver gravi fyrr. Dei hev havt aaker paa haugen i mange aar, so hev dei pløgt burt jordi fraa toppen av haugen.”

Både bunn og sider i gravkisten var likeledes foret med never. Neverforingen ble holdt på plass av mindre sten som lå opp mot de stående hellene. Nede i kisten stod et kar av bronse - en vestlandskjel. Kjelen er av typen R. 353, men med en tydelig knekk midt på den innsvungne siden. Tverrmål over munningen er ca. 40 cm, mens kjelens høyde er ca. 21 cm. Begge ørene mangler, og kjelen er nokså ødelagt nedentil.

Denne formen tilhører helst folkevandringstiden, men har forløpere i yngre romertid. Det er til dette forstadium vår kjele - som er et romersk arbeid - hører, og den kan dermed dateres til yngre romertid, sannsynligvis til 300-årene (se også Møllerop 1957:235-236). I bunnen av kjelen lå et lag av noe som minnet om “halvroti ull” - trolig tøyrester som gravgodset og de brente bena en gang hadde vært pakket inn i. Ovenpå stoffet inneholdt jorden store mengder brente ben, som så ut til å ha “lege i ein noko høg haug midt i kjelen”. Tøybylten med levningene etter likbålet har øyensynlig vært omsluttet av en bjørnefell som utgraverne fant rester etter oppi kjelen.

Særlig rikholdig var ikke gravgodset. Det befinner seg i dag i Universitetets Oldsaksamlings magasiner i Oslo, har katalognummer C 23256 a-i og består av følgende gjenstander:

Fire fragmenter av to eller tre små pyramideformede benbrikker, trolig spillebrikker. Brikkene har vært ornert på noen av sidene med med punktsirkler, mens andre er blanke. Den største er 2.8 cm lang, men er ufullstendig nedentil. Toppen er tvert avskåren.

To små fragmenter av en sammensatt benkam.

En 7.2 cm lang jernstift.

En ildstein av lys kvartsitt uten særlig tildannelse. Formen er langaktig og firesidig. Lengden er 9.2 cm, bredden 3.5 cm.

Betydelige rester av en bjørnefell og gulgrønn filt som ligger på innsiden av fellen (som beskrevet i det foregående).

Syv brente bjørneklør.

156 gram brente ben av varierende brenningsgrad og noen mindre kullstykker.

Peter Lunde sendte funnene til konservator Gjessing i Oslo. Han skrev også en forbilledlig innberetning og laget en prinsippskisse av gravkammeret. Disse la han ved funnene, og tegningen er den samme som er gjengitt her.

Selv var Lunde en merket mann. Han døde kort tid etter utgravningen - av tuberkolose. Med ham forsvant én av landsdelens mest produktive og allsidige kulturhistoriske forskere.

Vi skal straks ta et par interessante forhold ved det gravfunnet han dokumenterte og forestod utgravningen av, nærmere i øyesyn. La oss imidlertid først kaste et blikk på utgravning nummer to på Eig.

Utgravningen i 1926
Våren 1926 ble det gravet i den eneste gravhaugen som i dag finnes på Eig. Haugen (ØK-nr. 5045A4R1) har etter alt å dømme opprinnelig vært av langhaugtypen. Den er i dag 22 meter lang, 10 meter bred og har en høyde som varierer fra 1/2 til 1 meter. Haugen er orientert nord-sør, og i den sørlige delen er det en gammel potetkjeller. Denne haugen ligger ca. 80 - 90 meter fra det stedet der Vollehaugen lå.

Omtrent en meter under haugens overflate støtte utgraverne på en opplagt røys med en diameter på 4 meter. Så, “ved at ta stenene forsiktig væk kom man ned i ca. 3 a 4 m dybde og paa en plan som var dækket med kul. I midten av denne stenhaug var der reist en ca 1 meter høi sten over planen og indtil dens vestkant fandtes en ca 30 cm bred og likesaa høi urne eller kjedel formedentlig av kobber eller muligens andet metal,” heter det i Nils Fjeldes rapport til Oldsaksamlingen, datert 26. mai 1926. Etter innberetningen å dømme, ser det faktisk ut som om det var reist en bauta over selve graven - inne i kjernerøysen.

Kjelen, som er et bronsearbeid, stod på en flat helle og var også i dette tilfellet fylt med brente ben. “Omkring kjelen og dennes bunnstein var anbrakt en del andre stein, som liksom var bygd oppover kjelen i en høyde av ca. 2 meter. Det var ikke bygd noe ordentlig gravkammer. Steinene var nærmest satt i røys. Over røysen, eller toppen av den, var en større stein lagt, men denne toppstein var ikke flat og brei”. Grunneieren, som stod for utgravningen, fant dessuten en større mengde trekull i jordmassene i haugen.

Den kjeletypen det her er snakk om (R. 352), kalles gjerne østlandskjel. Av vår kjele er bare munningsranden delvis bevart - forøvrig foreligger kjelen i en del usammenhengende småstykker. Den mangler den “knekk” på siden som kjelen som ble funnet tre år tidligere, har. Ørene for hanken har vært festet til munningsranden ved 11.4 cm lange jernbeslag. Det ene av disse sitter fortsatt på plass. Av hanken er fem stykker bevart. De fire som synes å passe sammen, har en samlet lengde av ca. 22 cm. Det femte stykket, hankens ene endestykke, er rullet opp i en kraftig spiral, og til denne er i dag fastrustet litt av kjelens ene jernøre.

På grunn av gravgodsets tilstand er det vanskelig å fastslå funnet alder nøyaktig, men visse trekk tyder likevel på at en datering til tredje århundre ikke er urimelig (Møllerop 1957).

Følgende oldsaker ble funnet i kjelen (C 23928 a-h):

En del smale, i lengderetning sammenbøyde stykker av et tynt kantbeslag av jernblikk, antakelig til skjold. Beslagene har en bredde av 1.3 cm. Det største stykket er forsettelig bøyet flere ganger.

To små sammenhørende stykker av en usammensatt benkam, antakelig av halvmåneform. Perpendikulært på tennenes lengderetning, og umiddelbart ved disses feste til overstykket, løper en dobbeltlinje som med ca. 0.5 cm avstand to ganger gjentas oppover parallelt med den første. Langs den midterste dobbeltlinjens underkant sitter med ca. 3 mm avstand en rekke små halvsirkler. Langs kammens sterkt buede overkant løper en enkelt linje og langs dennes underkant synes det å være skåret inn en rekke små punkter med ca. 2 mm mellomrom. Så vidt det fremgår av de sterkt fragmentariske stykker, synes kammens annen side å være ornert på samme måte, men dog slik at halvsirklene ved midterste dobbeltlinje her sitter i overkant. Kammens øvre kantside er forholdsvis bred, opptil 8 mm. Langs kantene er den prydet med en fint innrisset dobbeltlinje. Mellom disse løper en rekke av små innstemplede punkter, avbrutt av punktsirkler.

To små, fint tildannede stykker av en liten, tresidig bennål. Kun to deler av den nedre del av nålen er bevart. Fragmentene er helt uten ornering. Lengden er henholdsvis 2.4 og 1.6 cm.

Tre små tenner.

En mengde brente ben. Sammenlagt vekt: 3040 gram

Et stykke leire hvor med biter av trekull i.

13 bjørneklør.

Likhetene mellom de to gravanleggene fra Eig er store. Vi har å gjøre med to langhauger, som begge inneholdt kremasjonslevninger i bronsekjel. Dateringen er noe forskjellig for de to begravelsene - de er begge fra yngre romertid, men det skiller kan hende så mye som hundre år mellom dem. Og fellestrekkene er flere enda, som vi snart skal se.

Branngravskikken i Vest-Agder
Osteologen Per Holck har analysert samtlige kremasjonsgraver fra forhistorisk tid i Oldsaksamlingens distrikt, dvs. Øst- og Sørlandet (Holck 1986). Hans resultater gir oss muligheten til å studere jernalderens gravskikk i et mikroperspektiv, ettersom vi nå med stor grad av sikkerhet kan bestemme forhold som avdødes kjønn og alder.

I Norge regner vi med at likbrenningsskikken kommer inn ved overgangen fra eldre til yngre bronsealder (ca. 1000 f. Kr.). Siden er den nærmest enerådende i mange hundre år, inntil ubrente begravelser igjen blir vanlig i eldre jernalder. I Øst-Norge opptrer de første ubrente begravelsene i eldre romertid, mens Sørlandet - som i dette henseende tilhører et vest-norsk kulturområde, kan oppvise en økning i hyppigheten av ubrente begravelser fra og med yngre romertid/folkevandringstid. Ettersom vi kun kjenner et fåtall graver fra vikingtiden i Vest-Agder, gir det seg selv at det materialet Holck behandler, for Vest-Agders vedkommende i all hovedsak skriver seg fra eldre jernalder.

156 brannbegravelser fra Vest-Agder inngår i Holcks undersøkelse, som forresten er et rent skattkammer for en som er opptatt av gravskikker i forhistorisk tid. Av de generelle forhold som Holck peker på, kan følgende nevnes: I Vest-Agders branngraver har avdøde en gjennomsnittsalder på like i overkant av 30 år (30.6). Holck analyserer også brenningsgraden, og han finner at denne er høyest i Agder-fylkene og Telemark. Forskjeller i brenningsgrad relaterer Holck til forskjeller i kultur mellom de ulike distrikter i det nåværende Sør- og Øst-Norge. Videre påviser han at av de 156 brannbegravelsene han tar for seg, så er 8 dobbeltbegravelser. Dobbeltbegravelser utgjør 5 prosent av det totale Vest-Agder-materialet, mens snittet for Sør- og Østlandet som helhet er 4.4 prosent.

Det siste er særlig interessant i vår sammenheng. For det viser seg at begge de to gravhaugene på Eig inneholdt slike dobbeltbegravelser.

De brente bena fra Eig
Bronsekjelen i Vollehaugen inneholdt 195 gram brente menneskeben. Benmaterialet er ikke mulig å kjønnsbestemme, men Holck finner iallfall rester etter to forskjellige individer. Skallesuturer i funnet tilsvarer et individ i aldersgruppe Maturus, mens andre knokkelrester tyder på et individ i aldersgruppe Juvenis. Med andre ord har to personer - den ene middelaldrende, et sted mellom 40 og 60 år gammel, den annen bare ungdommen, helst i tenårene - blitt kremert og lagt i samme bronsekjel en gang i yngre romertid. Brenningsgraden er svært variabel. Dette kan skyldes at de to har blitt brent på ulike tidspunkt. Hvilket drama ligger bak denne doble begravelsen? Vi aner det - med skam å melde - ikke. Var det mann og kone som på denne måten slo følge over i det hinsidige? Eller har vi for oss et tidlig eksempel på en begravelsestradisjon som er kjent fra skriftlige vikingtidskilder - der en trell/tjener mer eller mindre frivillig gikk i døden for å følge sin avdøde herre på hans siste ferd? Vår kunnskap om den eldre jernalders gravskikk er fortsatt for fragmentarisk til å gi visshet (se dessuten Shetelig 1912).

En del av knoklene fra Vollehaugen har spor etter partering. Benrestene fra det ene eller begge individer har altså blitt skåret opp, enten under eller etter brenningen. Om en slik praksis er de skriftlige kilder tause - dersom vi unntar Snorre Sturlusons beretning om Halvdan Svartes død og begravelse, som forresten kan være en “tradisjon” oppstått i det 12. århundre (Stylegar 1997). Lignende skikker er dog kjent fra andre kulturer.

Partering forekommer i åtte av de 156 brannbegravelser Per Holck tar for seg fra Vest-Agder. Det er verdt å merke seg at to av tilfellene er fra Eig. For også i den haugen som ble undersøkt i 1926, var det spor etter partering på knokkelrestene.

Det var hele tre kilo brente ben i denne graven. Og der finnes rester etter minst to individer. Det ene er en mann på mellom 20 og 40 år, det andre et barn (av ukjent kjønn) på mellom 7 og 14 år. Den store benmengden tilsier at det kan finnes nok et individ i bronsekjelen, men Holck finner ikke parvise knokler som kan underbygge denne antagelsen. Brenningsgraden er svært variabel også i dette tilfellet. Det voksne individet har parteringsmerker.

Bjørneklørne. Spor etter en lokal gravskikk?
I begravelsen i Vollehaugen fantes det 9 bjørneklør, og i den andre haugen fantes det 13. Det er ikke uvanlig å finne bjørneklør blant gravgodset i den eldre jernalder. Ofte antas det at klørne er rester etter den fellen som liket har ligget på under brenningen (Møllerop 1957). Holck avviser, delvis av pyrotekniske årsaker, en slik teori. Her kan nevnes ytterligere ett forhold som i bunn og grunn rimer dårlig med tanken om brenning eller begravelse på bjørnefell: I de fleste graver finner vi nemlig et odde antall klør. Ikke hvilke tall som helst, heller. Det er de ”magiske” tallene i germansk og norrøn tradisjon som går igjen - 7, 9, 11 og 13. Kanskje er det ingen tilfeldighet at vi ofte finner de samme, odde tallene igjen i de steinsetninger som opptrer som gravanlegg over store deler av landet i eldre jernalder. Slike steinsetninger kjennes ikke fra Søgne, men i nabobygdene finner vi dem. Steinringen ved Harkmark kirke i Mandal tør være kjent. Den har opprinnelig bestått av syv reiste steiner. På Hamre i Tveit i Kristiansand finnes en ring med 13 steiner.

Bjørneklørne i jernaldergravene - og i sammenheng med dem en eventuell bjørnekult - er verdt en forskningsoppgave i seg selv. Men det får bli ved en senere anledning. Vårt anliggende her har vært å beskrive og analysere to av de mange “ukjente” gravfunn som befinner seg i magasinene i våre museer. Er det så en lokal begravelsestradisjon vi har for oss - et gravrituale som er spesielt for Søgnebygden eller endatil for gården Eig? Indisiene er der, men materialet er nok noe spinkelt. Hva ville vi ikke ha gitt for å ha vært tilstede da gravfeltet på Eig/Sangvig ble utslettet i 1870-årene en gang! Men fellestrekkene ved de to gravhaugene er slående, det kommer man ikke utenom. Vi har to langhauger, som begge er anlagt i yngre romertid. I hver av dem fantes en dobbeltbegravelse i bronsekjel. Det var bjørneklør i begge kjelene, og i hver av begravelsene bar de brente bena spor etter partering.

Litteratur
Andreassen, J. 1983. Vår kulturarv. Søgnes eldste tider. Søgne før og nå, bind 3. Søgne.
Bråstad, K. J. 1987. Søgneboka, bind I. Søgne.

Holck, P. 1986.
Cremated bones. Oslo.
Møllerop, O. J. 1957.
Arkeologi. Torridal sorenskriveri. Kristiansand.
Nicolaysen, N. 1866. Norske Fornlevninger. Kristiania.

Shetelig, H. 1912. Vestlandske graver fra jernalderen. Bergen.

Stylegar, F. 1997. Mos Teutonicus. Omkring Halvdan Svartes død og begravelse. Viking.

1 kommentar:

Google Page Rank 6 sa...

Want more clicks to your Adsense Ads on your Blog?

Then you have to check out my blog. I have found a FREE and Legitimate way that will increase your earnings.

Come Check us out. How to Boost Your AdSense Revenue