30 mai 2005

Dendrokronologi på Sørlandet

For få år siden ble det oppdaget at eiketømmer fra en stavkirke var blitt gjenbrukt da Austad kirke i Lyngdal ble nybygd i 1803. Takket være en årringsprøve fra et par av stokkene, fant man ut at den eldre kirken var blitt reist i 1187 – eller noen år senere. Men som en ”bieffekt” oppdaget vi at middelalderskipene Sørenga 3 fra Gamlebyen i Oslo og Roskilde 6 fra Sjælland hadde en sekvens av årringer som var til forveksling lik den fra stavkirken i Lyngdal. Forklaringen måtte være at disse skipene var bygd av tømmer fra Lyngdal eller iallfall et sted i landskapene rundt Lindesnes.

Dendrokronologi – eller årringsdatering – tar utgangspunkt i studiet av variasjonene i trærnes årringer. De fleste vet at man kan bestemme alderen til et tre ved å telle dets årringer. Det er sikkert færre som vet at mønstret av brede og smale årringer fra mange trær kan brukes til datering av arkeologiske og historiske monumenter. Videre kan dette mønsteret brukes til å bestemme opprinnelsessted for tømmer som er brukt til bygninger, fartøyer eller andre trekonstruksjoner.

Grunnlaget for metoden er det faktum at trær av samme art vil vokse likt når de vokser under like betingelser. Det betyr at alle trær vil danne en bred årring i en god vekstsesong og en smal årring i en dårlig. Normalt avhenger veksten først og fremst av klimaet i trærnes vekstsesong, og det gjør det mulig å utarbeide kurver for et landområde som viser variasjonen i tykkelsen av trærnes årringer. En slik kurve kalles en grunnkurve, og den kan rekke flere tusen år bakover i tid.

En grunnkurve bygges opp på grunnlag av omfattende undersøkelser av årringene i levende trær og i en stor mængde eldre tømmer fra f. eks. gamle bygninger og arkeologiske undersøkelser i området. Gjennom årene er det bygd opp et godt nettverk for grunnkurver for eik i Nordeuropa. For Norges del finnes det en eikekurve for Oslofjordområdet, men den dekker kun en begrenset periode i yngre jernalder og vikingtid. Den ble utarbeidet av Niels Bonde for å kunne datere tømmeret i Gokstad-, Oseberg- og Tuneskipet, og har senere blitt brukt i dateringen av tømmerkonstruksjoner fra Kaupang.

I Norge som helhet har furu vært det viktigste byggematerialet, og den nasjonale satsingen innenfor dendrokronologi har vært rettet mot oppbyggingen av grunnkurver for furu. Dette arbeidet utføres ved NTNU i Trondheim. Fylkeskonservatoren i Vest-Agder har brukt betydelige ressurser på å bygge opp en slik furukurve for vårt fylke. Pr. dags dato har vi en sammenhengende kurve tilbake til 1200-årene – mye takket være arbeidet som er gjort for å datere eldre tømmerbygninger i Åseral og andre innlandsbygder.

Men eik har i århundrer spilt en avgjørende rolle for kultur og næringsliv i landsdelen. Austad stavkirke er ikke den eneste bygningen i Vest-Agder som har vært bygd av eik – av de bygningene som er bygd av eik og som fremdeles eksisterer, er vel Kvellandsloftet i Lyngdal det mest praktfulle, men det finnes mange flere.

Enda viktigere har eika vært innenfor skipsbygging. Og eksporten av sørlandsk eik – til skips- eller husbygging – har lange tradisjoner. I havner over store deler av verden ligger vrak bygd av tømmer fra vårt fylke. Men foreløpig mangler vi redskapet som kan datere eikebygningene og proveniensbestemme skipsvrakene.

Etterhånden har dendrokronologien etablert seg som en av de viktigste naturvitenskapelige dateringsmetoder innen for arkeologi i Nordeuropa. Den tilbyr historikeren og arkeologen svaret på det viktigste spørsmålet som stilles i forbindelse med en undersøkelse av et arkeologisk funn: hvor gammelt er det?

Ser man på dekningsområdene for de store grunnkurvene, springer det i øynene at det ikke eksisterer en grunnkurve for det sørligste Norge. Området fra Skagerrak og opp til fjellet utgjør en del av den nordlige grensen for den naturlige utbredelsen av eik. Det er derfor foreslått et samarbeidsprosjekt mellom Fylkeskonservatoren i Vest-Agder og Nationalmuseet i København. Formålet med prosjektet er å utarbeide en kurve for nettopp dette området. ”Med ryggen til fjellet – dendrokronologisk grunnkurve for sørlandsk eik” er navnet på prosjektet, som forventes igangsatt 1. juli i år og foreløpig er programsatt til tre år.

Fra historiske kilder vet vi at det har vært stor eksport av tømmer fra det sørligste Norge gjennom flere hundre år. Og i denne forbindelse var Sørlandskysten med sine mange gode havner og store eikeforekomster et hovedområde. Eksporten har gått sørpå og mottakerlandene har vært Danmark, Schlesvig-Holstein, Niedersachsen og Holland – for å nevne noen.

Allerede nå har det ved hjelp av årringsundersøkelser lykkes å sammenkjøre synketømmer fra Venneslafjorden med tømmerkonstruksjoner fra Wilhemshaven, Niedersachsen (låvebygning) og Skottland (div. bygninger). Det er altså eiketømmer fra Agder som har blitt brukt i disse bygningene. Det er disse spede resultatene vi ønsker å utnytte i det videre arbeidet med å bygge opp en grunnkurve for eik fra det sørligste Norge. Dette arbeidet vil ha avgjørende betydning for arkeologiske og bygningsarkeologiske undersøkelser på Agder i årene som kommer.

Ingen kommentarer: