Gå til hovedinnhold

Havnekapeller i middelalderen


Olavskapellet i Ny-Hellesund, Søgne i Vest-Agder, tilhører en lite kjent del av middelalderens religiøse liv, men er på ingen måte enestående. Lignende kultbygninger fantes antagelig langs hele kysten vår. Disse havnekapellene ligger skjult i historiens halvmørke, men er utvilsomt et fascinerende stykke kysthistorie.

Navnet ”kapell” kommer av det latinske capella, som betyr ”liten kappe”. I middelalderen var et kapell en kirkelig bygning med begrensede rettigheter og funksjoner.

De fleste kilder som forteller om hvilke kirker som fantes i middelalderen, er etterreformatoriske, og de gir først og fremst opplysninger om de kultsteder og –bygninger som Kirken som organisasjon etter den lutheranske reformasjonen anerkjente. Det var i disse bygningene gudstjeneste skulle skje – 20-30 ganger i året i hovedkirkene og 10-12 ganger i annekskirkene – og det var herfra den offisielle religionen ble formidlet.

Men det fantes også en folkelig offentlighet – en kultus med tilhørende kultsteder som vi bare får kjennskap til ad omveie. I katolsk middelalder fantes et ukjent antall kirkesteder av lavere rang. Tre typer kan skilles ut: Knutepunktkirker langs ferdselsveier til lands og til sjøs, arbeidsstedskirker, f. eks i fiskevær eller i utmarksområder som bare ble utnyttet til visse årstider, og lokalkultbygninger. Olavskapellet på Kapelløya har vært en slik knutepunktkirke langs den viktige handelsveien som hadde Ny-Hellesund som en av sine havner.

Felles for disse kultstedene er at de ikke ble regnet som regulære sognekirker, med prest, gravplass og gudstjeneste. Fra slutten av 1500-tallet og senere er det stort sett bare sognekirkene som er synlige for offentligheten. Det er typisk at uthavnskapellene på Sørlandskysten bare er kjent i lokal tradisjon eller gjennom hollandske seilingsbeskrivelser.

På Sørlandskysten har vi opplysninger om havnekapeller på Seløyene ved Lindesnes, på Skjernøy i Mandal, i Indre Flekkerøy havn ved Kristiansand, i Ulvøysund ved Lillesand, på Hesnesøy ved Grimstad, på Merdø i Tvedestrand og på Tromøy ved Arendal. Flere steder finnes det stedsnavn og/eller svakere tradisjon om at det kan ha eksistert slike kapeller: Skogsi i Mandal og Randesund i Kristiansand, for bare å nevne to. Videre østover finner vi slike kapeller på Lauvøya ved Tønsberg, og flere steder langs den svenske kysten.

Ikke alle de mer uoffisielle kultstedene hadde egne bygninger. En rekke steder på Sørlandskysten fantes gravplasser for sjøfolk og ilanddrevne ”strandvaskere”. Bare i Vest-Agder forteller tradisjonen om minst 9 slike - på Prestøyna og Kolløyna i Flekkefjord, Skarvøy i Farsund, Aspholmen, Eggvær, Landi og Ramsi i Mandal, Lamholmen i Søgne og Odderøya i Kristiansand.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Norsk arkeologis ukjente fedre