Døden i Danelagen

Tidlig på høsten 2011 fikk Darren Webster full klaff på et jorde ved landsbyen Silverdale i Lancashire – med metallsøkeren som han fått i julegave av sin kone, traff han på en stor sølvskatt fra vikingtiden. Mer enn 1 kg sølv i form av mynter, ringer og bruddsølv var en gang rundt år 900 blitt gjemt unna, gravd ned i et skrin av bly. Én av myntene var av en type som ingen før hadde sett i moderne tid. "Airdeconut" står det på den, og på den andre siden bokstavene DNS – for dominus – og Rex, arrangert i form av et kors. Mynten er engelsk, og er altså preget under en kristen konge med det norrøne navnet Harde-Knut. Funnet kaster dermed et interessant lys over den tidlige perioden med skandinavisk nærvær i det som siden ble kalt Danelagen – og kan hende også over en arkeologisk "nøtt" som lenge har opptatt dem som beskjeftiger seg med vikingtiden i England.

For mens de skriftlige samtidskildene og stedsnavnsmaterialet dokumenterer til fulle både plyndringer og etter hvert faktisk storstilt kolonisering i regi av danske og norske vikinger – har det vist seg vanskelig å finne de materielle levningene som i Skandinavia kjennetegner vikingtiden, og da særlig de typisk utstyrte gravene med våpen og annet utstyr. Nord-England burde være spekket med graver av denne typen, men er det ikke. Og flertallet av de utstyrte gravene som faktisk finnes, er fremkommet på kirkegårder som for øvrig inneholder angelsaksiske graver. Hva kan det komme av? Hvor er vikinggravene i Danelagen?

"The great army"

De første dokumenterte vikingangrepene mot kysten av det nåværende England fant sted i 780-årene. Men fra 865, da den angelsaksiske krøniken forteller at «The great army» erobret store deler av England, har vi i økende grad å gjøre med kolonisering. To år senere faller kongeriket Northumbria og dets hovedstad, York. Skandinavene «begynte å dyrke jorden og skaffe seg et utkomme», som det heter i en innførsel i krøniken under året 876. I løpet av en tiårsperiode fikk «danene» - de angelsaksiske kildenes fellesbetegnelse for det som ganske sikkert var en multietnisk hær med daner, nordmenn, slavere osv. – kontrollen ikke bare over Northumbria, men også over Mercia og East Anglia. Av de angelsaksiske rikene overlevde kun Wessex, og i 878 inngår kong Alfred en overenskomst med vikinghøvdingen Guttorm (Guthrum), som blant annet fastslår hvordan grensene skal være mellom deres respektive riker.

Med utgangspunkt i de skriftlige kildene skulle man tro at det i vikingriket i nord, i det som senere ble kalt Danelagen (området der «dansk» lov var gjeldende), ville være tallrike spor etter de hedenske erobrerne, og det er det for så vidt også. I stedsnavnene, for eksempel, er det skandinaviske innslaget svært tydelig i det nordlige og østlige England. Men slik er det ikke med gravskikken. Det er i det hele tatt relativt få typisk skandinaviske graver på De britiske øyer, og de fleste av dem er funnet på de skotske øyene. I England kjenner vi «hedenske» (altså utstyrte) graver på færre enn 30 lokaliteter; de fleste av disse er enkeltfunn, mange skriver seg fra kirkegårder og de fleste er mannsgraver. Og brorparten av dem tilhører tiden omkring 900.

Jakten på kontraster

Jakten på døde og begravde vikinger I Danelagen handler først og fremst om kontraster. Det betyr at man må lete etter gravskikker som i størst mulig grad adskiller seg fra dem som angelsakserne praktiserte. I England hadde man senest rundt år 700 sluttet med utstyrte graver, og etter den aller første kristne tiden var gravlegging på kirkegårder enerådende. Det samme gjaldt likbrenning og haugbygging, som ikke ble praktisert av angelsakserne i vikingtiden. Helst bør vi derfor lete etter utstyrte kremasjonsgraver under haug, og utenfor etablerte kristne gravplasser.

Kirkegårdsgravene i Danelagen er problematiske i så måte. Disse gravene er ofte orienterte øst-vest som de øvrige, kristne gravene på kirkegården, og det er kun det faktum at de døde har fått våpen og annet personlig utstyr med seg over i det hinsidige, som skiller slike graver fra de øvrige gravene på kirkegården. Selv om det er grunn til å tro at mange av kirkegårdsgravene faktisk representerer døde vikinger, så er det ikke uomtvistelig. Det kan dreie seg om spesielle faktorer i det angelsaksiske samfunnet – ikke minst kulturelt «stress» som en følge av det sikkert nokså påtrengende skandinaviske nærværet – som leder til at også innfødte stormenn lar seg gravlegge med våpen. Og er det skandinaver vi har å gjøre med, er sjansen stor for at det er kristne skandinaver – våpen eller ei.

Hedensk og kristent

Dominansen av kirkegårdsgraver er det rimelig å tolke som et resultat av at vikingene tilpasset seg det angelsaksiske samfunnet, kristendommen inkludert, svært raskt. Harde-Knuts «kristne» mynter tyder på at dette er riktig. I kampen om jord og makt i det nye landet var det trolig et enkelt valg for lederne av «The great army» å tilslutte seg den troen som utgjorde limet i de eksisterende politiske strukturene – kristendommen. Det betyr videre at mange av de antatt angelsaksiske, uutstyrte gravene på kirkegårder i Danelagen rent faktisk nok representerer kristne vikinger. Nye isotop-analyser av skjeletter fra enkelte engelske kirkegårder peker også i den retningen.

Det finnes imidlertid et fåtall funn fra den aller første koloniseringsfasen som oppfyller de kravene som bør stilles til ikke-angelsaksiske graver i Nord-England, og som muligens tilhører døde krigere i «The great army». Mest interessant i så måte er gravfeltet i Heath Wood ved Ingleby i Derbyshire. Heath Wood ligger ikke langt fra Repton, der krøniken forteller at hæren hadde vinterkvarter i 873. På kirkegården i selve Repton er de kanskje mest omdiskuterte funnene av utstyrte vikingtidsgraver i England gjort, men Heath Wood stiller i en helt annen klasse.

Heath Wood er nemlig den eneste gravplassen med kremasjonsgraver fra vikingtiden i England. Den består av minst seksti graver; hver grav består av et kremasjonslag med kull, aske og brente ben, det hele dekket av en lav gravhaug. Dessuten er det undersøkt enkelte graver som bare inneholder "flekker" med kull, aske og brente ben. Jordfestegraver finnes ikke, og mange av kremasjonsgravene inneholdt våpen, inklusive sverd, av typer som kjennes fra skandinaviske gravfunn. Det er ellers et karakteristisk trekk at noen av gravhaugene er omgitt av grøfter som følger haugenes ytre avgrensning, men som på ett eller to steder er brutt, slik at det går én eller to "broer" fra det omliggende terrenget og inn til haugene. Ingen av disse elementene har egentlige paralleller på angelsaksisk område, og slett ikke på slutten av 800-tallet.

Vestfoldinger i England?

Så hvor kom de som er gravlagt ved Heath Wood fra?

Kombinasjonen av ulike elementer ved gravskikken peker mot Skagerrakkysten, enten i Norge eller nord på Jylland. Den nærmeste parallellen til et haugfelt med utelukkende branngraver i form av kremasjonslag og "flekker", og med overvekt av mannsgraver med våpen, herunder sverd, er faktisk Kaupang ved Larvik. Nærmere bestemt gravfeltet på Nordre Kaupang, som ble undersøkt av Nic. Nicolaysen i 1867. Han åpnet 71 hauger, og 63 av dem innehold kremasjonslag eller "flekker" med trekull og aske. Mange av gravene inneholdt våpen, ikke minst sverd. Enkeltfunne økser, som ellers er svært vanlig i mannsgravene fra vikingtid her hjemme, glimrer med sitt fravær. De spesielle fotgrøftene med "broer" har også nære paraller på den norske Skagerrakkysten. Ikke på Kaupang, riktignok, men for eksempel på Gulli ved Tønsberg. Utenfor kystområdet fra Lindesnes til Oslofjorden er tilsvarende "broer" bare funnet på den store gravplassen ved Lindholm Høje ved Limfjorden.

Men med unntak av disse mulige vestfoldingene, er det altså få spor etter "typiske" vikinger i England. "Airdeconut" og andre norrøne høvdinger gikk hurtig inn i de etablerte angelsaksiske maktstrukturene, der kirken spilte en vesentlig rolle. Og "the great army" fulgte i høvdingenes spor.

Ostebønder!

I året 1845 var det 497 geiter i Øvrebø og 363 i Hægeland, og 20 år senere var antallet økt til over tusen! Flere bønder i denne delen av Vennesla drev nærmest bare med geiter – helt ulikt Vest-Agder for øvrig, der geiteholdet så å si glimret med sitt fravær. Forklaringen? Osteproduksjon i stor stil. Og mysosten fra Øvrebø var svært etterspurt.

I 1860-årene kunne amtmann Vogt opplyse følgende om småfeholdet i Lister og Mandal:

«Faareavlen aftager ialmindelighed og Gjeder holdes ikke, undtagen i enkelte Fjeldbygder, og fornemmelig i Övrebö Præstegjeld, hvor nogle Gaardmænd næsten föde blot Gjeder for at tilberede Mysost efter deres Præstefolks Anvisning. Den Ost, de tilberede, er udmærket god og afsættes i Stæderne, hvor den er sögt. Disse Gaardmænd anse det for fordelagtigere at föde Gjeider end Kjör.»

«Deres Præstefolk» - det er vel helst sognepresten Erik Søegaard og konen Oliane som menes. De var begge opptatt av moderne jordbruk, og sentrale da den første «landboforening» ble stiftet i Øvrebø i 1865. Det var flere jordbrukspionerer i bygda på denne tiden, og mer moderne driftsmåter var på full fart inn. På Opsal smidde Gunnar Bentsen jernploger etter skotsk patent, og det var stort fokus på nydyrkning. 

Men det er tvilsomt om presteparets initiativ er hele forklaringen på geitas sterke posisjon i Øvrebø og Hægeland. Søegaards kom til Øvrebø prestegård først i 1862, og geiteholdet var altså betydelig mange år før dette. Fokus for det innovative landbruksmiljøet i området i 1860-årene lå dessuten på moderne åkerbruk og kvegrøkt, ikke på småfe. Og innen «jordbruksrevolusjonen» i bygda var over, var det ute med geiteholdet; i 1900 var det nesten ikke geiter igjen i Øvrebø.

Går vi litt lenger tilbake i kildene, viser det seg at antallet geiter var betydelig i flere av de andre innlandsbygdene på Agder – f. eks. i Gjerstad, i Birkenes og i Tveit. I 1835 rapporterer amtmannen om at det produseres ost for salg i Bakke og Fjotland. Hva slags ost var det tale om? I 1885 var det landbruksutstilling i Øvrebø, og da ble Henrik Reiersdal og Niels Homme premiert for henholdsvis ramost og mysost. En annen vanlig ostetype var knaost. Om den heter det fra Øyslebø at ostemassen blir satt bort til gjæring, og at osten derettes «knades og saltes, hvorpaa den enten benyttes strax» eller settes bort «for atter at gjære efter Behag».

I flere av «geitebygdene» kan man følge det samme forholdet tilbake til begynnelsen av 1700-tallet. Detaljene ved osteproduksjonen vet vi for så vidt mindre om, men ost – det har man laget! Og faktisk i ganske stor målestokk, i den betydning at fremstilling av ost foregikk på de fleste gårder i distriktet. Det vet vi fordi vi for Agders vedkommende har bevart en meget fin fortegnelse over de ulike kirkers inntekter omkring 1620. Og så viser det seg at man i Øvrebø, Hægeland og flere andre sørlandsbygder betalte tiende av osteproduksjonen. Presten i Oddernes – som skulle betjene ikke bare Oddernes, men også Øvrebø og Hægeland – mottok f. eks. 124 oster årlig, én fra hver gård. På samme vis var det i Tveit og Birkenes, i Søgne og i Mandalen. I Lister nevnes også oster, men der påpekes det at prestene ikke får så mange oster som ønsket.

Trolig er dette et forhold som har røtter i middelalderen.

Men i løpet av de siste tiårene på 1800-tallet går det tilbake med den tradisjonelle osteproduksjonen. Som en del av «revolusjonen» i landbruket overtar utenlandske ostetyper som sveitser, edamer og cheddar. Og de ble ikke lenger produsert hjemme på gårdene, men ved de nye meieriene. I 1882 ansatte landhusholdningsselskapet i Lister og Mandals amt Ingebjørn Homme fra Øvrebø som «vandremeierske». Hun skulle blant annet gi bøndene veiledning i produksjon av ost og smør. Noen år etter kom det første moderne meieriet også i Øvrebø, og i 1912 var det 12 meierier i amtet. Da var geitenes tid ute.

Bildetekst: Melking av geiter i Bondhusdalen, Kvinnherad. Foto: Axel Lindahl/Norsk Folkemuseum.

Tro, tvil og ynglinger

Er diktet Ynglingatal fra vikingtiden, eller er det tale om et litterært produkt fra middelalderen? Er det diktet av den hedenske skalden Tjodolv den kvinværske – eller av den lærde og kristne islendingen Snorre Sturlason? Innenfor disse ytterpunktene har den faglige diskusjonen om Ynglingatals alder og kildeverdi beveget seg i godt over hundre år, og siste ord er helt sikkert ikke sagt. For det som ved første øyekast kan virke som en rent filologisk øvelse, har i praksis stor betydning for hvordan vi oppfatter vikingtiden og kildene til kunnskap om denne perioden.

De sagaene som omhandler vikingtiden, er forfattet lenge etter at begivenhetene de omhandler fant sted. Det som står tilbake som egentlige samtidskilder som kan belyse politiske og samfunnsmessige forhold i Norden på 800- og 900-tallet, er av svært begrenset omfang. Og gjennom de siste hundre år eller så er det ikke-arkeologiske kildematerialet til og med blitt mindre, fordi en mer stringent metodisk og kritisk forskning har avvist vesentlige deler av det eldre historikere gjerne oppfattet som samtidskilder. Man har, for å si det med arkeologen A.W. Brøgger, måttet «rense historien for historier … for at kunne skrive historie». Dersom en så sentral kilde som Ynglingatal også må renses bort, er det de kortfattede opplysningene i frankiske, irske og engelske annaler som sammen med runeinnskrifter og arkeologisk materiale blir hovedkildene til vikingtidshistorien.

Hva er så Ynglingatal? Jo, et dikt i versemålet kviðuháttr med genealogisk innhold; gjennom 27 slektsledd følges ynglingekongene fra Fjolne som druknet i et ølkar, til kong Ragnvald heidumhære. Strofene omtaler først og fremst hvordan kongene døde, og i noen grad også hvor de er gravlagt. Forholdet er påfallende nok til at Brøgger kalte Ynglingatal for et «gravdikt». De første 20 kongene synes å ha vært knyttet til Gamla Uppsala, mens Ragnvald og de fem generasjonene umiddelbart forut for ham var vestfoldkonger. I Heimskringla så vel som senere sagatradisjon spiller Ynglingatal og Ynglingesaga en viktig rolle fordi det er samtidens regjerende kongeslekt– Hårfagreætten – sine røtter som her blir presentert, ettersom Snorre hevder at den ellers ukjente Ragnvald heidumhære var en fetter av Harald Hårfagre.

Ynglingatal er kun overlevert sammen med Ynglingesaga i Snorre Heimskringla fra omkring 1230. Snorre skriver i fortalen at kvadet ble diktet av skalden Tjodolv til ære for Ragnvald. Tjodolv knyttes i Skáldatal, en fortegnelse over konge- og fyrsteskalder fra 1200-årene, så vel til Harald Hårfagre som til Håkon jarl Grjotgardsson, og han har trolig vært aktiv på slutten av 800-tallet og begynnelsen av 900-tallet. Fra samme periode må Ynglingatal være – dersom Snorre har rett i at det er diktet av Tjodolv, vel å merke.

En strofe, her i Gustav Storms eldre oversettelse, gir et inntrykk av hvordan det knappe og av og til dunkle språket i Ynglingatal er rikt på poetiske omskrivninger (kjenninger):

Og Visburs
vilje-borg (:kropp)
søens broder (:ilden)
sluge kunde
da sæde-vergerne
mod sin fader
hidsede skovens
skade-tyv (:ilden),
og glo-hunden (:ilden)
hylende bed
hærkongen
i eget hus.

Alt i 1850 undret P.A. Munch seg over «en saadan kunstig Sammensætning af et Slægtregister» som diktet representerer, men det var først på slutten av århundret at egentlig kritiske røster løftet seg mot Snorres datering av Ynglingatal. Blant kritikerne var Sophus Bugge, som i 1894 argumenterte for at det fantes spor etter kristen innflytelse i diktet, og at det derfor måtte skrive seg fra tiden etter kristningen. En del år senere utfordret også Gustav Neckel den tradisjonelle dateringen og ville plassere opprinnelsen på Island i kristen middelalder. Han mente dessuten at diktet var en poetisk sammenfatning av sagaen, og altså ikke grunnlaget for den. I 1939 la imidlertid Walter Åkerlund dateringsdiskusjonen foreløpig død, blant annet ved å vise til det som da var nye arkeologiske resultater fra Mälardalen – ikke minst Sune Lindqvists da nylig utkomne avhandling om storhaugene i Gamla Uppsala, som kunne dokumentere at dette hadde vært et sted utenom det vanlige nettopp i den perioden da Ynglingatal så ut til å peke det ut som sete for de første generasjonene av ynglingekonger. Hvordan kunne en forfatter i kristen middelalder vite dette, dersom tradisjonen ikke var blitt overlevert muntlig gjennom atskillige generasjoner?

Når det gjelder de yngste generasjonene av konger, som Ynglingatal ser ut til å plassere i Vestfold, hadde den norske fagdebatten for lengst gått i samme retning som den svenske. Funnet av først Gokstadskipet og så, i 1904, Oseberggraven, vitnet om et overordentlig rikt vikingtidsmiljø nettopp i Vestfold og bidra sterkt til troen på Ynglingatals høye alder. Toneangivende forskere som Alexander Bugge og Brøgger var sikre i sin sak. Det er lett å forstå at arkeologer har vært – og er – noen av diktets ivrigste «forkjempere». Det er selvsagt fordi Ynglingatal ser ut til å gi opplysninger som kan knyttes til arkeologenes primærmateriale. Det skal man ikke kimse ad i en ellers temmelig skriftløs periode, og det skal svært gode argumenter til for å kullkaste en slik kilde.

Den som likevel fikk den etablerte konsensus til å knake i sammenføyningene, var historikeren Claus Krag – først i et par artikler fra sent på 1980-tallet, og så på bred front i avhandlingen Ynglingatal og Ynglingesaga i 1991. Senere har han utdypet kritikken i flere arbeider, sist i et nylig utkommet nummer av Historisk tidsskrift.

Krag fører ulike argumenter til torgs for at tradisjonen om ynglingekongene ble utformet innenfor norsk-islandske lærde miljøer på 1100- og 1200-tallet, selv om deler av innholdet gjerne kan bygge på eldre stoff a la de eventyraktige fornaldersagaene. F. eks. anfører han at Snorre i sin Edda, som han skrev før Heimskringla, verken siterer eller nevner Ynglingatal. Ikke mindre problematisk er det at Snorre tilsynelatende vet mye mer om ynglingekongene enn det hans forgjengere gjør. Theodricus monachus, som forfattet sin latinske historie om de gamle norske kongene i 1180-årene, konkluderer eksempelvis med at «siden det er på det rene at ingen klarlagt kongerekke foreligger i dette landet før Harald Hårfagres tid, begynner vi med ham».

Krag vil dessuten knytte selve Ynglingatal til denne lærde middelaldertradisjonen, og han viser til flere mulige anakronismer i diktet. Kort fortalt dreier det seg om at diktet etter hans oppfatning tar opp i seg synspunkter som vanskelig kan ha hjemstavn i en før-kristen kultur. Således mener han å kjenne igjen den middelalderske, kristne fire-elementlæren i Ynglingatal, mens uttrykket «viljes borg» om Visburs kropp i den strofen vi siterte innledningsvis også vitner om kristen tankegang.

Flere – historikere, norrønfilologer, religionshistorikere og arkeologer – har svart på kritikken og tatt den tradisjonelle dateringen av Ynglingatal i forsvar. Mot-kritikken retter seg mot ulike sider av Krags analyse, men det er få som på bred basis har gått i rette med grunnlaget for Krags oppfatning av ynglingetradisjonen som et fenomen som klart tilhører perioden etter vikingtiden. Det betyr ikke at det ikke finnes ubesvarte spørsmål, for det gjør det. Koblingen mellom Harald Hårfagre og hans ætt på den ene siden og slektsrekken i Ynglingatal på den annen er høyst tvilsom, slik Krag og andre før ham har gjort rede for, og likeledes Haralds tilknytning til Vestfold. Men kan vi være sikre på at Ynglingatal likevel ikke er gammelt? Nei, det kan vi ikke. For bare å ta ett påfallende forhold: Dersom diktet er fra 1100-årene, hvorfor overstrø det med stedsnavn som samtiden ikke kjente, og hvis beliggenhet man fremdeles diskuterer? Det er så sin sak med navn som Borre og Uppsala, og kanskje Skiringssal også, men hvor i all verden er Vestmar, Skæreid, Holtar og Vadlas strøm? Her inneholder gammel og ny forskningslitteratur en mengde høyst ulike forslag til lokalisering. Er de i det hele tatt lokalnavn fra Oslofjordområdet, eller betegner de heller slike steder som «ikke ble skapt av Gud, men laget av islendere», for å sitere Halldor Laxness?

Man dras mellom tro og tvil, og Ynglingatal blir aldri det samme igjen.

Monsterball

«Og de danser ligegodt som Kjæmpen Major Hansen. De har vel været paa Kjæmpebal?» spør Rudolf Muus i et av sine «Kristiania-Mysterier». En del år tidligere ble Aftenpostens lesere stadig invitert til slike «Monstre-eller Kjæmpe-Bal», som det heter i en annonse i avisen i november 1872. I begge tilfeller er «kjempen» det er snakk om, major Hansen, som ifølge Aftenposten så vel kl. 10 som kl. 11 om kvelden den 10. november 1872 ville «gjøre det ærede Publikum sin Æresopvartning», «i sin brilliante amerikanske Gallauniform» på Klingenberg i Kristiania. Mannen som gjorde slik furore i hovedstaden og langt utenfor landegrensene for snart 150 år siden, het Ole Andreas Hansen, og han gjorde krav på å være verdens største mann. Dessuten var han født og oppvokst på Grødum i Birkenes.

Frem til han døde – bare 53 år gammel – i 1876 reiste «major Hansen», som han kalte seg, land og strand rundt og viste seg frem mot betaling. I dag ville vi ha kalt ham sirkusartist. Overalt vakte han berettiget oppsikt – ifølge markedsføringen var han 8 fot – 2,44 m! – høy, og i 1872 skal han ha veid nærmere 300 kilo. At han var en omfangsrik herremann, er det ingen tvil om. Når det gjelder høyden, varierer imidlertid de mer edruelige anslagene fra 2,08 til 2,17 m.

Ole Andreas Hansen var kjendis både ute og hjemme. Da tidsskriftet Vikingen skulle ironisere over «Norges geografi» i 1869, var det naturlig å ty til Hansens rykte som overordentlig stor:

«Fremragende Punkter ere Romsdalshorn, Major Ole Hansen og Dovre. De høieste Punkter paa Dovre er Snehætten og Bjørnstjerne Bjørnson... Magtens Tinder ligger derimod efter de sidste Opdagelser i Sverige.»

Ja, selv Mark Twain kunne finne på å benytte birkenesingens legendariske størrelse i sin retorikk. Da den amerikanske forfatteren harselerte over P.T. Barnums forsøk på å bli valgt inn i Kongressen i 1867, skrev han om «dvergene som hjelpeløse søker tilflukt i hjørnene når den norske kjempen skrider inn i rommet». Barnum var en sirkusdirektør av dimensjoner i New York, og Twain spilte på hele dennes besetning av dverger, kjemper, kvinner med skjegg og andre menneskeskjebner som i disse årene trakk store skarer av besøkende til Barnums «American Museum» på Broadway. Og «the Norwegian giant», det var Hansen fra Grødum.

Ole Andreas Hansen ble en del av P.T. Barnums ensemble høsten 1865. Sirkusdirektøren, som var kjent for å ta hardt i, traff nordmannen på gaten i New York og tilbød ham umiddelbart kontrakt ved sitt raritetskabinett. Kort tid etter ble Hansen presentert for publikum som «den norske kjempen», 8 fot høy og med en heltemodig karriere bak seg som major i nordstatshæren i den nylig avsluttede borgerkrigen. Men selv om den militære bakgrunnen var reell nok, overdrev Barnum i kjent stil. Hansen hadde etter eget utsagn reist til New York for å slutte seg til unionshæren i kampen mot slaveriet, og i de militære arkivene kan man lese at han ganske riktig vervet seg til det 13. New York tunge artilleri den 22. juli 1863 under navnet Able Andrew Hansen, og at han deltok i krigen frem til fredsslutningen to år senere. Men han var menig soldat da han mønstret på, og menig da han trådte ut av hæren.

I de samme papirene er han oppført som grovsmed av yrke.  Og Ole Andreas Hansen hadde faktisk bakgrunn som smed. Han hadde gått i lære hos en smedmester i Kristiansand, men hadde hoppet av og vervet seg som soldat i Sverige. Han hadde sjelden ro til å være lenge på samme sted. Da han dro til byen omkring 1840, var det for å bli snekker, ikke smed, og han hadde da også gått i snekkerlære. Før den tid hadde han vært i tjeneste på Drangsholt en tid, og han hadde drevet som skysskar på Boen og som fløter på Topdalselva.

Men i 1843 brøt han tvert med tanken om å bli håndverker; han reiste til Kristiania der han ble tatt opp som elev ved Artilleriets underoffisersskole. Der ble han i tre år. Siden finner vi ham i ulike regimenter i Sverige, og der blir han helt til 1860, bare avbrutt av kortere perioder der han hvileløst trasker rundt i Norge og Sverige. Originalattestene hans fra denne perioden ligger fremdeles i arkivet for Karlskrona admiralitetsforsamling, dit han kom i 1855. Alle – fra sogneprest Broch i Tveit til offiserene i Stockholm og Göteborg – gir ham de beste skussmål.

Så kommer uroligheten over ham igjen, og han setter altså kursen mot New York. I 1867 vender han tilbake til Kristiansand, og i årene som følger, gjør han suksess som sirkusartist i Norge, Sverige, England og Skottland. Etter hvert slår han seg ned i Lillesand, men fortsetter å reise rundt og vise seg frem. Den største triumfen kommer vel likevel da han i april 1872, 48 ½ år gammel, gifter seg – i full amerikansk offisersuniform – i Kristiansand domkirke med den 25 år gamle Anne Tomine Jacobsdatter. «Lange-Ole» fra Grødumsmyra var på alle måter blitt en stor mann.

«Kjempen» og sirkuspioneren Ole Andreas Hansen døde i 1876. Han er gravlagt på Vestre Moland kirkegård.

Flekkerøe Havn

”Flekkerøe-Havn er … maaskee den bedste i hele Norge, ja Verden, Maltha maaske undtagen… ”. Nicolai Wergeland, Henriks far, er slett ikke den verste guiden man kan ha når man skal vurdere betydningen av Flekkerøy havn, altså bassenget mellom Flekkerøya og Møvig like vest for Kristiansand sentrum. Han tar selvsagt munnen for full, men Flekkerøy fortjener rosen. Yndet for sitt doble innløp (Østergabet og Vestergabet) som gjorde at skipene kunne gå inn og ut på samme vind, og berømmet for sin størrelse og dybde forsvarte Flekkerøy gjennom flere hundre år sitt ry som en ypperlig havn.

Dens gode egenskaper og sentrale beliggenhet forklarer den store betydningen havnen hadde. I de 16. og 17. århundrer var Flekkerøy havn base for den danske nordsjøflåten, og midt i 1500-årene, da et blokkhus var blitt anlagt på Gammeløya, var det den norske kansleren i egen høye person som var høvedsmann på Flekkerhus, som festningen ble kalt. Den gangen var det sjørøvere som gjorde Skagerrak til et utrygt hav og gjorde det militære nærværet nødvendig.

Både da og senere ble Flekkerøy havn besøkt av skip og hele flåter fra nær og fjern, både venner og fiender.  1567 hører vi om ” den vide berømte haffn Fleckeroen, vdi huilken naagle tusende skibe aff atskillige Nationer imellem aar oc dag sig der forsamler, oc med stor lyst, skiuden, trompet liud ved hundred oc flere tillige sig der fra igen ved Confoye til vnderskedelige orter oc steder begiffuer”.

Det var den travle havnen som var den viktigste lokaliseringsfaktoren da Kristiansand ble anlagt i 1641, og byens fremste oppgave skulle være å beskytte og understøtte Flekkerøy havn.

Havnen har vært bejublet og besunget av Peder Claussøn Friis og Absalon Pederssøn Beyer, ja, endatil av Peder Dass! Flekkerøy har til og med en egen artikkel i opplysningstidens store franske encyklopedi! Fremdeles i 1824 beskrives den som ”the most secure and capacious harbour in Norway” – av ingen ringere enn Encyclopædia Britannica.

I en tid da all langdistansekommunikasjon foregikk på sjøen, kunne Flekkerøy havn spille en rolle i begivenheter langt borte – det være seg i det danske kolonieventyret i Trankebar (India), i den tidlige utforskningen av nordområdene eller, tro det eller ei, i den amerikanske uavhengighetskrigen. Ingen norske byer, og knapt nok noen annen havn i Norge, kan oppvise noe lignende. Utallige er de mer er eller mindre kjente personer som har ligget i Flekkerøy havn – et halvt dusin danske konger, mange flere kongelige og den senere amerikanske presidenten John Quincy Adams er bare noen av dem. Visste du forresten at Anneke Jans, den kanskje mest kjente av de hollandske nybyggerne i det som senere skulle bli New York, var født på Flekkerøy i 1605?

(Bildet: Skip for anker i Flekkerøy havn, malt av Rønneby ca. 1758)

Vikinger ved Svartehavet

Det skandinaviske nærværet lengst øst i Europa i vikingtiden  er markant, men språkbarrieren kan av og til gjøre det vanskelig å sette seg nærmere inn i hva som faktisk foreligger av arkeologisk gjenstandsmateriale. Nå foreligger to nye bøker som letter arbeidet.

Byen Khersonnesos nær Sevastopol på Krim har en lang og omskiftelig historie. Khersonnesos ble opprinnelig grunnlagt av greske kolonister i det 6. årh. f.Kr. I den godt bevarte antikke byen, som av og til går under betegnelsen «Ukrainas Pompeii», er det blitt foretatt arkeologiske utgravninger i mange omganger helt siden 1827. I disse dager foreligger en fyldig publikasjon som gir et fint innblikk i funnene fra den bysantinske perioden i Khersonnesos. Blant metallfunnene er én, kanskje to, gjenstander av skandinavisk opprinnelse. Det dreier seg om to endebeslag til sverdslirer, hvorav den ene er dekorert i Borrestil og kan dateres til omkr. år 900.

Tatyana Yashaeavas bok om funnene fra Khersonnesos kan bestilles her. Den har engelsk og russisk parallelltekst.

I samme gate er en annen, blodfersk publikasjon som tar for seg gjenstandsfunn av skandinavisk opprinnelse i Ukraina som helhet. Det er Fedir Androshuk og Volodymyr Zotsenko som skriver om Scandinavian Antiquities of Southern Rus'. Ca. 300 gjenstander blir nærmere beskrevet. Boken er utgitt i Paris. Teksten er på russisk, men med innholdsfortegnelse og bildetekster oversatt til engelsk.

Her er den lovende innholdsfortegnelsen:

Ivakin, Gleb. In memory of V. Zotsenko.
Introduction.
1. Evaluation criteria for Scandinavian antiquities
2. Specific features and main characteristics of Scandinavian
antiquities in the Ukraine
3. Catalogue structure
Section I. Right Bank of the Middle Dnieper area
Section II. Lower Dnieper area
Section III. Crimean peninsula
Section IV. The area west of the Dnieper
Section V. The area east of the Dnieper
Section VI. The Middle Dnieper area (exact find spots not known)
Appendix I. Kovalenko, V., and A. Motsya, and Yu. Sytyy. Most recent
Scandinavian finds in the burials in Shestovitsa
1. A barrow with a chamber grave excavated in 2006
2. A grave excavated in 2011
Appendix II. Skorokhod, V. The finds of Scandinavian origin from the
excavations of Shestovitsa settlement (1983-2009)
Index