Nytt fra Stonehenge

Megalittanlegget Stonehenge i Wiltshire er i vinden som aldri før. Flere forskningsprosjekter fokuserer på steinene og deres omgivelser, og resultatene kommer fortløpende. Foreløpig sist ute er Timothy Darvill og Geoff Wainwright i en artikkel i tidsskriftet Current Archaeology.

Arkeologer har datert den eldste delen av anlegget til ca. 3.100 f.Kr. Men nå kan de to forfatterne fortelle at Stonehenge ikke gikk av bruk som rituell arena i forhistorisk tid, slik man vanligvis har tenkt seg, men at stedet ble helligholdt så sent som på 300-tallet e.Kr. Undersøkelsene deres viser at det på denne tiden ble gravd en grøft gjennom deler av anlegget, og at grøften så ble gjenfylt med matjord og rituelt forseglet. Funn av romerske mynter, keramikk, smykker og kirurgiske instrumenter viser at Stonehenge var et mye besøkt sted så sent som i romertiden.

Darvill og Wainwright har et originalt utgangspunkt for sine undersøkelser. Mens mange andre Stonehenge-studier dreier seg om anleggets form, funksjon, symbolikk og kronologi, er de to opptatt av selve steinene som inngår i megalittanlegget. De tror nemlig at de såkalte ”bluestones”, de mindre steinene som står innenfor storsteinkretsen, er nøkkelen til å forstå Stonehenge. Det har lenge vært kjent at disse steinene er hentet fra et sted så langt som 250 km borte fra Salisburysletten, i Wales. De øvrige steinene i Stonehenge er av varierende bergarter, og de er hentet fra ulike steder.

De nye utgravningene har vist at de mengdene av bluestone-avslag som i arkeologisk litteratur kalles “Stonehenge-laget”, ikke først og fremst er avfall fra den gangen steinene ble hogd til og satt på plass. Avslagsmengdene er derimot blitt akkumulert gjennom årtuseners aktivitet i Stonehenge, og skriver seg blant annet fra produksjon av steinøkser. I Stonehenge-laget inngår dessuten, viser det seg nå, en type rhyolitt som ikke er benyttet til de reiste steinene i anlegget. Rhyolitten ser ut til å være hentet i Wales, den også.

Darvill og Wainwright peker på at nøkkelen til gåten Stonehenge trolig ligger like mye der råmaterialet ble hentet, i Pembrokeshire, som på Salisburysletten.

Gutorm Gjessing og gammel og ny arkeologi

Professor Anders Hagen fortalte en gang om en episode fra dagliglivet ved Universitetets Oldsaksamling under den tyske okkupasjonen. Som ung arkeologistudent hadde Hagen forsøkt å selge en radikal undergrunnsavis til én av museets vitenskapelige ansatte, den femten år eldre konservatoren Gutorm Gjessing (1906-1979). Sistnevnte takket pent “nei”, og la til at han klarte seg med Aftenposten! Når Hagen smilende rekapitulerte det inntrufne mange år senere, var det selvsagt på grunn av den veien den konservative Gjessings senere karriere og politiske liv tok.

Mange husker ham jo som SF-stifter, som formann i Folkereisning mot krig, som uredd talsmann for samers rettigheter og ikke minst som sosialantropolog mer enn arkeolog. Men Gjessing hadde jo betydelig fartstid som profilert arkeolog før den tid, og det var til utviklingen av arkeologien som fag han igjen viet noen av sine siste år.

Det kan nok være grunn til å diskutere graden av Gjessings konservatisme i hans yngre år, men det er liten tvil om at han gjennomgikk en radikalisering i de første etterkrigsårene. Tre korte år etter krigen skrev Gjessing etter et studieopphold i USA:

“Den som har sett New Yorks Broadway ved nattetid – den som har sett de nesten ufattelige summer som blir øst ut I reklame for å dukke konkurrentene, - den som har sett konkurransen mellom jernbaneselskapene med flere sett stasjons-palass I hver by, flere sett jernbanelinjer og bruer, fordi selskapene ikke kan arbeide sammen – han vil frivillig eller motvillig måtte medgi at “private enterprise” er et system som koster”.

Gjessing hadde en lang og feiret, men omskiftelig akademisk karriere. Etter oppveksten på Stord og senere i Kragerø, der faren var sogneprest, gav han seg arkeologistudiet i vold. Kan hende var han påvirket av onkelen, arkeologen Helge Gjessing, en av fagets “unge døde”. I mellomkrigsårene publiserte han en serie til dels banebrytende arkeologiske avhandlinger som skaffet ham et navn i inn- og utland. Han oppnådde blant annet den sjeldne æren å få fire av sine forskningsarbeider anmeldt i ett og samme nummer av det prestisjetunge britiske tidsskriftet Antiquity! Det var i 1948.

Da Anders Hagen banket på kontordøren hans, var Gutorm Gjessing i ferd med å avslutte sitt store arbeid, Norges steinalder (1945). Boken er tydelig preget av A.W. Brøggers økologisk inspirerte helhetssyn. Det var også Brøgger som få år senere overtalte Gjessing til å søke det ledige professoratet i etnografi i Oslo. Han fikk stillingen mens han var stipendiat i USA, og så var han blitt etnograf.

Inspirert av den amerikanske kulturantropologien og med et langtidsperspektiv som var nokså nytt innenfor den hjemlige etnografien, spilte Gutorm Gjessing i årene som fulgte en viktig rolle innenfor utviklingen av den moderne sosialantropologien i Norge. Han publiserte bredt og mye, hjemme og ute – om fagteori, om samisk historie og kultur, om sjamanisme, om helleristninger i Canada, om Kina en mengde andre emner. Utover på 50- og 60-tallet markerte han seg dessuten som en skarp politisk debattant og skribent, med titler som Sosialisme og fred, Kibbutz. Ikke-kommunistisk kommunisme og Norsk kolonialisme i Nord-Norge.

Gjessings hovedverk i hans mest aktive periode som sosialantropolog, Socio-Culture, kom i 1957. Mangt kan sies om denne idérike boken, men den er også et tidlig eksempel på positivisme-kritikk. Det er klare forbindelseslinjer mellom Socio-Culture og den boken – kanskje er pamfletten et bedre ord – som for alvor markerte Gjessings gjeninntreden i sitt gamle fag, arkeologien. Nå hadde han aldri vært helt fraværende, selvsagt, men de tekstene han skrev og publiserte midt i 70-årene var likevel et resultat av en bevisst inngripen fra hans side. Arkeologien hadde nemlig gått inn i en ny fase, og en ny generasjon av fagutøvere var på fremmarsj under den fanen som ble kalt for New Archaeology. Gjessing, med sin brede orientering og erfaring, kjente igjen både idealer og talemåter fra andre fag og andre land. Nå rettet han skytset mot dem som ville gjøre kulturhistorien til Science med stor forbokstav.

Det er særlig Idéer omkring førhistoriske samfunn (1977) som er blitt stående som Gutorm Gjessings store kritikk av positivismen innenfor arkeologifaget. Mens han på det tidspunktet i mange, mange år hadde vært skeptisk til en art arkeologi som ikke evnet å heve seg over det rene studiet av oldsaker – som da han innledningsvis i sin populære bok fra 1941 om Fangstfolk skrev, henvendt til leseren: “Jeg skal spare Dem for en beskrivelse av de mange redskapsformene i komsakulturen, de kan ikke begeistre andre enn en svært liten krets av arkeologer” – var det nå “sciencifiseringen” av faget han kritiserte. Det foregikk i kraftige ordelag: “Arkeologene står i fare for å bli som døve menn som svarer på spørsmål ingen har stilt dem”, “i vitenskap som i kjærlighet fører for mye oppmerksomhet rundt teknikken gjerne til impotens” og “arkeologien lider av grønn stær og trenger en operasjon for å få tilbake vidsynet”.

Resepten mot den nye måle-, veie- og tellemanien, mente Gjessing, lå i å kombinere arkeologi og sosialantropologi. Han ønsket ikke den gamle kulturhistoriske arkeologien – ny-arkeologiens karikerte hovedfiende – tilbake, men pekte på at arkeologene må innse at de gjenstandene som er deres kildemateriale, ikke bare forteller om livberging, men også om tro og forestillinger, skikk og bruk osv. Gjessings vitenskapssyn lå vel nærmest det man kaller vitenskapelig realisme.

Idéer om førhistoriske samfunn førte til en viss debatt i fagmiljøet. Men det for ham karakteristiske og originale brygget av gjenstandsstudier, kulturhistorie og sosialantropologi – der Darwin, Weber, Levi-Strauss og Lenin var like naturlige referansepunkter som den nyarkeologiske helten Lewis Binford – falt ikke i smak. Det er symptomatisk at anmeldelsen av en bok som hadde som hovedtese at helheten er større enn summen av delene og at arkeologene må løfte blikket, ble fordelt på fire ulike forfattere av Norwegian Archaeological Reviews redaksjon – og at hver av dem konsentrerte seg om sine egne spesialiteter.

Gutorm Gjessing døde i 1979. Få år etter fikk den anglo-amerikanske arkeologitradisjonen som nyarkeologene hadde gjort populær her hjemme, endelig sin positivismedebatt. I den diskusjonen var det imidlertid få som fant på å trekke frem Gjessings kritikk fra det foregående tiåret. Kanskje mistet vi noe på den måten?

Oldsaksamling i tohundre

Universitetet i Oslo feirer i år sitt 200-årsjubileum. Det samme kan den institusjonen som i dag går under navnet Kulturhistorisk museum gjøre – selv om den markerte sine første 150 år så sent som i 1979. Den gangen var det den delen av det nåværende museet som het Universitetets Oldsaksamling, som jubilerte. Og det er nettopp den gamle Oldsaksamlingen som med betydelig rett kan markere nye runde år 32 år senere.

Det er ikke så komplisert som det kan høres ut. Samlingens første utnevnte bestyrer, daværende dosent Rudolf Keyser (bildet), begynte nemlig i stillingen i januar 1829, og dette året var derfor utgangspunkt for jubileumsmarkeringer så vel i 1929 som i 1979. Men Oldsaksamlingen har også en forhistorie.

I København hadde man alt i 1807 fått sin Kongelige Commision til Oldsagers Bevaring – kimen til dagens danske nasjonalmuseum. Kommisjonen var aktiv både i Danmark og Norge, og de innberetningene som havnet i kommisjonens snart rikholdige arkiver fra prester og andre embetsmenn i by og bygd rundt om i det ganske Norges land, utgjør den dag i dag et viktig arkeologisk kildemateriale.

Nord i dobbeltmonarkiet ville man ikke være dårligere. Det Kongelige Selskab for Norges Vel var raskt ute med å opprette en egen norsk “oldsagscommision”. Antiquitetscommisionen, het den norske utgaven, som kom i stand så tidlig som i april 1811. I løpet av de første årene ble det samlet inn en broket, men interessant samling av oldsaker, først og fremst fra det østenfjellske. Enkelte av de innsamlede objektene var mer for snurrepiperier å regne enn for egentlige antikviteter. Eller hva sies om Harald blåtanns tann – som ganske riktig var blå, men neppe hadde noe annet til felles med vikingkongen? Ellers fulgte man alt i stiftelsesåret opp med spørrelister etter dansk mønster.

Universitetets Oldsaksamling markerte hundreårsjubileet for opprettelsen av Antiquitetscommisionen i 1911 med en minneutstilling.

Første gang man hører om en oldsaksamling i Universitetets varetekt, er i 1818. I forhandlingsprotokollen for 26. februar det året heter det at “Et Værelse i Universitetsgaarden (på hjørnet av Prinsens gate og Kongens gate) anvises Antiquiteterne, der ordnes af professor Steenbloch (professor i historie fra 1816, bilde) som derom anmodes”. I samme møte besluttet man å tilskrive Selskabet for Norges Vel “om at overlade Universitetet dets Samling af Oldsager”.

Elleve år senere kunne Rudolf Keyser ta imot de første besøkende i samlingens beskjedne lokaler.

Signet fra Lista - hvem eide den?

I begynnelsen av april var det stor metalldetektorsamling på Lista i Vest-Agder. Med søkesteder på kulturhistorisk spennende gårder som Lunde, Huseby og Hananger er det ikke så rart at det ble gjort flere interessante funn.

Signeten som er avbildet her, er kanskje det fineste gjenstandsfunnet. Den er av bronse og av en uvanlig type med tre vendbare motiver. Det ene viser Fortuna (kvinneskikkelsen som står på en klode), det andre et speilmonogram med bokstavene H og S og det tredje et våpenskjold og initialene IHS.

Fortuna-figuren finnes man igjen f. eks. på enkelte av Christian 4.s mynter. Den brukes allegorisk i heraldikken fra renessansen av for å signalisere lykke, hell, handel og sjøfart.

Merket på skjoldet kan minne om en arm med en hånd som holder i en smedtang, eller er det kanskje en fugl som er avbildet?

Ut fra stilen antar jeg at vi befinner oss på 1700-tallet en gang, men hvem var det som brukte disse seglene? Funnstedet er innerst i Lundevågen, på et sted der det ellers ble plukket opp mynter og andre småting fra 1600- og 1700-årene.

Mengden av funn innenfor et konsentrert område tyder på at vi er støtt på en hustomt, eller at vi i det minste befinner oss i et tunområde. Men utenkelig er det heller ikke at en del av gjenstandene er kommet med "bygjødsla" fra Farsund.

Det høres også med til historien at da konsul Bøckmann i Farsund bygde sin lystgård på den nærliggende Vollmona omkring 1840, skal en del av de massene han brukte til jordforbedring, ha blitt hentet på Huseby kongsgård.

Men hvis signet var dette? Svaret finnes antagelig et sted i arkivene.

Jeg legger ut bildene av signeten her, og oppfordrer leserne til å benytte kommentarfeltet og komme med kommentarer og tips.

“Den kendte Søhane Otte Stigsen”

Da Otte Stigssøn ble utnevnt til lensherre i Lister i 1542, var det en av kong Christian den tredjes ivrigste motstandere som ble tatt til nåde. Noen år tildligere hadde Otte kjempet durabelig på den landflyktige Christian den andres side mot innføringen av den lutherske lære, senere hadde han livnært seg som sjørøver. Nå skulle han være den nye protestantiske kongemaktens representant med sete på det gamle høvdingsetet Huseby på Lista. Kongen visste hva han gjorde: Agderkysten var for den rene frihavn å regne for pirater og fribyttere fra fjern og nær, og Otte Stigssøn kjente sjørøvernes tilfluktssteder så vel som metoder.

Otte fikk Lister len mot å svare en årlig avgift til kongen. Dermed sikret han seg inntektene fra krongodset i området, som hadde økt kraftig i omfang i og med reformasjonen, i tillegg til alle skatteinntekter, toll, bøter osv. Alt vrakgods på den farefulle Listakysten skulle imidlertid tilhøre kongen i sin helhet, og Otte måtte dessuten påta seg å holde Huseby “ved Bygning” og “Tjenerne ved Lov, Skjel og Ret.” Da Otte Stigssøn får nytt brev på lenet i 1549, gjentas bestemmelsen om vraking, og den årlige avgiften fastsettes til 150 joakimsdaler. Videre presiseres det at Otte skal tjene kongen “til Lands og til Vands” med fem andre “væragtige Karle”.

Otte Stigssøn var på høyden av en lang og broget karriere da han slo seg ned på Huseby. Første gang han dukker opp i kildene er i 1509, da han er skipshøvedsmann på den flåten som forsøker å drive svenskene ut av Åland. Den gangen var han i tjeneste hos sjøhelten Søren Norby – som noen år senere ble utnevnt til øverstkommanderende for den danske flåten. I februar 1525 ankommer Otte Stigssøn Skåne med en flåte fra Gotland. På det tidspunktet var Christian den andre avsatt og i landflyktighet, og Fredrik den første var ny konge. Otte brenner på Søren Norbys vegne en rekke skånske herregårder, ettersom de adelige eierne støtter den nye kongen.

Det skånske opprøret ble imidlertid slått ned, og Otte Stigssøn ble beseiret av Johan Rantzau i to store slag. Siden gikk han i Fredrik den førstes tjeneste, og i flere år deltok han i den nye kongens stormtropper omtrent på samme vis som han hadde deltatt i den gamles. Han leder kongens styrker da Trondheim blir brannskattet i 1532 og Erkebispegården ødelagt. Under Grevefeiden (1534-1536) støttet imidlertid Otte Stigssøn grev Christoffer og sin gamle herre, Christian den andre. Da Christian den tredje går seirende ut av borgerkrigen og reformasjonen er et faktum i Danmark-Norge, stikker Otte Stigssøn utenlands. Først etter flere år som fribytter vender han hjem og slutter seg til Christian den tredje. Like etterpå blir han belønnet med Lister len.

Kongen ventet ikke med å utnytte Ottes kompetanse. Men i første omgang var det ikke i Lister Otte Stigssøn gjorde seg gjeldende. I to perioder var han nemlig lensmann på Island samtidig som han var forlent med Lister, og på sagaøya spilte Otte en sentral rolle i gjennomføringen av reformasjonen. I perioder fikk han likevel tid til å ta seg av mer hjemlige affærer. I februar 1548 er han til stede på lagtinget i Farsund, og året etter har vi et brev fra hans hånd der han foreslår for kongen flere store prosjekter. Han ville således anlegge en kjøpstad i lenet, og på grunn av sjørøverplagen ville han ha en fast flåte med vinterbase i Norge. Byen ble det ikke noe av i den omgangen, men alt året etter ble Otte Stigssøn utnevnt til admiral over den nyopprettede skipsflåten i Vestersjøen (Nordsjøen), som skulle “holde Strømmene rene og nedlægge Sørøvere”. Basen var Flekkerøy havn.

Fremdeles i 1553 ble imidlertid Otte Stigssøn hentet til København for å svare på anklager om at “mange Skalke og Sørøvere” hadde fått lov til å ligge under lenet og handle med det gods de hadde røvet.

Ti år senere, ved begynnelsen av Syvårskrigen, ble Otte Stigssøn tatt til fange av svenskene i sjøslaget ved Bornholm, og kildene tyder på at han døde i fangenskap. Han hadde en stesønn, Christoffer Falwater, som bodde på Bringsjord i Lyngdal.

Gloria Romanorum

En gang tidlig i folkevandringstiden, på slutten av 300-tallet e.Kr., ble en mann gravlagt på Lista. Med seg over i det hinsidige fikk han en helt spesiell medaljong laget av rent gull. På den ene siden av gjenstanden var det et portrett av den romerske keiseren, Valentinianus. Listahøvdingen hadde båret det gyldne keiserportrettet om halsen.
En samtidig av høvdingen på Lista var goterkongen Athanarik, som døde i 381. Athanarik, en svoren fiende av romerne, kom mot slutten av sitt liv til Konstantinopel. Han ble målløs ved synet av den travle byen. “Se,” mumlet han, “nå ser jeg endelig det jeg ofte har hørt om, men ikke ville tro på”. Han lot blikket hvile på de monumentale bygningene, på det yrende livet i havna, på de høye bymurene, på de stramme soldatene som paraderte i gatene. Til slutt ropte han ut: “Det er sant at keiseren er en gud på jord, og at enhver som løfter en hånd mot ham begår det rene selvmord!”

Gullmedaljongen fra Vestre Hauge rommer mye av folkevandringstidens vesen. Den forteller om forbindelsene mellom stormenn langt nord i Europa og det mektige Romerriket. Den forteller om fiender og forbundsfeller, om folkevandringer, om begynnende statsdannelser blant folkegrupper utenfor rikets grenser og om den uimotståelige tiltrekningskraft som den “guddommelige” keiseren og den romerske sivilisasjonen øvet på det romerne selv kalte” barbarene i nord” – også på egdene.

Medaljonger som denne var en eksklusiv form for mynter, og de var forbeholdt en snever krets av keiserens venner og allierte. Fra Romerriket har medaljongené kommet til goterne i det sørøstlige Europa, og siden er de blitt videreformidlet gjennom politiske alliansenettverk til høvdinger og stormenn andre steder i Barbaricum. På Valentinianus’ tid var det gotiske riket en viktig alliert for romerne. Og en annen av goternes gode venner satt altså på Lista.

Selv egdske høvdinger kunne få sin karisma gjennom å bli assossiert med den mektigste av alle fremmede herrer, den gudelike romerske keiseren.




Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.
(Jeg har plassert min blogg i Kristiansand på norske bloggkart.)

Kongsemne med helgentendenser

Senhøsten 1139 møtte kongsemnet Sigurd Slembe sin skjebne i skjærgården utenfor Strømstad. I et slag ved den vesle øya Holmengrå gikk Sigurd på et nederlag mot samkongene Inge og Sigurd Haraldssønner. Flere av stormennene i kongeflokken ønsket hevn over Sigurd, og de fikk satt sin vilje gjennom. Snorre og andre sagaforfattere skildrer tronkreverens endelikt i mørke toner: Først knuste de legger og armer på ham med øksehammere, og så, mens han fremdeles levde, ville de flå ham. De kom dog ikke lenger enn til å kløve huden på hodet, fordi den halvdøde Sigurd blødde så kraftig. Da pisket de ham i stedet, og det så lenge og så kraftig at huden gikk av. Som om ikke det var mer enn nok, dunket de ham med en stokk i ryggen så ryggraden ble knekt. Deretter slepte de den istykkerslåtte kroppen bort til et tre og klynget den opp, før de skilte hodet fra kroppen og gravla denne i en steinrøys.

I tid befinner vi oss i innledningen til 1100-tallets borgerkrig. Den politiske situasjonen er usikker. Sigurd Slembe hadde påstått at han var sønn av en tidligere konge, Magnus Berrføtt. Men selv om Sigurd hadde støtte fra en annen kong Magnus, med tilnavnet Blinde, fikk han bare delvis støtte fra de norske stormennene. Sigurd Slembe fór i flere år voldsomt frem mot motstanderne sine, og han hadde tatt kongsbrødrenes far og sin egen angivelige bror, Harald Gille, av dage. I den geriljakrigen han i en periode førte langs norskekysten, var flere kongsmenn dessuten blitt drept i kjappe overraskelsesangrep på uforvarende bygdesamfunn. Én av dem var Bentein Kolbeinsson, kong Inges mann på Lista, som Sigurd selv hadde hogd hodet av et år tidligere. Benteins brødre, Sigurd og Gyrd, var blant dem som nå ivret sterkest for at “trellesønnen” Sigurd Slembe, som de foraktelig kalte ham, måtte pines.

Men å kaste røys over den torturerte kroppen som om kongsemnet hadde vært en hvilken som helst niding eller hedning, det var i drøyeste laget. På den måten fratok man jo Sigurd også muligheten til et liv i hinsidig salighet. Ut fra kildeteksten kan det virke som om det var i en gammel gravrøys det skamferte liket ble lagt. Det er mange av dem i dette farvannet, inkludert én som ligger helt øverst på selve Holmengrå. I lokaltradisjonen i Strømstaddistriktet var det nettopp i denne røysa man slengte Sigurd. Som kystrøysene ellers på Skagerrakkysten, er den vanskelig å datere nærmere, men atskillige århundrer hadde røysa trolig på baken da den i så fall fikk romme Sigurd Slembe.

Det drøyde imidlertid ikke lenge før noen forbarmet seg over den dreptes vanskjebne. En prest som hadde kirke nær ved, forteller sagaen, sørget for at Sigurds lik ble ført til kirken. Det står ikke hvor denne kirken lå, men kanskje var det i det nærliggende Skee. Sagaen er ellers uklar når det gjelder prestens motiv for å hente liket inn fra holmen, ettersom den også sier at presten var en venn av kongene Inge og Sigurd. En mulig forklaring har vi i den foregående nesten hagiografiske beskrivelsen av Sigurd Slembes død, der kongsemnet under pinslene ikke bare lar være å klage, men endatil makter å synge tredjedelen av Psalterium (dvs. salmene i Det gamle testamentet) før han dør. Han “opgav Aanden under fromme Bønner og Lovprisninger,” skriver Saxo. Kanskje fattet enkelte mistanke om at Sigurd Slembe hadde vært en hellig mann? Hadde han kanskje ikke vært på pilgrimsferd til Roma og til Jerusalem og badet i Jordanelven? Noen mente også å kunne fortelle at Sigurd hadde fått gudsdom utenlands for at han var kongesønn.

Under enhver omstendighet ville ikke kongene inge og Sigurd (begge var bare smågutter på dette tidspunktet, så det er i realiteten stormennene bak dem som menes) finne seg i at den døde tronpretendenten på denne måten var havnet i vigslet jord. De sørget derfor for at liket ble gravd opp og transportert tilbake til røysa. Presten på sin side måtte bøte for ulydigheten. Men Sigurds jordiske levninger ble ikke værende denne gangen heller. Etter hvert kom nemlig hans venner fra Danmark og hentet liket, og de førte det til Ålborg og gravla det ved Mariakirken der i byen, som det heter i sagaen.

Mariakirken i Ålborg? Det er Vor Frue kirke, det; den var på dette tidspunktet klosterkirke, og klosteret Vor Frue var i 1139 relativt nyopprettet. Kildene lar oss ikke få vite spesielt mye om Sigurd Slembes danske forbindelser, men vi vet at han oppholdt seg nettopp i Ålborg vinteren 1137/1138. Snorre forteller dessuten at Sigurd hadde vært i Danmark tidligere, og at det var der han hadde fått gudsdommen for at han var kong Magnus’ sønn. Ifølge et skaldekvad skal det ha vært hele fem biskoper til stede ved den anledningen, så det har vel vært storpolitikk inne i bildet. Trolig var det politiske hensyn som lå bak likeledes da Sigurd Slembes lik ble fraktet til Jylland og gravlagt i Vor Frue kloster. Et myrdet kongsemne med helligmannstakter – noe slikt kunne være greit å ha i bakhånden for noen hver i de urolige borgerkrigsårene.