Gå til hovedinnhold

Arkeologi i Aust-Agder

Selv om en rekke lokaliteter med bruksfaser i senmesolitikum og neolitikum ble registrert og delvis undersøkt i Setesdal i 1970- og 1980-årene (Bang-Andersen 1976; 1986, Rolfsen 1981b, Østmo 1989), er det funn og boplasser fra kystens yngre steinalder arkeologene har viet størst oppmerksomhet når det gjelder de eldste forhistoriske periodene i Aust-Agder (Nummedal og Bjørn 1929, Bjørn 1930, Rolfsen 1975). De mange boplassfunnene fra yngre steinalder langs kysten av Aust-Agder viser som ellers på Skagerrakkysten sjøfangstens betydning i perioden (Østmo 1980).

Til de kjente, undersøkte neolitiske boplassene hører Narestø-lokalitetene i Tvedestrand (Nummedal og Bjørn 1929, Mikkelsen 1984). To boplasser her ble utgravd av Anders Nummedal i 1918-1919, og funnene herfra bidro blant annet til å fjerne inntrykket av at neolitikum i Sør-Norge var fattig på keramikk (Glørstad 1996). Flere av de undersøkte boplassene har et betydelig innslag av lokale bergarter, først og fremst diabaser – foruten Narestø-lokalitetene gjelder det bl.a. Flosta i Arendal og de foreløpig upubliserte boplassene på Hæstad og Randvik i Lillesand.

Fra og med mellomneolitikum kjennes gjenstandsfunn med paralleller i sørskandinavisk jordbrukskultur, også i innlandsbygdene (Rolfsen 1975). De neolitiske storredskapene fra fylket er nylig behandlet i komparativ sammenheng (Amundsen 2000).

Bronsealderfunnene viser nær kontakt med Kontinentet. Såkalte ”ansiktsurner” er funnet på Bringsvær og Vik i Fjære, og et bronsesverd på Møglestu i Lillesand (Skjelsvik 1988). Fjære spesielt, og den sørvestlige delen av Aust-Agder generelt, utmerker seg med mange og rike funn fra og med yngre bronsealder (Johansen 1984; 1986; 1993). Fra førromersk jernalder er funnene dog få, men de fire kjente gravfunnene fra perioden i Aust-Agder er alle fra nåværende Grimstad kommune (Omland 2001).

Fjære i Grimstad er den gunstigste egnen for åkerbruk i Aust-Agder. Gravfunnene fra Fjære tyder på at det fantes et – trolig regionalt – maktsentrum i området alt fra overgangen eldre/yngre romertid, om ikke tidligere (Grieg 1990, Skjelsvik 1961, Larsen og Sollund 2002). Funnbildet i eldre romertid i fylket viser et klart tyngdepunkt i Fjære og nabobygdene (Larsen og Sollund 2002, Rolfsen 1978). Ser vi på kontinentale importsaker, er det først i yngre romertid at slike statusgjenstander får noen vesentlig større utbredelse i fylket, men dog fremdeles med Fjære som tyngdepunkt. Generelt er det påvist få våpengraver fra romertid i fylket, men tre graver med importerte, dvs. romerske, sverd må nevnes – to fra Bringsvær i Fjære og én fra Mollestad i Birkenes (Ilkjær og von Carnap-Bornheim 1999). Trolig har miljøet i Fjære også fungert som videreformidler av importsakene, som i stor grad synes å ha nådd Aust-Agder via et senter på Øst-Sjælland (Stevns). Forbindelsene mellom Fjære og Sjælland understrekes klart gjennom et antall spesielle gjenstandsfunn fra det store gravfeltet på Bringsvær. Det dreier seg om to kvinnegraver med de i Norge sjeldne rosettfiblene (eneste funn mellom Rygge i Østfold og Karmøy i Rogaland) og én grav der den døde var utstyrt med en ormehode-fingerring (Lund Hansen 1995). En slik ring har vi for øvrig også bevart fra Løddesøl i Øyestad (Arendal), noe som kan tolkes dithen at Fjære i noen grad er overrepresentert i det arkeologiske materialet fra eldre jernalder i Aust-Agder på grunn av den store utgravningsaktiviteten som særlig Nicolay Nicolaysen stod for nettopp i Fjære (Nicolaysen 1876; 1877; 1878, Winther 1881), og at vi også skal regne med andre (mindre) sentra i fylket i perioden. Men også i senere perioder av forhistorien finner vi spesielle gravfunn langs vannveiene nordover fra Fjære, og funnet fra Løddesøl skal kanskje helst tolkes som et resultat av en bevisst strategi fra Fjære-miljøets side for å knytte til seg stormenn i opplandet sitt.

Keramikkmaterialet fra eldre jernalder i Aust-Agder er stort og rikt. Det har vært antydet at det kan ha ligget et produksjonssenter for keramikk i Fjære-området i perioden (Bøe 1931:231). Senere har det vist seg at iallfall deler av keramikkmaterialet fra denne delen av fylket er fremstilt på Augland i Oddernes, Vest-Agder (Hulthén 1986). Av det store formforrådet i Aust-Agders keramikkmateriale kan trekkes frem kopier i brent leire av frankiske bronsekar fra Fjære, samt en kopi i leire av et glassbeger fra Galteland i Evje og Hornnes. Udekorerte hankekar synes å vise til kontakter med gotiske områder (Oder – Weichsel), mens andre deler av keramikkmaterialet understreker de nære forbindelsene til Jylland (Larsen og Sollund 2002, jf. Skjelsvik 1961, Grieg 1990). Keramikken kjennes i all hovedsak bare fra gravfunnene, der de i enkelte graver opptrer i stort antall. Således ble det i en stor gravhaug på Dømmesmoen i Fjære funnet skår av minst 15 leirkar, som dog kan skrive seg fra flere enn én grav (Rolfsen 1976). Fra folkevandringstid kjennes flere av disse ”leirkar-gravene”, med typiske eksempler fra Jordkjenn og Kvåstad i Holt, Tvedestrand kommune.

Den rikt utstyrte kvinnegraven fra Dømmesmoen, som neppe var primærgraven i haugen, var ubrent. Graven kan dateres til siste faste av yngre romertid, da det også andre steder i fylket forekommer enkelte jordfestegraver. Fra folkevandringstid kjennes rikt utstyrte skjelettgraver i hellebygde kister – således kvinnegravene fra Skreros i Vegusdal (Birkenes kommune) og Mjølhus i Froland (Gjessing 1920; 1923, Bagøien 1980).

Andre viktige folkevandringstidsfunn fra fylket er en meget tidlig båtgrav fra Trålum i Fjære (Shetelig 1916, Winther 1880) og et skattefunn med betalingsringer fra Nese i Bygland (Gjessing 1921).

Borger (”bygdeborger”) kjennes i økende antall fra fylket. Mens det i 1977 var kjent 10 anlegg i Aust-Agder som helhet, førte et stort forsknings- og registreringsarbeid videre frem gjennom 1970- og 1980-årene til at man nå eksempelvis har kjennskap til seks borger bare i Grimstad (Hafstad 1986, Rolfsen 1977).

Mindre gårdsgravfelt synes å være vanlig forekommende i Aust-Agder i eldre jernalder. Større samlinger av gravhauger forekommer i en del tilfeller, slik som på Fevik – Trålum og Dømmesmoen i Fjære, eller på Bygland prestegård og på Galteland (Evje nikkelverk) i Setesdal (Larsen og Sollund 2002, Marstrander 1938, Nicolaysen 1883; 1894, Rolfsen 1974). Feltet på Dømmesmoen er bemerkelsesverdig også ved sine steinsetninger og –legninger (Skjelsvik 1954a; 1954b; 1958).

Egentlige storhauger fra yngre jernalder av den typen som kjennes enkelte steder på Østlandet, finnes ikke i fylket. En fjernet haug på Trålum – Fevik skal imidlertid ha vært 47 m i diameter, uten at vi kjenner høyden. Den største bevarte gravhaugen i Aust-Agder er 35 m i diameter og 3,5 m høy. Haugen ligger på Nomeland i Valle i Setesdal, og det er sannsynligvis fra denne haugen at det rike Nomelandsfunnet fra sen vikingtid skriver seg (Larsen 2000). Å dømme etter de utgravde større haugene synes de imidlertid i flere tilfelle å være fra folkevandringstid; således den såkalte ”Kongshaugen” på Galteland i Evje og Hornnes, som ved tidspunktet for undersøkelsen var 28 meter i diameter og 3 m høy (Nicolaysen 1883). Gravhauger med diameter 20 m eller mer har en relativt jevn fordeling utover fylket – men dog med et tyngdepunkt i Fjære.

Fra merovingertiden kjennes et titalls graver fra Aust-Agder (Gudesen 1980). Fjæres dominerende stilling kan ikke leses i gravfunnene fra denne perioden. De inventarrike gravene som kjennetegner vikingtiden i de indre deler av fylket, gjør sitt inntog alt i merovingertid. Fra Setesdal har vi for eksempel et funn fra Helle i Hylestad (Valle) med to kileformede økseblader, to celter, to løvkniver, to ljåblad, én sigd, et høveljern, én stekepanne og et kvartsbryne (Gjessing 1921). En kvinnegrav fra Viki i Valle viser oss den typiske smykkeoppsetningen i slutten av perioden med to ovale spenner av tidlig type, foruten en bronsearmring og en bronsedåse, en mengde glassperler, et trespann, to sigder, et vevsverd m.v. Fra Jordkjenn i Holt har vi en tungeformet bronsespenne fra tidlig merovingertid, trolig et importstykke med opprinnelse på alemannisk område (Skjelsvik 1965:202f.).

Mens syntetiske fremstillinger av gravmaterialet fra jernalder i Aust-Agder fremdeles er få, har de rike vikingtidsfunnene fra fylket i flere omganger vært gjenstand for grundige studier (Larsen 1978; 1980; 1984; 2000). Aust-Agder utgjør sammen med nabofylket Vest-Agder og Østfold et unntak fra det generelle bildet av en økning i antallet gravfunn fra eldre jernalder til vikingtid. Det er klart færre funn fra vikingtid enn fra romertid/folkevandringstid i fylket som helhet (Larsen 1978). Disse forholdstallene tilslører imidlertid et tydelig skille i gravskikken mellom kysten og innlandet. I innlandsområdet – tydeligst i Setesdal-kommunene Bygland og Valle – har vi nemlig å gjøre med en funnøkning i vikingtid (Larsen 1981; 1984; 2000). Bygland er, ved siden av Fjære, det området med flest vikingtidsfunn i Aust-Agder (Larsen 2000).

I kystdistriktene ser det ut til at den hedenske gravskikken i all hovedsak forlates omkring 950 eller tidligere (Larsen 2000, Rolfsen 1981a). Kun tre graver kan sikkert dateres til etter 950. Det dreier seg om tre begravelser i steinkister funnet sammen like ved husene på Bringsvær (Rolfsen 1981a). Den største kisten inneholdt viste seg å være bygd for en mann i 30-årsalderen. I graven fantes foruten et så å si intakt skjelett, gravgods i form av en skålvekt, en skinnpung som inneholdt seks vektlodd, en tysk sølvmynt og en plommekjerne, en kam, en kniv og en øks. Mynten daterer funnet til etter 983 (Rolfsen 1981a). Plasseringen av gjenstandene i graven tyder på at alle sakene – med unntak av øksen – har vært opphengt i mannens belte. De to andre kistene var mindre, og den ene inneholdt restene av et barneskjelett. Begravelsene var tilsynelatende anlagt under flat mark (Rolfsen 1981a). Man har diskutert om gravskikken i Bringsvær-gravene skal regnes for hedensk eller kristen (Rolfsen 1981a). Lignende steinkister er kjent fra kristne gravplasser i tidlig middelalder – først og fremst fra De britiske øyer, men også fra hjemlige funn som den antatte kirkegården på Tanberg på Ringerike i Buskerud . Kistene ser ut til å ha vært orientert nordøst – sørvest. Av utstyret i mannsgraven er det bare øksen som ikke direkte kan sies å ha vært del av det personlige utstyret. Spørsmålet om Bringsvær-mannen var kristen eller ikke, kan ikke avgjøres uten nye arkeologiske undersøkelser på funnstedet. Men ut fra de tilgjengelige funnopplysningene kan man ikke helt avvise den tanken at de særpregede gravene tilhører en tidlig kristen gravplass eller endog en kirkegård. Om den tidlige kristendommen i regionen vitner ellers et likkors av bly funnet sekundært (?) deponert i en langhaug like ved Fjære kirke.

I innlandsbygdene er bildet et ganske annet. Herfra kjennes 15 graver fra 1000-årene, deriblant to, tre funn som med stor sannsynlighet kan dateres til århundrets siste halvdel (Larsen 1984). Fra Setesdal har vi imidlertid også en runestein fra sen vikingtid som forteller om tidlig kristen innflytelse også i de indre bygder. Innskriften på Galtelandsteinen fra Evje er datert til ca. 1016-1018, og inneholder blant annet ordene ”Én er Gud” (Knirk 1997). Andre vikingtids runesteiner har vi fra Åmli (tapt) og Bygland kirker (Olsen 1921; 1954).

Funn av skålvekter og/eller vektlodd, skattefunn samt importsaker fra vikingtid grupperer seg i to klare konsentrasjoner i fylket. Den ene gruppen finnes i Fjære, der funnene særlig kommer fra gårdene innerst i Vikkilen – fra gårdene Fjære, Bringsvær, Sæveli og Vik. Funnbildet i dette området har med god grunn blitt sammenlignet med forholdene omkring Kaupang i Tjølling (Larsen 1986). Utvider vi det geografiske perspektivet noe, viser det seg videre at det finnes en konsentrasjon av funn av utstyr til metallbearbeiding i den sørvestlige delen av fylket – med en rikt utstyrt smedgrav fra Østensbu i Øyestad (Arendal), foruten en fra Vik i Fjære. Fylkets eneste ryttergrav er funnet på Froland prestegård. Det synes rimelig å tolke graven som tilhørende en militær leder, og igjen er det som om vi aner Fjære-miljøets styrende hånd i bakgrunnen.

Av skattefunnene fortjener Slemmedalsskatten fra Lia i Landvik (Grimstad) å nevnes spesielt. Funnet, som fremkom i flere omganger i 1981, bestod av bl.a. fire armringer av gull, en fingerring, en medaljong og et halskors av gull, syv halsringer av sølv, flere armringer av sølv, knoppene av en meget stor ringspenne av sølv og et antall mynter – deriblant fire kufiske dirhemer og en Peters-penning fra York. Slemmedalsskatten, hvis nedleggelse er satt til omkring 926 (Skaare 1982), speiler trolig Fjære-miljøets internasjonale orientering i vikingtiden på slående vis: foruten mynter fra den arabiske verden og fra vikingrikene på De britiske øyer, inneholder funnet frankiske beslagstykker, mens halskorset har sine nærmeste paralleller i Østersjøområdet (Blindheim 1982).

En funnbilde som minner om det omkring Fjære, har vi fra området ved Valle kirke i Setesdal. Det har vært foreslått at vi også har her å gjøre med en handelsplass fra vikingtid (Larsen 1980; 1981).

Setesdalens rolle som samferdselsknutepunkt har også vært diskutert (Mikkelsen 1980, Larsen 1981), mens mindre undersøkelser av kavlbruer og eldre ferdselsårer i Evje, Iveland og Vegusdal har sannsynliggjort at det fantes et fast organisert veihold i regionen i vikingtid (Fjermedal 1955, Fjermedal og Setane 1970, muntl. medd. Perry Rolfsen). Fra sjøer og vann i innlandet har vi en del funn av stokkebåter, hvorav to – fra Topsæ i Bygland og Haukomvatnet i Birkenes – er C14-datert til vikingtid (Rolfsen 1981b:169, Belland 1986).

Av de utførte bosetningsundersøkelsene i fylket dominerer fremdeles utgravningene av synlige gårdsanlegg. Man har lenge vært oppmerksom på tufter og fossile åkrer i de indre deler av Aust-Agder (Hougen 1947:187ff.). Et gårdsanlegg ble undersøkt ved Bossvatnet på Skarg i Bykle, 530 meter over havet, i forbindelse med vassdragsreguleringer i 1970-årene (Rolfsen 1977a; 1984). De daterbare oldsakene fra den undersøkte langhustuften godtgjør én eller flere bruksfaser fra sen folkevandringstid til inn i middelalder. To gravhauger som ble undersøkt på Skarg i samme anledning, er datert til folkevandringstid (Mikkelsen 1972), og under den ene av haugene ble det funnet slagg som var deponert før haugbyggingen. Et annet gårdsanlegg – på Flateland i Gjøvdal – var gjenstand for en prøvegravning i 1969. Funnene fra en 25 m lang hustuft på stedet tyder på vikingtid, mens funn av skår av spannformede kar i en gravhaug viser at bosetningen i området er eldre (Rolfsen 1984).

Man har villet se fremstilling og eksport av klebergryter som en del av Fjære-miljøets maktgrunnlag i vikingtiden (Larsen 1986; 2000. Kjente kleberbrudd i fylket med sikre eller antatte bruksfaser i vikingtid finnes i Lillesand, Arendal, Froland, Vegårshei og Åmli, med Østre Vimme i Åmli og Grytefjellet på Sparsås i Froland som to av de mest kjente (Grieg 1930, Skjølsvold 1961; 1980, Skjelsvik 1989). Interessant nok settes navnet på den viktigste uthavnen i området nærmest Fjære – Hesnesøyene – i forbindelse med det gammelnorske ordet for kleber, (h)esje (Skjølsvold 1961). De tre kjente depotfunnene med kleberkar i Aust-Agder er knyttet til den sørvestlige delen av fylket (Larsen 2000).

Om det var kleberen som la noe av grunnlaget for maktkonsentrasjonen i Fjære i yngre jernalder, så har det på tilsvarende vis vært foreslått at det er utmarksressursene, konkretisert i jernvinna, som forklarer det funnmessige tyngdepunktet i Setesdal (Larsen 2000). Jernvinna i Aust-Agder er først og fremst kjent fra Hovden og Breive i Bykle, som har vært et hovedområde for jernutvinning i landet i vikingtid (Bloch-Nakkerud 1984; 1987, Rolfsen 1992). Spor etter den eldre jernvinna kjennes fra Skarg i Bykle (yngre romertid/folkevandringstid) og Homstølvatn i Froland (romertid) (Larsen 2003:179). Av særlig interesse er et felt med slaggroper fra yngre romertid som for få år siden ble undersøkt på Straume i Valle. Gropene skriver seg fra bruk av sjaktovner av kontinental type (Larsen 2003:179).

Manus

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…