Arkeologi i nord

Tveit kirke var i middelalderen trolig én av fire hovedkirker på Agder (Vanse, Holum og Øyestad var de andre). Prestene ved disse kirkene var samtidig kanniker eller korsbrødre ved domkirken i Stavanger. Første gang vi hører om prest i Tveit, er i 1379. Da het han Håkon Valtjofsson, og han skriver seg nettopp som «korsbroder j Stafangre ok prestr a Þuæit». Nå har det imidlertid kommet for dagen et arkeologisk funn som trolig avslører navnet på en annen av middelalderprestene i Tveit, kan hende en av forgjengerne til Håkon. En 700 år gammel seglstamp funnet på prestegården for få år siden har nemlig tilhørt presten Eirik Torsteinsson. Det var under søk med metalldetektor på jordene nord for kirkegården at Christian Størmer fra Oslo fant seglstampen av kobberlegering. Segl var i middelalderen et juridisk bindende bevis på en handlings gyldighet, og seglstampen kalles det «stempelet» som man brukte til å trykke seglmerket inn i et bløtt materiale, f. eks. voks. Stampen fra Tveit er gans…

I 2012 kan Riksantikvaren feire sitt hundreårsjubileum. Nåværende riksantikvar Jørn Holme er nummer åtte i rekken. Det lave tallet skyldes i første rekke den “evige” riksantikvaren, kunsthistorikeren Harry Fett, som mer enn noen andre satte sitt preg på embetet gjennom de 33 årene han satt i sjefsstolen – fra 1913 til 1946.Minst kjent som riksantikvar er vel Herman Major Schirmer, som bare fungerte i fem måneder vinteren 1912/1913.Men Riksantikvaren har også en ikke uvesentlig forhistorie, og det er et spørsmål om ikke Nicolay Nicolaysen bør regnes som landets første riksantikvar. Han var fra 1860 ansatt som antikvar og rådgiver for Kirkedepartmentet og skulle “beskæftige sig med rigets fortidslevninger”. I kildene fra 1880-årene og fremover blir han stadig kalt “rigsantikvar”, så det er liten tvil om at samtiden oppfattet ham slik.

Danmark og Sverige har i likhet med de fleste andre land i Europa, sine nasjonalmuseer viet til kulturhistorisk formidling. Norge utgjør i så måte et unntak. Oslo har et Kulturhistorisk museum og et Norsk folkemuseum, men ingen av dem har status som nasjonalmuseer. Idéen om et kulturhistorisk nasjonalmuseum er imidlertid gammel, og den dukker fra tid til annen opp igjen, senest i forbindelse med diskusjonen om en eventuell flytting av Kulturhistorisk museum til Bjørvika.

I 1863 foreslo Fortidsminneforeningens formann og sekretær, Nicolay Nicolaysen, å opprette et “rigsmuseum”; ganske sikkert var inspirasjonen hentet fra Danmark, der statens kulturhistoriske samlinger var blitt samlet under ett tak i Prinsens Palæ i København i 1850-årene. Alt før den tid hadde Rudolf Keyser, som var Oldsaksamlingens første bestyrer, og numismatikeren C. A. Holmboe drøftet tanken.

På det tidspunktet fantes det alt en oldsaksamling ved Universitetet i Kristiania; den kunne for så vidt føre sin spede begyn…

I 1564, under Syvårskrigen, inntok svenske tropper Trøndelag. Den 29. mars det året returnerte en styrke på 800 knekter til Sverige, og med seg hadde de kisten med Hellig Olavs avsjelede legeme, samt det som ble beskrevet som “St. Olavs hjelm og sporer”. Helligdommene var hentet på Steinvikholm, der de hadde befunnet seg siden Reformasjonen. Kisten med innholdet etterlot de på Fløan, mens de øvrige gjenstandene ble ført i triumf til kong Erik den 14. i Stockholm og hengt opp i Storkyrkan. Der ble sporeparet og hjelmen hengende like til 1865, da de ble overført til Historiska museet.I Stockholm gjorde man krus på erobringen. I Johannes Messenius’ Stockholmskrønike fra 1620-årene heter det om Storkyrkan:

Och under thenna kyrkios hwalf
henger, som iagh tigh will båda,
om tu har lust them at skåda,
sancht Olufz sporar och stormhat,
som hölles för eij ringa skatt
i Norge, och fördes hijt tå
när kungh Erich slog juten på.

Selv i Erik Dahlbergs prestisjetunge Svecia Antiqua fra senere i samme århund…

I Tveit kirkes våpenhus er det oppstilt en praktfull gravstein av mørk bergart. Den snart 400 år gamle steinen har en innskrift på hollandsk, og man har sagt om den at den i sin tid ble lagt over graven til en fremmed kapteinshustru som døde om bord i et skip i en havn i nærheten, og hvis lik ble fraktet opp elven til kirken og gravlagt der. Gravsteinen bærer ikke preg av vær og vind; det er bare de høyeste partiene som er litt slitt, helst gjennom tråkk. Trolig har steinen ligget i kirkegulvet og markert en grav i kirkens krypt. Innskriften er like lett og lese i dag som da den var ny:“Her ligger begravet Femeyan Jansdr. som venter på den lykkelige oppstandelse. Denne har vært den høyst ærede frue av Capetyn Dierick Hessels, tjener av sin kongelige majestet av Danmark. Stedt til hvile den 27. august A-o 1635”, står det i oversettelse. Gravminnet er dessuten prydet med et våpenskjold, tydeligvis ektemannens.Hvem var da denne kvinnen, og hvem var “capetynen” hun var gift med? Er det r…

Suðr gnauðuðu súðir,
segl hýnd við stag rýndu;
vík skar vandlangt eiki,
Visundr hneigði þrǫm sveigðan.

(Skibene fór brusende afsted sydpa; sejlene, hejste til toppen, pludrede med tovene; skibene med de høje master furede søen; Visund lod sin svejede side duve.)

Tjodolv Arnorsson: Magnússflokkr

Fund af historiske skibsvrag påkalder sig altid offentlighedens interesse. Fascinationen, af hvordan vore forfædre har levet og anvendt skibe og både for hundreder af år siden, er stærk. Det kan derfor heller ikke undre, at fundet i 1996-97 af hele 10 skibsvrag i forbindelse med anlæggelsen af den nye museumsø ved Vikingeskibsmuseet i Roskilde vakte betydelig opmærksomhed. Samtidig med de arkæologiske undersøgelser blev der udtaget prøver fra alle vragene til en foreløbig dendrokronologisk dateringsundersøgelse, og inden de arkæologiske udgravninger var afsluttet, var så godt som alle vrag dateret. Resultaterne af årringsundersøgelserne viste, at de 10 skibe var blevet bygget i perioden fra begyndels…

Har du hørt om den gamle kirkegården på Berge i Lyngdal? Den er nevnt et par ganger i kildene fra tiden før reformasjonen. Stedsnavn som Bergs kjørkegard, Kjørkegardsåkeren og Kjørkeledet avslører at kirkegården lå et sted i nærheten av byttet mellom Rossfjord og Berge, der amtmann P. Holm i 1790-årene fortalte at det “findes Tegn til at have været en Kirkegaard uden at man veed at der i fordum Tid har staaet en Kirke”. En kildeopplysning jeg tilfeldig kom over i Statsarkivet i Kristiansand, godtgjør at kirkegården ble brukt også etter reformasjonen, idet en mann som hadde tatt sitt eget liv, ble gravlagt der i 1623. Slikt ble det bråk av, og saken endte på tinget.

Første gang vi hører om kirkegården på Berge, er i 1388. Det året, det første i dronning Margaretas regjeringstid, vitner nemlig presten i Å (Lyngdal), Håvard Jonsson, og to andre lyngdøler at de hadde vært samlet “j kirkiugardenom a Berrghi” på Mikkelsmess (29. september) med mange andre gode menn. Der overvar de at Roald P…

13. juni 1848 var en skjellsettende dato på gården Dåreid i Spind, Farsund kommune. Denne dagen for over 150 år siden var det utskiftning på Dåreid, og jorder som frem til da hadde vært delt mellom alle bøndene på gården, fikk nye eiere. For at hvert bruk skulle få sine teiger mest mulig samlet, måtte flere av brukene flytte ut fra det gamle fellestunet på høydedraget rett nord for Dåreidvannet. Slik var det på mange av gårdene i Spind i disse årene.Det er en innarbeidet oppfatning at det først var med den utskiftningsloven som ble gjort gjeldende fra 1858 av, at oppløsning av teigblanding og klyngetun fikk noe særlig omfang på Sør- og Vestlandet. Den eldre loven, Lov angående Jords og Skovs Udskiftning af Fællesskap, som kom i 1821, har gjerne vært omtalt som mindre hensiktsmessig. Ja, i mange bygder kan det ved første øyekast se ut til at det ikke ble gjennomført spesielt mange utskiftninger etter den nye loven, heller. Spind er en slik bygd. Men når man går kildene nærmere etter i …