Gå til hovedinnhold

Gården

En gård kan rent formelt ”konstitueres gjennom et fastboende hushold på en lokalitet som blir navngitt, samt husdyrhold og dyrking av jorda rundt bostedet” (Salvesen 1990:24). Som sådan henger fremveksten av G sammen med innføringen av husdyrhold og åkerbruk i neolitisk tid, men kan ikke reduseres til et aspekt ved neolitiseringen. Arkeologisk sett, er G resultatet av en langtrukken utviklingsprosess som først finner sin ”endelige” form i yngre bronsealder (YBA), uttrykt i faste åkerarealer og funksjonsdelte langhus med mennesker og husdyr under samme tak.

I norsk arkeologisk forskning var G lenge synonymt med jernaldergårder av den typen som det fremdeles finnes synlige levninger etter, særlig på Jæren og Lista (Grieg 1934, Petersen 1933; 1936). Etableringen av G ble satt i sammenheng med et antatt kjøligere og fuktigere klima i førromersk jernalder (FRJ), som man forestilte seg ledet til økt behov for forsanking og oppstalling av husdyr (Ringstad 2000:191). Før G oppstod i yngre romertid (YRT), forestilte man seg en labil bosetningsform med innslag av husdyrhold og svedjebruk (Hougen 1947). Særlig for Østlandets vedkommende ble det imidlertid fremlagt hypoteser om en slags G-bosetning helt tilbake i neolitikum (Johansen 1976, Vik 1992). I de sentrale jordbruksområdene på Østlandet og i Trøndelag var undersøkelser av forhistoriske G relativt sjeldne frem til begynnelsen av 1990-årene, selv om enkelte hus fremkom i forbindelse med gravfeltundersøkelser (Helliksen 1997:141, jfr. Rolfsen 1984, Østmo 1991).

Innføringen av jordbruk er en kompleks, fremdeles ikke helt klarlagt prosess. I løpet av noen generasjoner tok folk i varierende grad til seg nye idéer og forandret levemåte (Welinder 1998:64). For det sørskandinaviske området, som i denne sammenhengen trolig inkluderer Oslofjordområdet og kysten vestover til Lista, er det meget som tyder på at jordbruket ble innført som en ”pakke” som vi kan sammenfatte som traktbegerkulturen (TRB). Det skjedde omkring 4000 f. Kr. På Lista opptrer de i landet hittil eldste daterte forekomstene av kornpollen i diagrammene alt omkring 4100 f.Kr. (Prøsch-Danielsen 1996). Tilsynelatende har det tidligste jordbruket i områder som Østfold og Lista vært et kombinasjonsbruk med både åkerbruk og husdyrhold, mens husdyrbruket i mesteparten av Norge forøvrig opptrer atskillig tidligere enn korndyrkingen (Stylegar 2001b). Vi kjenner foreløpig ikke arkeologiske spor etter hus fra tidligneolitikum her i landet. I Sør-Skandinavia varierer TRB-kulturens hustyper, og i noen tilfeller er langhus påvist (Welinder 1998).

De eldste sikre huskonstruksjonene skriver seg fra mellomneolitikum. På mange av kystboplassene fra denne perioden er det påvist spor etter permanente, enkle hus- eller hyttekonstruksjoner. Steinlagte hyttebunner kjennes fra bl.a. Rognlien i Eidanger, Bjorøy i Fjell, Gjedlestadvika ved Egersund og Rødsmyr på Kråkerøy. Hyttebunnene på Rognlien, på Rødmyr og i Gjedlestadvika var tilnærmet rektangulære, og henholdsvis ca. 7x4 m, 5,5x4 m og 4,5x3 m store. Huset på Rødsmyr har hatt leirklinte vegger av flettverk (Myhre 2002:32f.).

Disse og andre kystboplasser (Auve i Sandefjord, Narestø ved Tvedestrand, Eg i Kristiansand, Slettabø i Hå, Kotedalen i Radøy m. fl.) var i bruk mellom ca. 3300 og 2800 f.Kr. Samtlige lokaliteter ligger nær sjø eller elv, og bevart benmateriale viser at jakt og fiske var en viktig del av næringsgrunnlaget på kystboplassene. Men funnene tyder på at man også har dyrket korn og holdt husdyr. På Rødsmyr ble det påvist avtrykk av korn fra bygg, hvete og hirse i leirklingen fra en hyttevegg, på Narestø var det bevart ben fra sau eller geit og muligvis tamsvin, mens det i Kotedalen fantes pollen av bygg i kulturlaget. De eldste dateringene av tamdyrben i landet kommer fra Stangelandshelleren i Klepp i Rogaland. Et utvalg av knokler fra sau, geit og storfe fra Skipshelleren i Vaksdal i Hordaland er C-14-datert til 2830-2350 f.Kr. (Myhre 2002:34).

Tolkningen av de mellomneolitiske kystboplassene er omdiskutert. Dreier det seg om et fangstfolk som hadde nær kontakt med TRB-bønder som holdt til på G i jordbruksområder nær kysten? Var kystboplassene kanskje fangstplasser som ble brukt sesongvis av TRB-bøndene, eller var det TRB-pionerene som nå var blitt tvunget til å ta opp fangst og fiske fordi det egentlig ikke fantes økologisk grunnlag for en jordbrukskultur av TRB-typen i Sør-Norge? Eller var det kan hende slik at kystboplassene var datidens typiske boplasser, og at funn av TRB-kulturens former og redskapsinventar først og fremst forteller om sosiale og rituelle kontakter mellom fangstbefolkningen på kysten av Sør-Norge og TRB-bønder lenger sør? Disse spørsmålene er av stor betydning for utforskningen av jordbrukets fremvekst og for forståelsen av Gs gradvise etablering i Sør-Norge (Mikkelsen 1989, Prescott 1996. Østmo 1988; 1998). Foreløpig synes det ikke å være samsvar mellom det arkeologiske materialet og pollenanalysene, og storskala flateavdekkinger i gode jordbruksområder de siste 30 årene har enn så lenge ikke gitt funn av typiske TRB-bosetninger av sørskandinavisk type i Norge.

I enkelte områder, som Østfold, synes det å være samsvar mellom funn av storredskaper av sørskandinaviske former og forekomsten av egnet jordbruksland alt i tidligneolitisk tid (Østmo 1998). I andre regioner er et slikt samsvar tydelig først i den senere delen av mellomneolitikum, i den perioden som tradisjonelt regnes som stridsøkskulturens (STR). Dette forholdet er i noen grad knyttet til den sterkere vektleggingen av åkerbruk og husdyrhold som kan spores fra omkring 2400 f.Kr. – til endringer som nylig har blitt betegnet som en ”jordbruksrevolusjon” (Myhre 2002:70).

For Vest-Agders del er det vist at STR-funnene i stor grad er konsentrert til det som senere er sentrale jordbruksområder, såvel på kysten som i deler av innlandet, og at vi i realiteten har å gjøre med etableringen av de bosetningskamrene som er forutsetningen for den senere ekspansjonen i jordbruksbebyggelsen (Stylegar 2001a; 2001b). På Lista er det i denne perioden samsvar mellom pollendiagrammene og fordelingen av storredskapene. Her kan det i yngre mellomneolitikum spores endringer som tolkes som et resultat av skogrydning. Det er påvist hektisk beiteaktivitet og lyngbrenning fra ved ca. 2450 f.Kr. (Prøsch-Danielsen 1996). Når det gjelder det indre Østlandsområdet, er det for Hedemarkens vedkommende hevdet at den agrare bosetningen begynte i denne perioden (Pilø 2000:181). I Nord-Norge opptrer nå pollen av byggkorn i pollendiagrammene sammen med beiteindikerende planter. De eldste sporene av byggpollen er fra Tjong i Lurøy og Årstrand i Gimsøy, og henimot slutten av neolitikum ser det ut til at det har vært dyrket korn så langt nord som Karlsøy i Nord-Troms og Alta, Karasjok og Mehamn i Finnmark (Johansen 1990, Høeg 2000).

På Jæren og Lista begynner den store avsviingen av skogen i senneolitikum (SN) og eldre bronsealder (EBA). Lista ble forvandlet til et åpent jordbrukslandskap i løpet av bronsealderen. Korndyrkingen i neolitikum synes å ha vært tilfeldig, og i pollendiagrammene finnes knapt spor etter åkerugressene. Fra og med ca. 1900 f.Kr. ser det ut til at åkerarealene er faste, og det utvikles en rik ugrasflora med arter som linbendel og hønsegras (Prøsch-Danielsen 1996:26). I YBA var den menneskelige påvirkningen på vegetasjonen i kystdistriktene fra Lista til Karmøy så stor at skogen forsvant (Myhre 2002:78). Arkeologiske undersøkelser og pollenanalyser en rekke steder i Lofoten og Vesterålen forteller om et omfattende husdyrhold og avskoging etter ca. 1000 f.Kr. (Myhre 2002:85). Fra Håbakken i Time i Rogaland har man det eldste daterte funnet av makrofossiler av korn, fra et dyrkningslag som er radiologisk datert til 2340-1920 f.Kr. Fra Soma i Sandnes i Rogaland stammer et noe yngre funn av korn av nakent bygg. Det ble funnet i et dyrkningslag på et felt med rydningsrøyser datert til SN/EBA. Flere steder på Jæren er starttidspunktet for akkumulering av jord i åkerreiner kronologisk sammenfallende med anleggelsen av rydningsrøysfelt (Stylegar 2001a). Dyrkningslag fra samme periode er også påvist flere steder på Vestlandet (Ringstad 2000). Gjødsling er sannsynliggjort på flere vestlandske lokaliteter i denne perioden. På Rør i Rygge i Østfold og på Hundvåg i Stavanger er det funnet agnekledt bygg på bosetninger fra EBA. Denne kornsorten er avhengig av gjødsling for å gi god avling.

Til sammen indikerer disse funnene at et mer intensivt jordbruk med permanente åkrer er et faktum fra og med SN. De eldste dokumenterte langhusene opptrer i Norge fra og med SN, og de synes å være knyttet til disse endringene. Toskipede langhus er påvist bl.a. på Stokkset i Møre og Romsdal, på Rennesøy og Talgje i Rogaland og flere steder på Jæren. På Jæren har det vist seg at flateretusjerte flintredskaper fra SN/EBA finnes på nær sagt alle steder som er egnet for jordbruksbosetning. Forholdet tolkes dithen at det i de beste jordbruksområdene på Låg-Jæren fantes folk som drev jordbruk på nær sagt alle de steder der det i historisk tid lå gårder (Løken 1998a:183). På Stokkset fulgte tre langhus etter hverandre på samme tomt i SN/EBA, og også på flere av de jærske lokalitetene er det påvist bosetningskontinuitet utover det enkelte hus’ levetid (ibid.). Det er rimelig å kalle disse jordbruksboplassene for G (Løken 1998, Ringstad 2000). I flere regioner skal vi regne med områdekontinuitet for bosetningen fra og med denne perioden – eksempler finnes både på Østlandet og Vestlandet (Berg 1998, Løken 1998).

Sporene etter det intensive åkerbruket som de høye åkerreinene på Jæren og andre steder representerer, og som synes å oppstå i SN/EBA, blir mange i YBA. Kjente eksempler har vi fra Ormelid i Luster, Grinde i Leikanger, Lee i Vik og Havrå i Osterøy, alle på Vestlandet (Øye 2000). På disse og en rekke andre lokaliteter rundt i landet kan det påvises kontinuerlig åkerbruk fra og med denne perioden. På Håbakken i Time er det dokumentert innhegnede åkrer fra 800-700 f.Kr. (Myhre 2002:95). De omfattende østlandske rydningsrøysfeltene ser ut til å oppstå i YBA (Holm 1995, Pedersen 1990). Det har vært hevdet at ekstensive og intensive driftsformer kan ha eksistert samtidig på de store rydningsrøysfeltene (Pedersen 1999:50), og det er sannsynlig at de markerte åkerreinene og og rydningsrøysfeltene tilhører det samme jordbrukskomplekset, men at de representerer forskjellige grader av intensive og mer ekstensive driftsformer som eksisterer side om side.

Fra og med periode II i EBA ser det ut til at alle langhus bygges med to rekker av indre takbærende stolper, altså som treskipede hus. Trolig har disse langhusene rommet en fjøsdel, selv om sikre spor etter båsskiller er få, og først opptrer på et senere tidspunkt (Løken 1991:6). Denne utviklingen settes i sammenheng med intensiveringen av åkerbruket, og med en mer effektiv bruk av husdyrgjødsel. Treskipede langhus fra bronsealderen er påvist en rekke steder i landet, og i mange regioner er det tydelig at det har skjedd en bosetningsekspansjon i YBA. På Vestlandet finnes husene i nå ikke bare i de ytre kyststrøkene, men også innerst i fjordene. For et sentralt jordbruksområde som Hedemarkens vedkommende, er det påvist at bebyggelsen i bronsealderen konsentreres i de landbruksmessig gunstigste områdene (Pilø 2000:181). På Forsandmoen i Rogaland ble de første husene oppført en gang mellom 1500 og 1300 f.Kr. I YBA, omkring 1000 f.Kr., endres bebyggelsesmønsteret. Det blir etablert nye tun utenfor de gamle kjerneområdene, og i løpet av de neste århundrene reises hus på minst fire nye steder på moen, med ca. 100 meters mellomrom. På hvert enkelt tun finnes et langhus med plass til både folk og storfe.

På Tiller i Trondheim er det påvist en større bosetning med romdelte langhus av samme type som på Forsand. Undersøkelser bl.a. på Hornnes i Førde og Vereide i Gloppen, samt på Øvre Romerike og Hedemarken, viser oss likeledes bebyggelsesekspansjonen i i YBA og FRJ (Myhre 2002:105f., Helliksen 1997, Pilø 2000).

I slutten av EBA og fremfor alt i YBA er jordbruket over hele Skandinavia gjenstand for gjennomgripende endringer. I løpet av det første årtusenet før Kr.f. oppstår de ulike elementene som tradisjonelt har vært satt i forbindelse med ”jernaldergården”. Nå oppstår bolighus med en fjøsdel, der besetningen har vintertilhold. Nå tas jernet i bruk til redskaper for dyrking og slått, og selv utsædens sammensetning forandres (jfr. Bakkevig 1998). Produksjonen av melk og melkeprodukter ble en viktig og integrert del av virksomheten på G, og denne produksjonen har ikke bare langhus med fjøsdel, men også engbruk som sine forutsetninger. Med en viss rett kan det hevdes at G-strukturen med innmark og utmark oppstår i løpet av bronsealderen. I overgangstiden mellom EBA og YBA får G en utforming som ligner den vi kjenner fra en senere tid, vet at innovasjonene fra de foregående perioder samles i en effektiv helhet. De store ett-roms langhusene fra SN og EBA indikerer at datidens jordbrukshushold var store, trolig større enn en enkeltfamilie. På G i YBA finnes det flere mindre hus beregnet på en gruppe på størrelse med en enkeltfamilie (Myhre 2002:111).

Omkring Kr.f. blir husene på jordbruksboplassene betydelig større enn tidligere (Løken, Pilø & Hemdorff 1996:72). Pollenanalysene forteller om intensivert beiting og åkerbruk mot slutten av FRJ, og forklaringen er trolig en bebyggelsesekspansjon knyttet til økt husdyrhold. Tydeligst er dette bildet på Forsandmoen, men det har antagelig generell gyldighet: over hele Skandinavia blir jordbruksarealene utvidet i disse århundrene, og så vel arkeologiske funn som fornminner og pollenbotaniske undersøkelser viser hvordan antallet G blir flere (Løken 1992, Pedersen & Widgren 1998:267). Jernaldergården, som vi særlig kjenner den fra Jæren og Lista, representerer antagelig en innordning av den driftsformen som hadde blitt etablert i løpet av bronsealderen, i en ny romlig struktur som muliggjorde en økt vektlegging av husdyrholdet ved at slåtten kunne intensiveres og forbedres (Widgren 1997). Den nye romlige strukturen med utgard og fegater medførte at landskapet ble låst i en fast form som ikke lenger muliggjorde flytting av åkrer og bebyggelse (Widgren 1997, Løken 1998). Denne strukturendringen i romertid har vært tolket som et resultat av behovet for overskuddsproduksjon av februksprodukter, muligvis knyttet til økt stratifisering i samfunnet (Løken 1998).

Det kulturlandskapet som kom til å utvikle seg fra omkring 200 e. Kr. og som er karakteristisk for perioden frem til det 7. århundre, skiller seg markant fra åkersystemene i YBA og FRJ. I mange tilfeller viser det seg at det nye kulturlandskapet med hustufter, gjerder og fegater overlagrer de eldre åkersystemene. De synlige strukturene på bevarte gårdsanlegg som Sosteli i Vest-Agder og Ullandhaug i Rogaland vitner om nye måter å drive husdyrhold på: fegater som gjør det mulig å flytte buskapen mellom utmarksbeitene og fjøset hver dag, og særskilte innhegninger for husdyrene (Hagen 1953, Myhre 1980). Den økte bruken av stein som byggemateriale i hus og gjerder gjenspeiler kan hende et endret syn på eiendomsrett og arv (Pedersen & Widgren 1998:302).

Bebyggelsen i romertid (RT) og folkevandringstid (FVT) består (med Forsand som det fremste eksempel) av G med to parallelle hus – ett stort, inntil 50 m langt og 7 m bredt, og ett mindre, inntil 20 m langt og 5 m bredt (Løken 1992:53). Fra midten av yngre romertid – ca. 200 e. Kr. – kan det spores en overgang fra plasskontinuitet til tomtekontinuitet i bosetningen (Løken 1998:186). Det er denne overgangen til tomtekontinuitet som, i kombinasjon med den utstrakte bruken av stein som byggemateriale, ledet en eldre forskergenerasjon til postulatet om etableringen av G og et egentlig åkerbruk fant sted i yngre romertid. De undersøkte G fra FVT består dels av flere adskilte tun innenfor en felles, sammenhengende innmark, altså en form for landsby med spredt bebyggelse (Rønneseth 2001, jfr. Myhre 2002:122). Egentlige landsbyer med tett, samlet bebyggelse er påvist på Forsand og på Kongsgård i Kristiansand, sistnevnte alt omkring Kr.f. (Løken 1992, Rolfsen 1992). Etableringen av Forsandlandsbyen omkring 200 e.Kr. blir satt i sammenheng med at en mektig stormannsslekt flytter flertallet av beboerne i lokalområdet sammen i en tettbebyggelse og omfordeler jordrettighetene (Myhre 2002:164).

Overgangen til merovingertid (MT) og funnknappheten i de følgende århundrene er et mye diskutert problem i G-forskningen. G av Ullandhaugtypen ser omkring år 600 ut til å bli lagt øde over hele Sørvestlandet. Dette inntrykket kan gis mer generell gyldighet: over store deler av Skandinavia mangler bosetningsspor fra MT og vikingtid (VT), mens sporene etter bosetninger fra BA og særlig YRT/FVT er mange. En rekke steder har det kunnet dokumenteres at bosetninger og åkersystemer med lang kontinuitet oppgis ved overgangen mellom FVT og MT (Forsandmoen, Einang i Valdres) (Pedersen 1999:50). Noe av forklaringen synes å være omlegging av bebyggelsene og innføringen av nye driftsformer i jordbruket, muligvis med økt vektlegging av åkerbruket. Påviste G fra MT er fremdeles få, men kjennes i et økende antall. Kjente eksempler er Borg i Lofoten, Sørbø på Rennesøy, Husabø og Gausel i Stavanger, Osen i Gaular i Sunnfjord, Garder på Romerike og Hov i Vingrom (Myhre 2002:189f.). I et sentralt jordbruksområde som Hedemarken ser det ut til at det foregikk en bebyggelseskontraksjon i eldre MT, mens bebyggelsen igjen ekspanderer i yngre MT og VT (Pilø 2000:181f.), og trolig har dette bildet gyldighet også for andre regioner. De arkeologisk påviste G er imidlertid fremdeles for få til å kunne gi noe mer enn et grovmasket bilde av bebyggelsesstrukturen i yngre jernalder.

Bak omstruktureringen av agrarlandskapet omkring 600 e.Kr. anes det jordeiende aristokratiet og de selveiende bøndene, som har hatt sine seter på de G som var bosatt kontinuerlig fra YRT og videre gjennom FVT og MT (Iversen 1999, Myhre 2002:191, Pilø 1993, Stylegar 2001b). Sannsynligvis legges grunnlaget for vikingtidens samfunn og bosetningsmønster, med jordherrer som med basis i sine hovedgårder kontrollerer større og mindre jordegods som dels drives med ufri arbeidskraft, i MT (Myhre 2002, Skre 1998, Stylegar 2001a).

Hustypen på G i MT og VT har i mange tilfeller vært det klassiske, flerfunksjonelle langhuset. Tidligere mente man at gårdshusene generelt ble bygget kortere i yngre jernalder, og at romfunksjonene til dels ble skilt ut i egne, mindre bygninger. G med slike mindre hus er påvist bl.a. på Ytre Moa i Årdal i Sogn og Fjordane (Bakka 1965). Men utgravninger bl.a. på Åker ved Hamar, Borg i Lofoten og Arstad i Beiern i Nordland har vist at store langhus fremdeles var et karakteristisk trekk på G av en viss dignitet i MT og VT, og de flerfunksjonelle langhusene var i bruk på Østlandet til inn på 1100-tallet – i Vestlandet i modifisert form til inn i nyere tid (Myhre 2002:196, Øye 2002:281). I Nord-Norge forsvinner langhusene samtidig med at flertallet av gårdshaugene begynner å dannes henimot slutten av 1. årtusen e.Kr. eller tidlig i det 2. (Bertelsen og Lamb 1993).

Manus

Populære innlegg fra denne bloggen

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Pomorgravene i Vardø