Gå til hovedinnhold

Pelsjegere


For noen år siden ble det avdekket et felt med kokegroper på Bommestad i Larvik, et av de største feltene som er påvist i Norge så langt. Hva hadde så våre romertidsforfedre mesket seg med her ved Lågens bredd? Oksekjøtt, kanskje, eller svin? Fisk? Nei da. Bever.

Blant nord-amerikanske indianere var det vanlig å spise bever, og det var ikke så sjelden at de europeiske settlerne gjorde det, heller. Helge Ingstad skriver seg varm om beverkjøttets gleder i sin Pelsjegerliv, ikke minst roser han den fete halen.

"Storkjøkkenet" ved Lågen er heller ikke noen enslig svale i norsk arkeologisk sammenheng. Et annet og mer langvarig eksempel på at den store gnageren kunne være et ettertraktet bytte, har vi fra Bukkhammeren i Kvikne, en heller som har vært besøkt av fangstfolk gjennom en periode på seks tusen år. Ut fra det rike materialet av dyreben som ble funnet der, ser det ut til at beveren var det viktigste byttedyret for folkene under helleren fra eldre steinalder og like til folkevandringstid.

Det kan tenkes flere forklaringer på at de yngre boplasslagene i helleren ikke inneholder ben fra bever, men én mulighet er at dyret var blitt overbeskattet i området, slik det skjedde mange steder i Europa og i Nord-Amerika i nyere tid. Men i sistnevnte periode var det var ikke matauk som førte til at beveren forsvant, men pelsjakt. I århundrer var dette nemlig et særdeles ettertraktet pelsverk – ikke minst til hatter. Når man tar bort overhårene på beverpelsen, blir den fløyelsmyk. Det er umulig å forstå den hollandske og franske koloniseringen av Nord-Amerika uten å se den i lys av tilgangen på bever.

Men før den europeiske ekspansjonen åpnet opp de nordamerikanske jaktmarkene, var det særlig storfyrstedømmet Moskva og de nordrussiske skogene som forsynte Europas overklasse med bever og annet pelsverk. Kappløpet for å etablere kolonier på den andre siden av Atlanteren handlet ikke minst om å skaffe billigere beverskinn enn det man hentet hos moskovittene. Så sent som på 1700-tallet skriver Knud Leem at samene fanger bever og selger skinnene til russiske oppkjøpere.

Spørsmålet er om pelsen var hovedsaken alt i forhistorisk tid. Kildene svikter i stor grad på det punktet hva beveren angår, men Jordanes forteller i hvert fall på 500-tallet om svearne som takket være sine handelsforbindelser gjennom mange andre stammer eksporterer for Roms behov pelsverk med "lasursteinens farge" (dvs. blått). Det dreier seg vel helst om gråverk og sobelskinn. Senere beretter arabiske kilder om nordboernes handel med bever og rev, og Historia Norvegiæ noterer hvordan samene betaler blant annet beverskinn i skatt til Norges konge. Flere sagaer skildrer norske stormenn som reiser til Bjarmeland og kjøper beverskinn. Adam av Bremen skriver om svearne at "alt som bare har med tom forfengelighet å gjøre, slik som gull, sølv, prektige hester, bever- og mårskinn, saker som vi beundrer til vanvidd, regner de som ingenting."

Kommentarer

Anonym sa…
Det går en historie om at beverkjøtt (og ville gjess) var tillatt i den katolske fasten, da en ellers kun skulle spise fisk. Beveren lever i vann og har skjell på halen, altså er den en fisk. Gjessene kom etter sigende fra andeskjell. I virkeligheten er andeskjell en form for krepsdyr, i slekt med rur.
AA

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

Hvor gammel er Vardøhus festning?