Gå til hovedinnhold

Nic. Nicolaysen og "Norske Fornlevninger"

Hva var det største gjennombruddet i norsk arkeologi på 1800-tallet? Det er mange kandidater. Et banebrytende funn, kanskje skipsgraven fra Gokstad ved Sandefjord? Oppdagelsen av at man hadde hatt en eldre, ”arktisk” steinalder? En typekatalog som Oluf Ryghs ”Norske Oldsager”. Alt dette er utvilsomt viktige milepæler. Min favoritt til tittelen er likevel ingen av disse. Jeg holder en knapp på en temmelig unselig bok som kom ut i hefteform i årene mellom 1862 og 1866. Forfatteren var antikvar Nic. Nicolaysen, og boken het ”Norske fornlevninger”, med undertittelen ”En oplysende fortegnelse over Norges fortidslevninger ældre end Reformationen og henførte til hver sit Sted”. Med Norske Fornlevninger, eller NF, som den raskt kom til å hete, forelå for første gang en samlet og (relativt) fullstendig oversikt over alle faste fornminner som man på det tidspunktet hadde oversikt over i hele landet, og likeledes et oversyn over samtlige funn som var kommet de arkeologiske museene for øre.

Skjønt unselig og unselig… Norske Fornlevninger fyller godt over 800 sider, og Nicolaysen supplerte den stadig, i form av mer eller mindre faste innførsler i Fortidsminneforeningens årbøker (som kalles Ab., på samme måte som Norske Fornlevninger heter NF.) helt frem til han døde i 1911. Her er hvert eneste sogn og prestegjeld i Norge omtalt.

Nicolaysen hadde alt i 1854 utarbeidet en ”Arkæologisk-historisk fortegnelse over Norges levninger af kunst og haandverk fra middelalderen”. Med NF hadde han satt seg som mål å gjøre det samme for førkristen tid. Han overvurderte omfanget av det arbeidet han påtok seg. Da han gav ut det første heftet sommeren 1862, mente han ”at resten kunde udgives aaret efter”.

Nicolaysen gikk gjennom et stort kildetilfang mens han arbeidet med NF. Ikke bare museenes tilvekstprotokoller, men også en rekke skriftlige kilder og arkivalia, foruten eldre topografisk og arkeologisk litteratur. Det førte til at fagmiljøet i flere generasjoner etterpå regnet NF som en fullverdig oppsummering av alt som forelå av viten om funn og fornminner på det tidspunkt da verket ble skrevet. Det har siden vist seg at Nicolaysen selvsagt ikke hadde vært gjennom absolutt alt av kilder, og det finnes fremdeles viktige 1700-tallskilder som ikke har vært skikkelig gjennomgått for å hente ut relevante opplysninger. Men, bevares, NF holder mål i massevis. Og Nicolaysen selv hevdet aldri at dette skulle være noe verk for evigheten, eller at det ikke inneholdt feil og mangler. I innledningen skrev han:

”Det kan ikke fejle, at et skrift som dette maa være baade ufullstændigt, navnlig med hensyn til de faste minnesmerker fra hedendommen, og indeholde flere urigtigheder. Det sidste tror jeg dog ej vil vise sig saameget hvad den kristelige middelalder angaar, men især ved fund fra hedendommen. Min kilde har her, som det sees, især været oldsamlingernes kataloger, men disse støtte sig hidtil saagodtsom udelukkende til beretninger fra almuesmænd eller andre usagkyndige personer, af hvem man ikke kan vænte sig nogen særegen opmerksomhed for de omstændigheder, som ere væsentlige ved et fund, og hvis blik desuden ofte er bildet ved visse forutfattede meninger. Det hender endog ikke saa sjelden, at gravfundne sager af finneren i god tro sammenblandes med meget nyere ting.”

Men han la også til:

”Skjønt skriftet vil vise sig ufullstændigt og paa sine steder urigtigt, tør jeg dog tro, at derved er tilvejebragt et velkomment grunnlag, som i alle fall vil kunne spare megen umag og mange trættende undersøgelser for fremtiden.”

Nicolaysen var en ivrig iakttager av mønstre i det arkeologiske kildematerialet, og han anbefaler verket også i dette henseende:

”Navnlig vil det ogsaa give god vejledning til at fremstille det fællesskab og de forskjelligheder, der … finne sted mellem landets forskjellige bygder. For her at nævne kun et par exempler fra hedendommen, er det merkeligt, at Trekanterne kun træffes vestenfor Mandalselven og derfra opad indtil det sydlige af Søndhordland samt paa Søndmøre og i Nordre Throndhjems amt, foruden en enkel i Søndre Throndhjems og en anden i Finmarkens amt. Omvendt er en egen slags jernredskaber, hvis bestemmelse endnu er en gaade, og som oftest har en bøjleform med vedhængende ringe, ikke nogensinne, saavidt vides, funden paa Vestlandet, men kun i Thelemarken, Kristiania og Hamars stifter samt i Nordre Throndhjems amt.”

Norske Fornlevninger er så å si umulig å få tak i antikvarisk i dag. Fra og med i dag vil derfor deler av boken være tilgjengelig i digital versjon her på Arkeologi i nord. Menyen med de ulike kapitlene finner du i spalten til venstre. Nye kapitler vil bli lagt ut fortløpende. Og jeg mener fortløpende. Ingenting irriterer meg mer med nettet enn sider som lover gull og grønne skoger ”etter hvert” – men som ikke er oppdatert siden 2001...

Kommentarer

Vegard sa…
Bravo! Er det noe jeg har sans for så er det digitalisering. Forøvrig nileser både jeg og mange av kameratene mine, arkeologer og ikke-arkeologer, bloggen din hver gang vi ser det dukker opp noe nytt på RSS'n. Stå på!
Norske Fornlevninger kan nå fritt lastes ned i sin helhet fra Google Books, se http://books.google.no/books/about/Norske_fornlevninger.html?id=YC8XAAAAYAAJ&redir_esc=y

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…