Pelsjegere

For noen år siden ble det avdekket et felt med kokegroper på Bommestad i Larvik, et av de største feltene som er påvist i Norge så langt. Hva hadde så våre romertidsforfedre mesket seg med her ved Lågens bredd? Oksekjøtt, kanskje, eller svin? Fisk? Nei da. Bever.

Blant nord-amerikanske indianere var det vanlig å spise bever, og det var ikke så sjelden at de europeiske settlerne gjorde det, heller. Helge Ingstad skriver seg varm om beverkjøttets gleder i sin Pelsjegerliv, ikke minst roser han den fete halen.

"Storkjøkkenet" ved Lågen er heller ikke noen enslig svale i norsk arkeologisk sammenheng. Et annet og mer langvarig eksempel på at den store gnageren kunne være et ettertraktet bytte, har vi fra Bukkhammeren i Kvikne, en heller som har vært besøkt av fangstfolk gjennom en periode på seks tusen år. Ut fra det rike materialet av dyreben som ble funnet der, ser det ut til at beveren var det viktigste byttedyret for folkene under helleren fra eldre steinalder og like til folkevandringstid.

Det kan tenkes flere forklaringer på at de yngre boplasslagene i helleren ikke inneholder ben fra bever, men én mulighet er at dyret var blitt overbeskattet i området, slik det skjedde mange steder i Europa og i Nord-Amerika i nyere tid. Men i sistnevnte periode var det var ikke matauk som førte til at beveren forsvant, men pelsjakt. I århundrer var dette nemlig et særdeles ettertraktet pelsverk – ikke minst til hatter. Når man tar bort overhårene på beverpelsen, blir den fløyelsmyk. Det er umulig å forstå den hollandske og franske koloniseringen av Nord-Amerika uten å se den i lys av tilgangen på bever.

Men før den europeiske ekspansjonen åpnet opp de nordamerikanske jaktmarkene, var det særlig storfyrstedømmet Moskva og de nordrussiske skogene som forsynte Europas overklasse med bever og annet pelsverk. Kappløpet for å etablere kolonier på den andre siden av Atlanteren handlet ikke minst om å skaffe billigere beverskinn enn det man hentet hos moskovittene. Så sent som på 1700-tallet skriver Knud Leem at samene fanger bever og selger skinnene til russiske oppkjøpere.

Spørsmålet er om pelsen var hovedsaken alt i forhistorisk tid. Kildene svikter i stor grad på det punktet hva beveren angår, men Jordanes forteller i hvert fall på 500-tallet om svearne som takket være sine handelsforbindelser gjennom mange andre stammer eksporterer for Roms behov pelsverk med "lasursteinens farge" (dvs. blått). Det dreier seg vel helst om gråverk og sobelskinn. Senere beretter arabiske kilder om nordboernes handel med bever og rev, og Historia Norvegiæ noterer hvordan samene betaler blant annet beverskinn i skatt til Norges konge. Flere sagaer skildrer norske stormenn som reiser til Bjarmeland og kjøper beverskinn. Adam av Bremen skriver om svearne at "alt som bare har med tom forfengelighet å gjøre, slik som gull, sølv, prektige hester, bever- og mårskinn, saker som vi beundrer til vanvidd, regner de som ingenting."

En sjøhelt fra Spangereid

Da admiral Niels Juel og den øvrige marineledelsen skulle modernisere og styrke den danske flåten i forbindelse med nok en krig med Sverige – nærmere bestemt den såkalte Gyldenløvefeiden fra 1675 til 1679 – vendte man blikket mot datidens mektigste sjømakt, Holland. Matroser og offiserer med lang erfaring fra den krigsvante hollandske flåten søkte seg i disse årene til den danske. Det var hollendere blant disse veteranene, men flere dansker og kanskje enda flere nordmenn. Blant disse var Hans Carstensen Garde, opprinnelig fra Spangereid.

Det var ikke noe nytt fenomen at norske og danske matroser lot seg verve til den hollandske flåten. Så tidlig som i 1621 sendte Christian den 4. en nordmann, Jens Munk fra Barbu, til Amsterdam for å verve norske og danske matroser til en ekspedisjon til Ostindien. Fremdeles på slutten av 1600-tallet kunne den engelske utsendingen Robert Molesworth skrive at "den danske kongens beste sjøfolk er nordmenn, alle sammen, men de fleste av dem er i hollandsk tjeneste og bor der med sine familier." Christian den 5.s Norske lov slo fast at norske sjøfolk fritt kunne seile med "innenlandske og utenlandske som er Kongens Venner, på hva sted dem lyster i Europa."

Og mange utnyttet altså den muligheten. Tenk bare på folk som Nils Olsen fra Stavanger som ble til Cornelis Cruys i Amsterdam og endte som admiral for den russiske østersjøflåten. Eller på Kurt Sivertsen fra Brevik, bedre kjent som Cort Adeler, som deltok på hollandsk side i sjøkrigen mot Spania i 1630-årene og siden fikk heltestatus som venetiansk sjøkriger og viseadmiral. "Nordens underverk", heter det om ham i gravskriften i København.

Men i 1670-årene ble altså mange av de dansk- og norskfødte veteranene lokket til hjemlige farvann. Det sier seg selv at det var en hel del sørlendinger blant disse, for ingen andre steder i Norge hadde større utvandring til Holland enn Christiansands stift. Hans Carstensen Garde var en av dem som kom tilbake.

Hans Carstensen var født i 1652 og sønn av Carsten Pedersen, som var skipper og borger til Kristiansand, og Barbro Andersdatter på Gahre i Spangereid. Seksten år gammel gikk Hans til sjøs, og snart vervet han seg til hollandsk krigstjeneste. Han deltok på flere krysstokter i Nordsjøen, men også i Middelhavet, der hollandske handelsskip måtte gå i konvoi for å unngå angrep fra nord-afrikanske korsarer. Hans Carstensen var dessuten med i den tredje engelsk-nederlandske krigen i 1672-1674 og i tre av de store sjøslagene som avgjorde den.

I 1677 melder Hans Carstensen Garde seg til tjeneste i den dansk-norske flåten. Han stiger raskt i gradene; i starten finner vi ham som matros på Niels Juels admiralskip, men alt i 1678 er han konstabel og året etter løytnant under kaptein Andreas Dreyer på Eenighed. Dreyer var dansk, men hadde som Hans Carstensen vært i hollandsk tjeneste og blant annet deltatt i den kortvarige gjenerobringen av New York noen år tidligere. I det blodige sjøslaget ved Kalmarsund mistet Hans sin høyre hånd, og det er i tiden etter dette at han dukker opp på mer hjemlige trakter igjen.

I de to neste to årene er han nemlig ansvarlig for de utskrevne matrosene i Norge. Det er vel i den egenskapen at han trekker en lyngdøl for retten fordi han har nektet å skysse ham til Spangereid kirke i 1681. At Hans Carstensen ikke alltid var like omgjengelig, hører vi i 1690, da det heter om ham at han er "en god Sømand og Lieutenant, naar han kunde ikkun lade sin Drikken". På et tidspunkt ble han også avskjediget grunnet fyll og bråk. Så sent som i 1700, da han nærmet seg 50 år, ble han imidlertid forfremmet til kapteinløytnant, og endelig avskjed flåten fikk han først seks år etter det igjen. I forbindelse med avskjeden tales det om hans "liderlighed og umaadelige fylderi", som dog ikke var helt uvanlig blant datidens sjøkrigere.

Hans Carstensen Garde var gift og hadde to døtre hjemme på Spangereid. I rettskildene fra den gang figurerer han stadig. Den barske krigsveteranen var nok fryktet blant en del av sambygdingene, og ved en anledning anklaget han en nabo på Gahre, Haagen Tollisen, for trolldom. Årsak: Haagen hadde gravd ned en levende geit på Hans' eiendom!

Hans Carstensen døde i 1711.

Kauriskjell

Arabiske kjøpmenn bruker kauriskjell som betalingsmiddel i 1845.

Én av de merkeligste gjenstandstypene i norske gravfunn fra jernalderen, er kauriskjell. De norske funnene er ikke mange, bare tre, og alle er fra Nord-Norge – fra Tjeldsund, Lurøy og Lødingen. I samtlige tilfeller er skjellene gjennomhullet og brukt som perler, og alle de tre gravene ser ut til å ha blitt anlagt i 600-årene e.Kr. Dessuten er de nord-norske skjellene av en bestemt type kauri, nemlig den som kalles pengekauri. Og den måtte man helt til Det indiske hav, til Maldivene, for å finne.

Siden det ikke er gjort funn av kauriskjell på Vestlandet eller overhodet i det sørlige Norge, er det all grunn til å tro at de nord-norske funnene har kommet via en østlig rute. Det samme viser funnfordelingen utenfor landets grenser: Det finnes kauri fra Ångermanland og fra Birka i Mälardalen, og dessuten fra Gotland og Öland – selv om noen, kanskje de fleste av disse, er av andre typer enn pengekauri. Det er gjort flere funn fra omtrent samme tid og noe tidligere såvel på angelsaksiske som på merovingiske gravplasser, men disse er av typen tigerkauri. Pengekaurien finner vi derimot igjen i gravfunn fra Latvia og Russland. Trolig har de nord-norske eksemplarene kommet via de øvre delene av Dnepr.

Men opprinnelsesstedet er altså mye lenger unna, i Det indiske hav. Maldivene var i århundrer et sentralt stoppested for sjøveis trafikk mellom India på den ene siden og Rødehavsområdet og Den arabiske halvøy på den andre. Fra Maldivene må kauriskjellene ha blitt fraktet den lange veien inn til det indiske eller arabiske fastlandet, og derfra med karavaner og på de store elvene helt til verdens nordlige utposter på kysten av Hålogaland. Det er i sannhet imponerende. Og husk at vi befinner oss i en epoke 100-200 år forut for vikingtiden.

Kauriskjell var en kjent handelsvare i eldre tid. Så langt øst som til Kina er de funnet - og altså helt nord til Troms. Arkeologen Egil Mikkelsen har arbeidet spesielt med funn av kauriskjell i tiden fra omkring 500 e.Kr. og fremover. Hans hypotese er at kauriskjellene spilte en viktig rolle innenfor den buddhistiske religionen og kulturen som rådet på Maldivene i starten av denne perioden, og at kaurieksporten fra øyriket kan ha skapt noe av det økonomiske grunnlaget for den rike monastiske kulturen der.

Mer om de nordnorske funnene av pengekauri kan man lese i Ingunn Dahlseng Håkonsens masteroppgave fra 2009, Perlehistorier (Universitetet i Tromsø).

Landet vi mistet

Også landskap kan ha sin virkningshistorie. Det er ikke minst tydelig i Bohuslän, som var norsk land frem til 1658. For selv om dette forholdet er kjent stoff for arkeologer og ikke minst historikere på begge siden av svenskegrensen, resulterer begivenhetene for 350 år siden ikke bare i at man tenker på Bohuslän som utvetydig svensk i dag – men også i vikingtiden og tidligere. Sjelden eksplisitt, men altfor ofte i praksis.

Få nordmenn, og det gjelder selv innbitte østfoldinger som herværende forfatter, tenker vel på det blide Bohuslän som noe annet enn et svensk sommerparadis og handelsmekka på den andre siden av Svinesund. Og i vårt hjørne av verden finnes det vel knapt noen mer naturlig grense enn Iddefjorden. Men i århundrer frem til Roskildefreden i 1658 var altså Bohuslän et norsk kjernelandskap – med  rike jordbruksbygder, klostre som Dragsmark og Kastelle, de viktige middelalderbyene Konghelle og Oddevold og den mektige grensefestningen Båhus. Likevel er det i stor grad Jämtland og Härjedalen som huskes som tapte landskap. Bohuslän er mer som Idre og Särna.

De svenske kravene etter seieren i 1658 var knallharde: Daværende danske indrefileter som Halland, Bornholm og kornkammeret Skåne skulle tilfalle Sverige, og det samme skulle norske kjernelandskap som Trøndelag og Bohuslän. I tillegg skulle hele Norge være svensk i 30 år. Sluttresultatet i Roskilde den 26. februar var noe mildere betingelser, men såvel Bohuslän som Trøndelag skulle forbli blå-gule. Det gikk ikke lang tid før det igjen brøt ut krig, og i en ny fredsslutning i København to år senere ble Trøndelag norsk på ny. Bohuslän, derimot, skulle for all fremtid forbli svensk – gjenerobringen under Tyttebærkrigen i 1788 ble bare en episode.

Det er altså dette faktum, den politiske omveltningen i 1658, jeg mener har en spesifikk virkningshistorie, i den forstand at Bohuslän like ofte blir fremstilt som en svensk periferi som et norsk, østlandsk sentralområde – selv når det er tiden lenge før 1658 som er tema. I og for seg kloke perspektiver som at Bohuslän var en relativt egenrådig landsdel, et omstridt grenseområde, og at landskapet først og fremst hører hjemme i en Kattegat-Skagerrak-sammenheng, tar på sett og vis utgangspunkt i det samme forholdet.

Eksemplene er mange, men jeg skal nøye meg med et som er hentet fra den arkeologiske diskursen rundt gravfeltet i Greby ved Gre bbestad i Tanum kommune. Det er symptomatisk at denne fagdiskusjonen i all hovedsak har vært – og er – svensk. Grebyfeltet er "ett af de vackraste i Sverige", skrev arkeologen Oscar Montelius etter at han hadde undersøkt noen av gravhaugene der i 1870. Feltet består av nesten 200 gravhauger, noen runde og andre lange, foruten en serie runde og ovale steinsettinger og så mange som 40 karakteristiske, høye bautasteiner. Det monumentale gravfeltet er med rette sagnomsust. Montelius fant at inventaret i gravene – som viste seg å være fra folkevandringstid – pekte vestover, med forbindelser til Norge, De britiske øyer og Tyskland. Det i seg selv er kun påfallende i en rikssvensk sammenheng, for Greby ligger bare et steinkast eller to fra Ytre Oslofjord. Og både gravgodset og de oversjøiske forbindelsene som kan leses ut av det, er helt i tråd med hva man finner på gravplasser fra samme periode i Østfold og Vestfold og videre nedover sørlandskysten.

I ulike sammenhenger har det videre vært pekt på at Grebyfeltet er unikt i Vest-Sverige, først og fremst fordi det rommer et så stort antall gravminner, mens normalen ellers i Bohuslän er mindre gårdsgravfelt. Det er ikke direkte feil, dette. Men hvorfor begrense sammenligningsgrunnlaget til høyst moderne landegrenser? Det er tross alt bare litt over to mil i luftlinje til riksgrensen i Enningdalen. Og hva størrelse, datering og gravminnetypologi angår, slutter Grebyfeltet seg til store jernaldergravplasser som Hunn, Store-Dal, Gunnarstorp og Opstad i Østfold. Med utgangspunkt blant annet i Grebyfeltets betydelige omfang har det endatil vært foreslått at det kan ha eksistert en handelsplass i Grebbestad i jernalderen. Det finnes argumenter for at det har vært en handelsplass i nordre Bohuslän et sted, men de har først og fremst sammenheng med de rike funnene innenfor et noe større område i Kville og Tanum.

I sagamaterialet spiller Ranrike en ikke ubetydelig rolle. Man kan lese om vikingtids stormenn fra halvøya Sotenes innenfor Smögen og på Vätteland i Tanum. Om vi skal tro Landnåmsboken, var det ranrikinger selv blant nybyggerne på Island på slutten av 800-tallet. Senere, under borgerkrigene på 1100- og 1200-tallet, ble flere slag utkjempet i det nåværende Bohuslän. Kong Harald Øysteinsson falt der i 1157 og ble gravlagt i Foss kirke. Kong Sverre møtte motstand blant flere av høvdingene i landsdelen, med Simon i Skredsvik som den fremste. Før den tid hadde en tredje konge, Olav Kyrre, dødd på sotteseng på Håkeby i Tanum. Det var i 1093.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at Bohuslän før sagatiden neppe var mer "norsk" enn Østfold var det. Viken som sådan var antagelig en region der det fantes småkonger og stormenn som kunne stå i et eller annet lojalitetsforhold til overkonger på ulikt hold, men tendensen i kildene er likevel at vikverjene – og deriblant ranrikingene – befant seg innenfor danekongenes maktsfære.  Og en sagakjenner som Erik Lönnroth mente at flere av Snorres beretninger om de norske vikingtidskongenes forehavender i Bohuslän er oppdiktet nettopp i den hensikt å legitimere norsk overhøyhet i et landskap som i realiteten hadde en mer broket forhistorie.

Steinhoggere og kirkebyggere

Kan steintypen som ble brukt til å bygge middelalderkirkene i landsdelen fortelle oss noe om de politiske forbindelsene mellom ulike stormenn og høvdinger for 900 år siden, og om hva slags håndverksmessig spisskompetanse man rådet over? Klart det.
Sørlandet har en fin perlerad med steinkirker fra middelalderen langs kysten fra Søndeled i øst til Vanse i vest. Brorparten av dem tidfestes vanligvis til 1100-årene. Både den geografiske og tidsmessige fordelingen gir næring til fantasien – hvem var det som reiste disse mektige byggverkene som i stor utstrekning fremdeles eksisterer?
Sikkert er det at steinkirkene representerte en betydelig investering, og at vi har å gjøre med en byggemåte som var helt uten tradisjon her til lands omkring år 1100. Sagaene forteller at det var konger som Olav Kyrre som lot bygge de første steinkirkene i byene på slutten av 1000-tallet. De hentet den nødvendige ekspertisen utenlands – faglærte murere, steinhoggere og arkitekter. Men hva med høvdinger på Agder og ellers i landet – hvor fikk de håndverkere og byggematerialer fra når de skulle følge kongens skikk og reise egne kirker?
Oftest forsøker man å besvare slike spørsmål ved å vise til likheter og forskjeller i stil fra kirke til kirke og på den måten finne spor etter de ulike bygghyttenes virksomhet. Noe forenklet har konklusjonen for Sørlandets del gjerne gått i retning av at bygghytter fra Stavanger har stått for noe av aktiviteten, og bygghytter fra Tønsberg for resten. Nå har vi imidlertid gått til grunnvollene, bokstavelig talt, her i Agderfylkene. VI har rett og slett fått analysert selve steinene som kirkene er bygd av. Resultatene er til dels overraskende, og virkeligheten ser ut til å ha vært mer sammensatt enn det man har trodd.
En steinkirke av for eksempel Oddernes kirkes størrelse kunne ta mange år å bygge, og prosessen var ressurskrevende. Fra selve planleggingen til bygningen stod under tak kunne det av og til gå flere tiår. Hva byggematerialene angår, ble det i stor utstrekning brukt naturlig bruddstein. Siden steinkirkene i landsdelen i dag stort sett er hvitkalket, er ikke dette så åpenbart, men er tydelig nok de gangene man fjerner kalken for å legge på ny. Det meste av byggesteinen er også hentet i nærmiljøet, gjerne fra morener eller urer. Ta nå Spangereid kirke, for eksempel. Der er det gammel tradisjon om at steinen ble hentet i Kjerkeura et par kilometer nord for kirken og fraktet på isen vinterstid ut til eidet. I noen tilfeller har man også åpnet brudd i fast fjell. All stein må ha blitt sortert på byggeplassen, og stein som ikke var egnet ble slått i stykker og lagt som fyll inne i muren.
Kvader kalles de firkantede, fint tilhogde blokkene som finnes i hjørnene og rundt vinduer og portaler i kirkene, og til kvader trengte man særlig egnet stein. De profilerte og dekorerte blokkene som av og til ses i steinkirkene på Agder, er kvader. Det er bruken av kvader vi har sett nærmere på i det nevnte prosjektet. Det viser seg nemlig at kvaderen av og til er hentet et helt annet sted enn i kirkens nære omgivelser.
Det gjelder blant annet Tromøy kirke, der mange av kvadersteinene er av larvikitt, som må ha kommet sjøveien fra et brudd i søndre Vestfold. Den samme forbindelsen til Vestfold finner vi i Tveit kirke, der en del av kvaderen er hogd i den karakteriske, rustrøde tønsbergitten. Men ikke alle spor peker ut av landsdelen. Tveit kirke har også enkelte kvader i marmor som må være brutt i Kalkfjellet like ved kirken. Siden også disse kvaderne er rikt dekorerte, må det ha vært profesjonelle håndverkere til stede da kirken ble bygd. Det samme gjelder Fjære. Både Øyestad og Tromøy kirker har enkelte kvader av fjæregranitt, og det samme har Fjære. Sannsynligheten taler for at det har vært drevet regulær bruddvirksomhet på denne bergarten i området på 1100-tallet.
Det kanskje mest interessante resultatet er likevel knyttet til bruken av kleberstein. Øyestad, Fjære og Vanse kirker har alle kvader av kleber. Trolig er også dette bruddstedet å finne i nærheten av Fjære. Dessuten ser det ut til at de gravplatene fra middelalderen som er bevart ved kirkene i Fjære, Oddernes, Vestre Moland, Landvik og Austre Moland også er kommet fra dette området. Sannsynligheten taler for at det også gjelder den praktfulle kleberdøpefonten i Fjære, og kanskje også den i Holt. I så fall vitner det ikke bare om at kleberforekomstene i Aust-Agder ble brukt til å produsere noe mer enn gryter og kar, men kanskje også om at det i Fjære fantes et håndverkermiljø av format gjennom lengre tid – i tjeneste hos høvdingene på Bringsverd, for eksempel?

Virkelighetens Erasmus Montanus

Husker du den disputerende hovedpersonen i Holbergs "Erasmus Montanus"? Han som beviste at mor Nille var en stein – og Per Degn en hane? Modellen for rollefiguren fant Holberg i den lærde Hans Nielsen Been – eller Johannes Nicolaides Beenius, som han kalte seg i København. Som Erasmus Montanus var han egentlig bondegutt – fra Tveit!

Men det var ikke akkurat husmannskår han kom fra. Hans Nielsen var født på Boen gård, og han var barnebarn av den mangeårige forpakteren der, Torkild Svendsen eller "Torkild i Bua". Hans var født i 1646 og kom til København som student 17 år senere. Og der ble han. Fremdeles i 1705, da det var arveskifte på Boen etter morbroren Elling Torkildsen, skriver Hans hjem til slektningene at han dessverre ikke kan møte, "formedelst sine Studeringer". Da nærmet han seg altså 60 år…

I ettertiden, og først og fremst på grunn av Ludvig Holberg, er Hans Nielsen Been blitt selve innbegrepet av evighetsstudenten. Det er kanskje ikke så rart, for han studerte ved universitetet i 32 år før han fikk magistergraden i 1700. Fag etter fag, eksamen etter eksamen. Det synes nok også hans samtid var litt spesielt. Men det er ingen tvil om at de også så på Hans Nielsen som en sprenglærd akademiker. I løpet av sin lange karriere, både som student og som magister, forfattet han nemlig nærmere hundre avhandlinger.

Avhandlingene viser at det var filosofi, teologi og filologi som lå han hjerte nærmest. De har titler som "Fire sentrale filosofiske problemer", "Tre filologiske spørsmål", "Seks rent filologiske observasjoner" og "En avhandling om det guddommelige forsyn". Samtlige har dessuten en medforfatter, og det er dette som avslører hva slags vitenskapelig virksomhet Johannes Nicolaides Beenius praktiserte. Avhandlingene hans er nemlig tidstypiske disputaser.

1600-årenes akademiske liv var i stor grad sentrert rundt disputasene. De var nærmest retoriske øvelser, der én skulle forsvare en tese og en annen angripe den. På denne måten skulle studentene lære å legge frem og begrunne sine kunnskaper. Oftest foregikk disputasene på latin, og gjerne i full offentlighet. Hovedpoenget var forsvaret, mens selve tesene kunne være av mindre betydning. Noen av temaene kan virke rent ut lattervekkende tre hundre år senere, men slett ikke alle. Et år disputerte Hans Nielsen Been f. eks. om umuligheten av atomenes eksistens, et annet år om begrepet "apatheia" innenfor stoisk filosofi.

Hans var én av de ivrigste disputatorer i København, og nøt stor respekt blant andre akademikere. En viss ballast hadde han nok også med seg hjemme fra Tveit. Morfaren, Torkild Svendsen, var iallfall en opplyst og interessert mann – den signaturen han skrev med vikingtidsruner på et skjær i Bufossen og daterte til 1631, er fremdeles den eldste runeinnskriften vi kjenner fra tiden etter at runekunsten igjen ble kjent gjennom lærd litteratur. Og i det omtalte skiftet etter onkelen i 1705 var det mange bøker. Hans Nielsen fikk én av dem, riktignok den med tittelen "Skiæmt og Alvor".

Like fra han kom til København i 1667, bodde Hans på den såkalte Regensen, et "studenthjem" der studentene fikk både kost og losji dekket. Han var endatil dekan ved et av bordene der; under måltidene skulle det nemlig tales latin, og det skulle disputeres – det hele under ledelse av dekanen. Siden bodde Hans Nielsen Been på Valkendorfs kollegium. Meningen med disse kollegiene var å gi hjelp til trengende studenter, og ved en opprydning i 1708 ble Hans Nielsen, som da for lengst hadde tatt magistereksamen, bedt om å flytte ut. Det ble for mye for den nå 62-årige Hans, som døde av slag før han rakk å flytte.

Det sier litt om hans anseelse at Hans Nielsen Been ble gravlagt under gulvet i Vor Frue kirke, til alle klokkers kiming og med likprediken av professor Christen Worm. Han hadde nådd langt, "Hans i Bua"!

Etter hans død ble det forfattet flere mer eller mindre humoristiske vers om Hans Nielsen. I ett av dem heter det blant annet at "her ligger Hans Been, saa død som en Steen, og piller ej længer philosophiske Been"…

Trollposer i tid og rom

En gaupeklo, to røyskattføtter og en rognekjepp – det var noe av det man fant da bronsealderhaugen Maglehøj nord for København ble åpnet i 1888. Det hele lå i en beltedåse av bronse. «Trollposer» mer eller mindre som dette – altså små poser eller esker med det som helst er tryllemidler – er funnet i arkeologiske kontekster fra høyst ulike tider og steder. Hvordan skal vi forstå det?

Maglehøj viste seg å skjule en branngrav, der de brente bena var blitt svøpt i ulltøy. Ovenpå dette lå blant annet beltedåsen, og inne i denne lå det en snodig kolleksjon av småting: To hestetenner, den ene fra et gammelt dyr og den andre blankpolert, to røyskattføtter, en gaupeklo, brente menneskeben, en rognekjepp, ben av én eller flere ormer, et kullstykke, noen kvartsbiter og litt svovelkis. Lignende «trollposer» er funnet i andre bronsealdergraver også.

Et meget tidlig eksempel på noe av det samme, kanskje så mye som tolv tusen år gammelt, kom for dagen i Israel for få år siden. En avdød kvinne hadde fått med seg en nokså merkelig samling gjenstander over i det hinsidige: En menneskefot, femti skilpaddeskall, et leopardbekken, to mårskaller, en villsvinfot og vingen av en kongeørn.

Arkeologer tolker gjerne slike spesielle funn dithen at den gravlagte har vært sjaman. Sjamanistiske trekk har man ment å kunne påpeke langt tilbake i steinalderen. Og over like lang tid opptrer altså graver som skiller seg ut fra den vanlige gravskikken og inneholder gjenstander som peker i retning av at den gravlagte var sjaman, eller i det minste praktiserte magi.

Sjamanismen er knyttet til animistiske forestillinger, til oppfatningen om at naturen er besjelet. Sjamanene er religiøse spesialister som i mange kulturer har «monopol» på kontakt med åndeverdenen. Kontakten skjer gjennom transe, og gjennom transen blir sjamanens sjel befridd fra kroppen og legger ut på en reise til åndeverdenen for å hente hjelp eller esoterisk kunnskap tilbake til denne verdenen. Denne sjelereisen er gjerne forbundet med hamskifte, ettersom man ofte forestiller seg at sjelen tar bolig i et dyr så lenge reisen varer.

Sjamanens utstyr har mange fellestrekk på tvers av tid og rom. Det kan være hans eller hennes rituelle staver eller «uvanlige» gjenstander som i funnet fra Maglehøj. Mange hundre år senere, i det første århundret e.Kr., ble en kvinne gravlagt ved landsbyen Brænde Lydinge på Fyn. Ved føttene hennes stod et skrin av lindetre, som foruten importerte bronsesaker innehold mer spesielle ting som flere runde og ovale småsteiner, et fossilt sjøpinnsvin og et stykke av en øks fra steinalderen.

Eller vi kan gå frem til folkevandringstiden og til Kvåle i Sogndal. Der finner vi en grav med et lignende inventar – en håndfull runde steiner av kvarts, et par bergkrystaller og en på det tidspunktet nesten tre tusen år gammel steinøks, for å nevne noe.  Fra Skåle i Kvinnherad, i en grav datert til 600- eller 700-årene, er det bevart et par kvartskuler, en kuleformet småstein med en hempe festet til og et fossilt sjøpinnsvin. Gravskikken og bevaringsforholdene betyr i disse tilfellene at organisk materiale ikke er bevart, men det er ikke vanskelig å se forbindelseslinjene bakover til trollposen i Maglehøj. Motsatt kan man se mange av de samme elementene i en ellers nokså heterogen gruppe kvinnegraver fra vikingtid, som i de senere år har vært trukket frem som mulige volvegraver, og som først og fremst kjennetegnes ved at de inneholder gjenstander som antas å være rituelle staver.

Nå kan det diskuteres hvor langt det er fruktbart å trekke sjamanismebegrepet, så vel i tid som i rom. Og slike objekter som fantes i Maglehøj, for eksempel, inngår også i nyere tids trolldomsmedisin. Dagfinn Grønoset skildrer en trollpose fra Finnskogene en gang i tiårene omkring 1900, «fra den gangen spåkjerringer og trollgubber trasket stiene med ferdselskiste og trollpose i nevene». Posen inneholdt ormehoder, bjørneklør, tordivelvinger, flaggermusklør, bjørneister, haukeklør og lange negler.  Fra andre kilder vet vi at trollposene i senere tid også kunne inneholde kvarts og andre småsteiner, samt deler av døde mennesker.

På den annen side er det jo også sjamanistiske trekk i den tradisjonelle, folkelige forestillingsverdenen som folkeminneforskeren Moltke Moe en gang så treffende oppsummerte i tre punkter: Troen på underjordiske, troen på gjengangere og oppfatningen om at tilværelsen er gjennomsyret av magi.

Vi finner igjen noe av dette i en trolldomssak som fant sted i Kristiansand sommeren 1670, og som endte med at gamle Karen snekkers ble brent på bål som heks. I løpet av prosessen kom det frem at Karen skulle ha gravd ned noe «tøy» i byskriver Worms bakgård som skulle ta bort lykken hans og ødelegge forholdet mellom ham og hans kone. Et vitne fortalte at han selv hadde sett henne – i skikkelse av en «styg Fugl» - stå i gården og grave ned noe i jorden. Da bylten ble gravd opp, viste «tøyet» seg å bestå av tenner, negler, ben, hår og fuglefjær. I dette og mange andre tilfeller er det ikke bare trollposen og dens karakteristiske innhold vi møter, men også høyst levende forestillinger om hamskifte.