12 april 2011

Kongsemne med helgentendenser

Senhøsten 1139 møtte kongsemnet Sigurd Slembe sin skjebne i skjærgården utenfor Strømstad. I et slag ved den vesle øya Holmengrå gikk Sigurd på et nederlag mot samkongene Inge og Sigurd Haraldssønner. Flere av stormennene i kongeflokken ønsket hevn over Sigurd, og de fikk satt sin vilje gjennom. Snorre og andre sagaforfattere skildrer tronkreverens endelikt i mørke toner: Først knuste de legger og armer på ham med øksehammere, og så, mens han fremdeles levde, ville de flå ham. De kom dog ikke lenger enn til å kløve huden på hodet, fordi den halvdøde Sigurd blødde så kraftig. Da pisket de ham i stedet, og det så lenge og så kraftig at huden gikk av. Som om ikke det var mer enn nok, dunket de ham med en stokk i ryggen så ryggraden ble knekt. Deretter slepte de den istykkerslåtte kroppen bort til et tre og klynget den opp, før de skilte hodet fra kroppen og gravla denne i en steinrøys.

I tid befinner vi oss i innledningen til 1100-tallets borgerkrig. Den politiske situasjonen er usikker. Sigurd Slembe hadde påstått at han var sønn av en tidligere konge, Magnus Berrføtt. Men selv om Sigurd hadde støtte fra en annen kong Magnus, med tilnavnet Blinde, fikk han bare delvis støtte fra de norske stormennene. Sigurd Slembe fór i flere år voldsomt frem mot motstanderne sine, og han hadde tatt kongsbrødrenes far og sin egen angivelige bror, Harald Gille, av dage. I den geriljakrigen han i en periode førte langs norskekysten, var flere kongsmenn dessuten blitt drept i kjappe overraskelsesangrep på uforvarende bygdesamfunn. Én av dem var Bentein Kolbeinsson, kong Inges mann på Lista, som Sigurd selv hadde hogd hodet av et år tidligere. Benteins brødre, Sigurd og Gyrd, var blant dem som nå ivret sterkest for at “trellesønnen” Sigurd Slembe, som de foraktelig kalte ham, måtte pines.

Men å kaste røys over den torturerte kroppen som om kongsemnet hadde vært en hvilken som helst niding eller hedning, det var i drøyeste laget. På den måten fratok man jo Sigurd også muligheten til et liv i hinsidig salighet. Ut fra kildeteksten kan det virke som om det var i en gammel gravrøys det skamferte liket ble lagt. Det er mange av dem i dette farvannet, inkludert én som ligger helt øverst på selve Holmengrå. I lokaltradisjonen i Strømstaddistriktet var det nettopp i denne røysa man slengte Sigurd. Som kystrøysene ellers på Skagerrakkysten, er den vanskelig å datere nærmere, men atskillige århundrer hadde røysa trolig på baken da den i så fall fikk romme Sigurd Slembe.

Det drøyde imidlertid ikke lenge før noen forbarmet seg over den dreptes vanskjebne. En prest som hadde kirke nær ved, forteller sagaen, sørget for at Sigurds lik ble ført til kirken. Det står ikke hvor denne kirken lå, men kanskje var det i det nærliggende Skee. Sagaen er ellers uklar når det gjelder prestens motiv for å hente liket inn fra holmen, ettersom den også sier at presten var en venn av kongene Inge og Sigurd. En mulig forklaring har vi i den foregående nesten hagiografiske beskrivelsen av Sigurd Slembes død, der kongsemnet under pinslene ikke bare lar være å klage, men endatil makter å synge tredjedelen av Psalterium (dvs. salmene i Det gamle testamentet) før han dør. Han “opgav Aanden under fromme Bønner og Lovprisninger,” skriver Saxo. Kanskje fattet enkelte mistanke om at Sigurd Slembe hadde vært en hellig mann? Hadde han kanskje ikke vært på pilgrimsferd til Roma og til Jerusalem og badet i Jordanelven? Noen mente også å kunne fortelle at Sigurd hadde fått gudsdom utenlands for at han var kongesønn.

Under enhver omstendighet ville ikke kongene inge og Sigurd (begge var bare smågutter på dette tidspunktet, så det er i realiteten stormennene bak dem som menes) finne seg i at den døde tronpretendenten på denne måten var havnet i vigslet jord. De sørget derfor for at liket ble gravd opp og transportert tilbake til røysa. Presten på sin side måtte bøte for ulydigheten. Men Sigurds jordiske levninger ble ikke værende denne gangen heller. Etter hvert kom nemlig hans venner fra Danmark og hentet liket, og de førte det til Ålborg og gravla det ved Mariakirken der i byen, som det heter i sagaen.

Mariakirken i Ålborg? Det er Vor Frue kirke, det; den var på dette tidspunktet klosterkirke, og klosteret Vor Frue var i 1139 relativt nyopprettet. Kildene lar oss ikke få vite spesielt mye om Sigurd Slembes danske forbindelser, men vi vet at han oppholdt seg nettopp i Ålborg vinteren 1137/1138. Snorre forteller dessuten at Sigurd hadde vært i Danmark tidligere, og at det var der han hadde fått gudsdommen for at han var kong Magnus’ sønn. Ifølge et skaldekvad skal det ha vært hele fem biskoper til stede ved den anledningen, så det har vel vært storpolitikk inne i bildet. Trolig var det politiske hensyn som lå bak likeledes da Sigurd Slembes lik ble fraktet til Jylland og gravlagt i Vor Frue kloster. Et myrdet kongsemne med helligmannstakter – noe slikt kunne være greit å ha i bakhånden for noen hver i de urolige borgerkrigsårene.

Ingen kommentarer: