Gå til hovedinnhold

Arkeologi i Vest-Agder

Kristiansand – administrasjonssenteret i dagens Vest-Agder fylke - var gjennom 1700-årene og inn i 1800-årene, som et resultat av byens posisjon som stiftshovedstad og den nære kontakten med København og med lærde miljøer der, sete for et lite, men energisk miljø av oldtidsgranskere (Appel og Stylegar 1999). Christiansand Museum ble etablert i 1828, og man lot bygge opp en mindre samling av oldsaker, som imidlertid etter få år ble overlatt det i så henseende mer levedyktige Arendal Museum (nåv. Aust-Agder-museet). Den første moderne arkeologiske aktiviteten i regionen utgikk fra Oldsaksamlingen i Kristiania (Stylegar (red.) 1998, Larsen og Stylegar 2002); de siste tiårene før Fornminneloven av 1905 fastsatte grensene mellom museumsdistriktene, var også miljøet i Bergen virksomme her, først og fremst på Lista-halvøya sørvest i fylket (Appel 2003).

Noen samlet, nyere fremstilling av hele regionens forhistorie finnes ikke, og den eneste eksisterende syntesen – Helge Gjessings Vest-Agder i forhistorisk tid – er på mange punkter foreldet (Gjessing 1925). Store deler av fylket er imidlertid dekket av mer lokale oversiktstudier (Hagen 1969, Larsen 1990, Møllerop 1955; 1957, Petersen 1926, Rudjord 1992, Seland (red.) 2001, Stylegar 1999b; 2001c; 2003, Stylegar og Vågen 2001), som sammen med de spesialstudiene det vises til i det nedenstående, gir et nokså fyldig bilde av bosetnings- og kulturforhold i Vest-Agder i forhistorisk tid.

Den post-glasiale marine grense i Lista-området i den sørvestlige delen av Vest-Agder er ca. 7 m, og østover tiltar den gradvis til den i grensetraktene mot Aust-Agder når noe over 30 m (Andersen 1960, Prøsch-Danielsen 1996b). Et generelt inntrykk er at det post-glasiale regresjonsminimum faller under dagens havnivå i området like vest for Kristiansand og tiltar mot Stavangerområdet (Skar 1995). Dersom de geologiske observasjonene så langt er korrekte, vil imidlertid østgrensen for undersjøiske boplasser ligge i et område på grensen mellom Mandal og Søgne kommuner, altså noe lenger vest (Midbø, Prøsch-Danielsen og Helle 2000). Dette har betydning for tolkningen av et par nyere, mesolitiske funn fra fylket.

Hidra utenfor Flekkefjord kan skilte med det eldste spor etter mennesker som så langt er gjort i Vest-Agder. Under mudringsarbeider utenfor Kjerkehavn ble det for få år siden funnet et fint dekorert, hakkelignende redskap av hvalbein. Redskapet er C14-datert til ca. 9.500 år før vår tid (kalibrert datering). I utforming og dekor minner redskapet sterkt om mesolitiske skafthullhakker av bergart (se f. eks. Glørstad 2002, jfr. 1999). Deponeringskonteksten er usikker, men hakken kan tenkes å stamme fra en transgredert boplass fra overgangen mellom preboreal og boreal tid. Det foreligger ellers opplysninger om at fiskere fra Hidra flere ganger har fått flintredskaper og annet i trålen på Nordsjøbankene (Rolfsen 1972), så man kan ikke helt utelukke at gjenstanden er sekundært deponert i Kjerkehavn.

Det knytter seg stor interesse også til det såkalte ”Sol-funnet” fra Søgne. I 1994 og i årene som fulgte fant man skjelettrester etter minst to, kanskje så mange som fem mennesker i en grunn bukt på Hummervikholmen utenfor kysten av Søgne (Sellevold og Skar 1999). Det foreligger C-14-dateringer til ca. 8.600 år før vår tid. Foreløpig er det kun kvinner som er sikkert identifisert i skjelettmaterialet. Det er mulig at skjelettene skriver seg fra mennesker som har blitt gravlagt i tilknytning til en (transgredert) boplass, men det er ellers ikke funnet spor etter aktivitet i steinalder på den vesle holmen.

Det var funn fra Sigersvoll ved Eidsfjorden på Lista som for første gang satte arkeologene på sporet av en eldre steinalder også i Norge. Blant inventaret på Sigersvoll-lokaliteten var bl. a. en skivespalter av flint og en spissnakket, delvis slipt trinnøks av bergart (sk. Sigersvolløks). De hittil mest omfattende steinalderundersøkelsene i fylket ble foretatt ved Lundevågen lenger sør på Lista i 1990-årene, da et stort antall mesolitiske og neolitiske lokaliteter ble undersøkt i forbindelse med industriutbygging (Ballin og Jensen 1995; se ellers Berg-Hansen 2001). Sigersvolløksen er av grønnstein, og denne delen av Vest-Agder markerer østgrensen for utbredelsen av økser laget av råstoff fra det store bruddet på Hespriholmen i Bømlo (Alsaker 1987). Lenger øst i fylket dominerer lokale diabaser i øksematerialet, og flere bruddsteder er nylig påvist i Søgne og Mandal (Andreassen 1989, Stylegar og Landmark 1999).

Nevnes bør også en enslig bergmaling på Forbergodden ved Lyngdalsfjorden, den eneste av ”arktisk” type som er kjent i Vest-Agder (Engelstad 1934). En annen maling som i sin tid ble observert i samme område (Hagen 1946), har aldri blitt gjenfunnet.

Utforskingen av neolitikum i fylket har i vesentlig grad dreid seg om innføringen og etableringen av jordbruk. Serier med pollenprøver foreligger fra flere steder i Vest-Agder (Høeg 1995a; 1995b; 1999, Prøsch-Danielsen 1996a, 1996b). I mange av diagrammene fra Lista er det dokumentert svært tidlige forekomster av kombinert korndyrking og husdyrhold (Prøsch-Danielsen 1996a). Dateringene, hvorav de tidligste ligger omkring 4100 f. Kr., tilsvarer i arkeologiske termer tidligneolitikum. Det er et bilde som ligner det som er påvist i Oslofjordområdet, men som synes å være vesentlig annerledes enn forholdene både i Telemark og i Rogaland (Stylegar 2000). I mellomneolitikum kan det spores markante endringer i pollendiagrammene fra Lista, og disse endringene tolkes som et resultat av skogrydning (Prøsch-Danielsen 1996a, jf. Høeg 1995a). Den store avsviingen av skogen på Listahalvøya skjedde imidlertid først i senneolitikum og eldre bronsealder, og det er først fra det tidspunktet at man – med pollendiagrammene som utgangspunkt – kan tale om et fastere, kontinuerlig åkerbruk (Prøsch-Danielsen 1996a:97).

De arkeologiske funnene gir delvis det samme bildet. Traktbegerkulturens gjenstandsformer har et lite, men markant nedslag på Lista, mens det ellers i Vest-Agder bare dreier seg om spredte funn i kystdistriktene (Amundsen 2000). Trolig har jordbrukskulturen kommet til Lista som et direkte lån fra Jylland – uten å gå veien om Vest-Sverige og Oslofjordområdet.

Først i og med stridsøksfasen kan man påvise en betydelig større spredning av former knyttet til sørskandinavisk jordbrukskultur. Fra omkring 2800 f. Kr. er det gjort funn av jordbrukskulturens storredskaper også i innlandsbygdene – et par tykknakkede økser av bergart ble eksempelvis funnet under utgravningene av folkevandringstidsgården Sosteli i Åseral, der også pollendiagrammene viser en ”landnåmsfase” som man har villet knytte til stridsøkskulturen (Troels-Smith 1952). I denne perioden opptrer dessuten de tidligste gravfunnene i fylket (Gjessing 1922, Hinsch 1954). En grav fra Drange i Herad, Farsund kommune, er én av meget få kremasjonsgraver fra norsk steinalder (Hinsch 1954).

Fra senneolitikum og eldre bronsealder er funnmengden meget stor, og det kommer nye funn til hvert eneste år (f. eks. von Carnap-Bornheim og Salač 1998). Det betydelige antallet funn i sentrale jordbruksområder som Flat-Lista, der sigder, dolker og andre flateretusjerte redskaper tilsynelatende finnes på ”alle” de gårdene som er kjent fra historisk tid, underbygger de pollenbotaniske resultater som indikerer kontinuerlig åkerbruk og ”gårdsetablering” nettopp i denne perioden (Stylegar 2001b). Interessant, men lite påaktet, er et større antall depotfunn med flintgjenstander fra senneolitikum og eldre bronsealder fra den store Hellemyra på Lista. En annen kategori av senneolitiske våtmarksfunn, ”myrpinner”, har også en viss utbredelse i Vest-Agder (Stylegar 2000).

Gjenstandsmaterialet fra bronsealder behandles i flere nyere studier (Johansen 1986; 1993). Langt de fleste metallfunnene kommer fra Lista. Når det gjelder gjenstandstyper, slutter Lista seg nært til Rogaland gjennom hele bronsealderen (Johansen 1986:116). Ser vi på helleristningene, er det bare Lista som kan skilte med bilderistninger av typer som ellers forekommer i Rogaland (Fett og Fett 1941), mens det ellers i fylket bare kjennes lokaliteter med skålgroper. Funnene fra Lista (og Rogaland) viser den nære kontakten til vestlige deler av Danmark i bronsealderen, og Lista har – ikke uten grunn – blitt betegnet som en ”jydsk provins” i perioden (Marstrander 1950, jf. Kvalø 2000). De store gravhaugene fra eldre bronsealder, bygget av jord og torv, er fremdeles et karakteristisk trekk i kulturlandskapet på Lista, som de er det på Jæren og Karmøy.

To gravfunn fra yngre bronsealder, begge fra Lyngdal, kommer fra større gravfelt. Disse funnene antyder at gårdsgravfeltene i fylket i noen tilfeller kan føres tilbake til yngre bronsealder. Bare et fåtall bosetninger fra bronsealder er så langt påvist i Vest-Agder, og bare ett eneste sikkert hus; et langhus fra yngre bronsealder på Vanse (Lista) var gjenstand for en mindre arkeologisk utgravning i 1999. Fra slutten av yngre bronsealder skriver trolig også den såkalte ”Øvrebø-skia” seg (Lid 1932). Dette skifunnet, fremkommet dypt i en myr på Mushom i Øvrebø (Vennesla kommune) i mellomkrigsårene, ble lenge regnet for det eldste funn av ski i Norge. Et annet kjent skifunn fra fylket, ”Finslands-skia” fra Songdalen, er datert til sen vikingtid/tidlig middelalder.

Gravfunnene fra førromersk jernalder er få, med bare et titalls funn fra fylket som helhet (Nybruget 1978, Nybruget og Martens 1997). Disse funnene fordeler seg overveiende tidlig i perioden (Larsen 1986b, jf. Nybruget 1978). Den vanligste gravskikken i regionen i førromersk jernalder synes å være urnegraver i hellekammer, enten under flat mark eller sekundært i haug (Nybruget 1978).

Kunnskapen om bebyggelsene i perioden er liten. En landsbybosetning undersøkt av Oldsaksamlingen på Kongsgård i Oddernes (Kristiansand kommune) i 1980-årene er foreløpig den eneste bebyggelsen fra førromersk jernalder som kjennes i Vest-Agder (Rolfsen 1992). Et stort antall C14-dateringer godtgjør at Kongsgård-landsbyen ble etablert på sandsletten like sørøst for Oddernes kirke tidlig i førromersk jernalder. Bebyggelsen på stedet har bestått av flere gårder med langhus og tilhørende grophus, og bygningene har tilsynelatende vært organisert i to rekker med en ”forte” imellom. Det er funnet sikre spor etter båsskiller og hegn mellom de ulike gårdene. Kongsgård-landsbyen har med god grunn blitt sammenlignet med samtidige jyske landsbyer, som Hodde (Rolfsen 1992). C-14-dateringene kan tyde på at bebyggelsen har blitt flyttet fra sandsletten tidlig i romertid, muligens opp til området omkring middelalderkirken (Rolfsen 1992).

Fra romertid er det undersøkt en bemerkelsesverdig bosetning i Kristiansand. Det dreier seg om det som trolig er en spesialisert bebyggelse med keramikkproduksjon knyttet til en større blåleireforekomst på Augland ved Otrabredden i Torridal (Rolfsen 1980; 1992, Hulthén 1986, Stylegar 1999c). På de 2.5 målene som ble utgravd i 1974-1975 fremkom 8 langhus, 1 rundt hus, 1 nedgravd hus, 4 basseng med råleire, 14 keramikkovner og 141 groper. Det største langhuset (og det eneste som ble fullstendig undersøkt) var 21 m langt og 5,8 m bredt. I råleirebassengenes overflate var det tett i tett med fordypninger som har vist seg å være avtrykk etter stokker, trolig brukt til å stampe leiren. Det dreier seg om bearbeidet leire lagt ut til modning til keramikkfremstilling. Gropene omfatter såvel graver som ildsteder, kokegroper, kullgroper, slaggroper og stolpehull. Men det er sporene etter omfattende, nærmest industriell, keramikkproduksjon som gjør Augland til en helt spesiell arkeologisk lokalitet. Minst 55.000 skår av anslagvis 700-800 leirkar og 80-90 spannformede kar er funnet her. De fleste karformer er representert: importerte kar (særlig jydske typer), tidlige bolleformer, vaser med hank nede på siden, hankeløse begre, vortebegre, pokaler med stett, tutekar, bulevaser, det lille kokekaret og spannformede kar. Det runde huset på Augland har paralleller til i Rogaland, mens det så langt ikke kjennes motstykker til det store, delvis nedgravde huset med de mange oppbygde ildstedene. Det siste har trolig tjent som tørkehus for leirkar. Også andre funn herfra vitner om håndverksproduksjon - her er fremkommet skår av glassbegre, smykker, spenner, perler, spinnehjul, pilespisser, skår av kleberkar, smeltedigler, glattesteiner og jernslagg (Rolfsen 1980; 1992).

Bebyggelser som er rike på keramikk er ellers funnet flere steder i Kristiansand, samt i Søgne og på Lista, men direkte spor etter fremstilling av leirkar er så langt kun påvist på Augland (Bagøien 1979; 1980b). På Eg nær Kristiansand sentrum har Oldsaksamlingen undersøkt et større anlegg med groper for jernproduksjon i sjaktovner av kontinental type (Bloch-Nakkerud og Schaller 1979, Larsen 2003). Noe som i dag helst må tolkes som del av et tunanlegg (ringformet tun) fra romertid, ble avdekket ved Oddernes kirke i begynnelsen av 1970-årene (Rolfsen 1976b). Det som trolig er rester av et lignende anlegg, er dessuten påvist i Spangereid i Lindesnes kommune (Stylegar og Grimm 2003a). Spangereid-anlegget ble delvis undersøkt i 1879 av Oluf Rygh, som imidlertid antok at hustuftene var langhauger som lå side om side (Rygh 1880, jf. Larsen og Stylegar 2002). Det er ikke enighet om hva slags funksjoner som har vært knyttet til tunanleggene, men det er mulig at de har spilt en rolle i de inter-skandinaviske konfliktene som blant annet de sør-skandinaviske krigsbytteofringene er et uttrykk for (Grimm og Stylegar in press).

Så vel Oddernes- som Spangereid-anlegget ligger innenfor monumentale fornminnekomplekser med stor tidsdybde og betydelig utstrekning. På Spangereid finnes det største bevarte jernaldergravfeltet i Vest-Agder med bortimot 150 synlige gravminner, mens man bare så vidt har begynt å komme på sporet av de(n) tilhørende bebyggelsen(e) i området (Stylegar og Grimm 2003a). Forholdet på Oddernes er det motsatte – her kjenner vi omfattende bebyggelsesspor fra romertid (Rolfsen 1976b, Bagøien 1976), mens det store gravfeltet som tidligere lå her, og som var sammenlignbart med Spangereid-feltet hva størrelsen angår, i all hovedsak bare er kjent fra eldre kartmateriale og skriftlige kilder (Stylegar 2003). Slike store gravfelt er ellers et kjennetegn ved kystdistriktene i regionen, og gode eksempler for øvrig finnes på Eig/Songvik i Søgne, Harkmark i Mandal og Lunde på Lista. I tilknytning til Lunde-feltet ble det for få år siden avdekket spor etter en hallbygning, trolig fra yngre romertid. De fleste eldre romertidsfunnene i Vest-Agder kommer fra disse store kystgravplassene, som synes å være i bruk helt frem til den hedenske gravskikkens forsvinnen.

Et vesentlig innslag av romerske importfunn kan først spores i gravene i Vest-Agder i yngre romertid og folkevandringstid (Lund Hansen 1987, Mydland 1990). Det forekommer bare unntaksvis importsaker i eldre romertid i regionen – det fremste eksemplet er en situla av bronse fra Valevatn i Sirdal, funnet i en ur i Hunnedalen (men på Vest-Agders side av grensen, ikke på Øvstabø i Gjesdal i Rogaland, slik litteraturen fra de Lange 1921 og fremover hevder). Av sentrale funn fra yngre romertid kan nevnes en våpengrav med blant annet et romersk sverd fra Eiken i Hægebostad (von Carnap-Bornheim og Ilkjær 1999), en rikt utstyrt mannsgrav fra Østre Hauge på Lista (Grieg 1938) og en mannsgrav med blant annet en trippelsolidus fra keiser Valentinianus (367-375) fra Vestre Hauge (Skaare 1976). Et gravfunn med en hakekorsfibel fra Gangså i Marnardal kommune viser at de ledende slekter i regionen pleiet kontakter med et senter på Øst-Sjælland (Lund Hansen 1995). Den største samlingen av rike gravfunn fra yngre romertid har imidlertid fremkommet på Lunde på Lista (Appel 2001, de Lange 1910, Grieg 1938). Funnkonsentrasjonen omkring Lundevågen har fått flere forskere til å foreslå at det har ligget en anløpsplass i området i yngre romertid og folkevandringstid (Grieg 1938, Slomann 1961), og de seneste årene har man påvist aktivitetsspor ved Lundevågen som settes i forbindelse med en slik anløpsplass (Appel 2001). En mulig anløpsplass av lignende type kjennes også fra Spangereid (Stylegar og Grimm 2003a).

Det som Wencke Slomann i sin tid kalte ”folkevandringstidskomplekset” – rikt utstyrte jordfestegraver i hellekister, og med oldsaksformer som korsformede spenner, relieffspenner, hektespenner og kostbare beltebeslag, alt dekorert med Stil I, tveeggede sverd, trekar med og uten metallbeslag, gull i form av brakteater og fingerringer, perler, importerte glass, vestlandskjeler og bronsefat og keramikk i form av spannformede kar og krukker med hank – kjennetegner særlig innlandsbygdene i Vest-Agder (Slomann 1972). I 400-årene finner vi det i Lyngdal, og i begynnelsen av 500-årene kulminerer det i praktfunn som dem fra Snartemo i Hægebostad (Hougen 1935, Kristoffersen 2000, Rolfsen og Stylegar red. 2003). I tilknytning til de rike folkevandringstidsmiljøene i indre Vest-Agder opptrer også gullskatter, med funnet fra Øksendal i Sirdal som det mest kjente (Gjessing 1944).

Datert til folkevandringstid er en rekke av de ødegårdsanlegg som ble undersøkt på Lista av Helge Gjessing i årene etter 1. verdenskrig, med Penne og Knutstad som kjente lokaliteter (publisert i Grieg 1934). Gårdsanlegg fra jernalderen med synlige hustufter, steingjerder og rydningsrøyser finnes flere steder i regionen, og Anders Hagens utgravninger av et slik anlegg i Sosteli i Åseral i de første etterkrigsårene var banebrytende (Hagen 1951; 1953). Hoveutbredelsesområdet for nausttufter av vestnorsk type ser ut til å ha sin vestgrense ved Lindesnes, og flere jernaldernaust er gjennom årene blitt undersøkt i Spangereid og på Lista (Rolfsen 1974b, Grimm 2003, Myhre 1985). Konsentrasjonen av nausttufter ved Kjerkevågen i Spangereid kan sammenlignes med den ved Hafrsfjord i Rogaland (Grimm 2003). Nevnes kan ellers et funn av en sydd båt av jernaldertype fra Kongshavn i Kristiansand (Stylegar 1998b).

Foreløpig uten sidestykke i det norske arkeologiske materialet, og med bare et lite antall mulige paralleller i Norden, er en gravd kanal over det lave eidet i Spangereid på det stedet der Lindesneshalvøya skyter ut i Nordsjøen fra fastlandet (Stylegar og Grimm 2003b). Den 200-300 m lange kanalen har forbundet naturhavnen ved Kjerkevågen med farvannene innenfor Spangereid, slik at fartøyer har kunnet gå fra havnen og vestover uten å måtte passere den farlige havstrekningen forbi Lindesnes. Spangereid-kanalen er trolig fra folkevandringstid (Stylegar og Grimm 2003b).

Det kjennes rundt regnet 70 bygdeborger i Vest-Agder (Rolfsen 1977b, Stylegar 2001d). To av borgene på Lista – Salslottet på Salen og Borgefjell på Jåtog – har vært gjenstand for mindre arkeologiske undersøkelser i regi av henholdsvis Helge Gjessing og Jens Storm Munch, og begge er tentativt datert til folkevandringstid (Stylegar in press). Av den lille gruppen av folkevandringstids runesteiner som finnes i den sørvestlige delen av fylket, skal Reistadsteinen fra Hidra nevnes spesielt. En nytolkning av innskriften på steinen konkluderer nemlig med at den beskriver et krav om eiendomsrett til jord, noe som i så fall gjør Reistadsteinen til en meget tidlig forløper for en type innskrifter som er utbredt i vikingtid og tidlig middelalder (Eythórsson 1999).

Gravfunnene fra merovingertid i Vest-Agder er få (Gudesen 1980). De få importfunnene som nå finnes, kan synes å være spredt fra et sentrum i Spangereid. Ellers opptrer de tidligste båtgravene i Vest-Agder i slutten av perioden (Oddernes, Lista). En serie C14-dateringer fra en større bebyggelse som er påvist, men så langt ikke utgravd, i Herad i Farsund viser et tyngepunkt i merovingertid. Utover dette kjennes ikke bebyggelser fra merovingertid i fylket. I de senere år har man blitt oppmerksom på en rekke strandtufter på ytterkysten og i skjærgården flere steder i Vest-Agder (Stylegar 2000b). Det er mulig at noen av disse har bruksfaser i yngre jernalder, slik mange av lokalitetene på Vestlandet har (Johannessen 1998).

I forhold til det omfattende gravmaterialet fra yngre romertid og folkevandringstid, er vikingtidsfunnene fra Vest-Agder få (Larsen 1976; 1978). Regionen slutter seg i så måte, sammen med kystdistriktene i Aust-Agder og Østfold, til et sør-skandinavisk kulturområde i vikingtid. Noe sent vikingtidskompleks av samme type som det som finnes i Setesdal i Aust-Agder i 1000-årene, kjennes ikke i de indre deler av Vest-Agder. Karakteristisk for flere av de miljøene på kysten som utmerker seg med rike gravfunn i eldre jernalder, er båtgravene fra vikingtid (Stylegar 1999; 2000c). Det gjelder f. eks. Oddernes og Spangereid, men også Lista. Flatmarksgraver er temmelig vanlige i Vest-Agder i vikingtid, mens primærbegravelser i haug er tilsvarende sjeldne (Eriksson 1999). Påvirkningen fra kristen gravleggingstradisjon setter inn tidlig i regionen, og vi har ingen graver med hedenske fortegn sikkert datert etter ca. 950 (Larsen 1976). De eldste påviste kristne gravplassene i fylket ser ut til å gå et stykke ned på 900-tallet, dersom vi skal dømme etter et delvis undersøkt kirkegårdslag under nåværende Kvinesdal kirke på Liknes i Kvinesdal (Brendalsmo og Stylegar 2001). Fra den nordlige delen av Kvinesdal kommune, Fjotland, har man for øvrig avdekket et antall kavlbruer (lokalt kalt tranler), hvorav noen har gitt dateringer til eldre vikingtid.

Foruten båtgravene er det skattefunn og runesteiner som i særlig grad peker ut sentra i Vest-Agder i vikingtid. Skattefunnene i fylket er annerledes sammensatt enn tilsvarende funn i Oslofjordområdet. Funnene i Vest-Agder har et markant innslag av arm- og halsringer av gull, som trolig har fungert som verdighetstegn i samtiden, mens det ikke er funn av bruddsølv fra regionen (Stylegar 2000c). Når det gjelder runesteiner fra vikingtid, finnes en interessant gruppe fra begynnelsen av 1000-årene omkring Kristiansand, med Oddernessteinen som den mest kjente (Knirk 1993, Rolfsen 1993). Til gruppen hører også runesteinene fra Ryen i Tveit (Kristiansand kommune) og Søgne gamle prestegård (Søgne kommune), muligens også en tapt runestein fra Kjos (Kristiansand kommune). Det er rimelig å regne Galtelandsteinen fra Evje i Aust-Agder med til samme gruppe.

Manus

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Pomorgravene i Vardø