Gå til hovedinnhold

Kongens borger

De danske ringborgene fra vikingtiden er unike monumenter fra vikingtiden. Men de representerer samtidig en arkeologisk gåte. I disse dager igangsettes et stort forskningsprosjekt som forhåpentlig vil gi svar på noen av de mange spørsmålene som knytter seg til ringborgene. Sentralt i prosjektet ”Kongens Borge”, som involverer flere museumsinstitusjoner i Danmark, står ringborgenes rolle i den danske middelalderstatens fremvekst, og mer konkret borgenes betydning i en maritim strategi og eventuelle tilknytning til 900-tallskongen Harald Blåtands flåte.

I 1934 søkte motorsyklistene i Slagelse på Vest-Sjælland om tillatelse til å benytte en ringformet voll et stykke utenfor byen som treningsbane. Det var under den arkeologiske undersøkelsen som ledsaget myndighetenes behandling av søknaden at det ble oppdaget at Trelleborg, som stedet ble kalt, faktisk var en borg – og at den kunne dateres til yngre vikingtid, slutten av 900-årene. Borgen hadde en ytre diameter på noe over 150 meter, og den ringformede vollen var ca. 20 m bred.

Oppdagelsen av Trelleborg revolusjonerte vikingtidsforskningen i Sør-Skandinavia. Det var ikke bare størrelsen som forundret forskerne. Vollen var nærmest sirkelrund, og de fire inngangene lå nesten nøyaktig i de fire himmelretningene. Veiene som førte gjennom portene og inn i det indre av borgen, delte det indre borgområdet inn i fire like store kvadranter, og i hver kvadrant lå fire store bygninger i firkantform. Alt i alt var Trelleborg et klart vitnesbyrd om en organisasjonsgrad som man inntil da ikke hadde forestilt seg i Skandinavia i vikingtid. Borgen ble snart satt i forbindelse med den tidlige danske kongemakten, og det har det i grunnen aldri vært satt spørsmålstegn ved. Borgene kan kun være kongelige anlegg – ”en stataktion, et led i en større plan,” for å sitere den danske arkeologen Poul Nørlund.

I årene som fulgte, kom flere lignende anlegg for dagen. På Jylland oppdaget man først Aggersborg, den så langt klart største av borgene, med 48 bygninger innenfor vollen, og siden Fyrkat, mens Nonnebakken på Fyn ble kjent noen år senere. I nyere tid har man blitt klar over to mulige ringborger i det gamle danske landskapet Skåne også – i henholdsvis Trelleborg og Borgeby. Trelleborg ble arkeologisk undersøkt alt i 1930-årene, Fyrkat i 1950-årene.

Mange har besøkt borganleggene i Fyrkat, Aggersborg og Trelleborg, som alle er mer eller mindre tilrettelagt for publikum. Da er det viktig å ikke glemme at de vollene som man i dag ser på disse stedene, er rekonstruerte. De opprinnelige vollene var gjennom århundrer pløyd nesten helt ned, slik at de fremstod som lave forhøyninger i åkerlandskapet.

Hvor gamle er borgene? Vi er i den heldige situasjon at det for to av borgenes vedkommende foreligger gode dateringer. Tømmer fra Trelleborg (Slagelse) er årringdatert til 980/981, og tilsvarende analyser fra Fyrkat viser at anlegget her er oppført i 980 (eller muligens noe tidligere). C14-dateringer fra de andre borgene er ikke så eksakte, men kan godt stemme overens med tiden årene rundt 980. Funnene i borgene tyder ellers på at de bare har vært i bruk et fåtall år.

På det tidspunktet var Harald Gormsson eller Blåtand konge i Danmark. Så lenge man regner med at borgene er kongelige anlegg, må det være Harald som er ansvarlig. Det er den samme Harald som lot reise den berømte runesteinen i Jelling på Jylland, der det heter at han samlet hele Danmark og gjorde danene kristne. Harald regjerte fra 957/958 til 985, og kanskje skal vi se for oss at ringborgene gikk av bruk da hans tid som konge var ute.

Det er flere teorier om hvorfor borgene ble oppført og hvilken funksjon de hadde. Men det må ha å gjøre med forhold knyttet til Harald Blåtanns styre. Den danske rikssamlingen, som Harald altså tar æren for på Jellingsteinen, var en konfliktfylt prosess. Harald var heller ikke alltid like populær, og i 985 ble han styrtet i et opprør ledet av sønnen, Svein Tjugeskjegg.

En sannsynlig tolkning av borgenes funksjon er at de har tjent som faste støttepunkter rundt i riket, steder der kongen kunne plassere en fast garnison av trofaste menn. På gravplassen som hører til borgen i Fyrkat, er både barn, kvinner og menn gravlagte, så det må ha vært fast bosetning der. Plasseringen av borgene er heller ikke tilfeldig. Fra Aggersborg kunne man kontrolle Limfjorden og Nord-Jylland, for eksempel.

Våtmarkene utenfor Fyrkat ved Hobro undersøkes i disse dager i forbindelse med prosjektet ”Kongens Borge”. Georadar og andre arkeologiske registreringsmetoder tas i bruk for å påvise eventuelle spor etter verftsvirksomhet, havneanlegg etc. i tilknytning til ringborgene. Fra den runesteinen som Harald Blåtand lot reise i Jelling, vet vi at han underla seg Norge. Var det Fyrkat og de andre ringborgene som var den danske flåtens baser?

Sagakilder tyder på at det danske styret i vikingtiden var mer direkte i Oslofjordområdet enn ellers i Norge, der Harald Blåtand og andre danekonger styrte ved hjelp av jarler. Det finnes flere mulige spor etter dette direkte styret i Viken – den gamle herredsinndelingen, som bare finnes her, er ett av dem. Og dersom Oslofjordområdet var en del av det danske riket i Harald Blåtanns tid, er det ingen åpenbar grunn til at ikke de samme kontrollbehovene skulle ha gjort seg gjeldende her som ellers i Danmark. Det er også dette som er bakgrunnen for at enkelte forskere tidligere har forsøkt å lokalisere ringborger både i Oslo (Trælaberg) og i Tønsberg (Trelleborg), men her har man ikke hatt noe annet å gå ut fra enn stedsnavnene. I Rygge i Østofold har satelittfotografering avslørt en struktur som i fasong og størrelse kan ligne på de danske ringborgene, men denne er så langt ikke undersøkt arkeologisk.

Kommentarer

Martin sa…
Rygge-anläggningen låter spännande! Kan du visa oss ett satellitfoto?

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…