Gå til hovedinnhold

Åslaug-Kråka fra Spangereid og Ragnar lodbrok: om Lindesnesområdet som kulturell "melting pot" i vikingtid og tidlig middelalder

Sjógvurin brýtur sum boðafles:
“Haldið beint á Líðandisnes.”

- Sigmunds kvæði eldra

Enhver med en viss tilknytning til bygdene omkring Lindesnes har hørt fortellingen om Åslaug fra Spangereid ved Lindesnes, kalt Kråka – som ble Ragnar lodbroks dronning. Få, om noen, norske lokalsagn har blitt viet like stor oppmerksomhet som det om Åslaug. Den følgende analysen av enkelte sider ved Åslaug-tradisjonen har som målsetting å vise hvordan sagnets motiv og tematikk henger sammen med Lindesnesområdets rolle som kulturell og politisk grensesone i vikingtid og tidlig middelalder – og der særlig den viktige havnen Seløyene like vest for Lindesnes bør ha spilt en betydningsfull rolle som en kulturell ”smeltegryte”, et sted der ulike tradisjoner og kulturelle innflytelser møttes, og der tradisjonen om en pike fra Spangereid som en gang skal ha blitt dronning i Danmark, stadig ble tilført nye elementer fra fjern og nær.

Torfæus og lokalsagnet
Det begynte med Tormod Torfæus. Den lærde islendingen var fra 1664 ”Camererer” (stiftsamtskriver) i Stavanger stift i Frederik den tredjes tid – med bosted i den nyanlagte kjøpstaden Kristiansand, ettersom kassen befant seg på Oddernes kongsgård like utenfor byen. Torfæus kjente byen fra tidligere – hele vinteren 1658/1659 hadde han således oppholdt seg i Kristiansand fordi overfarten til Danmark var utrygg på grunn av svenske kapere. I 1664 var Torfæus i Spangereid – ”for første gang”, skriver han selv et sted, så da har han vel flere ganger ligget værfast her, mens han ventet på å gå rundt det fryktede Lindesnes. Han hadde tatt inn hos Reier og Åtlaug på nedre Njerve, og ut på kvelden hadde praten begynt å gå. Torfæus gjenfortalte senere, etter at han i 1682 var blitt utnevnt til kongelig norsk historiograf, den historien Åtlaug på Njerve hadde fortalt ham. Således heter det om saken i Series dynastarum et regum Daniæ fra 1702, i forbindelse med omtalen av Ragnar lodbrok:

”At Ragnar Lodbroks saga roter der hvor det handler om hans sønner, og blander to Lodbroker, har jeg nylig påpekt, og vil nedenfor gjøre det åpenbart. For øvrig vinner denne historien stor troverdighet, ved at den samme overleveringen som er opptegnet i islendingenes skrifter og kun der har ligget skjult i så mange århundrer, også i dag lever stort sett uforandret på neset Spangereid i Norge. For innbyggerne i dette området forteller samstemmig – og hevder at de har hørt av sine forfedre – at en gylden lutt ble funnet hos dem i en liten vik og havbukt. I hulrommet på lutten skjulte det seg en liten pike, som, så snart hun ble litt eldre, gjetet sauer samme sted. Til slutt giftet hun seg med en dansk konge. De sier at hun het Otloug (eller Aatloug). En kvinne ved det navn levde nylig på de trakter, og fortalte at hennes navn stammet fra denne dronningen, og hevdet at det hadde vært bevart i hennes slekt fra den tid.

Man kan ennå i samme område se en liten haug, som innbyggerne kaller Otloug- eller Aatloug-hojen, som vil si Otlougs haug, og de hevder at hun derfra holdt øye med flokken hun skulle passe på. Og den viken hvor de sier at en gylden lutt ble funnet, kalles også nå Gullviken, dvs. den gyldne viken. Dette fikk jeg selv en gang greie på da jeg holdt embedet som kurator, eller kammerarius [stiftsamtskriver] for de kongelige inntektene i Stavanger stift. Den særdeles pålitelige Nicolaus Toldorphius [Niels Toldorph], kongelig kvestor [fogd] i Lister og Mandal, som omhyggelig undersøkte hver enkelt ting på nytt for min skyld, underrrettet meg om noe av dette, og bekreftet det som jeg allerede hadde observert.

Om vi jevnfører dette med Ragnars saga, er det mer enn tilstrekkelig for å stadfeste sannheten, eller et fundament for den. For under navnet Åslaug ble Sigurd Fåvnesbanes datter viden kjent, som av sin mosters ektemann, også han konge, ved navn Heimer, ble fraktet til Spangereid i Norge, et sogn ved Lindesnes, lukket inne i bunnen på lutt. Heimer flyktet fra Germania på grunn av de utslettende drapene familien ble utsatt for. Hennes navn, skjønt noe fordreid, ble i visse familier i det nevnte området, som det er sagt, hindret fra å dø ut og ble bevart ved at det i flere århundrer stadig ble gitt til nye generasjoner av etterkommere.

Og jeg bør ikke unnlate å nevne at det i nærheten av den gyldne viken var en bekk, som også nå blir kalt Kraakebecken, som vil si Kråkas bekk, selv om innbyggerne nå ikke kjenner navnets opprinnelse. Men opprinnelsen avdekker Ragnars saga rimelig klart, når den forteller oss at denne dronningen, på den tiden da hun ofte gjette sauer på dette stedet, het Kråka.”

Senere i samme verk kommer Torfæus tilbake til sagnet:

”For at ikke noen skal tro at dette er ren oppdiktning, finnes det i Spangereid fremdeles en overlevering som har gått fra mann til mann fra forfedre til etterkommere, hos bønder helt uten kjennskap til historiefaget. Jeg kom dit første gang i det 64. året i dette århundret, og skulle på vegne av den ærverdige Danmarks og Norges kong Frederik 3. ha ansvaret for inntektene i Stavanger stift, som nå heter Kristiansand stift. Da tok jeg inn hos en mann som het Reidar, som bodde på gården Njerve som ligger på neset Spangereid. Hans kone het Aadlow. Hun fortalte meg at navnet hennes hadde bredt seg fra en dansk dronning, som hadde gjett dyreflokker der, og som hadde vært innestengt i en gylden lutt på en øy, der hun ble funnet. Øya ble av den grunn til denne tid kalt Gulløen (som betyr den gyldne øy). Hun nevnte dessuten at det fantes en bekk som også i dag het Krakubecken (som vil si Kråkebekken), der det sies at hun jaget flokken over mens hun streifet omkring. Men konen skjønte ikke hvordan bekken kunne være oppkalt etter henne. Det er likevel ganske åpenbart, fordi hun på den tiden var kjent under navnet Kråka.

For å godtgjøre dette med sikrere vitnesbyrd, skrev jeg i 1698 til lenets kongelige kvestor [fogd], den fornemme Andreas Toldrophius, [et brev med] hele kvinnens fortelling. Han bega seg umiddelbart dit og undersøkte saken med sine egne øyne. Han samlet og gransket naboenes beretninger, og skrev meg så følgende svar 10. september samme år, at ingenting fantes om øya, men at det i enden av viken innenfor gården Svenevik øvre var funnet en gylden lutt med en liten pike inni, og at den innerste viken av den grunn helt til denne dag hadde beholdt navnet Gullvigen, eller den gyldne viken. Han skrev videre at piken hadde blitt satt til å passe på geiter og sauer på beite, og deretter blitt gjort til dronning, og at navnet hennes, Aadlow, var overlevert gjennom mange slektsledd, og i bruk også i dag. Det var så gått over til kvinnen som fortalte meg dette, og flere andre, som enda lever. Han la til at haugen eller åsen, hvor hun pleide å sitte og holde øye med den beitende flokken, slett ikke lå langt derfra, og at den fremdeles holdt på navnet den hadde fått etter henne, Aadlowhougen. Dette ble [ifølge Toldrophius] nevnt i de gamle beretningene, som så ble overlevert fra mann til mann til etterkommerne. Hva angikk bekken Krakubecken, fantes den vitterlig, men ¼ norsk mil vest for Gullvigen, i det samme Spangereid. Men det var usikkert om hun også lot flokken beite der, eller om dette navnet stammer fra henne, skrev han.”

Torfæus var ikke den eneste lærde som på et tidlig tidspunkt fattet interesse for sagntradisjonen i Spangereid. Presten Jonas Ramus i Norderhov på Ringerike skriver i 1719 om Ragnar lodbrok og Åslaug. Han forteller dessuten at

"den Tale gik iblandt den gemene Mand ved Lindesnes, at Asløg i sin Barndom kom flydendes did til Landet i en Guldharpe, til en Viig som endnu kaldes Guldviig (...) og endnu siunges en Viise i Norrige om samme Guld-Harpe og en Konges Datter som af sin Stif-Moder blef udkastet i Søen. Samme Asløg i sin Opvækst vogtede Quæg, og vises der endnu en Høi, som kaldes Asløgshaugen, og en Bæk efter hende kaldet Kraakebækken, thi hun blev kaldet Kraaka, fordi hun gik i sorte Klæder."

Litt mer enn hundre år etter at Torfæus hadde latt saken undersøke, gjenforteller daværende amtmann i Lister og Mandal, Peter Holm, historien om Åslaug, slik den fortelles i fornaldersagaen om Ragnar lodbrok:

"Endnu ovenfor Kirken løber den i Historien bekjendte Krakebæk, som er et godt rinnende Vand, hvorover Aslaug eller Adlov, de Norske Enevolds Regenteres Stammemoder, har drevet Quæg i den tid hun blev opfødt paa Spangereid hos en gammel Mand Ake med sin Kjærling Grimma, hvilket Opholdssted hun forlod med Kong Regner Lodbroks Hjelp, som af en Hendelse kom til at ligge med sin Flaade i en Havn ved Spangereid, og tog hende til Ægte."

Men amtmann Holm hadde selv hørt sagnet om dronning Åslaug fortalt i Spangereid. Han hadde dessuten forsøkt å finnes Åtlaugshaugen, "skjønt den veed ingen nu at viise".

Da poeten Conrad Nicolai Schwach i 1820-årene gjorde forarbeid til sitt dikt, Aslaug paa Spangereid, var han på stedet, og skriver i en merknad:

"Denne Digtning er en Bearbeidelse af et i Egnen om Lindesnæs endnu levende Sagn, saaledes som jeg i Aaret 1824 hørte det af en gammel Kone paa Gaarden Svennevig i Undals Præstegjeld. Sagnet, saadant som jeg hørte det, kjender aldeles ikke noget til de Omstændigheder, hvormed Regner Lodbrogs Saga indleder Kongens Bekjendtskab med Aslaug."

Sagn og saga
Tradisjonen om en pike fra Spangereid som kom til Danmark og ble dronning der, har med andre ord dype røtter. Men hva er forbindelsen mellom et lokalsagn fra Spangereid og en islandsk saga, nedskrevet på 1300-tallet? Før vi går nærmere inn på Kråka fra Spangereid, må vi skaffe oss et overblikk over hva sagaen forteller. Vi siterer i det følgende fra P. A. Munchs sammendrag av Ragnar lodbroks saga, slik den er gjengitt i en moderne utgave.

I Volsungesaga hører vi om Sigurd Fåvnesbane og Brynhild, som sammen fikk datteren Åslaug. Hun ble fostret av Heime, konge i Hlymdalene. I Ragnar lodbroks saga har vi en utførlig beretning om Åslaugs videre skjebne:

"Etter Sigurds og Brynhilds død ventet Heime at det ville bli sendt folk ut for å lete etter deres datter Åslaug og ta henne av dage. Han lot da gjøre en harpe så stor at han kunne skjule både den lille møy og hennes kostbarheter i den, og med harpen og Åslaug for han så omkring forkledd som en fattig spillemann. Når han kom til avsidesliggende vannfall, tok han henne fram og vasket henne, men skjulte henne igjen når han ferdedes i bygdene. Han gav henne en slags kraftig løk å spise så hun ikke trengte annen næring, og når hun gråt, spilte han for henne på harpen. Omsider kom han til Spangereid i Norge og gikk inn på en liten gård hvor to gamle folk levde. De het Åke og Grima. Mannen var nettopp ute i skogen, men Grima var hjemme. Heime bad henne om nattely. Hun nektet ham det ikke og tente en ild for ham så han kunne varme seg, men da fikk hun øye på noen frynser av dyrebare klær som stakk fram gjennom en sprekk i harpen, og oppdaget en kostbar gullring på hans arm under fillene. Hun skjønte da at han ikke var den han gav seg ut for, og hun satte seg fore å slå ham i hjel og røve skattene hans. Hun viste ham natteleie ute i en byggløe, for, sa hun, hun og hennes mann pleide å snakke lenge sammen når kom hjem. Der la Heime seg til å sove og hadde harpen hos seg. Da Åke kom hjem, hadde konen på langt nær fått ferdig hva hun skulle, og han skjente på henne for det, men hun svarte: "Vær ikke vred. Her kan vi nå med ett slag skaffe oss mer enn nok for hele vår levetid." Hun fortalte ham om Heime og om hva hun hadde i sinne. Åke ville nødig svike sin gjest. Men det var konen som rådde i huset, og han hadde bare å lyde, og så måtte han da gi Heime banehugget mens han sov. Heime var så stor og sterk at huset styrtet sammen og jorden skalv ved hans dødskamp. Nå ville konen ta harpen opp, men det ville ikke gå for henne, og enden ble at de måtte bryte den i stykker. Da de fikk se Åslaug, ble de noe slukøret, men de fant dog også rikdommer nok. Åslaug ville ikke si sitt navn og ikke en gang åpne munnen. De trodde derfor lenge at hun ikke kunne tale. De fant på at de skulle gi henne ut for sin egen datter, og alt det verste arbeidet skulle hun ha. De ville ikke at noen skulle få se hvor fager hun var og så komme på den tanke at det ikke hang riktig sammen med slektskapet, og derfor klipte de håret av henne, smurte hodet inn med tjære og gav henne en sid hatt og usle klær. De kalte henne Kråka etter Grimas mor."

"Tora (dvs. Tora Borgarhjort, Ragnar Lodbroks første hustru) døde snart, og Ragnar sørget så over henne at han forlot sitt rike og flakket om på hærtog. Han kom da en sommer til Spangereid i Norge og lå der i havn en natt. Om morgenen sendte han sine matsveiner i land for å bake brød. De kom til en liten gård hvor Åke og Grima bodde - de samme folk som hadde drept kong Heime og som nå hadde hos seg Sigurd Fåvnesbanes datter Åslaug, eller, som hun her kaltes, Kråka. Matsveinene fikk hjelp til sitt arbeid av den fagre Kråka. Hun hadde vært ute og badet seg, men det hadde Grima forbudt henne fordi hun ikke ville at noen skulle se hvor fager Kråka var. Kråka hadde løst sitt lange hår som hun hadde latt vokse under tjærehatten. Det var som den fineste silke og nådde helt ned til jorden når hun stod. Matsveinene som skulle bake sammen med henne, tapte rent sans og samling over hennes skjønnhet, og brødet deres ble brent. Ragnar ville nå vite årsaken til det, og han fikk høre hvor fager Kråka var. Han sendte sine menn opp for å be henne komme til seg. Men han ville også prøve hvor klok hun var og lot si at hun skulle komme verken kledd eller ukledd, verken mett eller umett, verken alene eller med noe menneskes følge. Kråka kledde seg av, hyllet seg i et nett og svøpte håret om seg som et klede, bet i en løk og tok gårdshunden med seg. Således løste hun den vanskelige oppgaven, og Ragnar ble så inntatt av hennes skjønnhet og forstand at han straks ville ha henne med seg. Men hun ville ikke samtykke før neste gang han kom tilbake, fra det tog som han hadde fore. Hvis han da ikke hadde skiftet sinn, men ennå beilet til henne, skulle hun bli hans hustru. Ragnar kom virkelig igjen, og Kråka fulgte med ham på skipet. Hun hadde sagt sine pleieforeldre at hun kjente godt til deres udåd, men brydde seg ikke om å ta hevn over dem. Ragnar holdt et prektig bryllup med henne da han kom hjem til sitt rike, og hun fødte ham sønnene Ivar Beinlaus, Bjørn Jernside, Hvitserk og Ragnvald. (...)"

"I Sverige hersket en kong Øystein (...). En gang da Ragnar var i gilde hos Øystein, skjenket Øysteins fagre datter i for kongene, og Ragnars menn fikk sin konge overtalt til å feste seg henne til brud og forskyte den simple bondedatteren Kråka. Kong Øystein gikk også inn på forslaget, og det ble avtalt at Ragnar skulle komme igjen og hente kongsdatteren. Han bød sine menn ikke å si noe om planen til Kråka. Men tre fugler hadde røpet hemmeligheten for dronningen, og da han kom hjem, bebreidet hun ham hva han hadde i sinne. Først nå åpenbarte hun sitt rette navn og sin virkelige herkomst for ham. Hun skulle nå føde et barn, sa hun, og det ville bli en sønn som skulle ha bildet av en orm i sitt øye. Dette skulle være bevis på at hun var Sigurd Fåvnesbanes datter. Det gikk som hun spådde, og sønnen fikk navnet Sigurd orm i øye."

P. A. Munch bemerker i Det norske folks historie at sagnet om dronning Åslaug, slik det fortelles i Spangereid,

"(...)intet veed at fortælle om Ragnar, endnu mindre om Heime og Sigurd Fafnersbane, og det viser sig dermed så uafhængig af Ragnars Saga, at man ej vel kan antage at det hidrører fra denne, men derimod fra umindelige Tider har været i Folkemunde som et til Spangereid knyttet Lokalsagn. Den Slutning ligger derfor nær, enten at det senere er bleven anvendt til at forherlige Ragnars Historie, eller idetmindste at den hele Fortælling om at hun skulde være en Datter af Fabelhelten Sigurd Fafnersbane og på en så vidunderlig Maade frelst til Spangereid, er en Paadigtning eller Tillempning, istandbragt for at smigre Ragnar selv eller hans og hendes Sønner."

Det er et metodologisk poeng å opprettholde et klart skille mellom lokalsagnet og fornaldersagen om Ragnar lodbrok, slik Munch insisterte på. Fortellingen om Åslaug fra Spangereid har da også stadig fascinert forfattere og kunstnere, óg i nyere tid. I 1820-årene kom danske oversettelser av såvel Volsungesaga som Ragnar lodbroks saga. Skuespillet "Kråga" gjorde stor lykke da det ble satt opp på Det Norske Teatet i 1917. Overlærer Sigvart Petersen gav Spangereid-Kråka stor plass i sine "Fortællinger af Fædrelandets Historie". Og da Broch og Seip skulle gjøre et utvalg av "Heltesagn" til sin "Lærebog i Modersmaalet", var Åslaug med.

I nyere tid har sagaversjonen og den muntlige tradisjonen i Spangereid langsomt glidd over i hverandre. Åtlaug på Njerves heller sparsomme opplysninger om en pike som ble funnet i en gullharpe og siden ble dronning i Danmark, har blitt tillagt opplysninger fra sagaen. Resultatet er en fortelling som den folkeminneforskeren Tore Bergstøl samlet inn i 1920-årene:

"Inne i Svennevig i Spangereid er det ein haug dei kallar Aslaug-Haugen. Tett med er det ei vik som dei kallar Gullviga. Der blei ei gjenta som heitte Aslaug og ei gullharpa funnen av ein kråmkar, som heitte Himer. Han tok då med seg både Aslaug og gullharpa på reisene sine. Omsider kom han til Njerve, til eit par folk som heitte Åge og Grima. Dei drap då Himer for å få pengan som han nok hadde mange av. Aslaug blei då verande der hos Åge og Grima, men dei kalla henne Kråga. Ein dag gjekk ho borte ved Krågebekken og gjætte geitene. Så kom Ragnar Lodbrok seilande inn på Remesfjorden. Han såg då denne gjenta som gjekk der og gjætte og spurde om ho ville koma ombord. Men ho måtte ikkje koma om dagen og ikkje om natta - ikkje klædd og ikkje naken - ikkje sulten og ikkje mett - ikkje køyrande og ikkje ridande - ikkje gåande og ikkje akande - ikke med fylgje og ikkje utan fylgje. Ho kom då i skymringa tidlig om morgonen med eit aurenet over seg og håret fram, og så hadde ho ete eit byggkorn, og så reid ho på ein bukk så beina skrubba i jorda, og så hadde ho med seg ein hund. Ragnar Lodbrok undra seg svært over kor klok ho hadde vore, og ho blei med han og blei dronninga hans. Då Åge såg at ho gjekk ombord, heiter det at den gamle mannen sprang og ropte etter Kragelill."

I denne versjonen finner vi elementer hentet fra både Ragnar lodbroks saga, den muntlig overførte tradisjonen om gullharpen som drev i land, og danske folkeviser. Folkloren har fått karakter av boklore.

Åslaug og Lodbrok-tradisjonen
Senest og mest grundig er forbindelsen mellom sagnet om Åslaug fra Spangereid og tradisjonen(e) knyttet til Ragnar lodbrok behandlet av Rory McTurk.

Han diskuterer Lodbroktradisjonens utvikling. Han hevder at skikkelsen Ragnar lodbrok er en kombinasjon av to ulike historiske figurer: Reginheri, en vikinghøvding som ifølge frankiske kilder plyndret Paris i 845 – og den mer gåtefulle karakteren hvis navn trolig først nevnes av William of Jumièges (Gesta Normannorum ducum, ca. 1070) og Adam av Bremen (ca. 1076). William omtaler en viss ”Lotbroci regis filio, nomine Bier Costae qidem ferreae”, mens Adam nevner ”Inguar, filius Lodparchi”. Are frodes Íslendingabók (skrevet mellom 1120 og 1133) er den første kilden som kombinerer navnene Ragnarr og Loðbrók. Are skriver at ”Ívarr Ragnarssonr loðbrókar” stod bak drapet på den engelske kongen St. Edmund.

Den historiske Reginheri var – trolig med slektsbånd – knyttet til den danske kong Horik (død 854), sønn av Godfred (d. 810). Det er mulig at han var aktiv i Irland i 831. Han døde i 845, kort tid etter at han hadde angrepet Paris. I de nærmeste årene forut for 845 var Reginheri en betydningsfull person i miljøet rundt kong Horik. Han synes å ha vært i Turholt i Flandern i årene mellom 840 og 843, som et resultat av en kortvarig allianse med Karl den skallede.

“Lodbroksønnene” Invære, Hubba, Healfdene, Sigifridus og Berno var trolig, ifølge McTurk, sønner av en kvinne ved navn Loðbróka. Hvem deres far var, vet vi ikke. Morens navn synes å indikere at hun har hatt en funksjon knyttet til kulten av en kvinnelig fruktbarhetsguddom kjent som LoÞkona eller LoÞbróka. Sistnevnte navn er dels avledet fra det første, og dels fra det vanlige substantivet loÞbrók (lodden brok/bukse). Ved at navnet hennes i senere tradisjon ble misoppfattet som substantivet loÞbrók, som kunne benyttes som tilnavn for både kvinner og menn, kom LoÞbróka – moren til Invære, Hubba og brødrene deres – til å bli oppfattet som deres far. Derfra var det kort vei til å identifisere denne ”loÞbrók” med Reginheri, anfører for vikingenes beleiring av Paris i 845. Identifiseringen skyldes trolig ikke noen særskilt forbindelse mellom LoÞbróka og Reginheri, så mye som det faktum at Reginheri, med sin nære tilknytning til Godfredsønnene, var en fremtredende vikinghøvding aktiv i første halvdel av 800-årene, altså mens far til Invære og brødrene hans også må ha vært i live.

Den norrøne “Ragnar lodbrok-tradisjonen” består i dag av en rekke tekster. Dette er ikke stedet for å nevne samtlige – la det være nok å nevne Krákumál fra ca. 1200, Bok 9 av Saxos Gesta Danorum fra ca. 1216, Volsunga saga fra ca. 1250, X-redaksjonen av Ragnars saga fra ca. 1250 og den noe yngre Y-redaksjonen, Ragnarssona Þáttr i Hauksbok fra ca. 1300, foruten noen danske, norske og færøyiske ballader. Dessuten selvsagt Torfæus’ og Ramus’ beskrivelser av den muntlige tradisjonen i Spangereid, og de noe senere opplysningene hos Holm og Schwach.

Jan de Vries hevdet for lenge siden at Ragnar lodbrok-tradisjonen i utgangspunktet ikke inneholdt referanser verken til Åslaug eller Kråka, mens den muntlige tradisjonen i Spangereid – slik den ble nedtegnet av Torfæus – ikke kjente til Ragnar lodbrok. McTurk medgir at det er merkelig at Torfæus ikke nevner Ragnar direkte i relasjon til den lokale tradisjonen han gjenforteller, selv om hans gjenfortelling følger rett etter en diskusjon om ekteskapet mellom Ragnar og Kråka, slik det er beskrevet i Ragnar lodbroks saga. Han kommer likevel til – som Knut Liestøl gjorde mange år før ham - at opplysningen hos Torfæus om at Aadlow ble dronning i Danmark, hinter om at informantene hans kjente til en tradisjon om ekteskapet med Ragnar. McTurk konkluderer med at sannsynligheten taler for at den muntlige tradisjonen i Spangereid hadde Ragnar lodbrok som en forutsetning like fra begynnelsen.

For de Vries var opprinnelsesstedet for legendene om Ragnar lodbrok å finne i England. Til de tidligste motivene regnet han ormekampen som førte til Ragnars første ekteskap med Tora, og hans død i ormegården hos den grumme kong Ella. Det aller tidligste stadiet av Ragnar lodbrok-tradisjonen, som synes å ha blitt utviklet blant norrøne innbyggere i Danelagen, inneholdt kanskje ikke annet enn en oppfatning av at Ragnar var blitt tatt av dage av kong Ella, siden dette gav en begrunnelse for å fremstille vikingenes invasjon i Northumbria i 866 som et rettferdig hevntokt ledet av sønnene hans. Så snart denne idéen var blitt etablert, fattet man dypere interesse for farens død og for hans tidligere karriere.

Men det som først og fremst interesserer oss her, er Spangereid-tilknytningen. Da er det relevant å se på hvordan tradisjonen om Ragnar lodbrok og sønnene hans nådde det sørlige Norge.

Ifølge de Vries mottok Ragnar lodbrok-tradisjonen – slik den kom til å utvikle seg i Skandinavia – stoff av engelsk proveniens fra Northumbria via Orknøyene og derfra til Sør-Norge. Den siste etappen, fra Orknøyene til det sørlige Norge, skyldes kan hende innflytelsen til Orknøyjarlen Ragnvald Kale (d. 1158), som hadde nære slektsbånd til Sør-Norge, nærmere bestemt til Agder (muligens Fjære eller Lista ). Det var i denne delen av Norge at tradisjonen – ifølge de Vries – mottok stoff fra andre kilder og utviklet seg innenfor den muntlige overlevering til former som stod nært de som er bevart i skrift – på den ene siden den islandske Ragnars saga, på den andre Saxos latinske fortelling om Regnerus Lothbrog. Etter de Vries’ oppfatning gjengir Saxo – i den grad hans fortelling består av relativt uavhengige episoder – den sør-norske muntlige tradisjonen bedre enn Ragnars saga gjør. Sagaen synes å ha en organiserende tendens som er mer i tråd med skriftlig tradisjon, ikke minst i dens bruk av Åslaug som en figur som binder teksten sammen.

Orknøy-forbindelsen er tydeligst i diktet Krákumál. Det kan oppvise klare stilistiske likheter med verkene til islendingen Einar Skulason, som var aktiv i årene mellom 1150 og 1165, og like klare tematiske og stilistiske likheter med diktene til Ragnvald Kale. De siste strofene av Krákumál synes å gjenspeile den fornyede interessen for vikingtidens idealer som utviklet seg i løpet av siste halvdel av 1100-årene. Resten av diktet viser det samme balanserte forholdet mellom krigerske og amorøse aktiviteter som i de verkene Ragnvald Kale diktet mens han var på pilgrimsferd til Det hellige land i årene 1151-1153. de Vries konkluderte derfor med at diktet var oppstått omkring 1150 i miljøet rundt Ragnvald Kale.

McTurk avviser på ingen måte at en del av det engelske stoffet kan ha blitt overført til det sørligste Norge via Orknøyene. Men han mener at de Vries undervurderte betydningen av den direkte ruten fra England til Danmark, og derfra til Sør-Norge. For eksempel finner han det bevist at opplysninger om vikinger som skulle komme til å bli oppfattet som sønner av Ragnar lodbrok, kom fra England til Danmark mer eller mindre direkte – etter så vel som før Knut den mektiges død, og fremover mot Saxos tid. McTurk hevder videre at stoff som ble formidlet ad denne ruten, også kan ha nådd Norge og blitt tatt opp i den muntlige tradisjonen som forsynte Ragnars saga med brorparten av dens stoff.

Det de Vries derimot hadde foreslått, var at noe av stoffet i sagaen skrev seg fra historier som skandinaviske pilgrimer hadde hørt på deres vei sørover gjennom Europa på vei til Det hellige land, eller på hjemveien, tilbake til Norden. Det dreier seg om beretningene om Lodbroksønnenes erobring av Vífilsborg og om hvordan de ved Lúna blir overtalt av en gammel mann til ikke å rykke frem mot Roma. Den islandske geistlige Nikolas av Þverás (d. 1159) beskrivelse av sin pilgrimsferd (bevart i en avskrift fra det sene 1300-tall), viser at fortellinger om kontinentalgermanske og nordiske helteskikkelser – blant andre Lodbroksønnene – hadde festet seg ved steder som blant annet Vífilsborg og Lúna på det tidspunktet han foretok sin pilgrimsferd, dvs. omkring 1150. Mellom Poddubrunnar Poddubrunnar (Paderborn) og Meginzoborg (Mainz) lå, ifølge Nikolas, Gnitaheiðr, “der Sigurd kjempet mot Fåvne”. Nikolas nevner også Vífilsborg (dvs. Wiflisburg eller Avenches i Sveits), som han hevder ”var stor før Lodbroksønnene ødela den, men er nå liten”. Dessuten omtaler han Lúna (dagens Luni) i Nord-Italia, idet han viser til noen sandstrekninger utenfor byen der, ”ifølge noen folk, den ormegraven der Gunnar ble satt, lå”.

Etter Nikolas’ beskrivelse å dømme, ser det ut til at islandske pilgrimer tok ruten via Norge til Danmark. Han nevner ikke hvilke havner i Norge han besøkte i den forbindelse, men det går frem av beretningen hans at samlingsstedet i Danmark var Álaborg (Ålborg). Ålborg var dermed utgangspunkt for den lange reisen over land til Sør-Italia, hvorfra man bordet skip til Jerusalem. Ålborg er likeledes det siste stedet som nevnes på slutten av reisebeskrivelsen. Det er sannsynlig at for islandske pilgrimer som fulgte samme rute som Nikolas, gikk hjemveien i likheten med ferden ut, via Norge. I Orkneyinga saga fortelles det om at Ragnvald Kale selv besøkte Norge etter en lang ferd over land fra Sør-Italia til Danmark på hjemturen til Orknøyene fra Det hellige land.

McTurk oppsummerer: Mens det er få ting som tyder på en dansk tradisjon knyttet til Ragnar lodbrok har eksistert uavhengig av den vestnordiske, så er det en hel del som taler for at en del relevant stoff ble formidlet direkte fra England til Danmark, uavhengig av ruten til Norge om Orknøyene, og dette stoffet kan ha nådd Norge fra Danmark ved hjelp av vestnordiske pilgrimer på vei hjemover.

Hva da med Åslaug? Som de Vries i sin tid pekte på, tyder leddet –Ás i navnet Áslaug på forbindelser til den norrøne gudeverdenen. Jeg kommer tilbake til det punktet. Foreløpig er det nok å konstatere – med McTurk – at Åslaug i utgangspunktet tilhørte tradisjoner knyttet til Sigurd Fåvnesbane, og ikke til Ragnar lodbrok, og at hun ble oppfattet som datter av Sigurd og Brynhild, om ikke fra begynnelsen av sin eksistens, så iallfall fra et stadium før hun ble inkorporert i Ragnar lodbrok-tradisjonen. Når det gjelder Åslaugs tilnavn, ”Kråka”, synes det opprinnelig å ha hørt hjemme i historien om Eirik den målspake (Ericus Disertus hos Saxo), og ikke i Ragnar lodbroks. Trolig har den ”vandret” fra først- til sistnevnte. I en liste over ”trollkvenna heiti” i Snorre-Eddaen forekommer navnet Kráka; listen inneholder ellers navnet Gríma, som altså er navnet på Åslaugs onde stemor i Ragnars saga. Knut Liestøl har dessuten vist at navnet ”Kråka” finnes brukt både om onde stemødre og stygge søstre i norsk eventyrtradisjon, i fortellinger av Askepott-typen.

Så snart navnet Kråka var introdusert – med sine assosiasjoner til onde stemødre og stygge søstre – ser det ut til at interessen for Åslaugs oppvekst og ungdom har tiltatt, og at hun etter hvert har blitt fremstilt som offer for diverse sørgelige omstendigheter (sammenlignbare med dem Askepott ble utsatt for), først og fremst forårsaket av fosterforeldrene Åke og Grima, helt til hun treffer og senere gifter seg med Ragnar lodbrok. Dette stadiet i Ragnar lodbrok-tradisjonens utvikling synes å ha funnet sted i det sørligste Norge, særlig i egnen omkring Spangereid. Spangereid-tradisjonen kom til å bli påvirket av stoff fra kontinentet via Danmark på den ene siden, og fra England på den annen, anfører McTurk.

Jeg tror det er mulig å komme med ganske konkrete forslag til hvor denne sammensmeltingen av tradisjoner har funnet sted. Det er på tide å introdusere Spangereid, Lindesnes og Seløyene.

Spangereid: ”denne Sagnets Jordbund”
Plasser som opptrer som maktsentra og stormannsgårder i fornaldersagaene, er gjerne knyttet til "flaskehalser" langs leden - altså til lokaliteter der farlige og spesielt utsatte havstrekninger gjorde skipsleden særlig trang. Det gjelder åpenbart Avaldsnes på Karmøy, men også Nærøy lenger nord. Det samme er tilfelle med Spangereid. Her kan det innvendes at gården til Åke og Grima i Ragnars saga fremheves som liten og (implisitt) fattigslig. Det er riktig nok, men i andre tekster er dette småkårspreget fraværende. Det gjelder først og fremst Saxos beskrivelse av Ladgerd og hennes hjemstavn, men indirekte også opplysningen i Ragnars saga om at Ragnar, idet han anløper Spangereid, er i Norge for å møte frender og allierte (”Nú er þat eitt sumar, at hann heldr skipum sínum til Noregs, því at hann átti þar marga frændr ok vini ok vill þá hitta”). Spangereids helt sentrale posisjon på ruten mellom de østlige og de vestlige landsluter, må understrekes. Den som kontrollerte Spangereid, kontrollerte i realiteten all sjøverts ferdsel mellom Vest-Norge og Viken (Oslofjorden).

Oldtidsmiljøet i Spangereid er meget spesielt. Foruten Agderfylkenes største jernaldergravfelt, finnes her et 20-talls forhistoriske nausttufter, deriblant 8 stornaust (bare Hafrsfjord har like stor tetthet av nausttufter som Spangereid) og restene av et mulig tunanlegg (”ringformet tun”). I 2001 påviste undertegnede en forhistorisk kanal på eidet. Kanalen, som tentativt er datert til yngre romertid eller folkevandringstid, har forbundet havneområdet ved Kjerkevågen med fjordsystemene innenfor Lindesnes. Den 250 meter lange Spangereid-kanalen er ett av de største byggeprosjektene som pr. i dag kjennes fra norsk jernalder – vi må til Samsø i Danmark for å finne en tilsvarende kanal. Samsø-kanalen er datert til 734. Lindesnes har alltid utgjort en vanskelig hindring for sjøfarende, men det spørs om det er hensynet til fredelig handelstrafikk som har foranlediget Spangereid-kanalen. Mer sannsynlig er det at det er behovet for en trygg og god flåtehavn som har vært bakgrunnen. Kjerkevågen, der nausttuftene befinner seg, har vært en ypperlig havn i jernalderen, særlig dersom man gjennom en kanal kunne sikre seg god adkomst også fra fjordene nord for eidet. Kanalen kan derfor først og fremst ha tjent militære hensyn.

Også fra yngre jernalder og vikingtid er Spangereid kjennetegnet av spesielle funn. Her skal bare nevnes et større felt med båtgraver som delvis ble undersøkt i 1970-årene.

Rike og eiendommelige funn og fornminner fra eldre og yngre jernalder peker ut Spangereid og flere av de andre "flaskehalsene" som strategiske og viktige områder. Den strategiske beliggenheten ved eidet som forbinder Lindesnes med resten av fastlands-Norge, gav i århundrer Spangereid en viktig plass i nordisk politikk. Det er ikke tilfeldig at sagn og saga knytter både danske og norske konger til dette stedet.

”Den farligste pynt paa hele Vestkanten”
Liðandisness, Neset, the Naze, De Nase, Cap de Noruega, Starkads nes , promontorium afflictionum – mange navn, men knapt noe kjært barn. Bare et fåtall andre strekninger av norskekysten har gjennom tidene vært i den grad fryktet som rikets sydligste punkt på fastlandet, Lindesnes – og i den grad myteomspunnet, hvilket da også flere av de alternative navnene på neset tydelig gir til kjenne.

Passasjen rundt Neset er skummel, og i uvær kan pynten ute ved fyret – som ikke uventet var det første som ble anlagt i den norske delen av dobbeltmonarkiet (i 1655) – gjøre et fryktinngytende inntrykk på noen og enhver. Kongelig fyrinspektør Jacob Baden skriver således i 1799:

”Dette nes er den farligste pynt paa hele Vestkanten; thi hele Nordsjøen bryder her med en uhyre styrke, og det synes utroligt, men mange lodser har enstemmig fortalt mig, at havet undertiden har saadan styrke, at det slaar bølger til det øverste af Nessefyr, der er 50 favne høit over vandet, og det med den rasenhed, at døren til fyrmandens bolig, som ligger paa tiden, er sprængt op (…)”.

Christer Westerdahl har fremhevet Lindesnes’ rolle som overgangsområde:

”Det torde inte vara svårt, att i området Lindesnes/Lista urskilja en övergångsområde mellan transportzoner. Lindesnes kan troligen anses som brytpunkten. Korshamn med Seløer har varit (…) väntstället för ledsagare eller för förliga vindar. Liksom Skanör/Falsterbo rev eller Skagen har näset varit speciellt fruktat. I förhistorisk tid finner man innanför Lindesnespassagen övergången vid Spangereid, med sitt berömda gravfelt, och en sannolik omlastnings- och eventuell bytesplats för båtar. Det kulturella innehållet i den sydliga zonen, som i övrigt anknyter till Skagerack/Kattegatt, kanske kan uttryckas i historisk tid i de trepinnade båtarna, som sluter söderifrån vid Lista”.

I en viss forstand kan man tale om at det vi kan kalle ”Skagerrak-Norge” brytes mot ”Nordsjø-Norge” nettopp ved Lindesnes. Westerdahl har pekt på at Neset skiller mellom ulike kulturområder. Forskjellen mellom distriktene øst henholdsvis vest for Lindesnes har for flere forfattere vært slående. Således merket vår gamle kjenning, amtmann Holm, seg alt henimot slutten av 1700-årene hvordan båtbyggingstradisjonene skiftet ved Lindesnes, idet bruksbåtene var kortere og bredere i øst.

Lindesnes sentrale rolle for trafikken mellom Viken og Østersjøen på den ene side, og Nordsjøen på den annen, ble fremhevet av Peder Claussøn Friis omkring år 1600. Han skriver:

”Det Nes vide alle Sjøfarendes Folk i dette Vesterhav at sige av, thi av det har de Landkjending her under Landet, og derfra og der efter vide de at sette deres Kurs til andre Lande”.

Erik Pontoppidan peker på det samme, i sin forklaring på losenkefenomenet i traktene omkring Lindesnes:

”Paa nogle flere Øer og Odder, som strekke sig ud mod Havet og ere Lotsernes rette Hiem, gaaer det ligeledes, særdeles ved Lindesnæs i Christiansands Stift. Der siges de allerfleste Koner at have havt 5 á 6 Ægte-Mænd efter hverandre, og troeværdige Folk har forsikret mig, det er en Sandhed, som grunder sig derpaa, at da alle Nationers Skibe, som ville til eller fra Øster-Søen og skye det farlige Jydske Rev, maae passere Lindesnæs forbi, hvilket ofte skeer af nogle Hundrede paa en Dag, saa koster deres Frelse mange Norske Lotsers Liv, og de efterladte Hustruer et nyt Giftermaal.”

Når det gjelder den hollandske farten på norske havner i 1600-årene, gir Alexander Bugge en beskrivelse som peker i samme retning. ”Skibene seilet gjerne for at holde sig klar av sjørøvere i flok og følge op til kysten av Norge. Ved Lindesnes delte de sig,” skriver han. Noe nytt fenomen var ikke dette på den tiden. I den tyske Seebuch, i et kapittel som antagelig har røtter tilbake i 1300-årene, er det beskrevet to direkteruter fra Walcheren til den sydnorske kysten – én går til Lindesnes (Nese), den annen til Skudenes (Schutenessen).

Strofen fra Sigmunds kvæði eldra som innledet herværende studie,

Sjógvurin brýtur sum boðafles:
“Haldið beint á Líðandisnes,”

viser samme med enkelte sagaopplysninger at det har vært vanlig å landkjenning av Neset også i tidlig- og høymiddelalder, nok også før det. Lindesnes’ posisjon som brytningspunkt og overgangssone kommer også klart frem i sagakilder som hinter om hvorledes man seiler langs norskekysten, således Olav Tryggvasons saga i Heimskringla, der det heter om Torarin at han, da ”det ble bør, seilte (…) av sted og hele vegen ytre leia utenfor øyene, og nordover fra Lindesnes styrte han ut på havet,” og Egils saga, der Torolfs seilas vestover fra Viken beskrives på en lignende måte:

”Hafði Þórólfur þá þrjú skip, er hann sigldi austan um Foldina; sigldu þá þjóðleið til Líðandisness; fóru þá sem skyndilegast, en námu nesnám, þar sem þeir komu við, og hjuggu strandhögg. En er þeir sigldu norður frá Líðandisnesi, fóru þeir meir útleið, en þar sem þeir komu við land, þá rændu þeir.

”alt landit, at er ligger milli Liðandisness ok Danmerkr”: Lindesnes som politisk grense
I perioder synes grensefunksjonene ved Lindesnes å ha hatt et politisk aspekt også. ”Þá skyldi Valdimarr konungr eignask alt landit, at er ligger milli Liðandisness ok Danmerkr at stöttum og skyldum,” heter det i Fagrskinna om avtalen mellom kong Valdemar og Erling Skakke i 1170. Valdemars krav om overherredømme i det sørøstlige Norge var også et ekko av daneveldet i Viken i 900- og 1000-årene. Det er flere sagaeksempler på at daneveldet til tider strakte seg like til Lindesnes – eller i det minste at danekongene hevdet sine rettigheter til hele kystområdet vestover til Lindesnes.

I de eldste kongesagaene i Heimskringla er Lindesnes, Liðandisnes, noen ganger nevnt som grensepunkt mellom administrative områder. Harald Gormsson skal således ha gitt Harald grenske styringen over Vingulmark, Vestfold og Agder til Lindesnes, Olav Tryggvason skal ha gitt Erling Skjalgsson makten i et område som strakte seg fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, og Eirik Håkonsson jarl skal, da riket ble delt etter slaget ved Svolder, ha fått Hålogaland, Namdalen, fire fylker i Trøndelag, vestlandsfylkene fra Fjordane til Rogaland og Nord-Agder til Lindesnes.

Også i enkelte mer sagnpregede sagakilder, som Þáttr af Ragnars sonum, omtales Lindesnes som grensepunkt. Ifølge den nevnte tåtten nådde Ragnar lodbroks makt fra Dovrefjell til Lindesnes, og etter ham fikk Sigurd orm-i-øyet blant annet ”alle Vikina ok Agðir til Liðandisness”.

På tilsvarende vis ble det i den avtalen som kong Eirik Magnusson og hertug Håkon Magnusson gjorde med Hansabyene i 1294, skilt mellom landet sør før og landet nord for Lindesnes [ex parte australi Lydendenes]. En stor rettarbot fra 1308 [skipan fra kong Håkon Magnusson om hird og tjenestemenn] skiller likeledes mellom landet sør for og landet nord for „Nesit“ [”Men vi vil ordne med tomter for dem ved Mariakirken i Oslo, og selv skal vi la bygge hospital for dem, slik at de som er eller blir vanføre av hirden, herbergesveinene, bordsveinene i gården, gjestene og kjertesveinene sønnafor Lindesnes og Dovrefjell (fyrir sunnan Lindandisnes ok Dofrafiall), de skal ha kost og understøttelse som hos en god venn, det som vi ga til og hirden skal legge til i fremtiden. Men enhver som fra nå av blir gjort til ridder med Norges konges hånd, skal legge til dette 3 forne mark, hver hirdmann og herbergesveiner 2 mark, men gjester og kjertesveiner og bordsveiner én mark. Men hver annen skal gjøre slik som Gud gir enhver hug til. Men om Gud krever vår ånd sønnafor Neset (fyrir sunnan Nesit), da skal det førstnevnte huset få alle gangklærne våre og vår seng med alt utstyr”] (…) [”De av hirden som er blitt eller blir fattige eller er vanføre, skal komme til Bergen, de som er nordafor Neset (sem nordan ero Neset) men de som er sønnafor Neset (sem firir sunnan ero Nesit) til Oslo, og først treffe merkesmannen, og han skal siden bære deres ærend fram for oss, og vi skal treffe råd for det slik Gud lærer oss”], og i en rettarbot fra 1311 brukes uttrykket „millum Liðandesnes oc Vargæyia“. Det finnes tilsvarende eksempler fra første halvdel av det 16. århundre.

At det i et slikt område vokste frem en havn av stor betydning, bør ikke være egnet til å forundre. Det var nemlig til Seløyene like vest for spissen av Lindesnes at man søkte. Her var den første havnen for den som kom sør- eller vestfra over havet og søkte inn ved Neset. Her lå også alle dem som fór kystleden, enten det nå var østover eller vestover. Her lå man også dersom man ventet på høvelige vær- og vindforhold for å passere Lindesnes. Seløyene var dessuten et naturlig samlingssted for leidangsflåten dersom Danmark var angrepsmål. Her var kort fortalt en havn som var internasjonal og nasjonal, grensehavn og ventehavn, handelshavn og krigshavn, på én og samme tid.

Smeltedigelen: Seløyene
Sverre Steen er den som best har oppsummert Seløyenes særskilte posisjon blant norskekystens havner i sagatid:

”Men den viktigste av alle Sørlandshavnene var Seløyene like vestenfor Lindesnes. (…) I det hele er Seløyene den fasteste stasjon på ferdene langs kysten. Her måtte folk inn efter ferden over Jæren og Lista som helst foregikk om dagen så de kom til Seløyene ved solefall; herfra stakk de ut ved soloppgang når de skulde nordover, her lå de i dager og uker og ventet på bør når de skulde øst forbi Nesset. Her lå ikke bare kongsflåter i havn; det var også vanlig bryggeleie for kjøpskib og et sted hvor man kunde spørre nytt.”

Dagens Selør består av to mindre øyer rett vest for Lindesnes. Flere har imidlertid pekt på at Seløyene i sagaene må ha omfattet flere av naboøyene også, slik som Kjøpsøy og Revøy med Korshavn. Det er registrert flere skipsvrak fra middelalderen i dette arkipelaget.

Sagakildene som omtaler havnene ved Seløyene, er mange. I flere av beskrivelsene kommer grenseaspektet klart frem – kom man fra Viken, var det her man fikk høre nytt fra Vestlandet; kom man vestfra, var Seløyene stedet hvor man kunne orientere seg om begivenheter i Viken. I Olav den helliges saga i Heimskringla heter det således:

”Kong Olav holdt speidere ute for å få vite hvor jarlen drog hen, og da han hørte at jarlen var ute av landet, seilte han vestover i Viken. Da gikk folk over til ham, og han ble tatt til konge på tingene. Slik reiste han helt til Lindesnes. Der fikk han vite at Erling Skjalgsson hadde samlet en stor hær; han ble ikke lenge på Nord-Agder da, for han fikk strykende bør.”

Senere i sagaen er helgenkongen på nytt i Seløyene:

”Kong Olav styrte ut til Tønsberg med skipene sine så snart han fikk vite at kong Knut hadde seilt til Danmark. Så tok han av sted med de menn som ville følge ham, da hadde han tretten skip. Deretter styrte han ut etter Viken, men han fikk lite både av penger og folk, ingen uten de som bodde på øyer og utnes fulgte ham. Kongen gikk derfor ikke opp i landet, han tok de folk og midler som falt i hans veg. Han merket at landet var tatt fra ham med svik. Han seilte etter som han fikk bør, det var først på vinteren. De fikk nokså seint vind, i Seløyene ble de liggende lenge, og der fikk de høre nytt av kjøpmenn nord fra landet. Det ble sagt til kongen at Erling Skjalgsson hadde samlet en stor hær på Jæren, skeiden hans lå ved land fullt seilklar, og der lå også en mengde andre skip som bøndene eide, det var skuter og garnbåter og store roferjer.”

Et annet eksempel har vi i Magnus Erlingssons saga i Heimskringla, der Erling Skakke kommer vestfra og får høre nytt fra Viken:

”Erling Skakke fikk vite at danehæren hadde kommet til Viken. Da bød han ut full leidang av folk og skip, og det ble en veldig hærsamling, og Erling seilte så østover langs landet med hæren. Da han kom til Lindesnes, fikk han vite at danehæren hadde reist sørover igjen til Danmark, men hadde ranet vidt og bredt i Viken.”

Og i Baglarsoger:

”Baglarane kom austafrå til Seløyane. Da spurde dei at Torgils Fudhund var i Sokn nord på Vegger, og hadde dregi saman leidang. Det bles ein linn nordavind. Dei rodde straks nordetter føre solrenninga om morgonen.”

Likeledes i Soga om Håkon Håkonsson:

”Då kongen siglde inn fyre Lindesnes, kom Fridrek Slafse der imot honom og fortalde at ribbungane var vida ikring der i bygdene og gjorde mykjen skade både for kongen og bøndene. Kongen tok då av til indresundi, og sende lettskip inn til Marnadal mot ribbungane; kongsmennene drap nokre menn av deim der.”

Én av de mest inngående skildringene av Seløyene finnes i Orkneyinga saga, der det fortelles om Orknøyjarlen Torfinn, som oppsøker kong Magnus den gode nettopp i Seløyene. Kongene Magnus og Harald ligger med leidangsflåten i Seløyene og akter seg på hærferd til Danmark. Torfinns ærend er å søke forlik med kong Magnus (se egen rammetekst).

”Ragnvald jarls lik ble ført til Store Papøy og jordet der. Det blir sagt om ham at han var en av de mest venne- sæle og dannede av orknøyjarlene. Mange sørget over hans død.

Derpå la Torfinn under seg alle Orknøyene, og nå var det ingen mer som sa imot. Tidlig på våren kom nyhetene frem til Norge. Kong Magnus tok seg svært nær av at Ragnvald jarl var drept, og han sa at han skulle hevne ham så snart han fikk høve til det. Men for tiden hadde han en stor strid gående med Svein Ulvsson som hadde latt seg ta til konge over Danmark.
På denne tiden kom Harald Sigurdsson til Norge, han var en frende av kong Magnus, og kong Magnus ga ham halve Norge. Begge kongene var sammen i Norge en vinter, de bød ut leidang fra hele Norge og aktet seg sørover til Danmark.

Mens de lå i Seløyene, kom to langskip seilende inn i havnen og opp til kong Magnus' skip. En mann i hvit kutte gikk fra langskipene opp i kongeskipet og bakover opp i løftingen. Kongen satt til bords. Mannen hilste kongen og bøyde seg for ham, tok brødet og brøt det og spiste. Kongen tok imot hilsenen og rakte ham kruset da han så at han hadde spist brødet. Mannen tok imot kruset og sa: ”Vi ber om grid, bordfelle.” Kongen så på ham og spurte: ”Hvem er du?”

”Jeg er Torfinn Sigurdsson,” sa han. ”Er du Torfinn jarl?” ”Så sier man der vest,” sa han, ”og jeg er kommet hit med to tjuesesser og så godt mannskap vi bare formår. Jeg vil ro leidang med deg dersom du vil ta imot min hjelp. Men jeg legger saken helt i Guds og Deres hender, herre.”

Det kom menn til og hørte hva de sa. Kongen svarte ikke med en gang, men sa omsider: ”Det er sant, Torfinn jarl, jeg hadde ikke tenkt om vi møttes – slik som nå er skjedd – at du skulle ha kunnet fortelle om hvordan vi skiltes. Men det sømmer seg ikke for meg, en konge, å la deg drepe slik som saken nå står. Du får følge meg. Men vårt forlik vil jeg først si noe om når jeg har fått tenkt meg om.”

Torfinn hilste kongen og gikk til sine skip.

Kongen ble liggende lenge i Seløyene, det samlet seg en hær fra hele Viken hos ham. Derfra ville han seile til Jylland så snart han fikk bør. Torfinn hadde lange samtaler med kongen, og var vennlig mot ham og tok ham med på råd.

En dag gikk jarlen ombord på kongeskipet og akter i løftingen. Kongen ba ham sitte ned, og jarlen satte seg og de drakk med hverandre og var i godt lune. Da kom det en mann i rød kjortel til dem i løftingen, en stor og staut kar. Han hilste kongen, og kongen svarte vennlig på hilsenen, for det var en av hirdmennene til kong Magnus.

Mannen tok til orde : ”Det er deg jeg har kommet for å møte, Torfinn jarl.” – ”Hva vil du meg?” sa jarlen. ”Jeg vil vite hva du vil gi meg i bot for bror min som du lot drepe vest i Kirkevåg sammen med andre av hirdmennene til kong Magnus.”

”Har du ikke hørt det,” sa jarlen, ”at jeg ikke har for vane å bøte med penger for menn jeg lar drepe? Og det kommer av det at jeg oftest synes det har vært grunn til det når jeg lar drepe menn.”

”Det raker ikke meg hva du gjør mot andre, når du bare bøter denne ene som jeg har ettermæle etter. Jeg mistet noe gods der også, og jeg ble skammelig hånet selv. Det er min skyldighet å søke oppreisning både for min brors død og for meg selv. Kongen kan tilgi så mye han lyster det som er gjort mot ham; han synes vel ikke det gjør noe om hirdmennene hans blir leid ut og hugget ned som sauer.”

Jarlen svarte : ”Jeg skjønner at det er godt for meg her at du ikke har makt over meg. Er ikke du den mannen som jeg ga grid?”

”Jo visst, du kunne ha drept meg som alle de andre mennene den gang.”

Da svarte jarlen: ”Det er sant som det er sagt at det kan hende mangen mann det han minst venter. Jeg trodde da aldri at jeg skulle få unngjelde for det at jeg ga deg grid! Du hadde ikke kunnet baktale meg for høvdinger i dag om jeg hadde latt deg drepe som de andre lagsfellene dine.”

Kongen så på jarlen og sa : ”Er det kommet dit nå at du synes du har drept for få av mine hirdmenn uten å bøte.” Kongen var da så rød som blod. Jarlen sprang opp og ned fra løftingen og ut på sitt eget skip.

Og det var rolig der den kvelden.

Da de våknet om morgenen, var det kommet bør, og de rodde ut av havnen med en gang. Så seilte kongen sør i Jyllandshavet med hele flåten. Jarlens skip seilte ytterst mot havet den første del av dagen, men da det lei på, stevnet jarlen vest over havet. Og så er det ikke mer å si om ham før han kom til Orknøyene og slo seg ned i sitt rike.

Kong Magnus og kong Harald seilte til Danmark og ble der sommeren over. Kong Svein ville ikke møte dem, han holdt seg med sin hær i Skåne.”

Håkon Håkonssons saga skildrer en av de mer dramatiske episodene knyttet til Seløyene:

”Kong Håkon og Skule jarl hadde avtalt seg imellom at samme vinter skulle kongen gjøre bryllup i Bergen, og da skulle de møtes. Kongen gjorde da i stand slik som de var blitt enige om, først til julegilde og så til bryllupsgildet. Om høsten drog kongen østover i Viken og kom ut i hardt vær da han seilte fra Rott forbi Jæren. I kveldinga kom kongen til Seløyene. Da hadde de fått stormvær, men kongen kom fra det med uskadd skip. Han hadde Sætta-spillir. Så snart kongen var kommet i havn, rodde han ut mot skipene i skips-båten. Håkon Kåvis var den første som kom etter, og kongen viste ham inn til havna. Han hadde tapt de fleste av skjoldene som var omkring framstavnen, og skipet var nokså lekk etter seilinga. Kongen ventet i sundet inntil alle skipene var kommet. Om morgenen seilte han forbi Neset, og da han kom til Homborsund, lå det noen byrdinger der i forvegen.”

Flere ganger hører vi om hele flåter som ligger i Seløyene. I Haraldssønnenes saga i Heimskringla fortelles det at kongene Inge og Øystein møtes her, begge med mange folk. Det hadde nær kommet til slag. I Baglarsoger heter det at ”(k)ong Inge og Håkon jarl og heile hæren deira for austafrå Vikan og nordetter litt føre jul. Dei låg lenge i Seløyane om hausten.” Flere slike lengre opphold er beskrevet i kildene. Sommeren 1339, under de norske stormennenes opprør mot unionskongen Magnus Eriksson, lå erkebiskop Eirik værfast her.

For igjen å knytte trådene til diskusjonen om Ragnar lodbrok-tradisjonens utvikling, må nevnes at vi faktisk kjenner en beretning om Seløyene som utgangspunkt for ferder til Det hellige land også. Det dreier seg om Historien om danenes ferd til Jerusalem, om et dansk korstog omkring 1190. Historien er nedskrevet av en norsk munk i løpet av 1190-årene. Her beskrives det hvordan Danmarks kong Knud samler rikets stormenn til et møte i Odense, der de får høre at Jerusalem har falt i den egyptiske sultan Saladins hender. Femten av de tilstedeværende stormennene bestemmer seg på stedet for å følge den pavelige oppfordringen om et korstog. Ferden går til Konghelle, der 200 nordmenn under ledelse av Ulv av Lauvnes slutter seg til korstoget. Siden bærer det over Folden (Oslofjorden) til Tunsberg. Det er beskrivelsen av ferden videre som er direkte relevant for oss:

”Da de hadde skaffet seg det de trengte, ventet de på høvelig bør, og så la de ut fra byen med Ulv i spissen. På nytt ble de hengende seilene heist til topps, repene ble løsnet fra tjeldene og vinden fylte seilene og ga dem god fart på ferden videre. Du skulle sett den mengde av mennesker som stimlet sammen for å se dette uvanlige synet; og alle ba de for dem om en lykkelig overfart under englenes vern. Da de som var igjen på land, ikke kunne se skutene mer, åpnet det ville havet seg mot de seilende, og mens bølgene vokste i den friske vinden, drev vindkastene skutene fram over skummende sjøer. Til slutt kom de til noen øyer som vi kaller Seløyene. Her rigget de skipene ned, og etter å ha surret tauene dro de skipene på land og fortøyde dem. Etter alt dette slitet nøt de hvile og søvn, som er en lise for mennesket. Dagen etter kom alle sammen for å rådslå om de skulle nytte medvinden til å sette kursen over Nordsjøen med en gang eller om de skulle dra opp til Bergen. Folkene kunne ikke bli enige om dette og kjeklet fram og tilbake, men Ulv holdt på at det beste ville være å dra til Bergen og vente på kongen, for kong Sverre skulle være en mann som så dypt i tingene og som hadde lest meget i erfaringens bok. Som den veltalende mann Ulv var, hevdet han også at de på den måten ville få flere menn med seg der, dessuten ønsket han ikke at det skulle se ut som om han flyktet eller dro bort fra sin herre uten å ha lov til det. Husais råd seiret derfor denne gang over Achitophels, og så snart vinden ga høve til det, gled skipskjølene igjen over de skummende bølgeryggene, idet de seilte forbi øygarden og i frisk fart fulgte den bratte kysten opp mot Bergen, inntil de kunne legge til inne i byen mens folk nysgjerrige sto og så på.”

Det får være nok med eksempler. Jeg minner om McTurks konklusjon med hensyn til det stadiet i Ragnar lodbrok-tradisjonens utvikling som introduserte Åslaug i skikkelse av Kråka, og som vi først og fremst kjenner gjennom Ragnars saga:

1. Dette stadiet synes for det første å ha funnet sted i det sørligste Norge, særlig i egnen omkring Spangereid.
2. Den lokale tradisjonen i Spangereid kom for det annet til å bli påvirket av stoff fra kontinentet via Danmark – kanskje gjennom pilegrimsferder, på den ene siden, og fra England på den annen.
3. For det tredje ser det ut til at deler av det engelske stoffet har blitt overført til egnen omkring Spangereid via Orknøyene.

Det kan vanskelig tenkes noe annet sted som oppfyller disse kriteriene i samme grad som Seløyene. I de havnene som går under betegnelsen Seleyjar i sagaene, kunne de møtes, alle de impulsene fra fjern og nær som ble absorbert i det stadiet av Ragnar lodbrok-tradisjonens utvikling som best representeres av Ragnars saga. Her fantes forutsetningene for den karakteriske miksturen av lokale, danske/kontinentale og engelske/orknøyiske innflytelser som McTurk og før ham de Vries mener å finne i Ragnars saga.

Det er Seløyene som i tidlig- og høymiddelalder klarest uttrykker Lindesnesområdet rolle som grensesone og kulturell ”melting pot”. Og Seløyene må ha spilt en helt sentral rolle i det kulturmøtet som resulterte i de fortellingene som senere, på Island, ble festet til skinn som Ragnars saga. Vi skal imidlertid neppe tenke oss at en ferdig utviklet muntlig tradisjon oppstod i Seløyene, selv om stoffet trolig har blitt formidlet over havnene her. Syntetiseringen kan tenkes å ha foregått i stormannsmiljøer i Spangereid, eller – mer trolig – på det like nærliggende Lista.

Karmøyseminaret 2002

Olav Anton Aalholm 1981. Omkring Aust-Agders lendmannsætter. Agder historielags årsskrift 58. Kristiansand.
Alexander Bugge 1923. Den norske sjøfarts historie fra de ældste tider til vore dage, b. 1. Kristiania.
Sigurd Eikeland 1981. Lyngdal – fra istid til nåtid. Lyngdal.
John Erichsen 1788. Thormod Torfesens Levnetsbeskrivelse. København. (Utg. ved Alf Lundberg, Kopervik, 2002).
Amund Helland 1903. Norges land og folk topografisk-statistisk beskrevet. Lister og Mandals amt, b. 2. Kristiania.
Peter Holm 1793-1796. Forsøg til en Beskrivelse over Lister og Mandals Amter i Norge. Topographisk Journal for Norge. Christiania.
Tore Iversen 1997. Trelldommen – norsk slaveri i middelalderen. Bergen.
Ernst Håkon Jahr 1991. Kråka på Spangereid og stadnamnet Kråkevika. I: Heidersskrift til Nils Hallan på 65-årsdagen 13. desember 1991. Oslo.
Kristian Kålund (red.) 1908. Alfræði íslenzk. Islandsk encyklopædisk litteratur, I. Cod. Mbr. AM 194, 8vo. København.
Knut Liestøl 1915. Norske trollvisor og norrøne sogor. Kristiania.
Knut Liestøl 1917. Færøyske og norske folkevisor. Maal og minne. Kristiania.
Rory McTurk 1991. Studies in Ragnars saga loðbrókar and its Major Scandinavian Analogues. Oxford.
Peter Andreas Munch 1852.1859. Det norske Folks Historie. Christiania.
Peter Andreas Munch 1996. Norrøne gude- og heltesagn. 6. utg. ved Jørgen Haavardsholm. Oslo.
Dag Nævestad 1998. Lokaliserte middelaldervrak i Øst-Norge – oversikt og status for kyststrekningen fra svenskegrensen til Rogaland. Norsk Sjøfartsmuseum årbok 1998. Oslo.
Magnus Olsen 1935. Krákumál. Maal og minne. Oslo.
Erik Pontoppidan 1752-53. Norges naturlige Historie. København. (Utg. Rosenkilde og Bagger, København, 1977).
Jonas Ramus 1719. Norriges Kongers Historie i Tvende Parter, sammenskrevet af Jonas Ramus. København.
Magnus Rindal og Gro Steinsland 2001. Heilage stader i Norge. Oslo.
Kåre Rudjord 1992. Listaboka III. Farsund.
Samlede Skrifter af Peder Claussøn Friis, udgivne for Den Norske Historiske Forening af Gustav Storm. Kristiania, 1877.
Albrecht Sauer 1997. Das ”Seebuch”. Das älteste erhaltene Seehandbuch und die spätmittelalterliche Navigation in Nordwesteuropa. Schriften des Deutschen Schiffahrtsmuseum 44. Bremerhaven/Hamburg.
Conrad Nicolai Schwach 1837. Samlede Digte, b. 1. Christiania.
Sverre Steen 1942. Ferd og fest. Reiseliv i sagatid og middelalder. Oslo.
Asgaut Steinnes 1974. Styrings- og rettskipnad i Sørvest-Norge i mellomalderen: historisk-topografisk oversyn. Oslo.
Gustav Storm 1891. Den danske Geograf Claudius Clavus eller Nicolaus Niger. Del II. Ymer 1891. Stockholm.
Frans-Arne Stylegar 1999. Spangereid – en sørlandsk saga. Lindesnes.
Frans-Arne Stylegar og Oliver Grimm 2003. Ein kanal in Spangereid, Süd-Norwegen. Arch. Korrespondezblatt 4-2003. Mainz.
Frans-Arne Stylegar og Oliver Grimm in press. Spangereid – ein maritimes Zentrum der Eisenzeit und des Mittelalters in Südnorwegen. Offa. Neumünster.
Torgrim Titlestad 1996. Kampen om Nordvegen: nytt lys over vikingtiden. Stavanger.
Jan de Vries 1915. Studiën over Færösche balladen. Haarlem.
Jan de Vries 1927a. Die ostnordische Überlieferung der Sage von Ragnar Lodbrók. Acta philologica Scandinavica 2. København.
Jan de Vries 1927b. Die Wikingersaga. Germanisch-romanische Monatsschrift 15. Heidelberg.
Jan de Vries 1927c. Die Krákumál I. Neophilologus 13. Groningen.
Jan de Vries 1928. Die westnordische Tradition der Sage von Ragnar Lodbrok. Zeitschrift für deutsche Philologie 53. Berlin.
Christer Westerdahl 1995. Det maritima kulturlandskapet - ett återseende. Marinarkeologi. Kunnskapsbehov. Rapport fra seminar 22.-25. september 1993, Korshavn ved Lindesnes. FOK-rapport. Oslo.
Christer Westerdahl 2002. Vänerns magi. Sjöns rituella landskap Vänermuseet årsbok 2002. Lidköping.
Johan Anton Wikander 1985. Gamle havner ved Grimstad. Grimstad.


Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…