02 juni 2005

Arkeologisk datering

Den tradisjonelle måten å datere arkeologiske funn på, er å sammenligne dem med gjenstander som vi kjenner alderen til. I mange tilfeller har ikke andre funn som er helt identiske med den gjenstanden vi ønsker å datere, men form, stil og dekor kan likevel fortelle oss når den er laget. Men hva da når arkeologene ikke gjør noen funn av oldsaker i form av smykker, våpen eller husgeråd i løpet av en utgravning?

Dersom man finner organisk materiale (trekull, rester av torv, dyre- eller menneskebein – kort sagt, alt som en gang har vært levende organismer), kan det dateres ved hjelp av C14-metoden. I jordatmosfæren finnes det naturlig en del karbon, og en bitteliten del av dette karbonet er radioaktivt. Det er dette radioaktive karbonet som kalles karbon-14 eller bare C14. Alle levende organismer opptar det radioaktive C14. Vi mennesker gjør det når vi puster. Radioaktive stoffer har en viss halveringstid, som er den tiden det tar den radioaktive strålingen å bli halvert når organismen er død. Gjennom å måle strålingsmengden og ut fra kjennskapet til halveringstiden (for C14 er den 5730 år), kan man datere materialet.

Ettersom innholdet av radioaktivt karbon i atmosfæren ikke er helt konstant, men varierer noe over tid, forekommer det at en prøves alder målt i ”C14-år” ikke er identisk med alderen målt i kalenderår. For å løse problemet har man utarbeidet kurver som viser variasjonen i C14-innholdet i atmosfæren. Når man sier at en C14-datering er ”kalibrert”, betyr det at man har sammenlignet den med en slik kurve, og dermed tatt høyde for veksling i atmosfærens innhold av radioaktivt karbon. En kalibrert datering er følgelig mer nøyaktig enn en konvensjonell eller ukalibrert en. For å unngå sammenblanding, og fordi kalibreringskurvene til stadighet finjusteres, har man blitt enige om at C14-dateringer fremdeles skal angis i konvensjonelle C14-år, og at det skal angis tydelig dersom dateringene er kalibrert. I denne boken er samtlige C14-dateringer kalibrerte.

Et særlig problem har man ofte når organismer som har levd i marint miljø skal dateres. Den såkalte ”reservoareffekten” kan i slike tilfeller gjøre at den målte alderen er en god del høyere enn den faktiske alderen. C14-innholdet er ofte lavere enn i atmosfæren i disse omgivelsene, bl. a. på grunn av tilførsel av gammelt karbon fra berggrunnen. Det samme gjelder om man daterer f. eks. sneglehus fra en boplass – sneglene bygger opp skallet sitt av karbonater fra jorden omkring dem, og karbonatene har ofte nokså lavt innhold av radioaktivt karbon.

Årringsdateringer eller dendrokronologien er basert på studiet av årringer i trær. Et tres årsvekst og årringer varierer med årstid og klima. Innenfor ett og samme geografiske område vil alle trær av samme art som er i live samtidig, få et likt mønster av årringer. Gamle trær vil i tillegg ha årringer som oppstod for mange år siden, og som er helt like årringene til de andre trærne som levde den gangen. Dette er utgangspunktet for årringsanalysen eller dendrokronologien. Dersom forskerne bare har en lang nok sekvens av påfølgene årringer, kan man datere trevirke ved å undersøke hvor i denne sekvensen årringene hører hjemme.
Arkivert i:

Ingen kommentarer: