Gå til hovedinnhold

En romer i Eiken

Takket være skolebestyrer Salvesen i Farsund har vi bevart restene av Agders kanskje fineste våpengravfunn fra den perioden som arkeologene kaller yngre romertid (200-400 e. Kr.). Funnet ble gjort på Eiken i Hægebostad høsten 1883, og det inneholdt blant annet det berømte Eikensverdet.

Eikenfunnet kom for dagen da en av brukerne på Nedre Eiken ”lod bortkjøre en temmelig stor rundhaug, der væsentlig bestod af Rullesten”. Det hadde vært utskiftning av det store klyngetunet på Eiken noen år tidligere, og det var trolig først etter utskiftningen at de mange og store gravhaugene som fantes på gården, kom i faresonen. Tidligere hadde den utstrakte teigblandingen gjort det vanskelig å fjerne haugene. Det samme var tilfelle f. eks. på Snartemo i Hægebostad, der de fleste gravfunnene ble gjort kort tid etter utskiftningen av innmarken i 1878.

Haugen som ble fjernet i 1883, lå på Hauan, foran husene på gården (bnr. 7). Inne i haugen støtte bonden på et stort gravkammer, orienter øst-vest. Hver langside i kammeret bestod av tre store heller, mens en ”smuk Helle” utgjorde hver av kortsidene. Fem heller dekket graven, som var ”aldeles fri for Grus, fire Alen lang, 1 ¼ Alen bred og ¾ Alen høi”.

Om oldsakenes plass i graven, vet vi ingen ting. Etter ”utgravningen” ble gjenstandene lagt på et loft på gården, mange av dem gikk tapt. De bevarte restene ble kjøpt av skolebestyrer Salvesen, som selv målte opp kammeret.

Hundre år eldre enn Snartemofunnet
Gravskikken, med et stort, hellebygd kammer i en stor, steinblandet gravhaug, er den samme som vi kjenner fra Snartemo og flere av de andre rike folkevandringstidsgravene fra Sør- og Vestlandet. Men Eikenfunnet er mer enn hundre år eldre enn Snartemofunnene – fra slutten av 300-tallet e. Kr.

De bevarte gjenstandene fra Eikenfunnet viser tydelig at vi har for oss en meget rikt utstyrt mannsgrav fra yngre romertid. Gjenstandene befinner seg i Bergen Museum, dit Salvesen sendte dem. Det var først etter 1905 at det ble vanlig å sende oldsaker fra Vest-Agder til Oslo.

Foruten det særpregede sverdet og et sverdskjedebeslag av jern (”doppsko”), inneholdt graven rester av et kar av bronse, to leirkar, en draktspenne av bronse, tre spillebrikker av kleber og en grønn glassperle. Spennen er en såkalt Nydamfibel, mens bronsekaret antagelig har vært et Hemmoorspann – en sjelden kartype som ble importert fra kontinentalromersk område. Salvesen rapporterte til muséet at det ”af Broncekarret var fundet temmelig store Stykker, som efterhaanden kom bort, fordi de viste Guldfarve, naar man skrabede paa dem”.

Det er vanskelig å gjette på hva slags gjenstander som enten ikke ble tatt vare på, eller som smuldret hen på loftet på gården før Salvesen dukket opp. Men det er grunn til å tro at graven iallfall innehold flere jernvåpen, nærmere bestemt spyd- og lansespiss, som hørte til standardbevæpningen i romertid. Kan hende var det også et skjold med, men det var i såfall laget av tre, og det eneste som kan ha vært bevart av det, var skjoldbulen og –håndtaket. Det spørs om man tok vare på slike forrustede småsaker.

En krigergrav
Eikensverdet er meget dårlig bevart, men man kan fremdeles ane at det har vært et praktvåpen. Det er det eneste tveeggede langsverd fra romertid som er kjent i Vest-Agder.
De fleste våpengravene fra denne perioden er funnet i det indre Østlandsområdet, i fylkene Hedmark og Oppland. Trolig er sverdklingen en romersk import, mens hjaltet og knappen med de fire ansiktsmaskene like trolig er et hjemlig produkt. Paralleller til hjaltet kjennes fra Sverige og Danmark. Våpenimporten i romertid var kontrollert av det militære lederskap, og kan hende ble de importerte sverdene oppbevart i arsenaler under elitens kontroll.

Den gravlagte har utvilsomt hatt krigerstatus. Hvilken status han har hatt i datidens Eiken, vet vi ikke. Men betydelig må den ha vært. Dersom vi velger å legge vekt på bronseknappen på hjaltet, kan vi anta at han har tilhørt mellomsjiktet i romertidens sørnorske militærelite.

Vi kjenner ikke mange våpengraver fra romertid i Vest-Agder. En grav som ble undersøkt på Presthus i Spangereid i 1972, har inneholdt et militærbelte med kniv etc. Ellers har vi et mindre antall godt utstyrte mannsgraver fra perioden på Lista og i Kvås.

Fra Eiken for øvrig har vi bare ett annet sikkert romertidsfunn. Arkeologen Karl Vibe Müller gravde ut en kvinnegrav på Hestebakken ved Eiken kirke i 1963. Ellers er det et spørsmål om ikke Loptshaugen på Tveiten også har inneholdt en mannsgrav fra romertid. I haugen skal det være funnet en ”forgylt spydspiss”, 60 cm lang, for lenge siden. ”Forgyllingen” må enten vise til et våpen av bronse – men da er vi helt tilbake i yngre bronsealder, og det rimer dårlig med det vi ellers vet om gravskikken i den øvre delen av Lyngdalen i denne perioden – eller til en dekorert spyd- eller lansespiss fra eldre jernalder, kanskje nettopp fra yngre romertid?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…