Huseby i Lundslektens tid

Huseby i dag

Huseby på Lista har en lang og spennende historie som kongsgård, fogdegård og sete for lensherrer. Men i en hundreårsperiode fra 1745 var det slekten Lund som mer enn noen andre satte sitt preg på Huseby. I det nevnte året kjøpte brødrene Gabriel og Eilert Lund i Farsund sin første part i gården, og 30 år senere hadde det fremgangsrike handelshuset skaffet seg eiendomsrett til hele gården, som hadde en skyld på 6 huder. Mindre er kjent om hvordan Huseby så ut i Lundenes tid, men tilgjengelige kilder gjemmer en stor del av svaret. I det følgende skal jeg trekke opp noen hovedlinjer.

En greit sted å begynne er Peter Holmesland, som i sin fantasieggende artikkel om Huseby, Vest-Agders kongsgård fra 1933 gav en inngående beskrivelse av kongsgården i middelalderen, slik han oppfattet det. Han skrev at Huseby var «den eneste gård på Vest-Agder som i sitt anlegg og bygningenes anbringelse har bevart oldtidens preg … Det var et avlangt, firkantet stenlagt gårdsrum, innen hvilket var anlagt matbu, brønn, park (dam for vanning av husdyr) og reidsten. Langs gårdsplassens sider lå bygningene, på den mot syd eller nærmest syd vendende side hovedbygningen, på den motsatte side uthusbygningene.»

Utsnitt av kart fra omkr. 1870

Enkelte av disse elementene kjenner man igjen. Brønnen vet vi lå der, men den raste sammen i 1870-årene en gang. Etter sigende var den 25 meter dyp og steinsatt, slik den bevarte brønnen på nabogården Lunde er. Dammen er også godt kjent; den lå øst i tunet, ved dagens uthusbygninger, og var fremdeles i bruk på 1950-tallet. Det steinlagte tunet er nok også et faktum – ved den nåværende porten kan en se rester av satte kuppelstein den dag i dag. Reisteinen, «Dronning Åsas ridestein», har fremdeles sin plass i tunet, men der har den ikke alltid stått. Steinen ble funnet under restaureringsarbeid i tunet og satt opp der.

Det innelukkede tunet
Det er grunn til å legge større vekt på en serie branntakster fra 1840- og 1850-årene, der takstmennene finner det verdt å bemerke det som også var Holmeslands poeng, nemlig – som det heter i 1846 – «at samtlige på denne gård værende husbygninger dannet et indbygget rum med 4 udganger, hvilket rum efter opmaaling af de yderste vegge befandtes at være 132 alen lang og 62 alen bredt.». Her er det jo nettopp det avlange, innelukkede gårdsrommet som beskrives. De ytre målene tilsvarer en lengde på 82 meter og en bredde på 38 meter. Denne ytre avgrensningen går igjen i flere takster, og i 1854 får vi dessuten vite at gårdsplassens indre mål er 111 ganger 33 alen, altså 69x20 meter.

Stabburet

Noen nærmere beskrivelse av utgangene – som det sies å være tre av i 1854 – får vi først i 1856. Da er det fem porter eller åpninger i tunet: en på 3 alen mot sørvest, en på 10 alen i sør, en på 12 alen i sørøst, en på 5 alen i øst og en på 6,5 alen i nord. Det er ikke så vanskelig å kjenne igjen dagens hovedport som den nordlige utgangen, selv om den er en del bredere i dag, eller åpningen mellom dagens hovedbygning og forpakterboligen som den sørvestlige og den like øst for stabburet som den sørlige. De to øvrige er det verre med, så her har det åpenbart skjedd endringer i løpet av de siste 150 år.

Merk at retningsangivelsene ikke er helt i tråd med hvordan man i dag ville oppgi dem. Det ser ut til at en har tatt utgangspunkt i Kongeveien og brukt denne nærmest som en øst-vest-linje.

Gårdsplassens dimensjoner er også annerledes enn det nåværende tunets. Dagens tun er like bredt som det var i 1846, men det er 15 meter kortere! I klartekst innebærer det at tunet på Lundenes tid var mer langstrakt, og at uthusveggene i nordøst lå helt inntil det steingjerdet som her avgrenser tunet.

Hva da med bygningene i tunet? Jo, det er mulig å finne ut av det også. Da Gabriel og Eilert Lund døde – i henholdsvis 1765 og 1783 – ble gården delt i fire like store deler. Gabriel Lunds sønner, Jochum Brinch Lund (d. 1807) og Jonas Gabrielsen Lund (d. 1811), og Eilert Lunds sønner, Jonas Eilertsen Lund (d. 1833) og Søren Bruun Lund (d. 1828), ble sittende med hver sin part. Når vi kommer frem til 1827, har sønnene Gabriel og Ebbe overtatt Jochumparten, mens Jonas Jensen Lund har arvet sin farbror, Jonas Gabrielsen Lund, og Gabriel Christian Lund sitter med Søren Eilertsens part. Disse fire eierne hadde hvert sitt hus i Husebytunet.

Jonas Eilertsen Lunds hus

Jonas E. Lunds hus, den nåværende hovedbygningen

Nevnte år begynner en ny familie å få innpass på Huseby. Samtidig står Lundenes dynasti for fall. Kjøpmannen Peter Otto utkonkurrerte deler av Lundenes virksomhet, og det var han som først og fremst sikret seg slektens
eiendommer etter konkursen. Hva Huseby angår, kjøpte Otto sin første part i 1827. Selger var kaptein Gabriel Christian Lund, og med de 1,5 hudene (det senere lnr. 178a) fulgte både hus og en del gårdsredskaper, bl. a. en plog, en harv og to «møgslæder». Dette huset, som Otto selv flyttet inn i, er identisk med dagens hovedbygning på Huseby. I 1856 heter det om huset at det er tømret i én etasje på en to fot høy grunnmur. Huset er 68 fot langt og 19,5 fot bredt, altså ca. 20x6 meter. 12 år senere opplyses det at huset har syv gipsede, malte og betrukne rom, samt ett innredet og to uinnredete rom ovenpå, samt en trappegang. Andre kilder nevner at huset har elleve hele og åtte halve fag vinduer og fjorten dører. Av ovner nevnes blant annet en bilegger. I kjøkkenet var det bakerovn og skorstein (grue). På baksiden, nær det søndre hjørnet, var det et bislag i bindingsverk, seks fot langt.

I 1856 er det dessuten nevnt en hestestall av bindingsverk på 34x16 fot, et murt fjøs på 28x16 fot med høyloft i bindingsverk over, samt en «høe- og kornlade» i bindingsverk på 33x19,5 fot. Uthusbygningene lå dels langs Kongeveien øst for porten, og dels vinkelrett på disse i den nordøstre ende av gårdsplassen.

Da torridølene Kristian Stray og Tarald Ugland kjøpte ut Otto i 1871, fikk Stray dette setehuset.

Jochum Brinch Lunds hus
Ottos neste ervervelse kom i 1841, da han sikret seg Jochumparten (lnr. 177a) på auksjon. Igjen fulgte det hus med, og Jochums gamle setehus lå vinkelrett på dagens hovedbygning og sammenbygd med dette i nordøst, det vil si parallelt med Kongeveien. Fra en branntakst i 1854 vet vi at huset var 69x17,5 fot, det vil si ca. 20x5 meter stort. Det stod på en 1,5 fot høy grunnmur og var 10 fot høyt på muren. Av uthus, som også her ligger vegg i vegg med naboenes uthusbygninger i de to nevnte uthusrekkene langs Kongeveien og vinkelrett på denne i den nordøstre enden av tunet, er samme år nevnt et vedskjul på 11,5x18,5 fot og en høy- og kornlåve i bindingsverk på 164x25 fot («sammenføiet væg i væg i vestre ende med naboens brændeskuur og i østre ende med naboens hølade»).

Setehuset skiftet eier i 1855. Da makeskiftet nemlig Otto det med Jonas Jensen Lund i Eikvåg, som overtok dette huset mot at Otto fikk hans setehus på Huseby. Sistnevnte bygning hadde tidligere blant annet huset Jonas Jensens sønn, Jonas Jonassen Lund (d. 1843). Som erstatning for hagen som hørte til hans tidligere våningshus, skulle Jonas Jensen Lund få den hagen som lå vest for det gamle Jochumhuset. Denne hagen finnes fremdeles – det er den som ligger mellom den nåværende hovedbygningen og Kongeveien, og som er avgrenset fra den øvrige hagen på Huseby med et plankegjerde.

Da Karl Nilsen Botne kjøpte den siste gjenværende Lundparten (lnr. 180) av Jonas Jensens arvinger i 1875, rev han Jochumhuset og bygde seg nytt tun nede i bakken.

Huset som Jonas Jensen Lund opprinnelig eide, skal jeg straks komme tilbake til.

Søren Bruun Lunds hus
I 1842 kjøpte Otto den parten som Søren Bruun Lund hadde eid (lnr. 179a), igjen med påstående hus. Setehuset lå der dagens forpakterbolig ligger. Vi har flere beskrivelser av huset. Det var på 50x39 fot, det vil si 15x11 meter, og det stod på en to fot høy grunnmur. Bygningen var tømret, og under en del av den fantes en 24 fot lang og 5 fot dyp kjeller. I likhet med samtlige andre bygninger i Husebytunet var Sørens B. Lunds hus og uthus tegltekt. Huset hadde to piper og en kvist på den delen av taket som vendte inn mot tunet. Det hadde åtte innredete og fire uinnredete rom nede, samt en trappegang og syv innredete rom oppe. I huset var det så mange som 9 jernkakkelovner, og branntakstene viser at bygningen hadde 15 hele og 6 halve vinduer.

I «østre Ende» (med andre ord i nordøst) var huset «sammenføiet Væg i Væg med Nabohuset». Og nabohuset, det var det nevnte Jonas Jensen Lunds hus. Sistnevnte lå med andre ord der stabburet i dag befinner seg.

Tarald Ugland overtok Søren Bruun Lunds gamle hus i 1871. Da Uglands bruk ble delt en del år senere, ble huset revet og tømmeret fordelt mellom eierne. Det skjedde i 1891 eller noe senere.

Om det store og staselige huset til Søren B. Lund går det fremdeles gjetord på Huseby. Det skal ha gått tapt mange gamle papirer da huset ble revet.

Til denne parten hørte det flere uthusbygninger. I 1854 er nevnt en «kornlade» på 26x19,5 fot i bindingsverk og en «hølade» på 25x22 fot, likeledes i bindingsverk.

Jonas Gabrielsen Lunds hus
Jonas Gabrielsen Lunds del av Huseby, det senere lnr. 180a, kom aldri Peter Otto i hende, men våningshuset makeskiftet han som nevnt til seg i 1855. Da heter det om huset at det er tømret i én etasje og har kjeller under den store stuen. Noen nærmere mål er ikke opplyst. Huset var altså sammenbygd med Søren Bruun Lunds hus, og lå nordøst for dette. Hagen som hørte til, lå rett øst for det nåværende stabburet.

Det ser ut til at Otto makeskiftet til seg dette huset for å rive det. Han inngikk samtidig kontrakt med Jonas Jensen Lund om å forpakte sistnevntes bruk i en periode på ti år. Otto drev jo amtets landbruksskole på Huseby i disse årene. Setehuset hører vi i hvert fall ikke mer om siden, og da Stray og Ugland overtok Ottos eiendom i 1871, står stolpehuset (stabburet) på den plassen der Jonas Gabrielsen Lunds hus hadde stått. Både stolpehuset og selve hustomten blir delt mellom de to nye eierne tre år senere. Om vi bare skal bedømme ut fra størrelsen på tomten, kan huset ha vært sammenlignbart med nabohuset.

Det hørte selvsagt også flere uthusbygninger til denne gårdparten. De har ligget vegg i vegg med naboens uthus, ut mot Kongeveien eller vinkelrett på denne.

Hva er igjen av Lundenes Huseby?
Tre av de fire våningshusene som fantes på gården på begynnelsen av 1800-tallet, ble altså revet frem til 1891. Stabburet som nå står i tunet, må være fra jordbruksskolens tid. Alle uthusene på gården ble sterkt skadet i en orkan i 1869, og de nåværende uthusbygningene er fra relativt moderne tid. De nye uthusbygningene ligger nærmere hovedbygningen enn de gamle, slik at det tette tunpreget er blitt opprettholdt selv om det er langt færre bygninger i tunet nå enn i Lundenes tid.

Jonas E. Lunds hus før ombygging

Holder vi oss til bygningsmassen, er det med andre ord bare den nåværende hovedbygningen som er fra Lundfamiliens tid på Huseby. Dette huset tilhørte som nevnt Jonas Eilertsen Lund. Om det er bygd i hans tid eller er eldre, vet vi ikke sikkert. De opprinnelige Lundene på Huseby, brødrene Eilert og Gabriel, ser ikke ut til å ha bodd fast på gården på noe tidspunkt. Anna Brinch, Gabriels enke, gjorde imidlertid det, men bare i noen år før hun flyttet tilbake til Farsund. Etter folketellingen i 1801 var det fire brukere på Huseby, alle i hvert sitt hus med sine familier, men ingen av dem het Lund. Aanon Staalesen, Knud Torgussen, Tollak Larsen og Tosten Torgiersen forpaktet nok hver sin part på Lundenes vegne. Det er ikke helt utenkelig at forpakterne har bodd i de fire husene som vi her har sett nærmere på, men det er ikke videre trolig. Sannsynligheten taler for at Lundenes fire romslige setehus skrev seg fra den tiden da slekten drev moderne jordbruk på Huseby, og brukte gården aktivt som sin lystgård.

I årene rundt 1814 stod Lundene på høyden av sin makt, og Ebbe og Gabriel Jochumsønner levde som fyrster i Farsund og holdt storslåtte fester på Husan:

«Selskaperne blev alltid staseligere hos den ene end det havde været hos den anden. Fruerne søgte at overgaa hverandre. De dækkede op med al den Overflødighet af Mad, der hørte til for riktigt at hædre Gjesterne og gjøre Huset Ære. De stegte de fedeste Gjæs og Gjødkalve på Spid og bagte de lækreste Tærter og taarnhøie Kransekager, og Bordene skinnede af det fineste og hvideste Dækketøi, Porcelæn og Opsatser af Sølv og Krystal, fyldte med kunstfærdig forarbeidede Blomster,» heter det et sted. «Første Juledag fandt den store Kjøretur Sted, som det var hævdet Skik at gjøre til Huseby paa denne dag,» forteller Fredrik Otto i sin bok, Gamle skilderier: «Det var et Optog, som samlede Tilskuere, naar det drog op gjennem Gaden. Var der faldt Sne, var det Kanetur med Dombjelder og høie sorte og hvide Toppe som Hovedprydelser paa Hestene og Herrer og Damer indpakkede som til en Grønlandsreise. Forrest kom Consul Ebbe med Storsvarten, som han selv kjørte, og efter ham Consul Gabriel og mon frére Søren og mon frére Jonas og saa ma soeur Elen og ma soeur Dina og alle de andre ma soeurer, hver med sin Styrekusk bag paa Meierne».

Den nåværende hovedbygningen på Huseby er et praktfullt minne om slekten og tidsperioden. Men huset har ikke alltid sett ut som nå. Rent bortsett fra at «sidefløyen», Jochum Lunds hus, for lengst er revet, har den gjenværende hovedbygningen gjennomgått flere utvendige endringer. Da Gunstein Stray overtok etter faren i 1908, bygde han om huset slik at det eksteriørmessig fikk preg av sveitserstilen. På slutten av 1920-tallet fikk huset sitt nåværende utseende gjennom en omfattende restaurering. Det var arkitekt Gabriel Tallaksen som tegnet det nye eksteriøret for Andreas Stray, visstnok med Macody Lund som en ivrig pådriver.

Seil, sau og ødegårder

Sosteli i Åseral

Ødegårdene fra folkevandringstid på sørvestlandet er et klassisk problem i norsk arkeologi. I områder som Lista og Jæren utgjør fremdeles de fraflyttede gårdene med sine synlige hustufter, steingjerder og rydningsrøyser et karakteristisk innslag i kulturlandskapet. Bare på Jæren er det kjent nesten 200 stykker, og ødegårder som Ullandhaug ved Stavanger og Sosteli i Åseral er klassisk mark for enhver arkeolog. Mange, men ikke alle ødegårdene ligger i områder som ikke har vært under plogen siden gårdene ble lagt øde, men som har vært brukt til beite under andre gårder. Spørsmålet om når, og ikke minst hvorfor de ble forlatt har vært diskutert siden tidlig på 1900-tallet. Men kanskje var det først og fremst sauen som var årsaken?

Mye av kunnskapen vår om ødegårdsanleggene er et resultat av tre arkeologers feltarbeid i mellomkrigsårene: Jan Petersens utgravninger av hustufter på Jæren og Helge Gjessings og Sigurd Griegs ditto på Lista. Av senere undersøkelser som har kastet nytt lys over ødegårdene, er det grunn til å trekke frem Anders Hagens arbeid i Sosteli og Bjørn Myhres på Ullandhaug.

I hovedtrekk er Petersens synspunkt om at ødegårdene var bosatt i yngre romertid og folkevandringstid og forlatt i det 6. århundre, ofte for godt, blitt stående. I flere tiår var ødegårdene på sørvestlandet det fremste bevis for det man antok var en generell krise på overgangen mellom eldre og yngre jernalder. Riktignok var Petersen klar over at flere av gårdsanleggene viste tegn til å ha vært i bruk også i senere tid, men han tenkte seg at dette representerte en kortvarig bosetningsfase i vikingtid eller middelalder.

Ødegården i Sosteli befinner seg i heia vest for Kyrkjebygd i Åseral. Gården med flere hustufter, gjerder, rydningsrøyser, åkerreiner og gravhauger ble undersøkt av Hagen i 1947-49. Mens Hagens utgravninger er godt kjent, var det inntil for få år siden mer eller mindre gått i glemmeboken at det også ble innsamlet et stort antall pollenprøver i Sosteli. Av ulike grunner ble dette materialet magasinert i København og liggende urørt frem til 2010. Siden den gang har arbeidet pågått med å undersøke og datere disse prøvene.

Bildet som nå danner seg, avviker på flere punkter fra det hendelsesforløpet Hagen tolket seg frem til. Han mente at Sosteli kun hadde vært bosatt i en kort periode i eldre jernalder. Et C14-datert pollendiagram viser imidlertid at Sosteli ble bosatt så tidlig som rundt Kr.f., og at bosetningen tilsynelatende uten lengre opphold varte til omkring 900 e.Kr – med andre ord til godt inn i vikingtiden. Det er påvist korndyrking i et visst omfang like lenge, om enn mindre intensivt i perioden etter folkevandringstid.

Spørsmålet er om resultatene fra Sosteli har noen relevans for ødegårdene f. eks. på Jæren? Kan disse også ha vært i bruk vesentlig lenger enn folkevandringstiden? Svaret er et betinget «ja». Hvis en ser nærmere på Jan Petersens utgravninger og tar gården med dens ulike elementer som utgangspunkt, og ikke bare selve hustuftene, er det nokså åpenbart at mange ødegårder hadde bosetning også i vikingtiden. Men selv tuftene synes å gi et mer broket bilde enn det som vanligvis males. Av de 15 ødegårdene på Jæren som Petersen undersøkte og publiserte i Gamle gårdsanlegg (1933 og 1936), var det bare fem som ikke hadde hustufter som gav gjenstandsfunn med dateringer også til yngre jernalder og/eller middelalder. Mønsteret ser ut til å være det samme når det gjelder gårdsanlegg som er undersøkt etter Petersens tid. Om man tar for seg gravfunn som er gjort på ødegårdene, viser det seg at disse stedene faktisk er overrepresentert når det gjelder slike funn. Og mange av de ødegårdene som ikke har gitt yngre dateringer fra hustuftene, har likevel gravhauger med funn fra vikingtid.

Årsaken kan være graden av stabilitet i bosetningen. Mange steder har man gjennom hele jernalderen å gjøre med skiftende bebyggelser, som først «fryses» for godt i sen vikingtid eller tidlig middelalder. Slik er det i Danmark, f. eks. Dersom det har vært slik også på sørvestlandet – og det er ingen åpenbar grunn til at det ikke skulle være det – kan det forklare hvorfor man ofte på Jæren finner hustufter fra folkevandringstiden sammen med graver fra både folkevandringstid og vikingtid, eller – som i Sosteli – spor etter kontinuerlig dyrking i flere hundre år etter de yngste dateringene fra de synlige hustuftene. I så fall betyr det at husene fra vikingtiden har vært i nærheten, innenfor det samme ressursområdet, men at de ikke har satt like tydelige spor som de eldre hustuftene.

Det er sannsynlig at enkelte av ødegårdene representerer én eller flere bosetningsfaser for en av de historiske gårdene i nærheten. Men mange har en størrelse og en plassering som gjør det rimelig å oppfatte dem som selvstendige gårder. De sistnevnte er da faktiske gårder som av en eller annen grunn er blitt oppgitt og aldri mer tatt opp igjen. Sosteli og de fleste av de gårdsanleggene Petersen undersøkte på Høg-Jæren tilhører denne gruppen. Skal man dømme ut fra Sosteli og daterte gravfunn på andre av disse ødegårdene, skjedde ødeleggingen for en stor del i løpet av vikingtiden.

Det er her sauen kommer inn i bildet. Innføringen av seil i Skandinavia i tidlig vikingtid må ha ført til en enorm etterspørsel etter ull til seil. Det ville være rart om ikke dette fikk synlige konsekvenser i kulturlandskapet, slik arkeologen Lise Bender Jørgensen nylig har pekt på. For et lasteskip av typen knarr kreves det mer enn 200 kg ull til seilet, mens et langskip fordrer mer enn 1,5 tonn. Det er anslått at den samlede dansk-norske flåten på begynnelsen av 1000-tallet behøvde 1 million kvadratmeter seil, noe som tilsvarer ull fra så mange som to millioner sauer.

Den første norske statistikken over sauehold er fra midt på 1600-tallet, og det samlede antallet sauer i landet var på det tidspunktet ikke mer enn 300 000. Dette er med andre ord langt fra det antallet som ville ha vært nødvendig i vikingtiden. Ettersom sauehold forutsetter store områder til beite og slått i hei og utmark, kan en tenke seg at det ikke lenger svarte seg å ha folk som drev kombinasjonsbruk i slike områder. De gjenværende gårdene trengte jo arealene til sauebeite. Resultatet kan ha vært at gårder ble oppgitt, og befolkningsoverskuddet som dermed oppstod, kan videre ha vært en drivkraft bak den norrøne ekspansjonen i Nord-Atlanteren på 800- og 900-tallet.

Kanskje skal vi altså tenke oss at Sosteli og lignende gårder ikke ble lagt øde på grunn av en «krise», men fordi man omstrukturerte vikingtidens kulturlandskap som svar på behovet for ull til seil og tekstiler. Sosteli ble fremdeles brukt til sauebeite i moderne tid, slik også mange av ødegårdene på Jæren ble det. Men hundrevis av andre ødegårder ble antagelig tatt opp igjen da etterspørselen etter ull ebbet eller fant andre tilbydere da vikingtiden var over.

Fødelshjelperne

I nærheten av Sint Anthonispoort i Amsterdam fristet et ungt norsk ektepar tilværelsen i 1620-årene. Hun var fra Kristiansandsområdet, han fra Båhuslenkysten. I likhet med tusenvis av andre ungdommer fra Danmark-Norge hadde paret søkt lykken i det som da var Europas tredje største by – hun som hushjelp, han som sjømann, som begge deler var vanlige karrierevalg for dem som flokket til Amsterdam nordfra. Mannen kalte seg Roelof Jans og konen Anneke Jans. Det spesielle med Roelof og Anneke var ikke at de befant seg i Holland, for det gjorde også flere tusen landsmenn av dem på det tidspunktet – men at de reiste videre derfra, ble med på et hollandsk kolonieventyr og kom til å spille en vesentlig rolle i fremveksten av Nieuw Amsterdam, dagens New York.

På nyåret 1664 lå Anneke Jans for døden i landsbyen Beverwijck i Hudsondalen i kolonien Nieuw Nederland – dagens Albany i staten New York. Roelof Jans hadde gått bort mange år tidligere. Nå gjorde Anneke opp sitt bo omgitt av sin store familie i sitt eget hus i Beverwijk. Det bevarte testamentet viser oss et rikholdig bo. Sammen med andre kilder forteller det dessuten at Anneke Jans, som var rundt 60 år gammel da hun døde, var krumtappen i et slektsnettverk av dimensjoner i den hollandske kolonien. Et visst rykte hadde hun også, og kanskje ikke helt uten grunn. I Beverwijck ble huset hennes kalt for "Gribbeverdenen" på folkemunne.

Holland er «alle menneskers felles fedreland,» skrev Ludvig Holberg. Han kjente sikkert til den betydelige utvandringen av ungdom fra sin egen hjemby, Bergen, men enda flere reiste fra kystdistriktene omkring Lindesnes. De var tjenere, sjøfolk og ufaglærte arbeidere i byene. Noen var borte i noen år, andre slo seg ned i Amsterdam og andre hollandske byer for godt. Og da den hollandske koloniperioden tok til for alvor utover på 1600-tallet, fulgte noen av nordmennene naturligvis med da nybyggere satte kursen mot de steder der hollenderne hadde fått fotfeste i konkurranse med engelskmenn, franskmenn, spanjoler og portugisere – det være seg i Indonesia, i Sør-Afrika, i Brasil eller i Nieuw Nederland. Sistnevnte var betegnelsen hollenderne brukte om den nye, lovende kolonien på den andre siden av Atlanteren. Den omfattet landet mellom Delaware River og Connecticut River med sentrum på øya Manhattan ved utløpet av Hudson River.

Kanskje var det nærværet av en familie som gjorde at Annekes liv ble langt og formodentlig lykkelig. «Familie» er under enhver omstendighet et nøkkelord for å forstå Annekes skjebne. Hun hadde ikke bare ektemann og småbarn i Amsterdam, men også sin mor og en søster, og samtlige krysset Atlanterhavet og gjorde amerikanere av seg 200 år før Cleng Peerson. Annekes mor, Trijntje Jonas, var koloniens første jordmor, og hun reiste vestover med den beste kapitalen som tenkes kan i et nybyggersamfunn med naturlig overskudd av unge, gifteklare menn – nemlig et kobbel av døtre og datterdøtre. Og Trijntje og hennes to døtre forrentet sin kapital på best tenkelige måte. Gjennom en serie strategiske ekteskap med stadig rikere kjøpmenn med formuer bygd opp på den hollandske atlanterhavsøkonomien, tok de familien ut på en klassereise som førte dem til topps i kolonien, og i byen som etter hvert vokste frem lengst sør på Manhattan, Nieuw Amsterdam.

Da kolonien ble erobret av England i 1664 og Nieuw Amsterdam ble til New York, var jordmoren Trijntje Jonas også blitt fødselshjelper for den kommende verdensmetropolens ledende sjikt. Anneke Jans hadde giftet seg på nytt med den reformerte pastoren i Nieuw Amsterdam, Everhardus Bogardus, da ektemannen Roeolof døde. Sammen eide de en gård som lå bokstavelig talt Off Broadway, bare et steinkast fra Ground Zero. Eiendomsretten til denne kom med tid og stunder, etter den engelske maktovertagelsen, i hendene på den mektige Trinity Church, som den dag i dag er én av New Yorks største grunneiere. Det gikk ikke upåaktet hen blant Annekes etterkommere, og i nesten 200 år verserte saken om eiendomsretten i New Yorks rettssystem. Og for hver gang økte Anneke Jans' berømmelse. Søsteren Marritje hadde først vært gift med skipstømmermannen Tijmen Jansz fra Amsterdam, og så med eiendomsspekulanten Cornelis Dircksz fra Wensveen. Da hun giftet seg for tredje gang i 1649, var det Govert Loockermans som var den utvalgte. Han var ved sin død i 1671 New Yorks rikeste handelsmann. Innen vi skriver 1690 er over halvparten av de 22 offiserene i den viktige bymilitsen i New York direkte beslektet med Anneke og Marritje Jans. Som en historiker bemerker om familieoligarkiene i datidens hollandske byer: «Man kunne ikke velge sine sønner, men ganske visst sine svigersønner». Da vi kommer frem til 1770-årene og uavhengigshetskrigen mot England, kan så å si hele New Yorks borgerskap regne sine aner tilbake til jordmoren Trijntje Jonas fra Norge.

Triijntje og døtrene hennes er på sett og vis særtilfeller blant de norskættede innvandrerne i Nieuw Nederland. De fleste av deres landsmenn levde nok mer ordinære liv; de var tjenere, soldater, fraktemenn og landarbeidere, slik nordmenn gjerne var det i Holland og i hollandske kolonier for øvrig. Men historien om de norske «hollenderne» i Amerika er ikke mindre interessant av den grunn, og den mangler ikke fargerike figurer og spennende episoder, enten det nå dreier seg om den fraskilte sagbrukseieren og kranglefanten Albert Bradt fra Østfold som ingen av arvingene orket å ta seg av da han ble gammel, om «Den flyvende engel», Magdalena Dircks, som ble forvist fra kolonien på grunn av sin giftige tunge, om smugleren og soldaten Andries Laurensen, som utløste en av de verste konfliktene mellom indianere og nybyggere, om Oelle Pouwelsen som skulle lære hollenderne å brenne tjære på norsk vis, om Hans Hansen som slo seg opp som tobakksdyrker på Manhattan, om Harmen Hendricksen som ble tatt til fange av indianerne, men klarte å rømme fra torturen, om Laurens Andriessen fra Drammen som måtte «ri tremerra» for å ha forstyrret helgedagsfredagen, men siden stod frem som religiøs opprører og erkelutheraner, eller om storbonden og slaveeieren Marten Gerritsen fra Bergen som ble drept av indianere i fransk tjeneste.

Hvor mange nordmenn som egentlig tok spranget videre fra Amsterdam, er uvisst. Det finnes opplysninger om rundt regnet 70 stykker i de bevarte kildene. Det er kan hende ikke noe høyt tall, men selve Nieuw Amsterdam hadde neppe flere enn 1500 innbyggere i 1664, og slett ikke alle sammen har etterlatt seg spor i kildene. Et rimelig anslag tilsier at nordmennene kan ha utgjort så stor en andel som én til to prosent av koloniens innbyggere. De norske innbyggerne var en minoritet, selvsagt, men ingen liten minoritet, og Nieuw Amsterdam var en by av minoriteter i like stor grad som New York ble det senere. Her var skandinaver, tyskere og engelskmenn, jøder og arabere. Her var indianere, og her var afrikanere. I den foreløpig lille, men blomstrende byen langt der borte handlet man og kranglet man på dusinvis av tungemål, og religion stod mot religion. Kort sagt: Nieuw Amsterdam og Nieuw Nederland var en kulturell smeltegryte der også nordmenn spilte en rolle – akkurat som i mer kjente perioder nærmere vår egen tid.

Litt brødhistorie fra Spangereid

Den avgjørende delen av Ragnar lodbroks saga begynner med at Ragnar sender sine menn i land på Spangereid for å skaffe brød. Det var på 800-tallet. Nå viser et ny-gammelt funn at brødbakingen alt den gangen var gammel i bygda.

Gjennom årene er det gjort flere arkeologiske funn i terrenget ned mot Høllebukta på Spangereid, tvers over veien for Klobnehaugen. Mange av funnene er steinalderredskaper, men i forbindelse med grustaket som Vegvesenet i sin tid hadde innerst i bukta, kom det også funn fra romersk jernalder for dagen. På Lindesnes Bygdemuseum oppbevares den kanskje mest interessante gjenstanden fra denne boplassen – for en boplass har det utvilsomt vært på stedet. Det dreier seg om underligger til en dreiekvern som Alf Rasmussen fant på 1960-tallet.

Trolig er denne underliggeren fra romersk jernalder eller den påfølgende folkevandringstiden. Den er altså minst 1500 år gammel. På det tidspunktet var kverner av denne typen en nyvinning som revolusjonerte matlagningen. Det var nemlig først når dreie- eller håndkverner ble tatt i bruk, at våre forfedre begynte å bake og spise brød.

Kverner til å male korn på hadde man hatt lenge før romertiden, men dreiekvernene var altså noe nytt. Idéen kom fra Romerriket, som så mange andre innovasjoner i disse århundrene. Forløperne til dreiekvernen kaller vi skubbekverner, og de hadde med noe varierende utforming vært i bruk så lenge folk hadde drevet med korndyrking. I prinsippet er en skubbekvern ikke annet enn en stein, underliggeren, med en skålformet overflate (der kornet legges) og en rund løper eller overligger som skubbes frem og tilbake.

Dreiekvernene er til sammenligning nokså avanserte "apparater". Den består av to tilhogde flate og runde steiner, vanligvis av en spesielt utvalgt bergart. Både under- og overliggeren har hull tvers igjennom på midten. Den gangen kvernen var i bruk, satt det en plugg av tre i hullet, slik at det skulle være mulig å dreie overliggeren rundt på underliggeren ved hjelp av en trepinne som var festet ute i kanten på overliggeren.

Det er tidligere funnet enkelte dreiekverner fra eldre jernalder i Vest-Agder, men spesielt vanlig er ikke slike funn her. Det ble f. eks. bare funnet én overligger til en håndkvern i forbindelse med utgravningen av ødegården Sosteli i Åseral. Slett ikke alle gårder hadde tatt teknologien i bruk på dette tidspunktet. At folk i et sentralt område som Spangereid hadde gjort, er imidlertid ikke så rart. Her viser jo en rekke funn at man fulgte godt med på det som foregikk ute i verden.

Brød

Jeg Wiw diktet etter Wodurid, han som sørget for brødet,” heter det i runeinnskriften på Tunesteinen fra Østfold. Innskriften er fra omkring 400 e. Kr., og på den tiden var brød faktisk en nyhet i Norden.

Skal vi dømme etter det arkeologiske materialet, var det først på 300-tallet e. Kr. at skandinavene begynte å spise brød. Korndyrking drev man med lenge før den tid, alt i yngre steinalder, men det ser ikke ut til at kornet ble brukt til brød. I stedet viser analyser av matskorper på innsiden av leirkar fra mange boplasser at man laget en grøtlignende blanding av plantevekster, også korn, og animalsk fett, sannsynligvis fra innmat, og kanskje også blod.

I et overordnet kulturhistorisk perspektiv har vi å gjøre med en utvikling fra grøt via flatbrød til gjæret eller hevet brød. De eldste funnene av flatbrød i Mellom-Europa tilhører således århundrene f. Kr., mens vi i Norden ikke finner spor etter brød før i romertid. Brødet blir introdusert samtidig med andre nyvinninger som har sammenheng med brødkulturen, ikke minst dreiekvernen.

Brødet i romertid og folkevandringstid er tilvirket først og fremst av bygg, men også havre har vært brukt i stor utstrekning. Rug og hvete er mindre vanlig. Datidens tykke og grove brødtyper kan ha blitt bakt i en ovn eller direkte i ildstedet. Disse typene finner vi gjennom hele jernalderen. Men i løpet av merovingertid og vikingtid øker innslaget av brødhvete i avlingene, og nå finner vi også tynnere brødtyper som ofte er laget av hvete. Vi har altså å gjøre med en eldre bygg- og havrebrødtradisjon og en yngre hvetebrødtradisjon. Hvetebrødene er antagelig blitt tilberedt på takke eller lignende.

Rytterkrigere

De dukker for alvor opp i yngre romertid, omkring 200 e.Kr. «De» er krigere til hest, og når vi finner dem her i Skandinavia på dette tidspunktet, skyldes det ganske sikkert påvirkning fra romersk krigføring. I 180 var de langvarige markomannerkrigene mellom det romerske keiserriket og ulike germanske stammer over, og fra grensetraktene mellom romere og markomanner i Bøhmen og nordover til Sverige og Norge kan vi i tiårene som følger spore en sammenhengende kjede av gravlagte rytterkrigere. Fra da av er også rytterstatus noe som fremheves i germanske fyrstegraver, også her i nord, og slik skulle det forbli frem til kristningen og enda lenger.

I yngre romertid er det først og fremst forekomsten av sporer – vanligvis av jern eller bronse, sjeldnere av sølv – som utmerker ryttergravene. Ofte kan de samme gravene inneholde våpenutstyr, men ikke i alle tilfeller. Dette er heller ikke nødvendigvis spesielt rike graver, men de viser oss trolig et «offiserssjikt» innenfor datidens hærordning.

Her hjemme er ryttergravene fra romertid i stor grad et østlandsfenomen, og først dukker de opp rundt Oslofjorden. Aller eldst er en grav fra Hunn ved Fredrikstad.

Flere arkeologer har tenkt seg at forbindelsen mellom stridighetene ved de romerske Limes og mange av rytterkrigerne kan ha vært temmelig direkte, i den forstand at dette er folk som har gjort krigstjeneste for den ene eller andre av de stridende parter i markomannerkrigene. I flere av disse gravene er det nemlig også andre ting som kan peke mot romersk stridsteknikk. I en annen, litt yngre ryttergrav fra gravplassen på Hunn hadde den gravlagte for eksempel fått med seg tre spyd, og det samme hadde en samtidig av ham på den nærliggende gården Vesten. Nettopp tre spyd var vanlig våpenutrustning blant romernes germanske hjelpetropper i denne perioden.

«Det rek gjennom bygdene alle slag handlarar»

"Flamsk marked", av P. Brueghel d.y.

«Vestenfra hadde hallingen reket inn til Raudalsknatten, valdresen østenfra. Først på dagen hadde de byttet hester, og nogen hadde kappridd. Den raskeste hesten iår var fra Svenkerud i Hallingdal, og det var en ære for ham som åtte den.» Slik skildrer Mikkjel Fønhus Raudalsdansen, en av mange tradisjonelle, årlige sammenkomster i fjell- og fjordområdene på begge sider av Langfjella så vel som Dovre. Disse «stevnene» rommet flere aspekter, og de spilte en vesentlig rolle i innlandskulturen. Ymse kilder viser at sammenkomster som Raudalsdansen var utbredt på 1700-tallet, mens vi vet lite eller ingenting om når de oppstod.

Raudalsdansen var, som navnet sier, en dansetilstelning, men ikke kun det. I Fønhus' skjønnlitterære fremstilling hører både kappritt, slåsskamper og – ikke minst – handel også med i bildet. Det samme gjelder de fleste andre av de tradisjonelle stevneplassene. Typisk for dem er også at de samlet folk fra ulike bygder, ofte langveisfarende. Under den såkalte «Storhelga» på Vålåskaret i Trollheimen kom folk fra fjordbygdene i Nordmøre og bygder som Meldal, Rindal og Rennebu i Sør-Trøndelag. I grensetraktene mellom Gudbrandsdalen, Valdres, Sogn, Hallingdal og Numedal var det flere slike stevneplasser. Den rikeste tradisjonen finner vi antagelig i Valdres, der det nevnes tolv samlingssteder mellom bygdene.

Sør for Hardangervidda, og først og fremst i Øvre Telemark og Setesdal, ser det ut til at skeidene spiller samme rolle som de nevnte stevnene eller fjellmarkedene, som de også kalles. Best kjent er skeidet i Valle. Vi har en beskrivelse av det fra 1770-årene, forfattet av presten Reier Gjellebøl. Han beskrev et skeid med to hovedelementer – hestekamper og kappløp til hest. På en bestemt dag I august samlet en mengde mennesker seg med hestene sine på skeidåkeren i nærheten av prestegården. Der hisset de hingster og lot dem kjempe mot hverandre, to og to. Det var stor stas å eie hesten som stod igjen på valen til sist, skeidfolen. Siden samlet folk seg til kappridning på en annen mark. Gjellebøl trakk frem flere trekk ved skeidet som han tydeligvis oppfattet som eksotiske og rare. Kappløpet foregikk uten bruk av sal, og i full galopp, og det kunne gå hardt for seg. Både hester og folk ble ofte skadet. Andre kilder forteller at folk rykket opp kornet på åkeren med rot, rev bort torv på hustakene osv. Skeid som det i Valle samlet i likhet med fjellmarkedene mennesker fra et vidt omland, både «austmenn» (østlendinger) og «nordmenn» (vestlendinger).

Det er særlig to sider ved både skeidene og andre stevner i innlandet som peker seg ut og ofte blir trukket frem. Det ene er de nærmest karnevalaktige aspektene som Gjellebøl valgte å vektlegge, det andre det konkurransepreget som kommer til uttrykk i fenomener som kappritt og hestekamp. Begge deler er utvilsomt viktig, og ikke minst konkurranseaspektet har spilt en vesentlig rolle i innlandskulturen. Slik sosialantropologen Jan-Petter Blom diskuterer temaet, skiller den tradisjonelle fjellbondebefolkningen seg ut ved at de har utviklet visse særegne kulturtrekk eller levemåter. Mens kyst- og lavlandsbefolkningen førte en stabil, gårdsbundet tilværelse, var fjellbøndenes liv mer omflakkende og innebar utnyttelse av større områder. Fjellbonden var hele tiden på farten, over fjellet; han var jeger, cowboy og hestehandler. Som et resultat, skriver Blom, tilkjennes fjellbonden ofte bestemte egenskaper: han er gambler, kunstner og råskinn, i motsetning til den rolige, sindinge kystbonden. Jo mer fjellbefolkningen involverer seg i konkurranse og samkvem med kystbefolkningen, jo mer må deres stil og levemåte avvike fra den som kjennetegner folk i andre taktiske posisjoner. Gjennom denne spesialiseringen oppstår distinkte regionale kulturer. Blom maler et bilde av en svært konkurransepreget innlandskultur.

Det er forståelig at mange observatører har festet seg ved de mer eksotiske sidene ved de årvisse sammenkomstene, mens det mer dagligdagse varebyttet som fant sted i forbindelse med dem, sjelden har stått i fokus. Men det er likevel et faktum at utveksling av ulike produkter ser ut til å ha vært en integrert del av de fleste sammenkomstene, enten de ble benevnt som dans, skeid eller marked. Det gjelder ikke minst de store stevnene i fjellet. Folkloristen Svale Solheim, som skrev mye og klokt og stevnene i sin Norsk sætertradisjon, gjengir en informant som opplyste at sammenkomsten på Helleset i Aurdal var «mest som ein marknad». Om den såkalte «Vasetdansen» i Tisleidalen i Valdres, der hallinger og valdriser møttes, skriver han:

«I utkanten av stemneplassen gjekk småhandelen livleg. Det vart handla ljå, sigdar, lauvknivar og vanlege knivar. Det var serleg hallingane som hadde ljå og andre bitjarn til å selja. Sume selde vadmål og anna ty, vottar, sokkar og andre bundre saker. Ein og annen handla eller bytte hestar. Skreppekarar hadde møtt opp med silkeplagg og annan kvinnestas, som dei selde.»

Og i tradisjonsmaterialet er både ulike vareslag og hvem som førte de ulike varene mye omtalt. «Det rek gjennom bygdene alle slag handlarar,» skriver f. eks. Gisle Midttun om Setesdal. Det var hestehandlere fra Hardanger, Sirdal og Ryfylkebygdene, som kom med humle og andre varer som de byttet eller solgte, mens de kjøpte skinn med tilbake. Kveghandlere kom fra ulike hold. Tinndøler, numedøler og utmenn (setesdølenes navn på folk fra bygdene sør for dalen) kom med kram, gylendingene med strikkevarer og geiteskinn, og fra Nedeneskysten kom folk med jernvare. Fra Telemark skriver Rikard Berge om hardingene som holdt hestemarked på Hardingplassen i Rauland, og tinndøler som krysset Vidda med ljåene sine. Vestlendinger kjøpte opp fjordhester og solgte dem over hele Telemark, ja enda i Numedal og enda lenger øst.

Det spørs om ikke utvekslingen, handelen, har vært en avgjørende faktor i oppkomsten av fjellmarkeder og andre stevner. For det vi ser i disse spredte kildeopplysningene er jo en regional arbeidsdeling som i prinsippet kan være svært gammel, kanskje helt fra vikingtiden. Det er i hvert fall grunn til å tro at den økte vektleggingen av utmarksressursene i innlandet som kan spores i vikingtiden, nettopp førte til en arbeidsdeling mellom ulike regioner, og at dette i sin tur måtte nye former for samhandling og utveksling i innlandet.

1200 år gammel padleåre

Det gjelder å ha øynene med seg, også når en er på kanotur. Det fikk i hvert fall Olav Didriksen erfare, da han la ut på tur på Krogevannet i grensetraktene mellom Kristiansand og Lillesand. For under kanoen, nede i mudderet, ble han oppmerksom på konturene av en åre.

Heldigvis tok han seg bryet med å plukke opp det som faktisk viste seg å være en padleåre, og heldigvis havnet funnet hos Fylkeskonservatoren. Der har vi sørget for å C14-datere åren - som nok er eldre enn det de fleste kunne tenke seg.

Åren, som ser ut til å være laget av furu, er nemlig fra vikingtiden, fra 700- eller 800-årene e.Kr.! Farkosten som åren har hørt til, var antagelig en stokkebåt.

Nå skal funnet analyseres videre, og etter hvert innlemmes i samlingene til Norsk maritimt museum.