Gå til hovedinnhold

Skjelettene fra Oseberg og Gokstad

Det har vakt berettiget oppsikt at arkeologer fra Kulturhistorisk museum og Vestfold fylkeskommune i disse dager har hentet ut kister med skjelettrester fra gravhaugene på Oseberg og Gokstad i Vestfold. Moderne analysemetoder kan gi helt nye kunnskaper om disse sentrale funnene fra vikingtiden. Men hvordan kunne det ha seg at skjelettene ble plassert i haugen i første omgang, i Osebergs tilfelle så sent som i 1948?Da Kongshaugen på Gokstad ved Sandefjord ble åpnet og undersøkt i 1880, fant man i et tømret kammer om bord i gravskipet, skjelettet av en voksen mann. Oseberghaugen i Slagen, undersøkt i 1904, viste seg å inneholde skjelettene av to voksne kvinner. Etter at ugravningene var over, ble skjelettene oppbevart ved Anatomisk institutt.

Benmaterialet ble analysert i flere omganger, og gav opphav til flere interessante hypoteser om de gravlagte. Særlig den eldste av kvinnene i Oseberggraven ble diskutert. Blant annet basert på hodeskallens form kom L. Faye til at denne ”neppe kan ha tilhørt en ekte norsk kvinne”, men muligens en som ”stammede etstedsfra i Syden, som kunde være rimelig, eller hun endog mulig kunde være en lappekvinde”. K. E. Schreiners undersøkelse av den yngre kvinnens tenner, konkluderte med at hun hadde brukt tannpirker flittig i levende live. Dette siste tok man som tegn på at den yngre kvinnen var hovedpersonen i graven, mens den eldre var en trellkvinne som mer eller mindre frivillig hadde fulgt sin herskerinne i døden. Jac. Heiberg undersøkte Gokstadfunnets skjelett og kom blant annet til at den kraftige, nesten 1,80 m høye mannen som døde omkring år 900, led av leddgikt – en påstand som arkeologen A.W. Brøgger trakk store veksler på når han identifiserte den gravlagte med Olav Geirstadalv, som ifølge Ynglingatal døde av ”fotverk”.

Til tross for at skjelettene altså var blitt flittig benyttet som vitenskapelig kildemateriale, ble skjelettet fra Gokstad og de to fra Oseberg i tur og orden lagt tilbake i de respektive gravhaugene. Nå, i 2007, hentes de ut igjen – fordi man med rette frykter for bevaringstilstanden, og fordi man ønsker å gjøre nye analyser av skjelettene. Da er det vanskeligere å påvise vitenskapelige beveggrunner for at skjelettene ble tilbakeført gravhaugene i første omgang.

Det gjelder i særlig grad gjenbegravelsen av skjelettet fra Gokstad, som fant sted i 1928. Etter utgravningen lå Kongshaugen i mange år som en grop i potetåkeren. Det hevet seg imidlertid etter hvert røster for at haugen måtte restaureres. De lokale initiativtagerne ønsket i den forbindelse at skjelettrestene skulle legges tilbake i haugen. Forkjemperne for tilbakeføring fant en alliert i Universitetets oldsaksamlings bestyrer, A.W. Brøgger. Den 15. juni 1928 ble skjelettrestene ført tilbake til Sandefjord og plassert i haugen. Skjelettdelene var blitt lagt ned i en blykiste. Om kisten hadde man hyllet et klede, vevet for anledningen i Telemark. Vel fremme i Sandefjord fikk blykisten plass i en sarkofag av stein.

Året etter, på olsokdagen 29. juli, ble den restaurerte Kongshaugen innviet. Tilstede var mellom ti og tolv tusen mennesker, foruten et stort antall prominenser med kong Haakon, kirkeministeren, riksantikvaren, en rekke høyere offiserer og Vestfolds ordførere i spissen. Æresvakter fra Marinen våket over gravhaugen. Kongen og professor Brøgger talte.

For datidens historikere og arkeologer var storhaugene i Vestfold uløselig knyttet til den norske rikssamlingen, og dermed til den moderne nasjonalstatens legitimitet. Foruten å være en banebrytende arkeolog, var A.W. Brøgger en sentral aktør på 1920-årenes politiske høyreside. Han var formann i Grønlandslaget, og frem til 1931 var han medlem av Frisinnede Venstre. For Brøgger var arkeologien en særlig nasjonal vitenskap. Heri lå også forklaringen på at han var sympatisk innstilt til tanken om å gi Gokstadmannen en ny begravelse. I talen sin sa han:

”En gravhaug uten grav er som en kirke uten alter. … Vi må ikke glemme at det er den indre, nasjonale selvoppdragelse i vårt eget arbeid, som er en nasjonal bevegelses eneste levende idé. Hvis ikke dette forståes, kommer vi i fare for å gjøre om hele Norge til et antikvarisk museum.”

Det var for denne ”nasjonale selvoppdragelsens” skyld at Brøgger overgav skjelettrestene. Ved gjenbegravelsen regnet man med at gravhaugen skulle være skjelettets permanente hvilested. Etter at sarkofagen var blitt plassert i haugen i 1928, fortsatte restaureringen, og ved innvielsen av Gokstadhaugen året etter var sarkofagen dekket av to meter med jord.

Kritikken uteble ikke. Både i 1928, og igjen 20 år senere, da det var Osebergskjelettenes tur, var det først og fremst anatomiprofessor K. E. Schreiner som målbar den. I VGs spalter rettet han i juli 1948 skarp kritikk mot gjenbegravelsen, og mintes hvordan han under arkeologkongressen i Oslo i 1936 hadde måttet ”orientere flere utenlandske arkeologer og antropologer om det som her var utført” i forbindelse med Gokstadhaugen. ”Jeg skal ikke gjengi deres reaksjon, jeg var så skamfull,” skrev han.

Det akademiske kollegium hadde alt i 1946 gitt sin tilslutning til tilbakeføring av Osebergskjelettene. Men det er liten tvil om at planene hadde tilslutning fra Brøgger lenge før den tid. En artikkel i Aftenposten i juni 1942 siterer formannen i Vestfold historielag på at ”Universitetets oldsaksamling hadde lovet at når vi hadde en verdig sarkofag, skulde vi få dronning Åsa tilbake til hennes fredede jord”. Trolig inngikk planen i Brøggers nasjonale strategi lenge før krigen.

I 1948 ble skjelettene forseglet i en aluminiumskiste. Denne gangen ble imidlertid granittsarkofagen som innehold kisten, med hensikt plassert slik i haugen at den skulle være lett å hente frem igjen, dersom det skulle bli aktuelt. Schreiner fikk dog det siste ordet. Klok av skade fra Gokstadsaken og fylt av tvil om hvorvidt skjelettene ville bli hentet frem igjen, holdt han unna flere mindre skjelettdeler. Det er disse bitene professor Per Holck nylig har fått utført analyser av – og resultatene av disse analysene har på sin side bidratt til at resten av skjelettene igjen er tilgjengelig for forskningen.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

En bergensfarers tragiske endelikt ved Flekkefjord i 1489

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning: Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht!Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht!Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!
Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!» Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder: Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen! Med andre ord: Tavlen er satt opp til m…