Hedeby - Kaupang - Spangereid

Da Oluf Rygh gjennomførte sine store gravundersøkelser i Spangereid i 1879, støtte han på en grav med et innhold han ikke helt kunne forklare (Rygh 1880). Graven var anlagt i en nausttuft fra eldre jernalder (0-400 e. Kr.), men begravelsen måtte – ut fra gravgodsets sammensetning – være foretatt på 800- eller 900-tallet en gang, altså i eldre vikingtid. Den døde – en kvinne – hadde fått flere perler, bronsearmringer og bronsespenner med seg i graven (C. 9430). Men blant de øvrige gravgavene lå også fem små sølvmynter. Og fire av dem var av en type som Rygh aldri tidligere hadde sett...

Spangereid: en gang i tiden eget herred og minikommune, i dag slags “annet sentrum” i storkommunen Lindesnes og en heller fredelig rasteplass for turister på vei ut til det berømte fyret. Den travle summingen fra fastboende og feriegjester i et par, tre hektiske sommermåneder hvert år, er for ingen ting å regne mot den store aktiviteten som må ha vært her tidligere - i vikingtiden og århundrene forut for den. Det hviler en dåm av fordums storhet over Spangereid. En lettere frustrert kommuneplanleggers kommentar om at bygden er et eneste stort gravfelt, bunner ikke bare i arkeologenes nidkjærhet; tettheten av fornminner er uvanlig stor i og rundt Spangereid - ja, faktisk så stor at de fleste bygder i det ellers så funnrike Vest-Agder blekner i sammenligning.

Da det arkeologiske Norge ble stykket opp og et visst ansvar for distriktene forsøksvis fordelt mellom muséene i Kristiania og Bergen, trakk man grensen nettopp i Spangereid. Her møttes arkeologene Anders Lorange (Bergen) og Oluf Rygh (Kristiania) sommeren 1879. Lorange undersøkte noen hauger og et par nausttufter på Gahre, mens Rygh tok for seg det store gravfeltet på nabogården Presthus. Funnene bragte de med seg hjem, hver til sine samlinger. At Spangereid lokket til seg fagfolk fra fjern og nær - den gang som nå, er ikke underlig. Stedet er fra naturens side slik utstyrt at det simpelthen var nødt til å utvikle seg til det arkeologene ynder å kalle et “sentrum”.

Så lenge folks ferdsel til sjøs var prisgitt vær- og vindforhold, representerte Lindesnes - Norges sydspiss - noe av et problem. Fra hanseatenes tid og fremover berettes det om det farlige farvannet rundt “Nesset” med sine mange og lumske feller for de sjøfarende. Men allerede i de norrøne sagaer hører vi om konger og stormenn som blir liggende i lang tid og vente på blidere vær slik at de kan komme seg rundt Lindesnes. Tidlig må den tanke ha meldt seg å trekke skipene over det smale eidet ved Spangereid. Planene om en kanal gjennom Spangereid ble likeledes forsøkt iverksatt på et tidlig tidspunkt. Peder Claussøn Friis skriver i det 16. århundre at det første spede forsøket på å grave kanal hadde skjedd forut for manns minne. Nylig ble spor etter en forhistorisk kanal gjenno eidet påvist. Den er tentativt datert til yngre romertid eller folkevandringstid. Spangereids helt sentrale posisjon på ruten mellom de østlige og de vestlige landsluter, kan ikke understrekes sterkt nok: De høvdinger som satt her, kontrollerte i realiteten all sjøveis trafikk mellom Vest-Norge og Viken.

Mengden av gravhauger i Spangereid er egnet til å ta pusten fra noen og enhver. Tre fjerdedeler av gravhaugene i Lindesnes kommune befinner seg i og rundt Spangereid, konsentrert på gårdene Njerve, Stokke, Midbø, Presthus og Gahre. Den mest kjente haugen i Spangereid er nok Klovnehaugen på Njerve, som er tilknyttet tradisjon og Olav Tryggvason og Einar Tambarskjelve. Tidligere har det vært langt flere hauger; “(a)dskillige Grave her vides at være borttagne i Mands Minde,” skrev Oluf Rygh (1880:23).

De haugene vi har funn fra, viser seg i hovedsak å være fra eldre jernalder, med et klart tyngdepunkt i yngre romertid og folkevandringstid (200-550 e. Kr.). Et fåtall graver er datert til vikingtid, men såvidt sent i forhistorien er det ikke de monumentale gravhaugene som møter oss i Spangereid. Nei, de fleste vikingtidsfunnene stammer fra lave steinlegninger eller flatmarksgraver. I en særklasse blant vikingtidsmaterialet fra Lindesnes og Spangereid står en serie båtgraver som Oldsaksamlingens Jan Henning Larsen undersøkte i slutten av 1970-årene (Larsen 1977;1978).

Den grav hvis innhold vi her skal konsentrere oppmerksomheten om, var lokalisert til det som i dag er det største sammenhengende fornminnefeltet i Spangereid. Feltet har en utstrekning på 350 ganger 225 meter og ligger på vestsiden av et lavt eid mellom to NS-gående fjorder. I nord ses den bratte Vardåsen, i øst Spangereid kirke fra middelalderen. Rett i sør ligger havet og skjærgården. Feltet består i dag av 4 nausttufter, 17 langhauger og 49 rundhauger, i tillegg til et ukjent antall usikre formasjoner, hvorav noen trolig er gravhauger eller rester av slike.

Rygh grov i den ene nausttuften, men mente at det var en uvanlig gravform han hadde for seg. I dag vet vi at det virkelig var et naust Rygh grov i (østgrensen for denne fornminnetypens utbredelse ser ut til å gå nettopp ved Lindesnes). Nausttuften er i dag klart markert og orientert NNV-SSØ. Åpning er i SSØ. Langveggene er 18 meter og svakt buet. Bredden er 3 meter og høyden ca. ½ meter. Det indre av tuften er skåret inntil 0.75 meter ned i bakken. Tuften tilsvarer Rygh 1880, haug 43. En annen nausttuft ligger umiddelbart SV for og har felles langvegg med denne. I kortveggen av den første nausttuften var det Rygh støtte på graven med det uvanlige innholdet.

Den underlige gravskikken - tilsynelatende utenfor (eller iallfall i utkanten av) slektens gravplass litt lenger nord i Spangereid, og i en naustvegg, ikke i haug - kan i seg selv gi næring til mang en tanke. Selv var altså ikke Rygh en gang sikker på om det var en nausttuft eller en noe uvanlig gravhaug han hadde for seg. I dag er vi temmelig sikre på at den døde kvinnen var gravlagt i et naust som ikke lenger var i bruk, men som trolig var anlagt i romertid/folkevandringstid. Men hvorfor en slik uortodoks gravskikk? Nei, på det spørsmålet gir ikke arkeologien noe fasitsvar. Vi kan bare forsøke oss på mer eller mindre kvalifiserte gjetninger. Sjelden er den nå iallfall, naustgraven fra Spangereid.

Som sagt, var det fem mynter i graven. Den ene av dem voldte ikke Oluf Rygh noe problem. Frankiske denarer hadde han sett før. Eksemplaret i naustgraven var fra karolingerkeiseren Ludvig den frommes tid (regjeringstid: 814-840). Slike mynter er ikke så svært sjeldne i grav- og skattefunn fra vikingtiden. De fire andre sølvmyntene må ha gitt Rygh atskillig mer hodebry.

Han antok at de var meget gamle og at de var slått et eller annet sted i Skandinavia. Lenger kom ikke Rygh. I dag har vi oversikt over et større numismatisk materiale, og forskerne er et godt stykke på vei til å rekonstruere disse myntenes opphav - og funksjon (Gaimster 1991, Malmer 1991, Skaare 1976).

De fire Spangereidmyntene er alle av samme type. Motivet er umiskjennelig skandinavisk - og hører uten tvil hjemme i et vikingtidsmiljø: På den ene siden er profilen av et oppreist dyr i nordisk stil; på den annen et vikingskip. Samtlige mynter i graven var gjennomhullet. Trolig har de tjent som smykker. Den ene mynten hadde dessuten blitt kuttet i mindre biter, og i graven fantes det bare et fragment av den (Skaare 1976, no. 72).

Som myntfunn betraktet, er de fire sølvmyntene fra Spangereid unike i norsk sammenheng. I dag, mer enn hundre år etter at Oluf Rygh gjorde sin oppdagelse, er disse myntene fortsatt de eneste av sin type som er funnet i Norge. Vi kjenner bare én annen lignende mynt i Norge, men den har et noe annet motiv (Skaare 1976:47). Interessant nok er denne femte mynten funnet under utgravningene på Kaupang i Vestfold. Det setter Spangereidfunnet - og forsåvidt vikingtidssamfunnet i Spangereid i sin helhet - i rett perspektiv. Her skal også nevnes at det i graven lå en praktfull likearmet spenne dekorert i Osebergstil. Det finnes én direkte parallell til denne spennen – fra Helgö i Mälaren. Heller ikke det noe ukjent sted innenfor vikingtidsarkeologien.

Spangereidmyntene er preget i Hedeby i det nåværende Schleswig-Holstein i 820-årene en gang. De tilhører den første fasen av den innenlandske utmyntingen i Norden (Malmer 1991).

De siste års utgravninger i Ribe i Danmark har gitt som resultat at vi nå vet at at de første egentlige mynter i Skandinavia ble slått her allerede tidlig i det 8. århundre (Hedeager 1994). Det var imidlertid Hedeby som var den største handelsplassen i de danske områdene. Hedeby vet vi ble anlagt av den danske kong Godfred tidlig på 800-tallet. I 808 angrep han den slaviske handelsplassen Reric på Østersjøkysten og tvang kjøpmennene der til å slå seg ned i “Sliestorp”, dvs. Hedeby. Her ble byen organisert som et systematisk nettverk av parseller - mer eller mindre på samme måte som i Ribe og de fleste andre av tidens større handelsplasser, Dorestad (ved Rhinmunningen) og Hamwih (nåv. Southampton) inkludert (Sawyer 1985).

Det er åpenbart at visse av Hedebymyntene etterligner frankiske typer og med større eller mindre grad av nøyaktighet kopierer inskripsjoner som CAROLVS og DORSTAT. Andre av myntene ligger typemessig tett opp til tidlige engelske mynter, mens atter andre er mer selvstendige frembringelser og gjengir klart skandinaviske motiver. Blant disse siste finner vi Wodan/monster-motivet fra de første Ribemyntene og det skandinaviske langskipet - vikingenes fartøy. Myntene fra Spangereid tilhører altså den siste typen.

Over hele Vesteuropa var pregning av mynt fra begynnelsen av et kongelig privilegium - kan hende som et konkret uttrykk for kongemaktens politiske legitimitet. Våre mynter fra Spangereid har slik sett en spesiell bakgrunn. For tidlig på 800-tallet, etter at Godfred var blitt tatt av dage i 810, var den politiske situasjonen i grensetraktene i Sønder-Jylland meget spent. I året 815, like etter Karl den stores død, angrep frankiske styrker Jylland i et forsøk på å komme den nye, vennligsinnede kongen, Harald Klak, til hjelp i borgerkrigen mot Godfreds sønner og en del andre, danske høvdinger. Kampene endte i nederlag for Harald, og han ble sendt i landflyktighet i 827.

Den teorien har vært hevdet at de tidlige Hedebymyntene kan forstås som et element i de interne stridighetene i Danmark i 820-årene. På den ene siden stod Harald Klak, som forsøkte å legitimere sin stilling gjennom å identifisere seg med frankerne og Karl den store, og som endatil lot seg døpe i 826. Mot ham stod Godfreds sønner og en sterk allianse av skandinaviske fyrster. I løpet av borgerkrigsårene skiftet de rivaliserende tronpretendentene på å kontrollere Hedeby og den viktige vareutvekslingen der, og utmyntningen i 820-årene kom til å tjene som et politisk instrument - i det ene tilfellet ved å utnytte kristne, frankiske symboler; i det andre skandinaviske (Varenius 1992). I så fall får vi tro at myntene fra Spangereid ble preget under Godfredsønnene.

Mynter er en av de viktigste kilder til kunnskap om vikingtidens samfunn i Skandinavia og dets kontakter utad. På 800- og 900-tallet ble det innført store mengder islamske dirhemer fra det nåværende Russland, og mot slutten av 900-tallet nådde et økende antall tysk og engelsk mynt våre kyster. Men mynt ble, som vi har sett, også preget i Skandinavia - i Ribe i Danmark allerede fra tidlig i det 8. århundre. I løpet av 800-tallet ble det også produsert mynt i Hedeby, og fra sent 900-tall av dukker det opp en rekke myntorter annetsteds i Skandinavia.

Når en ser på den første strømmen av mynter til Norden i det 9. århundre, slår det en at de opptrer i to forskjellige sammenhenger: Skattefunn og graver. Til å begynne med, tidlig i vikingtiden, finner vi de langt fleste mynter i graver, der de vel har fungert som gravgaver, smykker eller amuletter. Noen ordinær pengemessig funksjon kan det knapt være tale om på et så tidlig tidspunkt. Som vi så, var myntene fra Spangereid gjennomhullet og har nok tjent som smykker. Men den temmelig intense utmyntningen i Hedeby nettopp i 820-årene reiser spørsmålet om ikke myntene også tjente som betaling (eller vennegaver eller sold) til de høvdinger som sluttet opp om den ene eller den andre av tronpretendentene i Danmark. Skal Spangereidmyntene forstås slik at det var egdske høvdinger med i den skandinaviske alliansen mot Harald Klak? Det er slett ikke utenkelig.

Skipet på myntene fra Spangereid viser påvirkning fra skipsmotivet på karolingiske mynter som ble slått i Dorestad og Quentovic under Karl den store og Ludvig den fromme. Men skipene på våre mynter er klart skandinaviske - med seil og andre konstruksjonsdetaljer hentet fra vikingenes langskip. Det er virkelige vikingskip som har inspirert myntmesteren. Og det var de samme vikingskipene som gjorde det mulig for stormenn fra våre kyster å spille en rolle i storpolitiske hendelser på Kontinentet for mer enn tusen år siden.

Kanskje har vi dermed også funnet forklaringen på hvorfor en kvinne ble stedt til hvile i et skipsnaust i Spangereid en gang på 800-tallet, nemlig avhengigheten av sjøen - og skipet?

Summary
The author discusses a grave find from Spangereid, Lindesnes, Vest-Agder county in the southernmost part of Norway. The find was made by the archaeologist Oluf Rygh back in 1879 when excavating a Roman/Migration period boat-house site. The grave goods (C. 9430) consisted of bronze brooches, bronze arm rings, beads and five small silver coins. The grave must that of a woman. Four of the coins are of the early Scandinavian type, and probably minted in Hedeby, Denmark in the 820s. This older group of the early Scandinavian coins is only represented in two Norwegian finds; a cut piece from Kaupang i Vestfold county being the other one. The coins in the Spangereid find were all pierced.

There is an impressive amount of prehistoric (i. e. Iron Age) remains at Spangereid, and this village which is situated close to Lindesnes, the southernmost tip of Norway, must have been an important center in late prehistoric times.

Researchers have argued that the early Danish coinage served a political purpose in the power struggle following the death of king Godfred in 810. The new, Christian king, Harold Klak, issued coins imitating Frankish ones, while his enemies, Godfred's sons, had an alliance of Scandinavian chiefs behind them and minted coins exploiting a range of specifically Scandinavian symbols, for instance the ship. The author argues that these coins served non-commercial purposes and instead were used as gifts or soldier's pay for the Scandinavian chiefly alliance. He mentions the possibility that chiefs from Agder were part of the inter-Scandinavian alliance against Harold Klak.

Litteratur:
Gaimster, M. 1991. Money and media in Viking Age Scandinavia. I R. Samson (red.), Social approaches to Viking studies. Glasgow.
Hedeager, L. 1994. Warrior economy and trading economy in Viking-Age Scandinavia. Journal of European Archaeology 2:1.
Larsen, J. H. 1977. Arkeologiske undersøkelser i Spangereid 1977. Innberetning i U. O. top. ark.
Larsen, J. H. 1978. Arkeologiske undersøkelser i Spangereid 1978. Innberetning i U. O. top. ark.
Malmer, B. 1991. Om vikingatidens betalningsmedel. I P. Mortensen og B. M. Rasmussen (red.), Fra stamme til stat i Danmark, b. 2. Høvdingesamfund og kongemagt. Århus.
Rygh, O. 1880. Gravundersøkelser paa Spangereid. Foreningen til norske fortidsmindesmerkers bevaring. Aarsberetning for 1879. Kr. ania.
Sawyer, P. H. 1985. Kungar och vikingar. Norden och Europa 700-1100. Stockholm.
Skaare, K. 1976. Coins and coinage in Viking-Age Norway. Oslo.
Skaare, K. 1995. Norges mynthistorie, b. 1. Oslo.
Varenius, B. 1992. Det nordiska skeppet. Teknologi och samhällsstrategi i vikingatid och medeltid. Stockholm.

Arkivert i:

• vikingtid
• agder
• vestfold
• gravskikk
• utveksling
• arkeologi