«Upplond»

Hva er sagaenes Upplond? Umiddelbart kan svaret synes innlysende; det er det indre Østlandsområdet. Men iallfall én kilde målbærer en annen oppfatning og gir Opplandene en videre betydning. Jeg tenker på Historia Norvegiæs de tripartito incolatu Norwegiæ, der Opplandene – montanis – ser ut til å betegne innlandet per se, i motsetning til kystlandet – maritima. Om denne kyst-innland-motsetningen, og om dette og andre ”oppland”, handler herværende oppsats.

Historia Norvegiæ inndeler landet i tre hoveddeler: kystdistriktene (maritima), Opplandene (montana) og Finnmarken. Maritima består av de mindre enhetene Viken, Gulatingslagen, Trondheim (Frostatingslagen) og Hålogaland. Montana begynner ved Gautlands (Värmlands) grense i øst og innbefatter 4 patrias og 12 provinciæ: 1) Raumenes og ringenes rike med tilhørende landskaper (Toten, Land, Sigdal m. fl.), 2) Telemark med Råbyggelag[1], 3) Hedmark med Elvdalene (Østerdalen) og 4) Gudbrandsdalen med Lom m. m.[2] Hertil kommer Valdres og Hallingdal, som ligger mellom maritima og montana og hører inn under Gulatingslagen.

Den ukjente forfatteren av H.N. er kanskje den av sagaskriverne som interesserer seg mest for geografi.[3] H.N. er trolig fra slutten av 1100-tallet,[4] men antas å bygge på eldre forelegg, blant annet Sæmund frodes tapte historieverk.[5] Likevel har denne kilden i liten grad blitt trukket inn for å belyse historisk-geografiske problemstillinger i tiden før landsloven.[6] Det er helst de sentrale, østlandske innlandsdistriktene som i moderne fremstillinger oppfattes som Opplandene. Andreas Holmsen kan følgelig hevde at ”Opplandene omfattet Romerike med Odalen og Solør, Hedmark med Vardal og Biri, Hadeland med Toten og Land, og Ringerike.”[7]

H.N.s secunda patria, Telemark med Råbyggelag, omtales i nyere historisk forskning sjelden eller aldri som tilhørende Opplandene. Således skriver Edvard Bull (d. e.) om Råbyggelag:

”I den gamle Gulatingsloven forekommer Setesdalen ikke, og man kan vel derfor med stor sikkerhet gå ut fra at den ikke har vært knyttet til den store tingforeningen for de vestlandske fylkene; nogen skreven lov har Setesdalen derfor neppe hatt i den eldre del av middelalderen. ”Rábyggelagen” – distriktet for rábyggerne, de som bor i en vrå, en avkrok – har stått utenom hele riksadministrasjonen, og først ved grunnleggelsen av et moderne riksstyre er disse avbygdene trukket inn under landets administrasjon.”[8]

Gustav Storm hevdet i 1880 kontra Konrad Maurer, som hadde ment at H.N.s inndeling av Opplandene i 4 patriæ og 12 provinciæ var ”gründlich verkehrt” og at H.N. ellers var helt i tråd med oppfatningen av norsk geografi i Landsloven, at dersom ”den er urigtig, maatte den jo kunne opdigtes lige saa godt før som efter 1274; hvis den er rigtig, passer den kun paa Tiden før Landsloven. At den er rigtig, er vistnok nu umuligt at bevise, da Krøniken omtrent er det eneste Vidnesbyrd om Oplandenes ældre Inddeling, som det derfor synes meget vilkaarligt at forkaste”.[9]

Ordet Upplonds etymologi er klar: uppland er ”land som ligg upp ifrå sjøen”, og Upplond er flertallsformen.[10] For Peder Claussøn Friis er fremdeles ”Oplanden” synonymt med ”til Fields oc oppe i Landet”. Hr. Peder diskuterer innlandsdistriktene – inkludert Telemark, Valdres[11] og Hallingdal – i Norrigis Bescrifuelse og opplyser at ”(d)isse fornæfnte Læn til Fields ere i gammel Tid kaldet Oplanden, saa som de endnu kaldis, oc ere rijge Læn paa Korn, Quæg, Slacter oc andet saadant, som der gierne med følger.”[12]

”Opplandene” i H.N. synes altså å være et navn på et meget vidt innlandsdistrikt, som omfatter betydelige landområder utover kjernelandskapene i det indre av Østlandet. ”Opplandene” er hele innlandet, innenfor maritima og sør for Dovre. Når det gjelder H.N.s secunda patria, Telemark[13] og Råbyggelag, var ikke disse distriktene i middelalderen sammenfallende med dagens Telemark og Setesdal. Med referanse til Peder Claussøn Friis skriver Reidar Fønnebø at øvre Numedal i middelalderen ble regnet for tilhørende Telemark,[14] og at ”områdene mellom Halnefjorden og Nordmannslågen sannsynligvis alltid har ”ligget til” øvre Numedal og Telemark”.[15] Råbyggelag er for så vidt heller ikke det samme som Setesdalen. Råbyggelag, i eldre målform Róbyggjalog, var de indre bygdene på Agder, fra Bykle i nord til Iveland i sør, og fra Åseral i vest til Vegårshei i øst.[16]

H.N.s inndeling av landet er selvsagt juridisk. Det er en tingordning som beskrives, men ikke den samme ordning som i senere kilder. Snorre lar oss få vite at ”kong Olav stevnte et mangment ting til det sted som Heidsævistinget siden har vært holdt på. Han satte da i lovene at opplendingene skulle søke til dette tinget og Heidsævisloven skulle gå over alle fylkene på Opplandene og så langt andre steder som den siden har gått.”[17] Andreas Holmsen finner det rimelig at det ligger en realitet bak denne beretningen hos Snorre: ”Det Olav kan ha gjort, var å flytte tinget fra Heidmork til vollen ved Eid øverst på Romerike, som lå mer laglig til som midtpunkt for alle Opplands-distriktene. I så fall ble det vel da samtidig organisert som lagting, etter mønster av Gulating og Frostating. Olav Haraldssons stilling som den første rikskongen etter Harald Hårfagre med makt over Opplandene gir en grunn mer til å se ham som grunnlegger av det opplandske tingforbundet.”[18]

Spørsmålet er imidlertid om ikke det gir god mening å oppfatte dette utvidede (geografiske) Upplond også som en kulturell eller mytologisk kategori.

Kyst og innland – Upplond som kulturell kategori
I Hversu Noregr bygðist fortelles det at brødrene Nor og Gor, ”skiftede (…) Riget mellem sig, saaledes at Nor skulde have alt Fastlandet nordenfra Jotunheime og syd til Alfheime – det kaldes nu Norge -; men Gor skulde have alle Øer, der laa paa Bagbordside, naar han sejlede nordefter langs Landet”.[19] Heri ligger latent en oppfatning av en begrepsmessig motsetning mellom kyst og innland, ikke helt forskjellig fra den som uttrykkes i H.N.

Klarest er imidlertid denne kyst-innland-motsetningen utformet i Gylfaginning 12. Her berettes følgende:[20]

”Njord hadde en kone som het Skade, datter til jotnen Tjatse. Skade ville ha den boligen som hennes far hadde hatt, det er på noen fjell, der det heter Trymheim. Njord derimot, ville være nær sjøen. Så ble de enige om at de skulle være ni netter i Trymheim og de andre ni i Noatun. Og da Njord kom tilbake til Noatun fra fjellene kvad han dette:

Leie synes meg fjellene,
jeg var ikke lenge der,
bare ni netter,
ulvenes tuting
syntes jeg lød ille
mot svanenes sang.
Da kvad Skade dette:
Jeg fikk ikke sove
i seng ved sjøen
for fugleskrik,
han meg vekker
fra det vide hav,
måsen, hver morgen.

Da fór Skade opp på fjellet og bodde i Trymheim… .”

Disse strofene uttrykker et sterkt motsetningsforhold mellom kyst og innland; mellom sær, sjø og fiall, fjell. Gro Steinsland har festet seg ved at de to ulike landskapene omtales ved hjelp av lydbilder: For Njord er fjellet et utrivelig sted der ulvene hyler, mens hans vante kystlandskap er fylt av svanesang. Skade forbinder på sin side kysten med lyden av måkeskrik som holder henne våken om natten.[21]

Som kjent, vil Steinsland se kyst-innland-motsetningen i Gylfaginning i sammenheng med norrøn fyrsteideologi og som et uttrykk for et hierogami eller hellig bryllup mellom en gud og en jotunkvinne. Hierogamimyten ”anvendes som utspring og genealogisk basis for norrøne fyrsteætter.”[22] Steinsland finner spor etter denne myten blant annet i Håløygatal, Ynglingatal og Fundinn Noregr (i Orkneyinga saga).

I denne sammenhengen er det først og fremst det geografiske aspektet som interesserer oss. I Lokasenna 35 håner Loke Njord med følgende ord:

”þú var austr heðan
Gíls um sendr at goðom.
(du ble tatt og sendt herfra
mot øst som gudenes gissel.)[23]

Magnus Olsen sluttet seg til tanken om at det er en vestnorsk synsvinkel som kommer til uttrykk i denne strofen.[24] Nå hevder imidlertid Steinsland at uttrykket austr heðan inneholder ”en mer pregnant mytologisk allusjon, nemlig til øst som retningen for jotunættens boliger” – noe hun finner belegg for i Lokasenna selv, der austr benyttes som retningsangivelse også for Tors reiser til jotnenes riker.[25]

Det er ikke gitt at den ene tolkningen utelukker den annen. At Jotunheimen ligger austr heðan i kosmografisk forstand, motsier ikke nødvendigvis en tanke om at denne kosmografiske forestillingen har influert oppfatningen også av det ”verdslige” kulturlandskapet. Det er for så vidt i tråd med hva en ville forvente når en har å gjøre med den førkristne mentaliteten, som ikke inneholder noen forestilling om et abstrakt, euklidsk rom. Den sammenblanding av den samfunnsmessige og den naturlige orden som forekommer i den norrøne kulturens klassifikasjonssystemer, tjener til å opprette forbindelser mellom kategorier – det være seg grupper av mennesker, elementer eller egenskaper – som tilhører hver sin side av kulturens kosmografi. Dette fenomenet kommer kan hende klarest til uttrykk når klassifikasjonsskjemaene ikke skiller mellom personlige, samfunssmessige, rent geografiske og kosmologiske rom eller landskap. Den britiske kulturgeografen Robert A. Dodgshon påpeker at mentaliteter som den norrøne ikke bare skaper homologier, likheter med hensyn til form og symbolikk, mellom kulturlandskapet, de naturgitte omgivelsene og universet som helhet, men at de også forholder seg til disse homologiene som var de identiske – selv om de refererer seg til høyst ulike størrelser.[26]

Jernalderens og vikingtidens mennesker opplevde m. a. o. seg selv som beboere av en kosmisk/kosmologisk verden i like stor grad som av en geografisk verden, nettopp fordi de ikke skilte klart mellom disse tingene. ”If anything,” påpeker Dodgshon, ”what lay along their vertical axes of reference or what lay above, carried more force of meaning, than what lay around them, or what – to us – was mere geography.[27] Den norrøne mentaliteten innlemmet landskapet i sin kosmologiske forestillingsverden, slik at det vi i dag kaller kulturlandskap, for datidens mennesker fortonet seg som et symbolsk landskap, mettet på mening.

I så måte synes det ikke å være noe i veien for at den mytologiske allusjonen austr heðan har en jordisk parallell i form av et geografisk område som tilkjennes noen av de samme egenskaper som ellers forbindes med Jotunheimen. Og er ikke det tilfellet nettopp med Opplandene (som jo er austr sett fra et vestnorsk ståsted) i deler av sagalitteraturen?

Eyvind Fjeld Halvorsen har konstruert en beskrivelse av Norge i 900-årene med utgangspunkt i Islendingesagaene og Landnámabok. Der skriver han:

”The country consists of a coastal area with a large number of fjords and islands; the central part of the country is þrándheimr, where the kings are frequently to be found, when they are not in the Bergen area further south. Far away to the east there is another coastal area, called Vik, through which one has to pass to go to Sweden or Denmark. Behind Vik there is a remote area called Upplond, a region of petty kingdoms, with large forests and mountains, a somewhat dangerous place where highwaymen, outlaws, and even trolls and other supernatural beings live.”[28]

Fornaldersagaene gir selvsagt et tilsvarende bilde av Opplandene som en farlig og fjerntliggende egn der alt kan skje.[29] Og denne beskrivelsen ser ut til å dekke hele det området som jeg tidligere har kalt det utvidete Upplond, dvs. også f. eks. Telemark og Råbyggelag.

Ta nå f. eks. følgende passus fra Fundinn Noregr, her i P. A. Munchs gjenfortelling:

”Ved Midvinter kom de til Hedemarken, hvor en konge herskede ved Navn Rolf i Berg, Søn af Svade Jotun nordenfra Dovre og Aashild, Datter af Kong Eystein, der længe havde raadet for Hedemarken. (…) hvorefter Nor begav seg til Gilde hos sin Maag og egtede hans Syster Hadd, Svade Jotuns datter. Der fortælles endvidere om Gors og Nors Efterkommere, hvilke sidste stammede fra hans tre Sønner Thrond, Garde Agde og Raum; Thrond fik Trondhjem, der opkaldtes efter hans Navn, Gard Agde var Fader til Hord, der fik Hordeland, Rugalf, der fik Rogaland, Thrym der fik Agder (…).”[30]

Gro Steinsland vil se dette og andre utgardsekteskap i dikt og saga i forbindelse med norrøn fyrsteideologi. Da er det interessant at Rolf i Bergs, Hadds, Skades og andre jotners hjemstavn ofte omtales eksplisitt som et sted på Opplandene. Så også med den Bergdis, som ifølge Fundinn Noregr, var datter av Trym jotun fra Vorma og hadde tre sønner med Raum.[31] I Gríms saga Loðinkinna får vi vite at Harald herse øst i Viken var gift med Geirhild, datter av Sølge konge, sønn av Rolf ”ór Bergi af Upplöndum”.

Likeledes er det i sørvestnorsk tradisjon allusjoner nettopp til Agder og Rogalands ”oppland” – Råbyggelag og Telemark – som tilholdsted for jotner, og genealogiske kilder ymter om ulike herskerdynastiers tilknytning til Opplandene.[32] Starkad den eldre, med tilnavnet Åludreng, bodde f. eks. ved Áluforsar, Ulefoss i Telemark, stammet av jotunætt, hadde 8 armer og kunne slåss med 4 sverd på én gang.[33]

Den eponymiske kong Augvald fra Avaldsnes på Karmøy knyttes på tilsvarende vis til Opplandene, ettersom han opprinnelig skal ha bodd på et sted kalt Roge, på Jøsurheid – et sted oppe på fjellet mellom Rogaland og Telemark, ”hvilken egn senere blev kaldet Vide,” skriver Munch. Han finner navnet Jøsureid igjen ved Kviteseid i Vest-Telemark, og antar at Vide var området rundt Kviteseid og Brunkeberg, ”omtrent paa Grændsen mellem det østfjeldske og vestfjeldske Thelemarken.”[34] Den mytiske skaldeskikkelsen Flein Hjørsson blir også knyttet til ”Jøsurheid”. Han skal ha tjent hos flere fylkeskonger på Opplandene.[35]

Slektsrekkene i Landnámabók viser likeledes at det vestnorske kystaristokratiet i flere tilfeller regnet sin ætt tilbake til mytiske stamfedre av jotunkarakter – og hjemmehørende på Opplandene.[36] Når P. A. Munch[37] vil se en gammel forbindelse ”mellem Raumsdalen og Oplandene” med utgangspunkt i det faktum at Ragnvald Mørejarls forfader kalles Ivar Upplendingajarl, er det mulig at forbindelsen i så tilfelle er mytologisk mer enn rent geografisk/genealogisk, og at Upplond her refererer til de mytiske Opplandene – ”a dangerous and remote area where anything may happen”, og der jotner har sin hjemstavn.

Gro Steinsland har vist at diktet Ynglingatal og Snorres Ynglinga saga er tuftet på en mytologisk modell der utgardsekteskap og hieros gamos utgjør sentrale elementer.[38] I ynglingetradisjonen spiller Opplandskongene, som ifølge Steinsland er etterkommere av den prototypiske herskerskikkelsen Fjolne, en viktig rolle. Den kobling Snorre foretar mellom konger på Opplandene og ”Ynglingeætten” i Vestfold, understreker det samme forholdet som jeg har hevdet gjelder for det vestnorske aristokratiet, og som kommer klarest til uttrykk i Fundinn Noregr:[39]

Herskerdynastier i kystdistriktene er gjennom utgardsekteskap genealogisk/ideelt knyttet til Opplandene. Upplond er i denne sammenhengen ikke utelukkende et geografisk område, men i like stor grad en kulturell og kosmologisk kategori. Jeg har pekt på forhold som kan indikere at man har forestilt seg dette mytiske Upplond som et vidt innlandsområde ”til Fields oc oppe i Landet”, i overensstemmelse med montanis’ utstrekning i Historia Norvegiæ.

Upplond: Transportkorridor og kulturområde
Kan det påvises andre forhold som gir oss rett til å regne med et ”stor-Upplond” som en historisk realitet? Sagt på en annen måte: Er det noe som binder dette vide, sørnorske innlandsområdet sammen i den grad at det sannsynliggjør at det har blitt oppfattet som en enhet? Jeg tror at svaret er ”ja” – og at det, når alt kommer til alt, er nokså innlysende.

Sverre Steen skriver i Ferd og fest:

”Over hele Oplandene var det en rekke veier som det ikke var hver manns sak å kjenne. Enkelte menn hadde ry for å være særlig veikjente, som Håkon den godes vidt bereiste sendemann som var grunnkjent med veiene i Norge, eller Finn Litle som var den blinde kong Røreks tro mann og utførte ærender for ham. Han kjente alle veier over alle Oplandene og var så rappfotet at ingen hest kunde følge ham.”[40]

Flere har villet tolke Snorre dithen at det i middelalderen fantes fire hovedveier over det norske fastlandet. Viktigst var den veien som gikk mellom Oslo og Nidaros. De tre andre veiene var forbindelser mellom Øst- og Vestlandet: Nordmannsslepa over Hardangervidda, Fillefjellsvegen og veien som gikk om Røldal.[41] Samtlige av disse hovedveiforbindelsene passerte altså gjennom det utvidede Upplond. Heri tror jeg nøkkelen til problemet ligger.

Den svenske forskeren Christer Westerdahl har i en serie nyere arbeider behandlet det han kaller ”transportgeografiske soner”, et begrep som innbefatter og sammenkobler land- og sjøtransporter.[42] Disse transportsonene gjenfinner han så vel i stadier innenfor kysten som på tvers av kysten. Westerdahl mener at det for hver transportsone eller –korridor finnes én eller flere typer av farkoster som er tilpasset naturforholdene i de farleder og havner som sonen består av. Transportsonene har også et kulturelt uttrykk – Westerdahl skriver om ”the deeply cultural essence of the transport corridors, the routes and the organization of transport, which rather express social practice and the everchanging habits and mental maps, the social space of the users of that practice. (…) The realities of transportation have obvious implications on pictures of the world and on mythology.”[43]

Transportsonebegrepet er utviklet innenfor en maritimarkeologisk sammenheng.[44] Jeg tror likevel at denne innfallsvinkelen er fruktbar også for vår diskusjon. La oss derfor se nærmere på trafikkmønsteret i innlandet, og undersøke om dette kan bidra til å belyse H.N.s oppfatning av Opplandene. Noen utfyllende gjennomgang av alle former for ferdsel i dette vide innlandsområdet vil ikke bli gitt. Jeg vil i stedet konsentrere fremstillingen om de store linjene, og se nærmere på et avgrenset område innenfor ”stor-Upplond”, nemlig Telemark og Råbyggelag (og, i en viss utstrekning, Numedal).

”Innlandsbygdene i Norge spilte en rolle for den gamle samferdsel som vi nu har lett for å overse, fordi deres produkter ikke lenger spiller den samme rolle i samfundsøkonomien som i middelalderen,” skriver Sverre Steen.[45]

Hovedferdselsveien mellom Viken og Kaupangen i Trøndelag gikk over Romerike til Minnesund, videre på Mjøsas østside og opp Gudbrandsdalen, forbi den gamle storgården Tofte og deretter over Dovre og ned Drivdalen til Oppdal. Det var langs denne ruten at pilegrimene til Nidaros vandret. Den mest brukte veien mellom Østlandet og Vestlandet – om sagabeskrivelsene står til troende - var den som gikk over Hakadal eller Ringerike langs Randsfjorden, opp gjennom Valdres og derfra over Fillefjell til Lærdal.[46]

Lenger sør, over Hardangervidda, gikk det fra gammelt av flere viktige tverrforbindelser øst-vest. De synlige spor etter ferdselen, ”slepene”, er etter alt å dømme av høy alder. I alle tilfeller følger de meget gamle ferdselslinjer.[47] De går fra Hallingdal og Numedal over Vidda mot Eidfjord og Sørfjorden i Hardanger. Et av slepene tar av fra Tunhovdfjorden på Vidda og går i sørvestlig retning mot Røldal og Rogaland. Det var denne veien Stavangerbispen dro når han skulle på visitas til Valdres, som inntil 1631 hørte med til hans bispedømme.

Likeledes fantes det sør for Vidda veilinjer som bandt de østre og vestre bosetningene rundt Langfjella sammen. Stiene over Ryfylke- og Setesdalsheiene har tusenårig tradisjon. Her hadde telemarkinger, setesdøler, sirdøler og andre ”opplendinger” sin byvei:

”Over Haukeli kom teledølene ned dalførene til Suldal og Hylen, over storheiene lenger sør kom setesdølene og sirdølene ned til Jøsenfjorden og Lysefjorden i årvisse trekk for å rekke kjøpstaden Stavanger med sine nødvendighetsartikler. For dem ble fjordene og dalførene livsviktige løyper som forkortet det ubarmhjertig værharde snaufjellet til noen få, overkommelige mil.”[48]

Betydningen av denne øst-vest-gående heietrafikken skal ikke undervurderes. For svært mange av de sør- og sørvestnorske innlandsdistriktene har ferdselen på tvers av dalførene, over de lave heiene, hatt langt større omfang enn ferdselen langsetter dalførene nord-sør, der veiforbindelsen ofte var dårlig.[49] Det var ikke minst tilfellet for Indre Agder, Setesdal og store deler av Telemark.[50]

Reidar Fønnebø minnes den gamle ferdselen gjennom Uvdal i Hardanger. Så sent som i 1920-årene var flere av de eldre veifarene i bruk. ”Vegene fungerte ennå omtrent på samme måte som de hadde gjort i fortiden. På bar mark brukte man sommersleder nede i bygda, og kløvhest eller slep når ferden gikk til fjells. Om vinteren tok man vintersleden, eller sluffa, i bruk,” skriver han.[51]

Slepet var en kjøreinnretning like enkel som den var genial. Det bestod av to lange sjeker eller drag, som oftest hadde en naturlig bøy på de endene som subbet mot underlaget. Dragene var bundet sammen med to tverrtrær, og oppå disse plasserte man lasten. Slepet gled greit over steiner og andre ujevnheter i terrenget, også i lende der en ordinær slede ville ha kjørt seg fast. Det må ha vært flere fordeler ved å bruke slep i stedet for kløv. For det første kunne man få med større lass, og for det annet kunne kjørekaren av og til selv sitte på hesteryggen De lange sjekene var sikkert ofte temmelig tungt lastet, og satte spor etter seg der hesten hadde dratt dem fram. En variant av slepet ble brukt så sent som i 1940-årene til å frakte båter fra Hardanger innover til fiskevannene på Vidda.[52]

Det ser ut til at bruken av slepet i noen grad sammenfaller med det utvidede Upplond (transportsonen). Etnologen Gösta Berg nevner eksempler fra Hedmark, Buskerud, fjellbygdene i Rogaland, og det indre av Romsdal og Sogn.[53] Det er selvsagt en direkte kausalsammenheng mellom topografi og bruken av en slik kjøreinnretning. Ikke desto mindre understreker spredningsmønsteret Opplandenes karakter av transportsone.

”Honnes ligg’e midt i Vøre!”
Ferdselsårene øst-vest knyttet likeledes Telemark og innlandsdistriktene lenger øst tett sammen.

”Mellem Telemark og Numedal var det i middelalderen adskillig ferdsel som kan føres tilbake til sagatiden”, skriver Steen:[54]

”Da kong Sverres ribbalder i 1201 kom ned gjennom Hallingdal, fór de ”den øvre vei” om Soknadalen ned i Telemark. Kanskje har de faret veien om Krøderen, Sigdal, Flesberg, Tinnsjøen, som Jens Nilssøn av og til drog på sine visitasreiser. – Da Sigurd Ribbung i 1221 hadde seiret over bøndene på Hadeland, forteller sagaen, gikk også telene ham til hånde. (…) En gang senere, da ribbungene blev jaget av kong Håkon ved Tyrifjorden, holdt de råd sig imellem hvor de skulde dra. ”De var godt kjent oppe i dalene.” Noen vilde de skulde søke op til Telemark, andre mente op i Hallingdal og derfra til Valdres. ”De valgte den siste vei, for da syntes de at de kunde fare som de vilde, enten nord i Sogn til sjøen eller øst til Østerdalene.””

Disse ferdselsårene gir noe av forklaringen på at det nordøstlige Telemark, fra og med Tinn, lå under Hamarbispen og Eidsivatingslagen. Forbindelsen over Hallingdal-Numedal-Tinn må være gammel. Steen hevder at ”(v)isse likheter i bygningsskikken i Telemark og Numedal peker også på en forbindelse den veien før Kongsberg blev til og skapte stortrafikk forbi Bolkesjø gjennem Jondal.”[55]

Vender vi blikket mot Setesdal, er forbindelsene på tvers av landet åpenbare.[56] Setesdølene hadde relativt sett lite kontakt sørover, mot kjøpsteder og ladesteder på Sørlandskysten, men desto mer østover og vestover. Bykle hadde tradisjonelt utstrakte forbindelser med Vinje i Telemark i øst og Suldal i Ryfylke i vest. Fra Valle, Hylestad og Bygland gikk trafikken gjerne til Fyresdal og Tovdal, og ”Skinnevegen”[57] førte fra Brokke i Hylestad og Berg i Valle vestover til Lysefjorden.[58]

”Det dei fekk i underskot av korn i dalen, kjøpte dei i Stavang og førde det sjøvegen så langt dei kunne til dei laut klyvje og bere over heiane,” skriver Olav Bø.[59] Men det foregikk også et utstrakt varebytte flere steder i Setesdal mellom dølene og folk fra bygdene østenfor og vestenfor. Slike markeder er kjent fra så vel Bykle som Valle. I et 1700-tallsmanuskript fra Setesdal heter det: ”En Miil fra Bykle staaer en gammel Boe kaldet Koupmands-Bua, der synes Nordmændene og Sæterbyggerne at have mødt hvert Aar med sine Warer at selge. Nordmændene med Salt, Heste, Klæder, Lærret, Fisk og andet saadant, Sæterbyggerne med Buskap, Huder og Skind.”[60] ”Nordmenn” er dølenes betegnelse for folk fra fjorddistriktene på Vestlandet, mens telemarkinger og numedøler kaltes ”austmenner”. I Bykle kalte man suldølene for ”normenner”, og når byklerene fartet til Suldal, ”reiste dei norivi”.[61] Kaupmannsbuin er lokalisert i knutepunktet for ferdselen mellom Suldal-Røldal-Hardanger i vest, Numedal-Telemark i nord, og den lange Setesdalen rett i sør.[62]

Til disse ”opplandsmarkedene” kom gylendingene fra vest. ”Dei hadde handla med sprit ”fraa Ævorleg Tid”,” skriver Olav Bø. Ofte reiste gylendingene helt til Skien og Ulefoss. Fra øst kom bl. a. tinndølene med smedvarer.[63] Like fra Hardanger kom folk: ”Harangjen å hestelorten æ adde sta” heter det i et gammelt ordtak fra dalen. Sirdølene drev som hardingene utstrakt hestehandel, og det hendte dessuten at setesdølene dro til Røldalsmarkedet for å kjøpe hest. De kjøpte ungdyr og solgte dem til ”austmennene” når de var blitt voksne. Ved Røldalsmarkedet, som ble nedlagt i 1770-årene, møttes harding og tele, numedøl og halling, ryfylking og setesdøl.[64]

Stort marked var det likeledes i Valle:

”Marknaden stod av seg paa Sagneskar Jonsok Bil. Det var so fæl ein Marknad. Dei søkte til av heile Nordlandet og Austlandet. Det var Vinbyggjar og Fyrsdølar; der var Nissdølar og Skafsingar og Vraadølar. Hardingane kaupte i hop Hestar heilt or Nordfjord.”[65]

Ferdelsmønsteret gav enkelte av fjellbygdene en nokså sentral posisjon innenfor dette omfattende innlandsområdet. Flere av disse markedene hadde kirker i middelalderen, således Thomaskirken ved stevneplassen i Smeddalen på Fillefjell og sagnkirkene bl. a. ved Toresmogen ved Møsvatn og Saurbu i Bygland.[66] ”Honnes ligg’e midt i Vøre!” sa en setesdøl. ”Hornnes ting” var et marked som trakk folk fra et vidt omland: ”Der var Nordmenner og Austmenner, der var Aasdølar og Sætesdølar og Vestmenner, Bjellendingar og Ivelendingar og Evdølar”.[67]

Innlandskulturen
Embetsmenn i Setesdal fra presten Gjellebøl og fremover klaget over hvor avstengt dalen var. Etter å ha beskrevet hvor lang Setesdalen er, skriver Gjellebøl:

”Heraf sluttes, hvor besværligt Embedsmænd paa disse Steder have det, især Præsterne, naar de værdelig skal efterkomme deres Pligter, baade i Henseende til Sognebud og Husbesøg og i Henseende til deres Rejser til Annexerne. Hvis enda Vejerne på dette Sted vare af den Beskaffenhed, som i Danmark og andre Steder, var det taaleligt, men da man bestandigt maa rejse over Fjelde, Myre og Moradser, samt snevre Steder og saadanne Veje, som ere saa stenige, at man mangen Gang ikke kan ride om Sommeren, men nødes til at gaae (uden at tale om at man her aldrig kan bruke nogen Vogn eller Cariol), bliver Vanskeligheden større, end nogen Fremmed kan forestille sig.”[68]

Denne oppfatningen står i slående kontrast til P. A. Munchs iakttagelse av ”med hvilken Lethed Valdresboen, Hallingdølen og Thelebonden drager over Fjeldet til Sogn, Hardanger og Ryfylke, og omvendt, Sogns, Hardangers og Ryfylkes Indbyggere til Valdres, Thelemarken”.[69] Likevel er det embetsmannssynspunktet som sterkest har farget senere tiders oppfatning av hvilke landskap som ”naturlig” hørte sammen i middelalderen. Det sørnorske innlandets – det vide distriktet jeg her har benevnt Opplandene – karakter av transportkorridor og kulturområde har nok vært påpekt av en del historikere og etnologer, men innenfor administrativ og politisk historieskrivning har slike tanker i stor grad vært et randfenomen – og innlandsdalførene har gjerne blitt tildelt rollen som mer eller mindre isolerte reliktområder.

Jan-Petter Blom har gitt viktige bidrag til forståelsen av det sørnorske innlandet som kulturområde. Han hevder at den samlede bondebefolkningen i det sørlige Norge deler den samme kulturen, men at fjellbøndene har utviklet særskilte kulturtrekk eller levemåter i respons til ”adaptive requirements and opportunities provided by variations in ecological conditions”.[70] Mens lavlandsbefolkningen er bundet til gården og fører en stabil tilværelse, er fjellbondens liv knyttet til utnyttelsen av omfattende arealer. Han er hele tiden i bevegelse, på ferd over fjellet – han er jeger, kramkar, driftekar og hesteoppkjøper: ”As a result the mountaineer is often attributed a certain type of character: he is a gambler, an artist and a ruffian in contrast to the sturdy, mild lowlander. (…) My analysis thus indicates that the more a mountaineer involves himself in social competition with peasants of the lowlands, and through them with most Norwegians, the more his overt style of living must diverge from that of people in other tactical positions. Through this specialization, distinctive regional cultures emerge (…).”[71]

Arkeologen Irmelin Martens har likeledes pekt på hvordan man i det sørnorske innlandsområdet frem til sammenbruddet i økonomi og infrastruktur i 1300-årene utnyttet et vidt spekter av utmarksressurser og inngikk i et overregionalt utvekslingssystem: Jernvinne og fangst av elg og rein i omfattende systemer av dyregraver og ledegjerder er godt dokumentert i vikingtid og frem til og med høymiddelalder gjennom de siste to, tre tiårenes arkeologiske undersøkelser.[72] Overskuddet fra denne virksomheten ble i lange perioder investert i prestisjepregede gjenstander – ”dress adornments and buildings strongly indicate the inhabitants’ need for cultural re-assertion, which is also demonstrated in the development of local styles”.[73] Den prestisjepregede trearkitekturen fra middelalderen i form av bur, loft og stover er jo nettopp et fenomen som i utpreget grad er knyttet til ”Opplandene” i den betydning jeg her har gitt begrepet.[74]

Kan hende er det også sammenbruddet i høymiddelalderens overregionale utvekslingssystem som gir oss forklaringen på Opplandenes endrede meningsinnhold fra gammelnorsk til nyere tid. Sverre Steen skriver om middelalderens samferdselssystem at ”(d)et er tydelig at byene i Norge likesom i Europa ellers blir samferdselens knutepunkter – eller omvendt. (…) Veiene mellem byene, ferdselen mellem byene, det blir historiens vei gjennem landet”.[75] Fra Håkon den sjettes tid flyttes ”(t)yngdepunktet i Norge (…) fra Vestlandet til Østlandet”[76] Fra da av blir veien fra Oslofjordens bunn til Trøndelag den viktigste gjennomgangsveien i Norge. I den nye regionale arbeidsdelingen etter nedgangen i senmiddelalderen spiller innlandsbygdene en mindre betydningsfull rolle enn før. Kan hende er det ikke tilfeldig at senmiddelalderens og den nyere tids ”Oppland” er Vikens oppland – mens de øvrige deler av de gamle Opplandene marginaliseres og blir utkantområder løst tilknyttet ulike kjernelandskap nær kysten? De gamle tverrforbindelsene øst-vest holdes riktignok ved like til langt inn i moderne tid, som jeg har forsøkt å vise, men de har en utpreget ”uoffisiell” karakter, ettersom de ikke lenger har den samme rikspolitiske betydning som de en gang hadde hatt.

For å oppsummere: ”Oppland” er et begrep med flere referenter: For det første: Opplandene i ”gammel” betydning, dvs. som distriktene ”til Fields oc oppe i Landet” og som et rettsområde, for det annet: det mytiske Oppland, tilholdsted for jotner og ”a dangerous and remote area where anything may happen” – altså Opplandene som kosmografi, og for det tredje senmiddelalderens Oppland, dvs. Vikens oppland.

Kilder
Berg, G. 1935. Sledges and wheeled vehicles. Ethnological studies from the view-point of Sweden. Stockholm.
Blom, J.-P. 1969. Ethnic and cultural differentiation. I: F. Barth (red.), Ethnic groups and boundaries. The social organization of culture difference. Oslo-Bergen-Tromsø.
Bull, E. 1920. Studier over Norges administrative inddeling i middelalderen. Historisk tidsskrift 25.
Bull, E. 1921. Økonomisk og administrativ historie. Norske bygder, b. 1: Setesdalen. Kristiania.
Bull, E. 1922. Setesdalens forbindelser med utenverdenen i ældre tid. Den norske turistforenings årbok.
Bull, E. 1931. Det norske folks liv og historie gjennem tidene. Bind II: Fra omkring 1000 til 1280. Oslo.
Bø, O. 1950. Noko om ferdsla til og frå Setesdal i gamal tid. Syn og Segn.
Bø, O. 1980. Tradisjon og truer om fjellferdsle. Den norske turistforenings årbok.
Bø, O. 1992. Ferdsel i fjellet. Fjell og vidde 8-92.
Dodgshon, R. A. 1987. The European past. Social evolution and spatial order. London.
Finne-Grønn, S. H. 1897. Familien Tostrup fra Lister; samt Foged Tostrups beskrivelse af Lister og Mandals amt af 1743. Kristiania.
Fønnebø, R. 1988. Langs Nordmannsslepene over Hardangervidda. Oslo.
Gurevitsj, J. A. 1992. Historical anthropology of the Middle Ages. Chicago.
Hageland, T. N. 1987. Naturen i Eiken sokn. Eiken.
Halvorsen, E. F. 1987. East Norway in the Sagas. Proceedings of the Tenth Viking Congress. Larkollen, Norway, 1985. Universitetets Oldsaksamlings skrifter, ny rekke, nr. 9. Oslo.
Hernæs, P. 1997. Karmøys historie – som det stiger frem. Fra istid til 1050. Kopervik.
Holmsen, A. 1977 [1939]. Norges historie. Fra de eldste tider til 1660. Oslo.
Holmsen, A. 1979. Gård, skatt og matrikkel. Oslo.
Indrelid, S. 1994. Fangstfolk og bønder i fjellet. Bidrag til Hardangerviddas førhistorie 8500-2500 år før nåtid. Universitetets Oldsaksamlings skrifter, ny rekke, nr. 17. Oslo.
Koht, H. 1921. Innhogg og utsyn. Oslo.
Krag, C. 1991. Ynglingatal og ynglingesaga. En studie i historiske kilder. Oslo.
Lauen, Å. 1975. Hægebostad – ei bygdebok. Gards- og ættesoge. Mandal.
Marold, E. 1999. Historia Norvegiae. Reallexikon der Germanischen Altertumskunde, b. 14. Göttingen.
Marstrander, S. 1980. På vei gjennom tiden. Den norske turistforenings årbok.
Martens, I. 1998. Some cultural aspects of marginal settlement and resource utilization in South Norway. Outland Use in Preindustrial Europe. Lund Studies in Medieval Archaeology 20. Lund.
Midttun, G. 1921. Gamle vegar. Norske bygder, b. 1: Setesdalen. Kristiania.
Midttun, G. 1925. Gamle vegar. Norske bygder, b. 2: Vest-Agder. Bergen.
Mikkelsen, E. 1980. Skinnvegen fra Setesdal til Lysebotn. Den norske turistforenings årbok.
Monumenta historica norvegiæ. Latinske Kildeskrifter til Norges Historie i Middelalderen, utg. ved Gustav Storm 1880. Norsk historisk kjeldeskrift-institutt 1973. Oslo.
Munch, P. A. 1941 [1852]. Det norske folks historie. Oslo.
Møyner, K. 1994. Gamle veger og vegfar: bruk – vern – vedlikehold. Trondheim.
Ohlmarks, Å. 1983. Fornnordiskt lexikon. Stockholm.
Olafsen, O. 1909. Fra Hardangerviddens fortid. Historisk tidsskrift 20.
Olsen, M. 1960. Edda- og skaldekvad II. Oslo.
Resi, H. G. 1987. Reflections on Viking Age local trade in stone products. Proceedings of the Tenth Viking Congress. Larkollen, Norway, 1985. Universitetets Oldsaksamlings skrifter, ny rekke, nr. 9. Oslo.
Rudjord, K. & A. Høyland 1977. Herad: Bygda mellom fjorder og fjell. Farsund.
Samlede Skrifter af Peder Claussøn Friis, utg. ved Gustav Storm 1881. Kristiania.
Steen, S. 1942 [1929]. Ferd og fest: reiseliv i norsk sagatid og middelalder. Oslo.
Steinnes, A. 1946. Ikring Historia Norwegiæ. Historisk tidsskrift.
Steinnes, A. 1974. Styrings- og rettsskipnad i Sørvest-Noreg i mellomalderen: historisk-topografisk oversyn. Oslo.
Steinsland, G. 1991. Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi. En analyse av hierogami-myten i Skírnismál, Ynglingatal, Háleygjatal og Hyndluljód. Oslo.
Stylegar, F.-A. 1998. Snartemofunnenes miljø.
Surnevik, P. 1992. Norgesryggen i sør. Fjell og vidde 8-92.
Veka, J. 1979. Gamle fjellvegar i Ryfylke. Stavanger.
Westerdahl, C. 1995. Det maritima kulturlandskapet – ett återseende. Marinarkeologi – kunnskapsbehov. Rapport fra seminar 22.-25. september 1993, Korshavn ved Lindesnes. Oslo.
Westerdahl, C. 1996. Beowulf¨s ship type and the pivot of Denmark. Traditional zones of transport geography in relation to vessel types. http://www.abc.se/~m10354/publ/transport.htm

Noter
[1] Remotis ruribus. G. Storm i Monumenta historica oversetter med Råbyggelag (181, n. 6), mens P. A. Munch i Det norske folks historie tolker begrepet som ”de fjernere Fjeldegne”, dvs. ”Setersdalen, Numedalen m. m.”
[2] Mediterranea zona a metis Gautoniæ excipitur; quæ item iiii patrias et xii provincias complectens usque Throndemiam porrigitur. Hujus prima patria regnum Raumorum ac Ringorum cum continuis provinciis; secunda Thelamarchia cum remotis ruribus; tertia Heidmarchia cum convallibus Albiæ; quarta valles Gudbrandi cum Loariis et finitimis provinciis.
[3] C. Krag 1991:133.
[4] Se diskusjon om dateringsspørsmålet i E. Marold (1999).
[5] H.N.s plass i sagatradisjonen diskuteres av bl. a. H. Koht (1921) og A. Steinnes (1946).
[6] I en viss utstrekning er Edv. Bulls ord fra 1920 fremdeles gyldige, iallfall hva vikingtid og tidlig middelalder angår: ”Hovedopgaven for en norsk historisk geografi vil være aa klarlægge landets inddeling, og mens der er lagt adskillig arbeide i undersøkelsen av de geistlige inddelinger, er den verdslige inddeling endnu næsten ubearbeidet” (1920:258).
[7] A. Holmsen 1979:37.
[8] E. Bull 1921:48. Bull synes senere å ha kommet på andre tanker. I 1931 gjengir han Thelamarchia cum remotis ruribus som ”Telemark med Råbyggelagen” og gir indirekte støtte til H.N.s pålitelighet som kilde til Opplandenes eldre inndeling idet han hevder at den ukjente forfatteren ”sikkert (…) er oplending” (1931:20).
[9] G. Storm 1880:xxv-xxvi.
[10] L. Heggstad, Gamalnorsk ordbok. I denne relasjonelle betydningen har ordet vært benyttet om ethvert innlandsområde. Således kaller A. Tostrup Kaller ”fjellet” i Lister fogderi (Vest-Agder) for ”Oplandene”, og fjellbøndene for ”Oplendinger” (Finne-Grønn 1897).
Likeledes gjengir bygdebokforfatteren Ånen Lauen en tradisjon fra 1860-årene fra Hægebostad i indre Vest-Agder, der språkbruken er den samme:
”Ein gong Jon Moy var i Farsund for å handla, så slapp han opp for pengar. Kjøpmannen ville ikkje borga han. ’Er det ingen her i byen som kjenner deg og kan gå god for deg,’ sa kjøpmannen. Jon gjekk då ut på gata og kikka etter opplendingar. Då trefte han på fattige Tollak i Kvåvan” (altså fra nabobygden Kvås, min anm.) (Lauen 1975:41).
[11] Også Snorre regner allfall i én sammenheng Valdres til Opplandene, nemlig i Olav den helliges saga, kap. 36.
[12] P. C. Friis, Samlede skrifter:293. Under overskriften ”Uægte Indskud i Worms Udgave af Beskrivelsen” finnes en oppregning av ”lænene til Fields oc oppe i Landet”, der også ”Raabygdelafuen” er med (Samlede skrifter:466).
[13] I geistlig forstand er Telemarks tilknytning til det indre Østlandet utvilsom. Hele nordøstre del av Telemark, fra og med Tinn, hørte fra det 12. til det 16. årh. under Hamar bispedømme (S. Steen 1942:257).
[14] R. Fønnebø 1988:150. Den aktuelle passus fra Hr. Peder lyder som følger: ”Item mand kommer over dette Field neder i Hardanger naar man drager Østen fra Sigdal og drager øverst gjennem Tillemarken og saa sønden for Hallingdal.” Fønnebøs kommentar er at ”Hr. Peders påstand om at denne veglinjen går ”øverst gjennem Tillemarken” kan ikke forstås ut fra våre dagers fylkesgrenser. Den bekrefter imidlertid at øvre Numedal i middelalderen ble regnet å høre til Telemark.”
[15] R. Fønnebø 1988:102.
[16] A. Steinnes 1974:13.
[17] Olav den helliges saga, kap. 114.
[18] A. Holmsen 1977:160f.
[19] Sitert etter P. A. Munch 1941:61f.
[20] Etter G. Steinsland 1991:57.
[21] Ibid.
[22] G. Steinsland 1991:24.
[23] Op. Cit.: 53.
[24] M. Olsen 1960:28.
[25] G. Steinsland 1991:54.
[26] R. A. Dodgshon 1987:52.
[27] Ibid. Se ellers A. J. Gurevitsj 1992.
[28] E. F. Halvorsen 1987:62 (min uthevn.).
[29] Eksemplene er mange og godt kjente. En fornøyelig beretning finnes i den vesle helgensagaen om Torvald Tasalde som like før år 1000 sendes til den ramhedenske Bård på Opplandene.
[30] P. A. Munch 1941:61f.
[31] P. A. Munch 1941:319.
[32] Disse allusjonene finnes også i en senere folketradisjon. I ”ei visa om kong Herredag aa Goutlandskonjen” fortelles det om kjempen Osmun Flagrekiempa, som ” bu bort i Bergie der Nora”, og om gygren Gura Goglekaaba, som ”bude der nor paa Jæra”. K. Rudjord & A. Høyland 1977. Gygren må ha sitt navn etter det ”Joglefield” som Peder Claussøn Friis skriver ligger ”imellem Settesdal og Fiordene inden-for Stavanger”. P.C. Friis, Samlede skrifter:314. ”Joglefield” kan ha sammenheng med navnet Jogledalen i øvre Sirdal, jfr. T. N. Hageland 1987:22.
[33] Jfr. Holtsmark 1967:240.
[34] P. A. Munch 1941:76.
[35] Å. Ohlmarks 1983:81
[36] Det er f. eks. tilfelle med Erling Skjalgsson på Sola, gjennom slektstilknytningen til Horda-Kåre.
[37] P. A. Munch 1941:96, note 2.
[38] G. Steinsland 1991:174ff.
[39] Claus Krag har i flere arbeider de senere år argumentert for at ynglingetradisjon er temmelig ung, og at ”ynglingekongen” Harald Hårfagre i det store og hele var en vestlandskonge, se f. eks. C. Krag 1991. I så fall utgjør ættetilknytningen til Opplandene i Haralds tilfelle en parallell til den som kan påvises for andre herskerdynastier i det vestnorske området.
[40] S. Steen 1942:240.
[41] K. Møyner 1994:13.
[42] C. Westerdahl 1995, 1996.
[43] C. Westerdahl 1996.
[44] Westerdahl vil henføre de norske Opplandene til det han kaller ”sone 1b”: ”The inland zone of central Sweden and Norway, to some extent corresponding to 1 (Zavoloshe), but more adapted to slowly running waterways than part of that zone. Portages abound, nevertheless. To this zone belong extensive lakes” (1996).
[45] S. Steen 1943:80.
[46] S. Marstrander 1980.
[47] Arkeologen Svein Indrelid skriver (1994:302) således – med utgangspunkt i spredningen av oldsaksformer fra neolitisk tid på Hardangervidda – at vi ”regne med at Hardangervidda kan ha vært et møtested ikke bare for mennesker fra henholdsvis Østlandet og Vestlandet, men også for kulturimpulser som ved denne kontakten kunne spres begge veier over fjellet.”
[48] P. Surnevik 1992:21.
[49] Se imidlertid H. G. Resi 1987.
[50] F.-A. Stylegar 1998. Se ellers G. Midttun 1925, J. Veka 1979.
[51] R. Fønnebø 1988:11.
[52] R. Fønnebø 1988:13f. (min uthevn.).
[53] G. Berg 1935:33.
[54] S. Steen 1942:257.
[55] Ibid.
[56] Jfr. G. Midttun 1921.
[57] Om ”Skinnevegen” og dens elde, se E. Mikkelsen 1980.
[58] O. Bø 1950:419.
[59] Ibid.
[60] Sitert i O. Bø 1950:420.
[61] J. Veka 1979:53.
[62] R. Fønnebø 1988:130.
[63] O. Bø 1950:420.
[64] O. Bø 1950:421.
[65] Johannes Skar, Gamalt or Setesdal IV, sitert etter O. Bø 1950:420 f.
[66] R. Fønnebø 1988:130; muntl. oppl. Håkon Thorsland, Åseral, 17. des. 2000.
[67] O. Bø 1950:422.
[68] Sitert etter O. Bø 1950:430.
[69] P. A. Munch 1941 [1852]:76.
[70] J.-P. Blom 1969:77.
[71] J.-P. Blom 1969:77, 81.
[72] I. Martens 1998:30.
[73] I. Martens 1998:36.
[74] Martens’ påpekning av at innlandskulturen er et resultat av bevisste sosiale strategier, og at fjellbøndene ikke bare har vært passive mottagere av kulturpåvirkninger fra sentrale strøk, er viktig, men ligger for så vidt på siden av denne artiklens tematikk: ”The inhabitants of the marginal areas were not just the passive recipients of influences seeping slowly in from the central areas, which is the role these poor, isolated people so often have been allotted by Norwegian cultural historians” (s. 38).
[75] S. Steen 1942:162.
[76] S. Steen 1942:225.

Arkivert i:

• agder
• telemark
• ferdsel
• middelalder

Vikingtiden i Norge i arkeologisk belysning

Vikingtiden utgjør den siste av de forhistoriske periodene, men markerer samtidig overgangen mellom forhistorisk og historisk tid. Som sådan fordrer studiet av vikingtiden en tverrfaglig tilnærming (Myhre 1998:3). Tradisjonelt legges startpunktet for vikingtiden til ca. år 800, mens overgangen til middelalder vekselvis settes til ”noe etter 1000” (Holmsen 1977:98), 1030 (Solberg 2000:219), ca. 1050 (Roesdahl 1999:16), 1066 (Richards 2001:230), 1085 (Lund 1997) eller 1100 (Haywood 2000:7). Vikingtidens begynnelse defineres historisk av de første dokumenterte norrøne angrep mot de Britiske øyer i 787 (Dover), 793 (Lindisfarne) og 795 (Irland). På samme vis lar man vikingtiden avsluttes med historiske begivenheter som slaget på Stiklestad (1030), den normanniske erobringen av det angelsaksiske England (slaget ved Hastings, alternativt slaget ved Stamford Bridge, 1066) eller Knut den helliges planlagte invasjonsforsøk i England (1085).

Arkeologisk er perioden definert ved at nye gjenstandsformer som Berdalspenner, visse våpentyper og gripedyrmotivet gjør sitt inntog. To ulike oppfatninger – den historiske som tar de dokumenterte plyndringene fra 790-årene av som sitt utgangspunkt, og den arkeologisk-typologiske, hvis målsetning er å fremskaffe absolutte dateringer av det formforrådet som tradisjonelt har blitt assosiert med den historiske vikingtiden – har lenge stått mot hverandre.
Det har vært hevdet at det er en motsetning mellom de absolutte dateringene av henholdsvis den historiske vikingtiden og det arkeologiske vikingtidskomplekset (Myhre 1993:57). Deler av det arkeologiske vikingtidsmaterialet kan synes å introduseres i god tid før 800. Det dreier seg i særdeleshet om spenner av Berdaltypen, som i Ribe tilsynelatende opptrer ca. 750 eller tidligere (Bencard og Bender Jørgensen 1990, kontra: Jensen 1991). Utgravninger i svartjordsområdet i Birka synes å indikere at produksjonen av tidlige skålformede spenner (type P 27), som tradisjonelt har vært plassert i begynnelsen av 800-årene, kan dateres til annen halvdel av 700-tallet (Ambrosiani og Eriksen 1994). Nyere, dendrokronologiske dateringer av Oseberggraven (skipet: ca. 820; gravkammeret: 834) har kastet nytt lys over problemene (Bonde 1994). Flere forskere er nå tilbøyelige til å datere det eldste arkeologiske vikingtidskomplekset til ca. 800 (Myhre 1998, Solberg 2000, Thunmark-Nylén 1995).

Det handler selvsagt om to ulike perspektiver, og det er vanskelig å se at det ene perspektiv er ”riktigere” enn det andre. Men rent praktisk kan det oppleves forvirrende at arkeologisk funderte fremstillinger lar vikingtiden begynne i 750, ja endatil i 700, mens historikere flest holder seg til ”omkring år 800”.

Det er betegnelsen ”viking” som har gitt navn til perioden. Ordets etymologi er uklar, men ordet opptrer i enkelte runeinnskrifter, f. eks. på Västra Strö-monumentet i Skåne: ”Fader lot disse runer hugge etter sin bror Asser, som fant døden nordpå i viking”. Det er mulig at betegnelsen henspeiler på menn fra Viken (Sawyer 1997:8), dvs. de sørøstnorske kystlandskapene.

På et overordnet nivå oppfattes vikingtiden ofte som en periode med store og avgjørende endringer i samfunn og kultur, ikke sjelden beskrevet gjennom utviklingsskjemaer av typen ”fra stamme til stat”, ”fra hedendom til kristendom” eller ”fra trelldom til føydalisme”. Svært forenklet kan man i tråd med denne oppfatningen si at de skandinaviske samfunnene ved inngangen til vikingtiden besto av et større antall riker eller småkongedømmer, der befolkningen praktiserte norrøn, hedensk kult og religion, og med en økonomi som i stor grad var basert på ufri arbeidskraft. Motsatt bestod Skandinavia ved overgangen til tidlig middelalder av de kristne, føydale kongedømmene Danmark, Sverige og Norge, om enn bare i embryonisk form.

Den norske rikssamlingsprosessen var imidlertid langt fra fullført ved slutten av vikingtiden (Helle 1994). Og mange av de prosessene som man tradisjonelt har villet henlegge til vikingtiden, vites nå å ha eldre forløpere. Det dreier seg bl.a. om kontaktene mellom det skandinaviske området og de Britiske øyer, inkludert Orknøyene (Hines 1993, Weber 1993) og en mulig tidlig kristen innflytelse (Hernæs 1994). Men flere forskere antar også at det jordeiende aristokratiet som vi møter i skriftlige og arkeologiske kilder fra vikingtiden og tidlig middelalder, representerer en tradisjon for godsbesittelse med røtter tilbake i yngre romertid og folkevandringstid (Berglund 1995, Iversen 1999, Myhre 1998; 2002, Skre 1998, Stylegar 2003). Kulturelt er vikingtiden jevnt utviklet av den foregående periode, merovingertiden.

Men det er fremfor alt vikingtoktene og den plyndringsøkonomien som strukturer vikingaktiviteten, som særpreger vikingtiden i forhold til periodene før og etter (selv om plyndringsøkonomiske innslag kan påvises også i tiden forut for og etter vikingtiden, jfr. Hedeager 2000, Lindkvist 1995, Lund 1997).

Plyndringstoktene som innleder perioden, utgikk muligens fra det norske sørvestlandet (Wamers 1998). De første dokumenterte angrepene rammet England og Irland, senere også Frankrike (Ó Corráin 1997, Price 2000, Keynes 1997). Én kilde – Canterbury- og Peterborough-manuskriptene av de angel-saksiske krønikene – taler om at det var menn fra Hordaland som i 787 med tre skip angrep Portland og drepte kongens fogd, som hadde forventet at det var fredelige handlende som kom (Anglo-Saxon Chronicle utg. 1996, Wormald 1982). Vikingaktiviteten tiltar utover i 800-årene; flåtene blir større og angrepene mer koordinerte. I 830-årene hører man om nye angrep mot engelske kyster, og i 839 overvintrer nordiske vikinger for første gang i Dublin. I 844 herjer vikinger i Spania, og året etter plyndres Paris og Hamburg. I 866 lander “Den store hæren” i East-Anglia, og fra 870-årene bosetter vikinger seg permanent i England. Plyndringstoktene gikk over fra sporadiske angrep til regulære armeer på felttog. Det opprettes vikingriker i York (Keynes 1997) og Dublin (Ó Corráin 1997), samt i Novgorod (Noonan 1997), og senere også i Normandie (Price 2000). Innen utgangen av 800-tallet starter det norrøne landnåmet på Island, Orknøyene og Færøyene (Rafnsson 1997).

Henimot slutten av 800-tallet opererte flere forskjellige vikinghærer i Vest-Europa. Hærene kjempet for ære, gods, jord og politisk makt – og de sloss tidvis mot hverandre. De sene vikingtogene mot vest fra slutten av 900-årene har sammenheng med at Danmark og Norge da begynner å fremstå som samlede riker. I 980 tar angrepene mot England til igjen – nesten 30 år etter at engelskmennene i 954 hadde styrtet den siste vikingherskeren i York, Eirik Blodøks.

Det har vært fremsatt en rekke årsaksforklaringer m.h.t. hvorfor de oversjøiske plyndringsferdene begynte – fra overbefolkning og mangel på jord (Holmsen 1977), via flytting av de europeiske handelsrutene fra Middelhavet til Nordsjøområdet (Bolin 1953), til politisk-militære forklaringer med basis i Frankerrikets ekspansjon nordover under Karl den store (Myhre 1993, Titlestad 2001) eller danenes forsøk på å skaffe seg overherredømme i Viken (Sawyer 1997). Mange forfattere vil se et kompleks årsaksforhold bak plyndringene, der flere av de nevnte prosessene medvirker. En viktig teknologisk forutsetning for vikingaktiviteten er utviklingen av havgående seilskip (Bill 1997, Christensen 2000, Crumlin-Pedersen 1991).

Kildene til vikingtidens historie består dels av skriftlige samtidskilder (angel-saksiske krøniker, frankiske riksannaler, irske annaler, i noen grad også arabiske kilder, Ottars og Wulfstans reisebeskrivelser, Adam av Bremens Gesta osv.), runeinnskrifter (Sawyer 2000), skaldekvad (Jesch 2001) og senere sagaer, dels av rent arkeologiske kilder. I tillegg kommer de naturvitenskapelige kildene i form av pollenanalyser m.v. Det arkeologiske kildematerialet fra perioden er omfattende og mangslungent.

Holder vi oss innenfor Norges grenser av i dag, inntar gravfunnene en fremtredende plass. Viktige analyser av funnmaterialet fra gravene er publisert av Jan Petersen (1919; 1928; 1951). Disse arbeidene er fremdeles standardverk innenfor norsk vikingtidsarkeologi. Gravskikken i vikingtiden oppviser stor variasjon. Det finnes både ubrente og brente begravelser, dels i haug og dels under flatmark (Solberg 2000). Gravfunnene fra disse to, tre århundrene er flere enn fra noen annen forhistorisk periode av tilsvarende varighet. I noen grad kan det spores regionale forskjeller i gravskikken. Enkelte kystnære distrikter på Sørøstlandet – således Ytre Østfold, Ringerike og Agderkysten – har for eksempel relativt få gravfunn fra vikingtiden, sammenlignet med hva som er tilfelle i romertid og folkevandringstid. Disse regionene slutter seg i så måte til det sørskandinaviske området. Våpensammensetningen i mannsgravene kan likeledes oppvise variasjoner mellom ulike deler av landet; kystdistriktene fra Svinesund til Lindesnes har en relativ dominans av sverd, mens øks er det vanligste våpenet i mannsgravene på Vestlandet og i innlandsdistriktene. I enkelte distrikter, med Østfoldkysten som det fremste eksemplet, er forøvrig nokså typisk kvinnelig draktutstyr som ovale spenner, lite fremtredende i gravmaterialet, mens mange kvinnegraver i dette området inneholder perler (Stylegar 2003).

Fra landet som helhet kjennes omkring 6000 gravfunn. Større gravplasser synes sjeldne (Solberg 2000), men det finnes en del bemerkelsesverdige unntak – så som det store gravfeltet på Vang i Oppdal, der brorparten av de omkring 800 gravminnene synes å være fra yngre jernalder (Farbregd 1999). Kvinnegravene inneholder i mange tilfeller draktutstyr i form av ovale spenner – ofte i par, og av og til med en tredje spenne (likearmet, trefliket eller rund, eller et omformet frankisk eller insulært beslag), samt hengesmykker, perler og armringer. Graver som inneholder slikt ”fullt” utstyr, er likevel få. Ringspenner av forskjellige typer finnes i både kvinne- og mannsgraver. I nord finnes østlige smykketyper som kanskje kan knyttes til de gravlagtes samiske identitet (Storli 1989). Tekstil- og jordbruksredskaper opptrer også i kvinnegravene, og likeledes bronsenøkler. Nøklene settes i forbindelse med de gravlagte kvinnenes status som husfruer (Solberg 1985). For Vestfolds del er det nylig hevdet at den topografiske plasseringen av kvinnegravene i fylket kan tyde på at kvinner i vikingtiden kunne oppnå en spesiell status utenfor gårdsområdet, helst i forbindelse med handel (Hofseth 1999). Draktspennene er som regel dekorert i den stil som dominerte til enhver tid. Den eldste av vikingtidens dyrestiler er Berdal(Oseberg-)stilen med sine karakteristiske gripedyr; den følges kronologisk av Borrestilen, Jellingestilen, Mammenstilen og, som den yngste av stilartene i vikingtiden, Ringerikestilen. I et visst monn overlapper stilene hverandre i tid og rom (Skibsted Klæsøe 1999). Andre stiltyper – geometriske ornamenter og planteornamentikk – er også i bruk i perioden (ibid.).

I mannsgravene dominerer våpen (Hofseth 1981, Solberg 1985; 1991). Det har vært foreslått at de ulike våpenkombinasjonene som gjenfinnes i gravene, reflekterer sosiale grupper som kan gjenfinnes i landskapslovene fra tidlig middelalder (Hofseth 1981). Foruten de våpentyper som oftest finnes i tidens mannsgraver (sverd, øks, spyd), bestod våpenutstyret av skjold, antagelig ringbrynje, og hjelm. Vikinghjelmer er kjent fra populærkulturen, men inspirert av bronsealderens paradehjelmer er de ofte utstyrt med horn. Virkelige hjelmer fra vikingtiden er meget sjeldne. De kjennes fra bildekilder (Bayeuxteppet) og fra figuriner, og ser ut til å ha vært en avrundet kalott med nese- og øyebeskyttere. Oftest har de trolig vært av lær med jernforsterkninger. Fra den foregående merovingertiden kjennes et lite antall hjelmfragmenter fra østlandske gravfunn, mens det eneste funnet av en hjelm fra vikingtiden skriver seg fra en rikt utstyrt grav fra 900-årene på Gjermundbu i Haugsbygd på Ringerike (Buskerud) (Grieg 1947). Enkelte av våpnene er importvare. Det dreier seg særlig om noen sverdtyper, men også enkelte spyd (Petersen 1919, Solberg 1991). Hesteutstyr er vanlig; i nærmere 1000 graver er det funnet bissel (Petersen 1951). Såkalte ”rangler” er påvist i noen av gravene med hesteutstyr, og det er mulig at disses funksjon har sammenheng med bruken av hest. Det er først og frems på Østlandet at ranglene er funnet. I mannsgravene opptrer ellers jordbruksredskaper, snekker- og smedutstyr (Solberg 2000).

Båtgraver utgjør en særpreget type av graver. Slike graver er kjent over store deler av den norrøne verdenen – eksempelvis i de skandinaviske landene, i Storbritannia, i Russland og i Frankrike (Müller-Wille 1970). Flest båtgraver er funnet i Norge. Både manns- og kvinnegraver, brente og ubrente begravelser kjennes. Båtgraver finnes i visse innlandsdistrikter, men de fleste synes å opptre i til dels påfallende konsentrasjoner langs hele kysten (Brøgger, Falk & Shetelig 1917, Stylegar 1999), og med regulære båtgravfelter på steder som Kaupang i Vestfold, Spangereid i Vest-Agder og Åkra på Karmøy i Rogaland (Blindheim 1981, Stylegar 1999, Opedal 1997). Forsøk har vært gjort på knytte båtgravskikken til lokale stormenns skipsmannskap, og dermed se mennene som er gravlagt i båt, som en sjømilitær parallell til de samtidige ryttergravene (Stylegar 1999, jfr. Braathen 1999).

En spesiell form for båtgraver er de store skipsgravene som særlig kjennes fra Oseberg og Gokstad i Vestfold og Tune i Østfold (Brøgger, Falk & Shetelig 1917, Brøgger & Shetelig 1951, Shetelig 1917). Skipsgravene kan knyttes til samfunnets øverste sjikt, trolig til kongeslekter. Foruten de tre nevnte stedene, samt to andre lokaliteter ved Oslofjorden, kjennes skipsgraver fra Buskerud, Rogaland, Sogn og Fjordane og Trøndelag (Brøgger, Falk & Shetelig 1917, Müller-Wille 1970, Myhre 2002, Opedal 1998). Skipsgraver fra vikingtiden er også kjent fra bl.a. Danmark og Frankrike.

De godt bevarte gravskipene fra Oseberg og Gokstad har vært og er sentrale for forståelsen av den skipsteknologiske utviklingen i vikingtiden. Mellom det eldre Kvalsundskipet og det eldste av vikingskipene, gravskipet fra Oseberg, ligger en mer enn hundreårig teknologisk utvikling. Osebergskipet er det eldste nordiske skip som med sikkerhet har ført seil. Gokstadskipet, som vi nå, takket være dendrokronlogiske analyser, vet er 60-70 år yngre enn skipet fra Oseberg, oppviser tekniske forbedringer som trolig er resultatet av de erfaringer med havseilas som var blitt høstet i løpet av 800-årene. Begge disse fartøyene var krigsskip, og det samme gjelder Tuneskipet. Et fjerde skip fra vikingtiden, Klåstadskipet fra Vestfold, synes å ha vært et rent handelsfartøy. Det er datert til ca. 1000 (Bonde 1994, Christensen 1985; 2000, Crumlin-Pedersen 1991, Paasche & Rytter 1998). Utforskningen av havner og anløpsplasser fra vikingtiden har blitt intensivert i de senere år, og perspektivrike undersøkelser har blitt initiert bl.a. på Karmøy i Rogaland og på Agdenes i Sør-Trøndelag (Elvestad & Opedal 2001, Jasinski 1995, jfr. Sognnes 1985). I den smale og grunne innseilingen til indre Borgpollen på Vestvågøy i Lofoten er det funnet rester av en bro fra sen vikingtid/tidlig middelalder. Undersøkelsene av denne inngår, sammen med havneundersøkelser i Vågan i Lofoten, i prosjektet ”Nord-norske havner i vikingtid og middelalder” ved Tromsø museum. Fremveksten av et organisert veihold i V har også vært gjenstand for forskningens oppmerksomhet (Smedstad 1988).

Skatte- eller depotfunnene utgjør en annen viktig kildekategori i vikingtid. Som betegnelsen viser, dreier det seg om gjenstander av edelmetall som er gravet ned eller gjemt unna på annen måte. Skattefunnene i vikingtiden består i hovedsak av sølv (Grieg 1928), men med spektakulære unntak som gullskattene fra Hoen i Eiker (Buskerud) og Slemmedal-skatten fra Grimstad (Aust-Agder), som består av både gull- og sølvsaker (Blindheim 1992, Holmboe 1835). Barrer, ringer, stenger, hals- og armringer og mynter (arabiske, tyske eller angelsaksiske) er vanlige gjenstandstyper i skattefunnene, og ofte er gjenstandene kuttet opp i mindre biter (brudd- eller hakkesølv). Også i dette funnmaterialet kan det påvises regionale forskjeller. Således er det nylig vist at det er en klar sammenheng mellom Oslofjordområdet og øvrige deler av Skagerrak-Kattegat-regionen (Vest-Sverige og Jylland) med hensyn til skattefunnenes formforråd og sammensetning (Hårdh 1996). Her begynner fragmenteringen av sølvet tidlig i 900-årene, og fenomenet sprer seg gradvis nordover og østover. Det synes som om bruddsølv har vært i utstrakt bruk som betalingsmiddel i denne regionen. Utenfor Skagerrak-Kattegat-området er skattefunnenes sammensetning annerledes. På Vestlandet og i Nord-Norge er armringer av gull en vanlig gjenstandstype i skattefunnene, ved siden av halsringer og ringspenner av sølv. Trolig har disse gjenstandstypene først og fremst hatt en politisk og sosial funksjon. Armringer av gull har blitt satt i forbindelse med konsolideringen av en tidlig kongemakt, ettersom slike ringer er godt kjent som stormanns- og kongegaver fra skriftlige kilder (Zachrisson 1998).

Kunnskapen om vikingtidens bosetningsmønster og byggeskikk er fremdeles mangelfull (Hansen 1999), men interessante undersøkelser har vært gjennomført de seneste årene (Børsheim & Soltvedt 2002, Pilø 1993; 2000). De undersøkte gårdsanleggene fra perioden fremviser stor variasjon. Foreløpig i en klasse for seg står stormannsgården på Borg i Lofoten (Stamsø Munch, Johansen & Roesdahl 2003). På flere lokaliteter er det påvist at tradisjonelle, funksjonsdelte langhus fremdeles blir bygget i vikingtiden. Andre hustyper i vikingtiden er grophus, som bl.a. er avdekket på Stedje i Sogndal (Sogn og Fjordane), og mindre bygninger av en type som kjennes fra for eksempel Ytre Moa i Årdal (Sogn og Fjordane). En ”ny” type anlegg fra perioden er strandtufter, som finnes over store deler av norskekysten (Johannessen 1998). I Nordland og Troms er en del av kretstunene (ringformede tun) fremdeles i bruk i vikingtid, men antallet anlegg er færre nå enn i eldre jernalder (Johansen & Søbstad 1979, Storli 2001). Flere forskere har i nyere tid, og med utgangspunkt i forskjellige arkeologiske kildetyper, forsøkt å finne frem til høvdinggårder eller sentralplasser, dvs. politiske/sosiale/kultiske sentralbosetninger i vikingtid (Berglund 1995, Iversen 1999, Opedal 1998, Myhre 2002, Skre 1998, Stenvik 2001, Stylegar 1999; 2003).

Nye utgravninger i Tjølling i Vestfold har reist spørsmålet om Kaupang var Norges første by (Skre & Stylegar 2004)? Innerst i Viksfjorden sør i Vestfold er det gravet frem et enormt funnmateriale (Blindheim 1975, Blindheim & Tollnes 1972, Skre & Stylegar 2004) som har forandret oppfatningene av norsk vikingtid før, og som kanskje vil gjøre det igjen når de pågående undersøkelsene blir analysert og etter hvert publisert. Unikt ved Kaupang i norsk sammenheng, er at det er påvist parsellinndeling og fast bosetning alt omkring år 800. Kaupang synes dermed å være den eneste bymessige bebyggelsen fra vikingtiden som så langt er påvist i Norge, og vi må til Birka, Ribe, York eller Dublin for å finne dens like. En vikingtids sesongmarkedsplass i Sebbersund ved Limfjorden (Danmark) er likevel av særlig interesse i denne sammenheng, fordi den ser ut til å ha hatt funksjon som en slags omlastningsplass for sørnorske produkter (Birkedahl 2000). Det har videre vært foreslått – basert på grav- og skattefunn av spesiell karakter i distriktet – at en kaupang fra vikingtiden kan ha vært lokalisert i Vikkilen i Grimstad (Aust-Agder) (Larsen 1986).

Enkelte av de byene som kjennes fra middelalderen og senere, viser seg å ha blitt anlagt omkring år 1000. Det gjelder Trondheim, der utparselleringen synes å skje henimot 1000, og, trolig, Oslo (Christophersen 1992, Christophersen & Nordeide 1994, Schia 1991; 1992). Forsøk har dessuten vært gjort på å postulere en tidlig 1000-tallsbebyggelse i Tønsberg (Brendalsmo 1994, Eriksson 1990). Byer som Stavanger og Borg (Sarps-) har bare i liten grad vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser, og dateringen av de eldste fasene her er dermed usikre. Bergen er etter det vi nå mener å vite, en yngre by enn både Trondheim og Oslo.

Til det arkeologiske kildetilfanget i vikingtiden hører likeledes jernfremstillingsanlegg. Det har vist seg at det har foregått en markant økning i jernproduksjonen i Øst-Norge i sen vikingtid – med kjente lokaliteter som Hovden i Setesdal, Møsstrond i Telemark, Dokkfløy i Oppland og Rødsmoen i Åmot i Hedmark – etter en nedgangsperiode fra omkring 700 (Larsen 1991, Martens 1992, Narmo 1997). Til de ressurser som har vært utnyttet i vikingtiden, skal også regnes kvernsteinsbrudd, kjent fra bl.a. Hyllestad i Sogn og Fjordane, Vågå i Oppland og Rana i Nordland (Rønneseth 1968), klebersteinsbruddene, som i mange tilfeller har bruksfaser i vikingtid (Skjølsvold 1961) og steder hvor man har brutt emner til bryner (Resi 1987). Fangstprodukter har utvilsomt også spilt en viktig rolle i vikingtidens økonomi (Mikkelsen 1994).

Arkivert i:

• vikingtid
• arkeologi

Ottar Rønneseth

Ottar Rønneseths (f. 1922) navn og studiet av Jærens kulturlandskap er uløselig knyttet til hverandre. Oppvokst i et gårdssamfunn som var rikt på synlige og usynlige minner om tidligere generasjoners liv og tro, har han hatt særlige forutsetninger for å beskrive jærsk kulturhistorie. Rønneseth har en bred og broket fagbakgrunn. Som nyutdannet agronom arbeidet han i et par etter 2. verdenskrig som melkekontrollør i Nærbø, der slektsgården Njærheim ligger. Men Jærens kulturlandskap, som i den første etterkrigstiden gjennomgikk store forandringer, lokket. Her fantes fremdeles forlatte gårdsanlegg, gjerdesystemer, åkerreiner og gravhauger – minner som sladret om et kulturlandskap som også i tidligere tider hadde vært utsatt for omfattende endringer. Det var utforskningen av disse endringsprosessene som skulle bli Ottar Rønneseths livsoppgave.

Tidlig i 1950-årene begynte han systematiske studier av ødegårdsanlegg og fossile åkerspor på Jæren. Oppdragsgiver var Institutt for Sammenlignende Kulturforskning, som i disse årene initierte flere markstudier på Sørvestlandet. Rønneseths feltundersøkelser ledet ham inn på en akademisk løpebane. I 1957 leverte han sin hovedoppgave i historie ved Universitetet i Oslo. Avhandlingens tittel var ”Gard og gjerde – studiar i busetnaden på Jæren” (Rønneseth 1957). Idégrunnlaget fra agrarhistorikeren Andreas Holmsens forelesninger vises tydelig i avhandlingen.

Etter et kortere opphold som museumsbestyrer i Mo i Rana, brøt han opp og satte kursen mot Göttingen i det daværende Vest-Tyskland. I 1966 forsvarte han sin doktoravhandling i arkeologi om ”Frühgeschichtliche Siedlungs- und Wirtschaftsformen im südwestlichen Norwegen” (Rønneseth 1966). Avhandlingen er tydelig influert av Rønneseths faglige veileder i Göttingen, Herbert Jankuhn, tysk arkeologis nestor, som alt i 1950-årene hadde skapt et nytt, historisk-genetisk bosetningsstudium, der så vel bosetningsarkeologi og -geografi som bosetningshistorie, var viktige og integrerte bestanddeler (Jankuhn 1977). Bjørn Myhre leverte en særdeles kritisk anmeldelse av avhandlingen i Stavanger Museums årbok i 1966 (Myhre 1966), og Rønneseth kom med et – like kritisk – tilsvar i årboken året etter (Rønneseth 1968b).

Et forskningsopphold i Tibesti i det urolige Tchad i 1967 og 1968 gav Rønneseth anledning til å prøve ut sin metodikk i et ganske annerledes kulturlandskap. De to avhandlingene som Tchad-oppholdet resulterte i – ”Gräber im nordwestlichen Tibesti (Tschad)” (Rønneseth 1982a) og ”Verlassene Siedlungen im Tibestigebirge” (Rønneseth 1982b) – utkom ikke før i 1982, men representerte faktisk et tidlig forsøk på å bedrive ”etnoarkeologi” – lenge før begrepet ble myntet.

Av andre viktige arbeider skal nevnes hans pionerundersøkelser av kvernsteinsbruddene i Hyllestad i Sogn og Fjordane, publisert i festskriftet til Jankuhn i 1968 (Rønneseth 1968), samt den lille studien om ”Fornminne og folkeminne i eit jærsk gardssamfunn” (Rønneseth 1973) og artikkelen om tunanlegget Dysjane i Klepp i Reallexikon der germanischen Altertumskunde (Rønneseth 1986).

Rønneseths hovedverk er likevel ”’Gard’ und Einfriedigung”, som ble fremlagt til den filosofiske doktorgrad i kulturgeografi ved Stockholms universitet i 1974 (Rønneseth 1974; norsk utgave: 2001). Avhandlingen representerer høydepunktet i Rønneseths forskerkarriere. Her skisseres alternative tolkningsmodeller til dem norske arkeologer utforsket i perioden 1960-1990. Men den tyske språkdrakten gjorde avhandlingen til et verk man gjerne siterte, men sjelden leste. Selv da det moderne kulturlandskapsbegrepet fikk innpass i norsk akademia i 1980-årene, ble ”’Gard’ und Einfriedigung” stående i bokhyllen (Widgren 1997). Det er først i de aller seneste år at Rønneseths tanker kan sies å ha vunnet et visst innpass i bosetningsarkeologien i Norge (for eksempel Holm 1999; Myhre 2002; Skre 1998; Stylegar 2001a; Widgren 1997). I dag er vi midt i det historikeren Jørn Sandnes nylig har kalt ”en kritikk på bred front av tradisjonell oppfatning, (…) et helt nytt forskningsparadigme”. Det dreier seg om grunnleggende revurderinger av alle sider ved livet i ”det gamle bondesamfunnet”, av sosial stratifisering og av bosetningsstruktur og –utvikling. Så vel historikere som arkeologer utfordrer vedtatte sannheter om den angivelig særegent norske historiske utviklingen. Det er igjen blitt tillatt å trekke veksler på og sammenligninger med kontinental forskning og kontinentale forhold. At nettopp Ottar Rønneseths idéer spiller en rolle i dette paradigmeskiftet, er lett å forstå, for han er europeeren fremfor noen i norsk bosetningshistorisk forskning.

Rønneseth hadde sitt daglige virke ved Høgskolen i Stavanger, først innenfor utdanningen i agrarhistorie, og siden som førsteamanuensis i historie. Han gikk av med pensjon i 1992.

Arkivert i:

• biografier
• arkeologi
• rogaland

Some notes on earthworks and dykes in Iceland and in the North Atlantic

Introduction
A complex system of interconnected earthworks in the county of Suður-Þingeyjarsýsla, NE-Iceland, is discussed in Arch. Isl. vol 2 (Einarsson, Hansson & Vésteinsson 2002). These extensive, turf-built earthworks have been known from this area as well as from other parts of Iceland for a long time; the structures in Suður-Þingeyjarsýsla were discussed by Kristian Kålund as early as in the 1870s (Kålund 1879:164). As there appears to be some interesting similarities between the earthworks in Iceland and structures found in Orkney and Shetland and in W Norway, this paper gives a description of the structures in the latter areas, and suggests possible interpretations that could have some relevance for Iceland, as well.

Regarding the earthworks in Suður-Þingeyjarsýsla the preliminary, but highly interesting conclusion of the above-mentioned study is that they date from the Middle Ages and form a pattern which suggests they once functioned as boundaries between adjacent farms (the transverse earthworks) and between the farms’ homelands and the commons (the horizontal earthworks, see Einarsson, Hansson & Vésteinsson 2002:61).

Dykes and earthworks
Today, both the Orkney and the W Norwegian farming landscape are characterised by the many stone fences. But in the pre-improvement period the so-called hill dyke (ON utgardr) was the only fence used in both these regions. Still, the age of this system is not all clear, and the history and development of dykes in the areas in question is a rather complex one.

Some of the similarities between the traditional farming landscape in Orkney and Shetland and in W Norway stem from the fact that both these areas were part of the heath landscape so characteristic of Europe’s Atlantic coasts. Over much of this region variants of the infield-outfield system were present in the medieval period. The infield was a relatively restricted area of arable land kept under permanent cultivation by the liberal application of manure to it each year. This system was present wherever pastoralism predominated and there was abundant land for pasture.

The farming systems in Orkney and in W Norway were both variants of the open field system. According to one definition, the open field system consisted basically of four elements: First, arable land was divided into strips owned or tenanted by various people each of whom farmed a number of these scattered about the fields. Then, both arable and meadowland were pastured by the stock of the same farmers after the harvest and in fallow years. Thirdly, the pasture and waste were used by the farmers for grazing their stock, often with strict control on the numbers of animals allowed. Finally, all these activities had to be organised by a formal meeting of the farmers, either at a manorial court or at a village assembly (Taylor 1975:71; cf. Dodgshon 1980).

Farming in the heath landscape of Atlantic Europe required that an equilibrium was found and maintained between, one the one hand, arable land, and on the other, meadow land. It is this delicate balance of forces that makes the hill dyke ‘a line of fundamental importance’ (Thomson 2001:322). The hill dyke was ‘not a fortress wall that encapsulated the community, not a dividing line, but a link between the elements of the township’ (Fenton 1978:89).

W Norway
In traditional W Norwegian farming, there were no dykes in the ‘innmark’ (homelands), then. Smaller, raised stones in each end of the strip marked strips belonging to different farmers. In some areas (i. e. areas where the stock was moved to and from the byre each day) stone-lined cattle-roads (geil) leading from the farm buildings and to the hill dyke could be seen. Outside the hill dyke, a number of enclosures for tending animals might be found. But, as a rule, dykes were not used to separate different belongings. The exception was along the boundary between different tax farms. When the ‘innmark’ of two or more different tax farms lay together, a dyke was normally marking the farm boundaries. The same boundaries were not, however, marked by fences outside the hill dyke. The dyke dividing the ‘innmark’ of two farms must in many instances be a consequence of the so-called ‘odalsskipte’ regulated by the Medieval Gulathing Law. This kind of fence was constructed of either stone or turf, as were the hill dykes. Stone fences seem to have been almost exclusively used in more recent times, due to the nearly unlimited supply of boulders resulting from the use of heavier machinery and the cultivation of new lands associated with the improved agriculture of the 19th century. In the Middle Ages, however, the picture is not so clear. Some interesting instances of earthworks which probably date back to the Middle Ages, are known. The Fjotland farm in Kvinesdal was surrounded by an extensive earthworks (fencing off the infields from the outlands, as they can be reconstructed from an 1865 severance map), while really substantial earthworks are known from Ytre Egeland, Kvinesdal, and Sangvik, Søgne, all in Vest-Agder county, SW Norway (on a smaller scale, it might be mentioned that Norwegian churches and churchyards known to have been abandonded in the Middle Ages already, often are surrounded by earthen walls, for examples, see Brendalsmo & Stylegar 2003). Farm boundaries outside the hill dykes were usually not fenced until the mid-18th century.

This system was predated by a similar, but much more small-scale system in the Migration period (c. 350-550 AD). At some point, after c. 550 AD and maybe as late as the Viking Age, the hill dykes were moved and the infields made much larger. In several cases, the location of the farms also changed, and the total number of farms decreased.
The Norwegian agrarian historian Ottar Rønneseth has argued that this restructuring is in fact a medieval phenomenon, that probably took place as late as by the period of the Landslov (AD 1274). He further claims that this restructuring, whereby the hill dykes were moved so as to incorporate large areas of meadow lands, also involved the appearance of farm boundaries in the form of straight lines, so that the lands of each farm would make geometrical figures. At the same time, the farms were matriculated for the first time, so that each farm became an independent tax object (Rønneseth 2001). This locking of the farming landscape is of course related to the fiscal valuation of all settlement units that finds its expression in the so-called ‘boltall’; the normative land rent numbers divided into ‘bol’ units of different name, that the Landslov reckons with.

Orkney
Most of Orkney’s households were to be found in multiple-occupancy townships. However, there were a large number of single farms, the biggest of which were of township-size (Thomson 2001:315ff). The settlement structure within each township could be very complex. Grimeston in Harray, Mainland consisted of ’several smaller towns or districts, such as Isbister, Horraquoy, Beneath the Dyke etc’ (Sandnes 1996:66). This last ’district’ was actually surrounded by a separate dyke. The farms Vola, Nistaben, Behind the Town, and Windywa’s belonged to Beneath the Dyke (ibid.). The hill dyke divided the township from the common moors (Clouston 1932:350).

In Orkney too there are indications that townships at some point have been expanded. As Thomson writes,

‘in a number of townships there are references to an inner dyke known as ‘the auld bow’. We find the term being used in two senses; primarily it was applied to the dyke itself, and less frequently it was used to describe the land enclosed by the dyke (the old bu, the old farm). The second usage seems to imply that there was a stage of township expansion when the hill-dyke had been ”flitted out” to take in the grassland of the backs. By the time the ”auld bow” was recorded, the dyke seems invariably to have been ruinous, and sometimes its very location was uncertain. Inner dykes of this kind are not unique to Orkney; a similar old dyke is a regular feature of Shetland townships, and indeed an inner dyke was sometimes found in Scotland. The inner dyke, as long as it remained intact, created an intermediate zone, inside the hill dyke but distinct from the arable land; it allowed the backs to be used as a series of peripheral grazing enclosures’ (Thomson 2001:328).

What about the dating for the re-location of the hill dykes and the expansion of the Orkney townships, then? Much of the more substantial evidence for the age of the different types of dykes in the Scottish Northern Isles is from Shetland.

The small island of Papa Stour, where large-scale archaeological investigations have been carried out in recent years, can serve as a case in point. Here, it is clear that the present day two-fold division of the island, marked by a stone hill dyke, was established by c. AD 1300 (Crawford & Smith 1999). At that time, documentary, place-name and archaeological evidence indicate that settlement was limited to the eastern half of the island. In earlier periods settlement in Papa Stour was more widespread. Remains of prehistoric house sites and burnt mounds are found both in the hills and within the hill dyke (Carter & Davidson 1998:130).

Another Shetland site, that of the abandoned farm of Kebister in Mainland, have yielded more information relevant to this discussion. Here, several radiocarbon dates from dykes are available. A number of dykes were found at Kebister, including some that are being interpreted as a series of subsequent hill dykes (Owen & Lowe 1999). The ‘March Dyke’ is thought to have been the final hill dyke at Kebister. No dating evidence for this dyke is available, but Brian Smith believes the final hill dyke to have been constructed as late as the end of the 18th or the beginning of the 19th century (Smith 1999:20).

A second dyke, termed Dyke 2, may have served as an early hill dyke, enclosing an area of c. 12 ha (Owen & Lowe 1999:289). This dyke seems to have been built during the 12th or 13th centuries AD (Butler 1999:64). There is evidence for arable expansion at Kebister in this period, and another dyke, Dyke 3, might have been constructed in the same period to mark a subdivision of the arable land. However, there seems to have been an active farming community at the site already in the late Pictish and/or early Norse period.

The lesson regarding the age of the different kinds of dykes, summed up by Owen and Lowe, is worth quoting:

‘The assumption for too long has been that sub-peat dykes, of which many survive in Shetland, are usually prehistoric features. In the light of the evidence from Kebister, even allowing that some elements of the Kebister landscape may represent Iron Age survivals, and despite the evidence of the Shurton Hill prehistoric sub-peat dyke, this assumption now requires review’ (1999:290).

The date of Dyke 2 in Kebister, together with the evidence from Papa Stour, seems to suggest certain similarities between the development pattern in the Scottish Northern Isles and W Norway.

The ‘great chains’
However, there is yet another common aspect of the dykes in Orkney and in W Norway that should be considered relevant for the Icelandic case, as well. A late 13th century charter from Iceland mentions an earthwork fencing off the whole scattered hamlet of Selvogur in the SW part of the country from its outfield (Einarsson, Hansson & Vésteinsson 2003:70). And, indeed, dykes fencing off areas considerably larger than single farms are a feature common to W Norway and the Scottish Northern Isles.

In Orkney, two or three townships could also be surrounded by a common dyke. There are a number of examples for this; the dyke encircling the townships of Netherbrough and Russland in Harray, Mainland, being one (Sandnes 1996:83). Such ‘great chains’ seem to have been a rather widespread feature of the Orkney landscape, as in many instances the hill dykes of several townships were connected, such as can be reconstructed from Murdoch Mackenzie’s charts from 1750 (Stylegar in press).

‘The huge number of stone fences that is so striking for anyone who wisits Jæren, are almost all of them from the period after 1800. (…) The fences of olden days could run for several kilometres, and had no obvious connection with the farm boundaries of recent times. (…) They are usually only visible as long ridges, and only seldom are any stones visible above the surface’ (Aanestad 1911:555). Thus wrote the agronomist Sigurd Aanestad, looking back from his vantage point in 1911, at the very end of a period which had witnessed huge improvements in agricultural methods and practices and the resulting enormous changes to the settlement structure and the cultural landscape of his native Jæren.

These ‘fences of olden days’ were the hill dykes. In the more densely settled regions in W Norway, for instance in the lower-lying settlement districts in Jæren, the hill dyke of one farm might be linked to the hill dykes of a number of other farms, thus constituting a great chain that joined several neighbouring farms. In many cases, some or all of the farms within such a system of dykes had some sort of common arrangement for the exploitation of the different resources in the outlands – be it pasture, peat cutting, hunting, or fisheries.

There are a number of good examples from Jæren, as well as from the other SW and W counties. When it comes to the question of common use rights, an interesting case in point is Vik in Sogn og Fjordane county, where c. 20 farms had their homelands within one ‘bøgard’, i.e. hill dyke. In early spring and late autumn the gates in the hill dyke were thown open, and the animals from all the farms were allowed to roam free and graze on the arable lands in this whole area. This system lasted until the 1860s (Frimannslund 1961).

Some characteristic features seem to distinguish many of the areas within such ‘great chains’ – or the ‘infield complexes’, as one could call them. The farms located within one such dyke system have obvious similarities with the ‘large complex settlements’ known from Iceland and Greenland, see Vésteinsson, McGovern & Keller 2002. More often than not, the later parish churches are located inside these complexes. As for place names, it seems that the majority of names indicating rather late farm divisions (i.e. names ending in bø-, -hus-, gard-, tun- etc.) are found within the complexes. In Åseral, a mountain valley in the interior of Vest-Agder county, the farms Underberg, Åbø, Gard, Austrhus and Åsland are located in the vicinity of the parish church. A common hill dyke surrounded all these farms. In Lista, also in Vest-Agder, this was the case with the farms Huseby, Lunde, Torp and Hauge, plus a number of lesser settlements. Some of these names suggest a rather late farm division. But how late? In one case do we get some more substantial information regarding when one such complex was partitioned. A raised stone still standing in the dyke dividing Lunde from Huseby has a runic inscription stating that ‘her skipter morkunne’, i.e. ‘here is the boundary between the farms’. The inscription is dated to the early 12th century. Provided that the runic stone is as old as the dyke itself, this might indicate that the complex settlements were broken up in the Early Middle Ages (cf. Stylegar 2001).

Social and economic background
The Norwegian legal historian Absalon Taranger thought it likely that the original hill dykes fenced off whole hamlets (’grender’), even if a ’grend’ was comprised of several farms (Taranger 1907:272). In a similar vein, J. Store Clouston argued that many Orkney townships, judging from their great size and the written recordings concerning them, had never been single farms at all, but always considerably greater areas (Clouston 1932:347f.). But what kind of social and economic organisation can account for these complexes? After all, the hill dykes circumscribing one such complex must (for obvious reasons, i.e. the practical needs of animal husbandry) have been constructed in one, great operation (cf. Rønneseth 2001). It is clear that not only were a great deal of planning involved in this operation, but also – probably – a great deal of force, or the threat of force.

Farms lying withing the ‘infield complexes’ in Rogaland and Vest-Agder have yielded some of the most important Late Iron Age and Viking Age archaeological finds in SW Norway. This, together with the the characteristic features discussed earlier (dominance of ‘young’ name types, location of parish churches etc.) and the degree of cooperation necessary for the homelands-commons system to function within such ‘great chains’ of hill dykes, suggest that the W Norwegian ‘infield complexes’ are in fact large complex settlements that might have been organised on an estate basis, probably with a number of dependant settlements. The breaking up of these estate complexes could in fact, then, be related not only to the establishment of individual tax farms, but also to the transition from thralldom to tenant farming (Stylegar 2001:30-32). The same trajectory – i.e. an ’original’ settlement structure dominated by large, complex estate-like settlements – could be the answer to some of Clouston’s questions regarding the Orkney townships, too, and it is one possible explanation for ‘the considerably greater areas’ than single farms being fenced off in many areas in the Scottish Northern isles.

What is the relevance of all this for the Icelandic earthworks, then? Well, the suggested similarities between these earthworks and the great chains of hill dykes in W Norway and the Scottish Northerns isles, logically lead to a number of questions, the answering of which might help us to throw new light on the Viking Age and Medieval settlement structure in Iceland. I will conclude by asking some of these questions.

Are the preceived similarities between, on the one hand, the Icelandic earthworks and, on the other, the great chains of hill dykes in W Norway and in Orkney, superficial, or can they be shown to be more substantial? And, if the latter is the case, what kind of settlement structure and/or farming system can account for the similarities? Do the transverse earthworks represent a younger phase than the horizontal ones, perhaps indicating that huge areas originally demarcated by the horizontal earthworks, were breaking up? Is it possible that the dyke systems incorporated whole landnams? Was the Icelandic landnam society aristocratic and estate-based already from the outset – and was the ‘virgin’ landscape of Iceland organized after Scandinavian, specifically W Norwegian, models (as I suspect the Orkney landscape, by no means a ‘virgin’ landscape at the time of the Norse landnam, was, see Stylegar in press)?

References
Aanestad, Sigurd (1911), ”Norges ældste jordbruksformer”, Tidsskrift for Det norske
Landbruk, Vol 18, 554-557.
Brendalsmo, A. Jan & Stylegar, Frans-Arne (2003), “Runde kirkegårder”,
Fortidsminneforeningens årbok 2003, 164-176.
Butler, Simon (1999), “Fossil pollen profiles and landscape history”, in Owen, Olwyn &
Lowe, Christopher, Kebister. The four-thousand-year-old story of one Shetland
township, Edinburgh.
Einarsson, Árni, Hansson, Oddgeir & Vésteinsson, Orri (2002) “An extensive system of
medieval earthworks in Northeast Iceland”, Archaeologia islandica 2, 61-73.
Carter, Stephen & Davidson, Donald (1998), “Interpreting the soil landscape of Papa Stour”,
in Turner, Val (ed.), The shaping of Shetland. Developments in Shetland landscape
archaeology.
Clouston, J. Storer (1932), A History of Orkney, Kirkwall.
Crawford, Barbara E. & Smith, Beverley B. (1999), The Biggings, Papa Stour, Shetland. The
history and archaeology of a royal Norwegian farm, Edinburgh.
Dodgshon, Robert A. (1980), The origin of British field systems: an interpretation, London.
Fenton, Alexander (1978), The Northern Isles: Orkney and Shetland, Edinburgh.
Frimannslund, Rigmor (1961), “Hegn”, Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, VI,
287-290.
Kålund, Kristian (1879), Bidrag til en historisk-topografisk Beskrivelse af Island, II,
Copenhagen.
Lamb, Raymond G. (1983), “The Orkney Trebs”, in Chapman, John & Mytum, Harold (eds.),
Settlement in North Britain, 1000 BC-AD 1000, Oxford.
Marwick, Hugh (1995a) [1923], “Place-names of North Ronaldsay”, Selected Papers, 1,
Livingston
Marwick, Hugh (1995b) [1923], “Antiquarian notes on Sanday”, Selected Papers, 1,
Livingston.
Owen, Olwyn & Lowe, Christopher (1999), Kebister. The four-thousand-year-old story of
one Shetland township, Edinburgh
Rønneseth, Ottar (2001), Gard og gjerde. Faser i utviklingen av Jærens kulturlandskap,
Stavanger.
Sandnes, Berit (1996), Bimbister og Brae og Bilinga. En studie av norrøne stedsnavn i et
språkkontaktområde, Harray på Orknøyene, unpublished thesis, Trondheim
university.
Smith, Brian (1999), ”A short history of Kebister”, in Owen, Olwyn & Lowe, Christopher,
Kebister. The four-thousand-year-old story of one Shetland township, Edinburgh.
Stylegar, Frans-Arne (2001), Kulturlandskap, gård og gjerde på Jæren, in Rønneseth, Ottar,
Gard og gjerde. Faser i utviklingen av Jærens kulturlandskap, Stavanger.
Stylegar, Frans-Arne (2003), ”Plog og spade – gård og landsby. Synspunkter på
middelalderens agrare driftsformer og bebyggelsesstruktur i Vest-Agder”, Heimen 3-
2003.
Stylegar, Frans-Arne (in press), ”Township and ’gard’. A comparative study of some
traditional settlement patterns in Southwest Norway and the Northern Isles”, New
Orkney Antiquarian Journal, vol 4.
Taranger, Absalon (1907), Udsigt over den norske retshistorie. IV. Privatrettens historie,
Kristiania/Oslo.
Taylor, Christopher (1975), Fields in the English landscape, London.
Thomson, William P. (2001), The New History of Orkney, Edinburgh.
Vésteinsson, Orri, McGovern, Thomas & Keller, Christian, “Enduring impacts: Social and
environmental aspects of Viking Age settlement in Iceland and Greenland”,
Archaeologia islandica 2, 98-136.

Arkivert i:

• orkneys
• island
• shetland
• bosetning
• vikingtid
• middelalder
• arkeologi

Sosteli

The deserted Migration period farm in Sosteli, Åseral, Vest-Agder, S Norway, was investigated by A. Hagen during three excavating seasons 1947-1949 (1). The area in question is located c. 2 km W of the central village of Kyrkjebygd. The farm occupies the central area of a rather extensive plain, just below 400 m a.s.l. The Sosteli excavation marked the beginning of new phase in Scandinavian settlement studies: until then, the research was dominated by the study of the deserted farm houses themselves, as exemplified by the work of H.Gjessing and S. Grieg on Lista and J. Petersen on Jæren (2, 3, 4), while the new brand of research put much more emphasis on “the ancient farm as basis for the economic, social and religious activities of an extended family” (5).

One is often given the impression that the Sosteli farm is located in a very marginal, mountaineous area. In fact, Sosteli lays in the outskirts of the central farming area in Kyrkjebygd. In earlier times, an important road leading to Kyrkjebygd from areas further W passed right through the Sosteli area. Sosteli was not an isolated spot. There were a number of other deserted farms on the same plain as Sosteli; most of them, however, unknown to A. Hagen in the 1940s, and many of them located further away from the central farming area than Sosteli. Furthermore, the mouments (houses, mounds etc.) in Sosteli were not discovered in the 1940s. They became known to archaeologists then, but were in fact known by and commented upon in local folklore long before this (6, 7). In fact, a trial in 1694, regarding the whereabouts of the boundary between the farms Åsland and Forgard, refers to “the deserted farm called Sostelien” (7). The source from 1694 is the only indicator for “Sosteli” being the old name of the deserted farm. In the early 20th century, however, “Sosteli” denoted not the abandoned farm, but the sloping area slightly to the W of and above the farm.

In his pioneering campaign 1947-1949, A. Hagen excavated 3 house foundations, 7 burial mounds, a number of clairance cairns and a structure later interpreted by Hagen as a “horg” (stone altar or sanctuary) (1, 5). Hagen argued, in his doctoral thesis (1), that the farm in Sosteli was settled at the beginning of the Migration period (c. 350 AD) and deserted for good at the end of this period (i.e. c. 550 AD). Furthermore, he stated that house foundation I (see figure 1) had been used as a temporary living quarter during the very first period of settlement in Sosteli, whereas he considered the large, 45 m long house II as an example of the typical combined longhouses with byre in one end and living quarters in the other, so common on Migration period farms in SW Norway and elsewhere.

The third house structure excavated by Hagen was located immediately to the NW of house II. Some 12 post holes were found inside what had at first seemed to be an enclosure used for tending animals. Since no artefacts were found inside the structure, and no fire place, the enclosure was interpreted as a barn.

While a pioneer study in its time, Hagen’s results and interpretations are in need of reviewing. This work was initiated by B. Myhre in the late 1970s. He argued against the interpretation of House I as a temporary “shelter”. Based on two long fire places along the mid axis of the building, in combination with a find of a crucible with traces of silver indicating precious metal working, Myhre argued that House I had in fact been a separate hall building (8).

As for House II, Hagen believed that this building had two rooms, a byre and a living quarter. However, based on a large comparative material Myhre argued that House II had three rooms. According to Myhre, there are many similarities between Sosteli House II and Ullandhaug House 3 (in Rogaland).

More recently, a number of large scale surveys have been carried out in the Sosteli area. Several new monuments have come to light, while some of the old ones have been reinterpreted. This work is helped by the huge comparative material that is now available, thanks to the number of excavations of complete settlement sites that have been conducted in Scandinavia over the last 30 years.

Not least important is the discovery of two more house foundations in Sosteli. Although none of these are as yet axcavated, one seems to be a longhouse of Iron Age type. This structure, shown as House IV on fig. 1, is located more or less parallell with House II, and to the S of the latter. It seems likely that these two houses are contemporary, thus putting the farm in Sosteli more in line with the other, excavated Migration period farms in SW Norway, with Forsand as the prime example, i.e. farms consisting of two parallel buildings; one big, up to 50 m long and 7 m wide, and one considerably smaller, up to 20 m long and 5 m wide (9).

The other newly discovered house foundations, House V, seems to be the remains of a small, almost square building with a centrally placed fire place. It is most likely that this represent a corner-timbered building of Medieval or Post-Medieval date (Norw. “stove”). Thus, one can no longer regard Sosteli as a single-phase settlement, a fact corraborated by the reference in 1694 to Sosteli as a “ødegaard”, i.e. abandoned farm, and the then conflict between the farmers on Åsland and Forgard respectively over property rights here – a clear indicator for the existence of a deserted Medieval farm in this very area (10). Already in 1948, J. Troels-Smith’s paleo-botanical survey had proved the existence of farming activity close to Sosteli already in the Middle Neolithic, and two Middle Neolithic stone axes were found during the excavations. So, there is every reason to regard the different monuments in Sosteli as stemming from different phases of settlement and use. Incidentally, this might be the case with Hagen’s House III (not shown on fig. 1), located in the stone enclosure to the W of House II. The stone enclosure itself probably represent the remains of the dyke (“utgard”) that once separated the cultivated area of the farm from the outlands. As shown in fig. 1, there is not much left of this dyke. Especially in the area S of the central area of the farm one would expect a dyke. However, the two parallel dykes running in a SW direction from the SW corner of House II seems to be a cattle-lane leading from the byre to the outlands. This cattle-lane is blocked by a stone wall, a phenomenon known from several multi-phased farms on Jæren (10). Hagen’s House III might then post-date the use of this enclosure as a cattle-lane. If this is the case, one might expect more building remains of this type, i.e. ones not visible on the surface. After all, only the visible structures were excavated I 1947-1949.

It might seem like a paradox, but it is in no way a unique phenomenon that extensive areas apparently lying outside the dyke has been cultivated at one point or another, as indicated by a a number of clairance cairns and a couple of substantial lynchets to the S of the farm buildings. The cultivating of this area is probably not contemporary with the remaining house foundations, but is probably older or younger. Extensive cairn fields like this are known from many areas in Scandinavia, and they are dated from the centuries before the birth of Christ, in some cases back to the Late Bronze Age, until Medieval times (11).

The only partially excavated “horg” is a stone-setting, 30 m long and 10 m wide, and covered with a turf layer. It is located in the slope to the NW of House II, and on the inside of the dyke. Hagen did consider the possibility that this structure was in fact a house foundation, but argued against such an interpretation (1). However, in light of the fact that no other “horgs” of this type are known from the vast number of sites excavated over the years both in SW Norway and elsewhere, other interpretations must be considered. There are obvious similarities between the “horg” in Sosteli and Iron Age house platforms, a type of monument not known to Hagen more than 50 years ago, but rather widespread in parts of Sweden and known from Norway, as well. Both the type of construction, the size and the situation of the structure in the farmyard of the Migration period settlement in Sosteli, points to the “horg” being in fact a foundation for a house, and it is shown as House III in fig. 1.

Where does this leave House I, the temporary living quarters (Hagen) or hall building (Myhre)? There’s no way of telling for certain, but none of the interpretations put forward so far are really convincing. The composition of the finds from this building is striking. The majority of the finds is made up of iron slags and fragments of iron. Taken together with the mentioned crucible and the big, dug down fire place in the middle of the house, an alternative interpretation seems likely: House I is the settlement’s smithy. This could then explain why House 1 is located some distance away from the other Migration period buildings (House II and IV), and near the marshy, now cultivated, area to the W. There are some parallels between House I and House VI in Gene, Medelpad, Sweden, which is interpreted as a smithy (12). The importance of iron working for Migration period settlement in more marginal areas in Vest-Agder should not be underestimated (13), and this might account for the number of and size of the houses in Sosteli.

The context Sosteli was put in in the 1940s and 1950s is in many respect outdated. The Kyrkjebygd and Sosteli area were exploited by farming groups long before the Migration period. The settlement in Sosteli itself might be much older than Hagen’s excavations indicated. It certainly lasted much longer. The archaeological structures on the site, even the ones visible above ground, are the remains of a fossilized cultural landscape spanning a thousand years, maybe more. Sosteli was not discovered in the 1940s. It is an open question whether it was completely forgotten at any point. The farm was probably deserted in the Late Middle Ages, perhaps in connection with the agrarian crisis related to the Black death. It cannot at this point be decided whether there was continuity between the Migration period farm in Sosteli and the Medieval one, or if there was a period of farm abandonment in the Late Iron Age. Only new excavations can provide the answers.


(1) A. Hagen, Studier i jernalderens gårdssamfunn, Universitetets Oldsaksamlings Skrifter 4, Oslo, 1953. (2) S. Grieg, Jernaldershus på Lista, Oslo, 1934. (3) J. Petersen, Gamle gårdsanlegg i Rogaland fra forhistorisk tid og middelalder, Oslo, 1933. (4) J. Petersen, Gamle gårdsanlegg i Rogaland. Fortsettelse, Oslo, 1936. (5) A. Hagen, Et arkeologisk liv, Oslo, 2002. (6) T. Liestøl, Ein 1500 år gamal bondegard i Åseral, Årsskrift for Agder historielag 1946-1947, Kristiansand. (7) T. Liestøl, Solstø. Ein bondegard frå folkevandringstida, Kristiansand og Opplands Turistforenings Årbok, 1951. (8) B. Myhre, Gårdsanlegget på Ullandhaug 1. Gårdshus i jernalder og tidlig middelalder i Sørvest-Norge, Stavanger, 1980. (9) T. Løken, Forsand og jernalderens landsbyanlegg i Rogaland: ressursbakgrunn og struktur, Nytt fra utgravningskontoret i Bergen 3, Bergen, 1992. (10) O. Rønneseth, ”Gard” und Einfriedigung. Entwicklungsphasen der Agrarlandschaft Jærens, Stockholm, 1974. (11) F. A. Stylegar, Jordbruk og bosetningsutvikling i Sørvest-Norge fra steinalder til vikingtid, Heimen 2, 2002. (12) P. H. Ramqvist, Gene. On the origin, function and development of sedentary Iron Age settlement in Northern Sweden, Umeå, 1983. (13) J. H. Larsen, Utmarksbruk i Vest-Agder I eldre jernalder, Snartemofunnene i nytt lys, Oslo, 2003.

Arkivert i:

• agder
• folkevandringstid
• middelalder
• bosetning
• arkeologi

Grav, gård og gods i Østfolds vikingtid

”Østfold har en fattig vikingtid – det er få gravfunn og lite av gjenstander i gravene.” ”Gravskikken i Østfold i vikingtiden er helt annerledes enn i nabofylkene.” Noen av leserne vil ha hørt uttalelser av denne typen før. Det har vært vanlig å hevde at det arkeologiske materialet fra vikingtiden i Østfold er vesentlig annerledes enn det fra nabofylkene, særlig materialet fra Vestfold og Akershus. Det er noe sant i slike påstander, men ikke mye. For det første viser det seg at forskjellene innad i vårt fylke er minst like påfallende som forskjellene mellom Østfold og hvilket som helst av nabolandskapene. Skal vi dømme på grunnlag av gravfunnene, er Østfold to klart adskilte landskap i vikingtiden. Mye av det som er sagt og skrevet om vikingtiden hos oss, har en viss gyldighet for ytre Østfold, men ikke for det indre av fylket. Trolig gjenspeiler forskjellene innad i fylket blant annet ulike kulturelle forbindelser. Det indre området har således mye til felles med resten av Østlandet, mens bygdene i ytre Østfold bedre kan sammenlignes med Bohuslän og det sør-skandinaviske området.

De gravfunnene vi har fra Østfolds vikingtid, representerer helt sikkert bare en del av de eksisterende levningene fra denne perioden, men det er først i de aller seneste årene at man har kommet på sporet av andre viktige kildetyper, først og fremst bebyggelser. De påviste bebyggelsene, som man hittil knapt har rukket å sette i gang undersøkelser av, ser imidlertid ut til å være rike. Det er kanskje typisk at man på disse boplassene nå begynner å finne importfunn fra De britiske øyer, mynter, spor etter håndverksproduksjon og annet som i liten grad finnes i de samtidige gravene. Men foreløpig er det altså gravfunnene vi først og fremst må bygge på.
Vikingtiden utgjør den siste av de forhistoriske periodene, men er samtidig en overgangstid mellom forhistorisk og historisk tid, der andre kilder enn de rent arkeologiske spiller en viktig rolle. Det dreier seg først og fremst om skriftlige kilder som skaldekvad, utenlandske samtidskilder og senere sagaer, men også stedsnavn. En viktig samtidskilde utgjør runeinnskriftene. Brorparten av runeinnskriftene vi kjenner fra Østfold, er imidlertid yngre enn vikingtiden. Bare én innskrift er trolig fra vikingtid – den på Bjørnebysteinen fra Degernes i Rakkestad, men den er hittil ikke tydet.
Tradisjonelt legges startpunktet for vikingtiden til ca. år 800, mens man gjerne lar den slutte en gang på 1000-tallet. Historisk innevarsles vikingtiden av de første dokumenterte norrøne angrep mot De britiske øyer henimot slutten av 700-tallet. Slutten på perioden settes litt forskjellig – i Norge er årstallet 1050 vanlig å regne som den endelige overgangen mellom vikingtid og middelalder. I det arkeologiske materialet kjennetegnes vikingtiden av at nye smykkeformer og våpentyper gjør sitt inntog, samt av nye stiltrekk opptrer. Hovedinntrykket er likevel at den materielle kulturen i vikingtiden var jevnt utviklet fra den som hadde eksistert i merovingertiden.
Vikingtiden oppfattes ofte som en periode med store og avgjørende endringer i samfunn og kultur, ikke sjelden beskrevet gjennom utviklingsskjemaer av typen ”fra stamme til stat”, ”fra hedendom til kristendom” eller ”fra trelldom til føydalisme”. Svært forenklet kan man i tråd med denne oppfatningen si at de skandinaviske samfunnene ved inngangen til vikingtiden besto av et større antall riker eller småkongedømmer, der befolkningen praktiserte en norrøn, hedensk kult og religion, og med en økonomi som i stor grad var basert på ufri arbeidskraft. Motsatt besto Skandinavia ved overgangen til tidlig middelalder av de kristne, føydale kongedømmene Danmark, Sverige og Norge, om enn bare i kimeform.
Det er framfor alt vikingtoktene som særpreger vikingtiden i forhold til periodene før og etter. Plyndringstoktene som innledet perioden, utgikk muligens fra Sørvestlandet. De første dokumenterte angrepene rammet England og Irland, senere også Frankrike. Vikingaktiviteten tiltok utover i 800-årene; flåtene ble større og angrepene mer koordinerte. På 830-tallet hører man om nye angrep mot engelske kyster, og i 839 overvintret nordiske vikinger for første gang i Dublin. I 844 herjet vikinger i Spania, og året etter ble Paris og Hamburg plyndret. I 866 landet “Den store hæren” i East Anglia, og fra 870-årene bosatte vikinger seg permanent i England. Plyndringstoktene gikk over fra sporadiske angrep til regulære armeer på felttog. Det ble opprettet vikingriker i York og Dublin , samt i Novgorod , og senere også i Normandie. Innen utgangen av 800-tallet startet det norrøne landnåmet på Island, Orknøyene og Færøyene. Henimot slutten av 800-tallet opererte flere forskjellige vikinghærer i Vest-Europa. Hærene kjempet for ære, gods, jord og politisk makt – og de sloss tidvis mot hverandre. De sene vikingtogene mot vest fra slutten av 900-tallet hadde sammenheng med at Danmark og Norge da begynte å framstå som samlede riker. I 980 tok angrepene mot England til igjen – nesten 30 år etter at engelskmennene i 954 hadde styrtet den siste vikingherskeren i York, Eirik Blodøks.
I norsk vikingtidsarkeologi inntar som nevnt gravfunnene en framtredende plass. Gravskikken i vikingtiden var svært variert. Vi finner både ubrente og brente begravelser, dels i haug og dels under flatmark. Ser vi på landet som helhet, er gravfunnene fra vikingtiden flere enn fra noen annen forhistorisk periode av tilsvarende varighet. Fra det nåværende Norge kjennes omkring 6000 gravfunn. Større gravplasser ser ut til å ha vært sjeldne. Kvinnegravene inneholder ofte draktutstyr i form av ovale spenner – ofte i par, og i mange tilfeller med en tredje spenne (likearmet, trefliket eller rund, eller et omformet frankisk eller irsk/engelsk beslag), samt hengesmykker, perler og armringer. Ringspenner av forskjellige typer finnes i både kvinne- og mannsgraver. Tekstil- og jordbruksredskaper opptrer også i kvinnegravene, og likeledes bronsenøkler. Nøklene er blitt satt i forbindelse med de gravlagte kvinnenes status som husfruer. Draktspennene er som regel dekorert i den stil som dominerte til enhver tid. Den eldste av vikingtidsstilene er Oseberg-stilen med sine karakteristiske gripedyr; den følges kronologisk av Borre-stilen, Jellinge-stilen, Mammen-stilen og, som den yngste av stilartene i perioden, Ringerike-stilen.
I mannsgravene dominerer våpen. Funn med ett våpen utgjør den største gruppen. Den vanligste våpenkombinasjonen er ellers øks og sverd, mens graver med tre angrepsvåpen bare utgjør 10–15 prosent av våpengravene. Det øvrige våpenutstyret besto av skjold, antagelig ringbrynje, og hjelm. Enkelte av våpnene er importvare. Det dreier seg særlig om noen sverdtyper, men også enkelte spyd. Hesteutstyr er vanlig; i nærmere 1000 graver er det funnet bissel. Såkalte ”rangler” er påvist i noen av gravene med hesteutstyr, og det er trolig at ranglenes funksjon har sammenheng med bruken av hest. I mannsgravene opptrer ellers jordbruksredskaper, snekker- og smedutstyr.
Begravelser i båt utgjør en særpreget type av graver. Slike graver er kjent over store deler av den norrøne verden – eksempelvis i de skandinaviske landene, i Storbritannia, i Russland og i Frankrike. Flest båtgraver er funnet i Norge. Både manns- og kvinnegraver, brente og ubrente begravelser kjennes. Båtgraver finnes i visse innlandsdistrikter, men de fleste synes å opptre i til dels påfallende konsentrasjoner langs hele kysten. Noen steder finnes det hele felt med båtgraver. En spesiell form for båtgraver er de store skipsgravene som særlig kjennes fra Oseberg og Gokstad i Vestfold og Rolvsøy i Østfold. Skipsgravene kan knyttes til samfunnets øverste sjikt, trolig til kongeslekter. Foruten de tre nevnte stedene, samt to andre funnplasser ved Oslofjorden, kjennes skipsgraver fra Buskerud, Rogaland, Sogn og Fjordane og Trøndelag. Skipsgraver fra vikingtiden er også kjent fra Danmark.
Skatte- eller depotfunnene utgjør en annen viktig kildekategori i vikingtiden. Som betegnelsen viser, dreier det seg om gjenstander av edelmetall som er gravd ned eller gjemt unna på annen måte. Skattefunnene i vikingtiden består i hovedsak av sølv. Barrer, ringer, stenger, hals- og armringer og arabiske eller vest-europeiske mynter er vanlige gjenstandstyper i skattefunnene, og ofte er gjenstandene kuttet opp i mindre biter (såkalt brudd- eller hakkesølv). Også i dette funnmaterialet kan det påvises regionale forskjeller. Således er det nylig vist at det er en klar sammenheng mellom Oslofjord-området og øvrige deler av Skagerrak–Kattegat-regionen (Vest-Sverige og Jylland) med hensyn til hvordan skattefunnene er sammensatt.
Kunnskapen vår om vikingtidens bosetningsmønster og byggeskikk er fremdeles mangelfull, men interessante undersøkelser har vært gjennomført de seneste årene. De fremdeles temmelig fåtallige undersøkte gårdsanleggene fra perioden framviser stor variasjon. Til det arkeologiske kildetilfanget i vikingtiden hører likeledes anlegg for å framstille jern. Det har foregått en markant økning i jernproduksjonen i Øst-Norge i sen vikingtid. Blant de ressursene som har vært utnyttet i perioden, skal vi også regne kvernsteinsbrudd, kjent fra blant annet Sogn og Fjordane, Oppland og Nordland, klebersteinsbruddene, som i mange tilfeller har bruksfaser i vikingtiden og steder hvor man har brutt emner til bryner. Fangstprodukter har utvilsomt også spilt en viktig rolle i vikingtidens økonomi.

Gravfunnene
La oss så se nærmere på det arkeologiske materialet fra Østfold. Herfra kjenner vi nå i overkant av 270 funn fra vikingtid – og da har vi bare regnet med sikre gravfunn eller løsfunn som det er rimelig å knytte til graver. De fleste funnene er gjort i de ytre bygdene. Holder vi oss til den gamle inndelingen i prestegjeld, dominerer Tune (med Rolvsøy) med 47 funn, Skjeberg med 37, Borge med 16, Råde med 23, Onsøy med 11 og Rygge med 14. Men i motsetning til det som var tilfellet i merovingertid, har også indre Østfold nå mange funn. Flest har Rakkestad med 32, men også Eidsberg (20 funn), Spydeberg (ti funn), Trøgstad (ti funn), Våler (ni funn) og Askim (sju funn) markerer seg.
Når alle funnstedene festes til kartet, får vi fram et bilde som forsterker det inntrykket merovingertidsfunnene ga: vi har å gjøre med to distinkte funnkonsentrasjoner. La oss kalle dem ”vikingtidsbygder”, men huske på at hver av dem omfatter et større distrikt enn én enkelt bygd. Det dreier seg igjen om et område på det ytre Raet med tyngdepunkt i bygdelagene rundt Glomma-munningen, og et område i indre Østfold, der tyngdepunktet synes å ligge i området Rakkestad–Eidsberg på østsiden av Glomma. I merovingertid var det, som vi husker, mulig å skjelne ”Eidsberg-komplekset” og ”Tune-komplekset” i det arkeologiske materialet. Men (grav)funnene var enten for få eller for usikre med hensyn til dateringen (storhaugene) til at det gikk an å si noe fyllestgjørende om eventuelle forskjeller mellom de to områdene. Når det gjelder vikingtiden, er imidlertid forholdet et annet. Nå finnes det nemlig klare, påviselige ulikheter mellom de to vikingtidsbygdene. Gravleggingstradisjonene er rett og slett forskjellige i indre og ytre Østfold.
La oss likevel se på Østfold under ett i første omgang, og sammenligne gravmaterialet herfra med det som har framkommet av funn i de andre østlands-fylkene.
Generelt er det stor forskjell i funnmengde mellom eldre jernalder (romertid og folkevandringstid) og vikingtid. I det indre østlands-området, i fylkene Akershus, Hedmark, Oppland og Telemark, øker antallet funn kraftig i vikingtid. I Buskerud og Vestfold er funnøkningen mindre, men tydelig. Østfold utgjør sammen med Agder-fylkene et unntak fra det generelle bildet. Her er det nemlig klart flere funn fra den eldre perioden enn fra den yngre.
Ellers er det bemerkelsesverdig at Østfold sammen med Vestfold har en høyere andel kvinnegraver enn de andre regionene. Gravutstyret i kvinnegravene er også karakteristisk. Således er det relativt få funn av de ovale spennene som ellers er så typiske for vikingtidens kvinnegraver over hele Skandinavia, bortsett fra Gotland. Det er flere kvinnegraver som inneholder perler enn ovalspenner, mens forholdet er det motsatte i alle de andre østlands-fylkene. Ser vi på mannsgravene, viser det seg at det relativt sett er få våpengraver i Østfold. Vestfold har for eksempel en langt større andel våpengraver. Blant våpengravene er det, relativt sett, mange graver med sverd. Felles for landskapene på begge sider av Oslofjorden er at andelen våpengraver øker i yngre vikingtid, det vil si på 900-tallet.
Generelt sett inneholder gravene i Østfold, uansett kjønn, færre gjenstander enn det som er vanlig ellers på Østlandet. Rikest på gjenstander er mannsgravene, og det gjelder også for resten av landet. Østfold (og Akershus) har derimot et betydelig innslag av kleberkar i gravene, i motsetning til innlandsfylker som Oppland og Buskerud, som har mange gjenstandsrike graver, men få kleberkar. Jordbruksredskaper som sigder, ljåer og lauvkniver finnes i mange graver på Østlandet. Flest slike graver har Telemark, Vestfold, østre del av Drammensvassdraget, samt Hedmark og Toten. I Østfold (og Akershus) er det så å si ingen jordbruksredskaper i gravfunnene. Forholdet er noe av det samme for smedredskapene.
Når det gjelder hesteutstyr, er de fleste såkalte ”ranglene” funnet i Vestfold, Hedmark, Oppland og Numedal, mens de er meget sjeldne i Østfold og Akershus. Til hesteutstyret i gravene hører også bisler. De er også svært utbredt, blant annet i Vestfold, men forekommer langt sjeldnere i Østfold.
Det finnes karakteristiske forskjeller også i likbehandlingen. I Østfold dominerer branngravene stort der det har vært mulig å fastslå om den døde er gravlagt brent eller ubrent. Skjelettgraver synes å være sjeldne i Østfold, mens det er et knapt flertall av skjelettgraver i Vestfold, og skjelettgravene ser ut til å dominere over branngravene også videre vestover, i Telemark og Agder.
Etter denne summariske gjennomgangen, kan det være interessant å se hvordan disse forholdene tar seg ut dersom vi undersøker hvordan de ulike gjenstandstypene fordeler seg geografisk innenfor Østfold fylke. Da viser det seg at det er betydelige forskjeller mellom våre to vikingtidsbygder.
Påstanden om at det er langt flere funn fra romertid og folkevandringstid enn fra vikingtid i Østfold, er riktig nok, når man betrakter fylket som helhet. Men studerer vi materialet nærmere, oppdager vi at det er i ytre Østfold, og særlig i Ra-bygdene på begge sider av Glomma-munningen, at vi har en nedgang i antall funn. I indre Østfold er det ingen nedgang; snarere tvert imot, bygder som Rakkestad, Eidsberg og Trøgstad har flere funn fra 800- og 900-tallet enn fra eldre jernalder.
Men det er ikke bare funnhyppigheten som skiller de to vikingtidsbygdene. Det finnes også karakteristiske forskjeller i gravutstyret. I snitt inneholder gravene i indre Østfold flere gjenstander enn gravene i det ytre området. Det indre området ligner i så måte mer på resten av Østlandet, selv om det ligger klart etter for eksempel Vestfold. Ytre Østfold skiller seg klart ut fra resten av Østlandet.
Hva da med forholdet mellom kvinne- og mannsgraver? I de delene av Østlandet der den kjønnsmessige fordelingen av vikingtidsgraver er godt undersøkt, viser det seg (med noen viktige unntak som vi kommer tilbake til senere) at mannsgravene dominerer stort. I Telemark og Gudbrandsdalen er for eksempel bare 10–12 % av gravene kvinnegraver. Igjen deler materialet fra Østfold seg i to klare grupper. I indre Østfold er 23 prosent av gravene kvinnegraver – i ytre Østfold så mange som 42 prosent. Det er altså først og fremst i ytre Østfold at det er uvanlige mange kvinnegraver. Her er det særlig gravene fra Skjeberg, Borge og Tune som trekker snittet opp.
Graver som inneholder hesteutstyr, er relativt sjeldne i Østfold som helhet. Men av totalt åtte funn som kan stedfestes og som inneholder bisselmunnbitt, er seks gjort i indre Østfold. Inkluderer vi også annet hesteutstyr, som rangler, viser det seg at 11 av 14 funn er gjort i indre Østfold. Konklusjonen er den samme som tidligere: det er ytre Østfold som skiller seg ut fra det gjengse mønsteret på Østlandet. Vi var inne på at Østfold og Akershus peker seg ut ved å ha et betydelig innslag av kleberkar i gravene. Her er forholdet det at 36 av de 58 funnene som inneholder kar av kleber, er gjort i indre Østfold. Eidsberg har flest, med 11 funn. Når vi tar med i beregningen at det totalt sett er klart flere gravfunn i de ytre bygdene enn i de indre, må det sies å være en betydelig forskjell.
Også når det gjelder mannsgravene med våpen, er det forskjeller. I landet som helhet utgjør funnene med ett våpen den største gruppen, eller ca. 2/3 av alle våpengraver. Én øks funnet alene er vanligst. På Østlandet (minus Østfold og Vestfold) inneholder 74 prosent av våpengravene bare ett våpen. I gruppen med to angrepsvåpen er den vanligste kombinasjonen øks og sverd. I indre Østfold inneholder 82 prosent av våpengravene ett våpen – i ytre Østfold bare 62 prosent. Mer påtagelig er forskjellen i våpensammensetning. I ytre Østfold er sverdet det vanligste våpenet i gravene; 26 av de totalt 45 funnene inneholder således sverd, og det tilsvarer 58 prosent. I indre Østfold er det sverd i bare åtte av til sammen 28 funn, det vil si i 29 prosent av funnene. Sverdet er da heller ikke det vanligste enkeltvåpenet i gravene i indre Østfold. Her er det nemlig spydet som dominerer – i 17 av 28 funn finnes spyd. 13 av funnene fra indre Østfold inneholder et spyd som eneste våpen. I ytre Østfold forekommer sverd og øks like hyppig som eneste våpen, mens graver som kun inneholder spyd som våpen, er sjeldne. Den vanligste våpenkombinasjonen i det ytre området er sverd og øks, som finnes i åtte funn. I indre Østfold er det få funn som inneholder flere enn ett våpen, men i to graver finnes kombinasjonen spyd/øks.
Om vi sammenligner ytre Østfold med Vestfold, er forholdene nokså like. Våpenkombinasjonen øks/sverd utgjør en like stor andel av gravene i begge områder, og andelen graver med sverd er omtrent den samme. Kombinasjonene sverd/spyd og spyd/øks er også like hyppige her. Den store forskjellen mellom disse områdene er at mens noe nær en firedel av våpengravene øst for fjorden inneholder kun sverd, er det bare 5 prosent av gravene på vestsiden som gjør det. Andelen graver med bare øks er mer ens, selv om ytre Østfold ligger noe høyere (24 prosent mot 16 prosent). En annen forskjell er at graver med ”fullt” våpensett – sverd, spyd og øks – ser ut til å være vanligere i Vestfold (19 prosent mot 7 prosent).
Det er mulig at disse ulikhetene er mer tilsynelatende enn reelle. Ikke et eneste av de funnene fra ytre Østfold som inneholder et sverd som eneste våpen, er kommet inn til museet som et resultat av kyndige utgravninger. Det dreier seg dels om enkeltfunn av sverd, dels om dårlig opplyste funn fra gravhauger. Ikke sjelden hører vi om andre jernsaker som skal ha blitt funnet sammen med sverdet, men ikke tatt vare på. I det hele tatt må vi tro at sverd har lettere for å bli erkjent som oldsaker av finnerne enn økser og spyd. Graver under flatmark utgjør også et mulig usikkerhetsmoment i ytre Østfold. Bare én eneste flatmarksgrav fra vikingtid er fagmessig undersøkt i fylket. Denne graven, fra Rør nordre i Rygge, lå så dypt under markoverflaten at den neppe ville ha blitt oppdaget ved ordinært jordbruksarbeid – og heller ikke ved bruk av metalldetektor. Rør-graven, som er datert til omkring 900 e.Kr., inneholdt en ubrent mannsgrav med sverd, spyd og øks – altså en våpenoppsetning som er relativt sjelden i Østfold-materialet. En lignende grav fra sen vikingtid ble funnet på 1,5 meters dybde under en utvidelse av Tune kirkegård i 1963. De(n) graven(e) skal ha inneholdt tre sverd, tre spyd og to sammensmidde jernringer, men gjenstandene er dessverre kommet bort.
Det kan derfor tenkes at våpensammensetningen i ytre Østfold og Vestfold reelt sett er temmelig lik. Ut fra det samme resonnementet skal vi helst regne med at den høye andelen spyd i indre Østfold gjenspeiler en reell forskjell i gravleggingstradisjon mellom vikingtidsbygdene i indre og ytre Østfold.
Hva betyr disse forskjellene? Det er vanskelig å gi noen klare svar, utover det å konstatere at det dreier seg om ulike tradisjoner, kanskje også forskjeller i kultur. Ytre Østfold oppviser i noen henseender klare fellestrekk med Bohuslän. For også i Bohuslän er branngravskikken dominerende, og der glimrer likeledes de karakteristiske gravene med mange redskaper med sitt fravær. I likhet med i ytre Østfold finnes i Bohuslän gjerne kammer og glassperler i gravene. Et påfallende trekk ved gravskikken i ytre Østfold, iallfall når vi holder oss til mannsgravene, er motsetningen mellom – på den ene siden – et antall meget rikt utstyrte graver og – på den andre siden – flertallet av gravene som er temmelig enkle i sitt utstyr. Dette fenomenet særmerker ytre Østfold, dels i forhold til Bohuslän, og dels i forhold til Vestfold. Det er derimot et skille som kan sammenlignes med den klare sjiktingen i danske vikingtidsgraver mellom ”stormandsgrave” og ”bondegrave”. I ytre Østfold er det vanskelig å påvise noe klart ”mellomsjikt” i gravene – og slik er det også i Danmark.
Når det gjelder våpengravene, er det mange likhetstrekk mellom ytre Østfold og Vestfold, men også en del iøynefallende forskjeller, selv om de, som nevnt, kan være mer tilsynelatende enn reelle. Ser vi på våpenkombinasjonene, er det faktisk Romerike som ligner mest på ytre Østfold. Men antallet våpengraver er relativt sett betydelig høyere på Romerike enn i ytre Østfold. På Romerike inneholder dessuten mer enn 2/5 av gravene spyd, og hele 17 prosent av våpengravene har spydet som eneste våpen. I så måte er det berøringspunkter med gravskikken også i indre Østfold. Men kan hende viser overvekten av spyd i det indre av fylket i stedet til svensk innflytelse? I Sverige er nemlig spydet det vanligste våpenet i mannsgraver fra vikingtid. Andre forhold ved gravskikken – så som utbredelsen av kleberkar og hesteutstyr – peker for indre Østfolds del mot en kultursammenheng med Romerike.
Forskjellene – og kanskje også bakgrunnen for dem – blir klarere når vi nå går over til å se nærmere på noen av de mer spesielle gravfunnene fra Østfolds vikingtid. Vi begynner med de kanskje mest merkverdige – med skipsgravene fra Rolvsøy og med de mindre kjente båtgravene fra Ra-bygdene.

Kongelige skipsgraver ved Visterflo?
”Alle” kjenner til Tuneskipet fra Haugen i Rolvsøy, men hvor mange er det som vet at den første arkeologiske utgravningen vi kan dokumentere i Østfold, også resulterte i funn av et vikingskip? I Ålborg Stiftsbibliotek fant man for mange år siden en liten, håndskreven beretning om Werenskiold-Huitfeldts gravkapell fra 1753 ved Skjeberg kirke. Skriftets forfatter er Søren Thestrup, teologisk kandidat fra Jylland, som i 1750-årene var huslærer hos sognepresten i Skjeberg. Det er datert 1755 og er en slags arkeologisk avhandling med ”historiske, critiske og moralske Anmerkninger, indeholdende de fleeste af de poleerede Nationers Liigbegiængelses og Begravelses Skikke, baade i de ældre og nyere Tiider, hvorved tillige viises den Ære og Høyagtelse fast alle Nationer har haft for de Dødes Begravelser og Jordefærd”. Skriftet er på verseform. I en kommentar til ett av disse versene meddeler Thestrup at det også kjennes eksempler på den skikk at en stormann ble ”brændt i sit Sørøver-Skib, ifald han eyet Skib, paa det at der kunde være nogen Forskiel imellem de fornemmes og gemenes Liigbegiængelse”. Han nevner at et slikt skip i 1751 var blitt funnet i Rolvsøy. Skipet var stort og uten dekk, bygd av eikeplanker og sammenføyd med ”jernbolter”. Dessuten fantes brente menneske- og hestebein, mens man ”vil ogsaa si at der skal være fundet Penger”.
Kandidat Thestrup skriver ikke hvor i Rolvsøy skipsfunnet ble gjort. Men antikvar Klüwer, som besøkte distriktet i 1823, skriver at det på hans tid lå en stor ”Skibshøi” på Rostad, og i den skulle det 80–90 år tidligere ha blitt funnet et fartøy, ”hvor Rester af Bredderne, samt Dragspigerne endnu fandtes”. Det er liten tvil om at det er ”utgravningen” på Rostad som Søren Thestrup beskriver i 1755. Rostad-skipet var dermed den første skipsgraven fra vikingtid som ble gjenfunnet i moderne tid.
Funnopplysningene er mangelfulle, men utgravningen må ha vært omfattende, all den stund det var mulig å se at fartøyet var stort og uten dekk. Helst skal vi regne med at skipet har vært blottlagt i full lengde i haugen. Utgravningen må ha vært omfattende og tidkrevende, og den må ha påkalt stor oppmerksomhet i bygdene rundt Rolvsøy. Den historisk interesserte kandidat Thestrup tok jo turen helt fra Skjeberg prestegård for å beskue funnet. I grunnen er det underlig at utgravningen ikke fant veien inn i andre beretninger enn Thestrups. Av hans skrift forstår vi likevel at det dreier seg om en skipsbegravelse fra vikingtid. Fartøyet var dekkløst og bygd av eikeplanker, slik som de mer kjente vikingskipene fra for eksempel Gokstad og Haugen i Rolvsøy. At én eller flere hester var blitt gravlagt i skipet er likeledes et trekk vi kjenner igjen fra disse begravelsene. Opplysningene om at det også skulle ha blitt funnet ”penger” i skipet, forteller oss neppe noe annet enn at det fantes rikt gravutstyr om bord, kanskje også gjenstander av edelt metall. Ingenting av dette er bevart, og 70 år senere fant Klüwer bare muntlig tradisjon om utgravningen.
I 1867 ble så vikingskip nummer to funnet og undersøkt i Rolvsøy. Rolvsøy hørte på den tiden til Tune, og navnet Tuneskipet festet seg ved gravskipet. Funnstedet var en stor gravhaug på Haugen, nabogården til Rostad. Båthaugen, som gravhaugen ble kalt, var den eneste i Østfold som i størrelse kunne måle seg med Jellhaugen i Berg. Haugen var ca. 80 meter i diameter og nesten fire meter høy. Til sammenligning var gravhaugen som gjemte Osebergskipet bare halvparten så stor. Tidligere skal det ha ligget minst to kjempehauger til på Haugen. Båthaugen lå oppe på høyden, like ved husene på gården – flere hundre meter fra Visterflo og omkring 20 meter over vannet.
Det ca. 20 meter lange og 4,35 meter brede fartøyet var bygd av eik og ble funnet i et naturlig leirlag i haugen. Skipet var blitt plassert parallelt med Visterflo og med forstavnen pekende mot sørøst. Mesteparten av skroget var innkapslet i leiren. Innsiden av skroget hadde blitt foret med mose og einer før skipet ble dekket av leire. Bak i skipet fantes et tømret kammer; et firesidig rom bygd av stående eikeplanker, og med hjørnestolper rammet ned i leiren utenfor skipet på begge sider. Taket på kammeret var flatt, og dermed ulikt kamrene fra Oseberg og Gokstad. Slike palisadekonstruksjoner, som byggeteknikken kalles, er velkjent i både verdslige og kirkelige bygg fra 900- og 1000-tallet i Nord- og Vest-Europa. Kammeret i Tuneskipet kan ha lignet på gravkammeret i den nordre haugen i Jelling i Danmark.
Arkeologen Oluf Rygh, som ledet utgravningsarbeidet I 1867, beskrev senere i et brev til antikvar Nicolay Nicolaysen hva han fant:
”Ben (ubrændte) af 1 Mand laa i et Rum noget aktenfor Masten, hvilket var afmærket med Træplugger, nedstukne i Leret i Firkant. Sammesteds (det var udgravet før jeg kom) var der Ben af 1 Hest, en liden Klump sammenrullet Tøi og to Glasperler. Endvidere er der i selve Baaden fundet et Ror (af samme form som det i Nydamsbaaden) og Stykker af en Ski, nogle smaa udskaarne Træstykker som jeg efter Sammenligning med Borrefundet skulde tro hørte til en Sadel, et lidet Spunds som til en Tønde m. m. Lengere opp i Haugen saaes paa mange Steder Ruststriber efter Jernsager, men kun paa et Par Steder lykkedes det mig at skjelne Formen (etsteds var der et Sverd med Haandtag af yngre Jernalders Form, et andet Sted to Spydspidser, et tredje en Ringbrynje om jeg ikke tager meget feil). Ligeledes længere opp i Haugen var der samlet paa et Sted Ben af mindst to Heste. Ved Baadens ene Side fandtes en Spade af Træ og en Haandspiger.”
Det skal videre ha vært en skjoldbule blant gravgodset, og muligens lå også skipsankeret i haugen. Noen år senere ble det funnet en spillterning av bein på Haugen, i jord som var tilkjørt fra Båthaugen. Trolig har den også hørt til i funnet. Brettspill fantes i Gokstadskipet, og også i det danske Ladbyskipet.
Som tilfellet er med flere av de andre skipsgravene fra vikingtiden, var Båthaugen blitt plyndret i gammel tid, kan hende relativt kort tid etter begravelsen. De gjenstandene som Rygh skriver at fantes ”lengere opp i haugen”, det vil blant annet si den gravlagte mannens våpenutstyr, må ha blitt fjernet fra sitt opprinnelige leie i forbindelse med haugbrottet. Bevaringstilstanden for de gjenstandene som ble flyttet på ved det tilfellet var, som Rygh også skriver, dårlig. Derfor kan vi bare spekulere over hva det rike gravgodset en gang besto av. Siden en øks ikke nevnes blant de gjenstandene som Rygh så levninger av, er det fristende å tenke seg at den gravlagtes øks – et herskersymbol i vikingtiden – var blant de sakene som bevisst ble fjernet under innbruddet i haugen. Men vi kan ikke vite om det var slik. Haugbrottet i Båthaugen og i de andre skipsgravene fra vikingtiden har neppe vært innbrudd i moderne forstand. Det dreier seg om nokså store ”utgravninger” som trolig har funnet sted i full offentlighet. I flere tilfeller er det tydelig at ”gravrøverne” har vært fullt klar over ikke bare hva de ville ha tak i, men også nøyaktig hvor de kunne finne det. Og noen ganger ser det altså ut til at det nettopp er økser, sverdoppheng, sporer og andre synlige tegn på avdødes verdighet man har villet fjerne fra haugen. Det kan tenkes at det er nye dynastier som står bak haugbrottene. I så fall kan de gjennom innbrudd i hauger som tilhørte avdøde stormenn eller konger, bokstavelig talt ha tilranet seg legitimitet. Fra forrige kapittel husker vi at også Jellhaugen var blitt ”ranet” i sen merovingertid eller tidlig vikingtid.

Tuneskipet er gjennom årringsanalyse av skipstømmeret nylig blitt datert til 905–910 e. Kr. Men hvem var gravlagt i skipet – var det en konge? Det spørsmålet kan ikke kildene besvare sikkert. Det vi kan si, er at Tuneskips-graven uttrykker overregionalitet. Gravformen gjenfinnes ikke bare i Vestfold, men i Ladby på Fyn og i Hedeby i Nord-Tyskland. Enkelte av de andre skipsgravene fra vikingtid har et utpreget kosmopolitisk preg; gravgodset i Ladby-graven, for eksempel, viser klart den gravlagtes forbindelse ikke bare med kontinentet og De britiske øyer, men også med Kiev og Konstantinopel. De dårlig opplyste gjenstandsfunnene fra Båthaugen gir ikke like klare svar i så måte, men det er i og for seg ingen grunn til å anta at mannen i Tuneskipet har hatt noe mindre omfattende kontaktnett. For skipsgravene avspeiler en ensartet, internasjonal livsstil hos en liten gruppe mennesker av høy rang i samtidens Skandinavia. Konkrete minner om denne livsstilen finnes igjen i gjenstandene i Tuneskips-graven, først og fremst i terningen av bein. Andre elementer av levemåten til vikingtidens ypperste samfunnssjikt finner vi sikrere spor etter i den tredje fyrstegraven fra denne lille kretsen av gårder ved Visterflo, nemlig i kammergraven fra Haugen (se nedenfor).
Det kan være interessant å stille spørsmålet om hvorfor disse fyrstelige begravelsene fant sted nettopp i Rolvsøy. Vi tror det må ha med Tune-komplekset å gjøre. Vanskeligere er det å avgjøre nøyaktig hva som er sammenhengen mellom disse gravene og Tune. Det kan dreie seg om et nytt herskerdynasti som på et tidspunkt har fått makten over området her, og som symbolsk – ved å plassere de mektige monumentene over slektens døde på den andre siden av Visterflo – markerer avstand til det gamle maktsenteret på Raet ved Valaskjold og Tune. Arkeologen A.W. Brøgger mente at det var slik det hadde foregått. Men det kan like gjerne dreie seg om et uttrykk for Tune-kompleksets fortsatte maktposisjon i vikingtiden. Avstanden fra Tune til Haugen/Rostad er ikke stor, og man kan av grunner som vi ikke kjenner, ha ønsket å etablere en monumental ”nekropol”, en dødeby, på denne siden av Visterflo. Kanskje var det rett og slett ikke plass til et slikt monument som de to skipshaugene, kammergraven på Haugen og de andre fjernede kjempehaugene til sammen må ha utgjort, på den andre siden av elven. Eller man kan helt enkelt ha ønsket å utvide det symbolske maktlandskapet knyttet til Tune, slik at det også kom til å omfatte området på motsatt elvebredd. Kanskje var meningen at de skulle ses fra den mulige havnen i Visterflo, eller være synlig for de reisende som skulle over Eidet og videre oppover i Glomma? Vi vet det ikke. Men sammenhengen med Tune kan det ikke være tvil om.
Det har vært pekt på at alle de ubrente skipsgravene med ”kongelig” utstyr og med en lengde på 20 meter eller mer som vi i dag kjenner, er funnet i periferien av den danske innflytelsessfæren i tidlig vikingtid. Foruten Tuneskipet dreier seg om gravfunnene fra Oseberg (datert til 834), Hedeby (datert til ca. 840/850), Gokstad (datert til ca. 900–905) og Ladby (datert til begynnelsen av 900-tallet), muligens også den store båtgraven fra Borre (datert til begynnelsen av 900-tallet), som var minst 17 meter lang. De øvrige store, ubrente båt- eller skipsgravene fra Skandinavia – de to fra Karmøy – er enten vesentlig eldre eller vesentlig yngre enn denne gruppen, og disse begravelsene viser trolig at den politiske utviklingen på Sørvestlandet har vært en annen enn i Kattegat–Skagerrak-området. For det er neppe tvil om at skipsgravene ved Oslofjorden skal regnes nettopp som politiske manifestasjoner.
Disse fyrstelige gravene opptrer altså i perioden fra 834 til 910, litt i overkant av to generasjoner. Gravene fra Gokstad, Borre, Rolvsøy og Ladby er nesten samtidige – og iallfall så nær hverandre i tid at de gravlagte mennene i disse skipene bør ha kjent hverandre. Nylig har det vært foreslått at personene som ble gravlagt i skipshaugene, kan ha hatt viktige militære og administrative funksjoner knyttet til den danske kongemakten i tidlig vikingtid – og at skipsgravene i vårt område dermed har nær sammenheng med den danske rikssamlingen og den tidlige danske kongemaktens ideologi. Men gjennom store deler av denne perioden var stormakten Danmark utsatt for politisk kaos og interne maktkamper, og det er trolig at det danske overherredømmet i store deler av Skandinavia var svekket i den tiden de store skipsgravene blir anlagt. Nye dynastier, for eksempel på det norske Vestlandet, kan ha gjort seg gjeldende nettopp i disse årene. Kanskje uttrykker skipsgravene den svekkede danske kongemaktens forsøk på å befeste sitt herredømme i de ”gamle” danske landskapene rundt Viken? Dersom vi et øyeblikk skjeler til våpengravene, viser det seg at det relativt store antallet sverdgraver i ytre Østfold og Vestfold har en parallell i Schleswig i Nord-Tyskland, der den danske vikingtidsbyen Hedeby lå, og der den sørligste av de fyrstelige skipsgravene er funnet. Også i Schleswig er det nemlig sverdet som dominerer i våpengravene. Det er således mulig at det finnes en sammenheng mellom skipsgravene og våpensammensetningen i de ordinære mannsgravene på den ene siden, og de danske grenselandskapene på den andre.

Båtgravene i Østfold
Skillet mellom båt og skip settes gjerne ved en lengde på 15 meter. Fartøyer som er kortere enn 15 meter, regnes som båter. I vikingtiden ble også båter av og til satt ned i gravene, og i Østfold har vi en god del slike båtgraver. Båtgravene har en langt større utbredelse enn de egentlige skipsgravene, og vi kjenner dem fra store deler av norskekysten, fra Sverige, fra Island og fra de norrøne “koloniene” i Russland og på De britiske øyer. Brorparten av de kjente båtgravene er funnet i Norge.
Båtgravene kan være brente eller ubrente, og størrelsen på båten varierer stort – fra “storbåtgraver” som den fra Borre, til småbåter. Av og til har bare et stykke av en båt, eksempelvis en del av bordgangen, blitt lagt med i graven. I slike tilfeller er det tale om begravelser med båt, og ikke i båt. Båtgravene representerer en særskilt nordisk gravskikk, og som sådan har båtgravskikken en lang tradisjon bak seg når de første kjente eksemplene dukker opp i Østfold. Vi kjenner begravelser i eller med båt allerede i folkevandringstid på det store gravfeltet på Store-Dal i Skjeberg. For lenge siden pekte arkeologen Haakon Shetelig på at båtgravene fra vikingtid syntes å opptre i karakteristiske grupper rundt de store skipsgravene. Og i Østfold ser det ut til at det er tilfellet.
Den rikest utstyrte båtgraven fra Østfold er da heller ikke funnet langt fra skipsgravene ved Visterflo. Vi skal ikke lenger enn til Valle, nærmere Sarpsborg, der en båtgrav ble tilfeldig oppdaget under gravearbeider i 1894. Ifølge finneren var båten minst ni–ti meter lang og tre meter bred. Funnstedet var nær Glomma-bredden, og båten var trolig plassert i en grøft som var skåret ned i den leirholdige grunnen. Det var ikke spor etter noen gravhaug, men i en avisreportasje fra den tiden opplyses det at det hadde stått en stor bautastein på stedet tidligere. En god del gjenstander ble funnet i en liten kjernerøys midt i båten, men bare noen av disse sakene ble tatt vare på. Gravgodset viser at det var en mann som hadde blitt stedt til hvile på Valle omkring år 900, muligens noe tidligere. De bevarte gjenstandene fra graven består av en skålvekt av bronse med geometriske ornamenter, to vektlodd, et angel-saksisk sverdhjalt med innlagte ornamenter av sølv, en øks av jern, et skiferbryne og en isbrodd til en hest.
Andre sikre vikingtids båtgraver har vi fra Store-Dal , Hunn i Borge og Roer i Rygge. Båtgraver som ikke kan dateres nærmere enn til yngre jernalder, er dessuten funnet på Rør nordre i Rygge, på Kirkøy i Hvaler og på Gjellestad i Berg, i nærheten av Jellhaugen.
En del av gravfunnene fra vikingtid inneholder klinknagler og spiker, men ikke mange nok til at det kan være snakk om begravelse i båt. I slike “naglegraver” kan vi ha å gjøre med begravelser i trekister, eller med graver der deler av en båt inngår i gravgodset. Kan hende er naglegravene en slags symbolske båtgraver. Disse usikre båtgravene har imidlertid et noe annerledes fordelingsmønster enn de sikre båtgravene, ettersom de også finnes i et begrenset antall i indre Østfold.
Men hovedinntrykket er likevel at både båtgraver og naglegraver finnes i et nokså klart definert område med sentrum i Tune–Rolvsøy og skipsgravene der. Gravutstyret varierer, men det er tendens til at båtgravene inneholder et større utvalg av gravgods enn de ”vanlige” vikingtidsgravene i Østfold.
Spørsmålet om hvem som er gravlagt i båtgravene, er gammelt. Sett i et nordeuropeisk perspektiv er mange av båtgravene rikt utstyrt, men langt flere er hverken rikere eller fattigere enn flertallet av samtidige graver. Så vel kvinner som menn er gravlagt i båter. Blant de svenske seriene av rike båtgraver anlagt med én grav for hver generasjon, er hovedparten mannsgraver, men én av seriene inneholder kun kvinnegraver. På romertidsgravfeltet Slusegård på Bornholm er et stort antall båtgraver undersøkt. Slusegård-gravene er de eldste egentlige båtgravene som kjennes. Båtgravene på Slusegård er klart gravfeltets rikeste, med mange vitnesbyrd om de gravlagte menns høye status. Diskusjonen om hvorvidt båtgravene generelt sett er “rike” eller ikke, går som en rød tråd gjennom litteraturen. Haakon Shetelig konstaterte så tidlig som i 1912 at klinknagler og spiker fantes i 20 prosent av mannsgravene og i 27 prosent av kvinnegravene fra yngre jernalder på Vestlandet. Tallene for Østfold ligger også i den størrelsesorden.
Helt siden publiseringen av Oseberg-funnet fra 1916 og framover, har den tanken rådet grunnen at gravskipet eller -båten har å gjøre med forestillinger om det hinsidige, eller at båten skal forstås som et element i en fruktbarhetskult. Arkeologen Arnfrid Opedal har nylig analysert et båtgravfelt på Karmøy. Hennes tolkning er at “båtgravene (...) kunne inngå i en legitimeringsprosess av en gammel maktelite og samfunnsorden i tider med en ytre trussel”. Hun setter med andre ord båtgravene fra Karmøy i forbindelse med et ledende sjikt i den yngre jernalders samfunn. Andre har ment å kunne knytte båtbegravelsene til kongens betrodde menn. Slik sett kan båtgravene i en viss forstand oppfattes som en parallell til ryttergravene, som i Norge har sitt tyngdepunkt i det indre av Østlandet, samt i Vestfold.

Ryttergraver
Ryttergraver er, kort og godt, graver som inneholder rideutstyr. I praksis er det kun forekomsten av sporer og stigbøyler som definerer en ryttergrav, all den stund det bare er disse gjenstandene (og sadler, men de er ytterst sjeldne i gravfunnene) som utelukkende benyttes til ridning. Alt annet hesteutstyr fra yngre jernalder – bisler, seletøybeslag, hestebrodder og høvrer – er kombinasjonsutstyr eller brukes til kjøring med vogn eller slede. Ryttergravene opptrer på 900- og 1000-tallet, og de er alle mannsgraver. I Østfold har vi to sikre ryttergraver – én fra Hunn i Borge og én fra Mysen søndre i Eidsberg. Begge disse gravene er fra begynnelsen av 900-tallet, og i begge tilfeller var den avdøde godt forsynt med våpen. I graven fra Mysen fantes sverd, spyd, øks og et par sporer. Den rike Hunn-graven inneholdt på sin side blant annet et sverd, en øks, en skjoldbule, et par sporer, et kleberkar, to drikkehorn og et stekespidd. Men rideutstyr fantes trolig også i Tuneskipsgraven, og vi har mer usikre opplysninger om sporer i graver fra så vel Opstad som Sande i Tune.
Det kanskje mest fornemme av alle gjenstandsfunn fra vikingtid på østsiden av Oslofjorden – den praktfulle gullsporen fra Rød i Rygge – er jo også utstyr som har tilhørt en rytter. Funnet ble gjort i to omganger, i 1872 og i 1917, og består av en spore, en smygestol (en remprydelse som har sittet på sporeremmen og skjult selve festespennen, som antagelig var av jern) og et remendebeslag (et beslag som har sittet ytterst på sporeremmen) framstilt av 22 karat gull! Stykkene er dekorert i Borre-stil, og de tilhører trolig tiden omkring 900 e.Kr. Funnstedet var en liten dalsenkning øst for den vesle gården Rød under Værne kloster. Den filigransornerte gullsporen fra Rød er uten paralleller i vikingtidsmaterialet. Men både stilmessig, tidsmessig og hva symbolinnholdet angår, slutter funnet seg til miljøet rundt skipsgravene. Men det er vel ikke noe gravfunn – noen ryttergrav? Nei, antagelig ikke. De som har behandlet funnet tidligere, har gjerne tatt for gitt at det dreier seg om et depotfunn, en skatt som har blitt gjemt unna. Men det finnes ikke noe annet skattefunn fra vikingtid som kan sammenlignes med gullsporen. Bare Erling Johansen har vært skeptisk og ikke villet ta noe endelig standpunkt til hva slags funn vi har å gjøre med. Det kan jo være vanskelig å tilskrive unike gjenstandsfunn den ene eller den andre funnkategorien, i hvert fall når funnsammenhengen er så uklar som her.
Det er et vesentlig poeng at sporen og remendebeslaget ble funnet over 100 meter fra hverandre. Kanskje er rideutstyret forsettelig plukket fra hverandre før nedleggingen? Derfor bør vi heller ikke legge så stor vekt på at det bare er én spore som er funnet – den andre kan fremdeles ligge gjemt i Rygges jord. Det er for øvrig ikke noe helt ukjent fenomen at det kun finnes én spore også i gravfunn. Det var for eksempel tilfelle med graven i det danske Ladbyskipet. Man kan derfor ikke avvise tanken om at Rød-funnet skriver seg fra en grav, enten fra en flatmarksgrav eller fra én av de gravhaugene som finnes flere steder i nærheten av funnstedet. En spennende tanke – selv om vi kanskje aldri får vite om det faktisk forholder seg slik – er at gullsporen, smøygestolen og remendebeslaget fra Rød er resultatet av et haugbrott. Kan det være storhaugen på ”Søsters hvile” oppe ved Værne kloster man har brutt seg inn i og ranet? Og kan spredningen over et større område av sporens enkelte bestanddeler skyldes at noen på dette viset symbolsk har villet bryte ned den gravlagtes makt og myndighet? La det bare være nevnt som en mulighet. Det er i det minste en tolkning som tar hensyn til særegenhetene ved Rød-funnet. Men i så fall har vi jo også en ryttergrav her – selv om vi bare indirekte har funnet spor etter selve begravelsen. Noen ordinær ryttergrav kan det ikke være tale om – den praktfulle gullsporen viser tydelig det.
Betrakter vi ryttergravene på Østlandet som helhet, ser det ut til at mennene i disse gravene skiller seg ut ved at de har rideutstyr, spesielt mange våpen og ved i det hele tatt å ha mer av slikt som en kriger har bruk for. Vi må tro at ryttergravene tilhører folk som har hatt en militær status. Men de fleste ryttergravene er ikke overdådig utstyrt – de har gjerne et betydelig antall våpen, ofte også en del redskaper – men mangler i de fleste tilfeller det prangende utstyret som kjennetegner for eksempel skipsgravene. Unntaket fra denne regelen er det først og fremst nettopp skipsgravene som representerer. Rideutstyr fantes jo både i Tuneskipet og i storbåten fra Borre, så vel som i skipsgravene fra Ladby og Hedeby. Arkeologen Dagfinn Skre har foreslått at de fleste av dem som ligger i ryttergravene, har vært militære ledere i kongemaktens tjeneste. De kan ha vært lendmenn, men oftere sveithøvdinger – lokale ledere som sto i spissen for hver sine avdelinger i den hærstyrken som en stormenn var forventet å skulle stille opp med når kongen kalte. Skre mener at disse militære lederne har vært rekruttert fra det lokale aristokratiet, og at de trolig har blitt begravet på sine setegårder.
Ryttergraver finnes også i et betydelig antall i Danmark. Brorparten av de danske ryttergravene finnes i de vestlige og sørlige deler av landet. Ryttergravene i Øst-Danmark og i Skåne er betraktelig færre, og det er således disse områdene, særlig Øst-Sjælland og Skåne, som har et spredningsmønster som kan minne om Østfolds. For de danske ryttergravenes del har enkelte tenkt seg at de er ideologisk knyttet til et nytt kongedynasti som kom til makten i Danmark henimot slutten av 800-tallet. Dette nye Olaf-dynastiet kan ha tatt i bruk ryttergravskikken som en del av Odin-kulten og forestillingene om Valhall og Odins lojale hærskare, de udødelige einherjene – både for å symbolisere slektens avstamming fra Odin og som et bilde på både kongens og andre stormenns ”lid” eller væpnede følge. I så fall kan stormenn rundt i det danske riket ha lagt seg til ryttergravskikken etter at Olaf-dynastiet hadde introdusert den. Kan hende viser spredningen av ryttergraver dermed det danske maktområdet på begynnelsen av 900-tallet – slik skipsgravene muligens også gjør det.
Det er for så vidt ingen ting i veien for at begge disse teoriene kan ha mye for seg.

Båtsymbolikk, ryttere og ”håndgangne menn”
Men kan det være at båtgravene – i det minste de av dem som inneholder våpenutstyr – skal tolkes på samme måte? Under enhver omstendighet er det berøringspunkter mellom de to gravskikkene: også i det vi kan kalle våpenbåtgraver viser det seg at det generelt er flere våpen og mer personlig utstyr enn i de vanlige våpengravene. Det er åpenbart når det gjelder båtgraver som den fra Valle, men tydelig også i de sikre båtgravene fra Store-Dal og Roer. Således skriver for eksempel en stor del av snekkerredskapene (høvler, meisler) i ytre Østfold seg fra nettopp båtgraver. Trekker vi inn naglegravene også, gjelder det faktisk flertallet av slike redskaper. Ryttergravene er i stor utstrekning et innlandsfenomen i Norge, med størst utbredelse på Romerike og Hedemarken. Det er interessant å legge merke til at av de relativt sett fåtallige graver med rytterutstyr som er påvist i kystdistriktene, er flere sikre båtgraver. Når det gjelder Vestfold, er minst tre av de syv ryttergravene også båtgraver. Det gjelder blant annet den rikeste av gravene fra de store gravfeltene på Kaupang-gårdene i Tjølling. I utstyr er Kaupang-graven en nokså typisk ryttergrav – med fullt våpensett og spesialverktøy til trearbeid og så videre. Men båten er kommet inn som et nytt element.
I et par tilfeller viser gravgodset tydelig at de som er gravlagt i våpenbåtgravene i Østfold, også har hatt en særskilt status. Det gjelder skålvekten og loddene i Valle-graven, og det gjelder et antall spillebrikker fra båtgraven fra Roer i Rygge. Spillebrikker opptrer oftest i graver som vi helst vil oppfatte som rike. Som gruppe kan med andre ord båtgravene med våpen oppvise flere av de særtrekk som arkeologen Helge Braathen finner i ryttergravene. Det som skiller mennene i båtgravene fra dem i ryttergravene, er at båtgravene nokså innlysende inneholder en båt eller deler av en båt og bare unntaksvis sporer eller stigbøyler, mens ryttergravene på sin side inneholder rideutstyr, men sjelden båt. Imidlertid finnes det interessante kombinasjonsgraver. Noen av disse “ryttergravene i båt” (eller skip) hører til de rikeste yngre jernalders gravfunn vi kjenner i Norden. Jeg tenker på skipsgravene fra Tune og Borre her hjemme, og Hedeby og Ladby i Danmark.
Det synes derfor rimelig å knytte våpengravene i båt til menn med en særskilt status. Når det i all hovedsak bare er voksne individer som har blitt gravlagt i båt, tyder det på at vi har å gjøre med en rang som er oppnådd eller tildelt, og ikke en medfødt status. Inventaret i det man kan kalle “våpenbåtgraver” kan tyde på at denne statusen har vært militær. Anton W. Brøgger hevdet allerede i 1921, i sin avhandling om “Rolvsøyætten”, at de mindre båtgravene finnes i klynger omkring de store skipsgravene. Han tok det som et tegn på at denne spesielle gravskikken var knesatt av høvdingslekter, og at den har spredt seg fra disse miljøene og ut til deres nærmeste krets. Den tanken virker rimelig i Østfold.
Trolig finnes det en sammenheng mellom menn som hadde sjømilitære ledelsesoppgaver og noen av båtgravene. Båten som symbol har vært knyttet til et ledende sjikt i kystsamfunnet. Det karakteristiske inventaret i mannsgravene med båt tyder på at gravskikken er knyttet til militære ledelsesoppgaver, og i den forstand er det grunnlag for å hevde at våpenbåtgravene utgjør et maritimt sidestykke til innlandets ryttergraver. Men hvorfor gravlegges noen av de militære lederne også i ytre Østfold – som på Hunn – i ryttergraver? Det må dreie seg om ulike ledelsesoppgaver, kanskje oppgaver på ulike nivåer. En mulig tolkning er at våpengravene i båt representerer skipssjefer. Hver av dem kan dermed ha hatt ansvar for et skipsmannskap som en ”lendmann” eller en høvding med en lokal maktposisjon rådde over. I så måte er det kanskje ikke tilfeldig at våpenbåtgravene ser ut til å være knyttet ikke bare til Tune-komplekset, men også til den antatte høvdinggården Værne i Rygge? Har det sittet en ”lendmann” i Rygge – en representant for dem, hvem de nå var, som hadde gravplassen sin ved Visterflo? Da kan det ha vært han som eide gullsporen, og som kanskje ble gravlagt med den. Kanskje skal vi også tenke oss at den enslige ryttergraven fra Mysen viser at det fantes en ”håndgangen mann” også der. Om den sistnevnte så har sverget lojalitet til ”Tune”, eller om det satt en lokal hersker i ”Eidsberg” som Mysen-rytteren skyldte sin posisjon, er et helt annet spørsmål. På den ene siden er gravleggingstradisjonene i vikingtid, som vi har sett, klart forskjellige i disse to områdene. Men på den annen side glimrer de absolutte toppsjiktsgravene med sitt fravær i det indre av fylket. Mest trolig er det derfor at stormennene i de sentrale bygdene i indre Østfold politisk står i et slags avhengighetsforhold til Tune-miljøet når vi kommer til begynnelsen av 900-tallet.
Fra senere sagakilder vet vi at lokale stormenn kunne ha et temmelig stort følge. Hvordan har stormenn rundt i Østfold kunnet underholde slike krigerflokker? Det er lite trolig at det er én gård som alene har brødfødd et så stort antall hærmenn. Mer sannsynlig er det at stormannen har gitt mennene i liden inntektene av gårder i jordegodset sitt. Trolig har hærmennene derfor sittet på bebyggelser i nærheten av hovedgården, ettersom vi i hovedsak skal regne med lokale jordegods i denne perioden. Man kan spørre seg hvorfor det ikke i Østfold kan påvises hele serier av båtgraver, med én grav for hver generasjon, slik tilfellet er med de svenske båtgravfeltene fra vendeltid? Dersom jord ble tildelt menn i en godsbesittende stormanns væpnede lid, skal vi neppe forestille oss et statisk system med faste “embetsgårder” gjennom en periode på flere hundre år. Det har trolig vært slik i yngre jernalder at gods som var gitt av en stormann til en underordnet i bytte mot lojalitet og tjeneste, også kunne gå tilbake til stormannen. Til andre tider kan disse bebyggelsene ha blitt drevet av leilendinger eller andre som har stått i et mer direkte underordningsforhold til stormannen. Leilendingene har ikke nødvendigvis hatt rett til å bli gravlagt i haug eller med våpen. Det er mulig at dette er forklaringen på at vi finner enkeltliggende ”offisersgraver”, som ryttergravene fra Mysen søndre og Hunn eller våpenbåtgraven fra Valle.
Om litt skal vi se at hypotesen om lokale gods med hærmenn og andre undergivne plassert i bebyggelser som omgir sentralt plasserte hovedgårder, gir god mening i Østfold. Ikke bare for å forstå viktige elementer av gravskikkene i dette landskapet i vikingtid, men også når det gjelder å tolke en del svært karakteristiske typer av stedsnavn som finnes i fylket. Det er imidlertid enda noen gravfunn vi må se nærmere på først.

Kammergraven fra Haugen
Tre år før Oluf Rygh kom til Rolvsøy i 1867 for å grave ut Tuneskipet, hadde man støtt på en annen bemerkelsesverdig grav på Haugen. I en vid, men nokså lav haug nær Visterflo støtte folk på gården på et stort, tømret gravkammer. Kammeret var gravd ned i den leirholdige undergrunnen. Det var bygd av liggende stokker, fire av dem i høyden. Tømmerkammeret var kvadratisk, og hver side målte ca. 3,75 meter. Høyden var ca. en halv meter, og over det hele var lagt et flatt tak – også det av tømmerstokker. Gulvet inne i kammeret var dekket med einer.
Dessverre var det først da Rygh kom til gården, at fagarkeologene fattet interesse for funnet som var gjort tre år tidligere. Rygh ble forevist haugtomten, men det viste seg at de fleste funnene fra kammergraven var blitt ødelagt eller spredt for alle vinder i mellomtiden. Men han fikk da samlet inn de gjenstandene som var bevart, og, ikke minst viktig, han fikk i stand en fyldig rapport om funnet.
Igjen dreier det seg om en grav fra omkring 900. Kammeret hadde vært utstyrt med et meget rikt gravgods. Her fantes en skålvekt av bronse og noen vektlodd av bronse og jern, en del tekstiler, deriblant et silkebånd og et vevd bånd hvis motiv trolig er en skipsbegravelse, levninger av dundyner og -puter, hesteutstyr i form av seletøy og et bisselmunnbitt, en ringnål av bronse, to drikkehorn, en bronsekjele, to kleberkar, to eller tre bøtter av tre, samt bein av minst to store hunder.
Slike rike kammergraver er et særkjenne ved Sør-Skandinavia på 900-tallet. De finnes på Jylland og i Schleswig, på Fyn, på Langeland og på Lolland. Sikre funn mangler på Sjælland, og i Skåne finnes bare én sikker kammergrav. Kammergravene kjennes ellers i Mälar-området i Sverige, først og fremst på Birka, og i noen grad i Västergötland. Graven fra Haugen er den eneste som kjennes innenfor det nåværende Norges grenser. En har ment at kammergravskikken i Danmark er et uttrykk for aristokratiets bevisste avstandtagen fra den vesteuropeiske kristenheten, og som en del av samfunnets streben etter å bevare sin selvstendighet og identitet i en periode med stort trykk fra riker lenger sør i Europa. Spredningsmønsteret er ikke helt ulikt skipsgravenes, og enkelte steder, først og fremst i Hedeby og i Rolvsøy, opptrer skipsgraver og kammergraver om hverandre på gravplassene. Kammergraven fra Haugen understreker således ikke bare denne gravplassens tilknytning til det øverste samfunnssjiktet midt i vikingtiden, men viser også de gravlagtes åpenbare forbindelser til Danmark.
Det er ikke helt umulig at det kan ha vært flere kammergraver i Østfold. Anders Lorange skriver et sted at det sommeren 1868 ble kjørt ut en stor rundhaug på dyrket mark på Gudim i Rakkestad. I haugen fantes et firkantet rom bygd av tømmerstokker, men ikke noe gravgods. Kan hende var det en plyndret kammergrav fra vikingtid man hadde støtt på.
I Danmark motsvares de rike ryttergravene av kvinnegraver der de gravlagte er stedt til hvile i vognkrybber (“vognfadinger”). Selve krybben er oftest borte, og det er bare jernbeslagene og, av og til, avtrykket av treverket i bunnen av graven som er bevart. Slike graver er så langt ikke påvist i Norge. Men nettopp i ytre Østfold, der sør-skandinaviske gravleggingstradisjoner ser ut til å gjøre seg gjeldende blant ledende grupper i vikingtid, ville det ikke være særlig oppsiktsvekkende om vognkrybbegraver skulle kunne påvises. Her skal vi bare nevne én mulighet. Da Anders Lorange undersøkte et gravfelt på Gimmen i Idd, Halden, i 1868, mente han i en av haugene å ha funnet spor av et ”tregulv”, som ”kunde optages i store stykker”. Ovenpå ”gulvet” lå en mengde menneske- og dyrebein, sannsynligvis hestebein, om hverandre. Her fantes også skår av et importert tinnfoliert leirkar, en vinkanne av en type som er sjelden i Norge, men blant annet er funnet på Kaupang i Vestfold og på høvdinggården Borg på Vestvågøy i Lofoten. Ellers fantes et bryne og en del klinknagler som etter Loranges mening hadde vært brukt til å sammenklinke ”gulvet”. Opplysningene om ”tregulvet”, naglene og et større antall forrustede jernstykker, deriblant noen beslag, som skriver seg fra Gimmen-utgravningene til Lorange, men som ikke kan stedfestes, gjør at man kan mistenke at det kan dreie seg om en begravelse av en uvanlig type i Østfold – kanskje i ”vognfading”.

Kvinnegraver og handel
Vi husker at det var en vesentlig forskjell i antall kvinnegraver mellom indre og ytre Østfold. I indre Østfold er 23 prosent av de gravene som kan kjønnsbestemmes, kvinnegraver – i ytre Østfold så mange som 42 prosent. Det er med andre ord uvanlig mange kvinnegraver i ytre Østfold. Det er først og fremst gravene fra Skjeberg, Borge og Tune som trekker snittet opp. Særlig er det mange kvinnegraver på de store gravfeltene på Hunn og Store-Dal. På begge disse gravplassene er det faktisk flere sikre kvinnegraver enn sikre mannsgraver. I gjennomsnitt på landsbasis er imidlertid bare hver femte grav fra vikingtiden en kvinnegrav.
Det ser ut til å være typisk for enkelte kystområder i Norge at det finnes slike ”lommer” med særlig mange kvinnegraver. Hva er forklaringen? Trolig finnes det ikke bare én. Noen kvinner kan ha fått en selvstendig status fordi ektemennene deres var døde i krig eller viking. De senere landskapslovene ga enker myndighet over sin egen del av arven, men ikke over mannens gods. Men dersom enkestatus var hovedårsaken til funnbildet, ville man ha forventet å finne en jevn spredning av ”enkegraver” over hele kystlandet, og det er altså ikke tilfellet, heller ikke i Østfold.
En undersøkelse av forholdet mellom kvinne- og mannsgraver på kyststrekningen fra Mølen til Borre i Vestfold viser at det er i sentralområdene, deriblant Kaupang i Tjølling, at andelen kvinnegraver er størst. De to andre områdene i Vestfold der kvinnegravene er flere enn i landskapet for øvrig, utmerker seg ved å ha spesielt mange importfunn, og det er tenkelig at det har ligget anløpsplasser eller kaupanger der. Det har derfor vært foreslått at den ”skjeve” kjønnsmessige fordelingen i enkelte kystområder skyldes at kvinner i disse områdene har kunnet erverve seg en særlig status utenfor husholdet og slekten. På grunn av det store innslaget av kvinnegraver på Kaupang, har man villet knytte denne særlige rollen til handel. Det kan med andre ord tenkes at det er i tilknytning til steder der det har foregått handel i vikingtiden, at vi finner mange kvinnegraver.
Tanken er interessant, men ikke uten problemer. Den alvorligste innvendingen er kanskje at dominansen av kvinnegraver på de store gravfeltene i Tune, Borge og Skjeberg ikke er noe nytt fenomen i vikingtid, men kan spores alt i romertid. Likevel er det et faktum at med ett unntak så er alle funn av skålvekter og/eller vektlodd fra vikingtid i Østfold gjort nettopp i dette området, selv om disse funnene synes å skrive seg fra mannsgraver. Tilstedeværelsen av skattefunn har også blitt satt i sammenheng med handelsplasser. Det er en viss tendens til at skattefunnene i Østfold grupperer seg omkring Glomma-munningen. Men det dreier seg om relativt få funn, totalt sett. Fra Haugen i Borge har vi et lite sølvfunn. fra Fuglevik på Kråkerøy en større myntskatt fra sen vikingtid og fra Strømshaug i Råde én, muligens to, myntskatter. Utenfor dette området har vi tre skattefunn – fra Gjulem og Gjølstad i Rakkestad og fra Os i Halden.
Vi har alt vært inne på at det er en klar sammenheng mellom Oslofjord-området og øvrige deler av Skagerrak-Kattegat-regionen med hensyn til skattefunnenes formforråd og sammensetning. I dette området begynte man å kutte sølvet sitt i mindre biter tidlig på 900-tallet, og fenomenet sprer seg gradvis nordover og østover. Det kan bety at sølvet i dette området har fungert som betalingsmiddel i en vektbasert økonomi. Utenfor Skagerrak-Kattegat-området er skattefunnenes sammensetning annerledes, blant annet med et markant innslag av gullarmringer, som trolig har fungert som verdighetstegn. Det er sannsynlig at det i et så sentralt distrikt innenfor denne regionen som Tune-området må sies å ha vært, har eksistert én eller flere handelsplasser før etableringen av byanlegget ved Sarpsfossen tidlig på 1000-tallet. Men vi har fremdeles ikke funn som kan fortelle oss hvor en slik plass eventuelt har ligget. Et sted ved selve Glomma-bredden er én mulighet, ved bunnen av én av de kilene som skjærer seg dypt inn i landet i Onsøy, Borge og Skjeberg er andre. Eller hvorfor ikke i Rolvsøy? Viser skipsgravene og kammergraven her – på samme måte som kammergravene på Birka i Mälaren og skips- og kammergravene ved Hedeby i Sønderjylland – oss veien til en kaupang ved Visterflo, en mulig forløper til Borg? Bare systematiske, arkeologiske undersøkelser, eller fremtidige, heldige funn, kan gi oss svaret.

Gård og gods
Mangelen på skriftlige samtidskilder gjør det vanskelig å rekonstruere landskap og samfunnsorganisasjon i yngre jernalder og vikingtid. Arkeologiske kilder må derfor spille en sentral rolle. Men arkeologien lar oss uvegerlig sitte igjen med en del spørsmål: Den viser oss en del mønstre og relasjoner som igjen må være gjenstand for videre fortolkning. Men ved hjelp av de få skriftlige samtidskildene vi har, runeinnskrifter, de gammelislandske eddadiktene og skaldekvadene og, i særlig grad, stedsnavnene, er det mulig å gi et fyldigere bilde. En slik tverrvitenskapelig innfallsvinkel har vist seg fruktbar i andre deler av Skandinavia, og vi skal i det følgende forsøke å vise at den er det også i Østfold.
Innenfor gårdsforskningen har overgangen fra eldre til yngre jernalder blitt diskutert i en årrekke. Over store deler av Skandinavia mangler vi nemlig bosetningsspor fra merovingertid og vikingtid, mens sporene fra bronsealder og – særlig – yngre romertid/folkevandringstid er mange. Som vi har sett tidligere, har man kunnet dokumentere en del steder at bebyggelser og åkersystemer med lang kontinuitet blir forlatt omkring år 600. Noe av forklaringen ser ut til å være at bebyggelsene omorganiseres, og at det innføres nye driftsformer i jordbruket, muligvis med økt vektlegging av åkerbruk. I Østfold er det ikke gjennomført arkeologiske undersøkelser med sikte på å bestemme karakteren av denne omleggingen. Men der slike undersøkelser er gjort, ser det ut til å være et tilbakevendende mønster, i den forstand at bare en mindre andel av bebyggelsene fra eldre jernalder viser seg å ha vært kontinuerlig bosatt fra folkevandringstid og gjennom merovingertid og vikingtid.
Bak omstruktureringen av bebyggelser og kulturlandskap omkring år 600 vil mange nå se det jordeiende aristokratiet og de selveiende bøndene, som har hatt sine seter på de gårdene som var bosatt kontinuerlig fra yngre romertid og videre gjennom folkevandringstid og merovingertid. Sannsynligvis legges grunnlaget for vikingtidens samfunn og bosetningsmønster i denne perioden. Og vikingtidens bosetningsmønster synes å være kjennetegnet av jordherrer som med basis i sine hovedgårder kontrollerte større og mindre jordegods som dels ble drevet med ufri arbeidskraft i form av treller. I den gjenstående delen av dette kapitlet skal vi forsøke å sirkle inn noen av disse hovedgårdene, og ved hjelp av først og fremst arkeologi og stedsnavn se nærmere på hvordan de lokale godsene i Østfold kan ha fungert.
Noen av hovedgårdene i yngre jernalder i Østfold har vi vært innom tidligere. Det dreier seg om Tune, Odinssalr i Onsøy og Tesalr i Råde. Stedsnavn som inneholder leddet ”sal” viser oss trolig i mange tilfeller bebyggelser der stormennene har hatt sine hallbygninger. Andre eksempler fra Østfold er Oppsal, som finnes i Eidsberg og i Rødenes (”den øvre salen” eller ”salen som ligger høyt”). Disse navnene viser oss antagelig ikke selve stormannsgårdene. Begge disse gårdene ser ut til å ligge i utkanten av sentrale bebyggelseskomplekser, henholdsvis Folkenborg i Mysen og Folkenborg i Rødenes. Det er mulig at leddet ”borg” i disse navnene er synonymt med ”hall”. Til samme kategori skal vi trolig også regne Trømborg i Eidsberg (Treginsborg, av mannstilnavnet tregin, ”den sorgfulle” eller ”angerfulle”), kanskje også Borge i sognet med samme navn. I de fleste tilfeller viser imidlertid ordet ”borg” i stedsnavn enten til en bygdeborg eller helt allment til betydningen berg, høydedrag.
Andre termer som har vært i bruk i yngre jernalder og vikingtid for å betegne sentrale lokaliteter av forskjellig slag, er blant annet husar, åker (akr), vang (vangr), horg (harg/horgr), haug (haugr), stav (stafr), al, hov (hof), ve (vé) og voll (vollr). I noen tilfeller viser disse termene til sentrale bebyggelser, i andre til forsamlingsplasser, innendørs eller utendørs kultsteder, administrasjonsgårder etc. Husar kjenner vi igjen i Enhus på Kråkerøy, og Huser på Hvaler og i Rødenes. Det er mulig at navnet Husemarken i Ullerøy viser til en forsvunnet husar-bebyggelse i dette området. Opphus i Borge var i middelalderen bosted for presten i Borge, og navnet kan likeledes tyde på at det tidligere har vært en husar-bebyggelse mer sentralt plassert i kirkebygden her.
Navn som inneholder et gudenavn, slik som Odinssalr, kalles teofore eller gudebetegnende. Slike navn opptrer både i sentrale og mer perifere miljøer i Østfold. De er altså ikke i seg selv tegn på et sentrum, men det er tydelig at de samtidig regelmessig opptrer i den navnefloraen som omgir hovedgårdsmiljøene. I noen tilfeller, som nettopp Odinssalr, betegner de kan hende selve stormannsbebyggelsen, og det samme er muligens tilfelle med Frøshov i Trøgstad og Gudim i Rakkestad. Disse navnene betyr henholdsvis ”Frøys hov” og ”gudenes hjem”. Andre navn, som Forsetlund i Onsøy, Gudim (sammensetning av “gud” og “vin”, slette) i Askim og Onsaker (”Odins åker”) i Våler er knyttet til sentrale navnemiljøer, men har ikke til å begynne med vært bebyggelsesnavn.
De andre navnegruppene, slike som inneholder elementene hov, åker, vang, haug og *al, men også navn som Løken (sammensetning av ”leikr” og ”vin”) og Lund (egentlig ”liten skog”, men kan i noen tilfeller sikte til ”hellig lund”), grupperer seg i karakteristiske konsentrasjoner rundt i Østfold-landskapet. Også disse navnene tilhører i mange tilfeller hovedgårdsmiljøene. Vi skal se på noen eksempler.
I Råde opptrer gårdsnavnene Løken, Voll, Haug og Aker i nær tilknytning til Tesalr/Huseby. Navnekomplekset i Onsøy har vi vært innom flere ganger. Til dette komplekset hører ikke bare Odinssalr og Forsetlund, men også navn som Hov, Hovland, Lund/Lunder/Lundeby, Hauge, Valle og Elingård (tidligere Elin, av al, som muligens har betydningen ”beskyttet, vernet” eller ”hellig, fredet” ), kanskje også Gjølberg, som kan tenkes å være en parallell til det uforklarte Gillberga, eller av og til Gilleby, som forekommer i en del svenske sentrale navnekomplekser i yngre jernalder. Mindre samlinger i ytre Østfold finnes blant annet i Rygge, der vi foruten kirkestedet Rygge (mulig sammensetning med -hof) finner Vang, Løken og Lyby (av lýdr, ljódr, som har betydningen ”folk, samlet folkemengde”), og i Idd, der vi i grenden rundt Idd kirke har navnene Hov, Lund, Voll og Vevlen. Vevlen (Viflin) inneholder kan hende betegnelsen på en før-kristen kultleder (*vivil). Til dette komplekset på Iddesletta kommer også Snekketorp og Nokkedalen, som vi behandlet i et tidligere kapittel.
De samme karakteristiske kompleksene finnes i de indre bygder. I Askim opptrer Hov, Løken, Hauger og Vang rundt Askim kirke og prestegård. I Trøgstad finner vi Hov, Løken, Frøshov og Lund – det kan være verdt å nevne Skjønhaug også, der førsteleddet er tolket som sjón, ”syn”, kanskje i betydningen ”utsikt”. Vi har nevnt Gudim i Rakkestad, som er nabogård til kirkestedet. I samme bygdelag opptrer Haug, Lund og Ski (av skeid, som her kan bety ”bane til kappløp eller kappridning”). Flere eksempler finnes også.
Dette nokså faste mønsteret viser oss for det første at det er en klar sammenheng mellom navn som viser til religionsutøvelse eller kult på den ene siden, og navn som viser til sentralbebyggelser eller stormannsgårder på den andre. Dette sammenfallet må være et resultat av at stormennene i yngre jernalder og vikingtid stod i spissen for kulten, og at de dels hadde monopolisert den, og dels var avhengige av å ha et særlig nært forhold til gudene for å kunne utøve sine plikter og rettigheter som aristokrater. Dernest forteller den topografiske fordelingen av slike sentrale navnekomplekser i Østfold oss at stormennene i denne perioden har sittet på hovedgårder som var temmelig jevnt spredt i landskapet – eller landskapene, for å være mer nøyaktig, ettersom disse kompleksene faller i to like klare grupper, én i ytre Østfold og én i indre, som en del av de funngruppene vi har diskutert tidligere. Uten at vi skal berøre det fenomenet noe nærmere i dette kapitlet, er det et nesten fullstendig sammenfall mellom disse navnekompleksene/hovedgårdsområdene og de senere kirkestedene, i de fleste tilfeller så direkte at vi må anta at middelalderkirkene i fylket i stor utstrekning ble reist i tilknytning til det som hadde vært stormannsbebyggelser i yngre jernalder og vikingtid. Kontinuiteten i så måte handler trolig mer om maktkontinuitet enn ”kultkontinuitet”.
Til disse spesielle miljøene hører også stedsnavn som inneholder ”titler” og betegnelser for ulike lederfunksjoner. Det dreier seg om termer som kan gjenfinnes i det eldste skaldespråket, i runeinnskrifter eller i skriftlige kilder fra det angelsaksiske England, og som synes å kunne føres tilbake til væpnede stormannsfølger i yngre jernalder. Tidligere har vi vært inne på at leddet folkins- i navnet Folkenborg kanskje har sammenheng med fylkir, som betyr konge. På sikrere grunn er vi med navnet Jale i Skjeberg, som trolig kommer av Jarleif – og som viser til høvdingtittelen jarl. Likeledes i Skjeberg finner vi Tegneby. ”Tegn” er en gammel germansk betegnelse for en edsvoren kriger av høy rang. Slike ”tegner” omtales i en del runeinnskrifter, foruten i stedsnavn. De ser ut til å være et Kattegat–Skagerrak-fenomen. I det nåværende Norge finnes navnet Tegneby bare i Såner i Follo foruten i Skjeberg. En Tegneby finnes også i Orust i Bohuslän. Det er ikke tilfeldig at det ikke bare er førsteleddet som er likt i de tre tilfellene, men at navnene er identiske. I svenske sentralbygder opptrer regelmessig slike navnesammensetninger av ”titler” og -by. Foruten Tegneby, dreier det seg om navn som Rinkeby (”rink” er også en eldre betegnelse på en kriger av høy rang), Karleby (”karl” betegner trolig en kriger av lavere rang enn ”tegner” og ”rinker”), Svenneby (av sveinn, ”følgeslager”) og Smedby (som trolig skal forstås som våpensmed). Noen rinker eller karler har vi neppe spor etter i stedsnavnene fra Østfold. Svenneby og Smedby ser derimot ut til å være et typisk innslag i kompleksene i indre Østfold. Begge disse navnene forekommer i en del tilfeller i det indre østlandsområdet, men ikke ellers i Norge.
I Østfold finner vi Smedby to ganger i Trøgstad og Svenneby to ganger i Eidsberg og én gang i Spydeberg. Det er rimelig å knytte bebyggelsene som disse navnene tilhører, til hovedgårder i de respektive bygdene. Men spredningsmønsteret er så vidt spesielt at det er fristende å tenke seg at de har samme bakgrunn – og samme utgangspunkt. I sentrum av den store sirkelen som de fire plassene på østsiden av Glomma danner, ligger det som trolig kan oppfattes som et bebyggelseskompleks av høy rang i området Folkenborg–Mysen–Sletner. Kan det være at en stormann i dette området har forsøkt å få makt og innflytelse over et større område ved å sette inn lojale tjenere på større gårder i bygdene omkring?
Et annet navn som kan tolkes inn i en lignende sammenheng, er Holleby i Tune. Oluf Rygh foreslo i sin tid at navnet var en sammensetning med kvinnenavnet Halla. Navneforskeren Kåre Hoel nevner alternative muligheter. Han anfører blant annet at adjektivet hollr, ”tro, pålitelig” er en mulig tolkning av førsteleddet. Denne tolkningen har også vært framført i bygdeboken for Tune. Hvis den har noe for seg, er Holleby sammenlignbart med noen av de by-navnene vi har diskutert ovenfor (Svenneby, Tegneby). Asgaut Steinnes diskuterer i én sammenheng navn som inneholder elementet ”rakke”. Ordet betyr egentlig ”hannhund”, og forekommer i Østfold i navnet Rakkestad, som foruten i sognet av samme navn, også forekommer i Rødenes. I begge tilfeller dreier det seg om gårder i sentrale komplekser. Komplekset i Rakkestad har vi behandlet tidligere. Rakkestad i Rødenes ligger nær Folkenborg og middelalderkirken. I Sverige og Danmark finnes det samme navneleddet i Rackeby/Rakkeby. Steinnes mener at ”rakke” har vært et tilnavn som har vært knyttet til menn som satt på kongelige administrasjonsgårder.
Når langt de fleste av de stedsnavnene som kan knyttes til ”kongelige” tjenere eller ”embetsmenn” finnes i indre Østfold, er det trolig et signal om at den sosiale dynamikken har vært annerledes i disse bygdene enn i ytre Østfold. Det er ikke så godt å si hvorfor det har vært slik, eller hvem ”sveinene”, ”rakkene” og ”smedene” har tjent under. Det kan ha vært lokale stormenn, eller det kan ha vært en ”konge” som hadde makt over mesteparten av indre Østfold. Men hvorfor glimrer da disse ”tjenerne” med sitt fravær i sentralkompleksene i Ra-bygdene? En dristig hypotese er at den ”kongen” som disse mennene hadde sverget lojalitet til, ikke hadde sitt sete i det indre området overhodet, men i ytre Østfold. I så fall kan det tenkes at disse navnene markerer at aristokratiet i indre Østfold har underkastet seg en større autoritet, muligvis en fra det miljøet som på 900-tallet gravlegger sine døde ved Visterflo i Rolvsøy ..?

Østfold i vikingtiden: et stormannssamfunn
Funn og fornminner underbygger bildet av et hierarkisk oppbygd kulturlandskap i perioden.
Det gjelder for eksempel storhaugene. Det er en klar sammenheng mellom den landskapsmessige fordelingen av de store gravhaugene og de sentrale navnekompleksene. En sammenheng, men en som er noe mer sammensatt, finnes likeledes mellom sentralbebyggelsene og gravfunnene fra vikingtid. De rike vikingtidsgravfunnene er med få unntak gjort innenfor eller i nær tilknytning til disse kompleksene. Utenfor kompleksene finnes et mer eller mindre bredt belte uten gravfunn, mens det utenfor dette beltet igjen forekommer gravfunn fra vikingtid. I noen grad får vi det samme bildet dersom vi ser på fordelingen av gravhauger overhodet, uten hensyn til om de er fra eldre eller yngre jernalder. En nøkkel til å forstå dette mønsteret, er sammenhengen mellom gravlegging og arverett.
Én av gravhaugenes funksjoner synes nemlig å ha vært å fastslå arvingenes rett til jorden. Overføring av arv etter den døde var et sentralt element i de ritualene som fant sted i forbindelse med dødsfall. I det minste så langt tilbake som til begynnelsen av 400-tallet, da innskriften på Tunesteinen omtaler ”arbija” (arveøl), var betegnelsen på gjestebudet som ble holdt i forbindelse med begravelsen, knyttet til arv. Arkeologen Dagfinn Skre mener at gravhaugene i yngre jernalder ble bygd i forbindelse med arveskifter. Men dersom haugene og andre ”synlige” begravelser uttrykker et eierforhold til gård og jord, hva da med gårder som ikke har slike monumenter? Det har vært foreslått at disse gårdene i yngre jernalder og vikingtid ble drevet av treller eller leilendinger. Kan det da tenkes at det påfallende spredningsmønsteret i Østfold er et resultat av en godsstruktur – av at stormannsbebyggelsene i sentralområdene er omgitt av bebyggelser bosatt og drevet av folk uten eiendomsrett til jorden de bebor, og uten rett til ”synlig” begravelse? Og har i så fall ”gravhaug-gårdene” utenfor de ”tomme” randområdene vært sete for frie bønder, for folk som har hatt arverett til egen jord, men som kanskje har vært stormannens allierte? Det er iallfall en rimelig tolkning av materialet fra Østfold. Vi skal se på et par tydelige eksempler.
I Våler finner vi i Kirkebygda, i området rundt steinkirken fra middelalderen, et interessant kompleks med gårdene Torsnes, Løken og Haug. Her ligger også Flesberg, som på 1300-tallet kan ha vært setegård for Bolt-slekten, som eide en stor del av jorden i Våler i senmiddelalderen. På prestegården finnes et større gravfelt, og vikingtidsfunnene fra Våler skriver seg dels fra dette sentralområdet, og dels fra gårder lenger vekk, i vest og sørvest. Sør for Kirkebygda, ned mot Vansjø, er det et større område der det hverken finnes gravhauger eller er gjort vikingtidsfunn. De fleste gårdene i dette området har navn som ender på -rød. Gårder med slike navn regnes gjerne for å være ryddet i kristen middelalder, dels fordi de i mange tilfeller er små og med lav landskyld, og dels fordi de av og til inneholder personnavn som utvilsomt tilhører kristen tid (Jon og Pål, for eksempel). Det er også et faktum at endelsen -rød eller -rud var produktiv langt opp i tid, og i Østfold ble brukt for å navngi husmannsplasser i senere tid. Men i Våler ble brorparten av -rød-gårdene i distriktet sør for Kirkebygda regnet som fullgårder i kilder fra tidlig på 1600-tallet, og det er heller ingenting ved det arkeologiske funnmaterialet herfra som tilsier at området først fikk fast bosetning i middelalderen. Således er det et større antall funn fra slutten av steinalderen og bronsealderen fra gårdene her, og det skulle normalt tyde på at gårdsbosetningen i området er betraktelig eldre enn fra kristen middelalder. Innenfor svensk forskning mener man at navn på -ryd, -röd eller -rud har vært brukt alt i vikingtiden , og at bebyggelser med slike navn inngår som en fast del av vikingtidens og den tidlige middelalderens bebyggelseslandskap, og hører til den ekspansjonen i bebyggelsen som begynte i vikingtid og fortsatte i tidlig middelalder. Trolig skal vi regne med at mange av -rød-gårdene også i Østfold er tatt opp i vikingtid. Når disse bebyggelsene i all hovedsak likevel ikke har gravhauger eller gravfunn fra vikingtid, kan det skyldes at de har vært drevet av treller eller leilendinger som har vært knyttet til en hovedgård. Navnene på disse perifere bosetningene vitner av og til om lav – og i noen tilfeller kanskje også ufri – sosial status. Mansrud i Trøgstad og Mansrød i Idd inneholder muligens det gammelnorske ordet man, som betyr trell eller flokk av treller. I Kåterud i Rakkestad har vi leddet kot, som betyr kott eller hytte.
Det er flere eksempler på at -rød-gårder ligger som perler på en snor omkring sentrale bebyggelsesområder. I Rakkestad finnes et titall slike rydningsplasser i en nord–sør-gående kjede øst for sentralområdet omkring Rakkestad–Gudim. Utenfor denne kjeden, der det hverken finnes gravhauger eller funn fra vikingtid, dukker gravfunnene opp igjen. Bebyggelsesnavn på -torp, som er nokså utbredt i Østfold, har et lignende utbredelsesmønster, og disse gårdene kan ha stått i det samme underordningsforholdet til hovedgårdene som -rød-gårdene.
I områdene sør og nord for Eidsberg kirke og nabogårdene Huseby og Lekum finner vi det samme mønsteret, og likeledes omkring Folkenborg/Rødenes kirke i Marker, omkring Mysen/Folkenborg/Sletner i Eidsberg og i to konsentrasjoner øst og vest for komplekset Frøshov/Hov/Løken i Trøgstad. I ytre Østfold finnes gode eksempler omkring Os (i nåværende Halden by) og Rokke kirke i Halden.
Dette bildet ser ut til å være identisk med det som kan påvises i Sør-Skandinavia i yngre jernalder og vikingtid. Der er det for flere sentrale bebyggelsers vedkommende påvist at de har vært omgitt av mindre, avledete bosetninger, ofte med -torp-navn. Det gjelder for eksempel Uppåkra i Skåne. Denne strukturen med samling rundt et sentrum tolkes av flere som et resultat av at bosetningen i yngre jernalder har vært organisert på bygdenivå, som en politisk og økonomisk enhet – altså som lokale gods. I en del svenske eksempler, med Gamla Uppsala som det fremste, finnes i tilknytning til selve sentralbebyggelsen et antall mindre bebyggelser med relativt unge navn sammensatt med -by. Utenfor dette kjerneområdet finnes avledete bebyggelser, ofte med -torp-navn. Også i Østfold er det en tendens til at bebyggelser med navn på -by finnes i sentralområdene. Det gjelder for eksempel Tune, med Holleby i den nordlige og Skjeggeby, Melleby og Nordby i den østlige utkanten av sentralområdet. Men vi har også interessante ”-by-konsentrasjoner” i Rakkestad, i Båstad og i Rødenes. Svært forenklet synes den typiske bebyggelsesstrukturen i Østfold i vikingtid og tidlig middelalder å være en hovedgård med kirke omgitt av -by-bebyggelser nær ved, og med -rød-bebyggelser, eventuelt også -torp-bebyggelser, i en krets utenfor. I større avstand fra hovedgården finnes ”vanlige” bondegårder. Gravfunnene fra vikingtid, og i noen grad gravhaugene, finnes på hovedgården og på -by-bebyggelsene rundt den, samt på de ”vanlige” gårdene. Det må være rimelig, på samme vis som i Sør-Skandinavia, å tolke dette mønsteret som resultatet av en godsstruktur.
Vi kan nå se en forklaring på iallfall ett av de trekkene som gravskikken i Østfold i vikingtid fra den som er typisk i andre landsdeler: Det manglende sosiale ”mellomsjiktet” som ellers kommer til uttrykk i de redskapsrike gravene for eksempel i Vestfold, kan rett og slett skyldes at man i Østfold har hatt en godsstruktur av sørskandinavisk type i vikingtid, og følgelig en lavere andel frie bønder med rett til å bygge gravhauger og bli begravet med våpen og annet utstyr.

Fra Øst for Folden, Østfolds historie, bind 1, 2003

Arkivert i:

• østfold
• gravskikk
• bosetning
• vikingtid
• arkeologi

Stavkirken som mnemonisk teater. Ting, tekst og kristen forkynnelse i en muntlig kultur

“Great is the force of memory, enormously great, my God, a chamber vast and infinite. Who has ever sounded its depths?”
Augustin

Langtømmerstokkene i kirken, det er åsene og stavlægjene, som støtter og holder sammen taksperrene og veggstavene, er bilde på de styrende som er satt til å lede og styrke kristenheten, som abbedene over munkene og høvdingene over folkene.
Fra: Stavkirkeprekenen

Stavkirkeprekenen, denne underligste av våre bevarte middelalderprekener, gir et unikt innblikk i den tidlige kristne tids tankegang og mentalitet i den norrøne verden. Den for dagens mennesker fremmedartede, ja eksotiske koblingen som den ukjente skriveren foretar mellom på den ene side kirkebygningens arkitektur, og på den annen side forholdet mellom menigheten og Gud og mellom den enkelte kristne og de kristne dyder, har vært emne for mang en lærd avhandling.[1]. Vårt anliggende er i denne sammenheng det faktum at prekenen fremstår som én av de mest lovende kilder for utforskningen av kunnskapsoverføring generelt - og religiøs forkynnelse i særdeleshet - i Norges tidlige middelalder. Jeg er av den oppfatning at denne mest kjente av våre middelalderprekener kan belyse både disse forholdene og deler av det større problemkomplekset “skriftlig kultur kontra muntlig” ved overgangen til historisk tid.
“Salomo, konge av Jødeland, var den første som bygde et tempel for Gud”. Slik, nokså nøkternt, innledes den norske stavkirkeprekenen. Men prekenen, i den form den er overlevert oss i Gammelnorsk homiliebok, er i fortsettelsen et pregnant uttrykk for det Johan Hovstad så treffende har kalt “den mellomalderske sansen for sterke og klåre farger”.[2] For i stavkirkeprekenen er ikke lenger stavkirken utelukkende en kirkebygning.
De kirker som ble reist i katolsk middelalder, skulle vigsles av biskopen før de ble tatt i bruk. Årsdagen for denne høytid - kirkemessedagen - ble senere markert av menigheten hvert år.
Fra middelalderens Europa har vi en hel rekke skrevne prekener som skulle brukes i forbindelse med kirkevigsling. Alt i den tidlige kristne tid hadde lærde teologer tolket det jødiske tabernaklet og inventaret i tabernaklet symbolsk, og overført denne tolkningsmåten på kristne kirkebygninger. Denne genren var utbredt også i middelalderen. På Kontinentet var det basilikaen av stein som ble tolket slik. Men i Norge var de fleste kirkene av tre, og det samme var tilfelle på Island, der kirkene riktig nok gjerne har hatt vernevegger av torv og stein utenpå treveggene. De fåtallige kirkedagsprekenene vi har bevart fra det norrøne kulturområdet, omhandler uten unntak trekirker (stavkirkeprekenen er forøvrig kjent i hele tre avskrifter, og vi forstår at det har vært flere).[3]

Den gammelnorske homilieboken

Gammelnorsk homiliebok (GH) innledes med en oversettelse av et latinsk verk; “Om dydene og lastene”, opprinnelig forfattet av den lærde angelsakseren Alkvin, Karl den stores hoffteolog og “utenriksminister”. Alkvin levde lenge nok til å oppleve de første vikingtoktene og er kjent for uttalelsen om at “fra Norden kommer all ulykke”. Deretter følger en rekke prekener ment for faste og flytende høytider, i kronologisk rekkefølge slik at homilieboken begynner med juledagen og slutter med allehelgensmesse (1. november). Videre inneholder GH en preken om tiende og en utlegning av forholdet mellom ånd og legeme. Denne siste prekenen er kjent annetsteds fra óg, men kalles i GH (feilaktig) for et syn av apostelen Paulus.
Sist i GH står en forklaring til Fadervår, og midt inne i rekken av prekener er det tatt med en utlegning av St. Olavs underverker.
GH er, sammen med Gammelislandsk homiliebok, den fyldigste, norrøne prekensamling vi har bevart. GH fantes i Den arnamagnæanske Haandskriftsamling i København. Om manuskriptet til GH sier Arne Magnusson: “Eg hei eignast bokina i Noregi og tar synist hun ritud ad vera”.[4]
Det norske håndskriftet vi har bevart, er skrevet i årene rundt 1200. Professor Gunnes mener at språkformen tilsier at deler av stoffet i GH må føres tilbake til 1100-årenes første halvdel. Imidlertid er ikke GH selv i særlig grad preget av det 12. århundre. Vår homiliebok er i det alt vesentlige et produkt av den kristne litteratur og teologi slik den var før Europas kulturelle “renessanse” på 1100-tallet.
Hva angår den formelle oppbygning av middelalderens prekener, skilles det mellom homilie og sermo. Homilien tolker en evangelietekst ledd for ledd, i motsetning til den egentlige preken - sermo - som isteden tar utgangspunkt i én enkelt hendelse eller ett enkelt utsagn, og former en formanende tale ut fra dette utgangspunktet. Stavkirkeprekenen er, i likhet med flere av de øvrige stykker i GH, en homilie, der utgangspunktet er Bibelens beskrivelse av Salomos tempel.
Noen egentlig original til den norrøne stavkirkeprekenen, kjenner vi ikke. Men Erik Gunnes og andre har vist at tankene i den uten unntak er europeisk fellesgods fra senantikken og den tidlige middelalder. Gunnes finner noe parallellstoff i Honorius Augustodunensis’ Gemma animae, som har eksistert i norsk språkdrakt før år 1200. Ellers er det hentet inspirasjon fra blant andre Beda og karolingerteologen Rabanus Maurus.
Den islandske bygningshistorikeren og billedkunstneren Hördur Ágústsson forsøkte for snart 25 år siden å diskutere “stavkirkeprekenen” i en arkitektonisk, bygningshistorisk sammenheng. Han kom til at det som skildres i homilien, er en trekirke sett fra innsiden. Ágústsson mente at den beskrevne bygningen hadde åstak, og ikke sperretak. Han trakk følgende konklusjon: Enten er alle versjonene av kirkedagsprekenen islandske (p. g. a. takkonstruksjonen), eller så har stavkirkene opprinnelig hatt åstak.[5]
Ágústssons hypoteser er interessante innspill til debatten om de tidligste kirkenes konstruksjon, ikke minst i lys av de senere års arkeologiske undersøkelser av første generasjons kirker med jordgravde stolper. Men med unntak av Ágústssons arbeid har diskusjonen om stavkirkeprekenen sjelden beveget seg utover rent filologiske betraktninger.[6] Noen reell diskusjon om stavkirkeprekenen har det ikke vært siden Ágústsson. Således har Gunnes’ oppsummering fra 1971 fått lov å bli stående:
“Både homiliens struktur og dens detaljer er (...) hentet annet steds fra. Og selv om det er en trekirke som skildres, er det ytterst få detaljer som ikke opprinnelig kan være myntet på et kirkebygg i stein. Likevel kan det være at homilien er utformet på norrøn grunn”.[7]
Det synes meg likevel som et tankekors at en prekensamling og en kirkedagspreken med forutsetninger og forbilder i senantikk og karolingisk tid har vært i bruk her hjemme så sent som i det 13. århundre. Vi tror da også at en annen tilnærming til problemet enn den rent filologiske kan bidra til å forklare både dette faktum og den “pedagogikk” som kommer til uttrykk i stavkirkeprekenen. Kan hende kan vi da også komme den tidligmiddelderske mentalitet nærmere. Men la oss først se på hva det er med stavkirkeprekenen som har forbløffet den moderne leser.

“Alteret er Kristus”

Samtlige tekster i GH har nok av skriveren vært beregnet på å lese opp i kirken til gudstjenestene. I de islandske bispesagaene hører vi flere ganger på 1100-tallet om at den eller den var en god predikant - det gjelder f. eks. biskop Jon (død 1121).
I kirkedagsprekenen vil forfatteren, med utgangspunkt i det konkrete kirkebygget som menigheten sitter i, forklare dels strukturen i kirken som samfunn, og dels hvordan “sjelens kirke”, den enkeltes indre, bør være beskaffen. Bruken av allegorier er av sentral betydning i prekenen, i pakt med eldre, teologisk tradisjon. Det nærværende er kun et varsel om og et bilde på det kommende. Hele metoden forutsetter et bestemt grunnsyn - en overbevisning om at den fysiske virkelighet har et meningsinnhold utover sitt materielle og praktiske innhold. For (post-)moderne semiotikk er dette gammelt nytt: Ting er samtidig tegn, og som sådan refererer de til andre tegn og er bilder på noe annet.
Om koret heter det f. eks. i stavkirkeprekenen at det er “bilde på de salige i himmelen, mens kirkeskipet betegner de kristne på jorden”. “Alteret er Kristus,” mens “(a)lterduken er de hellige menn som pryder Kristus med gode gjerninger”. “Syllstokkene i kirken er bilde på Guds apostler, for de er bunnbjelkene for hele kristenheten”. “Inngangen til kirken er den rette tro som fører oss til den alminnelige kirke,” mens “(s)elve døren er de kloke menn som med kraft verger kirken mot vranglære og med sin forkynnelse stenger dem ute fra Guds kristenhet”.
Videre betegner “gulvplankene i kirken (...) de ydmyke som gjør seg selv ringe, selv om de blir æret. Jo mer de blir tråkket på, desto mer bærer de kristenfolket”. “Benkene er bilde på de barmhjertige, som i sin miskunn lindrer sine skrøpelige medmennesker lidelser, likesom benkene gir hvile for dem som sitter på dem”. “Langveggene i kirken” er på sin side “bilde på de to folkegruppene som er forenet i én tro, den ene er hedningene, den andre er jødefolket”.
“De fire hjørnestolpene i kirken er de fire evangeliene, for den lærdommen de inneholder, er de sterkeste støttene i den kristne tro,” mens “taket er et bilde på dem som løfter sitt indre blikk fra det jordiske og opp mot den himmelske ære. Med sine bønner verner disse de kristne mot fristelser likesom taket verner kristenfolket mot regn”.
“Tverrbjelkene som støtter stavlægjene og holder oppe de bjelkene som støtter takåsene, er bilde på de menn i kristenheten som forliker verdslige høvdinger med sine råd, slik at disse styrker klosterlivet og hellige steder med sine rikdommer”. Likeledes er “(l)angtømmerstokkene i kirken, det er åsene og stavlægjene, som støtter og holder sammen taksperrene og veggstavene, (...) bilde på de styrende som er satt til å lede og styrke kristenheten, som abbedene over munkene og høvdingene over folkene”.
Men så heter det:
“(P)å samme måte som vi sier at kirken er et bilde på hele kristenheten, kan vi også si at den er et bilde på hver enkelt kristen, som ved å leve i renhet gjør seg til et sant tempel for Den hellige ånd. For hvert menneske skal bygge en åndelig kirke i seg selv, ikke av tre eller sten, men med gode gjerninger”. Deretter følger disse allegoriene:
· Koret i denne kirken er bønner og salmer
· Alteret er kjærligheten,
· og alterduken de gode gjerninger som skal følge kjærligheten, for likesom alle offergaver vies over alteret, blir alle gode gjerninger helliget og gjort velbehagelige for Gud i kjærlighet.
· Men kjærligheten fordeler seg på to bud: kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten. Denne tosidige kjærligheten er uttrykt i de to tverrveggene i kirken, den ytre er et bilde på kjærligheten til grannen, den indre et bilde på vår kjærlighet til Gud.
· På den indre tverrveggen en stor åpning inn til koret, for jo mer et menneske elsker Gud, desto mindre trang synes Guds vei ham å gå.
· På den ytre tverrveggen er det glugger, for “Herrens bud er lyst” som salmedikteren sier, “og det opplyser våre øyne”.
· Inngangsdøren betegner vår evne til å styre vår tunge, slik som David sa i en salme: “Sett du vakt for min munn, Herre, og en dør til å vokte mine leber”. Denne døren kan også være et bilde på vår innsikt, som skjelner mellom godt og ondt, slik at vi åpner hjertene for alt som er godt, men stenger ute alle stygge tanker.
· Syllstokkene i denne kirken er troen, for på den bjelke og grunnvoll skal vi bygge alle gode gjerninger, slik at vi kan bli et tempel for Gud.
· De fire hjørnestolpene er de fire hoveddyder som er de sterkeste støttene for alle gode gjerninger; det er visdom og rettferdighet, styrke og måtehold.
· Gulvplankene er bilde på ydmykhet, lydighet og tålmodighet som ikke skammer seg ved å lide overlast og fornedrelse fra andre mennesker.
· Benkene er bilde på barmhjertighetsgjerninger som gir trøst til de trengende, likesom benkene byr dem hvile som sitter på dem.
· Veggene er bilde på alt gagnlig strev og alt det gode vi gjør av kjærlighet til Gud og nesten,
· og stavlægjene, som binder sammen veggstavene, er bilde på utholdenhet i gode gjerninger.
· Taket er bilde på håpet og de tanker vi skal løfte til Gud ved alle gode gjerninger.
· Åsene som støtter taksperrene, er tålmodigheten som bærer håpet i oss, slik at vi ikke gir opp håpet om Guds miskunn.
· Tverrbjelkene som støtter veggene slik at de ikke faller sammen i uvær, er freden og enigheten som binder sammen alt hva vi gjør av godt, så det ikke raser sammen under stormen av djevelens fristelser.
· Korsene og krusifiksene er de plager vi pålegger våre legemer med faste og våkenetter.
· Klokkene er bilde på forkynnelsen som vekker oss til gode gjerninger, likesom klokkene kaller oss til gudstjeneste.
· Gjerdet omkring kirken er tegn på at vi skal ta vel vare på det gode vi nå har hørt om.
· Og da tar vi vare på alt dette, når vi tenker på hva de har gjort som har forlatt denne verden, slik at deres gode eksempler kan styrke oss til å ligne dem og de dårlige eksemplene kan verne oss mot synd. Til slik ettertanke skal kirkegården med de dødes graver vekke oss.
Også i flere av de andre prekenene i GH finner vi et lignende skjema: Først en symbolsk tolkning av evangelieberetningen, som går på Kristus eller Kirken som helhet; deretter en moralsk, personlig innrettet anvendelse av den.
I dag virker vel denne metoden til kunnskapsformidling og erkjennelse ganske fremmed. Som vi skal se, bunner den heller ikke utelukkende i klassiske forbilder, men vel så meget i datidens muntlige mentalitet. Dermed beveger vi oss over i et problemområde med utvilsom relevans for studiet av stavkirkeprekenen, nemlig forholdet mellom muntlige og skriftlige kulturer/mentaliteter.

Muntlig og skriftlig mentalitet

Den franske abbed Suger i Saint-Denis påpekte, en gang i det 12. århundre, at “(m)ens hebes ad verum per materialia surgit”. Hans budskap var at en ikke øvet (legmanns-) bevissthet bare kan få innsikt i sannheten ved hjelp av konkrete lignelser. Denne forestillingen var utbredt i middelalderens litteratur. Vi møter den igjen i de samtidige bildende kunstformer, der den didaktiske, oppdragende hensikten ikke sjelden var eksplisitt uttrykt. Etienne Gilson beskrev i sin tid høymiddelalderens kristne prekener nettopp som en freske eller et glassmaleri.[8] Forkynnelsen foregikk ved hjelp av en serie konkrete, visuelle bilder. Historikeren Chris Wickham forutsetter at Sugers “materialia” i første rekke refererer til slike visuelle fremstillinger,
“either in the strict sense of paintings, sculpture, and stained glass, or, as in a medieval sermon, as verbal descriptions of scenes and events. The images themselves were signposts, constructed with the precise purpose of guiding the ‘sluggish of mind’ to higher truth.”[9]
Hvordan faller den norske stavkirkeprekenen inn i denne sammenhengen? Det spørsmålet kommer vi tilbake til. Først må vi imidlertid greie ut et par andre, dertil relaterte forhold.

1. Den skandinaviske bakgrunnen

Den svenske arkeologen Anders Andrén har i en artikkel presentert briten Michael Clanchys forskning rundt problemkomplekset skrift og mentalitet eller tenkemåte i engelsk høy- og senmiddelalder.[10] Clanchys hovedtese, som han underbygger ved nitidige studier av bruken av skrift i England i perioden fra den normanniske erobringen og til 1307, er at innføringen av et skriftspråk ikke nødvendigvis fører med seg en tilsvarende skriftlig tankegang.
Clanchy viser hvordan skriften i England på 1000- og 1100-tallet mest av alt fungerte som en kunstig hukommelse. Teksten var et hjelpemiddel for hukommelsen og ofte ikke annet enn en sammenfatning av en begivenhet eller en meddelelse. Et diplom var med andre ord ikke i seg selv juridisk bindende, men derimot en skriflig sammenfatning av en juridisk bindende (muntlig) seremoni. På tilsvarende vis var et brev en oppsummering av den bekjentgjørelsen som sendebudet fremførte muntlig.
Som Andrén oppsummerer, tjente altså skriften som et “passivt medium i ett samhälle helt dominerat av den muntliga framställningen. Skrivandet uppfattades som ett hantverk, vilket som helst, så även skriv- og läskunniga personer dikterade sina texter och fick andra texter upplästa fõr sig. Dette passiva användningssätt kan fõrmodligen delvis färklara bruket av latin. Latinet var ju inget folkspråk, men det fungerade utmärkt som ett “yttre” medium i en övervägande muntlig kultur”.[11] Innføringen av skift, selv skrift benyttet i relativt utstrakt omfang og av flere samfunnsgrupper, medfører med andre ord ikke umiddelbart at den eksisterende, muntlige tenkemåten erstattes av en skriftlig.
Clanchy tidfester overgangen fra muntlig til skriftlig mentalitet i England til 1200-tallet. Andrén mener at en tilsvarende overgang kan spores i Norden i det 15. århundre, da “folkspråkene for første gang kommer i omfattende bruk i skriftlige fremstillinger som kopibøker, registre og jordebøker.[12]
J. Le Goff har på lignende vis fremholdt hvordan skriften i Frankrike så sent som i det 12. århundre hadde en sekundær funksjon i forhold til den muntlige, kollektive erindringen:
“A charter of 1174, granted to the inhabitants of Tonnerre in Burgundy by Guy, count of Nevers, begins by observing: ‘The use of letters was discovered and invented for the preservation of the memory of things. Whatever we want to retain and learn by heart we have made out in writing. In this way, things that we are unable to hold in our weak and fragile memories, are conserved by writing, and by the means of letters which last forever’.”[13]
Skriverens innledning er her ikke annet enn en fast, for ham innlysende formulering. Men nettopp dette er det som gjør uttalelsen interessant. For det som for den franske skriveren var en selvfølgelighet, står for det moderne informasjonssamfunnets mennesker som noe uvant og merkverdig. Formuleringen forutsetter jo at de rettsnormer, avtaler og rettigheter som til enhver tid gjelder i samfunnet, vanligvis befinner seg i og holdes i hevd av fellesskapets kollektive erindring. Enda så viktig skriften var, ble den på den tiden Le Goff omtaler, fortsatt betraktet som et anheng til hukommelsen.
En heller lite påaktet passus i Sverres saga illustrerer noe av det samme forholdet i norsk høymiddelalder. Vi går inn i handlingen etter den stridbare erkebiskop Øysteins død - Stavangerbispen Eirik er ny erkebiskop, og striden mellom kong Sverre og kirken blusser opp igjen. Det er kirkens rettigheter som er det egentlige diskusjonstema:
“På denne tiden var det mye uenighet mellom kong Sverre og erkebiskopen. Kongen viste alltid til den landsloven som kong Olav den hellige hadde satt, og til trøndernes lovbok, den de kallet ‘Grågås’ og som kong Magnus den gode Olavsson hadde latt skrive. Erkebiskopen sa at de skulle ta frem boken ‘Gullfjær’ som erkebiskop Øystein hadde latt skrive (...)”.[14]
Såvel “Grågås” som “Gullfjær” er avskrifter av den trøndske Frostatingsloven.[15] Konflikten står med andre ord om hvilken av de to avskriftene som best gjengir den “egentlige”, det vil si den muntlig traderte loven. Likeså karakteristisk er Sverres henvisning til “den landsloven som kong Olav den hellige hadde satt” - altså til en muntlig tradisjon. I slike tilfeller ser det ut som om nedskrivningen av en rettsavgjørelse eller en lovsamling, i det minste langt på vei, anses som en støtte for den muntlige hukommelsen. For oss er det derimot omvendt: teksten er ikke lenger en støtte for hukommelsen, men en erstatning for denne.
Noe av det samme finner vi igjen i en islandsk kontekst. Gisle Finnsson var skolemester på Holar i biskop Jons tid. Det heter om han i sagaen at han var dyktig nok, men han ville ikke gjøre seg til av lærdommen sin. Så når mester Gisle talte Guds ord for folket på høytidene, da “fortalte han ikke meget utenat, og stolte ikke meget på hukommelsen, men han tolket de hellige fedres skrifter etter den boken som lå foran ham på bokstolen”.[16]
Sagalitteraturens og heltediktningens forbilder i vikingtidens og den tidlige middelalders muntlige kulturtradisjon har vært påpekt av en rekke forfattere, og vi skal ikke her beskjeftige oss noe videre med den filologiske “fri- vs. bokprosa-”debatten.[17] Vi er i stedet interessert i de mer spesifikke sider ved kunnskapsoverføring i muntlige kulturer. Er det trekk ved den norrøne muntlige tradisjonen som peker frem mot den for oss uvante sammenhengen mellom ting og tekst som kommer til uttrykk i stavkirkeprekenen?
Axel Olrik mente i sin tid at det norrøne skaldespråket “har samme barbarisk-opløste Præg som Folkevandringens og til dels Vikingetidens Billedkunst, der sønderdeler Figurens Lemmer for bedre at fylde Fladen; den har tapt Sammenhængen med det umiddelbare Liv”.[18] Norrøn-filologen Hallvard Lies interessante tilsvar var at dette “innebærer jo at den litterære kunst på et visst tidspunkt umiddelbart og konkret forbandt seg med den materielle kunst og i sin dypeste estetiske streben identifiserte seg med denne kunst.”[19]
Lie skriver videre om den overmåte utbredte, kenningstyngede dróttkvættstilen at den “etter all sannsynlighet opprinnelig er en billeddiktstil, at den m. a. o. må være vesensbestemt nettopp av det spesielle “sujett” vårt eldste bevarte dróttkvættdikt vitterlig anvender den på: maleriske fremstillinger av mytiske og heroiske opptrinn (på et skjold).[20]
Det er altså et visst grunnlag for å hevde at det forhold som i stavkirkeprekenen opptrer som en intim sammenheng mellom ting og “tekst”, har røtter i førkristen tid. Gunnes er forsåvidt inne på det, idet han medgir at “for våre forfedre, som var vant til skaldenes kenningar, tør den (dvs. den utstrakte allegoribruken i stavkirkeprekenen) ha hatt en sterkere appell”.[21]
Allegorier i form av kenninger er trolig også representert i billedvever som dem fra Oseberg og Tune, på vikingtidens billedsteiner og på gullbrakteatene fra folkevandringstid. Hallvard Lie skriver om tradisjonens makt i den såkalte billeddiktningen:
“Ville samme skald derimot lage et dikt (...) om de billedlige fremstillinger på et skjold, en vegg, et tjeld e. l., har han (...) ikke sett mer enn én form-mulighet åpen; tradisjonen, og etter alt å dømme et standhaftig stilistisk instinkt, viste ham her ubønnhørlig til dróttkvættformen, og dét i dens mest kenning-tyngede, naturstridig-konstruktive særart.”[22]
Eivind Vågslid påpeker med hensyn til kirkedagsprekenen at “(g)enom heile preika geng ein bårande ljodgang mest som i eit kvæde, og det er tidt bokstavrim (...) .”[23] Prekenforfatterens kløktige ordlek minner ganske riktig om skaldemål. Vi vil dog foreslå at likheten skyldes det felles utgangspunktet i en muntlig kultur og mentalitet, mer enn en kontinuerlig “skaldetradisjon”.

2. Den kontinentale bakgrunnen

Vi har tidligere vært inne på at den norrøne stavkirkeprekenen har sine klare forløpere i en kontinental prekentradisjon med røtter i perioden fra de store kirkefedrenes til på 300- og 400-tallet og frem til karolingertiden. Enkelte forhold ved stavkirkeprekenen peker imidlertid lenger tilbake, til antikken. Vi tenker da først og fremst på det vi kan kalle bruken av memoria.
I antikken som i middelalderen, var memoria et viktig begrep og et viktig organiserende prinsipp - ikke bare innenfor teologien, men i alle livets aspekter. Memoria kan oversettes med “hukommelse” eller “minne”, men innbefattet også de gjenstander og handlinger som bidro til å bevare minnet.[24]
Flere av antikkens lærde var skeptiske med hensyn til den skriftlige kulturs meritter. Således lar Platon Sokrates utbryte at skrivekunsten er umenneskelig, all den tid den forsøker å fastholde noe utenfor menneskesinnet som i virkeligheten bare kan være i sinnet! Platons og andre filosofers konklusjon var at det å skrive svekker bevisstheten. Heller enn å hengi seg til det skrevne ord, burde man utvikle minnet.[25] Xenophon lar på sin side Sokrates avspise en ung adelsmann som eide et eksemplar av Homer, med ordene: “Alene det å eie en bok, gjør deg ikke til dikter”.
Fra den klassiske greske oldtid og fremover utviklet man derfor erindringsteknikker, mnemoteknikk, som det heter på fagspråket. Innenfor en vestlig kultursfære kan denne mnemotekniske tradisjonen spores tilbake til klassisk tid, men skrevne kilder om metoden har vi først bevart fra og med den romerske forfatteren og politikeren Cicero. I hans De Oratore, som egentlig er en lærebok i retorikk, støter vi for første gang på slike “huskeregler”. I De Oratore er det dikteren Simonides (400-t. f. Kr.) som kreditteres for å ha oppdaget mnemoteknikken.
Fortellingen om Simonides dukker til stadighet opp i tekster fra romersk tid til og med renessansen. I sin enkle form gjengir den hvordan Simonides på en bankett arrangert av den salonikiske aristokraten Scopas, ble bedt om å si frem et lyrisk dikt til ære for verten. Simonides kom til å inkludere tvillinggudene Castor og Pollux i sin hyllest, og Scopas svarte med å gi Simonides halve den lønn han var blitt lovet for fremførelsen - resten fikk han kreve gudene for. En stund senere fikk Simonides beskjed om at to unge menn ventet utenfor og ville snakke med ham. Mens han var ute, brøt taket i hallen sammen. Scopas og alle gjestene ble så til de grader maltraktert at de pårørende siden ikke klarte å identifisere likene, og derfor ikke kunne gravlegge dem på anstendig vis.. De to unge mennene var ingen andre enn Castor og Pollux, som på dette viset hadde belønnet Simonides med å spare hans liv, mens Scopas øyensynlig fikk lønn som fortjent.
Men - og her kommer det store poenget i fortellingen - Simonides kunne hjelpe de etterlatte. Han klarte å identifisere likene ved å memorere på hvilke plasser rundt bordet de ulike festdeltagerne hadde sittet. Dersom vi velger å tro Cicero, så var det denne opplevelsen som gav Simonides idéen til hvilke prinsipper som måtte ligge til grunn for erindringens kunst. Nøkkelen til en god hukommelse er altså at man organiserer de ting som skal erindres i en viss orden.[26]
Sike regler handler om å relatere en serie med ting som ikke har noen logisk forbindelse innbyrdes, men er tilfeldige (slik som gjestene på Scopas’ bankett), til en struktur hvis oppbygning og sammenheng enten er innlysende logisk eller iallfall lett kan erindres på grunn av sitt slående innhold. I slike mnemotekniske systemer kunne minner lagres ved å mane frem et mentalt bilde av velkjente omgivelser, gjerne en hus med en rekke værelser, eller et offentlig rom med monumenter og bygninger, og “plassere” de ting en ville erindre i passende rekkefølge i disse omgivelsene. Deretter var man i stand til å plukke minnene frem, f. eks. under en tale eller en fremførelse, gjennom å forestille seg at man vandret fra rom til rom eller fra bygning til bygning i de tenkte omgivelsene.
En annen romersk tekst forklarer hvordan slike bilder bør velges ut, som fremfor alt gir en ledetråd til den innbyrdes sammenheng mellom tingene. For den ukjente forfatteren av teksten Ad Herennium er det denne sammenhengen som er utgangspunktet for å kunne øve opp minnet:
“Vi må skape mentale bilder av et slag som kan holde seg lenge i hukommelsen, og vi gjør det dersom vi etablerer analogier som er så slående som bare mulig (...), hvis vi utstyrer analogiene med stor ynde eller ingen ynde i det hele tatt, hvis vi kler noen av dem i purpurfargede kapper eller kroner dem, for eksempel, slik at analogiene kan fremtre tydeligere for oss, eller hvis vi på et eller annet vis disfigurerer dem, slik som å skape en som er tilsølt med blod eller gjørme eller rød farge (...) dette vil likeledes sørge for at vi har lettere for å komme dem i hu.”[27]
Disse mentale bildene var selvsagt visuelle, men sammenhengen mellom et bilde og det poenget oratoren ville erindre - altså selve analogien , var ikke nødvendigvis det.
Tilsvarende beskrivelser finner vi i andre tekster fra antikken. Og mnemoteknikken var ikke først og fremst en besettelse for berømte oratorer som Cicero, som visstnok var i stand til å tale til senatet i dagevis uten å bruke manus. Om hærføreren Publius Scipio ble det for eksempel sagt at han kunne gjenkjenne og navngi samtlige soldater i sin hær på 35.000 mann.
Retorikken var i prinsippet veltalenhetens kunst, men i praksis omfattet den også skrivekunsten. Og det var i egenskap av skrivekunst at den retoriske tradisjonen - og mnemoteknikken - ble ført videre inn i middelalderen. Gjenoppdagelsen av Platon under renessansen tilførte dessuten erindringsteknikkene en epistemologisk, kunnskapsmessig dimensjon. Med tiden ble da også mnemoteknikken mer vågal og utfordrende - venetianeren Giulio Camillo mente at de bilder han valgte ut til sitt “mnemoniske teater”, var like så fullendte som antikke egyptiske statuer, slik at hans “teater” kunne betraktes som en uavhengig kilde til kunnskap. I økende grad ble det nettopp teateret som utgjorde de mentale omgivelser man plasserte erindringsbildene i. I slike mnemoniske teatre mante man frem symbolske statuer, lik dem man kunne forvente å finne i et romersk forum, og ved foten av hver statue plasserte man den tingen som skulle huskes. Tidlig i renessansen ble slike imaginære teatere stadig mer komplekse, og man tenkte seg dem utstyrt med søyleganger, benkerader og klassiske statuer.[28]
Camillo fikk faktisk bygget et slikt erindringsteater i tre. Og i 1596 tilbød den jesuittiske misjonæren Matteo Ricci et “erindringspalass” til kineserne, som han ivret etter å vinne for kristendommen. Ricci fortalte dem at størrelsen på palasset ville avhenge av hvor mye av kristendommen de ønsker å tilegne seg - den mest omfattende palasskonstruksjonen ville komme til å bestå av flere hundre bygninger av alle fasonger og størrelser.[29] Mnemoniske teatere var nå blitt selve bilde på Himmelen - eller på Helvete (jfr. Dantes Guddommelige komedie).
I denne sammenheng skal vi ikke følge mnemoteknikkens utvikling videre. Hensikten har vært å vise at slike mnemoniske teatere er et resultat av en annen måte å forestille seg erindring og hukommelse på. enn vår moderne. I mnemoteknikken vektlegges kunnskapens og minnets visuelle karakter. Med denne sterke betoningen av det visuelle følger likeledes en opptatthet av rom: Man betrakter de mentale bildenes detaljer ved å forestille seg at man spaserer rundt dem - som var de statuer i en utstilling. Med tiden ble selvsagt denne visuelle erindringsmodellen erstattet av vår moderne, skriftbaserte og logiske modell. På det viset ble tanken adskilt fra den fysiske verden (Descartes etc.). Retorikken beveget seg sakte vekk fra den muntlige og kirografiske verden. I løpet av de 16. og 17. århundrer forsvinner minnet fra lærebøkene i retorikk, og fremførelsen inntar en langt mer tilbaketrukket posisjon i undervisningen.[30]

Læring og erindring i en muntlig kultur

Vi har nå tatt én av de primære forskjellene mellom muntlige og skriftlige mentaliteter nærmere i øyesyn. Hos folk som har en muntlig mentalitet, spiller minnet en helt annen og mer sentral rolle enn i en skriftlig:
“I muntliga kulturer tjänar bestämda mönster och allmänt fastlagda formler några av de syften som skrivandet har i kirografiska kulturer, men härigenom bestämmer de naturligtvis det slags tänkande som kan komma til stånd, och på vilket sätt erfarenheten intellektuellt är organiserad. I en muntlig kultur är erfarenheten organiserad enligt ett minnestekniskt mönster.”[31]
I alle kulturer - selv i de mest “primitive” - finner vi at folk har tatt i bruk ulike teknikker for å bevare erindringen om ting. Variasjonen er stor. Slike teknikker brukes når kvegnomader lager seg “kart” over himmelen for å kunne holde regning med årets gang, eller når sjøfarere styrer etter stjernene. De brukes når Australias aboriginer organiserer sitt kulturlandskap og bokstavelig talt følger i forfedrenes fotspor. Slike erindringskart kan også benyttes for å lagre informasjon om sosial tilknytning og tilhørighet: Hos noen folkegrupper tjener tatoveringer til å ivareta minnet om slektskapsforbindelser, genealogier og klantilhørighet. Fra vår egen kulturhistorie kommer vi i hu bronsealderens helleristninger og middelalderens primstav. Disse informasjonsbærende “kartene” fungerer som aides-mémoires - og evnen til å lage slike “kart” finner vi igjen over hele verden, og til alle tider. For den observante leser, kommer det neppe som noen overraskelse at jeg har til hensikt å plassere den norrøne stavkirkeprekenen i denne tradisjonen.
Walter J. Ong, som har studert muntlig mentalitet i en årrekke, hevder at i primært muntlige kulturer tenderer tanken og uttrykket mot å ha følgende kjennetegn:
· Additivt snarere enn underordnende
· sammenstillende snarere enn analytisk
· overstrømmende eller ordrikt
· konservativt eller tradisjonelt
· nær den menneskelige livsverden
· agonistisk
· empatetisk og deltagende snarere enn objektivt distansert
· homeostatisk
Det ville føre for langt å påvise hvert enkelt av disse elementene i kirkedagsprekenen. Men et par forhold kan vi peke på. Som vi har sett, trekker både Vågslid og Gunnes frem det faktum at språket i stavkirkeprekenen minner om skaldemål - det er ordrikt, additivt og sammenstillende. Likeledes har det nærheten til den menneskelige livsverden til felles med uttrykksformer i muntlige kulturer. Når det gjelder det konservative eller tradisjonelle preget, vil vi peke på ett eneste forhold som Vågslid fremhever. Det dreier seg om betegnelsen “dverg” i det islandske håndskriftet, som Vågslid mener skyldes en ren påvirkning fra Gylvaginning i Snorres Edda, der gudene plasserer en dverg i hvert verdenshjørne.[32]

Konklusjon. Stavkirken som aides-mémoire

Det er likevel først og fremst den særegne analogibruken i stavkirkeprekenen som avslører at den springer ut av en i hovedsak muntlig kultur og mentalitet, der erfaringen er organisert “enligt ett minnestekniskt mönster”. I så måte står prekenen i samme tradisjon som Simonides og Camillo. I stavkirkeprekenen fremstår kirkebygningen som - i en viss forstand - et mnemonisk teater.
Jeg mener at årsaken hertil må søkes i sammensmeltningen av to tradisjoner av ulik opprinnelse, men med felles utgangspunkt i muntlige mentaliteter: På den ene siden en klassisk, og etterhvert klerikal, mnemoteknisk og retorisk tradisjon, og på den annen side det norrøne, kenningstyngede skaldemålet.
Den kristne middelalderen var en tidsalder da Boken var toneangivende kun i et smalt, elitepreget segment av kulturen. De fleste bønder, mange byborgere og deler av aristokratiet, ja, selv den lavere geistlighet i enkelte tilfelle, kunne verken lese eller skrive. Som Ong skriver var “(h)andskriftskulturen i västerlandet (...) alltid mariginellt talspråklig”.[33] Skriftkulturen, bokens kultur, fantes som en slags oase blant de muntlige overføringsmekanismene som fortsatt satte sitt preg på middelalderens kultur og mentalitet.
Minnet, erindringen, hadde en sentral plass i middelalderens psykologi. Likeledes var evnen til å erindre, lagre og gjenskape fortiden - og i særlig grad mennesker fra fortiden - viktig for såvel presteskapet som for munkene. Vi tenker blant annet på klostrenes behov for å minnes personer som hadde i sin tid hadde donert jordegods, eller på prestene, som var avhengig av å huske hvis sjeler de til enhver til skulle lese messer over.[34] Det samme gjaldt jordbesittere som måtte kunne gjengi kompliserte genealogiske skjema for å bevise sin eiendomsrett til odelsjord “frá haug ok heídní”.[35] Også i middelalderens politiske virksomhet stod erindringen sentralt - tenk bare på Snorres virksomhet som politisk historieskriver, slik Claus Krag har tolket den.[36]
Erindringsteknikker ble overført fra antikkens retoriske tradisjon og videreutviklet i middelalderen for å understøtte og avhjelpe disse behovene. Når vi så finner igjen de samme teknikker i stavkirkeprekenen, stemmer det forøvrig godt overens med Gunnes’ hypotese om at den norrøne homileboken har blitt til i et kloster - nærmere bestemt i augustinernes Jonskloster i Bergen.
Det gjenstår dog å forklare de trekk ved kirkedagsprekenen som peker bakover mot en norrøn, i bunn og grunn førkristen, kulturtradisjon. Som vi har sett, gjelder det i første rekke språkføringens likhet med skaldemål , men også hentydningen til formler hentet fra Gylvaginning. Forklaringen er vel den, at homilien som genre er utformet med tanke på de brede lag av befolkningen, noe den har til felles med genrer som vulgærteologiske tekster, konfesjonshåndbøker og vitae. Slike didaktiske tekster hadde til hensikt å påvirke og rettlede menighetens religiøse og moralske normer. Det er klart at den undervisende og oppbyggelige preken i kirkene foregikk på folkespråket, ikke på latin.[37] Men som sådan var skriveren nødt til å etablere en dialog med tilhørerne, og middelalderens prekenforfattere må ha opplevd et visst påtrykk fra mottagerne. Det er snakk om en form for “feedback”-mekanisme, som gjør at fragmenter av en folkelig kulturtradisjon kommer til uttrykk i datidens “simple” genrer. Så også i stavkirkeprekenen.
Den for oss underlige pedagogikken i gammelnorsk homiliebok, får dermed sin forklaring. Samtidig gir det kan hende en delvis ny og tidligere lite berørt dimensjon til den katolske middelalders kristendom - og til konfesjonsskiftet i 1536, slik det så levende manes frem av Troels-Lund:
“Og endnu mindre kunde det undre, om de Øjne, der ikke under Predikenen havde fanget en Dvale, forlængst var havnet andetsteds og havde draget Sind og Tanke med sig. Thi rundt om, paa Vægge og Hvælving, laa jo Kirkens den gamle, morsomme Billedbog opslaaet. Her fortaltes der, folkeligt og almenfatteligt for enhver, om alt det samme, som Præsten talte om - Jesus og Apostlene, Jomfru Maria, Fortids Helte, Trolde og fremfor alt om Djævlene. Det heroppe var fuldt til at lide paa, det stod jo afmalet. Og her var ikke disse kedelige, langstrakte Udlægninger med første Part og anden Part og tredje Part, hver delt igen i Stykker. Nej, man saa det hele straks og fyldtes med det samme. Disse kirkelige Kalkmalerier var Menighedens Trøst, gammel Tro’s levende Forkynder, de nye Prædikeners farligste Medbejler.”[38]

Litteratur

Ágústsson, H. 1976. Kyrkjehus i ei norrøn homilie. By og bygd XXV.
Andrén, A. 1988. Ting och text. Skisser till en historisk arkeologi. META.
Fentress, J & C. Wickham 1992. Social memory. Oxford.
Geary, P. J. 1994. Phantoms of remembrance. Memory and oblivion at the end of the first milennium. Princeton.
Gilson, E. 1932. Les Idées et les lettres. Paris.
Gunnes, E. (red.) 1971. Gammelnorsk homiliebok. Oslo.
Gurevitsj, A. J. 1992. Historical anthropology of the middle ages. Chicago.
Helle, K. 1964. Norge blir en stat 1130-1319. Oslo.
Hovstad, J. 1948. Heim, hov og kyrkje: studiar i norrøn etikk. Oslo.
Krag, C. 1991. Ynglingatal og Ynglingesaga. En studie i historiske kilder. Oslo.
Krag, C. 1995. Kirkens forkynnelse i tidlig middelalder og nordmennenes kristendom. I: H.-E. Lidén (red.:), Møtet mellom hedendom og kristendom i Norge. Oslo.
Le Goff, J. 1988. Histoire et mémoire. Paris.
Lie, H. 1982. Om sagakunst og skaldskap. Utvalgte avhandlinger. Øvre Ervik. (Oppr. publ. i Mål og minne 1952).
Liestøl, K. 1941. Saga og folkeminne. Festskrift til Knut Liestøl p å60-årsdagen 13. november 1941. Oslo.
Olrik, A. 1927. Nordisk Aandsliv. København:
Ong, W. J. 1990. Muntlig och skriftlig kultur. Teknologiseringen av ordet. Göteborg.
Patten, B. M. 1990. The history of memory arts. Neurology 40.
Rose, S. 1992. The making of memory. New York.
Spence, J. D. The memory Palace of Matteo Ricci. London.
Steblin Kamenskij, 1975. Islendingesogene og vi. Oslo.
Stylegar 1997. Gårdsgrenser i Gyland - og på Agder. Agder Historielags årsskrift.
Stylegar 1998. Maktens kulturlandskap. Tune som sentralplass i eldre og yngre jernalder. Universitetets Oldsaksamlings skrifter, ny rekke. IN PRESS.
Sverres saga, utg. 1966. Oslo.
Troels-Lund, T. F. 1908. Dagligt Liv i Norden, bok 6. København.
Vågslid, E. 1936. Stavkyrkepreika. Nordisk måltidende. Oslo.
Yates, F. 1966. The art of memory. New York.

Noter

[1] Henvisninger i Gunnes 1971, s. 17.
[2] Hovstad 1948, s. 222.
[3] Gunnes, s. 17.
[4] Vågslid 1936, s. 141.
[5] Ágústsson 1976.
[6] F. eks. Vågslid 1936.
[7] Gunnes, s. 176.
[8] Gilson 1932.
[9] Fentress & Wickham 1992, s. 50.
[10] Andrén 1988.
[11] ibid., s. 22.
[12] ibid. Det kan vel være grunn til å tidfeste denne overgangen en god del tidligere i Norge, der norrønt skriftspråk ble benyttet i ulike sammenhenger i høymiddelalderen.
[13] Le Goff 1988, s. 140.
[14] Sverres saga, s. 127.
[15] Se f. eks. Helle 1964, s. 59.
[16] gjengitt etter Gunnes, s. 17.
[17] Men se Steblin Kamenskij 1975; Liestøl 1977. For referanser til forskningen om forholdet muntlig - skriftlig generelt, se Old Norse-Icelandic Literature. A Critical Guide, red. Carol J. Clover & John Lindow, 1985.
[18] Olrik 1927, s. 101.
[19] Lie 1982, s. 167.
[20] ibid., s. 127.
[21] Gunnes, s. 13.
[22] Lie, s. 125.
[23] Vågslid, s. 135.
[24] Om memoria, se Geary 1994.
[25] Rose 1992, s. 62.
[26] Rose, s. 63.
[27] Etter B. M. Patten 1990.
[28] Yates 1966.
[29] J. D. Spence 1985.
[30] W. Ong 1990, s. 134.
[31] Ong, s. 49.
[32] Vågslid, s. 145. Ágústsson (1976) vil gi betegnelsen “dverg” en konkret bygningsrelatert tolkning. Det er dog karakteristisk for middelalderens allegoriske tankegang at begreper og fenomener fra kosmologien gjenfinnes” her nede” i folks praktiske, daglige virksomhet. Om “dverger” og det norrøne verdensbildet, se for øvrig F.-A. Stylegar 1997. Forholdet mellom kosmologi og dagligliv har jeg berørt nærmere i en artikkel om Tune i Østfold, men da i en jernalderkontekst (Stylegar 1998).
[33] Ong, s. 180; se forøvrig A. J. Gurevitsj 1992, s. 50.
[34] P. J. Geary 1994.
[35] Gurevitsj, s.
[36] C. Krag 1991.
[37] Om den tidligste kristne forkynnelsen, se C. Krag 1995.
[38] Troels-Lund, bok 6, s. 111.

Arkivert i:

• kirker
• middelalder

Husebyene i Norden

Hva er en ”huseby”? Fantes det noen gang en ”Huseby-skipnad”, slik blant andre Asgaut Steinnes tenkte seg, og når kan i så fall et slikt system av kongelige administrasjonsgårder ha vært i funksjon? I herværende artikkel forsøker vi oss på et svar, som på en del punkter avviker fra Steinnes’. Vi argumenterer blant annet for at husebyene i sin opprinnelse er et dansk fenomen, og at de i alle de skandinaviske landene er intimt knyttet til rikssamlingsprosessen.
Det finnes i Norden noe slikt som 130 gårder og landsbyer ved navn Huseby eller lignende (fig. 1). I Sverige har man omkring 70 bebyggelser med slike navn. Bare i Uppland finnes 25 stykker. I Norge er benevningen nesten like utbredt som i Sverige. Her finnes 54 – flest på Sørøstlandet og i Trøndelag. I Danmark er det åtte”husebyer”, i Schleswig-Holstein to og på Orknøyene fire, mens det ikke finnes noen på Færøyene eller i Island (Brink 2000a; 2000b). Spredningsmønsteret bør kunne bety at navngivingen i Skandinavia er (betydelig) senere enn koloniseringen av øyene i Nord-Atlanteren, men tidligere enn 1263 – året da skottekongen fikk overherredømmet over Orknøyene. I Norrland i Sverige kan det imidlertid synes som om ”husebyene” først ble etablert henimot slutten av 1200-årene (Grundberg 2000). Det finnes utvilsomt flere ”husebyer” enn de som gjerne er fremme i den historisk fagdebatten. I særdeleshet er det grunn til å være kritisk til Asgaut Steinnes’ skille mellom ekte og ”uekte” Huseby-gårder i Norge (Steinnes 1955). Metodologisk er det tvilsomt å utelukke bebyggelser fra diskusjonen fordi de øyensynlig ikke samsvarer med den ”ideal-husebyen” som i Steinnes’ fremstilling er resultatet av hans analyse, og ikke en forutsetning for den (ibid.). Det er liten tvil om at Steinnes presser sitt materiale – således avviser han i kildekritikkens navn et antall Huseby-gårder (f. eks. den i Botne, Vestfold) som ”uekte”, mens han uten store betenkeligheter aksepterer Bø i Idd, Østfold, som en ”egentlig” Huseby-gård (se også Langekiehl 2003).[1]
Men dette bringer oss egentlig ikke nærmere en datering av navnet eller begrepet ”huseby”. Det er et filologisk anliggende. Det er ”fåfängt att försöka arkeologiskt datera husabyar”, skriver Stefan Brink (2000a:73). Dersom vi forutsetter navneskifter i forbindelse med etableringen av ”husebyene”, er det selvsagt riktig – men det problemet er ikke begrenset til bebyggelser med Huseby-navn (Stylegar 2001). Med antatt utgangspunkt i kongelige konfiskasjoner har disse lokalitetene naturligvis vært rike bebyggelser med en særskilt status i den bygd og for den person og/eller slekt de har vært knyttet til. Vi må anta at de har vært sete for småkonger eller storhøvdinger i flere perioder. De fleste ”husebyer” fortjener som et relativt spatielt kontinuum et studium av sin kontekst, inklusive toponymisk miljø, med rituelt landskap og maktlandskap (jf. Ekman 2000 om Husby i Glanshammar). Men den kompleksitet vi aner vil være resultatet av slike empiriske undersøkelser, gjør ikke ”husebyene” som fenomen noe klarere, heller tvertimot. Det er trolig bare intensjonen bak dem som gir mening – om vi nå kan få tak i den.
Det som en eldre forskningstradisjon ikke kunne gi noe overbevisende svar på, er det sentrale spørsmålet som har blitt formulert av blant andre Gerhard Larsson (1987:69): “Varför hamnar dessa gårdar hos kungamakten?” Det spørsmålet gir litteraturen sjelden noe svar på. Ansatser til et svar finnes etter vår oppfatning i det perspektivet som skisseres av Thomas Lindkvist (1990).
Kongemaktens etablering er den sentrale hendelsen. Den må oppfattes som et voldelig oppgjør med kronpretendenter og selvstendige stormenn. Dette oppgjøret henger nøye sammen med det Lindkvist betegner som en overgang fra ekstern tilegnelse (tributter og plyndringer ”utenlands”) til intern (skattlegging av rikets egne innbyggere). Den tidlige kongemakten var avhengig av stormennenes og ”folkets” samtykke unntatt når kongen fungerte som leder i krigssituasjoner. Det stadige sjørøveriet var nødvendig for ambisiøse overkonger, som brukte sjenerøs gavegivning for å knytte aristokratiet til seg. Den eneste form for intern utbytting som fant sted, var mobiliseringen av aristokratiet og deres undergivne til disse eksterne krigstoktene.[2]
Men overgangen til et nytt grunnlag for kongemakten fremtvinges også av den økende motstanden som ytes av de konsoliderte rikene øst og vest i Europa. “Kungarna går i land. Sjökungar blir landkungar,” heter det hos Lindkvist (anf. arb.:37 med henvisning til Lönnroth 1977:7ff). I den interne eksploateringen blir skatter lagt på rikets egne innbyggere. Dette skjer gjennom tvang. Ikke minst må aristokratiet undertvinges og kontrolleres med våpenbruk eller trussel om våpenbruk. Det er en langtrukken prosess, mener Lindkvist.[3] Kampen krever offer på begge sider.
Dette kan imidlertid utnyttes i legitimeringen av den nye kongemakten. Den internasjonale kirkelige organisasjonen og kirkens ideologi er et sentral virkemiddel i oppbygningen av det føydale samfunnet i dets spesifikt nordiske former. Heri inngår likeledes kirkebygningen og dens rom (Gren 1989). Det er ikke tilfeldig at kirken velsigner nettopp Knut (d. 1086) og erklærer ham for hellig. Ikke heller den hardføre Olav den hellige i Norge (d. 1030), og vel heller ikke Erik den hellige i Sverige (d. 1161). Kirkens etablering innebærer en mental forandring av stort format; et nytt syn på familie, slekt og arvegods berørte kjernen i de eldre sosiale relasjonene, foruten en ny organisasjon med nye organisasjonsnivåer, som sogn og andre overordnede inndelinger av bygdene, kodifisering av rett og et system for skattlegging. Oppbyggingen er en langtrukken prosess. Den ”egentlige” staten med dens nøyaktige registrering av gårder, bønder og skatt tilhører således det 16. århundre, hevder Lindkvist. Men prosessen var i gang århundrer tidligere. Dessuten tilkommer beskyttelsen av den internasjonale handelen, som fører med seg byer og markeder av en ny type. Her er både kongemakt, kirke og aristokrati like motiverte.
I Sverige var landskapet Uppland sentrum for en livskraftig ekstern plyndringsøkonomi. Altså var kongemakten der svak, men kune mobiliseres i tilfelle krig. Kongemakten ble i hovedsak opprettholdt gjennom årlige sjøverts ekspedisjoner og hedensk kult. I Götalandskapene, og i særdeleshet i Västergötland, inntok både kirke, kongemakt og formodentlig også et aristokrati lojalt mot kongemakten, tidlig nye roller. Her fantes altså, ifølge Lindkvist, et egnet utgangspunkt for en statsmakt av ny type. Fra dette landskapet kom da både de nye idéene, den nye formen for tilegnelse og de nye kongeslektene. Östergötland ble en del av denne nye strukturen i løpet av 1100-årene. Det er dette som skal oppfattes som den realhistoriske bakgrunnen for de fragmentariske opplysningene de skriftlige kilder gir om forskjeller mellom ulike regioner i det som senere blir Sverige, slik som Snorres beretning om Torgny lagmanns tale på tinget i Uppsala (som egentlig utgår fra forholdene i Vest-Sverige), Olof Skötkonungs besøk i Västergötland, hans dåp i Husaby og hans konflikt med Olav Haraldsson i Norge. Kanskje begge konger i det siste tilfellet forsøkte å konsolidere sin eksterne eksploatering i de respektive rikers grenseområder?
I Västergötland utgikk skattene fra det enkelte bondehushold. I sin form var disse skattene av mer føydal natur, de var av samme type som den jordrente som ble tilegnet fra leilendingene. Lindkvist antar at skattesystemet i denne delen av riket fra begynnelsen av var basert på kongemaktens fysiske nærvær. Dette var det tidlige kongedømmet, der makten ble utøvd gjennom et direkte og umiddelbart nærvær, i form av kongens og kongens husholds stadige ambulering mellom støttepunkter innenfor området. Opprinnelsen fantes ”i ett socialt och ekonomiskt system där gåvor och gengåvor, fördelning av gåvor och givandet av gästabud har spelat en betydelsefull roll för samhällets reproduktion. Konungen ägde i medeltid 1/3 av allmänningen. Allmänningsöret nämns även i Småland. Det förefaller som ett sydskandinaviskt system. Östergötland uppvisar en mer sammansatt bild med inslag av båda dessa skattesystem” (Lindkvist 1988:27). I det landskapet finnes da også flere ”husebyer” enn i Västergötland, men betydelig færre enn i Mälardalen. For Norges del har det vært hevdet at det regulære skattesystemet på samme vis vokste ut av veitsleinstitusjonen (Gurevitsj 1979).
Et annet system dominerte etter Lindkvists oppfatning i Uppland og i en viss utstrekning også i den øvrige Mälardalen, og med utløpere langs kysten østover. ”Skatterna emanerade från prestationer som vilade på stora kollektiv. Den militära ledungen, som främst kan förmodas ha haft ett offensivt syfte, blev obsolet i den feodala staten och förvandlades till en personlig skatt” (Lindkvist loc. cit.). Det er bemerkelsesverdig at det er i denne delen av Sverige at de fleste ”husebyene” finnes. I noen grad kan man påvise paralleller mellom Mälardalen og Østfold og Vestfold, mens det på tilsvarende vis finnes berøringspunkter mellom Götalandskapene og det norske Vestlandet (jf. Stylegar 1998).
Så langt Lindkvists foreslåtte modell. Det er ikke vanskelig å finne mekanistiske og evolusjonistiske trekk i fremstillingen hans, og kritikken har da heller ikke uteblitt (f. eks. Callmer 2001). Særlig Johan Callmers bemerkninger om at kontrollen over jord må ha vært viktig også i Uppland lenge før landskapet ble integrert i den svenske staten, og at plyndringsøkonomien nødvendigvis har vært ledsaget av en hjemlig, intern eksploatering overalt der den fantes, synes vi er av stor betydning (ibid.). Etter vår oppfatning er det rimelig å oppfatte plyndringer utenfor eget område og intern tilegnelse f. eks. i form av skattlegging som distinkte, men ikke fullstendig adskilte sfærer i vikingtidens politiske økonomi i Skandinavia. Det er ikke nødvendigvis slik at de har vært vesensforskjellige, de ulike landskapene som fra slutten av vikingtiden og fremover skulle komme til å inngå i de unge middelalderstatene Sverige, Danmark og Norge. Vi vil istedet hevde at de ulike typene av tilegnelse som Lindkvist mener særpreger f. eks. Västergötland og Uppland i perioden forut for den svenske statens fremvekst, heller skal forstås som et aspekt ved den måten de forskjellige landskap integreres i den tidlige staten på, dvs. som et resultat av en regionalisering i vikingtid – tidlig middelalder. Vi ser for oss det ”før-statlige” Norden som et konglomerat av riker, territorier og maktsfærer, der både ekstern og intern eksploatering forekom side ved side. Perspektivet vårt er synkront mer enn diakront. Det interessante i denne sammenheng er hvilke regioner/landskap som er utgangspunkt for statsfremveksten i de respektive områder – altså spørsmålet om hvor ”sjøkongene gikk i land”, for å si det med Lindkvists ordbruk. Det er dette geografiske (og, selvsagt, dynastiske etc.) aspektet som virker inn på de ulike regionenes politiske økonomi i den tidlige middelalderstaten. I forlengelsen derav tenker vi oss at de plyndringsøkonomiske innslagene vil være tydeligere i regioner som sekundært integreres i det overherredømmet som utgjøres av kongemakten i sen vikingtid og tidlig middelalder, mens, omvendt, den interne tilegnelsen i form av skattlegging synes mer rotfestet i den eller de regioner som på et tidlig tidspunkt ble innlemmet i den fremvoksende riksdannelsen. Vi vil med andre ord beholde Lindkvists betoning av regionalitet, men i noen grad igjen styre diskusjonen i retning ”rikssamling”, og følgelig – og igjen bare delvis – bort fra ”statsoppkomst”.
Det er altså i dette lyset vi ønsker å se Huseby-fenomenet. Det må opfattes som et utslag av intern eksploatering. I tillegg oppviser fenomenet alle tegn til en tvangsmessig konfiskering av langt tidligere etablerte jordegods. Motvillige stormenn og regionale herskere har blitt tvunget til å underkaste seg gjennom at de har blitt fratatt sitt jordegods. I Sverige har dermed det såkalte Uppsala öd, der mange av ”husebyene” inngår, tilkommet som kongelig gods – altså eiendom knyttet direkte til kongemakten som institusjon (bona regalia), og ikke som privat eiendom for kongen som person (patrimonium). Stedsnavnet Huseby (og Husaby, Husabø etc.) har med andre erstattet andre, tidligere bebyggelsesnavn. Det er altså sekundært. Betydningen av navnet er en plass med mange hus.[4]
Man må anta at det konkret innebærer hus med mange ulike funksjoner. En slik oppdeling skulle på en vanlig gård kunne ha sammenheng med den nye gruppering i mindre hus i blant annet lafteteknikk som i det store og hele i løpet av vikingtid og tidlig middelalder etterfulgte de tradisjonelle langhusene i stavteknikk og med kombinerte inn- og uthusfunksjoner.[5] Jernalderens hus var som kjent i hovedsak treskipede. I den yngre perioden ble hvert enkelt hus derimot én-funksjons-hus (Ramqvist 1992). Teknikken er muligens en østlig innovasjon i vikingtid (ibid). Man kan kanskje av den grunn ikke helt se bort fra en sammenheng med sveakongers eller andre nordiske potentaters kontakter med det slaviske området. Harald Blåtanns forbindelser med det vestslaviske området synes utvilsomme i konstruksjonen av Ravning Enge-broen nær Jelling, og muligens også i trelleborgene. Men dette er et sidespor i denne sammenheng.
Når det gjelder tesen om omstrukturering av bebyggelsen i yngre jernalder, er det hevdet at en slik omlegging finner sted i det frankiske maktområdet i Sørvest-Tyskland i løpet av 500-årene (Bücker & Hoeper 1999), og i Nederland viser arkeologisk forskning at lokalsamfunnene omorganiseres, i topografisk så vel som i sosial forstand, henimot slutten av 600-årene (Theuws 1999:339). For Danmarks del har man ment å kunne vise at den bebyggelsesekspansjonen som kulminerer i tidlig middelalder, begynner alt i merovingertid. Omkring år 700 endres bebyggelsesmønsteret på Jylland. Da etableres ”vikingtidens landsby”, og en ny tomtestruktur kan antas å avspeile et nytt åkersystem og innføring av plog med veltefjøl (jfr. Hoff 1997). Det danske åkerbruket ble mer produktivt i yngre jernalder, og dette blir tolket som én av forutsetningene for riksdannelsen (ibid.). Samtidig kan det spores en annen gårdsstruktur, i og med at det nå bygges egne uthusbygninger, hver enkelt gård får flere bygninger enn tidligere og de innhegnede arealene utvides (Kaldal Mikkelsen 1999:181). Også i de svenske landskapene gjennomgår gårdsbygningene endringer i denne perioden – fra store multifunksjonelle langhus til mange mindre hus med spesialfunksjoner. At fjøsene nå bygges mindre enn i perioden umiddelbart forut, tolkes som et resultat av at antallet kyr på bås på hver gård er redusert (jfr. Pedersen & Widgren 1998; Olausson 1998). Fra år 600 til år 800 finnes det få bevarte huskonstruksjoner i Sverige. Men det er liten tvil om at byggeskikken nå er en annen. På Jæren, og trolig også på Lista, lever langhustradisjonen videre i yngre jernalder og middelalder, men husene er generelt kortere enn i eldre, og bare unntaksvis finnes fjøs i forlengelsen av bolighuset (Ingebretsen 1999:22f.). Det er verdt å merke seg at laftebygde hus trolig først har fått innpass i områder som er rike på furu. Det er et viss sammenfall mellom utbredelsen av furuskogen og de deler av den skandinaviske halvøy der ”husebyene” er flest, det vil si Svealand, i særdeleshet Uppland, i Sverige, og Trøndelag og deler av Østlandet i Norge. I eksempelvis det sydligere beliggende landskapet Västergötland fører de betydelige forekomstene av eik snarere til sleppverkskonstruksjoner med eikeplanker i veggene (Augustsson 1996:11).
Et annet tenkbart og mer spesifikt betydningsinnhold av navneelementet ’hus’ med utgangspunkt i andre germanske språk er ’gården eller landsbyen med kongens magasin’ . Betydningen ’fast steinhus’ er senere, og ikke aktuell. Den rimeligste tolkningen av navneleddet ’by’ er snarere ’gård’ enn ’landsby’ (Schmidt 2000). Men betydningen av det i denne perioden ikke ukjente begrepet (lands-)by leder allerede til inntrykket av et flertall hus. Det er da de mange husene blir interessante, under forutsetning av at det er de som betones i navnet Huseby. Det gjelder også ”husebyenes” språklige forløpere – om enn ikke på samme sted – bebyggelser med navnet Husar. En slik tolkning burde innbære at Husar-navnene i tid ligger temmelig nær ”husebyene”, i sen vikingtid.
Lars Hellberg har foreslått at et tidligere sjikt av administrative sentralplasser kalt Husa(r), også i flertallsform, skulle ha blitt tillagt navneelementet `by´. Stefan Brink slutter seg til denne tanken, ikke minst av språklige grunner (Brink 2000; Hellberg 1979). Husar-navnene er kjent fra både Norge og Sverige, men det er vesentlig færre av dem enn Huseby-navnene. De førstnevnte kan i prinsippet ha blitt erstattet av Huseby-navn, men det er sannsynlig at én og samme lokalitet oftest ikke suksessivt ble betegnet Husar og Huseby. Sammenkoblingen av ’husar’ og ’by’ kan ha foregått i ett eller et lite antall tilfeller, og deretter har ’huseby’ blitt en standardisert betegnelse. Husar-bebyggelsenes navn har overlevd, men i etter hånden korrumpert form, noe Hellberg også viser. Derimot har huseby-bebyggelsenes navn blitt bevart, hvilket også kan indikere deres spesifikke – og alminnelig forståtte – meningsinnhold sammenlignet med Husar-navnene. Det vil også si at disse to fenomener kan tenkes å ha opptrådt omtrent samtidig eller med meget kort tid imellom. Atle Steinar Langekiehl viser til fire Husar-navn i det gamle Vingulmork. Han oppfatter disse bebyggelsene som ledd i en strategisk organisasjon med ”husebyer”. Seks Húsar-navn forekommer samlet på nordre Romerike, og seks Húsabyr på søndre Romerike. Tolkningen ligger nær opp til den overordnede forståelsesmodellen som først og fremst representeres ved Steinnes’ arbeider (Langekiehl 2000; 2003). Men på samme måte som det er mulig å se spredningsmønsteret på Romerike som et diakront mønster, kan de vel også oppfattes som samtidige, og som en avspeiling av ett og samme fenomen?[6]
At derimot, som Hellberg tenker seg, Husum i Schleswig skulle være utgangspunktet for Husar-navnene og i forlengelsen av det også for Huseby-navnene, er lite trolig (Hellberg 1979:152). Den oppfatningen er ikke fundert på språkvitenskapelig grunn, men baserer seg på de politiske vurderinger om ”svenskeveldet i Hedeby” som følger Hellbergs resonnement. I så maritimt pregede samfunn som de nordiske i vikingtid og tidlig middelalder, må stedsnavn, kolonisering og utveksling av gloser og terminologi fra kyst til kyst betraktes som et naturlig kulturelt mønster – uten å forutsette erobring eller andre former for politisk kontroll.
Ifølge Åke Hyenstrand gir Huseby-bebyggelsenes plassering et vesentlig mer ”aggressivt” eller ”offensivt” inntrykk enn sine forgjengere (Hyenstrand 1974; 1980), noe som vel er å vente. Den strategiske faktoren ble sterkt vektlagt allerede av Steinnes (1955). Det kan variere hvordan man motiverer et slikt inntrykk. For oss virker det nærliggende å se etter tegn til konfiskasjon og voldsom erobring i kongemaktens regi, samt til symbolske uttrykk for en slik maktovertagelse.
Det er den interne eksploateringens første fase som er aktuell. En selvsagt funksjon er oppebørsel in natura for kongens livsopphold. De mer tilfeldige skattene er ikke unntatt. Derimot kan ikke en funksjon som ”skattkammer” komme på tale som navngiver for husene i ”husebyen”. Regulære skatter i den betydning ble først en allminnelig realitet når lensvesenet ble etablert. Da ble skattene i stedet ført til faste hus og slott. Husene i ”husebyen” kan imidlertid ha hatt andre funksjoner.[7] Kanskje har betoningen av de ”uvanlig” mange bygningene i ”husebyens” navn å gjøre med disse del- eller bifunksjoner.[8]
Det må ha eksistert store regionale forskjeller med hensyn til behovet for slike kongelige funksjoner. Nylig har Leif Grundberg (2000) påpekt det sene inntrykket de norrlandske ”husebyene” gir. De kan belegges først henimot slutten av 1200-årene. I det landskapet gjør for øvrig byer, klostre og andre offentlige institusjoner sitt inntog langt senere enn lenger sør. ”Husebyene” i Norrland benevnes visselig som husabyer og som deler av Uppsala öd, men kom ikke i alle tilfelle til å beholde stedsnavnet Husby. Kansjke er likeledes etableringene på Orknøyene tilsvarende sene, ettersom kongemaktens effektive kontroll der først tilhører den senere delen av 1100-årene, det vil si perioden etter øyskjeggenes opprør (Thomson 2001, jf. Kjørsvik Schei 1998).

Bebyggelse og storhauger

Bebyggelsen på mange av Huseby-lokalitetene går langt tilbake i tiden, til tider lenge før fenomenet ”husebyer” kan ha vært aktuelt. Disse lokalitetene har da hatt et eldre navn som har blitt oppgitt som betegnelse på den aktuelle bebyggelsen, men som i en del tilfeller synes å ha endret sin denotasjon. Den går i flere tilfelles spores. I Norge kjenner vi således sannsynligvis Såner for Huseby i Vestby, Akershus, Heggen for Huseby i Eidsberg, Østfold, Tesalir for Huseby i Råde, Østfold, Oðinssalr for Huseby i Onsøy, Østfold,[9] og Skíringssalr for Huseby i Tjølling, Vestfold (Hoel 1986). Noen eksempler fra Sverige er Husby i Lena, Uppland, som har hett Talinge, og Husby i Vendel som trolig har båret navnet Kläringe (Arrhenius 2000). I noen andre tilfeller har huseby-lokalitetens gamle navn blitt bygde- eller distriktsnavn for det området som ble kontrollert fra ”husebyen”. En analyse kan avdekke disse navnene.[10]
For Sveriges del har Oscar Almgren (1920), Sune Lindkvist (1936) og Åke Hyenstrand (1974) påpekt det slående faktum at bebyggelser med Husby-navn ofte har store gravhauger nær ved. De fleste er trolig fra den midtre del av jernalderen (folkevandringstid – merovingertid), i likhet med Uppsala högar. I så måte kan det være problematisk å anføre storhaugene som et argument for kontinuitet. Andelen steder med storhauger (”kongshauger”) er så stor som en fjerdedel i Uppland. Noen eksempler er Åshusby med den veldige Nordians hög, Husby på Munsö i Mälaren som huser Björn Järnsidas hög og Husby i Vendel med den store Ottarshögen (merk at det berømte båtgravfeltet som har gitt navn til periodebetegnelsen vendeltid, ligger i god avstand fra Husby). I Västergötland ligger den største gravhaugen i landskapet i Skalunda, sentrum i et av de ni boene. Disse bo har navn etter hver sin sentralt plasserte kongsgård. En storhaug finnes ved Ås ved Vänern, sentrum for et annet bo. Västergötlands eneste Husaby har derimot ikke noen storhauger, men er rikere på faste fornminner enn noe annet sogn i denne delen av landskapet (Westerdahl 1978, dessuten Berglund 2000).[11]
Tre av Norrlands kongsgårder, også kalt Uppsala öd, og iblant kalt Husaby, har navnet Hög etter én eller flere gravhauger, i sognene Norrala, Hög og Jättendal i Hälsingland.
Ser vi på det norske Østlandet, finnes noen av landsdelens største gravminner på eller umiddelbart ved gårder med Huseby-navn. Jellhaugen i Berg (Halden kommune, Østfold), Norges neststørste gravhaug, ligger således på nabogården til en Huseby-gård (Stylegar 2003b). På Huseby i Lier (Buskerud) finnes likeledes et par meget store gravhauger (Myhre 1992) (fig. 2). En storhaug på Huseby i Frogn (Akershus) var henimot 50 m i diameter (Mitlid 2003:69). Utvider vi perspektivet noe, og setter Østlandets Huseby-gårder inn i sin lokale kontekst, viser det seg at de i mange tilfelle ligger i rike og sentrale fornminnemiljøer og funnkomplekser. Det er åpenbart når det gjelder gårder som Huseby i Tjølling med vikingtidskaupangen (Skre og Stylegar 2004) og Huseby i Rygge med det fornemme gravfeltet Søsters Hvile og funnet av gullsporen fra ca. 950 (Stylegar 2003b) (fig. 3 og 4), men gjelder også f.eks. Huseby-gårdene i Eidsberg (bl.a. med storhauger i nærmiljøet), Råde (bl.a. med et nytt funn av en skiveformet spenne fra merovingertid), Onsøy (bl.a. med funn av en hvitmetall-belagt beltespenne fra merovingertid og et unikt sverdhjalt i bronse fra sen vikingtid, dekorert i Winchesterstil[12]) (fig. 5 og 6) og Sandar (funn av tinnfoliert keramikk).
Som helhet betraktet er bildet likevel variabelt. Storhauger på en fjerdedel av Huseby-lokalitetene i Uppland må regnes for en betydelig andel, men man må ikke glemme at tre fjerdedeler av husebyene i dette landskapet altså ikke rommer storhauger. Mange ligger i stedet i områder som er påfallende fattige på fornminner med markert statuspreg. Dette forholdet bør ikke være egnet til å overraske, dersom man regner med konfiskasjon av høvding- og stormannsgårder med tradisjoner tilbake til godsdannelser i romersk jernalder og folkevandringstid, såvel som styrt nyetablering av gårder i tidlig middelalder. Bildet er trolig et lignende i Norge, ikke minst dersom vi tar Steinnes’ ”usikre” Huseby-gårder med i beregningen.

Standardisert navngiving

I maritime sammenhenger har det nylig vært vist at det finnes en del tilfelle av standardiserte stedsnavn (Westerdahl 2002). De fleste har forbindelse med sjøforsvaret i tidlig middelalder. I eldre tid var tilsvarende navn betydelig mer varierte og inneholdt dessuten andre termer. De avspeilar en mer fragmentert maktstruktur. Vi vil se de standardiserte navnene som utslag av en bevisst organisasjon gjennom en overgripende makt. Denne makt kan ikke være annet enn den spirende stabile kongemakten. En term som i Skandinavia har påfallende stor spredning, snekkja (snekke, snäck, snekk), opptrer på bortimot 300 lokaliteter, særlig i Danmark og Sverige – Finnland. Snekkja i denne sammenheng er et krigsskip (Malmros 1985). Disse lokaliteter kan dermed knyttes til det kognitive landskapet for leidangen (ledung, leding), som plasser for vinterlagring av skipene, havner for samling av mindre enheter eller hele flåter eller enkeltstående hendelser i forbindelse med leidangen. I Norge, der Snekke-navnene synes å være noe færre enn i nabolandene, har trolig andre termer, spesielt Skip-, delvis erstattet snekkens funksjon i navngivingen (Stylegar & Grimm 2003).[13]
Videre har navn som vitner om funksjoner knyttet til tidlige signalsystemer vært gått nærmere etter i sømmene (Westerdahl 2002). Det ser ut til at vi også her skal regne med standardisert navngiving, men i dette tilfellet med ulike termer for hvert av de nordiske rikene. Men det intressante er at spredningsmønsteret synes å vise at systemene har blitt gjennomført først etter de respektive rikssamlinger, eller at det i et hvert fall dreier seg om relativt sene foreteelser. Visst er det slik at betegnelsene iblant har spilt over fra det ene til det andre territoriet som vi kjenner dem, men dette bør i hovedsak kunne forklares som uttrykk for allmenne kulturkontakter, all den stund slike ”anomalier” gjerne opptrer i marginal- eller grenseområder. De tre terminologiene er i hovedsak kystbundne og viser i det svenske tilfellet med Böte-navnene til en fra historiske kilder kjent ekspansjon østover, som vanskelig kan tenkes forut for middelalderen. De danske har stor spredning innenfor det gamle danske riket, som Bavn- og avledede navn. Med visse avvik i navngivingen innordner også Halland og Blekinge seg i dette systemet.[14] For Norge med Båhuslen er det viti- navnene (vete, vetta, ve/d/de etc.) som viser en konsekvent spredning langs kysten i eldre tid. Disse navn har fått utbredelse utenfor det norske området. I særdeleshet finner vi dem i det svenske Norrland. Slike varslingssystemer kan være tilfeldige i sin natur. Men for at de skal være effektive i krigstid må de gjennomføres konsekvent uten brudd i kjeden. Beskrivelser i Håkon den godes saga og Orkneyinga saga viser hvor galt det kunne gå dersom ikke ethvert ledd i kjeden av signalsteder var present. Vi vil mene att man når det gjelder dette systemet må regne med en mer eller mindre landsomfattende kongemakt som agerer helt ned på lokalplanet. Det vil altså igjen si tidlig nordisk middelalder.
Hva en mer presis datering av ordningen angår, tror vi det er fruktbart å knytte an til diskusjonen om Huseby-navnene. Vi tror at gjennomføringen av den sjømilitære leidangen i den danske historikeren Niels Lunds tapning kan være relevant rent kronologisk. Det vil si i den senere del av 1000-årene og begynnelsen av 1100-årene. Det er også i denne perioden vi har de eldste dokumentariske belegg for herredet/häradet og hundaret, omkring 1060 eller noe senere for Jarlabankes runeinnskrifter i Täby, Uppland, der hundare nevnes, og 1085 for Knut den helliges donasjon til S:t Laurentii domkirke i Lund når det gjelder herredet. I det senere dokumentet nevnes også termen expedicio, den alminnelig brukte latinske betegnelsen for leidang/leding/ledung. En forfatter som faktisk har gjort et forsøk på å koble huseby-institusjonen til den sjømilitære leidangen, er Mats G. Larsson (1987). Videre skal det gjøres oppmerksom på at akkurat denne sjømilitære ordningen som senere blir grunnlag for skattleggingen, bærer det samme navn i alle de tre nordiske land. De lokale inndelingene har vært benevnt skibæn, skipreide og skeppslag. I et europeisk perspektiv er forskjellene dialektale, slik som det meste har forblitt inn i vår egen tid.
Ovenstående betraktninger er ikke uproblematiske, og heller ikke uten kildekritiske konflikter. For eksempel har vi ikke nevnt muligheten for at vi i en del Huseby-navn kan ha å gjøre med oppkalling. Men vi mener ikke desto mindre at den rimeligste og enkleste forklaring på de standardiserte stedsnavnene er at en enhetlig nordisk organisasjon ble etablert i tidlig middelalder, og at denne har etterlatt de tydeligste sporene i Norge og Sverige.[15]

Samferdselens knutepunkter

Lokaliseringen av husebyene relateres av Steinnes gjennomgående til strategiske årsaker, til en viss grad behovet for beskyttelse mot fiender både til lands og til vanns. Det er fremdeles et rimelig utgangspunkt. Men det er stor forskjell på å bare se kartbildet og å gjøre faktiske studier i felt. En stor del av de norske husebyene har med sikkerhet en egnet plassering med tanke på samferdsel. Man kan også uten vansker se de fåtallige danske husebyenes beliggenhet ved Limfjorden, Lille Bælt og Roskilde fjord/Isefjord. Tanken på en maritim tilknytning har Gerhard Larsson og Mats G. Larsson utviklet i større detalj for Mellom-Sveriges del (Larsson 1986; Larsson 1987). Dertil har det gamle veinettet i området inngående blitt rekonstruert av Gerhard Larsson (Larsson 1986). De fleste husebyer viser ifølge ham direkte til omlastingsplasser mellom land og vann, altså til en lokal variant av overgangspunkter, transit points, mellom transportsoner (jf. Westerdahl 1995).
Et argument for en annen og beslektet funksjon er sagaopplysningen om at Einar Tambaskjelvar, som bodde på Husby i Skaun, lot skjære hærpil og sende i fire retninger (Heimskringla). Både enkelte landskapslover og Snorre bekrefter at husebyer har vært steder der budkavle om leidang eller allminnelig landevern gikk ut til mannskapene. Samlingen skulle skje ved skipet (Gulatingsloven 312) av ”både tegn og trell”. Denne samlingsplassen var det sted som skipreida hadde navn etter (Myhre 1985:50). Husebyen kunne ha vært den gård på hvis jord samlingsplassen fantes. Kongsjord skulle brukes til leidangsskipet dersom det ikke fantes andre muligheter (Gulatingsloven 305). Med andre ord foreslår Mats G. Larsson tre hovedfunksjoner for en ”huseby” fra et militært ståsted:

1) Oppbevaringsplass og hjemmehavn for leidangsskipet
2) Samlingsplass for landevernet
3) Utgangspunkt for budkavle om leidang og landevern

Det betyr att det i nærheten fantes naust, brygger, boder og oppbevaringsmuligheter for rigg, seil, årer, verktøy, eventuelt enkelte våpen og matforråd. Det burde også være bygninger som kunne gi overnattingsmuligheter i forbindelse med vedlikeholdsarbeider og før man gikk ombord, muligens også oppholdssteder for et større antall menn ved samling til landevern, samt beboelseshus og økonomibygninger for den som svarte for husebyen i den utstrekning han også bodde på stedet. Dessverre er det vanskelig å avgjøre så spesifikke funksjoner for alle hus. En åpenbar mulighet ville jo være naust. En rekke av nausttuftene i Sør- og Vest-Norge ligger på gårder som var krongods i middelalderen. Oliver Grimms undersøkelse av nausttuftene på Vestlandet viser at det finnes nausttufter på halvparten av de 12 kjente lendmannsgårdene i Hordaland og Sogn og Fjordane (Grimm 2003, fig. D28). Noen entydig tilknytning til husebyer finnes imidlertid ikke. På Adelsö har nausttufter blitt påvist i nærheten av en kongsgård, men ikke på en huseby. Storgården nær Maglebrænde med det intressante stedsnavnet Snekketofter på Falster er et kongelev, men så langt er de naustene som navnet indikerer har vært på stedet, ikke påvist.
Gerhard Larsson viser med hensyn til samferdselen til beliggenhet ved Eriksgatan, den tradisjonelle legitimeringen av det svenske middelalderkongedømmet. Han beregner at 15-19 av de svenske lokalitetene befinner seg ved den. Disse husebyene kan ha fylt en provianteringsfunksjon for kongen og hans følge som et resultat av beliggenheten, også for tilførselen. Det virker sannsynlig at husebyene på lik linje med andre kongsgårder har sørget for underhold til kongen og hans menn.
Han tenker seg også at husebyene har kunnet fremme og beskytte handel og vareutveksling med de produkter som ble samlet på gården. Det er få – kanskje ingen – handelsplasser fra sen vikingtid eller tidlig middelalder som er påtruffet ved husebyer. Ved Huseby i Tjølling finnes visselig Kaupang, men navnet på gården var med stor sannsynlighet Skiringssal da byen ble anlagt omkring år 800 (Skre & Stylegar 2004). Med hensyn til denne antatte funksjonen skulle kjøpsteder ha etterfulgt husebyene. Ikke heller her finnes noe belegg å anføre, men interessante muligheter kan jo tenkes i tilfeller som f. eks. Husabø på Hundvåg – Stavanger. Muligens kan det ha eksistert en lett strukturell forbindelse, med overganger i stadier til et mer sentralisert utbytte.
Derimot finnes ingen indikasjoner på befestning, og neppe heller for noen forlegning av en fast militær styrke (jfr. Palme 1958). Det kan tyde på at en eventuelt politi-funksjon har vært nokså simpel. Man kan fra husebyen ha kunnet kontrollere de som beveget seg i landskapet. I denne betydningen finnes en tydelig føydal etterfølger. I 1200-årene opprettholdes denne eventuelle funksjonen av lensborger, og fogder etterfølger i så fall husebymennene.
Ytterligere ett behov som husebyene kan ha fylt, er losji. Disse gårdene kan ha tjent som herberger og vern for andre reisende enn konge og kongsmenn. Nils Hallan har sett husebyen som en ”gard som kan husa ferdafolk” (Hallan 1957:265). Det gjelder da Trøndelag, der flere forfattere har pekt på at husebyene i senere tid er relativt mindre gårder enn de i øvrige deler av Skandinavia. Hva angår det enklere herbergevesenet nevnes et sælohus oppført av bonden Tore allerede på runesteinen fra Karberga i Funbo, Uppland (U 996), i midten av 1000-årene. Det var ifølge innskriften anlagt ved et sund, og kan ha hatt sammenheng med en ferjeforbindelse. Kanskje kan et slikt sælohus ha vært et av de hus som opprinnelig gav navn til en huseby? Kloster og prestegårder kunne i en senere tid ofte tjene som herberger for mer fornmemme reisende. Kanskje kan det her være en sammenheng med geistlige institusjoners eiendomsrett til enkelte husebyer?
Skip kan ha blitt etterlatt for oppbevaring på husebyene, og kanskje kunne også hester byttes, man kunne få båter, ferje og drahjelp ved et eid. Nettopp det aspektet kunne være en undersøkelse verdt, ettersom tidligere tiders oppfatning av transportlandskapet gir så tydelige referenser i stedsnavn til eid og (båt-)drag (Westerdahl 1995; 2003a). I Mellom-Sverige finnes dessuten mange stedsnavn på bor, som viser til `bæring,´ trolig både av båtar og last (Hesselman 1930/1935). Et eksempel på en husby på et eid er Husby i Byringe, Rekarne, Södermanland, der det opprinnelige navnet på hovedgården var Bor (Hellberg 1942).
Dessuten er det mulig at husebyen hadde en rolle når det gjaldt å få frem kongens bud, krigsbud og annet. Det var jo lensmannens senere funksjon, foruten den å ordne markeder. Men det er kanskje ikke noe særtrekk ved husebyene. Björn Ambrosiani påpeker at både tingsted og markedsplass gjerne opptrer i forbindelse med de gamle kongsgårdene i Uppland, som Helgö, Birka/Adelsö, Fornsigtuna og Trosa. Sistnevnte lokalitet gir den eneste eventuelle sammenhengen med husebyer, en ”dobbel-huseby” på begge sider av et vannløp, Norra og Södra Husby (Brink 2000a: 72). Forbindelsen mellom hundarets tingplass og husebyene virker derimot svak.

Tolkning. Danmark

Hvordan man kan tolke intensjonen bak fenomenet ”husebyer” vises på en utmerket måte av Anders Andrén (1985). Andrén har i sitt studium av Danmarks middelalderbyer påpekt den avgjørende overgangen til et nytt, middelaldersk eksploateringsmønster, som hvilte på overhøyhets- eller regalretten (Andrén 1985: 73ff.). Vikingtidens fyrster baserte sin økonomiske makt på egne og nære alliertes jordegods. I krig ledet kongen den eksterne tilegnelsen i ledtog med stormennene. Det inntjente plyndringsgodset var nødvendig for makt, kontroll og gaver som kunne inngå i det kontinuerlige alliansevesenet med stormennene.
I middelalderen ser vi et nytt system. Den interne tilegnelsen i form av skatter blir systematisert og får langt større betydning enn tidligere. Men skattene kan bare utskrives i eksepsjonelle situasjoner. I brytningstiden mellom vikingtid og tidlig middelalder hviler kongemaktens økonomi på det jordegodset kongen disponerer. I kong Valdemars jordebok oppregnes krongodset, det vil si det som vi antar tilsvarer husebyene, under betegnelsen kongelev (bona regalia). Dette godset er i hovedsak samlet i Øst-Danmark – Skåne, Sjælland, Møn og Falster. Derimot er kongens private jordegods, slektsgodset av gammelt “fint” merke, med den da nye termen kalt patrimonium, konsentrert til Vest-Danmark, på Jylland og på Fyn. Kongen er dog ikke dårlige godseier enn at han har strøgods her og der også ellers i riket. Og det er tvilsomt om kongemakten var interessert i å opprettholde noe skille mellom patrimonium og bona regalia.[16] Det er også tvilsomt om det faktisk var kjent hva slags opprinnelse de ulike delene av godset hadde. I et brev utstedt av Valdemar Sejr i1233 brukes ordet huseby som betegnelse på landsbyer tilhørende konge eller biskop.[17]
Innenfor det tysk-romerske riket ble patrimonium kalt Hausgut og ble utlagt som “ad regnum not pertinens”, altså det som ikke tilhører riket. De to kategorier av krongods var rettslig skilte allerede i 1020 under Henrik II . I 1065 ble det under Henrik IV talt om proprie hereditates (eget arvegods) respektive res ad regnum fiscum pertinens (Lexikon des Mittelalters). For den senere kategorien brukes også termen bona regalia (Andrén 1983, Brink 2000a).[18]
Men forskjelllen mellom de østlige og de vestlige landslutene i det danske riket er dog slående. Andrén peker også på de danske husebyene, som merkelig nok er konsentrert til Vest-Danmark, særlig Jylland og distriktene nærmest Jelling, det vil si i nærheten av patrimoniumgodsets hoveddel (fig. 7). Enkelte husebyer ligger i de områdene på Jylland der det finnes et kongelev pr. herred, i den nordligste og den sydligste delen av halvøya – altså lengst vekk fra det formodede senteret i Jelling. Det ser ut til å være en sammenheng mellom husebyene og sysselinndelingen på Jylland. Krongodset i de østlige delene av riket har en annen struktur. Det kan være at betydningen av huseby-fenomenet i Danmark er at nettopp de av alle kongsgårder har kontrollert et område som tilsvarer større administrative nivåer, som sysler, eventuelt alt på det tidspunktet delt inn i herreder.
En tenkelig hypotese å undersøke er om Huseby-lokaliteter kan ha hatt en tilsvarende betydning på andre hold, altså at de i så fall har blitt etablert for å kunne utøve kontroll over et visst landområde, stort eller lite. Området kunne muligens presiseres til å være en opprinnelig administrativ enhet og kanskje også tingkrets, som da var ment å skulle stå for den judisielle maktutøvningen, foruten en del senere tilkomne kollektive prestasjoner. Også andre muligheter kan tenkes. Men verken sogn, herred, syssel eller skipreide peker seg entydig ut i så måte, og det er dessuten utelukkende i de landskap som er best forsynt med Huseby-navn (Uppland, Østfold, Trøndelag), at det er meningsfylt å gå så konkret til verks.
Har betegnelsen hus/e/by sin opprinnelse i Danmark? Det er bemerkelsesverdig at mens huseby-bebyggelsene både i Sverige og Norge samler seg i landskap som man antar ikke var det primære utgangspunkt for de respektive rikssamlinger (gitt et vestlandsk utgangspunkt i Norges tilfelle, og et västgötsk i Sveriges, jf. Lindkvist 1990, Krag 1991, P. Sawyer 1991; 1993), så er det motsatte tilfellet i Danmark. Det er rimelig å foreslå at de danske husebyenes konsentrasjon nettopp til Jylland og Jelling, altså til det som menes å være selve arnestedet for Harald Gormsson og hans etterfølgeres rikssamling, indikerer at det er i denne delen av Skandinavia at betegnelsen har oppstått – enten den nå har endret denotasjon før den ble spredt til det øvrige Norden, eller den faktisk viser oss et system av kongsgårder som på et nokså tidlig tidspunkt har vært etablert på hele eller deler av Jylland av en tidlig dansk/jysk kongemakt. Storskala byggeprosjekter som Danevirke (én av flere byggefaser dendrodatert til 737) og Kanhave-kanalen (726) synes å vise at et kraftfullt overregionalt herredømme er etablert nettopp her tidligere enn i Norden forøvrig (f. eks. Hedeager 1992, Roesdahl 1999).[19] Andrén (1983) daterer de danske husebyene til slutten av 900-årene, på bakgrunn av forekomsten av runesteiner i etter-Jellingstil. Dateringsforslaget har møtt kritikk (Petersson 2000:55).[20]
Et annet, men mindre sannsynlig scenario, er at huseby-ordningen ble innført til Danmark utenfra. Dersom Tyskland utelukkes, noe som er rimelig med tanke på den rent nordiske termen ’huseby’, må det i så fall være tale om en skandinavisk inspirasjon. Den gåtefulle opplysningen om den svenske Eriks (Segersäll) innehav av den danske tronen i slutten av 900-årene kan knapt komme på tale. Da gjenstår bare Magnus Olavsson den godes tid på 1040-tallet. Slik kan et norsk husebyprogram ha gitt opphav til det danske, som et nivå som er lagt ovenpå de egentlige kongelev. Vi vil imidlertid understreke at vi finner et dansk utgangspunkt for systemet langt rimeligere.
Om husebyene i Øst-Danmark så tilhører Harald Blåtanns (”han som vant seg alt Danmark”) tid eller må tilskrives en senere tid, er et ikke uvesentlig spørsmål. Det er neppe noe til hinder for å anta en slik tidlig datering. Men trolig er det mer sannsynlig at en slik ordning først kan ha blitt landsdekkende gjennom en direkte til kongemakten knyttet litterat gruppe av klerker innenfor en i landet konsolidert kirke. Et slikt samfunn har vi under enhver omstendighet tidligst å gjøre med i 1000-årene.
Det er lite sannsynlig at prosessen i de øvrige skandinaviske rikene har vært vesensforskjellig fra forholdene i Nordens mektigste statsdannelse. Det er i Danmark vi må anta at impulser til innovasjoner innenfor det administrative området først slo gjennom. Dette generelle forholdet behøver ingenlunde bety at de øvrige rikene var mye senere ute. Forandringen kan i praksis tenkes å ha foregått i løpet av et par korte generasjoner, i regi av mektige konger.

Norge

Konsensus (?) i Norge synes i dag å være at det finner sted en rikssamling under den legendariske Harald Hårfagre omkring år 900 (Krag 1995). Det scenariet vi har skissert tidligere i artikkelen, med Viken og Trøndelag spekket med konfiskerte husebyer, passer bare så altfor godt til de nye forskningsresultatene som betoner Haralds erobringsprosess fra Vestlandet østover og nordover. Men noen Harald kan dog ikke ses.[21]
Trolig er fenomenet en del yngre enn Haralds rikssamling, hvor stor del av det senere Norge den nå enn har omfattet (se f. eks. Stylegar 2001). Alternativt kunne man tenke seg at prosessen i Norge av en eller annen anledning har utgått fra Danmark. Et mulig alternativt scenario kunne være at tyngdepunktet på østsiden av Oslofjorden er et aspekt ved den leidangsordningen som kan ha blitt etablert her da området sorterte under danske konger (jf. f. eks. Bull 1920, Norseng 2003). Som vi skal se, finnes det i det minste visse indikasjoner på at husebyene i Mälarlandskapene har vært knyttet til den sjømilitære leidangen (Larsson 1987, nedenfor).[22] Men den siste danske konge som kunne ha gjennomført dette er Knud den store, og tidspunktet må da ligge før 1030. Det virker i så fall som en vel kort tidsperiode. Dessuten kan det være vanskelig å passe et slikt hendelsesforløp inn i den fortsatte interne norske utviklingen.
Det mest slående er her den temmelig konsekvente inndelingen i en meget spredt forekomst av husebyer på Vestlandet og konsentrasjoner i Trøndelag og i Viken. Utgangen på den maktkamp vi ser i kongesagaene er i ekstrem grad avhengig av samferdselens vilkår. Det man ønsket å få kontroll over, var ”Nordveien”, leden langs kysten. Med de fargerike sagaskildringene i minnet ser man for seg flere konger jage sine opponenter fra Bergen nordover mot Trondheim og sørover/østover mot Viken til sjøs. Er kongen i Viken, kan han ta veien over land mot Trondheimen, ellers er det mest sjøveien som gjelder. Men sjøsettingen av skip og mønstring av menn og selve reisen kan ta lang tid, lang nok til at opprørerne rekker å ta kontrollen over en annen by, slik at kongens tilhengere der mister livet eller tvinges på flukt. Selv den under goda vindforhold hurtige sjøveien kan bli til et hinder. Man kan ligge innblåst i havner langs Sørlandskysten. Og motstanderne kan nå å slippe unna og innta Bergen eller et annet sentralt sted i mellomtiden. Kongens lendmenn må ha sittet på husebyene i Trøndelag og på Østlandet for om mulig å hindre at de regionale opprørerne ble for sterke. Tilsvarende forhold er ikke kjent fra Sverige eller Danmark, men vi må regne med at rikssamlingskampene også der har hatt et regionalt aspekt.
Forsåvidt minner fordelingen sterkt om Sverige når det gjelder husebyenes konsentrasjoner, og om Danmark med hensyn til oppdelingen i patrimonium og kongelev. Riktignok lar det seg ikke gjøre gjennom dokumentariske kilder å påvise et slikt skille i Norge.[23] Men etter de islandske sagatradisjonen fantes de opprinnelige (dvs. Harald Hårfagres) kongsgårder på Vestlandet: Alrekstaðir (nå Årstad ved Bergen), Avaldsnes, Fitjar, Utstein, Sæheim (Sem i Alversund). Ingen kalles imidlertid huseby. Rent historisk tilhører de for øvrig legendenes verden.
En interessant Huseby er den som tilsynelatende ligger isolert på Agderkysten, og i så måte kan sammenlignes med f. eks. Husaby i Västergötland. Den ligger på Lista, i den vestligste av landskapets tre deler i eldre tid (fig. 8). Vi siterer fra Steinnes (1955:22):

”Huseby, Lista 2. Langt aust på Lista, 3 km sørvest frå Farsund. Gamalt krongods. Her stod i mellomalderen eit av dei 14 kongelege kapella, her budde i 1316 kongens syslemann, her budde i seinare tid futane i Lista len, og her vart det haldi lagting (Dipl Norv. I, nr 113 (jfr Norske Gaardnavne IX, s 204), II, nr 1108, III, nr 656, V, nr 1013, VI, nr 682, VII, nr 546, 560, IX, nr 233, XII, nr 676, XV, nr 121, XIX, nr 496, 512. Jfr Hist. Tidskr. XXXVI, s. 360.”
Det var til dette kystområdet, mellom Hundvåg ved Stavanger og Tromøy ved Arendal, at Steinnes la sitt hypotetiske småkongedømme, “utskyldsriket”(Steinnes 1952). Trolig er den tanken uaktuell idag. Gjerløw har konstatert at selve utskylden er en kirkelig avgift (1988; 1990), og under ingen omstendighet er av så høy alder som Steinnes tenkte seg. En arkeologisk analyse viser ikke noe enhetlig bilde og ikke heller noen spesielle østlige tilknytninger for de 81 ”utskyldsgårdene” (Larsen 1978). Steinnes antok som kjent at forbildene for ”utskylden” skulle ha kommet fra Sverige, på samme måte som han tenkte seg at ”husebyskipnaden” i sin opprinnelse var et svensk system. De husebyer som ligger nærmest Huseby på Lista, finnes i Egersund (Husabø) og på Hundvåg (Husabø). En kongsgård av gammelt merke, men uten Huseby-navn, har vi på på Tromøy ved Arendal, der Egils saga forteller om en kongelig årmann på Harald Hårfagres tid.[24]
Huseby på Lista er en del av det som må oppfattes som et omfattende og trolig opprinnelig sammenhengende kompleks. Nabogården Lunde kan oppvise et av de mest monumentale og funnrike gravfeltene fra eldre jernalder på Sørvestlandet, med prominente praktfunn først og fremst fra yngre romertid og folkevandringstid. Navnet Lunde kan i dette konkrete miljøet tyde på kultisk funksjon. En gang i tidlig middelalder synes en markert deling å ha funnet sted mellom Huseby og Lunde. Som et talende vitnesbyrd står fremdeles en grensestein med runeinnskrift i gårdsgrensen. Den kan trolig dateres til begynnelsen av 1100-årene. På dette tidspunktet har altså et større kompleks blitt splittet opp i minst to deler, hvorav en i dag bærer navnet Huseby. Det kan derfor være at betegnelsen Huseby oppstod nettopp da. Det er mulig å betrakte dette som en mulig tolkning av hendelsesforløpet da flere husebyer ble etablert (jf. Stylegar 2001:29ff.). Til et slikt lokalt storgods på Øst-Lista skal i så fall regnes ikke bare Huseby og Lunde, men også Hauge og Torp. Slike komplekser kjennes også fra bl.a. det angelsaksiske England (Fleming 2003), og det er ikke urimelig å trekke sammenligninger med de vikingtids stormannsgårdene som C. A. Christensen behandler i flere arbeider (1982; 1990). I flere tilfeller kan navnet på det udelte gårdskomplekset rekonstrueres, men i dette tilfellet må man gi tapt – om det da ikke var Hauge, trolig en oppkalling etter den mektige bronsealdergravhaugen Sverreshaug, som foruten å være gårdsnavn i middelalderen og senere, også var navnet på det manntallet (en underinndeling av skipreidene/tinglagene i denne delen av landet) som blant annet denne kretsen av gårder inngikk i.
Kanskje runesteinen også ble et uttrykk for et symbolsk skille mellom fortid og nåtid? Det finnes flere symbolske innslag. På kongsgården Huseby lå i middelalderen på det høyeste punktet ved tunet en sterkt eksponert kirke, ecclesia s:t laurentii de lista. Det var et av de 14 konglige kapellene i Norge, der kongen selv hadde patronatsretten. Denne tilknytningen til konge og kyrke som forbilde og utgangspunkt kan ha vært betydningsfull på flere vis. Det fantes likeledes en Lavranskirke som også den var et av de kongelige kapellene, på Husabø i Egersund. Situasjonen synes å gjenfinnes på flere husebyer i Sverige, selv om det der vanligvis dreier seg om ordinære sognekirker (Wijkander 1983).
Huseby på Lista lå dessuten sjeldent godt til for å kontrollere ferdselen langs kystleden. En del intressante detaljer fremgår i et arbeid av Peder Holmesland (1933). Den alternative leden over båtdraget på Listeid kunde også kontrolleres, liksom det omfattende fjordsystemet på innsiden (dvs. Nordsiden) av Lista. Husebys indre havn var ved Lundevågen. I lengre avstand lå uthavnene Eikvåg og Loshavn, som likeledes hørte under Huseby. I synsavstand fra Huseby lå videre i den ytre, åpne skjærgården den vesle holmen Hummerdys, som opptrer som Unnardys i Sverres saga. Her lå kong Magnus Erlingsson med sin flåte i mai 1184 på vei til slaget ved Fimreite i Sogn, der han skulle komme til å tape både kampen, riket og sitt eget liv. Sagaopplysningen er et signal om Huseby strategiske betydning. Kanskje var Huseby på Lista en av de første og viktigste husebyene i Norge? Kanskje er den å betrakte som et ”etappemål” for en i utgangspunktet vestnorsk kongemakt på fremmarsj østover?
Denne kontaktflaten mellom land- og vannveier er typisk også for mange andre husebyer i Norge. På Sørvestlandet gjelder det i like stor grad Husabø i Egersund og Husabø på Hundvåg, der forbindelsen til gode havner på en ellers utsatt kyststrekning synes åpenbar. Den ”uekte” Husabø-gården på Ådnøya i Sandnes (Rogaland) kan, dersom den er gammel, ha spilt en rolle med hensyn til kontroll med trafikken mellom de indre deler av Agder/Setesdal og Jæren/Ryfylke, med en beliggenhet som muliggjør kontroll med så å si alle de sentrale ferdselsveier til lands mellom disse landskapene. I den østlige landsdelen er forholdet like tydelig når det gjelder blant annet Huseby i Eidsberg (beliggende ved Glomma på det stedet der de reisende mellom Østfold og Opplandene tradisjonelt gikk i land og over ”eidet” til den sydlige bredden av Øyeren), Huseby i Lier og Huseby-gårdene i Skedsmo og Sørum. Det samme er påpekt når det gjelder husebyene i Mälardalen (Larsson 1987).
Det synes rimeligst å anta at systemet er jevngammelt med det i Sverige. Kanskje kan man tenke seg at Olof Skötkonungs strid med Olav Haraldsson har gitt inspirasjonen? Mens Olof i Uppland med utgangspunkt i Sigtuna kan ha etablert de første konfiskerte Uppsala öd i landskapet og muligens kalt dem husebyar etter dansk mønster og/eller sin egen opprinnelige setegård i Västergötland, så pågikk kampen om Marker og i en viss utstrekning også Båhuslen for fullt. Steinnes påpeker det interessante faktum at vi har husebyar i to landskap som sannsynligvis hørte til Västergötland i tidlig middelalder, nemlig Dalsland og Värmland. I Dalslands tilfelle er det uomtvistelig. Det gjelder Huseby i Torps sn., Valbo härad, Dalsland og Husby i Sunne sn. i Fryksdals härad, Värmland. Dessuten finnes Huseby i Morlanda sn. på Orust i Båhuslen. I denne tidsammenhengen kunne det tenkes å være anledning for Olav til å kalle opp sine nye erobringer etter disse omstridte grensegodsene.[25]

Sverige

De enheter som husebyene ”kontrollerer” i Uppland, er mindre enn på mange andre hold. I blant dreier det seg om flere husebyer pr. hundare, tilsvarende et herred. Derimot finnes det aldri mer enn én huseby i hvert kirkesogn. De ligger derfor tett, tettere enn i noe annet landskap – foruten Trøndelag og deler av Viken, der et lignende mønster viser seg. Västergötland har derimot, som vist tidligere, en inndeling i større enheter, muligens av dansk type, i ni bo.[26] Disse boenes sentralbebyggelser svarer til kongelev og er altså en del av Uppsala öd, det svenske krongodset. Derimot har man der bara én eneste, men prominent Husaby, om man ikke da skal ta med den kryptiske og påfallende ubetydelige Husby i Forsby sn.[27]
Én årsak til at Västergötland har så få husebyer, og kanskje også til at andre nåværende svenske landskap har færre enn Uppland, må vi tro er at det her har vært lettere enn i Øst-Sverige å oppnå kongelig kontroll og lojalitet. Det västgötske motstykket til husebyene er de kongsgårder som angis i boenes navn. Eventuelt kan de kalles bogårdar. Skatte- eller veitslesystemet hadde formodentlig på et nokså tidlig tidspunkt blitt etablert ved dissa bogårdar. Den eneste (?) bebyggelsen som i Västergötland bar navnet Husaby, var også det stedet der den tidligste kongelige donasjon til kirken omtales. Det skal ha skjedd i Olof Skötkonungs tid (kongerekken fra ca. 1325 hos Lindquist 1941). Samtidig vet vi at kongen var på gjesting i området (merk kritisk diskusjon hos Lundberg 2000 og Quist 2004). Det heter seg i den eldre Västgötalagens kongeliste at Olof lot seg døpe i S:a Britas kilde i Husaby.
Det er en rimelig antagelse at Västergötland var et landskap der jorden ikke bare var beredt for effektiv økonomisk produksjon, men der forholdene også lå til rette for andre innovasjoner fra Europa. Västergötland ble tidlig kristnet, betydelig tidligere enn den legendariske dåpen i Husaby. Landskapet lå nær Danmark og kontinentet, men hadde dessuten tette forbindelser med Norge. I språk, stedsnavn og arkelogisk gjenstandsmateriale viser landskapet seg alt i eldre jernalder som en del av en “kulturkrets” knyttet til Skagerrak/Kattegat-området.
Olofs fremste motstandere synes å ha hørt hjemme i Uppland. Der ble hans brohode, Sigtuna, etablert (jf. B. Sawyer 1994). Sigtuna var neppe utelukkende en klerikal utpost, men også sentrum for Olofs støttespillere i Uppland og et sentrum for maktutøvelsen. Motstanden mot den sterke kongemakten blir ikke knekket av husebyene. Fremdeles i begynnelsen av 1200-årene utgjør ”folkungene”, med forankring i Uppland, en formidabel maktfaktor i Sverige. Det er dermed en viss sannsynlighet for at Husaby i Västergötland var den opprinnelige navngiveren til de upplandske husebyene og dermed til ”systemet”. At inspirasjonen i siste instans tør ha kommet fra Danmark, er nevnt tidligere.
Östergötland inntar her en mellomposisjon, med både et antall husebyar og en inndeling i bo, av samme type som i nabolandskapet i vest, men med et noe mindre (seks) antall enheter (Schück 1914). Det er fristende å her se et påvirkningen fra leidangen, i så fall fra et annet nivå, i tilslutning til Mats G. Larssons idéer (1987). Leidangen fantes jo ikke i Västergötland. Sentralplassene i hvert bo er mindre kjente enn i Västergötland.[28]

De opprinnelige bebyggelsene

Vi har nevnt Husar-gårdene tidligere. Det finnes også tidligere forløpere som sentrale bosetninger i Tuna-bebyggelsene, først og fremst i Upp-Sverige, men noen også i Norge – som Tune i Østfold, men i større antall kun på indre deler av Østlandet (Holmberg 1969, jf. Stylegar 2003b). Det finnes ikke mindre enn drøyt 40 slike navn, hvorav 15 sognenavn, bare i Uppland. Med hensyn til Tuna-bebyggelser er konsentrasjonen i dette landskapet enda tydeligere enn hva husebyene angår. Gruppen må som helhet betraktet regnes for å være eldre enn Huseby-navnene (men se Ambrosiani 1964). Standardiseringen av navnet har trolig en annen bakgrunn enn husebyene. Dessverre gir ikke Karl-Axel Holmbergs undersøkelse av navnetypen noe klart svar, annet enn at Tuna-navnene eventuelt skulle skyldes oppkalling etter keltiska dunum-navn, hvilket fremstår som meget søkt (Holmberg 1969).
Flertallsformen kan tenkes å skyldes at det dreier seg om bebyggelseskompleks heller enn enkeltgårder. Etter vår oppfatning er det rimelig at det plurale Tuna, enkelt tydet ’(gårds-)tunene’, betegner en landsby eller storgård med flere bruksenheter, Landsbyen eller Gården par préférence.
Birgit Arrhenius regner med at Tuna i Vendel tilhører tiden omkring 500 (Arrhenius 2000:100), noe som ikke er urimelig når det gjelder en del andre mellom-svenske Tuna-lokaliteter heller. Trolig kan denne dateringen finne støtte også av filologisk analyse. For Tune i Østfolds del, er det meget som peker mot yngre romertid og folkevandringstid (Stylegar 2003b).
Det synes å være kildegrunnlag for å oppfatte Tuna-bebyggelsene, og i den grad de er vesentlig eldre enn husebyene også Husar-gårdene, som støttepunkter i regionale herredømmer forut for den egentlige rikssamlingstiden, helst i form av multifunksjonelle sentralplasser med funksjoner knyttet opp til en ambulerende maktutøvelse (fig. 9). Tuna-(Tunir-)navnene i det indre Østlandsområdet kan således tenkes å gjenspeile et tidlig regionalt herredømme på Opplandene.[29]
Husebyene er en parallell organisasjon til andre kongsgårder. Det burde bety at de i sin opprinnelse eller i sin funksjon har vært konkrete svar på konkrete utfordringer. Med det menes etableringen av Uppsala öd og kongelev. Denne situasjonen kan naturligvis variere i ulike tolkninger, men det virker igjen tydelig at vi befinner oss i overgangstiden mellom forhistorisk og historisk tid. Den tolkningen vi går ut fra her knytter an til sentralmaktens etablering på lokalt og regionalt plan. Videre har det appellativistiske ”huseby” tydeligvis erstattet andre, eldre og lokale navn. Disse har i noen tilfelle betegnet samme gård eller lokalitet som husebyen, men kan også ha ha hatt en videre denotasjon, helst på et større godskompleks med en navngivende bebyggelse i sentrum (fig. 10).
Alternative tolkninger har vært hevdet: “Det finns betydligt mer som tyder på det motsatta förloppet – att husabyn ursprungligen varit en större primärenhet, varifrån sekundärt nya byar avskiljts”, skriver f. eks. Björn Ambrosiani om Husby-Markim i Uppland (Ambrosiani 1985b). Og husebyen kan ha hatt satellitter: “Vi måste även, menar jag, röra oss bort från bilden av kronogodset som en plats eller en gård i landskapet – exempelvis låg husabyn vid Husby-Glanshammar utanför Örebro antagligen lika mycket vid det här närbelägna Rinkaby som vid den nutida fastigheten Husby” (Theliander 2000: 176). Det er ikke innlysende at Rinkeby hører til en sentralbebyggelse nettopp ved navn Husby, men Thelianders poeng er vel verdt å ta med seg. Viktig er likeledes Johan Bergs påminnelse om at sentra i store godsdannelser ikke nødvendigvis er markert gjennom monumentale fornminner eller ved stedsnavn av de typer vi ofte forventer. Eksemplene hans er delvis fra middelalderen, men poenget har trolig relevans også for forholdene i jernalderen (Berg 2000).
Stedsnavnet husaby er et funksjonsnavn som tyder på kongelig forvaltning, dersom vi skal dømme etter Huseby-lokalitetenes stilling som kongsgårder i middelalderen. Men de gårder eller gårdskompleks som senere kom til å kalles husbeyer har en lang historiae. Det er sannsynlig at mange, kanskje de aller fleste, kan påvises arkeologisk å ha vært storgårder langt før sen vikingtid/tidlig middelalder. Noen er alt pr. i dag kjent som det, og har blitt summarisk nevnt tidligere. Spørsmålet er hvordan by i Huseby egentlig er å forstå? Vi har tatt for gitt at det faktisk betegner en gård i overensstemmelse med eldre språkbruk. Men på denne tiden eksisterer unektelig også landsbyer. Kan det kanskje være en forbindelse med etablering av en særskilt huseby-gård i en større landsby under omorganisering?
Vår hypotese er at vi i flere av de tilfellene der husebyer har blitt anlagt på eldre storgårder eller lokale godskompleks, skal regne med at det har funnet sted en oppdeling og oppsplitting av godset (jf. Stylegar 2001; 2003a). Idéen kommer blant annet fra Huseby på Lista, men kan vises også i flere tilfelle (ibid.). Forklaringen er maktpolitisk og strategisk, men også økonomisk. Kongemakten har delt opp konfiskerte gods på en slik måte at husebyen som kongsgård har inntatt den kanskje viktigste plassen, mens de øvrige delene har blitt selvstendige gårder. Denne hypotese ligger nær de tolkningene som har blitt fremført av blant andre C. A. Christensen for Danmarks vedkommende om oppsplitting av vikingtidens stormannsgårder i sen vikingtid og tidlig middelalder, iblant i ganske små enheter (torp-navn m.m.; Christensen 1983; 1990, Lund 1993, Callmer 2001). Paralleller til denne prosessen finnes likeledes på angelsaksisk område (Fleming 2003).
Den strikte geometrien i den sørvestnorske gårdsgrensestrukturen (jf. Hovstad 1980) tyder på at oppdelingen skjer relativt sent, og at den foregår mer eller mindre som et engangsforetak (Rønneseth 2001). Dette er også i tråd med nyere bosetninghistoriske undersøkelser fra Agder, der det viser seg at gårder med antatt sene delingsnavn grupperer seg i områder der det arkeologiske materialet sladrer om stormannsseter i vikingtid (Låg 1999; Stylegar 2000). Dette forholdet – der lokale storenheter ser ut til å splittes opp en gang i vikingtid/middelalder og i dag kan gjenfinnes som rike arkeologiske funnmiljøer, ofte med en konsentrasjon av relativt unge bosetningsnavn (-bø, -hus, -jord osv.) – ser ut til å opptre langs store deler av norskekysten, ikke bare i Sørvest-Norge. Ofte er det gårder nettopp innenfor slike storenheter som blir kirkested i middelalderen.
Alternativt kan gården som nå blir kongsgård og kalles Huseby ha inngått i et spredt gods, som vi har små muligheter til å påvise arkeologisk. Kan hende kan det gjøres gjennom feltundersøkelser basert på Brinks inngående studier av “administrative sentralplasser” (eller nodal places; Hellberg 1975; 1979, Brink 1999). De enkelte gårder i slike kompleks skulle man kunne skille ut i de funksjonsnavn som omgir disse hovedgårdene, med eller uten Tuna-, Husar- eller Huseby-navn. Noen eksempel er Smedby, Tegneby, Karleby og Rinkeby. Navnetypene ser i hovedsak ut til å være knyttet til svensk område, men på det norske Østlandet finnes flere av typene representert (jf. Stylegar 2003b). Men inntrykket er nok at funksjonsnavnene tilhører eldre storgårder, “mångmannagårdar” (Arrhenius 2000), enn husebyene. Således har det nylig blitt foreslått at to konsentrasjoner i Østfold av slike appellativistiske –by-navn kan knyttes til to forskjellige yngre jernalders sentra i denne regionen – ett omkring Tune i ytre Østfold og ett omkring Huseby i Eidsberg i det indre (Stylegar 2003b). Har funksjonene som kommer til uttrykk i disse spesielle navnetypene – ”de mange menn” i form av (våpen-)smeden, karlen, tegnen og rinken – flyttet sammen i de mange (tømmer-)husene på en huseby? I et videre perspektiv vil det være nødvendig å følge utviklingen av hovedgårder i middelalder med deres relasjoner til kirke og landsby/gård (f. eks. Andersson & Anglert (red.) 1989).
Gerhard Larsson forsøker å begrunne sin tidlige datering av husebyene med et retorisk spørsmål: ”Är det inte sannolikare att centralmakten medvetet grundade sina stödjepunkter i strategiska lägen under en period som kännetecknas av expansion, nyodling och strukturell förnyelse än att systemet sekundärt lades över 1100-talets mera statiska kulturbygder?” (Larsson 1986:). Han må ha misforstått situasjonen. Den tidlige middelalders ”kulturbygder” var virkelig ikke statiske. De var utsatt for en dramatikk som både innebar kongelig maktpolitikk og en økonomisk omstrukturering på grunnplanet. På samme måte som i yngre romertid og folkevandringstid ledet den dessuten til en styrt kolonisering i skog og allmenninger.

Oppsummerende betraktninger

Husebyenes datering og opprinnelse i Norden har vært omdiskutert. Med unntak for et lite antall lokaliteters vedkommende, synes det å være enighet om at de tidlig har tilhørt krongodset i de respektive riker. Men hvor tidlig? Vi har pekt på at en del av de bebyggelsene som bærer navnet ”Huseby” må være eldre, men også at den standardiserte benevningen tyder på en hovedsakelig datering til sen vikingtid/tidlig middelalder. Bakgrunnen er en bevisst intensjon av både politisk og økonomisk art. Senere oppkalling etter et eller flere opprinnelige navn er tenkelig, og også sannsynlig. Intensjonene bak selve navngivingen er ikke helt klare. Men funksjonen har likevel hele tiden vært kjent og rimeligvis i hovedsak den samme i hele området.
Fordelingen av Huseby-gårdene tyder på en lignende prosess over store deler av Skandinavia. I løpet av rikssamlingen har energiske konger til sine slektsgods lagt storgods som av ulike årsaker har blitt konfiskert fra beseirede motstandere i ulike deler av landet. Disse har da eller på et senere tidspunkt blitt gitt navnet Husaby, Huseby, Hoseby, Husabø etc. til fvn. Húsabýr. De beslaglagte storgodsene kan i mange tilfelle ha blitt splittet opp, blant annet i den hensikt å forebygge en ny maktkonsentrasjon som kunne utfordre kongemakten. En del av storgodset har da fått navnet Huseby.[30] Andre deler har fått beholde sine gamle navn. Selvsagt finnes det mange andre storgods og storgårder som har fortsatt å eksistere under sine gamle navn, av og til helt inn i vår egen tid. Men også flertallet av disse har blitt oppdelt i tidlig middelalder.
I Sverige og Norge viser det seg, tvertimot det man kanskje kunne forvente, at de fleste husebyer ligger i de landsdeler som senest ble lagt inn under rikskongedømmet. Disse er dermed de yngste innenfor navnesjiktet. Det må innebære at husebyenes spredning er nok et belegg for at rikssamlingen i begge tilfeller i prinsippet har foregått med utgangspunkt i et kjerneområde i vest. Et vestlig utgangspunkt har vi også å gjøre med i tilfellet Danmark. I Danmark er imidlertid husebyene konsentrert til den delen av riket (Jelling) som var utgangspunktet for rikssamlingen – altså det stikk motsatte forhold av nabolandene i nord. Det betyr trolig at ”huseby-skipnaden” i utgangspunktet var en (tidlig) regional ordning på Jylland, kanskje knyttet til en ambulerende kongemakt med sentrum i Jelling, og at den derfra har blitt spredt til det øvrige Norden.
Interessant er det at ryttergravene fra vikingtid i Danmark (som i stor utstrekning tilhører det 10. århundre) ikke finnes innenfor kjerneområdet i den østlige del av Midt-Jylland, mens det er mange av dem i det øvrige Vest-Danmark, f. eks. omkring Limfjorden, i Sønder-Jylland og på Langeland (Lyngstrøm 1995; Pedersen 1997). Ryttergravskikken, og muligens bruken av kavalleri, ser ut til å ha fått innpass i deler av det nåværende Danmark som en følge av kontakten med det karolingiske og senere det ottonske riket (Pedersen 1997:132). Helge Braathen (1989) argumenterer for en sammenheng mellom husebyer og ryttergraver med hensyn til spredningsmønster. Vi kan ikke slutte oss til Braathens hypotese om det historiske forløpet, som bl.a. er betinget av et foreldet syn på Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen, men han har utvilsomt et viktig poeng hva angår den geografiske fordelingen av de to – forøvrig høyst ulikartede – fenomenene. I den grad ryttergravene kan knyttes til ”kongsmenn” (se i den forbindelse Skre 1998:328ff.), kan det være signifikant at de både i Danmark og Norge i stor utstrekning grupperer seg i slike landskap som her er antatt å være sekundære i forhold til de respektive rikssamlingsprosessers forløp. De betydeligste konsentrasjonene av ryttergraver i Norge finnes i Trøndelag, i søndre Vestfold, på Romerike og på Hedmarken – på Vestlandet dreier det seg bare om spredte funn (men dog flere enn det Braathen, som f. eks. ikke har med løsfunnene, oppgir). I et overordnet perspektiv er det altså stort samsvar mellom ”huseby-områdene” og distriktene med mange ryttergraver. Bildet er ikke like klart i Danmark, men Midt-Jylland/Vest-Fyn synes å innta en særstilling ved å ha flertallet av husebyene, men mangle ryttergravene. Dette mønsteret kan styrke hypotesen om Jelling[31] som utgangspunkt for ”huseby-skipnaden”.
Problemet for endel forskere har vært at flere av huseby-lokalitetene har vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser og vist seg å ha en bakgrunn som storgårder i jernalder (f.eks. Raddatz 1967; 1974). Dermed kan dateringen av navnene til sen vikingtid/tidlig middelalder oppfattes som problematisk. Imidlertid er det ingen grunn til å at ikke navnebytter kan ha skjedd, særlig dersom Husebyen bare betegner en del av det opprinnelige storgodset. Navnene virker nemlig like standardiserte som andre administrative og maktpolitiske foreteelser i sen vikingtid/tidlig middelalder – så som navnet på administrative enheter, herreder, härader, det maritime militærsystemet, leding, leidang, ledung med skeppsredor, skibæn, skipreider eller deres komponenter i stedsnavnene, konkretisert i fartøystermen snekkja eller i varslingssystemet, som dog har ulike termer i de forskjellige riker, men som ser ut til å ha vært temmelig konsekvent gjennomført, til viti (Norge), bakæn/bavn (Danmark) og böte (Sverige). Dermed påstår vi selvsagt ikke at vetesystemet og de øvrige foreteelsene har oppstått av intet i 1000- eller 1100-årene, men at en ny-/omorganisering på denne tiden har gitt opphav til den standardiserte benevningen. Det er etter vår oppfatning tilfellet også med husebyene. At de dermed også kan ha hatt en spesiell betydning innenfor mobilisering og leidang, som enkelte forfattere har hevdet, er selvsagt.
Ved siden av den rene standardiseringen sladrer disse termene om den påfallende overensstemmelsen innenfor Norden. Rikene har fulgt den samme utviklingen, men trolig gjennom hele den perioden vi her har konsentrert oss om, med Danmark som utgangspunkt og modell. På kongelig nivå er den regjerende overklassen overalt i slekt. Bare slektstreffene bør ha vært nok til å formidle nyheter utenfra om hvordan man utøver makt og best beriker seg, og det endatil med guddommelig sanksjon. ”Utenfra” innebærer for Skandinavias del to linjer: det frankiske og senere det tysk-romerske riket og før 1066 det angelsaksiske England. Noen forutsetning for import av selve betegnelsen ’huseby’ finnes dog ikke. På Jylland og Fyn, i alle fall i traktene nærmest Jelling, kan både funksjonen som kongelige støttepunkter og selve navnegivingen gå noe lenger tilbake i tid. Begrepet ’huseby’ må regnes for en dansk/skandinavisk innovasjon – leddet –by finnes utelukkende i Norden og i de områder som ble kolonisert av norrøne mennesker i vikingtiden (Schmidt 2000).
Senest i årtiene omkring år 1100 bør prosessen, slik den kjennes fra skriftkilder, ellers ha vært avsluttet i de sentrale deler av Skandinavia. Da er oppsplittingen av storgods, herredsinndelingen, leidangsystemet og dermed kimen til stående skatter et faktum, og steinkirker er i ferd med å bli reist over store deler av området som etterfølgere til misjonstidens trekirker. Den nye kongemakten har kommet for å bli. Men rikene har fremdeles langt igjen til å bli stater i mer moderne forstand. En første forutsetning blant mange har vært husebyene. Men alt på 1200-tallet, om ikke tidligere, har noen av deres funksjoner blitt overtatt av byer og lensvesen med faste borger, gjennomført i større skala i alle fall i Danmark, Sverige og deler av Norge. I likhet med Orknøyene kan det svenske Norrland, i egenskap av periferi, være et sent unntak.

Summary

Husebyenes datering og opprinnelse i Norden har vært omdiskutert. Med unntak for et lite antall lokaliteters vedkommende, synes det å være enighet om at de tidlig har tilhørt krongodset i de respektive riker. Men hvor tidlig? I artikkelen pekes det på at en del av de bebyggelsene som bærer navnet ”Huseby” må være eldre, men også at den standardiserte benevningen tyder på en hovedsakelig datering til sen vikingtid/tidlig middelalder. Bakgrunnen er en bevisst intensjon av både politisk og økonomisk art. Senere oppkalling etter et eller flere opprinnelige navn er tenkelig, og også sannsynlig. Intensjonene bak selve navngivingen er ikke helt klare. Men funksjonen har likevel hele tiden vært kjent og rimeligvis i hovedsak den samme i hele området. Fordelingen av Huseby-bebyggelsene tyder på en lignende prosess over store deler av Skandinavia. I løpet av rikssamlingen har energiske konger til sine slektsgods lagt storgods som av ulike årsaker har blitt konfiskert fra beseirede motstandere i ulike deler av landet. Disse har da eller på et senere tidspunkt blitt gitt navnet Husaby, Huseby, Hoseby, Husabø etc. til fvn. Húsabýr. De beslaglagte storgodsene kan i mange tilfelle ha blitt splittet opp, blant annet i den hensikt å forebygge en ny maktkonsentrasjon som kunne utfordre kongemakten. En del av storgodset har da fått navnet Huseby. Andre deler har fått beholde sine gamle navn.
I Sverige og Norge viser det seg, tvertimot det man kanskje kunne forvente, at de fleste husebyer ligger i de landsdeler som senest ble lagt inn under rikskongedømmet. Disse er dermed de yngste innenfor navnesjiktet. Det må innebære at husebyenes spredning er nok et belegg for at rikssamlingen i begge tilfeller i prinsippet har foregått med utgangspunkt i et kjerneområde i vest. Et vestlig utgangspunkt har vi også å gjøre med i tilfellet Danmark. I Danmark er imidlertid husebyene konsentrert til den delen av riket (Jelling) som var utgangspunktet for rikssamlingen – altså det stikk motsatte forhold av nabolandene i nord. Det betyr trolig at ”huseby-skipnaden” i utgangspunktet var en (tidlig) regional ordning på Jylland, kanskje knyttet til en ambulerende kongemakt med sentrum i Jelling, og at den derfra har blitt spredt til det øvrige Norden. Husebyene fremstår som like standardiserte som andre administrative og maktpolitiske foreteelser i sen vikingtid/tidlig middelalder – så som navnet på administrative enheter, herreder, härader, det maritime militærsystemet, leding, leidang, ledung med skeppsredor, skibæn, skipreider eller deres komponenter i stedsnavnene, konkretisert i fartøystermen snekkja eller i varslingssystemet, som dog har ulike termer i de forskjellige riker, men som ser ut til å ha vært temmelig konsekvent gjennomført, til viti (Norge), bakæn/bavn (Danmark) og böte (Sverige). Dermed er det ikke sagt at vetesystemet og de øvrige foreteelsene har oppstått av intet i 1000- eller 1100-årene. Men på den tiden har en ny-/omorganisering gitt opphav til den standardiserte benevningen. Det er etter vår oppfatning tilfellet også med husebyene.
Senest i årtiene omkring år 1100 bør prosessen, slik den kjennes fra skriftkilder, ellers ha vært avsluttet i de sentrale deler av Skandinavia. Da er oppsplittingen av storgods, herredsinndelingen, leidangsystemet og dermed kimen til stående skatter et faktum, og steinkirker er i ferd med å bli reist over store deler av området som etterfølgere til misjonstidens trekirker. Den nye kongemakten har kommet for å bli. En første forutsetning blant mange har vært husebyene. Men alt på 1200-tallet, om ikke tidligere, har noen av deres funksjoner blitt overtatt av byer og lensvesen med faste borger, gjennomført i større skala i alle fall i Danmark, Sverige og deler av Norge. I likhet med Orknøyene kan det svenske Norrland, i egenskap av periferi, være et sent unntak.

Av Christer Westerdahl & Frans-Arne Stylegar (manus)

Almgren, O. 1920: Svenska folkets äldsta öden. Ett par inledningskapitel till vår historia. Fordomtima 3. Uppsala.
Ambrosiani, B. 1964: Fornlämningar och bebyggelse. Studier i Attundalands och Södertörns förhistoria. Stockholm.
Ambrosiani, B. 1985a: Södermanland mellan forntid och medeltid. Fornvännen 80:1, s. 24-39. Stockholm.
Ambrosiani, B. 1985b: Aristocratic graves and manors in Early Medieval Sweden. I M. Backe (red.): In honorem Evert Baudou. Archaeology and Environment 4, s. 109-118. Umeå.
Andersson, H. & M. Anglert (red.) 1989: By, huvudgård och kyrka. Studier i Ystadsområdets medeltid. Lund Studies in Medieval Archaeology 5. Stockholm. Umeå.
Andersson, T. 1983: Hund, hundare och härad från språklig synpunkt. Bebyggelsehistorisk tidskrift 1982, s. 4. Stockholm.
Andrén, A. 1983: Städer och kungamakt – en studie i Danmarks politiska geografi före 1230. Scandia 49:1, s. 31-76. Lund.
Andrén, A. 1985: Den urbana scenen. Städer och samhälle i det medeltida Danmark. Acta Archaeologica Lundensia. Series in 8 minor Nr 13. Lund.
Andrén, A. 1999: Landscape and settlement as utopian space. I Fabech, C. & J. Ringtved (red): Settlement and Landscape, s. 383-393. Århus.
Arrhenius, B. 2000: Tuna och Husby i Vendel. I Olausson, M. (red.): En bok om husbyar, s. 93-100. Uppsala.
Aston, M. 1985: Interpreting the landscape. London.
Augustsson, J.-E. 1996: Medeltida husbyggande i Västergötland. I Bygga och bo. 1000 år i Västergötland. Västergötlands Fornminnesförenings Tidskrift 1995-1996, s. 9-35. Skara.
Berg, J. 2000: Stormannamiljöer och landskap. I Olausson, M. (red.): En bok om husbyar, s. 151-165. Uppsala.
Berglund, A. 2000: Långt före Olof Skötkonung. I Olausson, M. (red.): En bok om husbyar, s. 101-113. Uppsala.
Bjørkvik, H. 1995: The Norwegian Royal Lands in the Middle Ages. Collegium Medievale, vol. 5 1992/1-2, s. 7-26. Oslo.
Brekke, N. G., P. J. Nordhagen & S. Skjold Lexau 2003: Norsk arkitekturhistorie – frå steinalder og bronsealder til det 21. hundreåret. Oslo.
Brink, S. 1999: Social order in the early Scandinavian landscapes. I Fabech, C. & J. Ringtved (red.): Settlement and Landscape, s. 423-439. Århus.
Brink, S. 2000a: Nordens Husabyar – unga eller gamla? I Fuglestvedt, I.. T. Gansum & A. Opedal 1999: Et hus med mange rom. Vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen, s. 283-291. Stavanger. Også trykt i: Olausson, M. (red.) 2000: En bok om husbyar, s. 65-73. Uppsala.
Brink, S. 2000b: Husby. I Reallexikon der germanischen Altertumskunde. Göttingen.
Braathen, H. 1989: Ryttergraver. Politiske strukturer i eldre rikssamlingstid. Universitetets oldsaksamling Varia 19. Oslo.
Bücker, C. & M. Hoeper 1999: First aspects of social hierarchy of settlements in Merovingian southwest Germany. I Fabech, C. & J. Ringtved (red.): Settlement and Landscape, s. 441-454. Århus.
Bull, E. (d. e) 1920: Leding. Kristiania.
Buller, L. 1976: Ortnamn i Götene kommun. I Hamilton, H., B. Carlsson & B. Lindroth (red.): Kinnekullebygd, s. 21-41. Skara.
Callmer, J. 2001: Extinguished solar systems and black holes: traces of estates in the Scandinavian Late Iron Age. I Hårdh, B.(red.): Uppåkra. Centrum och sammanhang. Uppåkrastudier 3. Acta Archaeologica Lundensia ser. in 8o No. 34, s. 109-137. Lund.
Christensen, C.A. 1983: Begrebet bol: et vidnesbyrd om vikingetidens storbondesamfund. Historisk Tidsskrift (Danmark) 83, s. 1-34. København.
Christensen, C. A. 1990: Toftbegrebet: Vidnesbyrd om et oprindeligt stormandssamfund. Historisk Tidsskrift (Danmark) 90, s. 25-37. København.
Christie, H. 1986: Leidangsmateriale i kirkeloftet. Hikuin 12, s. 67-72. Århus.
Dahlerup, T. 1972: ”Syssel” (Danmark). Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder b. XVII, s. 649-650. Malmö.
Ekman, T. 2000: Item Husaby in Niericia. I M. Olausson (red.): En bok om husbyar, s. 9-38. Uppsala.
Elgqvist, E. 1966: Vad ortnamn, bl.a. Husby och Odense, vittnar om. Omfattningen av det svenska Hedebyväldet. Lund.
Envall, P. 1960: Husaby och Husum. Ortnamn och kulturhistoria 1. Stockholm.
Ferm, O. 1992: Kungs-Husby under medeltiden. I von Ehrenheim, C. G. (red.): Kungs-Husby i Trögd. Kungsgård, kyrka och socken. Riksantikvarieämbetet. Studier till det medeltida Sverige 6, s. 58-83. Stockholm.
Finstad, E. 1998: Hus på landsbygda i Sørøst-Norge i vikingtid og tidlig middelalder. En analyse med hovedvekt på konstruksjon, planløsning, funksjon og ildstedstype. Upubl. hovedoppgave i arkeologi, Universitetet i Oslo.
Franzén, G. 1937: Vikbolandets by- och gårdsnamn. Uppsala.
Gjerløw, J. A. 1988: Utskylden. Funksjon – opprinnelse – avvikling. Historisk Tidsskrift (Norge) 67, s. 361-398. Oslo.
Gjerløw, J. A. 1990: Litt mer om utskylden. Historisk Tidsskrift (Norge) 69, s. 214-215.
Gren, Leif 1989: Platon mitt i byn. Kyrkosocknens uppkomst ur monumentologisk synpunkt. I Burström, M. (red.): Mänsklighet genom millennier. En vänbok till Åke Hyenstrand, s. 63-71. Stockholm.
Grimm, O. 2003: Grossbootshaus, Zentrum, Herrschaft. Eine Studie zu maritimen Zentralplätzen im nordatlantischen und nordeuropäischen Gebiet unter besonderer Berücksichtigung der norwegischen Grossbootshäuser(1-15 Jh.). Upubl. Doktoravhandling i arkeologi, Philipps-Universität Marburg.
Grundberg, L. 2000: Husabyar i Norrland? I Olausson, M. (red.): En bok om husbyar, s. 75-91. Uppsala.
Gräslund, B. 1986: Knut den store och sveariket. Slaget vid Helgeå i ny belysning. Scandia 52, s. 211-238. Lund.
Gulatingsloven: Eithun, B., M. Rindal & T. Ulset (utg.) 1994: Den eldre Gulatingslova. Riksarkivet. Norrøne tekster nr 6. Oslo.
Gurevitsj, A. J. 1979 (1970): Feodalismens uppkomst i Västeuropa. Stockholm.
Hallan, N. 1957: Det eldste krongodset i Trøndelag. Historisk Tidsskrift (Norge) 37, s. 241-265. Oslo.
Hedeager, L., B. Poulsen & S. Å. Tornbjerg 1982: Land og by – en undersøgelse af østersøkeramikkens datering og spredning på Stevns. Hikuin 8, s. 125-148. Århus.
Hedeager, L. 1992: Danernes land. Fra ca. År 200 f.Kr.-ca. 700 e.Kr. Politikens Danmarkshistorie, b. 2. København.
Heimskringla: Norges kongesagaer I-IV. Oslo 1979.
Hellberg, L. 1942: Ortnamn på Rekarne. Bidrag till belysning av Södermanlands äldsta indelning. Namn och Bygd 30, s. 88-135. Uppsala.
Hellberg, L. 1975: Ortnamn i den forna sveastaten. Inledningar till NORNAs fjärde symposium Ortnamn och samhälle på Hanaholmen den 25-27.4.75, s. 92-110. Helsinki.
Hellberg, L. 1979: Forn-Kalmar. Ortnamnen och stadens förhistoria. I Hammarström, I (red.): Kalmar stads historia 1. Kalmarområdets forntid och stadens äldsta utveckling. Tiden intill 1300-talets mitt, s. 118-166. Kalmar.
Helle, K. 1964: Norge blir en stat, 1130-1319. Oslo.
Herschend, F.: 1998. The Idea of the Good in Late Iron Age Society. Occasional Papers in Archaeology 15. Uppsala.
Hesselman, B. 1930: Långheden och Hälsingskogen. Namnstudier kring en gammal färdväg. Namn och Bygd 1930, s. 1-53. Uppsala. Også i: Hesselman, B 1935: Från Marathon till Långheden. Studier över växt- och naturnamn, s. 125-181. Uppsala.
Hoel, K.: 1986. Huseby-garders gamle navn. Huseby-Tesal, Huseby-Odinssal, Huseby-Skiringssal. Årsmelding 1985. Institutt for namnegransking, Norsk stadnamnarkiv, Universitetet i Oslo, s. 119-132. Oslo.
Hoff, A. 1997: Lov og landskab: landskabslovenes bidrag til forståelsen af landbrugs- og landskabsudviklingen i Danmark ca. 900-1250. Århus.
Holmesland, P. 1933: Huseby, Vest-Agders kongsgård. Bidrag til Agders historie XVI, s. 7-37. Kristiansand.
Hovstad, H. 1980: Gårdsgrenser – et bosetningshistorisk hjelpemiddel? Oslo.
Hyenstrand, Å. 1974: Centralbygd-Randbygd. Strukturella, ekonomiska och administrativa huvudlinjer i mellansvensk yngre järnålder. Acta Universitatis Stockholmiensis. Studies in North European Archaeology 5. Stockholm.
Hyenstrand, Å. 1980: Mälarområdets centralortsbildning i tids- och rumsperspektiv. Medeltidsstaden Rapport 18. Stockholm.
Hyenstrand, Å. 1989: Sverige 989. Makt och herravälde. Stockholm Archaeological Reports nr 24. Stockholm.
Imsen, S. 2000: Earldom and Kingdom. Orkney in the Realm of Norway 1195-1379. Historisk Tidsskrift (Norge) 79:2, s. 163-180. Oslo.
Ingebretsen, N. E. 1999: Middelalderbosetningen på Hanaland. Frá haug ok heiðni 3-99. Stavanger.
Johansen, E. 1957: Landskapet og den eldste historie. I Lauritz Opstad (red.): Rygge, b. II. Bygdehistorien inntil 1800, s. 7-151. Moss.
Kaldal Mikkelsen, D. 1999: Single farm or village? Reflections on the settlement structure of the Iron Age and the Viking Period. I Fabech, C. & J. Ringtved (red.): Settlement
and landscape, s. 177-193. Århus.
Kjørsvik Schei, L. 1998: Huseby- og Holland-gårdene på Orknøyene. Historisk Tidsskrift (Norge) 77, s 336-344. Oslo.
Knytlinga saga: Knytlinge Saga. Knud den Store, Knud den Hellige, deres Mænd, deres Slægt (till och med Valdemarerna fram till Knud VI Valdemarsson och Burizlav). Overs. af Jens Peter Egidius m. inl. og noter ved Hans Bekker Nielsen og Ole Widding. København 1977.
Kraft, J. 1993: Ledung och sockenindelning i Västergötland. Fässingen. Från Borås och de sju häraderna årg. 4, s. 25-41. Borås.
Krag, C. 1991: Ynglingatal og Ynglingesaga. En studie i historiske kilder. Oslo.
Krag, C. 1995: Vikingtid og rikssamling, 800-1130. Aschehougs Norgeshistorie, b. 2. Oslo.
Langekiehl, A. S. 2000: Tune skipreides huseby, *Innhúsar på Kråkerøy. De fire Húsar-gårdene i søndre Vingulmark. Historisk Tidsskrift (Norge) 79, s. 471-493. Oslo.
Langekiehl, A. S. 2003: De administrative Húsar-gårdenes opprinnelse og kronologi. Collegium medievale, vol. 16, s. 67-134. Oslo.
Larsen, J. H. 1978: Utskyldriket. Arkeologisk drøfting av en historisk hypotese. Upubl. magisteravh. i nordisk arkeologi, Universitetet i Oslo.
Larsson, G. 1986: Husabyarna – led i en forntida samhällsplanering. Tekniska högskolan i Stockholm. Medd. från inst. för fastighetstteknik, sektionen lantmäteri 4:49. Stockholm.
Larsson, M. G. 1987: Hamnor, husabyar och ledung. Univ. of Lund, Institute of Archaeology. Report Ser. No. 29. Lund.
Leegaard Knutsen, A. 1988: Den danske konges gods i højmiddelalderen. En historiografisk undersøgelse af begreberne kongelev og patrimonium. Historisk tidsskrift (Danmark) 88:2, s. 213-227. København.
Lexikon des Mittelalters, 1-9 + reg, München & Zürich Lieferungen 1977-1999. Hausgut, Königsgut, Krondomäne, Reichsgüter etc.
Lindkvist, T. 1990 (1988): Plundring, skatter och den feodala statens framväxt. Organisatoriska tendenser i Sverige under övergången från vikingatid till tidig medeltid. Opuscula Historica Upsaliensia 1. Uppsala.
Lindkvist, T. 2000: Husabyar – en inledning. I Olausson, M. (red): En bok om husbyar, s. 7-8. Uppsala.
Lindquist, I. 1941: Västgötalagens litterära bilagor. Medeltida svensk småberättelsekonst på poesi och prosa. Skr. utg. av Vetenskaps-societeten i Lund 26. Lund.
Lindquist, S. 1936: Uppsala högar och Ottarshögen. Stockholm.
Lund, N. 1993: Rigssamlingen i Danmark. I Vea, M. S. (red.): Rikssamlingen og Harald Hårfagre, s. 118-130. Kopervik.
Lundahl, I. 1961: Det medeltida Västergötland. Nomina Germanica 12. Uppsala.
Lundahl, I. 1965: Ortnamnen i Skaraborgs län, del V: Kinne härad, territoriella namn. Uppsala.
Lundahl, I. 1966: Ortnamnen i Skaraborgs län, del VI: Kinnefjärdings härad, territoriella namn. Uppsala.
Lund, N. 1996: Lid, leding og landeværn. Roskilde.
Lundberg, S. 2000: Olof Skötkonung och Husaby. I Olausson, M. (red.): En bok om husbyar, s. 115-123.
Lundquist, L. & E. Schaller Åhrberg 1998: Med kunglig utsikt. Varla under järnålder och tidig medeltid. Arkeologiska resultat. UV Väst rapport 1997:26. Kungsbacka.
Lyngstrøm, H. 1995: Ketting – en vikingetidsgravplads med ryttergrave. Aarbøger for Nordisk Oldkyndighed og Historie 1993, s. 143-179. København.
Lönnroth, E. 1959: De äkta folkungarnas program. I samme: Från svensk medeltid, s. 13-29. Stockholm.
Lönnroth, E. 1977: Scandinavians. Selected historical essays (Holmberg, Å. & O. Christensson, red.). Göteborg.
Låg, T. 1999: Agders historie, b. 1. 800-1350. Kristiansand.
Malmros, R. 1985: Leding og skaldekvad. Det ellevte århundredes nordiske krigsflåder, deres teknologi og organisation og deres placering i samfundet, belyst gennem den samtidige fyrstedigtning. Aarbøger for nordisk oldkyndighed og historie, s. 89-139. København.
Mitlid, Å. 2003: Bygdeborgene – synlige spor fra forhistorien. En analyse av borgenes funksjon og plass i det tidlige jernaldersamfunnet med vekt på deres forsvarsrelaterte oppgaver. Upubl. hovedoppgave i arkeologi, Universitetet i Oslo.
Myhre, B. 1985: Boat-houses as indicators of political organization. Norwegian Archaeological Review 18, s. 36-60. Oslo.
Myhre, B. 1992: Borre – et merovingertidssenter i Norge. Økonomiske og politiske sentra i Norden ca. 400-1000 e.Kr. Åkerseminaret, Hamar 1990. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter, Ny rekke, nr. 13, s. 155-179. Oslo.
Nerman, B. 1932: En kungsgård från Bröt-Anunds tid. Arkeologiska studier tillägnade HKH kronprins Gustav Adolf. Stockholm.
Noreen, A. 1913: Spridda studier. Populära uppsatser 3. Stockholm.
Norges kongesagaer I-IV.1979. Oslo.
Näsman, U. 2000: Power and Landscape in Viking Age Denmark. Beretning fra nittende tværfaglige vikingesymposium, s. 40-56. Århus.
Olausson, M. 1998: ’Säg mig hur många djur du har…’. Om arkeologi och stallning. I Viklund,
K., R. Engelmark & J. Linderholm (red.): Fähus från bronsålder till idag:
stallning och utegångsdrift i långtidsperspektiv, s. 28-56. Stockholm.
Olausson, M. (red.) 2000: En bok om husbyar. Riksantikvarieämbetet. Avd. för ark. unders. Skrifter nr 33. Uppsala.
Ortnamnen i Skaraborgs län del V. Kinne härad. Territoriella namn. Ivar Lundahl. Uppsala 1965.
Ortnamnen i Skaraborgs län del VI. Kinnefjärdings härad. Territoriella namn. Ivar Lundahl. Uppsala 1966.
Pedersen, A. 1997: Weapons and riding gear in burials – evidence of military and social rank in 10th Denmark? Military Aspects of Scandinavian Society in a European Perspective AD 1-1300, s. 123-135. København.
Pedersen, E. A. & M. Widgren 1998: Järnålder, 500 f. Kr.-1000 e. Kr. I Jordbrukets första femtusen år. Det svenska jordbrukets historia, b. 1. Stockholm.
Pettersson, J. 2000: Husabyarna – en kritisk forskningsöversikt. I Olausson, M.(red.): En bok om husbyar, s. 49-63. Uppsala.
Palme, S. U. 1958: Hövitsmän och husabymän. Scandia 24. Lund.
Quist, O. 2004: Kungen kommer! Olof Skötkonung, dopet och Husaby. Uppsala.
Raddatz, K. 1967: Das Wagengrab der jüngeren vorrömischen Eisenzeit von Husby, Kreis Flensburg. Offa-Bücher, Neue Folge, 20. Neumünster.
Raddatz, K. 1974: Husby – ein Gräberfeld der Eisenzeit in Schleswig. Offa-Bücher, Neue Folge, 30. Neumünster.
Roesdahl, E. 1999: Vikingetid og trosskifte. I Ingesman, P., U. Kjær, P. K. Madsen & J. Vellev: Middelalderens Danmark. Kultur og samfund fra trosskifte til reformation, s. 16-27. København.
Rosén, J.: “Husaby”. I Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, b. VII, s. 94-96. Oslo.
Rønneseth, O. 2001: Gard og gjerde. Faser i utviklingen av Jærens kulturlandskap. Stavanger.
Sawyer, B. 1991: Viking Age Rune Stones as a Crisis Symptom. Norwegian Archaeological Review 24, s. 97-112. Oslo.
Sawyer, B.: 1994: Sigtuna – A Border Town? I Knirk, J.(red.): Proceedings of the Third International Symposium on Runes and Runic Inscriptions, Grindaheim, Norway 8-12 August 1990. Runrön 9, Inst. för nord. språk, Uppsala univ. Uppsala.
Sawyer, P. 1991: När Sverige blev Sverige. Occasional Papers on Medieval Topics 5. Allingsås.
Sawyer, P. 1993: Rikssamlingen i England og Sverige sammenlignet med den norske rikssamlingen (på engelsk). I Vea, M. S. (red.): Rikssamlingen og Harald Hårfagre, s. 31-146. Kopervik.
Schmidt, T. 2000: Norske gårdsnavn på –by og –bø med personnavnforledd, b. I-II. Oslo.
Schück, H. 1914: Uppsala öd. Uppsala universitets årsskrift 1914. Program 2, s. 3-36. Uppsala.
Skre, D. 1998: Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike 200-1350 e.Kr. Oslo.
Skre, D. & F.-A. Stylegar, 2004: Kaupangen i Skiringssal, vikingenes by. Katalog til Kaupang-utstilling ved UKM.
Steinnes, A. 1953: Utskyld. Historisk Tidsskrift (Norge) 36, s. 301-303, 370-383, 410-411. Oslo.
Steinnes, A. 1955: Husebyar. Den norske historiske forening. Skrifter 32. Oslo.
Steinnes, A. 1959: The Huseby System in Orkney. Scottish Historical Review 38, s. 36-46. Edinburgh.
Storm, G. 1875: Om Indskuddene i ”Fagrskinna”. Christiania Videnskabs-Selskabs Forhandlinger for 1875, s. 81-108. Christiania.
Stummann Hansen, S. 1999: I Jan Petersens fodspor på Oma. Nyt om vikingetidens gårdsanlæg. I: Fuglestvedt, I T. Gansum & A. Opedal: Et hus med mange rom. Vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen, b. B, s. 253-271. Stavanger.
Stylegar, F.-A. 1998: Rikssamling, statsoppkomst og ujevn utvikling: Regional variasjon i tidlig middelalder. I Goldhahn, J. & P. Nordquist: Marxistiska perpspektiv inom skandinavisk arkeologi. Arkeologiska studier vid Umeå universitet, s. 111-131. Umeå.
Stylegar, F.-A. 2000: ”Knerrir kómu austan”: Stormenn og stormannsfølger i Vest-Agders vikingtid. I B. Seland (red.), Agder i fjern fortid, s. 97-157. Kristiansand
Stylegar, F.-A. 2001: Kulturlandskap, gård og gjerde på Jæren. I Rønneseth, O.: Gard og gjerde. Faser i utvilingen av Jærens kulturlandskap, s. 9-32. Stavanger.
Stylegar, F.-A. 2002: Thorvald Thoresson, Sigrid Olaf´s-daughter and the SW Norwegian connection. An alternative interpretation of the 1292 document from Kvinesdal. Collegium Medievale. Vol. 15, 2002, s. 175-191. Oslo.
Stylegar, F.-A. 2003a: Plog og spade – gård og landsby. Heimen 40, s. 83-104.
Stylegar, F.-A. 2003b: I Pedersen, E.A./Stylegar, F-A./Norseng, P.G. 2003: Østfolds historie bind 1. Øst for Folden. Oslo.
Stylegar, F.-A. 2004: Central places in Viking Age Orkney. Northern Studies vol. 38, s. 5-29. Edinburgh.
Stylegar, F.-A. & O. Grimm 2003: Place-names as evidence for ancient maritime culture in Norway. Norsk Sjøfartsmuseum Årbok 2002, s. 79-115. Oslo.
Sundqvist, O. 2002: Freyr’s offspring. Rulers and religion in ancient Svea society. Uppsala.
Söderberg, B. 1995: Gårdstånga – Boplats- och bebyggelselämningar från stenålder till nyare tid. UV Syd Rapport 1995:7. Lund.
Tesch, S. 1987: Söderköping. Medeltidsstaden. Raä. Stockholm.
Theliander, C. 2000: Husaby-problemet – igjen. I Olausson, M. (red.): En bok om husbyar, s. 167-176. Uppsala.
Theuws, F. 1999: Changing settlement patterns, burial grounds and the symbolic construction of ancestors and communities in the late Merovingian southern Netherlands. I Fabech, C./J. Ringtved (red.): Settlement and Landscape, s. 337-349. Århus.
Thomson, W. P. L. 2002: The new history of Orkney. Edinburgh.
Westerdahl, C. 1978: Fornlämningar och fornfynd i Götene kommun. Skara.
Westerdahl, C. (manus): Muntlig traditionsforskning. Några personliga reflektioner.
Westerdahl, C. 1995: Traditional zones of transport geography in relation to ship types. I Olsen, O., J. Skamby Madsen & F. Rieck (red.): Shipshape. Essays for Ole Crumlin-Pedersen: 213-230. Roskilde.
Westerdahl, C. 2002: The cognitive landscape of maritime warfare and defence. I Nørgaard Jørgensen, A. (red.): 2002: Maritime Warfare. Technology, organisation, logistics and administration 500 BC-1500 AD. Publications from the National Museum. Studies of Archaeology & History. PNM. Vol. 5, s. 169-190. København. Svensk versjon: Sjökrigets och sjöförsvarets kognitiva landskap i äldre tid. Toponymiska och arkeologiska aspekter. Forum navale 57, s. 10-42. Uppsala.
Westerdahl, C. 2003a: Eid och båtdrag. En översikt över ett nytt forskningsområde med utgångspunkt från Agder. Agder Historielag Årsskrift 79, s. 44-64. Kristiansand.
Westerdahl, C. 2003b: Vänern – landskap, människa, skepp. Om en maritim inlandskultur vid Vänern. En studie kring människor, båtar, vattentransport och segelsjöfart från förhistorien till tiden före sekelskiftet 1900. Skärhamn.
Wijkander, K. 1983: Kungshögar och sockenbildning. Studier i Södermanlands administrativa indelning under vikingatid och tidig medeltid. Södermanlands handlingar 3. Nyköping.
Vorren, K.-D.: 1988. Høvdingjahusar. Tromura, Kulturhistorie nr 15. Tromsø 1988.
Øye, I. 2002: Landbruk under press. I Jorda blir levevei – 4000 f.Kr.-1350 e.Kr. Norges landbrukshistorie, b. 1, del 2. Oslo.

[1] Beklageligvis mangler disse ”uekte” Huseby-gårdene fremdeles på kartet hos Brink (anf. arb.), som er det nyeste og mest pålitelige, mens det er avmerket en ”huseby” der Bø i Idd ligger.
[2] Vi skylder å gjøre oppmerksom på at det først og fremst er Lindkvists inter-regionale perspektiv vi her gir vår tilslutning til (se nedenfor). Det er liten tvil om at kontrollen over jord var viktigere i jernalderens og vikingtidens skandinaviske samfunn enn det Lindkvist synes å legge til grunn, og at den eksterne plyndringsøkonomien som er sentral i hans modell, har hatt kontroll over ”hjemlige” jordressurser som en viktig forutsetning (jf. Callmer 2001).
[3] Fremdeles i 1080-årene heter det om Knut den hellige i Knytlingasagaen at han slår ned på Blod-Egil, en sen villstyring og lite tidsmessig sjøkonge på Bornholm (Knytlingasaga 33-40). Knut samler for sin del et like arkaisk oppbud for å invadere England, men blir slått ihjel av bøndene, ikke minst på grunn av nye byrder som på det tidspunktet truer med å bli permanente.
[4] Selv om Petrus Envall har andre tanker, som i visse tilfeller kanskje ikke helt skal avvises (Envall 1960). Se forøvrig Brink (1999; 2000) om navnets etymologi.
[5] Dette er nødvendigvis et svært forenklet bilde av byggeskikken i vikingtid og middelalder – se f.eks. Finstad 1998, Øye 2002, Brekke, Nordhagen & Lexau 2003, Stylegar 2003
[6] Et i middelalderen bevart husar-navn er også det merkelige Høvdingjahusar i Nord-Norge (jf. Vorren 1988).
[7] Blant de mer interessante er polisiære oppgaver, kontroll av veier og leder, hjelp for andre reisende, både med logi, skyss, ferging, kanskje transport av varer og fartøyer over land og handel med overskuddet på ”husebyen”.
[8] I en noe senere tid kunne klostre, og enda senere i noen utstrekning prester og lensmenn, utøve funksjonen som herberger for reisende. Det er muligens ikke tilfeldig at enkelte ”husebyer” i løpet av middelalderen kom i klosterordeners eie. Handelen går siden direkte over kjøpstedene, som kan sies å oppleve sitt store oppsving i 1200-årene.
[9] Det kan være grunn til å stille et lite spørsmål ved Hoels identifisering av Oðinssalr i Fagrskinna med Huseby i Onsøy. Når den ukjente forfatteren av A-teksten knytter Oðinssalr til den mytiske kong Skjold, er det fristende å foreslå en sammenheng med Varna/Værne i Rygge, som i Heimskringla omtales som kong Skjolds hjemstavn. Værne klosters nabogård i sørvest er Huseby. Man kan ikke utelukke at det er i dette gårdskomplekset at Oðinssalr skal søkes. Det skal forøvrig nevnes at også Åre er et tenkelig eldre navn for Huseby i Rygge (Johansen 1957). En interessant regional bakgrunn for Fagrskinna foreslås ellers av Storm (1875).
[10] F. eks. bør det i tilfellet Husby i Glanshammar, Närke, være Edhmædha, som rimeligvis betegner det karakteristiske neset (eidet), og der navnet også betegner et tingsted på et senere tidspunkt. Denne huseby er vel den som så langt har vært gjenstand for de mest omfattende arkeologiske undersøkelsene av samtlige lokaliteter (Olausson i innledningen til Olausson (red.) 2000). Disse undersøkelsene etterlater i høy grad et komplisert bilde. Det er interessant at de har gitt en arkeologisk datering, men bare av akkurat denne bebyggelsen. Selve fenomenet må, som Brink og Lindkvist demonstrerer, samtidig ses i både språklig og historisk perspektiv for å kunne dateres.
Noen få andre husebyer har blitt undersøkt arkeologisk. Birger Nerman gjorde på et tidlig tidspunkt undersøkelser av gravfelt ved Husby i Trosa, Vagnhärads sn., Uppland (Nerman 1932). Kungshusby i Trögd, Uppland, har blitt beskrevet fra et middelalderhistorisk ståsted av Olle Ferm (1992). I de få tilfelle der faktiske arkeologiske undersøkelser av bebyggelser som er knyttet til kongemakten gjennom middelalderens skriftlige kilder har funnet sted, finnes gjerne levninger av aristokratiske bebyggelser eller hovedgårder fra yngre jernalder på eller nær ved Huseby-lokalitetene. Mindre undersøkelser har bekreftet karakteren av eldre sentralplasser hos de danske ”kongelevene” Store Heddinge på Stevns, Sjælland, Gårdstånga i Skåne och Varla (Tölö) i Halland (Hedeager 1982, Söderberg 1995, Lundqvist & Schaller Åhrberg 1998). I Norge har nylig undersøkelser vært utført på Huseby i Tjølling, Vestfold, trolig identisk med sagakildenes Skiringssal (Skre & Stylegar 2004).
[11] Men Husaby er ikke kjent som sentrum i noe bo. Den tilhørte i historisk tid Kinda eller Ökulls bo.
[12] Merk at gjenstandene fra Onsøy er tilvekstført i UO som tilhørende henholdsvis 1100-årene og 1000-årene.
[13] Dessuten har Norge et kildemateriale som i så henseende langt overgår alt hva Øst-Norden har å by på, i form av minst 850 forhistoriske naust. Og om bare noen hundre av disse var i bruk i tidlig middelalder, så må den første av de nevnte funksjoner for Snekke-lokalitetene, nemlig vinteropplag, mildt sagt sies å være godt dekket (senest Grimm 2003).
[14] Et lite antall baune-navn på egnede lokaliteter i Sør-Norge kan kanskje ha sammenheng med den varige danske innflytelsen i de sørøst-norske kystlandskapene – og ikke med f.eks. bauna f. (gno. bønne)?
[15] Ytterligere et problem er vi i deler av det nordiske området også har en annen, tilsynelatene standardisert navngiving, Tuna-navnene. Men den må være en god del eldre en Huseby-navnene. Utbredelsen kan til en viss grad minne om disse. Konsentrasjonen til Sverige og til Uppland er påfallende (Holmberg 1969; kart figur 14, jf. 247f.).
[16] Kanskje er det også derfor Bjørkvik ikke finner noe slikt skille mellom patrimonium og bona regalia i det norske krongodset i middelalderen (1995).
[17] Rosén 1962:94.
[18] Dikotomien kan ha oppstått noe tidligere, men er skriftbelagt da. Fenomenet krongods nevnes alt i det sene karolingerriket frem til de franske capetingene i år 987. I Italia nevnes det enda tidligere på romersk grunn av langobardene under dronning Theudelinde (589-626). Se videre Lexikon des Mittelalters.
[19] Man kunne kanskje tenke seg en forbindelse med den svenske kongen Olof Skötkonungs tid og hans etterfølgeres. En del av forklaringen ligger i hans tilnavn. Man har antatt at det betyr ”skattkonge”, det vil si en konge som er underordnet en annen. I dette tilfellet skulle det henspeile på en tildig tributt til Knud den store i Danmark. Navneleddet `skatt´ kan muligens også vise til Olofs utmyntning i Sigtuna. De stedsnavn på tegn och dreng som i hovedsak har en vestsvensk (og, til dels, østnorsk) utbredelse bør ses i sammenheng med de danske av samme type, og bør på samme måte vise til stormenns personlige bånd til Knud. Ettersom Knud den store etter slaget ved Helgeå kaller seg konge over Norge og ”en del av Sverige” skulle det kunne vise til Västergötland, som er det mest danskinfluerte av de svenske landskapene, alternativt på Småland, eller begge (Gräslund 1986, B. Sawyer 1991). Det var jo her i Västergötland, og i Husaby – om det het så på den tiden – at Olof sies å ha residert. I forbindelse med den besværlige situsjonen som de norske og svenske alliansepartnerne, Olav den helige og Olof Skötkonungs sønn, Anund Jakob, befant seg i stilt overfor Knuds overveldende makt etter slaget ved Helgeå i 1027, kan med andre ord en opprinnelig syddansk betegnelse for en kongsgård ha blitt adoptert og gjennomført i begges riker. Det virker merkelig, men er kanskje ikke helt umulig.
[20] Se även annan kritik av Andréns analys av Leegaard Knutsen (1988).
[21] Det har vært positivt at maktens legitimering har blitt tonet ned i den nyere diskusjonen i Norge, slik som yngligeætten og dens mytiske opphav i Uppsala. Det er ikke mindre velkomment at de mytiske elementene holdes adskilt fra den faktiske maktutøvningen. Men det er et spørsmål om ikke det har vært en tendens til å skylle barnet ut med badevannet. At Harald i utgangspunktet var en Vestlandskonge, er rimelig (jf. Krag 1991). Men på (blant annet) det grunnlaget å avvise Ynglingatal som en middelaldersk konstruksjon, synes overilt (se senest Sundqvist 2002). At fyrstelige slekter i Viken har skaffet seg et guddommelig opphav på lik linje med f.eks. Ladejarlene, kan ikke være egnet til å forundre.
[22] Leidangen i Østfold (og muligens i hele ”lideområdet” på Sørøstlandet, jf. Bull 1920) skulle da kunne tolkes som en parallell til Upplands kollektive prestasjoner i Sverige, mens f. eks. Agder og Rogaland i likhet med Västergötland betalte personskatter, inklusive den såkalte ”utskylden” (se f. eks. Stylegar 1998:116ff; 2001). Men hele denne konstruksjonen må anses som temmelig spekulativ, og det gjelder ikke minst utskyldens karakter og alder (Gjerløw 1988; 1990).
[23] Bjørkvik 1995.
[24] Steinnes gamla tanke om Oddernes ved Kristiansand som kongsgård kan ikke belegges i skriftkildene. Det arkeologiske miljøet her er spektakulært, men kongelig nærvær kan først dokumenteres i 1600-årene, da lensherreresidensen flyttes fra Nedenes ved Arendal til nettopp Oddernes (se også Stylegar in press).
[25] Det eneste vi ellers kjenner fra norsk (islandsk) tradisjon om beslagleggelse av odel er den famøse passasjen om Harald Hårfagre. Antagelig er denne opplysningen å betrakte som en anakronisme i den grad den viser til ren konfiskasjon. Av og til kan det virke som om Ynglingasagas omtale av Braut-Anund ville passe bedre på den senere Anund, nemlig Anund Jakob, Olof Skötkonungs sønn. (Braut-)Anund stod for veibyggeri og lot opprette kongsgårder i hver storbygd. Kan en på samme vis tenke seg at endel av det som tilskrives Harald Hårfagre faktisk gjelder Harald Hårdråde – eller Harald Gormsson?
[26] Det er mulig at et västgötsk bo tilsvarer et dansk syssel. Forøvrig skal nevnes muligheten for at syssel-inndelingen i Viken også kan tenkes å være eldre enn vanligvis antatt, og at også den kan gå tilbake på danske forbilder og eventuelt være innført samtidig med herredsinndelingen – uten at vi av den grunn vil mene at det enkelte herred eller det enkelte syssel, med det navn og den utstrekning det kjennes fra skriftkilder i middelalderen, går tilbake til vikingtiden (jf. Dahlerup 1972:649 om syslene på Jylland). Betegnelsen ’syssel’ for administrative områder synes generelt å ha hatt større gjennomslagskraft på Østlandet enn i andre landsdeler, og i strøkene rundt Oslofjorden fikk syssel-navnene bred plass i den administrative geografi. I Olav den helliges saga i Heimskringla fortelles det, for hva det er verdt, at Olav jager de daner som hadde hatt sysler for danekongen der, fra Viken (kap. 60). I kap. 61 lar Snorre oss få vite at kong Olav slår seg til i Borg (Sarpsborg) for vinteren (dvs. vinteren 1016), og at han satte sine menn i alle syslene ”der”, underforstått øst i Viken. Enkelte tidligere forskere har med utgangspunkt i blant annet disse sagareferansene tenkt seg at sysselmannsombudet kunne gå tilbake til 1000-årene, enten i grensedistrikter og utkantområder (K. Lehmann) eller i riket som helhet (K. Maurer), se for øvrig Helle 1964:145.
[27] Kirken i Forsby, ifølge en innskrift datert til 1135, er anlagt direkte på en gravhaug. Sognet, beliggende i Kåkinds härad, har tilhørt samme bo som Husaby, nemlig Kinda bo. I dette er Husaby i det nåværende Kinnefjärdings härad et naturlig sentrum. Navnet Husby i Forsby kan virke eiendommelig, om man regner med at det bare har eksistert én Husaby i dette boet. På den annen side ble Husaby ifølge skriftkilder fra høymiddelalderen gitt til kirken, slik at man kanskje kunne tenke seg at man har funnet en erstatter til rollen som kongsgård. Kongsgården i området har dog senere vært Ökull, som nå ligger i Valle härad. Den stringente systematikken som Steinnes med flere har sett for seg med hensyn til husebyens fordeling på ulike administrative enheter, finnes ikke – heller ikke i Västergötland. Husaby i Husaby sn ligger i Kinnefjärdings härad. Herredets gamle navn var Vebofjärdingen. Det plurale Vebo(a) henspeiler på `de som bor ved kultplassene´. Som individuelt stedsnavn er dette Ve (Vä) nå forsvunnet. Det er ikke umulig at dette er det eldre navnet på den senere kongsgården Husaby, som synes å ha blitt etablert i romersk jernalder (Berglund 2000). Det danske kongelevet Vä i Skåne har et identisk navn. Et litt merkelig forhold er at navnet Ve finnes igjen i Vedbo härad i Dalsland. Noe bebyggelsesnavn Ve (Vä) er ikke kjent her. Hvordan denne parallelliteten skal tolkes, er usikkert. Som vi har sett, finnes det en Huseby i naboherredet Valbo. Dalsland, trolig i likhet med en betydelig del av Värmland, ble regnet som tilhørende Västergötland i tidlig historisk tid. Middelalderens Västergötland hadde altså egentlig fire husebyer (mht stedsnavnene se Lundahl 1965, 1966).
[28] Gårder med navnet Bos(s)gården er det imidlertid for mange av, og de er for små, til at de kan jevnføres med (de fleste) husebyer. Bare i Västergötland finnes 60 slike navn. De har av Gösta Franzén på grunnlag av fordelingen i nærområdene til kirker og klostre blitt foreslått å ha vært ”ett slags ecklesiastiska fogdegårdar” (Franzén 1937:107). En Bossgården i Östergötland har av Sten Tesch ad arkeologiske veier blitt vist å post-datere en Husby i nærheten, eventuelt som dennes etterfølger (Tesch 1987:273).
[29] Mens Husar-navnene, som har et klart sydøstlig tyngdepunkt i Norge, muligens viser oss et lignende herredømme øst i Viken?
[30] Det kan se ut til at det er en sammenheng mellom navn på –by, iallfall de som har personnavnforledd, og delingsprodukter av større enheter (Schmidt 2000).
[31] Når vi flere ganger i artikkelen viser til Jelling, så er det egentlig Jelling-området i bredeste forstand vi har i tankene. Ut fra de foreliggende arkeologiske resultatene, synes selve senteret i Jelling, med de imponerende kongelige monumentene, å være en relativt kortvarig foreteelse – i motsetning til andre danske sentra som Uppåkra og Gudme, som ser ut til å ha vært i kontinuerlig bruk som lokaliteter med en særskilt status like fra romersk jernalder til vikingtid (se for eksempel Näsman 2000). Dette er videre forhold som – ut fra den argumentasjonsrekken vi her har lagt frem - gjør det vanskelig å tenke seg at husebyene, selv på Jylland, kan være vesentlig eldre enn fra første halvdel av 900-årene.

Arkivert i:

• bosetning
• vikingtid
• middelalder
• arkeologi