Gå til hovedinnhold

Kongshaugen på Avaldsnes

Hva skjuler Kongshaugen på Avaldsnes? Kongshaugen er fra naturens side en svær jordbakke like ved Avaldsnes kirke og prestegård. Det kan imidlertid se ut som om noen på et eller annet tidspunkt har jevnet ut toppen av haugen, slik at det oppstod et nokså stort, flatt platå. Rent topografisk inntar Kongshaugen en majestetisk posisjon i landskapet rundt ett av landets mest tettpakkede fornminneområder. Ikke så rent lite tradisjonsstoff på Karmøy er knyttet til Kongshaugen. Men hva er den egentlig – og er det noe arkeologi i eller på den?

Historisk sett, har det versert flere tolkninger av hvordan haugen fikk sitt navn. J. K. Christie skrev i 1842 en ”antiqvarisk-historisk Skitse af Augvaldsnæs” i det antikvariske tidsskriftet Urda. Han opplyser at Kongshaugen har et alternerende navn – Dåpshaugen. Christie mener at begge disse navnene viser at det var på dette stedet Olav Tryggvason holdt ting med rogalendingene da de tok imot kristendommen en gang i 990-årene.

Til støtte for sitt synspunkt anfører Christie at det inntil for kort tid siden (i 1842) fantes en ”Tingkreds” på Kongshaugen. Fremdeles i 1842 fantes det ”en Stump af en liden, halvomfalden Bautasten” midt på haugen, og den runde steinsetningen (”tingkretsen”) hadde stått sør for denne. Steinsetningen hadde altså nokså nylig måttet gi tapt for ”Oldtidsmindernes skaanselløseste Fiende, Ploven”, som Christie skriver. I den forbindelse hadde man funnet et ”simpelt Jernsværd” midt inne i steinsetningen.

Men det har også vært dem som har ment at Kongshaugen har fått sitt navn fordi en konge, kanskje den eponymiske Augvald, var begravd på stedet. Den runde steinsetningen er da også et kulturminne av en type som mange steder i Skandinavia har tjent som gravmarkører. Det samme gjelder bautaen som nevnes hos Christie. Som jeg straks kommer tilbake til, ser det dessuten ut til at det har ligget en stor gravhaug eller –røys på Kongshaugen.

J. K. Christie mente at opplysningene om en ”kongegrav” på Kongshaugen ene og alene skyldtes en sammenblanding med Flagghaugen på Avaldsnes kirkegård. Flagghaugen var blitt undersøkt av prost Brun noen år tidligere og hadde vist seg å inneholde én av de rikest utstyrte mannsgravene fra første halvdel av 200-årene e. Kr. i Nord-Europa. Christie skriver:

”Denne Kongshoug kan (…) ikke bære sit Navn efter Kong Augvald, og det er ved en ren Forveksling af denne og Flaghougen, at Kirkedepartementet i sin vidtudbredte ’Veiledning til at lære at læse Haandskrivt’ af Hr. Provst Bruns Fund i Denne slutter til Augvalds Begravelse i hin. Skal her endelig være en Kongegrav, saa er maaske en af Augvalds Ætlinge her jordet.”

Og videre:

”Efter Snorre stode da Bautastene, altsaa mindst to, ved Augvalds Grav. Men Spor af mere end en søger man forgjæves paa Kongshougen, og selv dette er usikkert, ligesom heller ingen Beskrivelse af denne Houg leder til en saadan Antagelse, idetmindste ikke mig bekjendt. Dersom der da noget andetsteds nærved findes eller har været at finde de af Snorre omtalte ”Bautastene,” saa har man, ialfald naar ogsaa andre bestyrkende Omstændigheder komme til, Grund til heller at søge Augvaldshøien der, end paa Kongshougen.”

Denne logikken ledet Christie til Flagghaugen, og dit har alle senere forfattere slått følge med ham.

Men Kongshaugen opphørte ikke å fascinere. Nesten 100 år etter Christies besøk på Karmøy, skulle et funn på Kongshaugen sørge for overskrifter i rikspressen.

Det var i november 1934 at museumsbestyrer Jan Petersen ved Stavanger museum var på Avaldsnes. Alt i april var Petersen blitt anmodet av sogneprest Skadberg på Avaldsnes om å ta turen til Karmøy. Man hadde nemlig funnet noe som så ut som restene av et hus på Kongshaugen.

Under vårpløyingen hadde man avdekket det som så ut som to rekker av steiner øst-vest, på tvers av høydedraget. Ordet ”kongsgården” var plutselig på alles lepper. At den eller de bebyggelsene som hadde gravlagt sine fremste døde i Flagghaugen i 200-årene, i Storhaug i 700-årene og i Grønhaug i 900-årene var noe utenom det vanlige, har det aldri vært tvil om. Men ingenting var funnet så langt. Det lå en aldri så liten sensasjon i luften…

Det ble avtalt at Petersen skulle komme etter innhøstingen, og det drøyde altså til november før arkeologen kunne stikke spaden i jorden. Resultatene var imidlertid skuffende, når det nå engang var en kongsgård man ville finne. Petersen avdekket et område på 20x6-11 m bredt område, og det lå ganske tett med steiner overalt. Noe hadde skjedd på Kongshaugen, men ”det var ikke mulig å få det til at det kunne ha vært grunnmur til veggene i et hus,” skrev Petersen i sin innberetning til museet.

Jan Petersen foreslo i stedet at det kunne ha ligget ”en steinrøys, kanskje en gravrøys” på stedet. I så fall har den hatt anselige dimensjoner. Hovedstadspressen kunne ikke skjule skuffelsen over resultatet: ”Det var ikke murene fra kongsgaarden”, lød overskriften i Dagbladet 22. november 1934.

Er det så bunnlaget av en stor gravrøys som skjuler seg under gresstorven på Kongshaugen? Er det i så fall til dette gravminnet at tradisjonen om ”kongebegravelsen” på haugen opprinnelig har knyttet seg? Det er utvilsomt lenge siden den eventuelle røysen må ha blitt rasert – Christie visste jo ikke beskjed om den i 1842, og han er ellers godt nok informert om slettede fornminner i området.

Det hører med til historien at Kongshaugen også med moderne arkeolog-øyne er en interessant mulig lokalisering for en høystatusbebyggelse fra jernalder på Avaldsnes. Den planerte, men naturlige høyden minner om husplattformer som den som nylig ble avdekket på Huseby i Tjølling, Vestfold. Derfor ble det i regi av Avaldsnesprosjektet foretatt geofysiske undersøkelser på Kongshaugen i 2004. Hva fant vi så? Jo, en steinpakning som må være den samme som Jan Petersen avdekket for 70 år siden. Fasongen ser ut til å være langoval, og størrelsen omtrent som Petersens undersøkelse indikerte.

Den geofysiske undersøkelsen har dermed styrket tanken om at det har ligget en stor gravrøys eller –haug på stedet. Men vi har ikke helt gitt opp idéen om en jernalderbebyggelse, heller, og Arkeologisk museum i Stavanger planlegger videre undersøkelser på Kongshaugen.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…