“Den kendte Søhane Otte Stigsen”

Da Otte Stigssøn ble utnevnt til lensherre i Lister i 1542, var det en av kong Christian den tredjes ivrigste motstandere som ble tatt til nåde. Noen år tildligere hadde Otte kjempet durabelig på den landflyktige Christian den andres side mot innføringen av den lutherske lære, senere hadde han livnært seg som sjørøver. Nå skulle han være den nye protestantiske kongemaktens representant med sete på det gamle høvdingsetet Huseby på Lista. Kongen visste hva han gjorde: Agderkysten var for den rene frihavn å regne for pirater og fribyttere fra fjern og nær, og Otte Stigssøn kjente sjørøvernes tilfluktssteder så vel som metoder.

Otte fikk Lister len mot å svare en årlig avgift til kongen. Dermed sikret han seg inntektene fra krongodset i området, som hadde økt kraftig i omfang i og med reformasjonen, i tillegg til alle skatteinntekter, toll, bøter osv. Alt vrakgods på den farefulle Listakysten skulle imidlertid tilhøre kongen i sin helhet, og Otte måtte dessuten påta seg å holde Huseby “ved Bygning” og “Tjenerne ved Lov, Skjel og Ret.” Da Otte Stigssøn får nytt brev på lenet i 1549, gjentas bestemmelsen om vraking, og den årlige avgiften fastsettes til 150 joakimsdaler. Videre presiseres det at Otte skal tjene kongen “til Lands og til Vands” med fem andre “væragtige Karle”.

Otte Stigssøn var på høyden av en lang og broget karriere da han slo seg ned på Huseby. Første gang han dukker opp i kildene er i 1509, da han er skipshøvedsmann på den flåten som forsøker å drive svenskene ut av Åland. Den gangen var han i tjeneste hos sjøhelten Søren Norby – som noen år senere ble utnevnt til øverstkommanderende for den danske flåten. I februar 1525 ankommer Otte Stigssøn Skåne med en flåte fra Gotland. På det tidspunktet var Christian den andre avsatt og i landflyktighet, og Fredrik den første var ny konge. Otte brenner på Søren Norbys vegne en rekke skånske herregårder, ettersom de adelige eierne støtter den nye kongen.

Det skånske opprøret ble imidlertid slått ned, og Otte Stigssøn ble beseiret av Johan Rantzau i to store slag. Siden gikk han i Fredrik den førstes tjeneste, og i flere år deltok han i den nye kongens stormtropper omtrent på samme vis som han hadde deltatt i den gamles. Han leder kongens styrker da Trondheim blir brannskattet i 1532 og Erkebispegården ødelagt. Under Grevefeiden (1534-1536) støttet imidlertid Otte Stigssøn grev Christoffer og sin gamle herre, Christian den andre. Da Christian den tredje går seirende ut av borgerkrigen og reformasjonen er et faktum i Danmark-Norge, stikker Otte Stigssøn utenlands. Først etter flere år som fribytter vender han hjem og slutter seg til Christian den tredje. Like etterpå blir han belønnet med Lister len.

Kongen ventet ikke med å utnytte Ottes kompetanse. Men i første omgang var det ikke i Lister Otte Stigssøn gjorde seg gjeldende. I to perioder var han nemlig lensmann på Island samtidig som han var forlent med Lister, og på sagaøya spilte Otte en sentral rolle i gjennomføringen av reformasjonen. I perioder fikk han likevel tid til å ta seg av mer hjemlige affærer. I februar 1548 er han til stede på lagtinget i Farsund, og året etter har vi et brev fra hans hånd der han foreslår for kongen flere store prosjekter. Han ville således anlegge en kjøpstad i lenet, og på grunn av sjørøverplagen ville han ha en fast flåte med vinterbase i Norge. Byen ble det ikke noe av i den omgangen, men alt året etter ble Otte Stigssøn utnevnt til admiral over den nyopprettede skipsflåten i Vestersjøen (Nordsjøen), som skulle “holde Strømmene rene og nedlægge Sørøvere”. Basen var Flekkerøy havn.

Fremdeles i 1553 ble imidlertid Otte Stigssøn hentet til København for å svare på anklager om at “mange Skalke og Sørøvere” hadde fått lov til å ligge under lenet og handle med det gods de hadde røvet.

Ti år senere, ved begynnelsen av Syvårskrigen, ble Otte Stigssøn tatt til fange av svenskene i sjøslaget ved Bornholm, og kildene tyder på at han døde i fangenskap. Han hadde en stesønn, Christoffer Falwater, som bodde på Bringsjord i Lyngdal.