20 juni 2005

Det geistlige godset i Hidra sogn i katolsk middelalder


I middelalderen var kirken landets største jordeier. Før Svartedauen i 1348-49 eide kirken omkring 40 prosent av all jord i landet, og den andelen økte til nærmere 50 prosent frem mot Reformasjonen. Også i Hidra, i nåværende Flekkefjord kommune lengst vest i Vest-Agder, var kirken den største jordeieren. Forskjellige kirkelige institusjoner eide ved inngangen til nyere tid, da kilder som kan fortelle oss om eiendomsforholdene begynner å flyte rikere, nærmere 1/3 av jorden i Hidra.

Vi skal se litt nærmere på hvordan det kirkelige jordegodset i Hidra var sammensatt, og på hvordan det kan ha tilflytt de kirkelige eierne.

I middelalderen var flesteparten av bøndene i Hidra leilendinger. Det vil si at de ikke eide gårdene sine selv, men drev dem mot at de hvert år gav jordeieren en avtalt del av overskuddsproduksjonen. Det var først i løpet av 1600- og 1700-årene at hidrebøndene begynte å kjøpe gårdene sine og ble selveiere. I en oversikt over jordeiere i Hidra i 1617, kan vi skaffe oss et visst innblikk i hvordan forholdene hadde vært i middelalderen.

Lokalkirkelig gods
Hidra kirke stod for brorparten av kirkegodset i Hidra. Men også andre av sognekirkene i distriktet hadde eierinteresser i Hidregårder.

Nes kirke eide således Dåstøl og Polland. I begge tilfeller var det tale om hele gården. Feda kirke eide parter i Langeland og Langelandsstrand, mens Vanse kirke eide en part i Sele.

Sentralkirkelig gods
Men også kirkelige institusjoner utenfor lokalsamfunnet eide til dels betydelige mengder jord i Hidra. Kåda lå med ”szin sælewiede och holmer” (: veideplasser for sel og holmer) til bispen i Stavanger. Akkurat i dette tilfellet har vi faktisk en kilde som avslører hvordan gården kom i kirkens eie. Munkeliv kloster eide en part i Hummerås. Det var ellers først og fremst på Lista at dette benediktinerklosteret i Bergen hadde eierinteresser på våre kanter.

Av langt større betydning var nok likevel en annen geistlig institusjon i Bergen som jordeier i Hidra. Apostelkirken var blitt reist av kong Øystein omkring år 1100 som kongens egen kirke i Bergen, og den var en av de virkelig store jordeierne på Vestlandet i senmiddelalderen. Godset bestod i stor grad av store og sentralt beliggende gårder.

Apostelkirken var i besittelse av fire heleide gårder i Hidra – Omland, Reistad, Vimmervåg og Øvre Ulland, foruten en part av Haugland. Omland var, sammen med Kvanvig, den største gården i Hidra. Apostelkirkens gods bidrar sterkt til det ”aristokratiske” inntrykket som Vestrøyna gir i middelalderen. Her var det nemlig ikke mye bondegods. Ellers i Vest-Agder eide Apostelkirken noe gods i Gyland, Bakke, Herad og Spind (men ikke på Lista).

Hva eide sognekirken?
Men la oss vende tilbake til det lokalkirkelige godset og se nærmere på de eierpartene som lå til Hidras kirke og prest. Fra gammelt av var det lokalkirkelige godset delt i to – fabrica og mensa. De inntektene som lå til kirkens fabrica, skulle brukes til vedlikehold av kirkebygningen. Kirkens mensalgods var derimot inntekter som presten disponerte fritt.

Den mest fullstendige oversikten over Hidra kirkes gods finnes i Grågås fra omkring 1626. Grågås er en fortegnelse over landskyld og andre inntekter til kirker og prester i Stavanger stift eller bispedømme. Opplysningene i Grågås må i hovedsak gå tilbake på forholdene ved begynnelsen av 1500-årene. I de 90 årene som var gått siden Reformasjonen, hadde det ikke skjedd vesentlige endringer i det lokalkirkelige godsets mengde og sammensetning.

Hva forteller så Grågås om det godset som lå til Hidra kirke, fabricagodset?

Jo, størrelsen på kirkens fabricagods var godt over gjennomsnittet for kirkene på Agder. Av samtlige kirker i Lister len, var det bare Vanse og Liknes kirker som hadde større fabrica enn Hidra. I Mandals len ble Hidra bare overgått av Tveit. Hidra stod heller ikke vesentlig tilbake for Sokndal, som den var annekskirke under i tidlig nyere tid.

De fleste sognekirkene i bispedømmet hadde meget lite fabrica, ofte ingenting. Forklaringen på forholdet kan være at disse kirkene i utgangspunktet var rene gårdskirker, eid av lokale (stor-)bønder. I så fall var det ikke nødvendig å sette av midler til årlig vedlikehold – vedlikeholdet var jo uansett kirkeeierens ansvar. Motsatt ville man forvente at hovedkirkene – biskopens egne kirker – hadde blitt tillagt gods til vedlikeholdet. Men det ser bare delvis ut til å være tilfelle i Vest-Agder, dersom vi skal bygge på opplysningene i Grågås.

Det er verdt å legge merke til at storparten av Hidra kirkes fabrica var hele gårder. I de tilfellene der jordebøkene tilsynelatende gir grunn til å tro at det bare er parter som eies av kirken, viser en sammenstilling som i tabellen ovenfor, at ”partene” i de fleste tilfeller er ødegårder som (midlertidig) er slått inn under en nabogård. En jordebok fra 1617 viser at Hidra kirke eier en part i Kjøyda. Det viser seg, når vi ser denne opplysningen i sammenheng med andre kilder fra første halvdel av 1600-årene, at ”parten” er den ødegården som kaltes Lille Vallås. Det samme er tilfelle med Saksemyr (kirkeparten i Ytre Veisdal i 1617), Auland (kirkeparten i Ytre Ulland i 1617) og Mønstermyr (kirkeparten i Fidsel i 1617). I prinsippet kan disse ødegårdene være gitt til kirken i nokså sen tid – det vil si etter at de var lagt øde og hadde sunket kraftig i verdi etter Svartedauen. Men hvis de tilhørte kirken alt før den tid, kan fabricagodset ha vært enda større.

Mensalgodset eller prestegodset i Hidra ser ikke ut til å ha vært særlig omfattende. Det bestod tilsynelatende bare av Festervoll og Stø, som ifølge Grågås tilhørte presten i Sokndal. Men i en jordebok fra 1617 opplyses det at det var Hidras prest som eide disse gårdene. Det er nok den verdslige jordeboken fra 1617 som gjengir det opprinnelige forholdet, mens Grågås av naturlige grunner er mer oppdatert når det gjelder hvilke kirker som etter Reformasjonen fremdeles hadde egen prest, og hvilke som ikke lenger hadde.

Å være kirkens bonde
Hvordan var vilkårene for dem som var kirkens leilendinger i Hidra? I hovedsak neppe annerledes enn for andre som leide jord. Ofte begrenset leieforholdet seg til at leilendingen måtte betale en årlig avgift til jordeieren, mens han selv kunne disponere over gård og grunn nærmest som han ville. Det var denne jordavgiften som ble kalt landskyld. Selve eiendomsretten til jord omfattet ofte ikke annet enn dette landskyldkravet i gammel tid, dersom eieren da ikke selv brukte jorden. Og det gjorde selvsagt ikke de forskjellige kirkelige institusjonene med eierinteresser i Hidregårder. Unntaket er antagelig Festervoll, som var den eneste gården på Hidrøyna som etter jordeboken fra 1617 lå til Hidra prestebol. Trolig har presten derfor bodd i Festervoll den gangen Hidra hadde egen prest.

Landskylden utgjorde ca. en sjettedel av den samlede produksjonen på en gård. Produksjonen kunne imidlertid variere. Husdyrholdet gav huder og skinn, men landskylden kunne også betales i mel eller fisk. Biskopen i Stavanger gjorde for eksempel hvert år krav på og fikk 1 laup smør og 1 hud av ”Kahtte med szin sælewiede och holmer” – altså Kåda med tilhørende øyer og fangstplasser for sel.

Vi vet ikke om de kirkelige jordeierne forsøkte å drive en mer offensiv godspolitikk i Hidra. Vi vet imidlertid at Munkeliv kloster gjorde det på Lista. Abbeden i Munkeliv hadde egne ombudsmenn i lenet, som blant annet skulle sørge for at landskylden ble betalt i rett tid. De gangene vi finner ombudsmennene omtalt i skriftlige kilder, dreier det seg om folk bosatt på Lista. I det minste i ett tilfelle (i 1339) var det konflikt mellom den mektige prosten på Lista, Herr Ivar, og klosteret i Bergen. Av et brev fra biskopen i Bergen til biskop Eirik i Stavanger, fremgår det at prosten hadde forurettet Munkelivs bønder i Lister, trolig ved å pålegge dem byrder som gjorde det vanskelig å betale landskylden. Men Munkelivs eierinteresser i Hidra sogn var begrenset til en eierpart i Hummerås. Dersom Apostelkirken – som var den dominerende kirkelige jordeieren i Hidra – forsøkte seg på noe lignende, har vi i så fall ikke bevart kilder som forteller om det.

Kirkegodset ble fra slutten av 1600-årene av kjøpt av bøndene. Kirkens leilendinger ble dermed selveiere. Men en del av de mindre eierpartene som kirken hadde i gårder her, ble først ”avlest” langt inn i vår egen tid. Feda kirke hadde siden middelalderen eid en del av Langeland. Da Karl Kjellstrøm løste inn dette landskyldkravet for ett av brukene på gården i 1940, kostet det ham 21 kroner og 92 øre. Den årlige landskylden – som da for lengst var gjort om til en pengeavgift – lød den gangen på 1 krone og 37 øre.

Litt lokal godsgeografi
Det finnes et annet påfallende aspekt ved det øvrige kirkegodset i Hidra – nemlig den geografiske fordelingen. De gårdene som i sin helhet var eid av kirkelige institusjoner, er konsentrert til Vestrøyna. Her lå hovedtyngden av Apostelkirkens gods – gårder som Omland, Reistad, Øvre Ulland og Vimmervåg. Hidra kirke kontrollerte på sin side Ysthus, Krågedal, Lille Vallås og Auland. Dessuten eide Hidrepresten Festervoll. Når vi så legger til at Vallås, Ågenes og Våge lå til det adelige Hanangergodset, og at kongen eide østre Fidje og Kjellnes, tegner det seg et bilde av Vestrøyna som et område dominert av heleie og med meget lite innslag av bondeie.

Apostelkirkens gods har etter alt å dømme blitt lagt til kirken på et tidlig tidspunkt, og vi skal ganske sikkert se for oss kongemakten som giver. Det betyr i så fall at det er kongemakten som fremstår som den dominerende jordeieren på Vestrøyna i middelalderen. Slike sammenhengende områder med krongods, ofte med én eller flere store og gode gårder sentralt plassert i komplekset, tenker man seg ofte som lokale stormannsgods som i forbindelse med rikssamlingskampene eller de senere borgerkrigene har blitt beslaglagt av kongen.

Dersom Vestrøyna har inngått i et slikt lokalt jordegods – og det er det altså mye som tyder på at den har – så er det rimelig å se ikke bare byggingen av den første kirken i Kjerkehavn, men også tilleggelsen av en del hele gårder i kirkens nærområde (Festervoll, Ysthus, Krågedal), som et initiativ utgått fra den som kontrollerte dette lokale godset. Om det så har skjedd før kongemakten overtok eller etter, er vanskelig å gi noe klart svar på. Kanskje var det rett og slett kongen som stod bak, slik lokaltradisjonen vil ha det til at han gjorde i en annen viktig havn på Agderkysten, nemlig Selør ved Lindesnes. Ikke bare eiendomsforholdene, men også et navn som Kongshavn – som neppe har noe å gjøre med Kristian IVs besøk på Hidra å gjøre, men trolig er mye eldre – kan tyde på at det siste er riktig.

Ingen kommentarer: