Arkeologien, historien og Halvdan Svarte

Norske arkeologer har lenge gått rundt med en følelse av mindreverd i forhold til våre kolleger, historikerne. Arkeologene har sjelden eller aldri den samme anledning til å begi seg skriftlige levninger og beretninger i vold som det historikerne har. Dette forholdet har i ikke så få tilfelle gitt arkeologers historiefortellinger et sterilt og abstrakt, ja, rent ut sagt kjønnsløst, preg. Hvor lykkelige blir vi ikke da når vi en sjelden gang gis sjansen til å konkurrere med historikerstanden - og så å si på dennes premisser! Debatten som for ikke lenge siden foregikk i mediene om Halvdanshaugen på Stein på Ringerike – og om parteringen av Halvdans lik – kan bare forstås mot et slikt bakteppe av faglig "lillebror"-følelse.

Dermed ikke sagt at debatten, og de arkeologiske undersøkelsene som foranlediget den, ikke var faglig interessant – eller viktig. Nei, muligheten for at det er et gravskip som skjuler seg i storhaugen ved Tyrifjordens bredd, åpner for spennende – og kanskje helt nye – perspektiver på det indre Østlands arkeologi og tidlige historie. Men særlig pressedekningen av den arkeologiske undersøkelsen av Halvdanshaugen har resirkulert et bilde av arkeologien som har fulgt faget i mer enn hundre år.

For i det norske akademiske liv, såvel som i den moderne mediavirkeligheten, er det fortsatt slik at arkeologenes viktigste rolle består i å finne de materielle spor etter folk og hendelser som historikerne allerede har avslørt eksistensen av. Vi forventes i stor grad å utfylle et bilde som langt på vei forutsettes kjent, heller enn å forandre dette bildet eller skape nye, alternative bilder. Dette har preget arkeologien siden den spede starten i forrige århundre.

Denne strebenen etter å finne enkeltmennesket i forhistorien - og begeistringen over den medfølgende gjenkjennelsen – går som en rød tråd gjennom mange av de "store" arkeologiske prosjektene det siste hundreåret. Hvem grunnla Oslo? Hvem ble gravlagt i Oseberghaugen? Hvor ligger Halvdan Kvitbein begravet? Hvor stod egentlig slaget ved Svolder? Slike spørsmål var viktige for en tidligere forskergenerasjon, og i en viss forstand er de fortsatt viktige. Men er arkeologien som fag egnet til å besvare dem?

Neppe. Men – bevares som vi har ønsket at den skulle være det! Les bare norsk arkeologis mangeårige nestor, Anton W. Brøgger, sitt arbeid om nettopp Halvdan Svarte og hans hvilesteder - eller samme Brøggers korte artikkel om "Rolvsøyætten". Disse arbeidene formelig skinner av forfatterglede - over endelig å kunne knytte arkeologens gjenstandsfunn til konkrete, om enn diffuse, historiske gestalter. "Lytt til tidsaldrenes klang," mante samme Brøgger i en annen sammenheng. Rådet er viktig – og riktig, men de praktiske konsekvenser har ofte vært en nokså ukritisk dilten etter den "egentlige" historieskrivningen.

Gjengivelsen i Heimskringla av hvordan den døde kong Halvdans kropp ble partert og likdelene gravlagt i fire ulike landsdeler, har gitt næring til mang en tanker. Likevel lar det seg vise at tradisjonen om Halvdan Svartes partering trolig ikke har røtter i 800-tallets historiske virkelighet, men heller i høymiddelalderens. Likeledes kan man sannsynliggjøre at forbildene for denne i sagalitteraturen enestående behandling av lik, må søkes i den europeiske, kristne middelalderkulturen.

Dermed er vi – tross alt – inne på et felt der arkeologien kan yte mer selvstendige bidrag til bildet av landets tidlige historie. For likbehandling, eller det som i en videre forstand kalles gravskikk, er i stor grad arkeologenes domene.

Halvdan Svartes saga har vært gjenstand for omfattende analyser de siste årene og har delvis fått hard medfart av filologene. Fremst i rekken av kritikere står Claus Krag, som har tatt for seg ulike kilder til vår kunnskap om “ynglingedynastiet” i et bredt anlagt kildekritisk arbeid. Krag setter Snorres historikergjerning i sin rette 1200-tallskontekst og etterlater et bilde av en gransker som med nødvendighet var preget av sin samtids moralske normer, religiøse anfektelser og maktpolitiske vurderinger.

"Snorre utformet et fast og konsekvent synspunkt om Vestfolds stilling som utgangspunkt for rikssamlingen". Slik oppsummerer Krag selv sitt syn. Han tar til orde for at blant annet maktpolitiske forhold med basis i det mellom Danmark og Norge omdiskuterte overherredømmet i Viken, bidro til at det i en periode rundt år 1200 oppstod et ideologisk klima der det ble interessant å kunne knytte Viken og Vestfold til den norske middelalderstaten, helst som dennes arne og utgangspunkt. Denne Vestfoldtilknytningen når sitt høydepunkt hos Snorre.

Kan det være at den makabre behandlingen som ble Halvdans døde legeme til del, er en litterær konstruksjon fra høymiddelalderen?

Samtlige kilder synes å enes om hvordan kong Halvdan døde: Han gikk gjennom isen på Randsfjorden og druknet. Men når det gjelder likbehandlingen og begravelsen, spriker de skriftlige overleveringene. Noregs konunga tal nevnerfor eksempel bare at Halvdan ble lagt i haug på Ringerike. I yngre tekster er denne eldre tradisjonen omarbeidet og utsatt for tilføyelser. Snorre har dog maktet å tone ned bruddet med den eldre tradisjonen. Han skriver at man først hadde til hensikt å hauglegge Halvdan på Stein, men at stormenn fra Hedmark, Vestfold og Romerike siden krevet hver sin andel i den døde kongens kropp.

Dersom vi aksepterer at vi i Snorres beretning har å gjøre med en tilføyelse til en eldre, enklere tradisjon om at kongen ble hauglagt på Ringerike, må vi søke forbildene til gjengivelsen i Halvdan Svartes saga, ikke nødvendigvis på 800-tallet, men like så gjerne i Snorres samtidige, kristne middelalderkultur. Og mens delingen av Halvdans lik – så vidt meg bekjent – er uten direkte paralleller i det førkristne Norden, så er det fra Kontinentet i en epoke som ligger tett opp til sagaforfatterne i tid, kjent en praksis for likbehandling som kan oppvise klare likhetstrekk med den som Halvdan Svartes døde kropp ble utsatt for.

Konservering av lik var et sentralt anliggende for Europas fyrstehus gjennom hele middelalderen. I motsetning til hva som var tilfelle for den jevne mann og kvinne, var ritualene som fulgte i kjølvannet av en konges død, like så komplekse og skiftende som selve kongsidealet var det. I senmiddelalderen var en kongelig begravelse ikke lenger bare en sørgehøytidelighet, men også en anledning for storstilt seremoniell triumf, fyrstens siste offentlige opptreden på denne jord.

I en slik kontekst ble det viktig å kunne konservere liket til seremoniene var overstått og jordfestelsen hadde funnet sted. Det er da også kjent at balsamering var temmelig utbredt i de vesteuropeiske fyrstehus allerede på et tidlig tidspunkt. Når den første balsamering fant sted i det post-imperiale Europa, vet vi ikke, men Francesco Petrarca skriver i et brev at Karl den store skulle ha latt balsamere en kvinne han elsket, og dynket liket med krydder og oljer og ikledd det dyrbare stoffer. Noe senere ble Karl den skallede forsøkt balsamert, visstnok uten de helt store resultater.

Men ved siden av balsameringen forekom det i europeisk middelalder en beslektet skikk, nemlig praksisen med å koke lik. Denne fremgangsmåten må anses som en nokså grov erstatning for balsameringen. Dersom døden inntraff under et felttog – i en situasjon med knapphet på såvel tid som ressurser, eller i utlendighet, var det ikke alltid mulig å gjennomføre den tidkrevende balsameringen. Hadde avdøde i sin levetid uttrykt ønske om å bli begravet enten i sitt hjemland eller i Det hellige land, var likkoking ofte den eneste utveien. Både den tyske keiser Fredrik Barbarossa (d. 1190) og Frankrikes helgenkonge Ludvig den hellige (d. 1270) ble således kokt etter sin død.

Man gikk frem på følgende måte: Kroppen ble først partert og deretter kokt i vann, gjerne tilsatt vin, inntil kjøttet løsnet fra bena. Det var slik behandling for eksempel Ludvig den helliges legeme ble utsatt for. Han døde i Nord-Afrika, og liket hans ble delt opp og kokt der. Hjertet og de øvrige innvoller ble bisatt i Monreale ved Palermo på veien mot nord, tilbake til Frankrike. På et senere tidspunkt ble den døde helgenkonges skjelettdeler stedt til hvile i St. Denis ved Paris.

Likkoking ser ut til å ha vært forsøkt så tidlig som i det 10. århundre i tyske områder. Og dersom vi godtar det faktum at de islandske sagaskriverne på 1100- og 1200-tallet var deltakere i en felleseuropeisk dialog og tilhørte en kristen, lærd og vest-europeisk middelalderkultur, så kan vi med stor sannsynlighet anta at mos teutonicus – den kontinentale skikken med å partere og koke kongelige lik – var kjent for Snorre Sturluson og hans samtidige.

Det er dessuten påtagelig at beskrivelsene av Halvdan Svartes begravelse i Fagrskinnas A-tekst og i Heimskringla nærmest punkt for punkt gjengir prosedyren for "det tyske viset". Selve likkokingen er ikke med, men forøvrig er beskrivelsene helt i tråd med den vi ovenfor skisserte i tilfellet Ludvig den hellige. Det er nærliggende å tenke seg at det er slike beskrivelser av kontinentale fyrstebegravelser mos teutonicus og i utlendighet som har gitt inspirasjonen til Snorre.

Sagaforfatterne setter riktignok i Halvdan Svartes tilfelle likparteringen inn i en ganske annen sammenheng enn den kontinentale, likkonserverende. Hos Snorre er det stormennenes ønske om å få en andel i den døde kongens kropp som gir bakgrunnen for likdelingen. Her får vi tro at Snorre knytter an til eldre, magiske oppfatninger av den intime sammenhengen mellom mennesker og ting, og mellom en manns lykke og de gjenstander han besitter - herunder også hans fysiske legeme. Essensen blir dog den samme: Den versjon av kongens begravelse som vi finner hos Snorre, tjener til å moderere og omforme en eldre tradisjon om Halvdan som opplandskonge, og bekrefter inntrykket av en erobrer som dør langt fra sitt hjemstavnsområde

Så langt gravskikken. For arkeologien er det avgjørende at vi makter å gi bidrag til en historisk helhetsforståelse. Men det er samtidig viktig å fastholde at arkeologenes kildemateriale i det store og det hele er av en annen karakter enn historikernes. Og studiet av materiell kultur kan ofte gi andre problemstillinger og andre svar enn historikernes undersøkelser av skriftlige kilder. Ofte vil de to fagene utfylle (men óg utfordre!) hverandres tolkninger.

Skal man håpe på at den neste store Norgeshistorien tar denne dialektikken på alvor, og at det bind som tar for seg vikingtid og tidlig middelalder, blir et samarbeidsprosjekt mellom en historiker og en arkeolog - og gjerne med bidrag fra andre fag?

Arkivert i:

• avisartikler
• vikingtid
• gravskikk